Ny klimalov gir falske forhåpninger

Forbruk-world-of-consumerism

Det politiske Norge med Miljøpartiet De Grønne i bresjen anser det som en historisk seier at man har blitt enige om å utrede en ny klimalov. Denne klimaloven skal regulere utslipp etter ennå udefinerte mål for 2030 og 2050, og fremstår som like luftig som andre klimaløfter. Vekstproblematikken nevnes ikke med ett ord av de som går inn for at Norge skal få en klimalov, og er derfor dessverre bare nok en utsettelse av virkeligheten.

Av Oda Omholt, redaksjonsmedlem KULTURVERK. Studerer naturforvaltning og er blant mye annet aktiv “slow fooder” og styremedlem i Naturvernforbundet i Oslo og Akershus

«We urgently need to do – and I mean actually do – something radical to avert a global catastrophe. But I don’t think we will.

I think we’re fucked.» –professor Stephen Emmot

Det er ikke spesielt populært å være negativ og kritisk, og i en del sammenhenger er det opplagt at man kommer lengre med optimisme og positivitet. I sammenhenger hvor det er avgjørende å ta realitetene inn over seg, ikke minst de negative, er det likevel  idioti å være kategorisk optimist. Blant mange av de som omtaler seg som opptatt av klima og miljø heller man ofte mot en lite fundert optimisme og tiltro til politiske intensjoner som ennå har til gode å materialisere seg som faktisk politikk. Eller man henfaller til ren dystopi ikke ulikt religiøse dommedagsbeskrivelser hvor man fraskriver seg ansvaret for fremtidens katastrofer som uunngåelig. Slik det ser ut nå er det dessverre dystopien som i stadig økende grad fremtrer som mest sannsynlig utfall.

Klimakonferanser har kommet og gått, og det går knapt en dag eller uke at ikke en stemme forsøker å mane frem viktigheten av å tenke på klimaendringene – uten at man på noe vis konkretiserer den faktiske bakgrunnen for problematikken som kan oppsummeres i begrepet vekst.

Man trenger ikke se til fremtidige klimaendringer for å fatte alvoret. Enorm ødeleggelse av naturgrunnlag og -mangfold har foregått med tiltakende fart de siste 200 år parallelt med industrialisering og vekst, og foregår uforstyrret og uforminsket akkurat her og nå.  Det burde være unødvendig å si det, men naturgrunnlaget er selve livet, det vi lever av og det vi er. Jeg er den første til å uttrykke glede over naturens under, særegenhet og den identitet man knytter som menneske til den stedlige naturen. Men helt rått og brutalt handler det til slutt om overlevelse, og vi mennesker har ingen fribillett til fremtiden.

Vi er i den situasjonen at menneskeheten forbruker stadig mer, vi blir stadig flere, mens naturgrunnlaget vi skal leve av stadig reduseres. Det er en uunngåelig kollisjon. Likevel er det påfallende at nærmest ingen med innflytelse vil adressere kollisjonen direkte. Hvilket også gjelder mange såkalte miljøbevisste «grønne», som er mest opptatt av å snakke om klima som om det skulle være en form for religion. Vil det å snakke om klima, tenke på klima og bekjenne seg til klimasaken på mirakuløst vis løse de destruktive konsekvensene av menneskelig påvirkning på alt liv på denne sårbare og unike kloden vi bebor? Det faller en lett å være spydig og tenke at flere er grønne på mer enn ett vis.

Jeg kaller meg naturverner og naturbevisst fordi det for meg handler om noe konkret og verdifullt. En fundamental kvalitet som både er en åndsverdi og biologi. Dette pålegger meg et ansvar som ikke kan gjemmes bak gode intensjoner, men fordrer handling her og nå. Grønne verdier handler for meg om å ta vare på og fremme livsgrunnlaget for det levende vi deler verden med. Det er et forvaltningsansvar og selvoppholdelsesdrift, hånd i hånd.

