Landbrukssamvirke, fra virkelighet til illusjon

Bondeoppror

Bøndene organiserte samvirker som et mottiltak mot å være prisgitt kjøpmennenes ublu betingelser. Men hva gjør bøndene når deres egne samvirker gradvis ligner mer og mer på den kjøpmannen de organiserte seg mot?

Ola-Jørn Tilrem, autonom bonde og bureiser

«Bøndenes organisasjoner fremstår i dag i større grad som systemverktøy for styresmaktene, matindustrien og kapitalen, enn å fylle rollen som interesseorganisasjoner for bøndene. Så lenge som bønder velger tillitsvalgte som uttrykker sin lojalitet med organisasjoner som ikke returnerer lojalitetsansvaret til bøndene, så vil situasjonen forbli slik. I så måte er korrumperte organisasjoner verre enn ingenting.»

For å forstå hengemyren dagens norske landbruk har havnet i, la oss først kaste et blikk på den idéen bak samvirkemodellen og den faktiske forvaltningen av samvirkekapitalen i landbruket.

Grunnprinsippet
Totalt avgjørende for hele funksjonaliteten til samvirke er prinsippet om at samvirke ikke skal forsøke å tjene penger på pengene. Undermineres dette prinsippet så vil resten av samvirkefunksjonene falle som dominobrikker etter hverandre.

Overskuddet MÅ pløyes fortløpende tilbake til eierne / medlemmene, i form av en bedre utbetalingspris enn det konkurrenten til samvirke kan tilby bonden for tilførslene. Dette er hjertet og hjernen i samvirkets funksjon, og hele motivet for medlemmet å være tilsluttet og bidra med sine leveranser til et samvirke. Dette er også den eneste pålitelige måten for samvirke å kunne sikre seg leveranselojalitet fra sine medlemmer. Det er i et nøtteskall samvirkesymbiosen.

Men skal ikke samvirket bruke penger på seg selv, egenkapital, fornying etc?

Jovisst, egenkapital, kapital til fornying, drift, markedsføring etc. Dette er poster som det skal tas høyde for i det årlige budsjett, og er på ingen måte noen særskilt byrde for samvirke. Det er en utgift som påløper alle aktørene i markedet enten det gjelder samvirke eller de såkalte private. Det er «overskuddet»/ fortjenesten som ikke må feil forvaltes, men uavkortet komme «råvareleverandøren» / bonden/medlemmet til gode i form av økte priser.

Samvirke-sirkel

Tåkelegging
Denne avgjørende forståelse av virkemåten til samvirke tåkelegges for bøndene gjennom å skylde på umulige politikere, lunefulle forbrukere, illojale bønder, mektige kjeder, svake marginer og at dette skal være årsaker til at det ikke blir noen fortjeneste å finansiere økte priser med.

Ingen nevner at den egentlige årsak og kardinalfeilen ligger i feil forvalting av samvirkekapitalen. For eksempel at samvirke bruker mer midler på seg selv, spekulerer pengene som egentlig skulle gått til høyere pris til bonden, på andre ting, datterselskaper, feilinvesteringer, feil disposisjoner, dårlig drift, lukrative lønns og etter avtaler, overadministrering, etc.

Dermed blir det hverken fokus på alt som burde vært rettet, eller gjort noe med årsakene som svekker samvirkets evne til å kunne effektuere sitt lojalitetsansvar vis a vis eier og bonde.  Samvirke forblir dermed insolvent i forhold til å kunne finansiere økt pris til medlem. Eller enda mer presist, finansiere lojaliteten som fortsatt skal sikre markedsfortrinnet med å være desidert største mottaker av råvarer. Tilførsel som sikrer bøndene markedsmakt, som skal sikre prisuttak.

Hvis konkurrenten samtidig driver sin business rimelig godt, så nulles samvirkets fortrinn ikke bare ut, men gradvis etablerer konkurrenten et økonomisk overtak som setter dem i stand til på permanent basis å kunne betale bonden bedre enn samvirke, og dermed ta større og større andeler av både tilførsels og sluttmarked.

Å prøve å drifte et samvirke uten å ta knivskarpt hensyn til disse mekanismene, er som å forsøke å kjøre bil uten brennstoff. Man blir helt avhengig av at noen dytter bilen. Det er sikkert bekvemt nok for de som sitter i bilen. Og man kan nok få noen til å dytte ei stund. Og kanskje enda en stund hvis man tar i bruk overtalelser, skremsler, trusler og manipulering.  Men de aller fleste av de som står for dyttingen vil før eller siden gå lei når de skjønner sin rolle, og at behovet for dytting er blitt permanent.

Og her er vi ved situasjonen som landbrukssamvirke befinner seg i dag. Det er heller ingen troverdig overlevelsesstrategi å spore.   Samvirke har tvert om slått seg komfortabelt til ro og lagt på hyllen forpliktelsen om å være best på utbetalingspris til bonden. De uttrykker ubeskjedent sin falitt med en retorikk som svart på hvitt konkluderer med at det har ingen hensikt å betale bonden bedre, de private følger bare kynisk etter, og betaler enda bedre.

Samvirket har dermed ingen trumfkort lenger. De er uten makt til å kunne holde på tilførslene. Det er ikke bøndene sin skyld. Bøndene har vært lojale i 30 år etter at samvirke la om kapitalforvaltningen og i stedet konsentrerte seg om å manipulere bonden til fortsatt å være lojal uten at bonden hadde noen egennytte. Færre og færre bønder ser imidlertid hensikten med å være lojal bare for å få lov til å dytte.

«Når Landbrukssamvirket til overmål har headhuntet markedsliberalister til sine lederstillinger, så har samvirkeøkonomi og forståelsen av denne virkelig fått trange kår også innad i samvirket»

Forskjellen
Hos de private snakker vi om bonuser eller gevinst som utbetales når overskuddet er større enn det man forventet ut fra budsjett.

Hos samvirke snakker vi ikke om bonus eller gevinst, men om etterbetaling. Dette fordi at disse pengene burde vært utbetalt gjennom en høyere utbetalingspris gjennom driftsåret, etter hvert som denne kapitalen ble generert. Dette fordi bonden hele tiden må betjene løpende utgifter på sine innsatsfaktorer i motsetning til den typiske spekulant som har ledig kapital og kan vente på aksjeutbytte. Med god budsjettstyring så skal det derfor ikke være overskudd ved årsslutt i et samvirke, slik vi kjenner det fra et AS. Overskuddet skal fortløpende utbetales som mer pris til produsent. Dette er langt på vei «avglemt» og synes vanskelig både å forklare og akseptere for en markedsliberalistisk verden. Når Landbrukssamvirket til overmål har headhuntet markedsliberalister til sine lederstillinger, så har samvirkeøkonomi og forståelsen av denne virkelig fått trange kår også innad i samvirket. Man kan saktens spørre seg om Landbrukssamvirket har utlevd sin rolle. Hvem skal forsvare samvirkeøkonomien når samvirke selv ikke gjør det?

OK-Hele-folket-i-arbeide-By-og-land-hand-i-hand

Er det i samvirke etterbetaling av betydning, så skyldes det i hovedsak to forhold.

Enten snakker vi om 1) uforutsette årsaker til at samvirke har ervervet mer kapital enn forventet. Altså forhold som man ikke hadde oversikt over eller kunne forutse på det tidspunkt at budsjettet ble vedtatt. Dette kan eksempelvis skyldes forhold i markedet. Økt etterspørsel av grillprodukter pga av finvær i grillsesongen, nye populære produkter som selger bedre enn forventet, faktorer som rammer konkurrerende produkter som resulterer i økt etterspørsel av egne produkter. Det er en grei forklaring. Verre er det med årsak to.

