Lommedemokratiet

Pocket Neighborhood

Sommeren 2015 hadde jeg den store glede å få låne hytta til min bror, for å oppleve hva Sigmund Setreng (1937-2014) kalte for pseudo-kompleksitet, som er det beste de fleste av oss kan håpe på å oppnå innenfor vårt ”avanserte konkurranse-industrielle system”, forkortet AKIS eller enda bedre på engelsk med ACID (Advanced Competitive Industrial Dominion), dvs. syre.

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Lommedemokratiet har, lik alle biologiske systemer en utpreget fraktal fordelingsstruktur, hvor den minste enheten, inngruppa eller produksjonslommene, utgjør fundamentet.

For slik er vår sivilisasjon, som syre, den brenner seg gjennom det levende og etterlater dødt vev. Hvor befriende er det da ikke for et mekanisk menneske, en brikke i maskinen, å kunne skue mot Rondanes mektige fjell en stakket stund?

Med meg hadde jeg to bøker jeg lenge hadde gledet meg til å lese, Elvetid (2014), ei ”minnebok” i sammenheng med økofilosofen Sigmund Kvaløy Setrengs død 27. mai 2014, og Pocket Neighborhoods av arkitekten Ross Chapin. Og du verden hvor begge bøkene innfridde! Jeg var smertelig klar over at min ferie ikke var annet enn simpel pseudo-kompleksitet, men medbrakt to slike monumentale verker og med kaffekoppen (sannsynligvis av kaffebønner fra Brasils beste dyrkningsjord), kjente jeg allikevel på en dyp mening.

Å lese om Setrengs definisjon av meningsfylt arbeid var en befrielse og en stor sorg. Sorg fordi jeg egentlig aldri har fått oppleve gleden av meningsfylt arbeid, befriende fordi det har blitt klart for meg hva meningsfylt arbeid er. Dessverre produserer AKIS kun meningstomt arbeid, og vi har nådd ”peak meaninglessness”.

Rondane_National_Park_Norway

Rondane

Innenfor Terje Bongards inngruppedemokrati skal det etableres en demokratisk fundamentert borgerlønn. Denne bør fastsettes ut fra i hvor stor grad arbeidet tilfredsstiller økofilosofiens definisjoner av meningsfylt arbeid, hvor de med lavest grad av meningsfylt arbeid får høyest borgerlønn. Samtidig bør man hele tiden søke å minske graden av meningstomt arbeid, med mål at alt arbeid til fulle tilfredsstiller de fem kriteriene for meningsfylt arbeid.

Kanskje var det den friske fjellufta som fikk meg til å forstå at Bongards inngruppedemokrati egentlig er et lommedemokrati, en essensiell del av inngruppesamfunnet slik som lommenabolaget, hvor de oppbyggelige kreftene i handikapprinsippet råder grunnen gjennom inngruppa. Altså et moderne stammesamfunn!

Undertittel til Chapins bok er ”Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, eller å danne småskalasamfunn i en overdimensjonert verden. Dette er nettopp hovedpoenget med Bongards demokratiform! Bongard kaller det et selveierdemokrati hvor hver inngruppe får fullt ansvar for sin produksjonslomme, på samme vis som hvert lommenabolag selvorganiserer sitt lille nabolag. Lommedemokratiet er således et produksjonsdemokrati bygget nedenfra, hvor hver inngruppe velger sin representant som de sender oppover i systemet.

For at et lommenabolag skal lykkes har Ross Chapin utviklet elleve design-nøkler å strekke seg etter, presentert i kapitlet ”Designing for Community”. Disse demper eller eliminerer spenninger og konflikter innad i lommenabolaget, og legger et best mulig grunnlag for å skape gode relasjoner mellom beboerne. Ignoreres disse nøkkelprinsippene, slik man gjør det innen det rådende paradigmet, beredes tvert imot grunnen for konflikter og splittelse.

For lommedemokratiet bør det utarbeides tilsvarende nøkkelprinsipper som for lommenabolaget, noe man kunne fått til gjennom MEDOSS – “Modeling a Democratic Green Economy for a Sustainable Society” – Norgeshistoriens potensielt viktigste forskningsprosjekt, avvist av Norges forskningsråd. [i] 

Selv om lommedemokratiet har en pyramidal form, noe Setreng i utgangspunktet avskydde, snakker vi her om en fundamentalt forskjellig hierarkisk struktur enn innen de tradisjonelle pyramidale styringsformer, fra faraoenes Egypt til den Europeiske Union.

rosschapinjpg-5c30337b84ea1d83

Ross Chapin i lommenabolaget

Inngruppesamfunnet vil si å gå tilbake til menneskets urtilstand, stammesamfunnet. Allikevel en ny, avansert form for stammesamfunn, basert på forskning innen menneskelig atferdsøkologi.

