Simulakra og simuleringer – Jean Baudrillard

Ant Farm’s 1975 video art piece

Denne teksten av den franske filosofen Jean Baudrillard (1929-2007) ble først publisert som et kapittel om nihilisme [”Sur le nihilisme”] i boka Simulacres et simulation (1981).[i] Her foregriper han den senmoderne flimmervirkelighetens stadige akselerasjoner. Og dette lenge før verdensveven og “sosiale” medier gjorde seg gjeldende. Fragmenteringen av samfunnet og eteren var allerede godt synlig i hans samtid, men har i senere år eksplodert. Sensasjonelt støy og kakofoni er kanskje mer enn noensinne det som forlenger hegemoniets liv. Eller i det minste gir inntrykk av dets uforgjengelighet.

Oversatt av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK

Ørkenen vokser. Mening imploderer i media. Massenes sosiale vev imploderer. Den uendelige veksten til massene er en funksjon av et akselererende system. En energisk blindvei. Treghetens punkt.

Nihilismen bærer ikke lenger de mørke wagnerske og spenglerianske sotete fargene til det forrige århundret. Den opprinner ikke lenger i dekadansens Weltanschauung. Ei heller i radikaliteten som Guds død har avfødt og alle dens konsekvenser. Dagens nihilisme tilhører gjennomsiktigheten, og blir på sitt vis mer radikal og viktigere enn dens historiske forgjengere. Gjennomsiktig og ubestemmelig, men uatskillelig tilknyttet systemet og all teori som fremdeles utgir seg for å analysere den.

Da Gud døde, hadde vi fremdeles Nietzsche til å fortelle oss det – den store nihilisten foran Evigheten og Evighetens kadaver. Men foran alle tings simulerte gjennomsiktighet og simulakraet til den materialistiske eller den idealistiske realiseringen av verden i hypervirkeligheten (Gud er ikke død, han har blitt hypervirkelig), finnes det ikke lenger noen teoretisk eller kritisk selvgjenkjennende Gud.

Angela Lergo

Universet og alle av oss har ankommet simuleringen uten avbrudd og avskrekkingens ondartede – nei, ikke en gang det – likegyldige sfære: på bisart vis virkeliggjøres ikke lenger nihilismen helt og holdent gjennom ødeleggelse, men gjennom forstillelse.

Fra de voldsomt driftige fantasmer, mytenes skinnbilder og deres historiske scene har det hele forvandlet seg til tingenes gjennomsiktige, falskt gjennomsiktige, utførelse. Hva gjenstår da av en mulig nihilisme i teorien? Hvilken ny scene kan utfolde seg, hvor intetheten og døden igjen kan manes fram som en utfordring og markør?

Vi har havnet i en ny og uten tvil uløselig plassering i relasjon til tidligere tiders nihilisme. Romantikken var dens første store tilsynekomst: i fellesskap med opplysningstidens revolusjon samsvarer den med kollapsen i framtoningenes orden. Surrealisme, dadaisme, det absurde og politisk nihilisme utgjør den andre store manifestasjonen, hvilket svarer til den meningsbærende ordenens endelikt.

Førstnevnte tilsynekomst er fremdeles en estetisk variant av nihilismen (dandyismen), mens sistnevnte antar en politisk, historisk og metafysisk form (terrorisme). Disse to stadiene angår oss kun unntaksvis eller ikke i det hele tatt.  Gjennomsiktighetens nihilisme uttrykkes ikke estetisk eller politisk, ei heller låner den noe fra framtoningenes oppløsning, det meningsutslettende eller fra resterende apokalyptiske avskygninger.

Det finnes ikke lenger noen apokalypse (bare en uforutsigbar og apolitisk terrorisme forsøker å gjenspeile den; dens gjenværende måte å komme til syne på blir via en forsvinningsmodus: media, hvor ikke noe lenger utspiller seg, som et gjennomhullet kart der vi opphører å være tilskuere og hensettes til rollen som mottakere).  Dommedag er avsluttet. I dag gjelder forskyvningen av det nøytrale, dets former og likegyldigheten. Jeg overlater til andre å vurdere hvorvidt det nøytrale har sin egen romantikk og estetiske dimensjon. Selv tror jeg ikke det – men det frambringer en fascinasjon for ørkenaktige og likegyldige former, for selve igangsettelsen av systemet som tilintetgjør oss.

