Det politiske Norge med Miljøpartiet De Grønne i bresjen anser det som en historisk seier at man har blitt enige om å utrede en ny klimalov. Denne klimaloven skal regulere utslipp etter ennå udefinerte mål for 2030 og 2050, og fremstår som like luftig som andre klimaløfter. Vekstproblematikken nevnes ikke med ett ord av de som går inn for at Norge skal få en klimalov, og er derfor dessverre bare nok en utsettelse av virkeligheten.

Av redaksjonen

«We urgently need to do – and I mean actually do – something radical to avert a global catastrophe. But I don’t think we will.

I think we’re fucked.» –professor Stephen Emmot

Det er ikke spesielt populært å være negativ og kritisk, og i en del sammenhenger er det opplagt at man kommer lengre med optimisme og positivitet. I sammenhenger hvor det er avgjørende å ta realitetene inn over seg, ikke minst de negative, er det likevel  idioti å være kategorisk optimist. Blant mange av de som omtaler seg som opptatt av klima og miljø heller man ofte mot en lite fundert optimisme og tiltro til politiske intensjoner som ennå har til gode å materialisere seg som faktisk politikk. Eller man henfaller til ren dystopi ikke ulikt religiøse dommedagsbeskrivelser hvor man fraskriver seg ansvaret for fremtidens katastrofer som uunngåelig. Slik det ser ut nå er det dessverre dystopien som i stadig økende grad fremtrer som mest sannsynlig utfall.

Klimakonferanser har kommet og gått, og det går knapt en dag eller uke at ikke en stemme forsøker å mane frem viktigheten av å tenke på klimaendringene – uten at man på noe vis konkretiserer den faktiske bakgrunnen for problematikken som kan oppsummeres i begrepet vekst.

Man trenger ikke se til fremtidige klimaendringer for å fatte alvoret. Enorm ødeleggelse av naturgrunnlag og -mangfold har foregått med tiltakende fart de siste 200 år parallelt med industrialisering og vekst, og foregår uforstyrret og uforminsket akkurat her og nå.  Det burde være unødvendig å si det, men naturgrunnlaget er selve livet, det vi lever av og det vi er. Jeg er den første til å uttrykke glede over naturens under, særegenhet og den identitet man knytter som menneske til den stedlige naturen. Men helt rått og brutalt handler det til slutt om overlevelse, og vi mennesker har ingen fribillett til fremtiden.

Vi er i den situasjonen at menneskeheten forbruker stadig mer, vi blir stadig flere, mens naturgrunnlaget vi skal leve av stadig reduseres. Det er en uunngåelig kollisjon. Likevel er det påfallende at nærmest ingen med innflytelse vil adressere kollisjonen direkte. Hvilket også gjelder mange såkalte miljøbevisste «grønne», som er mest opptatt av å snakke om klima som om det skulle være en form for religion. Vil det å snakke om klima, tenke på klima og bekjenne seg til klimasaken på mirakuløst vis løse de destruktive konsekvensene av menneskelig påvirkning på alt liv på denne sårbare og unike kloden vi bebor? Det faller en lett å være spydig og tenke at flere er grønne på mer enn ett vis.

Jeg kaller meg naturverner og naturbevisst fordi det for meg handler om noe konkret og verdifullt. En fundamental kvalitet som både er en åndsverdi og biologi. Dette pålegger meg et ansvar som ikke kan gjemmes bak gode intensjoner, men fordrer handling her og nå. Grønne verdier handler for meg om å ta vare på og fremme livsgrunnlaget for det levende vi deler verden med. Det er et forvaltningsansvar og selvoppholdelsesdrift, hånd i hånd.

Selvsagt vil det være bra å gå over fra fossil energi til fornybar energi. Ogselvsagt vil det være bra å redusere forurensende klimagassutslipp. Men en reduksjon på 10 % i 2050 vil ikke løse noe, bare utsette en kollaps. Dessuten vil selv en slik marginal reduksjon være umulig så lenge vekstparadigmet råder. Den veksten det er vanskeligst å snakke om, befolkningsveksten, fortsetter å tilta.

Det kan bli så mange som 13 milliarder mennesker innen 2100, i følge de ferskeste prognosene fra FN. Det mest sannsynlige anslaget er nå på 11 milliarder. For to år siden var det 9 milliarder. Aftenposten hevdet da de skrev om dette i fjor at ekspertene «trodde lenge at befolkningsvekstene ville avta». Det er feil. De fleste eksperter trodde ikke det, men fremtidsoptimister med en politisk agenda som fornekter vekstproblematikken – deriblant Hans Rosling – får viet mye plass for å hevde at befolkningsveksten ikke er noe å frykte (se klipp på NRK med Hans Rosling hvor han bagatelliserer befolkningsveksten).

Andre eksperter som den kjente forskeren Stephen Emmot, professor i beregningsvitenskap ved Cambridge og gjesteprofessor ved Oxford og andre kjente institusjoner, deler ikke Roslings og politikernes hysteriske optimisme. Han satte opp et drama med utgangspunkt i befolkningveksten kalt 10 Billion, som fort ble utsolgt og siden priset av publikum og kritikere (les om stykket her).

Stykket som har form av en forelesning og en gjennomgang av menneskets påvirkning på natur og klima de siste 200 år, levnes få om noen fremtidshåp om mennesket mangler vilje til å korrigere ferden mot stupet. Han oppsummerer både den vitenskapelige og personlige konklusjonen uten å snakke rundt grøten:

«We urgently need to do – and I mean actually do – something radical to avert a global catastrophe. But I don’t think we will.

I think we’re fucked.»

Dataene som lå bak stykket er siden publiserte i bokform i bestselgeren 10 billion.

For Afrika ligger prognosene på 4 milliarder for 2100, et tall som tilsvarte hele klodens befolkning for mindre enn 40 år siden. Verdens fattigste kontinent står overfor en katastrofe. Denne herjede verdensdelen har lite å hente fra Hans Roslings nyliberale vekstoptimisme. Om ikke radikale endringer skulle finne sted, vil lidelsene kunne anta proporsjoner de fleste helst ikke vil tenke på nå. Norge er heller ikke uberørt, og en av de store kvalitetene med Norge og Norden – nærhet til naturen og mye rom for enkeltmenneske og naturliv – trues av at det blir stadig flere om plassen ifølge SSB:

«De siste tiårene har Norge hatt en høy befolkningsvekst sammenlignet med resten av Europa», heter det i «Befolkningsframskrivninger 2014-2100» (les rapporten her). For Norge var veksten særlig sterk i 2008, 2011 og 2012. Da økte folketallet med over 1,3 prosent årlig, et tempo som dobler befolkningen på 53 år. Den høye veksten de senere årene henger sammen med høy innvandring. Og vi skal bli stadig flere – i «verste fall» veldig mange flere.»

Les artikkelen “Vi kan være 13 millarder om 85 år“ her

MDGs Rasmus Hansson kaller avtalen om at man skal lage en klimalov «historisk», men ingen av partiene med beslutningsmakt nevner med ett ord vekst som problematisk. Tvert om er økonomisk vekst nærmest et kategorisk imperativ for alle partier fra høyre til venstre. Det historiske i denne sammenhengen er dimensjonen på den katastrofen vi går mot om man ikke iverksetter tiltak for å bremse utviklingen: en avvikling av levelige forhold for alt levende på kloden. Ikke minst menneskeheten globalt sett.

En av årsakene til at dette ikke tas opp i nevneverdig grad er fordi det berører det utvilsomt mest kontroversielle tema i den norske og vestlige offentlighet generelt: nemlig innvandring. Kanskje det ville være bedre å erkjenne at vi lever i en folkevandringstid av en «historisk» størrelse, og at enhver med kjennskap til befolkningsvekst vet at folkevandring og massemigrasjon faktisk gir rom for ytterligere befolkningsvekst, uten at man skal gå over til emosjonell retorikk og i denne sammenheng irrelevant rasismedebatt. Men det er vel lov å håpe på for mye. Uansett vil dette problemet tvinge seg på oss jo mer vi fortrenger det. Dessuten er det forståelig nok vanskelig å se direkte på seg selv som problemet i kraft av å være menneske. Tar man  problematikken på alvor må man og spørre vanskelige spørsmål omkring hva som skal gjøres for å dempe befolkningsveksten.

Men befolkningsveksten er en faktor i det globale vekstparadigmet. Forbruksvekst og økonomisk vekst er like vesentlige faktorer i ødeleggelsen av  vår fremtid. Stadig flere mennesker som forbruker stadig mer er en langt større trussel for miljøet enn norske kyr som fiser, for å si det slik.

«Vår fetisjering av vekst er det største problemet vi står overfor som art i kampen mot klimaendringene. Så lenge reklamen fortsetter sin nådeløse nedbryting av det tenkende menneskets motstandskraft, vil vi gli lenger og lenger inn i en huxleysks vidunderlig ny verden, hvor umiddelbar nytelse og konsum dominerer oss. Vi gjennomlever en fornektelsens historie, hvor tidligere tiders viktige «protokoller» drukner i vår tids angst etter ikke å henge med på tidens hedonistiske tredemølle, hvor vi løper fortere og fortere for å flykte fra en voksende utilfredsstillelse» skriver Andrew P. Kroglund i “Fornektelsens historie del I”.

«Tanketomme rosabloggere hylles av miljø- og dyrevernbevegelsen om de slutter å kjøpe Freia påskeegg eller synes det er dumt å kle seg i pels. På samme tid fremmer de en ekstrem, hyperkonsumerende livsstil til hundretusener»

Samtidig som menneskeheten vokser eksplosivt så legges jordbruk ned. Matjord legges brakk i en forrykende fart globalt for å gi plass til industri og produksjon som skal mate den økonomiske veksten med konsumgjenstander som går langt utenfor menneskets primærbehov. Det meste blir søppel i løpet av knapt en generasjon, og det er derfor ingen overdrivelse å beskrive samtiden som søppelsivilisasjon (les “Søppelsivilisasjonen”). Vi oppfordres ikke til måtehold, men til å kjøpe stadig mer. Til og med LO og fagforeningene maner oss ved juletider til å forbruke mer for å holde økonomien i gang.

En økonomi som ingen synes å ha kontroll over – da styringen av den i stadig større grad legges utenfor demokratisk kontroll – som om den skulle være en uregjerlig naturkraft med mytiske proporsjoner og vil slå oss ned i marken om den ikke får føde. Føde i form av grenseløst forbruk  og utvidelse av marked og produksjon i nye lavkostland. De fattigste på kloden blir tvunget inn i en slavetilstand, og har få om noen av de rettigheter vi ennå tar for gitt her. Dette for å oppfylle kunstig skapte behov for skrot vi ikke engang finner verdt å overlate til våre etterkommere.

For en politiker med ambisjoner om snarlig posisjon og det å sitte i en god og dyp ministerstol, er det politisk selvmord å proklamere nullvekst som mål.

«Vi kan love at dere skal gå ned lønn og forbruk i de kommende årene», er ikke et utsagn en politiker vil ta i sin munn. Men mange ville lyttet om politikere hadde slått fast at om det skal finnes levelige forhold for menneskeheten og natur om mindre enn 100 år, så må forbruksveksten stoppe og vekstparadigmet endres slik at vi kan nærme oss en balanse med naturgrunnlaget.

Mange nikker gjenkjennende til problematikken om jeg tar den opp i en samtale. Til forskjell fra det abstrakte klimaspørsmålet, så forstår alle hva vekstproblematikken handler om. Politikken som føres tar utgangspunkt i uendelige naturressurser. Det er et enkelt regnestykke som ikke går opp i en verden bestående av endelige naturressurser.

Tanketomme rosabloggere hylles av miljø- og dyrevernbevegelsen om de slutter å kjøpe Freia påskeegg, eller synes det er dumt å kle seg i pels. På samme tid fremmer de en ekstrem, hyperkonsumerende livsstil til hundretusener, og har ingen planer om å endre sitt grunnleggende forbruksmønster. Rosabloggere er de mest ekstreme, men òg mest populære eksponentene for hjernedød konsumkult, hvor høyt forbruk i seg selv gir høyest status, løsrevet fra nytte eller varige verdier. At disse ikke på noen måte møter kritikk fra miljøvernbevegelsen er betegnende og paradoksalt. For hver gang slike dårlige forbilder trekkes frem i lyset, øker spennet mellom virkelighet og gode intensjoner. Ønsker vi våre etterkommere muligheten til et godt liv? De fleste vil svare ja, men de handler nei. På motsatt side kan man fort lande på standpunktet at en bare kan legge seg ned og dø. Men det er dypt umoralsk og uansvarlig om man ser hva som er galt.

Kan noe egentlig gjøres? Selvsagt, men det er en alvorlig feil å tro at man må begynne med en global løsning før man gjøre noe som helst. For å sitere Emmot igjen:

«We need to consume less. A lot less. Less food, less energy, less stuff. Fewer cars, electric cars, cotton T-shirts, laptops, mobile phone upgrades. Far fewer.

Yet, every decade, global consumption continues to increase relentlessly.»

Det er selvforklarende og ukomplisert. Politikere og vi som stemmer på dem sitter med verktøyet. I Norge er det å spekulere i bolig blitt den nye folkesporten, og historisk lave renter bidrar til økt forbruk og en usunn økonomisk vekst som en dag vil stoppe drastisk opp.

«Men forskning viser at det er ingen sammenheng over et visst nivå mellom økt BNP og lykke. Mao om vi utsetter en dobling av inntekten vår fra f.eks 2050 til 2060 har det lite å si for lykken (men ville ha mye å si for om vi klarer å holde oss på 450 ppm i stedet for 550 ppm utslipp av CO2). Dessuten sier BNP lite om ubetalt arbeid og distribusjon, det er bare et begrep for de totale varer og tjenester som produseres. Derfor er et mord godt for økonomien, miljøødeleggelse er også godt for økonomien. Ergo, om vekst bare berøres i liten grad ved tiltak for å begrense utslippene våre, og vekst i rike land har liten ringvirkning på folks lykkefølelse, hva er da problemet?» skriver Andrew P. Kroglund videre fra “Fornektelsens historie del II”.

Det behøves konkrete grep som eksempelvis økte renter, lønnsstopp, lik lønn for likt arbeid i lavkostland (det er en likestillingskamp verdt å kjempe), naturvennlig produksjon og forbruk, og ikke minst goder som mindre arbeid, mer fritid, mer tid til å være medmenneske fremfor et anonymt tannhjul i et økonomisk slaveri. Tid uttrykker de fleste er den største verdien, og mindre forbruk kan frigjøre tid til å leve. Det er noe annet enn den anakronistiske og teknologifiendtlige «arbeidslinja» dagens markedsliberale regjering preker om.

Teknologien, som mange gjentar som et tomt mantra, kan brukes til å gjøre livet lettere for de fleste bare profittbehovet til den øverste 1 % stagges radikalt og vi får et økonomisk system som skal tjene medmennesket og en felles fremtid.  I dag fremmes profittbegjæret, som ut fra humanbiologi ikke behøver å oppmuntres, men temmes. Vi mennesker kan gjøre langt mer givende saker ut av våre liv enn å mate «bruk og kast»-maskineriet til vi dør. Min egen observasjon fra ulike ideelle virksomheter er at de som går fra å jobbe som et tannhjul i den økonomiske veksten, til å jobbe med primære verdier nærmere naturen, opplever en eksistensiell oppvåkning, en rekalibrering av virkelighetsforståelsen fra abstrakte symbolverdier til levende realverdier. Det nære lokale fremfor det abstrakte globale. Det å leve et naturvennlig liv oppleves ikke som et tap for de som gjør det, men gjør livet rikere.  Du kjenner deg tett på livet og det livsnødvendige. Meningen i livet blir en del av hverdagen.

Men motbevegelser tar form i Europa og USA. I Frankrike har det vokst frem en økologisk bevisst intellektuell antivekstbevegelse som går under navnet la décroissance (degrowth ellers i verden). Filosofisk fremfører bevegelsen en intellektuell kritikk av fremmedgjøringen den senkapitalistiske sivilisasjonen medfører. De poengterer umuligheten av floskler som «bærekraftig vekst» i kombinasjon med global markedskapitalisme, og er sterkt kritiske til deler av miljøvernbevegelsens ukritiske forhold til disse begrepene. Fundamentalt sett erstatter man den blinde troen på markedet – økonomismen – med en ny økonomisk og sosial orden som tar utgangspunkt i desentraliserte selvforsynte fellesskap med deltakerdemokrati, hvor man går bort fra å være passiv konsument til ansvarliggjort borger.  Bevegelsen ser derfor på seg selv som en frihetsbevegelse som vil frigjøre  mennesker fra en institusjonalisert konsumkult man ikke kan velge bort. Samtidig er det globale samarbeidet viktig for å kunne oppnå en balanse og varig endring i verden, og flere internasjonale konferanser er arrangert i tillegg til lokale og nasjonale aksjoner.

Det er ingen ulevelig byrde eller umulighet å leve i balanse med naturgrunnlaget som samfunn, men det må finnes både individuell vilje og en felles vilje som virkeliggjøres i en politisk vilje. Når MDG og «grønne» som burde vite bedre hyller en lov som ikke er vedtatt og er tiår unna noen iverksettelse, er muligheten for en politisk løsning og avvergelse av katastrofen vår sivilisasjon ustoppelig går mot globalt, stadig lengre unna.

Snarere enn klimalov burde man rykke tilbake til start og se nærmere på klodens premisser, samt de grenser og muligheter de gir for oss mennesker om vi ønsker en fortsatt fremtid. Store endringer vi knapt aner rekkevidden av kommer. Vi har ennå muligheten til å forberede oss selv om denne muligheten svinner for hvert år vi er passive.

Anbefalt lesning

Redd klima, glem naturen
Vekstnekt – om den franske décroissance-bevegelsen
Askeladden på ville veier – god vilje gale følger

Relatert

David Attenborough og vitenskapsfolk advarer mot befolkningskatastrofe
Frihetens grenser
Nøkler til et økosamfunn
Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen
Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen
Overbefolkning, beretningen om en varslet, men fortiet katastrofe – kommentar til debatt på Litteraturhuset
Er noen fremtidshåp farlige?