Lommedemokratiet har, lik alle biologiske systemer [ii] en utpreget fraktal fordelingsstruktur, hvor den minste enheten, inngruppa eller produksjonslommene, utgjør fundamentet. Hver inngruppe velger den representant de mener best representerer deres interesser, som de sender oppover til neste forvaltningsnivå, som igjen består av inngrupper som velger sin representant, helt til man står igjen med kun ei inngruppe som velger sin representant, presidenten.

Systemet bygges altså nedenfra og opp, i motsetning til virkeligheten innenfor den rådende verdsensorden, Servoglobus. Setreng definerte Servoglobus på følgende vis:

”Enkelt sagt: Naturen (og samfunnet) misoppfattes som en maskin (dvs. en abstraksjon). Det konkurranse-industrielle systemet er avgjørende bygd på denne misoppfatningen, i dag kraftig styrket via den eksponentielt økende datamaskineringen av samfunnet. I en prosess hvor økonomisk konkurranse er blitt den allestedsnærværende drivmotoren, hvor teknokrati (komplikasjon) setter strømlinjer på endringene og hvor nasjonene og deres parlamenter utviskes, synes et globalt ordensgivende datamaskinsystem å framstå som endepunkt. Økofilosofigruppen kalte dette systemet Servoglobus.[iii]

Heldigvis kom Setreng til den konklusjonen at vårt sivilisasjonssystem vil kollapse før Servoglobus når sin fullendelse. Han fortsetter avsnittet ovenfor med følgende:

”Flere datasystemeksperter mener at noe slikt til slutt vil ta over, mens distinksjonen mellom kompleks og komplisert (etter hvert gitt en finmasket definisjon via næssiansk fremgangsmåte!) har vist seg fruktbar i en argumentasjon for at Servoglobus aldri kan nå virkeliggjøring.”

Project: Conover Commons Homes Architect: Ross Chapin Architects Developer: The Cottage Company www.rosschapin.com

Sigmund Setreng poengterte gang på gang at vi må finne et nytt samfunnssystem for å erstatte AKIS. Selv mener jeg at inngruppesamfunnet er det beste alternativet for å kunne lede oss i en annen retning enn mot Servoglobus. Lommedemokratiet, fundamentert i arbeidet, må utgjøre den absolutte kjernen i inngruppesamfunnet, med lommenabolaget utenpå her igjen. Derfor bør alle gode krefter settes inn på å få omgjort Norges forskningsråds fatale kortslutning om å avvise MEDOSS, og gi Terje Bongard de midler han trenger for å berge oss fra AKIS.

Inngruppesamfunnet vil si å gå tilbake til menneskets urtilstand, stammesamfunnet. Allikevel en ny, avansert form for stammesamfunn, basert på forskning innen menneskelig atferdsøkologi. Hvor vår nedarvede biologi forenes med teknologien og naturen, slik at vi kan leve sanne, komplekse liv: ”Dessverre er grunnlaget for å foreslå bærekraftige samfunn basert på å forstå de medfødte følelsenes bruk og formål, og deres plassering i hjernen. Når dette fornektes blir det bare synsinger igjen” (Terje Bongard).

 

Relatert

DYPØKOLOGIEN

Skreia er tapt i mitt hjerte

Design for en levende planet

Forbi føydalsamfunnet

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

 

Fotnoter


[i] Terje Bongard: ‘No grant for MEDOSS

[ii] Toward Resilient Architectures 1: Biology Lessons, av Michael Mehaffy og Nikos Salingaros

[iii] Se Sigmund Kvaløy Setreng: ”Gaia versus Servoglobe” i I et filosofisk terreng. Festskrift til Sverre Sløgedal. Filosofisk institutt, NTNU, Trondheim, 2000

  • Jeg vil gjerne legge ved økofilosofen Nils Faarlunds kommentar til essayet. Dette for å styrke lommedemokratiets autoritet, slik at Bongards demokratimodell kan vinne innpass i naturvernorganisasjonene. Slik jeg tolker det er det tydelig at Faarlund ser denne som å være i pakt med økofilosofiens verdier. Faarlund er den siste gjenlevende av de tre store tenkerne som la grunnlaget for økofilosofien, sammen med Arne Næss og Sigmund Kvaløy Setreng.