Selvsagt vil det være bra å gå over fra fossil energi til fornybar energi. Ogselvsagt vil det være bra å redusere forurensende klimagassutslipp. Men en reduksjon på 10 % i 2050 vil ikke løse noe, bare utsette en kollaps. Dessuten vil selv en slik marginal reduksjon være umulig så lenge vekstparadigmet råder. Den veksten det er vanskeligst å snakke om, befolkningsveksten, fortsetter å tilta.

degrowth

Det kan bli så mange som 13 milliarder mennesker innen 2100, i følge de ferskeste prognosene fra FN. Det mest sannsynlige anslaget er nå på 11 milliarder. For to år siden var det 9 milliarder. Aftenposten hevdet da de skrev om dette i fjor at ekspertene «trodde lenge at befolkningsvekstene ville avta». Det er feil. De fleste eksperter trodde ikke det, men fremtidsoptimister med en politisk agenda som fornekter vekstproblematikken – deriblant Hans Rosling – får viet mye plass for å hevde at befolkningsveksten ikke er noe å frykte (se klipp på NRK med Hans Rosling hvor han bagatelliserer befolkningsveksten).

Andre eksperter som den kjente forskeren Stephen Emmot, professor i beregningsvitenskap ved Cambridge og gjesteprofessor ved Oxford og andre kjente institusjoner, deler ikke Roslings og politikernes hysteriske optimisme. Han satte opp et drama med utgangspunkt i befolkningveksten kalt 10 Billion, som fort ble utsolgt og siden priset av publikum og kritikere (les om stykket her).

Stykket som har form av en forelesning og en gjennomgang av menneskets påvirkning på natur og klima de siste 200 år, levnes få om noen fremtidshåp om mennesket mangler vilje til å korrigere ferden mot stupet. Han oppsummerer både den vitenskapelige og personlige konklusjonen uten å snakke rundt grøten:

«We urgently need to do – and I mean actually do – something radical to avert a global catastrophe. But I don’t think we will.

I think we’re fucked.»

Dataene som lå bak stykket er siden publiserte i bokform i bestselgeren 10 billion.

 

For Afrika ligger prognosene på 4 milliarder for 2100, et tall som tilsvarte hele klodens befolkning for mindre enn 40 år siden. Verdens fattigste kontinent står overfor en katastrofe. Denne herjede verdensdelen har lite å hente fra Hans Roslings nyliberale vekstoptimisme. Om ikke radikale endringer skulle finne sted, vil lidelsene kunne anta proporsjoner de fleste helst ikke vil tenke på nå. Norge er heller ikke uberørt, og en av de store kvalitetene med Norge og Norden – nærhet til naturen og mye rom for enkeltmenneske og naturliv – trues av at det blir stadig flere om plassen ifølge SSB:

«De siste tiårene har Norge hatt en høy befolkningsvekst sammenlignet med resten av Europa», heter det i «Befolkningsframskrivninger 2014-2100» (les rapporten her). For Norge var veksten særlig sterk i 2008, 2011 og 2012. Da økte folketallet med over 1,3 prosent årlig, et tempo som dobler befolkningen på 53 år. Den høye veksten de senere årene henger sammen med høy innvandring. Og vi skal bli stadig flere – i «verste fall» veldig mange flere.»

Les artikkelen “Vi kan være 13 millarder om 85 år her

Overbefolkning

MDGs Rasmus Hansson kaller avtalen om at man skal lage en klimalov «historisk», men ingen av partiene med beslutningsmakt nevner med ett ord vekst som problematisk. Tvert om er økonomisk vekst nærmest et kategorisk imperativ for alle partier fra høyre til venstre. Det historiske i denne sammenhengen er dimensjonen på den katastrofen vi går mot om man ikke iverksetter tiltak for å bremse utviklingen: en avvikling av levelige forhold for alt levende på kloden. Ikke minst menneskeheten globalt sett.