Baudrillard

Jean Baudrillard

Fascinasjonen (i motsetning til forførelsen, knyttet til framtoningene og den dialektiske fornuft, forbundet med mening) er en nihilistisk lidenskap par excellence, og passer til forsvinning som tilstand. Vi fascineres av alle forsvinningsformer, vår egen inkludert. Melankolsk og fascinert, slik avtegnes vår allmenne tilstand i den ufrivillige gjennomsiktighetens æra.

Jeg er en nihilist.

Jeg observerer, aksepterer og antar det veldige forløpet til framtoningenes ødeleggelse (og deres forførelse) i det meningsbærendes tjeneste (representasjon, historie, kritikk osv.) som den grunnleggende kjensgjerning i det nittende århundret. Den virkelige revolusjonen i det nittende århundret var den radikale destruksjonen av framtoninger, verdens avfortryllelse og dens oppgivelse til tolkningens og historiens vold.

Tregheten som fenomen akselererer (hvis man kan si noe sånt). De fastholdte formene brer om seg og veksten svulmer på stedet hvil. Hvilket er hemmeligheten bak hyperteliet, det som overskrider sitt eget formål.

Jeg observerer, aksepterer, antar og analyserer den andre revolusjonen. Den av det tjuende århundret og postmoderniteten, den veldige meningsutslettende prosessen lik de tidligere ødeleggelsene av framtoninger. Han som angriper med mening drepes selv av mening.Den dialektiske og kritiske scenen er tømt. Det finnes ikke lenger noen scene. Ingen meningsfull terapi eller terapi frambrakt av mening: terapien innlemmes i uatskillelighetens generelle forløp.

cyber-warfare

Scenen for analyse har blitt usikker og tilfeldig: teorier flyter (faktisk er nihilisme umulig, fordi den fremdeles er en desperat – men besluttsom – teori, endelighetens drømmesyn og katastrofenes verdensanskuelse).[ii] Analysen blir kanskje selv den avgjørende grunnbestanddel når mening fryser fast. Teoretisk frambrakt overskudd av mening og dets tevling på det meningsbærende nivået er fullstendig sekundært i den glasiale utførelsen av dissekering og gjennomsiktighet.

En bør være bevisst på at uansett hvordan analysen skrider fram, går den i retning av at mening fryses. Den bistår i forskyvningen av simulakra og likegyldige former. Ørkenen vokser. Mening imploderer i media. Massenes sosiale vev imploderer. Den uendelige veksten til massene er en funksjon av et akselererende system. En energisk blindvei. Treghetens punkt.

En treg skjebne for en mettet verden. Tregheten som fenomen akselererer (hvis man kan si noe sånt). De fastholdte formene brer om seg og veksten svulmer på stedet hvil. Hvilket er hemmeligheten bak hyperteliet, det som overskrider sitt eget formål [kreft er f.eks en vekstforstyrret hypertelisk prosess hvor cellene deler seg unormalt, mens på samfunnsnivå innebærer det at dialektiske prosesser – hvor klare motsetninger står opp mot hverandre – ikke lenger synes og/eller har tømt seg for mening; redaksjonen].

Slik ødelegges endeligheter på vårt vis: ved å bevege oss enda lenger bortenfor og for langt i samme retning – tilintetgjørelsen av mening gjennom simulering, hypersimulering, hyperteli. Benektelsen av sitt eget formål gjennom hyperendelighet (slik som statuene på Påskeøya) – er ikke dette også kreftens obskøne hemmelighet?  Utvekstens hevn over veksten og hurtighetens hevn over tregheten.

