Yukio Mishima: Vårsnø

Vaarsno_Mishima

«(…) hver gest og hver bevegelse fra den ene blir en labyrint, en hemmelighet, en gåte for den andre – en dans som ubønnhørlig nærmer seg det stupet som venter alle som fortaper seg inn i den labyrinten som utgjør den umulige kjærligheten.»

Det å lese første bok (Vårsnø – 春の雪) i Mishimas siste verk (Fruktbarhetens Sjø – 豊饒の海) er som å bevege seg inn i et metaforenes spindelvev: gjennom sine metaforer maler Mishima ut følelser, tanker, handlinger og omgivelser med en pensel som er dyppet i et kaldt og klart vann; med langsomme bevegelser trekker Mishimas pensel opp omrissene og fyller dem med historier: og resultatet er en type berettelse som ikke kan beskrives som noe annet enn forførende i sin estetiske eleganse – selv om man aner at en edderkopp, eller hva det nå enn er som beveger seg som hjemme blant alt dette metaspinnet – befinner seg avventende et sted der i mørket, bak metaforene. Nøyaktig hva denne edderkopp – dette dulgt ante vesenet – bedriver, er vanskeligere å avgjøre. Men jeg mistenker at det blant annet blander sin gift i det vannet som penselen henter sin klarhet og sin kulde fra.

Det tar ikke lang tid før lerretet som oppmales allerede i romanens spede begynnelse stivner i en form hvor et uhyggelig og forstyrrende element har sneket seg inn blant den øvrige harmonien. I familien Matsugaes omhyggelig arrangerte hagepark dukker det nemlig opp en død hund, et kadaver henslengt som et illevarslende omen blant blomstrende krysantemum og rislende fossefall. Scenen minner om det tegn det ville vært hvis vi foran et viktig og avgjørende slag fulgte romernes foreskrevne augur-seremoni ex tripudiis, foreskrevet nettopp for å sikre at den lange kjeden med gode tegn og oppfordringer ville krones med et endelig bifall fra de guddommelige maktene – og at det plutselig, som om en numinøs makt i siste øyeblikk ombestemte seg, dukket opp en skokk ravner, ex avibus, flyvende inn fra vest som dystre og illevarslende vardøger – som funebre, inhibitae, lugubre, malae.

Denne
slagmarken er imidlertid livet som det leves snarere enn noe militært slag: romanens to motpoler består av familien Matsugae og familien Ayakura – representert på hver sin side gjennom Kiyoaki Matsugae og Satoko Ayakura – to ungdommer som blir fanget av hverandre i en ekstatisk men skjebnesvanger metaforisk dans: hvor hvert trinn, hver gest og hver bevegelse fra den ene blir en labyrint, en hemmelighet, en gåte for den andre – en dans som ubønnhørlig nærmer seg det stupet som venter alle som fortaper seg inn i den labyrinten som utgjør den umulige kjærligheten.

Betraktet fra avstand er historien om Satoko og Kiyoaki derfor nærmest arketypisk i sin klassiske beretning, hvor rammebeskrivelsen alene er nok til å konkludere med at dette er dømt til å ende i episk tragedie og hvor hver setning, hver side og hvert kapittel oppskriftsmessig klyver nærmere det ventende stupet – men går vi nærmere så løser denne tilsynelatende oppskriftsmessige rammen seg opp. For på samme måte som Mishima med nøyaktig hånd plasserer sine forstyrrende omen slik også krøplingen Efialtes dukker opp for å forråde spartanerne ved Thermopylene – så forstyrres romanens fortelling av at den ikke er så liketil som den på avstand utgir seg for å være.

For Mishima plasserer sine lesere på amfiteaterets fjerneste og høyeste sete, hvor overblikket i seg selv blir forrædersk. Den som kommer nærmere blir derimot vitne til et uhyggelig dukketeater, en pervers men transcendental maskerade hvor det fremmede maskerer seg som det kjente og hvor det grusomme maskerer seg som det skjønne og det dekadente forkler som det vitale – og hvor selv ansiktene bak maskene stivner til og antar form av masker idet man tror at er man da endelig på nippet til å avsløre hele dette skuespillet i all sin kalde og innfløkte, estetiske eleganse.

Av Rudra Gisur


Relatert

DET NAKNE MENNESKET

Konspiranoir: Lynet i labyrinten

  • Knut Jacobsen

    Takk for en velskrevet og innbydende omtale. Jeg har kun lest to av Mishimas bøker, “Sound of Waves” og “The Temple of the Golden Pavillion”, forøvrig to bøker som demonstrerer forfatterens spennvidde. De har definitivt gitt mersmak, kanskje særlig sistnevnte. Den syntes jeg tidvis var slitsom og krevende, med tunge monologiske innslag og detaljrike skildringer det krevde tid å bearbeide. Med andre ord en bok det ikke var enkelt å plukke opp ti minutter før leggetid. I ettertid står den igjen som en stor leseropplevelse som tankene ofte vender tilbake til. Både Mizoguchi og Kashiwagi er uhyre fascinerende mennesker, om enn noe karikerte/arketypiske (ingen bør bli overrasket over at Mishima var en dramatiker), slik det passer seg når man er vel så opptatt av å utfordre begrepsinnhold og vedtatte sannheter om estetikk som man er av å “bare” fortelle en historie. Det er en nærmest ubeskrivelig nerve hos Mishima, som jeg vil anbefale alle å oppdage for seg selv.

    “The movement of Kashiwagi’s hands could only be described as magnificent. One small movement followed another, and the effects of contrast and symmetry converged with infallible artistry. Nature’s plants were brought vividly under the sway of an artificial order and made to conform to an established melody. The flowers and leaves, which had previously existed as they were, had now been transformed into flowers and leaves as they ought to be. The cat-tails and irises were no longer individual, anonymous plants belonging to their respective species, but had become terse, direct manifestations of what might be called the essence of the irises and the cat-tails.

    Yet there was something cruel about the movement of his hands. They behaved as though they had some unpleasant, gloomy privilege in relation to the plants. Perhaps it was because of this that each time I heard the sound of the scissors and saw the stem of one of the flowers being cutI had the impression that I could detect the dripping of blood.”

    Når det gjelder akkurat “Vårsnø” har jeg den liggende på norsk. Det er dessverre en sekundæroversettelse fra engelsk (“Sne om våren,” Damms utvalgte skjønnlitteratur). Caveat emptor for den som kjøper japansk litteratur i norsk oversettelse.