22 år etter Oslo-avtalen har de palestinske selvstyremyndighetene (PA) blitt en brikke i opprettholdelsen av okkupasjonen snarere enn dens avslutning. Derfor har vi som giverland et ansvar for å spørre hvorvidt vi fortsatt skal holde liv i et system som nærmest driver palestinerne til å «okkupere seg selv».

Av Erling Hess Johnsen, statsviter

Disse [nyliberale] tiltakene pakkes inn i angivelig universelle idealer om demokrati, økonomisk vekst og menneskerettigheter, men ser bort ifra at mennesker på tvers av kloden har ulike utgangspunkt for vekst, velstand og verdighet som følge av politiske og økonomiske maktstrukturer.

I fravær av reelle forhandlinger om avslutning av okkupasjonen og etableringen av en palestinsk stat har Vesten inntatt en ny rolle for å øve innflytelse, nemlig som donor. Siden Oslo-avtalen ble inngått har palestinerne havnet i verdenstoppen blant bistandsmottakere per innbygger. Denne hjelpen har imidlertid ikke kommet gratis, men er tuftet på stilltiende aksept av implisitte og eksplisitte betingelser. Det uttalte målet med bistanden til Palestina er å bygge institusjonene som skal inngå i en fremtidig demokratisk palestinsk stat.

Mange donorer har sett for seg en nærmest lineær sammenheng mellom økonomiske bidrag til de palestinske selvstyremyndighetene (PA) og steg mot realiseringen av den såkalte «tostatsløsningen». Enkelte givere, som for eksempel Norge, økte sine økonomiske bidrag til PA i takt med at fredsforhandlingene ble stadig mer fastlåst [i]. Bistand har dermed blitt en substitutt for manglende evne og til dels vilje til å øve politisk press på konfliktens sterke part: Israel.

I Norge er det ingen andre internasjonale konflikter som er gjenstand for så mye debatt som den mellom israelere og palestinere. Derfor er det paradoksalt at det stilles så få spørsmål ved vår egen rolle som bistandsgiver og effekten til milliarder av bistandskroner gjennom mer enn 20 år. Støtten til palestinernes sak har lenge vært stor, og norsk bistand til de palestinske selvstyremyndighetene er således ansett som solidariske bidrag til denne saken. Samtidig er det liten interesse for å diskutere bistandens innhold og innretning innenfor politiske konteksten den er en del av.

Norge er langt ifra en versting, men all bistand inngår i et komplekst nettverk av politiske og økonomiske interesser en småstat ikke nødvendigvis øver kontroll over. Ved å unnlate å diskutere bistandens rolle i opprettholder vi forestillingen om at bistand til de palestinske selvstyremyndighetene er noe som udiskutabelt bidrar til å fremme palestinernes kamp for frihet og en avslutning på okkupasjonen. PAs eksistens er nemlig kjernen i Israels strategi for å opprettholde okkupasjonen av palestinsk land.

Med eskaleringen rundt Gaza i etterkant skrev 2014 seg inn i historien som året hvor Israel drepte flere palestinske sivile enn noe år siden 1967.

Hva er de palestinske selvstyremyndighetene?

PA ble opprettet etter undertegnelsen av Oslo-avtalen i 1993, og er et sett med institusjoner som skulle sikre et begrenset palestinsk selvstyre i de okkuperte områdene frem mot en endelig løsning på konflikten. I avtalen står det at interimperioden ikke skulle vare lenger enn 5 år, og dermed at det senest i 1998 skulle vært avholdt sluttstatusforhandlinger hvor alle de sentrale spørsmålene som ville muliggjøre en palestinsk statsdannelse skulle avgjøres. Fredsforhandlingene kollapset på Camp David i år 2000, og kort tid etterpå brøt den andre Intifadaen ut.