Massene er selv fanget i treghetens veldige forløp ved akselerasjon. De utgjør denne utveksten og glupske prosessen som gjør slutt på all vekst og alt overskudd av mening. Massenes kretsløp kortsluttes av en monstrøs endelighet. Treghetens punkt og det som skjer på dets utside i dag fascinerer og fengsler (herav dialektikkens diskrete sjarm). Dersom det er nihilistisk å gi forrang til treghetens punkt og analysen av systemenes irreversibilitet, da er jeg altså nihilist.

Cyber_suicide_by_Konstantin Bratishko

Melankoli utgjør den brutale utilfredsheten som kjennetegner våre mettede systemer. En gang fantes det et håp om å kunne balansere godt og ondt, sant og usant. Ja, sannelig å kunne konfrontere noen verdier av samme orden når det mer allmenne håpet om kreftenes forbindelser og deres markører har forduftet.

Dersom det er nihilistisk å være besatt av forsvinningsmodusen, heller enn produksjonsmåten, da er jeg altså nihilist. Forsvinning, afanisis [subjektets selvutslettelse], implosjon og forsvinningens furie [jfr. Hegels Furie des Verschwindens]. Transpolitikk som forsvinningsmodusens valgfrie virkefelt (av det virkelige, meningsfulle, sceniske, historiske, sosiale og det individuelle).

Sant å si blir ikke dette lenger et spørsmål om nihilisme: i forsvinningen, i ørkenaktige, tilfeldige og likegyldige former finnes det ikke lenger noe patos. Det patetiske ved nihilismen – denne mytiske energien som fortsatt utgjør nihilismens kraftkilde, radikalitet, mytiske benektelse og dramatiske forutanelse.

Dette kan ikke en gang kalles avfortrylling, med dens forførende og nostalgiske – men selv trollbundet – avfortryllede tonalitet. Det kan simpelthen kalles forsvinning. Forsvinningsmodusens radikalitet kan spores tilbake til Adorno og Benjamin, parallelt med dialektikkens nostalgiske øvelse. Siden det finnes en dialektikkens nostalgi, er uten tvil den mest subtile dialektikken nostalgisk til å begynne med. På et dypere plan hos Benjamin og Adorno finner man en annen tonalitet: det melankolske tilknyttet selve systemet, uhelbredelig og hinsides enhver dialektikk.

Systemisk melankoli har i dag overtaket gjennom de ironisk gjennomsiktige former som omringer oss. Denne melankolien har blitt vår grunnleggende lidenskap, snarere enn raseriet eller den vage lengselen til en sjel av fin de siècle [århundrets slutt]. Nihilisme er det heller ikke lenger, ettersom det i en viss forstand innebærer normalisering av alt gjennom utslettelse og ressentimentets lidenskap. [iii]

Hotbot

Nei, melankolien utgjør den grunnleggende tonaliteten til funksjonelle systemer, de nåtidige simulerings-, programmerings- og informasjonssystemene. Melankoli danner den iboende kvaliteten til meningsutslettelse som modus og meningens ustadighet i virksomme systemer. Og vi er alle melankolske.

Melankoli utgjør den brutale utilfredsheten som kjennetegner våre mettede systemer. En gang fantes det et håp om å kunne balansere godt og ondt, sant og usant. Ja, sannelig å kunne konfrontere noen verdier av samme orden når det mer allmenne håpet om kreftenes forbindelser og deres markører har forduftet. Mot dette hegemoniske systemet kan man alltids skryte av begjærets knep, hverdagslig anvende revolusjonært hårkløveri, opphøye molekylær bevegelse eller endog forsvare matlaging. Men intet av dette tilbakekaller den tvingende nødvendigheten av å stagge systemet i fullt dagslys. Kun terrorismen kan gjøre det.

