Globalt fotoprosjekt om overbefolkning og overforbruk

Det amerikanske prosjektet “Global Population Speakout” har publisert en bok kalt Overdevelopment, Overpopulation, Overshoot (OVER) som viser de synlige konsekvensene av overbefolkning og overforbruk på en skremmende, men samtidig faktaorientert og tydelig måte. Bokens både vakre og forferdelige bilder gir en indikasjon på hva vi er i ferd med å miste. Boken har fått stor oppmerksomhet (blant annet i britiske The Guardian som skriver om prosjektet). Du kan selv bla i boken over – og bestille dette fantastiske og viktige bokverket og være med på å støtte kampanjen for å vekke folks bevissthet om vekstproblematikken.

Av René J. Bakke, redaksjonsmedlem KULTURVERK og økologisk praktiker

Overbefolkning står i kjernen til de fleste problemene ute i verden i dag: enten det er rene naturødeleggelser, den sjette masseutryddelsen av arter på kloden, sult, fattigdom, krig, aggresjon, gjeldsproblematikk, økonomisk ulikhet, massive folkevandringer over landegrensene, de mektiges grep om de svake osv. Det er ikke så vanskelig å se når man vet at det finnes sju milliarder mennesker i dag, og om mindre enn hundre år vil det sannsynligvis være over ti milliarder.

Sagt på en enkel måte så kan vi fiske så mye vi orker fra havet og hugge så mange trær vi vil, bare antallet mennesker er lavt nok. Det vil være mat og vann nok til alle. Med nok ressurser vil man ikke ha behov for å sette seg i gjeld for å få livet til å gå rundt, eller være avhengig av politikere til å løse unødvendige problemer. Krig vil også vanskeligere oppstå og opprettholdes.

Se presentasjonsfilm av prosjektet her:


2a5e2f23-aa20-4cc3-81bf-77fe701ff8cf-2060x1236Global_population_speakout

De store organisasjonene som jobber med å få slutt på denne type verdensomspennende problemer – enten det er på den humanitære siden eller miljøvernsiden – påtaler ikke og forholder seg ikke til hovedutfordringene, som er overbefolkning og overforbruk. Dette vil altså si at de jobber i flere tiår med å behandle symptomene, men ikke årsakene. Derfor er slike kampanjer og prosjekter som Global Population Speakout har igangsatt viktige. Først gjennom å reise folks bevissthet om problematikken kan man i det hele tatt finne løsninger på den.

Global Population Speakouts hjemmeside finner du her

 

Relatert

Ny klimalov gir falske forhåpninger
Jørgen Randers vil ha ettbarnspolitikk mot overbefolkning
David Attenborough og vitenskapsfolk advarer mot befolkningskatastrofe
WWF: Jorden er ikke stor nok
Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen
Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet
Befolkningskrisen – en kommentar
Apokalypsens fire ryttere – del II

  • Hei, skremmende bilder og viktig fokus; overpopulasjon og overforbruk synes klart å være store problemer! Min kommentar angår den lille introduksjonsvideoen som er lagt ved over. Løsningene som fremmes er utdannelse og likestilling. Her tror jeg det er viktig at man spør seg hva utdannelse og likestilling har gjort i vesten. Har skolesystemet gjort oss til fornuftige forbrukere i vesten? Eller kan det tenkes at skolen former oss til nettopp forbrukere i et kapitalistisk samfunn? Er det lite forbruk i vesten? Og når det gjelder likestilling er det mange som mener at feminismen kun har bidratt til å gjøre også kvinner til betydelige forbrukere… ?

    • AVIKEN

      Godt poengtert, Camilla, og et tilbakevendende spørsmål når denne problematikken tas opp: er det Vestens utviklingsvei som er den rette måten å løse såkalte utvikingslands befolkningsproblematikk? Som kjent er det Vesten med sitt enorme overfobruk som presser jordkloden hardest og det å overføre denne livsførsel 1:1 globalt vil selvsagt ikke løse problemet, men forsterke det.

      Vekstproblematikken må ses i sin helhet om man vil løse den og den globalkapitalistiske nyliberale frihandelsideologien vil kjøre jordenes befolkning og naturgrunnlag dypere ned i den grøften om den ikke etterhvert møter motstand.

      Debatt om feminisme utrater stor sett til emosjonelt meningsløst vissvas, men om man heller snakker om hva som fremmer en symbiose mellom de ulike befolkninger og deres respektive naturgrunnlag, så sier det seg selv at den samfunnsskadelige feberfantasien om at menns yrker er viktigere ergo må kvinner med respekt for seg selv prestere på typiske «mannsarenaer», legges på hyllen.

      Det å løfte opp verdien av typiske kvinneyrker, men ikke minst generelt tilværelser hvis fremste mål ikke er å produsere og skape forbruksgoder vi på ingen måte behøver for å leve gode meningsfylte liv, det er hva det handler om for både mann og kvinne som vil ta ansvar for fremtiden.

      Likeverd og balanse er langt bedre å strekke seg etter enn likestilling og kjønnskamp, i et økologisk perspektiv.

      Slik det er nå propagerer Vesten materiell status som eneste og høyeste lykke og pakker det inn i fine humanistiske glansbilder av opplevelser og nytale som skjuler den beinharde realiteten som ligger bak overfloden (underbetalte slavearbeidere for å nevne noe).