“Palestina-arkippelet” (trykk på kart for å forstørre)

Israelere flest frykter nok en retur til tilstandene i denne perioden, hvor hele 431 sivile israelere ble drept innenfor Israels grenser i perioden 2000-2005. Årsaken til det høye antallet drepte israelere sammenlignet med andre perioder med intensiv konflikt, ligger ikke bare i palestinske selvmordsbombere, men også i at deler av de palestinske sikkerhetsstyrkene underlagt PA deltok i de væpnede kampene mot israelere. Det er ytterst få eksempler på at dette har skjedd siden. Tvert imot, palestinske sikkerhetsstyrker er Israels fremste partner for å sikre stabiliteten i de okkuperte områdene – og dermed en avgjørende brikke i å ivareta Israels sikkerhet.

Etter den andre Intifadaen ble det igangsatt et større reformprogram av de palestinske sikkerhetsstyrkene. I sin iver etter å få bukt med Hamas og terroraksjoner mot israelere, har vestlige giverland i stor grad lukket øynene for selvstyremyndighetenes sikkerhetsstyrker som har blitt stadig mer autoritære i sin fremferd. Palestinere som demonstrerer mot separasjonsmuren og bosetningene møter ikke bare sanksjoner fra israelske, men også palestinske sikkerhetsstyrker. Såkalt «koordinering» av sikkerhet mellom PA og Israel har vært praktisert siden Oslo-avtalen ble inngått, men har blitt en stadig viktigere komponent i Israels strategi i de okkuperte områdene. [ii]

I praksis vil det si at sikkerhetsstyrkene deler etterretning med hverandre, og at PAs sikkerhetsstyrker blir utsendt for å stoppe demonstrasjoner mot separasjonsmuren og bosetninger som starter i såkalte «A-områder» som er underlagt PAs myndighet. Sommeren 2014 iverksatte det israelske militæret den største operasjonen på Vestbredden siden den andre Intifadaen i jakten på tre kidnappede israelske ungdommer. Operasjonen førte til arrestasjon av flere hundre palestinere, hvorav de fleste var Hamas-medlemmer. Med eskaleringen rundt Gaza i etterkant skrev 2014 seg inn i historien som året hvor Israel drepte flere palestinske sivile enn noe år siden 1967. [iii]

Alt dette kunne skje uten at palestinske sikkerhetsstyrker kunne forsvare palestinske sivile mot israelsk aggresjon. Hendelsene i 2014 ble derfor nok et vitnesbyrd på at PA er til for å ivareta israeleres, og ikke palestineres sikkerhet. For Israel er dette naturligvis en svært gunstig løsning, ettersom regningen for PAs sikkerhetsapparat tilfaller skattebetalere i giverlandene. Israel slipper dermed unna en stor andel av de reelle økonomiske og menneskelige kostnadene ved okkupasjonen.

Selv om det begrensede selvstyret PA representerer har bedret livssituasjonen til mange palestinere, har det ikke levd opp til palestinske nasjonale aspirasjoner om reell selvråderett over eget land. PAs eksistens gir Israel sterke incentiver til ikke å følge sine moralske og økonomiske forpliktelser overfor en okkupert befolkning. Derfor har vi som giverland, og ikke minst leder som giverlandsgruppen AHLC – et ansvar for å spørre hvorvidt vi fortsatt skal holde liv i et system som nærmest driver palestinerne til å «okkupere seg selv».

Bistand, dominans og underkastelse

Store deler av forskningen på bistandspolitikk har fokusert på effekten av bistand, snarere enn hva bistand faktisk er. Ifølge statsviteren Tomohisa Hattori har både forskere og policy-makere sjelden diskutert dette grunnleggende spørsmålet. [iv] Hattori er tydelig på at dagens bistandspolitikk først og fremst er et produkt av asymmetriske maktforhold hvor mektige donorer ved hjelp av betingelser og finansieringsmekanismer fremtvinger sin politiske agenda i mottakerland. Bistanden blir fremstilt som en gave mottakeren ikke er i stand til å gjengjelde, og hun blir dermed tvunget til å uttrykke resiprositet i form av takknemlighet og underkastelse.

I praksis betyr dette å avstå autonomi til en donor under påskudd av å lytte til «gode råd». Hvilket bidrar til å opprettholde forestillinger om at de rike og velstående landene i nord på grunn av sin geografiske lokalisering har noe å «lære» land i sør. I kraft av å være donorer får stater legitimitet til å utøve myndighet i mottakerland. Lite har vært mer effektivt enn bistand for å temme den palestinske frigjøringsbevegelsen. En stat som legger en stor pengesekk på bordet, forventer også å ha innflytelse over hva den skal brukes til. Donoren kan utnytte mottakerens avhengighet av egen velvilje til det punkt hvor man fremtvinger ønsket politisk atferd gjennom sanksjoner.

I Palestina har sanksjoner, og vel så viktig – trusselen om sanksjoner – blitt brukt for å fremtvinge politiske utfall og kompromisser som har vært i strid med den palestinske folkeviljen. Det fremste eksempelet på dette fikk man i kjølvannet av det palestinske parlamentsvalget i 2006, hvor Hamas gikk av med en overlegen seier over Fatah. Etter at valgresultatet var klart, krevde representanter for den såkalte «Midtøstenkvartetten» (USA, Russland, FN og EU) at Hamas skulle avstå fra vold, anerkjenne staten Israel, samt forplikte seg til tidligere inngåtte avtaler for å motta videre bistand.

Kvartetten stilte ikke tilsvarende krav overfor Israel. Da Hamas nektet å innfri disse kravene ble utviklingshjelpen til PA kuttet, og de uttalte målene om å «demokratisere» Palestina ble langt på vei feid under teppet. Dette var ikke først og fremst en beskjed til Hamas, men til palestinerne som valgte Hamas: valg må dere ha, men dere må velge våre menn.

Den samme politikken om å marginalisere politiske aktører som utfordrer «Oslo-paradigmet» finner vi også på det operative nivå hos flere sentrale bistandsaktører. Det fremste eksemplet er det statlige amerikanske bistandsbyrået, USAID, som forfekter en nyliberal bistandsdiskurs. Denne diskursen er også avpolitiserende, i den forstand at den holder fast ved «utvikling» som noe definert gjennom et sett enkle sosioøkonomiske mål som man «ikke kan være uenige i». Problemet er naturligvis at den nyliberale samfunnsmodellen ignorerer de underliggende maktstrukturene i samfunnet.

USAIDs «good governance»-agenda promoterer nedskalering av statsapparat til fordel for markedsøkonomi, og et sivilsamfunn som aggregerer individuelle interesser og utgjør et mildt korrektiv til statsmakten. Man ser i økende grad at den palestinske borgerrollen passiviseres og at egen velstand blir viktigere enn å få innfridd kollektive nasjonale rettigheter som har vært kjempet for siden 1948.

Det er særlig den nyliberale sivilsamfunnsforståelsen som er problematisk i det palestinske tilfellet. I fravær av en palestinsk stat har sivilsamfunnet vært den nasjonale og politiske bærebjelken i samfunnet gjennom flere tiår med konflikt og okkupasjon. Tradisjonelt sett har de kollektive og nasjonale rettighetene stått i sentrum, men nå ser man en økende dreining fra kollektive til individuelle rettigheter og muligheter. Særlig NGOer (ikke-statlige organisasjoner) finansiert av USAID jobber med å styrke kvinner og ungdoms deltakelse i samfunnet gjennom å «bevisstgjøre» innbyggere om egne rettigheter, og å promotere individuelle muligheter til velstand og selvutvikling.

Disse tiltakene pakkes inn i angivelig universelle idealer om demokrati, økonomisk vekst og menneskerettigheter, men ser bort ifra at mennesker på tvers av kloden har ulike utgangspunkt for vekst, velstand og verdighet som følge av politiske og økonomiske maktstrukturer. De fleste av USAIDs prosjekter fokuserer nemlig på interne palestinske forhold, fremfor å adressere elefanten i rommet. Nemlig okkupasjonen, som er og forblir den primære årsaken til manglende utvikling i Palestina.

USAID fører en bistandspraksis som forhindrer nødvendige nasjonale politiske prosesser i Palestina. Som en del av den amerikanske utenrikspolitikken følger byrået USAs terrorliste, og har omfattende rutiner som sørger for at individer og organisasjoner på denne listen ikke blir tilgodesett av amerikansk bistand. De palestinske islamistiske organisasjonene Hamas og Islamsk Jihad er begge på denne listen, og det samme er venstreorienterte PFLP og DFLP.

Til tross for svært ulike politiske profiler, deler disse organisasjonene en kritisk holdning til Oslo-paradigmet og avtalen som aldri vært prøvd for en demokratisk intra-palestinsk prosess. Palestinske NGOer og PA-byråer som har kjente medlemmer fra disse organisasjonene kan bli fratatt økonomisk støtte fra USAID. I tillegg må eksterne kontraktører som leverer varer eller tjenester til disse organisasjonene signere på en erklæring om at de ikke støtter disse «terrororganisasjonene».

Hvorfor er så dette problematisk? Poenget er at dersom det internasjonale giversamfunnet har som mål å etablere en demokratisk palestinsk stat, så må det være opp til palestinerne å velge sine representanter, og å trekke grensen mellom akseptable og uakseptable politiske bevegelser. I løpet av de siste årene har PA blitt stadig mer autoritær overfor enhver form for innenrikspolitisk opposisjon. Da «Den arabiske våren» ulmet i nabolandene, undret mange seg over hvorfor Palestina, Midtøstens politiske kruttønne, stod stille. Svaret ligger delvis i at PA tydelig markerte at de ikke ønsket noen form for demonstrasjoner som kunne føre til destabilisering av det rådende status quo.

I mars 2011 ble palestinske aktivister som demonstrerte i Ramallah for nasjonal forsoning mellom Fatah og Hamas banket opp av PAs sikkerhetsstyrker. Til tross for at frustrasjonen mot det rådende styresettet er stor, får den ikke komme til uttrykk når de politiske alternativene forfølges, skyves ut i kulden eller stemples som terrorister.

En ny fase av okkupasjonen

Når mulighetene for å yte motstand mot okkupasjonen er forsvunnet, har PA og en rekke palestinske NGOer adoptert bistandssamfunnets apolitiske diskurs. Denne diskursen bygger på en grunnleggende idé om at den palestinske staten kan bygges gjennom institusjoner, mer eller mindre uavhengig av Israels okkupasjon. Samtidig konstituerer diskursen en dominerende rolle for vestlige stater og NGOer, som i kraft av å være donorer gis innflytelse over den politiske utviklingen i Palestina. Etter mange tiårs kamp for retten til nasjonal selvråderett, er det problematisk at donorer øver så stor grad av innflytelse at mulighetene for motstand mot en ulovlig okkupasjon begrenses. Desto mer problematisk er det at støtten til selvstyremyndighetene i praksis er å støtte ett parti og én mann, nemlig president Mahmoud Abbas, som nå har sittet 6 år på overtid i embetet.

Da voldsspiralen nok en gang ble satt i spinn i 2014 spekulerte mange kommentatorer i muligheten for en tredje Intifada, og tilsvarende spådommer er kommet ved bombingene av Gaza i 2008/2009 og 2012. Men opprøret kom aldri. Hvorfor? Aktivister som demonstrerer mot okkupasjonen kan regne med represalier, ikke bare fra israelske, men også palestinske sikkerhetsstyrker under Abbas’ lederskap. Dette har naturligvis skapt en følelse av håpløshet blant mange palestinere, og de unges engasjement innrettes i apolitiske NGOer fremfor politiske aktiviteter rettet mot PA eller Israel.

Det var den nasjonale motstanden mot Israel under den første Intifada som i det hele tatt muliggjorde fredsforhandlinger med okkupasjonsmakten. Både overfor det internasjonale samfunnet, og derigjennom Israel, klarte palestinerne å demonstrere at de ikke ville gi seg, og at noe måtte gjøres. I fravær av en reell fredsprosess sender fortsatt sikkerhetssamarbeid med Israel palestinerne på vei mot å bli stadig mer aktive i å drifte okkupasjonen av seg selv. Og vi betaler regningen.

Relatert

Hva er neoliberalisme?

Metaforens virkelighet – blikk på The Wire i skyggen av Ferguson

Ingen er så uvøren at han vekker Leviathan

Apolitical Intellectuals

Konflikt, lidelse og intervensjon

Bombeiver og signalpolitikk

Hegemoniske krampetrekninger

Hinsides historiens slutt? – del III

Fotnoter