Et trekk av tilbakevendingen visker ut det gjenværende, slik et enkelt ironisk smil avvikler en hel samtale, som når et glimt av fornektelse hos en slave opphever all makt og fornøyelse hos herren. Jo mer hegemonisk systemet er, desto mer vil forestillingsevnen beveges av selv den minste hegemoniske tilbakegang. Utfordringen – uansett om den er uendelig liten – er et bilde på sand i maskineriet. Kun denne omstillbarheten uten en motsats ansees som en begivenhet i dag på politikkens nihilistiske og utilfredse scene. Bare dette mobiliserer det innbilte.

Dersom det er nihilistisk å bære – helt til de hegemoniske systemers utålelige ytterlighet – dette radikale trekket av spott og vold som dette systemet påkaller et svar på ved sin egen død, da er jeg en terrorist og nihilist i teorien slik de andre er det med sine våpen. Teoretisk vold, ikke sannhet, er vår eneste gjenværende ressurs. Men et slikt sinnelag er utopisk. Siden det ville ha vært vakkert å være en nihilist, hvis det ennå fantes en slik radikalitet – på samme måte som det ville ha vært fint å være en terrorist dersom døden, inkludert terroristens, fortsatt var meningsfull.

Men nå har vi kommet dit hen at ting har blitt uløselige. Et motstykke til radikalitetens aktive nihilisme finnes i systemets egen nihilisme som nøytraliserer. Systemet i seg selv er nihilistisk, i den forstand det har makt til å skylle alt bort – medregnet dets fornektere – inn i likegyldigheten.

Before the crash

I dette systemet glimrer selveste døden dydig med sitt fravær (sentralstasjonen i Bologna [Bologna-massakren 2.august 1980], Oktoberfesten i München [terrorangrepet 26.september 1980]: de døde annulleres av likegyldigheten, noe som gjør terrorismen til systemets ufrivillige medsammensvorne; ikke blott politisk, men i likegyldighetens akselererte form som det bidrar til å påtvinge).

Døden har ikke lenger noen scene, hverken i illusorisk eller politisk forstand, hvor den kan framføres eller spille seg ut enten seremonielt eller voldelig. Og dette er seieren til den andre nihilismen, altså systemets. Det finnes ikke lenger noen scene, selv ikke den minimale illusjonen som gjør hendelsene i stand til å besitte virkelighetskraften – ingen flere scener for hverken mental eller politisk solidaritet: betyr Chile, Biafra, båtflyktningene, Bologna eller Polen noe som helst? Alt dette vil bli utslettet på TV-skjermen. Vi lever i en æra med konsekvensløse begivenheter (og likedan konsekvensløse teorier). Det er ikke lenger noe håp om mening.

Og uten tvil er dette bra: mening dreper. Men det som har blitt påtvunget av dens flyktige herredømme – hvilket man håpet å likvidere for å berede grunnen til Opplysningstiden – er ytre framtoninger: udødelige og usårlige overfor meningens nihilisme eller fraværet av mening som sådan.

Her starter forførelsen.

 

Relatert

En konspirasjon av imbesiler – Jean Baudrillard

Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber

«Je suis hypocrite»

Flight MH17 og hykleren i oss

Skjøt opposisjonen mot sine egne på Maidan?

Anders Behring Breivik – en dom over samtiden

Alain Badious endetidsfilosofi

Revolt mot den postmoderne verden – Alexander Dugin

Ja, verdens undergang har funnet sted – Alain de Benoist

 

Fotnoter

[i] Her er oversettelsen imidlertid basert på gjengivelsen til Sheila Faria Glaser fra 1994: ’On Nihilism’ i Simulacra and Simulation, s. 159-164. Ann Arbor, MI: Michigan University Press.

[ii] Det finnes kulturer med kun skapelsesberetninger, men blottet for endetidsfortellinger. Og det finnes de som er besatte av begge… To andre typologier er mulige… De som ikke kan forestille seg noe annet enn slutten (vår nihilistiske kultur), og de som hverken kan forestille seg tilblivelsen eller endetiden (det vilkårlige vi har i vente).

[iii] Jfr. bruken av ordet ressentiment hos Friedrich Nietzsche i Slik talte Zarathustra.