    Faarlund har ingen tidligere kunnskap om Bongards tanker, men allikevel begriper han poenget etter kun å ha lest et lite essay av en enkel industriarbeider, i motsetning til dommerpanelet hos Norges forskningsråd, som ikke evnet å tenke nytt.

    “Kjære Øyvind!

    Mange takk for en opplysende og velargumentert
    artikkel! Boken “Elvetid” er en veldig fin påmin-
    nelse om den tenkningen Sigmund førte an i.
    På 1970-tallet skapte jo denne tenkningen
    grobunn for en ‘grønn’ politikk og åpnet for
    samfunnskritisk forskning og praksis. Med
    oljerevolusjenen – Norges industrielle revolusjon –
    ble denne ‘bærebølgen’ for ‘kompleks’ tenkning
    effektivt dempet, slik olje er kjent for å dempe
    bølger…

    Mens Sigmund fortsatte med sitt politiske
    arbeid, valgter jeg å satse på regissering av
    verdidannende læring i fri natur for studenter,
    lærere og ledere. Det gjorde at jeg utviklet et
    mer livsnært ordforråd ut fra tanken om at ordene
    er tankens redskap, er ordene sløve, blir tankene
    sløve. I 68-språket het det: “Språk er makt!”.

    Med tiden kom jeg derfor til å kritisere den
    naturvitenskapelige tenkemåte som ‘regeltenkning’,
    der Sigmund brukte betegnelsen ‘kompliserthet’.
    Når jeg fremholder Askeladdens – og Einsteins –
    tenkemåte som mønstergjenkjennende tenkning,
    er det et forsøk på å gjøre ‘kompleksitet’ mer
    forståelig. Her er et paktisk eksempel: http://permaliv.blogspot.no/2015/07/faarlunds-monstertenkning-teknokratiets.html

    Med naturvennlig hilsen Nils”

    Jeg husker engang at jeg leste et essay av Arne Næss og hvordan han så for seg framtidssamfunnet, eller hvordan han ønsket at samfunnet skulle være, jeg husker ikke helt. Kanskje var det samfunnet etter krisen han så for seg? Uansett, jeg husker han la stor vekt på at menneskene da ville leve i små hus rundt små tun. Hva han så for seg var nettopp Chapins lommenabolag.

    Ved at Chapin har gitt oss de elleve designnøklene for lommenabolaget har han gitt oss nøklene til å realisere Næss sine visjoner i praksis, og slik gitt et viktig bidrag til en manifestering av økofilosofien i våre bebygde omgivelser. Byggebransjen har ikke lenger noen grunn for ikke å gi oss gode økososiale boområder.

    Hvis noen skulle gjenkjenne den nevnte artikkel av Næss, er jeg takknemlig hvis jeg kan få vite hvilken det var?

  • Nok et innlegg om menneskets kortsiktighet, vel kjent for alle her. Men også her konkluderer forfatteren, italieneren Ugo Bardi, med at vi ikke kjenner til noe alternativ:

    “The final point of this discussion is to note how difficult it is for human beings to manage well the resources they exploit. The overexploitation phenomenon lurks almost everywhere and it is extremely difficult to stop it, because it generates a cascade of economic gains that overcome the (usually feeble) attempts of the authorities to regulate the use of the resource. It is true for tourism, but also for minerals, for fish, for agriculture, whatever you have that generates an economic return sufficiently large to make it possible to reinvest a fraction of it to increase the exploitation rate. We haven’t found a way to avoid the tragedy in modern times and chances are that we never will, at least as long as we reason in terms of maximizing individual profits and we keep believing that doing that optimizes the exploitation of the system. Maybe it does, but at the cost of destroying it.”

    Dette er synd, lommedemokratiet burde vært kjent for hele verden nå. Istedenfor sitter Bongard bortstuet på et kontor for å studere insekter. I en fornuftig verden ville han vært på alle fjernsynskanaler og hovedattraksjon på alle konferanser om bærekraft og demokrati.

    http://www.doomsteaddiner.net/blog/2015/07/31/tragedy-of-the-commons-italian-tourist-traps/

  • En tankevekkende artikkel for de som tror at kapitalismen kan reformeres og gjøres mer inkluderende.

    – Inclusive Capitalism won’t work and is a dangerous illusion: http://blog.p2pfoundation.net/inclusive-capitalism-wont-work-and-is-a-dangerous-illusion/2015/08/10