En av årsakene til at dette ikke tas opp i nevneverdig grad er fordi det berører det utvilsomt mest kontroversielle tema i den norske og vestlige offentlighet generelt: nemlig innvandring. Kanskje det ville være bedre å erkjenne at vi lever i en folkevandringstid av en «historisk» størrelse, og at enhver med kjennskap til befolkningsvekst vet at folkevandring og massemigrasjon faktisk gir rom for ytterligere befolkningsvekst, uten at man skal gå over til emosjonell retorikk og i denne sammenheng irrelevant rasismedebatt. Men det er vel lov å håpe på for mye. Uansett vil dette problemet tvinge seg på oss jo mer vi fortrenger det. Dessuten er det forståelig nok vanskelig å se direkte på seg selv som problemet i kraft av å være menneske. Tar man  problematikken på alvor må man og spørre vanskelige spørsmål omkring hva som skal gjøres for å dempe befolkningsveksten.

Men befolkningsveksten er en faktor i det globale vekstparadigmet. Forbruksvekst og økonomisk vekst er like vesentlige faktorer i ødeleggelsen av  vår fremtid. Stadig flere mennesker som forbruker stadig mer er en langt større trussel for miljøet enn norske kyr som fiser, for å si det slik.

«Vår fetisjering av vekst er det største problemet vi står overfor som art i kampen mot klimaendringene. Så lenge reklamen fortsetter sin nådeløse nedbryting av det tenkende menneskets motstandskraft, vil vi gli lenger og lenger inn i en huxleysks vidunderlig ny verden, hvor umiddelbar nytelse og konsum dominerer oss. Vi gjennomlever en fornektelsens historie, hvor tidligere tiders viktige «protokoller» drukner i vår tids angst etter ikke å henge med på tidens hedonistiske tredemølle, hvor vi løper fortere og fortere for å flykte fra en voksende utilfredsstillelse» skriver Andrew P. Kroglund i “Fornektelsens historie del I”.

«Tanketomme rosabloggere hylles av miljø- og dyrevernbevegelsen om de slutter å kjøpe Freia påskeegg eller synes det er dumt å kle seg i pels. På samme tid fremmer de en ekstrem, hyperkonsumerende livsstil til hundretusener»

Samtidig som menneskeheten vokser eksplosivt så legges jordbruk ned. Matjord legges brakk i en forrykende fart globalt for å gi plass til industri og produksjon som skal mate den økonomiske veksten med konsumgjenstander som går langt utenfor menneskets primærbehov. Det meste blir søppel i løpet av knapt en generasjon, og det er derfor ingen overdrivelse å beskrive samtiden som søppelsivilisasjon (les “Søppelsivilisasjonen”). Vi oppfordres ikke til måtehold, men til å kjøpe stadig mer. Til og med LO og fagforeningene maner oss ved juletider til å forbruke mer for å holde økonomien i gang.

En økonomi som ingen synes å ha kontroll over – da styringen av den i stadig større grad legges utenfor demokratisk kontroll – som om den skulle være en uregjerlig naturkraft med mytiske proporsjoner og vil slå oss ned i marken om den ikke får føde. Føde i form av grenseløst forbruk  og utvidelse av marked og produksjon i nye lavkostland. De fattigste på kloden blir tvunget inn i en slavetilstand, og har få om noen av de rettigheter vi ennå tar for gitt her. Dette for å oppfylle kunstig skapte behov for skrot vi ikke engang finner verdt å overlate til våre etterkommere.

For en politiker med ambisjoner om snarlig posisjon og det å sitte i en god og dyp ministerstol, er det politisk selvmord å proklamere nullvekst som mål.

«Vi kan love at dere skal gå ned lønn og forbruk i de kommende årene», er ikke et utsagn en politiker vil ta i sin munn. Men mange ville lyttet om politikere hadde slått fast at om det skal finnes levelige forhold for menneskeheten og natur om mindre enn 100 år, så må forbruksveksten stoppe og vekstparadigmet endres slik at vi kan nærme oss en balanse med naturgrunnlaget.