      Det er ikke å undres over at mennesker fra alle verdenshjørner på kloden strekker seg etter globalismens paradisland, Vesten, og at vi derfor opplever den største folkevandringen i menneskets historie, med de faretruende kosnkvenser vi nå kun ser begynnelsen på.

      Selvsagt har rudimentær skolegang og undervisning en viktig rolle å spille, kunnskap er elementært der tradisjonene og urfolkenes naturlige balanse med sine omgivelser har blitt utvisket av kolonialismens imperialistiske siviliserende folkemord og kunstige nasjonsbyggeri med linjal.

      Det handler i mange land som vil rammes veldig hardt nå befolkningskrisen tiltar, om å skape nogenlunde forutsigbare og stabilie samfunnstrukturer. For at detet skal skje er det primære å hjelpe til med et selvstyrt landbruk tilpasset deres premisser fremfor å forsøke å skape kloner av vestlige industrialiserte dronesamfunn.

      Men som mange som har jobbet med bistand kan konstatere, så har bistanden ikke vært orientert mot primærnæring og selvforsyning de siste 30 år, noe denne artikkelen i Aftenposten belyser:

      “Sammenhengen mellom matsikkerhet og destabilisering kom for alvor på verdens bord under den såkalte arabiske våren, som startet med en alvorlig kornmangel i 2008.

      – Tørke i Russland førte til usedvanlig høye hvetepriser
      som rammet arabiske land hardt. Folks misnøye med husholdningenes
      økonomi førte til opprør. Og opprøret ble av makthaverne tolket som et
      opprør mot selve regimene, sier Christian Anton Smedshaug i AgriAnalyse,
      som er norsk landbruks utredningskontor.

      – Norsk bistand har
      hoppet bukk over jordbruket og matsituasjonen de siste tredve årene. Med
      klimaendringer og et stadig mer usikkert matvaremarked blir det en enda
      mer krevende situasjon fremover, sier Smedshaug.”

      http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Gir-matmangel-skylden-for-flere-kriger

      Imens bygges matjorden ned i Norge og Europa ellers, menneskene blir flere, og flere og flere velger bort primænæringene som yrkesvei, hvilket ikke er vanskelig å forstå ettersom disse yrkene hvor arbeidsdeling har vært organisk og naturlig mellom kjønnene har vært snakket ned av mediekratiet de siste 50 år, mens politikere til høyre og venstre har erstattet en selvbevisst lokal bondekultur med industrialiserte subsidierte landbruksdroner.

      Det finnes ingen lettvinte løsninger på befolkningsproblemtikken som alle vil oppfatte som rettferdige, slik er det med store meneskeskzpte skjevheter, det tar lang tid før de kan harmoniseres, men dess lengre man utsetter de harde beslutningene, dess hardere og mer brutale vil bli konsekvensene bli.

      Derfor er det veldig viktig med slike kampanjer som det over, fordi de løfter opp problemet og setter det forhåpetnligvis etterhvert på dagsordenen til de med beslutningskraft før det kun blir et brutalt spørsmål om liv, død og bitter overlevelse.

      /A.

      • Hmmm.. Her var det omtale av mange forskjellige ting; nyliberalisme,
        drømmen om materialistisk velstand, bistand, primærnæring, selvforsyning og selvfølgelig feminismen og skole/utdanning. Du påpeker at problemene må forståes i sin helhet, og jeg er hjertens enig, men vi har nok en litt ulik forståelse av hva en slik helhetsforståelse innebærer.

        Det kan være at feminisme og skole ble valgt tilfeldig som to løsninger
        vi kan gripe fatt i, i videoen. Men for meg er i så fall de to løsningene
        aldeles slående i den forstand at hvis vi ønsker et bærekraftig, rettferdig og fornuftig (verdens) samfunn, er det nettopp de to områdene vi IKKE bør satse på. Det er kjerneområder i samfunnet og altså fundamentalt for hvordan vi forholder oss til alt annet. Jeg skal forsøke å forklare.

        Mange i dag er enige med deg på mange av de tingene du trekker frem. Nyliberalismen – en syke higen etter materialistiske goder – er for mange et onde. Bistandspolitikken har lenge blitt kritisert for å foregå på vestlige premisser. Vi har politiske partier som stadig kjemper primærnæringens sak, og i den sammenheng for selvforsyning. Disse ‘tingene’ er altså gjenstand for betydelig politisk debatt innenfor det bestående hegemoniet, og har vært det lenge. Det er vel også klinkende klart at utviklingen går i en bestemt retning og har gjort det i flere hundre år? Forbrukersamfunnet tiltar, bistand handler om å få andre land til å bli som oss og primærnæringen skal være masseproduksjon, gjerne genmanipulert. Hvilke krefter, hvilken mentalitet, ligger bak en slik ensidig utvikling? Det er det vi må ta en titt på, mener jeg, og her er nettopp det feminine og skole/utdanning faktisk to avgjørende og grunnleggende forhold. Og disse blir da heller ikke utfordret og debattert, slik som de øvrige forholdene blir det. Det er ikke så rart, slik jeg ser det, fordi det vil være å utfordre selve hegemoniet, slik jeg forstår det. Men det er kun ved å utfordre disse at vi vil kunne få til en reell og bærekraftig praksis på de øvrige punktene.