2) Akkorden i budsjettet har vært for slakk. Hvis man tjener mer enn det man har forventet ut fra budsjett, så har man beviselig budsjettert for defensivt. Det kan være komfortabelt med slakk akkord og hvis eiersiden ikke fører kontroll med akkorden så vil effektiviteten raskt dale i forhold til konkurrenter som holder dette under kontroll.

Hvis samvirke etter et driftsår har midler til etterbetaling uten at dette kan forklares ut fra uforutsette forhold, så er det derfor all grunn til både å stille spørsmål om hvorfor disse midlene ikke er utbetalt tidligere, men like viktig er det å gjennomgå og kvalitetssikre budsjettarbeidet som beviselig har vært planlagt for defensivt. Da må bonden inn å styre sitt samvirke, sette krav og ha forventning.  Mens aksjeeiere i et aksjeselskap har en forventning om aksjeutbytte, har eierne av et salgssamvirke en forventning om merpris. Evnen samvirke har til å innfri disse forventningene ligger som sagt i den markedsandel og markedsmakt som bøndene har sørget for gjennom sin leveranselojalitet.

Men når eierskap og eierstyring svikter så er det ingen som setter krav, resultatet blir svakere, det blir mindre kapital til å fordele, eller, den kapitalen som er til fordeling blir prioritert til andre formål enn til å styrke utbetalingsprisen. Intensjonen med samvirke opphører, og vi får motsatt effekt.

Kooperativet

Fra lanseringen av Oslo Kooperativ

Hvorfor finner ikke samvirke tilbake til grunnmodellen?
Kort og godt fordi at de som har fordelene med dagens samvirkemodell, ikke vil gi fra seg sine privilegier. Dette kombinert med at bøndene langt på vei er nøytralisert av dagens moderne, sentraliserte og fusjonerte konsernmodell i forhold til å kunne utøve den nødvendig makt som skal til for å gjeninnta en eier og styringsfunksjon som har mer fokus på at lojaliteten må i større grad returneres fra samvirke til bøndene.

Bøndenes tidligere unisone agitasjonen for samvirke er derfor påtakelig svekket. Slik agitasjon finner man i dag helst hos de som arbeider i samvirkebedriftene, eller på en eller annen måte er begunstiget av samvirke.

Hvor svikter det?
Bøndenes organisasjoner fremstår i dag i større grad som systemverktøy for styresmaktene, matindustrien og kapitalen, enn å fylle rollen som interesseorganisasjoner for bøndene. Så lenge som bønder velger tillitsvalgte som uttrykker sin lojalitet med organisasjoner som ikke returnerer lojalitetsansvaret til bøndene, så vil situasjonen forbli slik. I så måte er korrumperte organisasjoner verre enn ingenting. Hadde det vært ingenting så kunne man bygd en organisasjon, men det lar seg jo vanskelig gjøre når plassen er beslaglagt.

Samvirke har de siste 20 årene snublet seg vei, finansiert ved hjelp av bondens enveislojalitet, og den høyst temporære kapitalen som er skaffet til veie gjennom å stampe vekk anlegg. Denne veien er ikke lenger farbar og samvirke har spilt fra seg og blottlagt store deler av norgeskartet til sine konkurrenter.

Samvirke står nå foran sannhetens øyeblikk, hvor det etter min mening bare finns to valg. Gå til grunne, eller gå tilbake og etterlev intensjonene med grunnmodellen.

Aktuelt: bøndene tilbys en tiendedel av sitt krav i årets jordbruksoppgjør

 

Relatert

Bondestreiken – tragedie eller komedie – eller båe deler

Tomatslaveriet – Hvor lite menneskeverd er billig mat verdt?

Mens vi venter på et bondeopprør

Trenger vi matproduksjon i Norge?

Såkornet – mythbusters for en ny landbrukspolitikk

  • ripss 2

    Dette har vært et spørsmål i mitt hode lenge:

    Hvorfor organiserer ikke bønder og fiskere seg UTEN disse personene som ikke er interessert i annet enn sin egen lommebok?

    http://www.dn.no/nyheter/naringsliv/2011/11/14/tinesjefen-tar-studiear-med-full-lonn

    “Bøndenes organisasjoner fremstår i dag i større grad som systemverktøy for styresmaktene, matindustrien og kapitalen, enn å fylle rollen som interesseorganisasjoner for bøndene. Så lenge som bønder velger tillitsvalgte som uttrykker sin lojalitet med organisasjoner som ikke returnerer lojalitetsansvaret til bøndene, så vil situasjonen forbli slik. I så måte er korrumperte organisasjoner verre enn ingenting. Hadde det vært ingenting så kunne man bygd en organisasjon, men det lar seg jo vanskelig gjøre når plassen er beslaglagt.

    Samvirke har de siste 20 årene snublet seg vei, finansiert ved hjelp av bondens enveislojalitet, og den høyst temporære kapitalen som er skaffet til veie gjennom å stampe vekk anlegg. Denne veien er ikke lenger farbar og samvirke har spilt fra seg og blottlagt store deler av norgeskartet til sine konkurrenter.

    Samvirke står nå foran sannhetens øyeblikk, hvor det etter min mening bare finns to valg. Gå til grunne, eller gå tilbake og etterlev intensjonene med grunnmodellen.”

    Som forbruker irriterer det meg at de som leverer de gode råvarene bare får smuler tilbake. Hvordan kan de fortsette slik?
    Opprett i hver eneste norsk by og tettsted butikker som selger bondens arbeid.
    Kornprodukter, melk, kjøtt, fisk. Lag smaksprøver, ha en liten kafe vegg i vegg med produkter basert på fiskeren og bondens strev.
    Slow food er in. Sunn mat. Lokal mat. Lokal handel.

    Hvorfor skjer ikke dette? Latskap?

    • ripss 2

      Forbrukermakt er et ord man hører nå og da, men gidder noen lytte og bruke den?

      Jeg skal dele med dere et godt eksempel på et sådant:

      I Sveits tok forbrukernes organisasjon J`achete mieux affære overfor “produksjonen” av kalvekjøtt eller det vi kaller for gjøkalv.

      Sveits, Frankrike og alle disse landene lenger syd for oss har jo sin matkultur. Og dess lysere farge på dette kjøttet, dess bedre. MEN, selvfølgelig ikke et naturlig og godt liv for kalven før den slaktes.
      Dyrevernorganisasjoner og forbrukerinteresser fant hverandre og deklarerte kjøpeboykott av dette, også usmakelige produktet HVITT kalvekjøtt. Det fungerte og bøndene måtte pent la kalven få høy og vann og ikke bare melkeprodukter og et innestengt liv på båsen.

      Idag har Sveits bestemt at kalven skal få et bedre liv og beskyttelse via loven. I EU er det anderledes. Fremdeles betales det mindre for rosa kalvekjøtt. Tragisk.

      http://www.lematin.ch/suisse/Le-veau-se-met-au-rose/story/20616900

  • ripss 2

    Forresten, alle skjønner vel at denne artikkelen er megaviktig?
    Og når nrks roboter spyr ut dette…FRAMTIDENS LANDBRUK, burde varselklokkene ule og lampene blinke rødt.
    Dette inngår i deres prpoagansdalinje, for industrilandruket skal redde innvandringen. Dess flere innbyggere, dess mer press på ressurser og frem for nedleggelse av lokalt jordbruk og import fra land som er “designet” til å produsere og eksportere.
    EU mener at dette er rett vei.
    Derfor skal alle moralske, etiske og kulturelle barrierer skvises. Landbruk, jordbruk skal industrialiseres og hvis ingen er klar over hva det betyr så er det storstilt DYREMISHANDLING, monokulturer og en urban krig mot landsbygda.