Mange nikker gjenkjennende til problematikken om jeg tar den opp i en samtale. Til forskjell fra det abstrakte klimaspørsmålet, så forstår alle hva vekstproblematikken handler om. Politikken som føres tar utgangspunkt i uendelige naturressurser. Det er et enkelt regnestykke som ikke går opp i en verden bestående av endelige naturressurser.

Rosabloggere

Tanketomme rosabloggere hylles av miljø- og dyrevernbevegelsen om de slutter å kjøpe Freia påskeegg, eller synes det er dumt å kle seg i pels. På samme tid fremmer de en ekstrem, hyperkonsumerende livsstil til hundretusener, og har ingen planer om å endre sitt grunnleggende forbruksmønster. Rosabloggere er de mest ekstreme, men òg mest populære eksponentene for hjernedød konsumkult, hvor høyt forbruk i seg selv gir høyest status, løsrevet fra nytte eller varige verdier. At disse ikke på noen måte møter kritikk fra miljøvernbevegelsen er betegnende og paradoksalt. For hver gang slike dårlige forbilder trekkes frem i lyset, øker spennet mellom virkelighet og gode intensjoner. Ønsker vi våre etterkommere muligheten til et godt liv? De fleste vil svare ja, men de handler nei. På motsatt side kan man fort lande på standpunktet at en bare kan legge seg ned og dø. Men det er dypt umoralsk og uansvarlig om man ser hva som er galt.

Kan noe egentlig gjøres? Selvsagt, men det er en alvorlig feil å tro at man må begynne med en global løsning før man gjøre noe som helst. For å sitere Emmot igjen:

«We need to consume less. A lot less. Less food, less energy, less stuff. Fewer cars, electric cars, cotton T-shirts, laptops, mobile phone upgrades. Far fewer.

Yet, every decade, global consumption continues to increase relentlessly.»

Det er selvforklarende og ukomplisert. Politikere og vi som stemmer på dem sitter med verktøyet. I Norge er det å spekulere i bolig blitt den nye folkesporten, og historisk lave renter bidrar til økt forbruk og en usunn økonomisk vekst som en dag vil stoppe drastisk opp.

«Men forskning viser at det er ingen sammenheng over et visst nivå mellom økt BNP og lykke. Mao om vi utsetter en dobling av inntekten vår fra f.eks 2050 til 2060 har det lite å si for lykken (men ville ha mye å si for om vi klarer å holde oss på 450 ppm i stedet for 550 ppm utslipp av CO2). Dessuten sier BNP lite om ubetalt arbeid og distribusjon, det er bare et begrep for de totale varer og tjenester som produseres. Derfor er et mord godt for økonomien, miljøødeleggelse er også godt for økonomien. Ergo, om vekst bare berøres i liten grad ved tiltak for å begrense utslippene våre, og vekst i rike land har liten ringvirkning på folks lykkefølelse, hva er da problemet?» skriver Andrew P. Kroglund videre fra “Fornektelsens historie del II”.

Elephants_snail_Final-940x470

Det behøves konkrete grep som eksempelvis økte renter, lønnsstopp, lik lønn for likt arbeid i lavkostland (det er en likestillingskamp verdt å kjempe), naturvennlig produksjon og forbruk, og ikke minst goder som mindre arbeid, mer fritid, mer tid til å være medmenneske fremfor et anonymt tannhjul i et økonomisk slaveri. Tid uttrykker de fleste er den største verdien, og mindre forbruk kan frigjøre tid til å leve. Det er noe annet enn den anakronistiske og teknologifiendtlige «arbeidslinja» dagens markedsliberale regjering preker om.