        Forholdet mellom mann og kvinne, slik du beskriver det, er slik du og
        jeg ønsker oss det, men langt fra virkeligheten i det vestlige samfunnet i dag. Egentlig er det vel slik at om man er mann eller kvinne har kommet til å bety svært lite. Ordene hun og han er sågar på vei ut av vokabularet for å bli erstattet med fellesbetegnelsen hen. Det som teller er hvilken mental kapasitet du har. Mye kan sies om disse mentale kapasitetene, og en av de tingene er at feminine kapasiteter som empati, følelser, omsorg ikke har mye plass. Det som gjelder er
        rasjonalitet, fornuft og logikk. Og det bringer meg over til skolen, utdanning og vitenskap. Den vitenskapelig stringente og rasjonelle metode, står sentralt, ja det er den vi alle blir drillet i fra allerede første dag på skolen; både gjennom faktisk kunnskap, hvordan vi lærer å tenke om den kunnskapen, faginndeling, karakterer og rutiner generelt. I vesten har vi med andre ord lenge hatt klare kriterier for hva kunnskap og læring er, og disse kriteriene spres internasjonalt i et stadig mer forrykende tempo. Internasjonale kriterier og standarder for kunnskap og læring blir innført i land etter land godt backet opp med innføringen av den store nye internasjonale reformen new public management.

        Denne type skole er designet for å gjøre oss til gode samfunnsgagnlige
        mennesker i et parlamentarisk/kapitalistisk samfunn. Denne sammenhengen forsøker jeg å forklare her: http://ckfadum.blogspot.no/2014/08/et-konformt-samfunn.html . Skole og utdanning gjør oss alle tilpasningsdyktige for å drive frem
        kapitalismen som igjen er avhengig av vekst og forbruk, og reduserer til et minimum andre kvaliteter menneske og samfunn trenger for å utvikle seg sunt, helhetlig, rettferdig, solidarisk og bærekraftig. Det forklarer, slik jeg ser det, mange av problemene vi baler med i dag; bl.a. hvorfor jordbruk blir store bedrifter med genmanipulasjon som hjelpemiddel, hvorfor den store massen av middelmådige og svake skole-presterere blir passive forbrukere og det forklarer hvorfor bistand aldri har blitt gjort for å hjelpe folk for folks egen skyld, men for å få dem til å bli like oss slik at det kapitalistiske samfunnet kan vokse seg inn i himmelen..

        Du avslutter med å understreke at kampanjer som den over er viktige. Jeg vil understreke at kampanjer uten en forståelse av hva som er gode løsninger ikke er så veldig mye verdt, sågar at de kan virke fullstendig mot sin hensikt.

        Jeg får vel avslutte med å si at (det jeg kaller for) det vitenskapelige hegemoniet har hatt sin funksjon, bidratt til en god del verdig utvikling, men nå er det i aller høyeste grad på tide å tenke nytt, slik jeg forstår det.

        PS; Det er mange som er bekymret for utfordringene vi strever med i dag. Det siste jeg leste om løsninger ble fremmet av Aksel Braanen Sterri, først i Dagbladet http://akselsterri.no/2015/03/23/essay-et-forsvar-for-moralmedisin/comment-page-1/#comment-236
        og så på Minervas nettside http://www.minervanett.no/moralmedisin-bor-vaere-ukontroversielt/ . Han foreslår å medisinere folket for å heve moralen. Ideen er altså at skolen, som han innrømmer allerede driver med utstrakt indoktrinering, ikke gjør susen så vi må altså medisinere i tillegg. Jeg vil imidlertid mene at det er mer menneskevennlig å isteden endre skolen.

        SKOLE ER VIKTIG! :-)

        Jeg har lagt denne ut her tidligere, men en god ting kan vel ikke ‘sies’ for ofte..

        • AVIKEN

          Jeg er langt på vei enig med deg i det meste du skriver her, men som jeg poengterte, jeg synes ikke debatter om femisme og andre -ismer er veldig givende. Det er ikke det samme som at jeg ikke er kritisk til ulike samtidsfenomen. Jeg noterer meg at mange andre diskuterer de samme tema igjen og igjen, men jeg ser at de kun går i sirkel.

          Derimot som du kunne lese så ser jeg på degraderingen av kjønnsrollene, og da særlig den kvinnelige, som destruktiv. At man utvikler seg mot en form for konstruert intetkjønn hvor det som kalles kvinneyrker, omtales nedettende, og dermed mangler man selvsagt kompetente mennesker til å fylle samfunnsbærende omsorgsoppgaver er for lengst notert. Ideelt sett burde mann og kvinne utfylle hverandre, slik er det ikke, man konkurrerer på samme arena, og det er mannens arena som gis verdi.

          Ta dette med kjønnsnøytral verneplikt. For meg er det et gode at både mann og kvinner lærer det rudimentære i å bruke våpen og forsvare seg, men som en senterpartikvinne ymtet frempå, men som ble fort hysjet ned, kanskje man skulle endre dette til en samfunnsplikt, så kan unge som føler for det velge et pliktår i omsorgsyrker og andre samfunnsnyttige oppgaver og dermed få et verdifull innblikk i hva samfunn og solidaritet handler om (at unge kvinner flest hadde valgt omsorgstjeneste hadde gitt seg slev, ikke minst im det ble gitt den statsu det fortjener) .

          Og kvinner i forsvaret burde selvsagt primært gjøre det de alltid har gjort best i uliek kriger, nemlig sanitet, kommunikasjon og andre ikke-stridende tjenester, samtidig som de og får opplæring i å bruke våpen. Det å være forsvarsberedt er og solidarisk.

          Min mor var forøvrig engasjert lotte og forsvarsfrivillig i mange år, i tillegg til å være en god mor, så dette har jeg god kjennskap.

          Men det at kvinner og menn har ulike fortrinn er så fullstendig fjernet fra samtidens tankegang at det knapt er verdt å bringe på banen, alle jager den samme haren som blir skrinnere og skrinnere, mens hagen der hjemme gror igjen. Å diskutere kjønn for meg blir som å diskutere om solen går runt jorden egentlig, det har ingen mening for meg om noen er så fullstendig på viddene at de mener kjønn ikke eksisterer, da får de bare leve ut sin påståtte kjønnsløshet samtidig som de hevder seg evig kollektivt krenket av et annet kjønn som heller ikke er.

          At mange når de nærmer seg sin uunngåelig ende og død i ensomhet ettersom familie ikke lenger ser på omsorg som en selvsagt del av det å være et medmenneske, på en institusjon med mennesker som er ovearbeidet og ikke føler særlig yrkesstolthet, og kanskje knapt snakker språket ditt, vil angre på at de ikke prioriterte anderledes. Ikke minst vil de angre på at de ikke verdsatte de mennesker som har gjort det til sin livsoppgave å være medmennesker, vise omsorg, enten det er som mødre eller sykepleiere.

          Om noe er grunnleggende i dette er det familiestrukturen, og den uavhengige kjernefamilien bestående av mor, far og to-tre barn var begynnelsen på dysfunksjonaliteten, da storfamilien som en oganisk enhet ble oppgitt, hvor det å ta vare på hverandre , uavhengig av stat og institusjon, var en selvfølgelighet, en plikt, men og for mang en ætt en stolthet.
          Eldre søsken tok vare på de mindre, mor fylte mange arbeidsoppgaver slik mennene i storfamilien også gjorde det, Det var et arbeidende fellesskap (tar utgangspunkt i det faktum at de fleste kvinner i det førindustrialiserte samfunn jobbet på lik linje med mannen, den borgerlige pyntedokketilværelsen som mange legger til grunn for sin feminisme var veldig få forunt, og egentlig noe helt marginalt).

          Dette er for lengst borte, og kommer ikke igjen med det første , for institusjonen, staten har blitt familien til de fleste av oss, lokalsamfunn er lagt ned til fordel for sentralstaten, økonomismen har blitt religion hvor mennesket er lite mer enn en pissemaur og absolutt erstattelig i sin primæroppgave som forbruksmaskin.

          Uavhengig av kjønn så gjør både mann og kvinne nå oppgaver som ikke tjener annet enn å opprettholde oppgaven og holde forbruksmaksineriet i gang i en evig vekst for ike å implodere.

          Kort og godt: jeg finner de fleste karrierer og yrker folk brisker seg med fullstendig meningsløse, og det gjør ganske mange etterhvert på egenhånd også når det lir på i livet (les: eksistensielle kriser/selvrealisering), men da er livet allerede kastet bort.

          Du er opptatt av skolen, men skolen tjnere kun makten og det hegemoni som er, å tro at man kan endre noe i skolen uten å endre samfunnsforutsetningene (økonomisk ystem, samfunnsideal, styreform) fubdamentalt har lite eller ingenting for seg.

          Det betyr ikke at den ikke skal diskuteres eller kommenteres, det er viktig å påpeke brister i det maskineriet som finnes. Men det sier seg selv at en utdanninsinstitsujon uavhengig av hvilket samfunn man lever i har som fremste formål å oppdra mennesker til å passe inn i et samfunn(les:konformitet). At norske politikere strør om seg med svada om at man vil utvikle unges evne til å tenke selv er i beste fall selvbedrag.

          Det finnes heldigvis enn så lenge alternative skoler som Steinerskolene, men skolevesenet ellers kan man bare glemme å refomere fra innsiden.

          Om mennesket evner å forlate vekstparadigmet og sentralstatens klamme hånd vil mye falle på plass av seg selv fordi en annen mer solidarisk samfunnsorden vil tvinge seg frem hvor abstrakte -ismer og konstruerte problemstillinger hos et menneskedyr hvis største frykt er kjedsomheten, uvesentlige.

          Dette er fortsatt utopi for storsamfunnet, men små desentraliserte fellesskap vil etterhvert skyte knopper både her og der på siden av sentralstaten, og allerede ser man tegn til at viljesfelleskap (intentional communities vokser frem i Europa). Her en kort og god billedereportasje om det:

          http://www.rosemaryandthedeerhunters.com/intentional-community/

          Man må leve ut det samfunnet man vil realisere, mennesket av idag er trette av de store tanker, de behøver igjen å knytte forbindelse til det nære for igjen å kunne løfte blikket mot himmelen i ydmyke undring og uredd erobrertrang. Samtidig må man ikke være naiv å innbille seg at man vil bli latt ifred av sentralstaten og masseamfunnet om man vokserf til en kraft, man må være rede til å kjempe for sin væren, både indre og ytre sett. Den indre krigen er den bestemmende for utfallet av den ytre.

          En sak er jeg dog uenig i, overbefolkningsspøsmålet og vekstparadigmet generelt er så stort problem og vokser seg bokstavelig talt større for hver dag, at det er avgjørende at det i det hele tatt løftes opp som viktigste politiske utfordring for fremtiden om man i det hele tatt skal kunne finne løsninger.

          De fleste diskuterer ikke dette en gang, man snakker bare tomt om klima som om det var en metafysisk entitet, en virkning løsrevet fra årsak som ligger i forbrukssamfunnet og vekstpardigmet. Så slike kampanjer er livsviktige, selv om man kan være uenig i løsningsforslag.

          At man først skal presenterer en ferdig pakke for å reise dette spørsmålet, det vet jeg av egen erfaring er dødfødt.

          KULTURVERK hadde ikke eksistert om det hadde vært vår holdning at vi skulle ha en ideologisk pakkeløsning, da hadde vi ikke kunnet samarbeide, for å ta et nærliggende eksempel.

          Mennesker idag støtes bort av ideologiske pakkeløsninger og personer som
          rir monomant sine ideologiske kjepphester.

          Samfunnet vi lever i er
          ideologisk styrt, men samfunnet er og depolitisert i den forstand at
          mange politiske konfliktlinjer er skjult og undertrykket til fordel for
          en konstruert offentlig konsensus som har til hnesikt å glatte over
          konfliktlinjene. Det ligger i sentralstatens natur.

          Samtidig er samfunnet da staten er altomfattende
          gjennompolitisert (uavhengig av “borgerlig” eller “venstreside”, en
          nyliberal global økonomi er avhengig av sentralstatens
          gjennomreguleringer), det politiske knesatt av de med hegemoni
          gjenneomsyerer absolutt alle samfunnsarenaer inn i det mest private.

          Alle som forsøker å motsette seg dette merker fort både informelle og
          formelle sanksjoner om de trår utenfor.

          Mennesket av idag må mates stegvis (apropos skole og pedagogikk) for til slutt selv å innbille seg at de selv har sett løsningen selv om den har ligget der hele tiden. Og problemene må føles konkret, massesamfunnets flyktige opinion og populisme (det finnes ikke et parti på Stortinget som ikke er populistisk) gir lite rom for preventiv politikk.

          For egen del så gjentar jeg utrettelig at menneskets største utfordring er ontologisk, ikke politisk eller ideologisk – et værensspørsmål.

          Det må først innse sin tilværelses fullstendige meningsløshet for i det hele tatt ha muligheten til å klatre opp fra den nihilistiske avgrunnen. Man må vite at man er nederst i avgrunnen for å kunne rette blikket oppover. Det skjer ikke med noen kvikke politiske grep i et politisk ti-punktsprogram. Det kreves en altomfattende singularitet, enten den er metafysisk, eller høyst fysisk, og kommer den ikke vil mennesket males i sønder til et mer og mer vegetativt plaprende vesen uten forståelse for sin egen realitet, før det til slutt og går biologisk under fordi det har fortrengt sitt eksistensgrunnlag.

          Når det gjelder menneskets økologiske status på kloden så blir dette ontiske veldig konkret og umiddelbart til et et spørsmål om å være eller ikke være.

          /A.

          PS. Braanen-Sterris moralmedisin skal få et eget svar her på KV med tiden, om ikke annet så skal han ha ros for å være befriende ærlig, det er bra at noen tar idéer i sin munn uten å ta hensyn til hva som klinger best i opinionens ører.

          Hans standpunkter burde jo løftes frem til stor debatt, men det ser ut til at man i media har sett det formålstjenelig at denne sosialdemokratiske protegéen ikke får alt for mye oppmerksomhet omkring sin moraliske rasehygiene, det ville blitt en ganske så livlig debatt om tabloidene hadde løftet dette frem, men bedre å fortsette sirkeldebattene så populasen ikke kjeder seg til fornuft.

          • Inspirerende!!!

          • «The school-question is a life-question»
            Max Stirner i “The false principle of our education”

            Du sier at du langt på vei er enig i det jeg skriver, men like fullt følger en lang tekst som jeg opplever protesterer heftig mot det jeg forsøker å si. Mitt sentrale poeng hele veien har vært at kampanjer som forfekter feil løsninger, uansett hvor viktig og relevant temaet er, fort kan virke imot sin hensikt. Dette poenget synes du ikke å forstå, så da kan ikke jeg riktig forstå hvordan du kan være enig med meg heller?

            Nøyaktig hva du protesterer imot og hva det er du egentlig mener er det i tillegg, for meg, veldig vanskelig å få øye på. Du sier at kjønns-spørsmålet er helt opplagt, likevel legger du ut.. Når det gjelder skole er du adskillig mer kortfattet. Du slår bare fast at: «skolen tjnere kun makten og det hegemoni som er, å tro at man kan endre noe i skolen uten å endre samfunnsforutsetningene (økonomisk ystem, samfunnsideal, styreform) fundamentalt har lite eller
            ingenting for seg.»

            Så jeg lurer jo (stadig) på hva det er det du mener «har noe for seg»? Jeg oppfatter deg som veldig vag, lite villig til å definere noe som viktigere enn noe annet, og dermed at du faktisk faller inn i en veldig vanlig og utbredt posisjon i dag; nemlig den som handler om «troen på menneskets oppvåkning»; Bare mennesket får nok informasjon så vil det hele, forhåpentligvis, gå seg til av seg selv.

            Jeg skulle ønske jeg kunne trodd på det samme; at alt jeg behøvde å gjøre var å pøse på med tekster, kampanjer, videoer og kommentarer som viser hvor ille det står til. Jeg kunne skrive i vei om utfordringene vi har i dag; Krigens
            lidelser, øket fattigdom, at mange unge dropper ut av skolen, at mange unge (og lærere) ikke trives i skolen, om rusmisbruk, høye selvmordsstatistikker, øket salg av lykkepiller, ensomhet, vold, mord og kriminalitet, spiseforstyrrelser, epidemier, øket fattigdom, kriger, rasisme, fordommer, likestillingsproblematikk, økologiske katastrofer, kriminalitet, terrorisme, finanskriser og grådighet.

            Men vent, er det ikke nettopp dette som blir gjort allerede? Er det bare enda mer av dette som er nødvendig, så vil folk våkne?

            Jeg tror at hvis det er dette som skal/skulle til, så ville folk ha
            våkna for lenge siden. Her vil antagelig mange tenke; «Men det som er nytt er internett. Folk får mer informasjon.»

            For meg, så vidt jeg kan se i alle fall, er mangfoldet vi har fått med internett kun av kvantitativ karakter. Motsetningen mellom de systemtro og tvilerne står som før, det har bare blitt så enormt mye mer omfattende. De som opponerte tidligere hadde ikke mye å si når det kom til stykke. Hva får egentlig folk til å tro at opposisjon i dag skal komme så mye lenger? Jeg tror
            det er lurt å innse at selv om tallet på f.eks. krigsskeptikere øker, så øker antall krigshissere minst like mye. Motsetningen består, med andre ord.

            I tillegg tror jeg det er verdt å merke seg at også engasjementet mange idealister i dag synes å la seg inspirere av, er av kvantitativ art. Mange flere engasjerer seg, sant nok, men minst like mange kunne ikke gitt mer bengen.. Det som gjelder for mange synes å være ideen om at alt egentlig handler om å ta
            vare på seg og sitt – og da selvfølgelig innenfor bestående system.

            Vi har altså en virkelighet i vesten som består av en stor, selvfokusert masse som har mer enn nok med å leve sine egne liv, en del som forsvarer systemet og en del som er kritisk til systemet. Det er vel åpenbart at den selvfokuserte massen indirekte støtter systemet? Så totalt sett kan man si at
            opposisjonen er like liten og ubetydelig som den alltid har vært.

            På grunn av disse forholdene tenker jeg dypere, forsøker å fremme et poeng som jeg påpekte innledningsvis at du ikke synes å forstå. Hvorfor dominerer og vinner maktapparatet? De har en stor fordel, slik jeg forstår det, og det er at de har grepet om skole og utdanning – og som jeg allerede har påpekt – dette grepet sprer seg i stadig akselererende tempo internasjonalt.

            Du synes å oppfatte meg som en kvinne som rir min egen personlige ideologiske kjepphest. Hvis det å kjempe for å gi barn og unge en oppvekst fri for indoktrinering kan plasseres i en slik kategori, er jeg enig. For meg handler en slik kamp imidlertid om noe helt annet enn ideologi, det handler om hvilke muligheter mennesker faktisk blir gitt for å være autonome.

            PS; 96% prosent av alle norske barn går i den offentlige skole. For øvrig kjenner jeg mange som har gått på Steinerskolen, kommer fra Oslo Vest. Og så vidt jeg har fått med meg, så er de like systemtro som noen. Mange endte opp med å jobbe med reklame. For ikke å glemme Jens Stoltenberg, Nato-sjef. Han gikk jo på Steinerskolen. Når det gjelder privatskoler i vesten generelt så kan jeg ikke se at de handler om så mye mer enn å ruste de små til å mestre i det bestående system; tett oppfølging og nærkontakt slik at de føler seg sett mens
            de forsøker å mestre det de systemtro voksne forventer av dem. Unntakene når det gjelder privatskoler er så små at de knapt synes verdt å nevne, men de finnes, selvfølgelig.

          • AVIKEN

            Vel, Camilla, at du ikke forstår hva jeg mener understreker problemstillingen ytterligere, da det jeg skrev er etter min mening ganske lettfattelig selv om du og andre står fritt tl å bestride det.

            Jeg sa meg enig i det meste av de problemer du reiser, jeg sa meg kun direkte uenig i at du mener at å reise bevissthet omkring problematikk som ikke diskuteres i beste sendetid kommer ut i offentligheten. Tror du at din “løsningsforslag” skal vinne offentligheten uten at de en gang har identsfisert et problem? Da er du farlig naiv og kaster bort din tid, får jeg vel uttrykke det hardt og brutalt uten at jeg tror det har nevneverdig effekt på deg.

            De fleste vil ri sine egne kjepphester, du er tydelig intet unntak, og jeg finner det lite interessant å ri min egne eller predike noen «løsning», ettersom den eventuelle (for-)løsningen må komme som en naturlig konskvens av en ny erkjennelse. Hva denne består i og burde omfatte, får fremtidens nådeløse krav og de viljer som har evne til eventuell overlevelse og selvovervinnelse formulere.

            Inntil da støtter jeg gode krefter som vil noe annet og har idealer som kan bære en fremtid selv om, eller snarere fordi de ikke er låst fast i et dogmatisk ideologisk program, de venter ikke på den, men gjør det de kan, enten de er økologiske småbønder eller visjonære som ser bortom her og nå og er rede til å åpne for muligheter. Om mulighetene er ferdigformulerte på forhånd, er de ikke lenger en mulighet.

            Jeg gjentar mine siste ord:

            “For egen del så gjentar jeg utrettelig at menneskets største
            utfordring er ontologisk, ikke politisk eller ideologisk – et
            værensspørsmål.

            Det må først innse sin tilværelses fullstendige
            meningsløshet for i det hele tatt ha muligheten til å klatre opp fra den nihilistiske avgrunnen. Man må vite at man er nederst i avgrunnen for å kunne rette blikket oppover. Det skjer ikke med noen kvikke politiske grep i et politisk ti-punktsprogram. Det kreves en altomfattende singularitet, enten den er metafysisk, eller høyst fysisk, og kommer den ikke vil mennesket males i sønder til et mer og mer vegetativt plaprende vesen uten forståelse for sin egen realitet, før det til slutt og går biologisk under fordi det har fortrengt sitt eksistensgrunnlag.

            Når det gjelder menneskets økologiske status på kloden så blir dette ontiske veldig konkret og umiddelbart til et spørsmål om å være eller ikke være.”

            Takk for denne omgang.

            /A.

          • I like måte. Takk for denne omgang.

          • ripss 2

            For meg er du en mast, Aviken!

          • Hvorfor det ripss. Kan du begrunne? Eller er du bare en anonym dilter?

          • ripss 2

            Å, anonym, det liker du ikke..hæ?
            Har man ytringsforbud da, du prediker det du og?
            Dilter?
            Tja, jeg har alltid hatt sans for kvalitet.

          • Nei, liker ikke anonyme, men det var ikke hovedpoenget akkurat her da.. jeg ber deg jo om en selvstendig mening….

          • ripss 2

            Hvorfor er det bare institusjonene du forholder deg til? Hva med foreldrene, de er de første man bør peile inn. Min datter var statens barn, MEN fra hjemmet fikk hun andre tanker.
            Og det funket!

          • Hva funket? Er samfunnet forandret? Jeg viser til det jeg skriver om kvantitativ og kvalitativ forandring.. ?

          • Når jeg innleder en kommentar med sitatet; «The school-question is a life-question» over, så betyr det at også jeg anser spørsmålet om det å være menneske som et væren-spørsmål, og ikke som et politisk eller ideologisk spørsmål.

            Mitt formål med alt jeg skriver er å få folk til å forstå hvor viktig skole og tenkningen vi lærer der er, og hvordan det berører vårt samfunn på alle tenkelige og utenkelige områder. Med det håper jeg at stadig flere, etter hvert, vil legge press på en utvikling som går i retning av å gjøre skolen mer menneskevennlig og mindre systemvennlig – et perspektiv
            som er helt ute av all offentlig og vestlig skoledebatt i dag. Det er en prosess, en oppvåkning, som vil ta tid.

            Morsund derimot mener at for at en oppvåkning skal kunne skje må et hvert (voksne) menneske se den nihilistiske avgrunnen i øynene. Den eneste måten for mennesker å forstå det meningsløse, er først å gjennomleve det meningsløse, se ned i avgrunnen for så å våkne opp som ett nytt menneske.

            For meg synes denne ideen klart å innebære mye unødvendig lidelse. (Det er også slik at de fleste som må stirre avgrunnen
            i øynene aldri kommer seg opp igjen. Det er her vi finner de mange som havner i håpløsheten og forblir der. En del av oss har imidlertid «våknet» i den forstand at vi innser at samfunnets rammer, krav og forventninger er meningsløse og har av ulike grunner ressurser til å si og å gjøre noe med det. Hvorfor kan ikke alle vi som har innsett dette gå sammen om å være enige om at våre barn (altså alle barn) ikke skal fostres inn det samme systemet vi selv måtte ned i avgrunnen for å avsløre? (dog, det med avgrunn er individuelt, jeg personlig måtte ikke ned i noen avgrunn for å «våkne»). Hvorfor skal alle først
            «programmeres» til å passe inn i systemet for så å måtte ta den enorme jobben med å avlære alt det unødvendige man lærte, og da snakker jeg selvfølgelig primært om de dypt internaliserte holdningene og verdiene vi får innprentet i
            våre 10-12 mest sårbare år?

            Av en eller annen grunn er dette en politisk, ideologisk og naiv innfallsvinkel i Morsunds øyne. I mine øyne opplever jeg en
            type hersketeknikk i Morsunds argumentasjon. Alle som ikke er enige med ham blir stemplet som «politiske, naive og ideologiske», mens han selv er nøytral, apolitisk og realistisk. Et stempel som stenger for videre dialog. Etter å ha fulgt ham en god stund nå synes imidlertid hans ideologiske prosjekt å tre
            frem: Han synes å drømme om å fange opp alle dem som er i avgrunnen, som har sett avgrunnen i øynene, og dra dem med seg inn i sitt eget nye samfunn bestående av blant annet en politikk som vil avkreve militær verneplikt for både kvinner og menn.

            Ikke bare er dette nettopp ideologisk, men her kommer den største selvmotsigelsen i Morsunds tankegang til syne: Han snakker så fint om IKKE å posisjonere seg, men det er nettopp det han gjør i aller dypeste forstand. Han snakker om de som har våknet og de som ikke har våknet som to uoverstigelige motsetninger, som dem og oss. Det er den dypeste avgrunnen som skiller mellom «de nihilistiske andre» og «de opplyste oss». Det nytter ikke å snakke med nihilistene som står innenfor systemet, men når de ser ned i avgrunnen skal Morsund (og co?) stå klare til å ta imot med et nytt og
            alternativt samfunn.

            Jeg er ikke imponert. Og jeg lurer selvfølgelig på hvor resten av Kulturverks redaksjon stiller seg i disse dype værensspørsmålene? Jeg kan ikke se at noen andre uttaler seg om disse spørsmålene, bortsett fra Jo Hammerstad, men mye tyder på at Tord Morsund ikke bare er Aleksander Viken men også Jo Hammerstad. Jeg har hatt dialog med «begge» og de har påfallende lik argumentasjonsteknikk og måte å formulere seg på. Jeg spurte ham om dette i en privat mail en tid tilbake, men fikk aldri noe svar.

          • Vi har satt pris på dine kommentarer og meninger her, men vi setter ikke pris på at du fortsetter å angripe andre for deres anonymitet og er ufin. Du har klarlagt ditt ståsted før, og det respekterer vi, men du harper videre på det, uten å ta hensyn til at det faktisk er grunner til anonymiteten noe vi er godt kjent med.

            Enda mindre verdsetter vi dine insinuasjoner og konspirasjonsteorier, som om ikke de hadde blitt gjentatt av personer som står meningsfrihet fjernt, hadde vært komiske. For å presisere: Jo Hammerstad og Tord Morsund er to forskjellige personer. At du hevder det motsatte blir rett og slett for dumt, ikke minst for deg selv.

            At A. Viken er Tord Morsund er ingen hemmelighet, det har vi skrevet om her (og det står i bylines), og ikke minst årsaken til at det var som det var og at det elendige meningsklimaet som finnes i Norge gjøre at personer kan miste sin stilling på bakgrunn av ikke bare meninger, men på stråmannsargumentasjon og ikke minst frykt for skyldassosiasjoner.

            Alt dette er du som selv har skrevet her gjort kjent med som alle andre som har fulgt med KV.

            For en oppfriskning:

            http://www.kulturverk.com/2014/09/30/et-angrep-pa-meningsfriheten-2/

            Vi er egentlig ganske ferdig med den debatten, og om du føler for å fremme teorier uten kontakt med virkeligheten anbefaler vi deg å søke andre fora, og takker for de konstruktive bidrag i det offentlige ordskiftet du tidligere har kommet med.

            Red.

  • Mer om de bieffektene som venter oss fra kjernefysisk avfall, som et resultat av det pågående kollapset:

    «The problem is if the spent fuel gets too close, they will produce a fission reaction and explode with a force much larger than any fission bomb given the total amount of fuel on the site. All the fuel in all the reactors and all the storage pools at this site (1760 tons of Uranium per slide #4) would be consumed in such a mega-explosion.

    In comparison, Fat Man and Little Boy weapons dropped on Hiroshima and Nagasaki contained less than a hundred pounds each of fissile material – See more at: http://www.dcbureau.org/20110314781/natural-resources-news-service/fission-criticality-in-cooling-ponds-threaten-explosion-at-fukushima.html

    A typical 1 GWe PWR core contains about 80 t fuels. Each year about one third of the core fuel is discharged into the pool. A pool with 15 year storage capacity will hold about 400 t spent fuel.

    To estimate the Cs-137 inventory in the pool, for example, we assume the Cs137 inventory at shutdown is about 0.1 MCi/tU with a burn-up of 50,000 MWt-day/tU, thus the pool with 400 t of ten year old SNF would hold about 33 MCi Cs-137. [7]

    Assuming a 50-100% Cs137 release during a spent fuel fire, [8] the consequence of the Cs-137 exceed those of the Chernobyl accident 8-17 times (2MCi release from Chernobyl). Based on the wedge model, the contaminated land areas can be estimated. [9] For example, for a scenario of a 50% Cs-137 release from a 400 t SNF pool, about 95,000 km² (as far as 1,350 km) would be contaminated above 15 Ci/km² (as compared to 10,000 km² contaminated area above 15 Ci/km² at Chernobyl).

    http://belfercenter.hks.harvard.edu/publication/364/radiological_terrorism.html

    We have thousands of these ponds around the world. It really does not matter if we had 1 or 100,000 more spent fuel rods to the ponds.

    Because when the existing storage systems fail when we collapse back to a primitive state, we are all dead.

    Now you have you answers at to a) why the PTB are doing everything possible to kick the can and b) the PTB are doing absolutely nothing to prepare for economic collapse.»

    http://ourfiniteworld.com/2015/04/03/gail-in-china-report-3/#comment-55815