Det var en gang en gammel og dyp skog

Image07

Av Tilman Wischuf, naturfotograf og zoolog, naturfoto-wischuf.com

 

«Alltid finnes det en unnskyldning for at man må ofre et stykke natur til. Og et til. Og et til. Det som gjør meg veldig trist, deprimert og noen ganger forbannet er at det skjer hvert år. Hver måned. Hver uke. Hver dag.»

Det var en gang en fantastisk fin, gammel og dyp skog i Kjølebrønd. Hver gang jeg gikk opp der gledet jeg meg over denne frodige plassen, med mose på steinene, gurglende bekker, blå- og hvitveis om våren, bregne om sommeren og mye sopp om høsten. Naturen gikk sin gang. Døde trær råtnet og hjalp til nytt liv. Jeg gikk ikke en eneste gang der uten å se rådyr, hakkespetter, forskjellige småfugler eller musvåk og fiskeørn, firfisler eller ormer. Og hver gang jeg har vært der oppe tenkte jeg at det er bra at det er et nokså avsides område uten hytter og mye folk, og at det antakelig aldri vil skje at dette ulendte terrenget med trange gjel og smale stier blir ødelagt på en eller annen måte. Hvor feil man kan ta. Det var en gang…

Image01
Da jeg ville gå på denne «stien» nå nylig begynte jeg nesten å gråte. Svære maskiner hadde kommet og ødelagt alt på et øyeblikk. Midt gjennom det fineste stykket i hele området. To grantrær, som stod i en liten «urskog» og er nesten 200 år gamle, står nå rett ved siden av den nye brede grusveien som nå fører til et steinbrudd. Bekker er uttørket, fjell er sprengt bort, mosen ligger tørr på steinene, og ikke minst fuglene måtte forlate sine hekkeplasser som de hadde i årevis og finne seg nye å leve i. Det er så lett sagt at de kan utfolde seg tilstrekkelig et lite stykke videre. Det spørs om når den neste veien eller det neste hyttefeltet kommer der…

Alltid finnes det en unnskyldning for at man må ofre et stykke natur til. Og et til. Og et til. Det som gjør meg veldig trist, deprimert og noen ganger forbannet er at det skjer hvert år. Hver måned. Hver uke. Hver dag. Over hele landet. Over hele verden. Og det er naturen som må vike. Nesten uten unntak. Det er pengene som teller. Veier. Monstermaster. Hyttefelt. Sauer i skogen. Rovdyr blir nesten utryddet. Land, hav og fjorder forsøples. Norge blir bygd mer og mer ned. Det er fælt å si, men de kommende generasjonene er ikke å misunne i det hele tatt. Norge er i ferd med å ødelegge sitt viktigste gode irreversibelt: Naturen.

(Bildene nedenfor er tatt omtrent fra de samme stedene etter ødeleggelsen)

Image02Image06Image04

 

Relatert

Hellige trær, fordømte grantrær og Granbane

Håp for gammelskogen?

Hipp hurra for skogen!

Hvem eier landskapet?

  • Takk!

    Det forundrer meg stadig hvorfor nordmenn drømmer om suburbia II i skogen eller fjellet, hvor til de reiser på ferie fra suburbia i byen?

    Her er forresten noen bilder jeg nettopp tok fra utbyggingen av 4-felts motorveg gjennom Viggadalen på Hadeland, et av Norges desidert fineste kulturlandskap: https://commons.wikimedia.org/w/index.php?search=viggadalen&title=Special%3ASearch&go=G%C3%A5

    Her viser vi vår “respekt” for innlandets dronning: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Vegarbeider_p%C3%A5_ny_E6_mellom_Kolomoen_og_Minnesund_ved_Mj%C3%B8sa-5.JPG

    4-felts E6 til Hafjell er etter min mening først og fremst et resultat av at elitene i Oslo ønsker å kjøre i 110 km/t med SUVene sine til de suburbane hyttepalassene sine på fjellet.

    Nordmenn, et naturfolk?

    • cwe

      Veldig kjent, @19682010:disqus. Kjører opp Viggadalen titt og ofte for å handle på Gran (bor i Lunner). Per nå ser det helt forferdelig ut enkelte steder, men det gjelder kulturlandskap og kulturminner, ikke skog.

      For min egen del så skal det ikke mer enn en liten tur i skogen for å føle på tapet. Skogdriften rundt her gjør mye skade, og vi har et svært svakt skogvern i Norge. Jeg må lengre og lengre inn i skogen, til utilgjengelige steder, for å finne siste rest av gammelskogen. Heldigvis finnes det små områder som er vernet rundt her, ellers hadde skogbruket høvlet over det meste. Som her, fra dagens morgentur med hunden: