Det siste EU og de globale finansmarkedene vil ha er en gresk konkurs. Men å betale tilbake gjelda har blitt en matematisk umulighet. For EU og resten av verden er en gresk konkurs en like stor umulighet.

Av Jan-Tore Berghei, historiker

Det er slående at de fleste vestlige ledere hadde ønsket avgangen til Tsipras’ folkevalgte regjering hjertelig velkommen. Kutt i greske pensjoner og velferdsgoder er tross alt lettere å svelge enn å se det globale korthuset falle, selv om det går ut over den alminnelige greker.

Mange skal ha det til at det er grekernes gullkantede pensjoner det handler om. Men dette handler også om skatteunndragelser, ineffektivt byråkrati, fiktive tall og tidligere synder. Og opportunistiske banker i et globalt økonomisk system dopet på gjeld. I realiteten er ikke grekernes pensjoner noe høyere enn gjennomsnittlig i EU (se “The Greek pensions dilemma explained”).

Problemet har vært et ineffektivt byråkrati, høy arbeidsledighet blant unge og irrasjonelle særordninger for førtidspensjon. Syriza-regjeringen er allerede godt i gang med å reformere smutthullene i gresk pensjonslovgivning og øke skattenivået.

Men det vil ta mange år å rydde opp i den gordiske knuten Alexis Tsipras har fått i fanget. Rike grekere skal tvinges til å betale skatt, restauranter skal tvinges til å betale moms. I et land der ingen stoler på byråkratiet er dette holdningsendringer som vil ta tid.

Falske spådommer

Siden 2010 har troikaen EU-kommisjonen, IMF og den europeiske sentralbank (ECB) solgt oss fantasien om at kutt i offentlige utgifter og strukturell reform midt i en historisk krise, kutt i arbeideres rettigheter, og privatisering av velferdsstaten over en lav sko ville fikse Hellas. Resultatet har blitt det stikk motsatte.  Advarsler mot å gi nødutbetalinger til Hellas i 2010 fra blant andre Argentina og Brasil falt for døve ører i IMF (les mer her).

Men de hadde rett; seks år med innstrammingspolitikk har ikke bedret den greske økonomien. Det har gått fra vondt til verre. Og nesten ingen av summene som ble utbetalt til Hellas har faktisk gått dit. Nødutbetalingene har gagnet private finansbanker i Tyskland og Frankrike snarere enn den gjengse greker (les mer her).

Konsekvensene har de derimot fått føle på kroppen. Stadig flere grekere er uten arbeid, og ungdomsledigheten er nå på hele 60 %. Selv de som får utbetalt pensjon lever under fattigdomsgrensa. BNP har falt med 25 %. Spådommene fra 2010 har vist seg å være like urealistiske som de er smertelig ugjennomførbare.

En bedre løsning hadde vært om Hellas hadde fulgt Islands eksempel og gått for kontrollert konkurs. Det var nok det den daværende statsminister Georg Papandreou hadde i tankene da han ønsket en folkeavstemming om nye nødutbetalinger høsten 2011. Det fikk han imidlertid ikke lov til av Angela Merkel, Nicolas Sarkozy og resten av G20, som mer eller mindre tvang ham til å gå av.

En mer medgjørlig etterkommer fulgte den tidligere visepresidenten i den europeiske sentralbanken Lukas Papademos tok over regjeringsmakten. Mannen som nå sitter i stolen har vist seg vanskeligere å knekke.

Wirtschaftswunder

2010 var også det året Tyskland endelig betalte siste avdrag på sin historisk store gjeld fra to destruktive verdenskriger. En avtale om sletting av gjeld fra 1953 hadde kappet denne gjelden i to. En viktig klausul i denne avtalen var at tilbakebetalinger kun skulle skje mens Vest-Tyskland gikk med handelsoverskudd, og skulle begrense seg til 3 % av landets eksportinntekter (se “London Agreement on German External Debts”).

Dette bidro til at landene tyskerne skyldte penger fikk et kraftig incentiv til å importere tyske varer. Den vest-tyske økonomien hentet seg inn igjen på rekordtid, og landet ble raskt en av verdens ledende økonomier igjen.

Det var et økonomisk mirakel, sier mytene. Faktum er at det var godt politisk og økonomisk håndverk, og en sletting av 16 milliarder tyske mark i utenlandsgjeld som stod bak. Avtalen var en innrømmelse om at krigsgjelden var urealistisk høy, og at det ville være i vår felles interesse å få den tyske økonomien i gang igjen.

Hva står i veien for en lignende avtale for Hellas og andre land som har blitt nedsyltet i utenlandsgjeld de ikke evner å tilbakebetale uten å radere sin egen økonomiske og sosiale utvikling?

Men snart følger kanskje Spania, Portugal, Italia og Irland etter. Heller ikke her har EUs innstrammingspolitikk ført til en bedring i økonomi og levekår. Hvor lenge kan vi ofre velferd og rettigheter på den regressive og destruktive økonomiske politikkens alter? Hvor lenge kan de globale finansbankene fortsette å sko seg på Europas misère?

Nullrentepolitikken

Fantasinumrene tidligere greske regjeringer betalte den notoriske amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs for å pynte på for å komme inn i EU står nå for fall. Men grekerne har ikke vært alene om å forholde seg til fiktive tall. USAs statsgjeld alene er på $18 trillioner dollar og øker stadig. De fleste land i verden har underskudd i statsbudsjettene sine, år etter år. For å dekke dette tar de opp stadig mer gjeld.

Den globale veksten i BNP ser større ut enn den faktisk er fordi deler av den er gjeldsfinansiert og ikke reell. For at dette ikke skal kvele hele verdens økonomiske system holdes rentenivået uvanlig lavt. Bare i år har verden sett over 50 rentekutt.

Men nullrentepolitikken stimulerer ikke til mer vekst, den skjuler bare at hele verden er like konkurs som Hellas. Faktum er at hvis rentenivået i verden hadde «normalisert» seg hadde hele finanssystemet vårt kollapset, fordi matematikken rett og slett ikke hadde gått opp. Dette er elefanten i rommet.

Så når grekerne nå øyensynlig går til valgurnene på søndag, er det mot den frie, demokratiske verdens lederes, Angela Merkels, EU-kommisjonens, den europeiske sentralbankens, IMFs og andre sentrale aktørers ønske, inkludert stormaktene USA og Kina. At et lands borgere får ta del i en avgjørelse om å øke statsgjelda er nemlig ikke vanlig, selv i den demokratiske verden.

Det er slående at de fleste vestlige ledere hadde ønsket avgangen til Tsipras’ folkevalgte regjering hjertelig velkommen. Kutt i greske pensjoner og velferdsgoder er tross alt lettere å svelge enn å se det globale korthuset falle, selv om det går ut over den alminnelige greker. Et nei fra Hellas på søndag vil være uspiselig, så troikaen vil strekke seg langt for å få i stand en avtale før grekerne går til urnene. For Hellas har det vært et lurt trekk å skrive ut folkeavstemming for å øke EU-toppenes kompromissvilje.

Men snart følger kanskje Spania, Portugal, Italia og Irland etter. Heller ikke her har EUs innstrammingspolitikk ført til en bedring i økonomi og levekår. Hvor lenge kan vi ofre velferd og rettigheter på den regressive og destruktive økonomiske politikkens alter? Hvor lenge kan de globale finansbankene fortsette å sko seg på Europas misère?

Relatert

Europas eksistensielle ”de-konstitusjon” – Michael Marder

Hegemoniske krampetrekninger

Hva er neoliberalisme?

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Apokalypsens fire ryttere – del II

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

«– Bankene terroriserer hele samfunn» – Øystein Stray Spetalen