Teknologien, som mange gjentar som et tomt mantra, kan brukes til å gjøre livet lettere for de fleste bare profittbehovet til den øverste 1 % stagges radikalt og vi får et økonomisk system som skal tjene medmennesket og en felles fremtid.  I dag fremmes profittbegjæret, som ut fra humanbiologi ikke behøver å oppmuntres, men temmes. Vi mennesker kan gjøre langt mer givende saker ut av våre liv enn å mate «bruk og kast»-maskineriet til vi dør. Min egen observasjon fra ulike ideelle virksomheter er at de som går fra å jobbe som et tannhjul i den økonomiske veksten, til å jobbe med primære verdier nærmere naturen, opplever en eksistensiell oppvåkning, en rekalibrering av virkelighetsforståelsen fra abstrakte symbolverdier til levende realverdier. Det nære lokale fremfor det abstrakte globale. Det å leve et naturvennlig liv oppleves ikke som et tap for de som gjør det, men gjør livet rikere.  Du kjenner deg tett på livet og det livsnødvendige. Meningen i livet blir en del av hverdagen.

decroissance

Men motbevegelser tar form i Europa og USA. I Frankrike har det vokst frem en økologisk bevisst intellektuell antivekstbevegelse som går under navnet la décroissance (degrowth ellers i verden). Filosofisk fremfører bevegelsen en intellektuell kritikk av fremmedgjøringen den senkapitalistiske sivilisasjonen medfører. De poengterer umuligheten av floskler som «bærekraftig vekst» i kombinasjon med global markedskapitalisme, og er sterkt kritiske til deler av miljøvernbevegelsens ukritiske forhold til disse begrepene. Fundamentalt sett erstatter man den blinde troen på markedet – økonomismen – med en ny økonomisk og sosial orden som tar utgangspunkt i desentraliserte selvforsynte fellesskap med deltakerdemokrati, hvor man går bort fra å være passiv konsument til ansvarliggjort borger.  Bevegelsen ser derfor på seg selv som en frihetsbevegelse som vil frigjøre  mennesker fra en institusjonalisert konsumkult man ikke kan velge bort. Samtidig er det globale samarbeidet viktig for å kunne oppnå en balanse og varig endring i verden, og flere internasjonale konferanser er arrangert i tillegg til lokale og nasjonale aksjoner.

Det er ingen ulevelig byrde eller umulighet å leve i balanse med naturgrunnlaget som samfunn, men det må finnes både individuell vilje og en felles vilje som virkeliggjøres i en politisk vilje. Når MDG og «grønne» som burde vite bedre hyller en lov som ikke er vedtatt og er tiår unna noen iverksettelse, er muligheten for en politisk løsning og avvergelse av katastrofen vår sivilisasjon ustoppelig går mot globalt, stadig lengre unna.

Snarere enn klimalov burde man rykke tilbake til start og se nærmere på klodens premisser, samt de grenser og muligheter de gir for oss mennesker om vi ønsker en fortsatt fremtid. Store endringer vi knapt aner rekkevidden av kommer. Vi har ennå muligheten til å forberede oss selv om denne muligheten svinner for hvert år vi er passive.

 

Anbefalt lesning

Redd klima, glem naturen
Vekstnekt – om den franske décroissance-bevegelsen
Askeladden på ville veier – god vilje gale følger


Relatert

David Attenborough og vitenskapsfolk advarer mot befolkningskatastrofe
Frihetens grenser
Nøkler til et økosamfunn
Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen
Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen
Overbefolkning, beretningen om en varslet, men fortiet katastrofe – kommentar til debatt på Litteraturhuset
Er noen fremtidshåp farlige?

    • Boken ser flott ut, kjente ikke til disse fra før, ser ut som en veldig seriøs stemme. Skal se om vi får tak i et eksemplar til KULTURVERK, tusen takk for lenken!

  • Per Ole Hansen

    Jeg forstår innholdet og budskapet og det er helt klart en stor utfordring. Spørsmålet er hva kan egentlig mannen i gata gjøre med dette? Slik jeg ser det er dette en systemfeil der de som designer systemet er så mektige og rår over så store ressurser og maktmidler at enhver kamp synes fånyttig. Når budskapet ikke akkurat er noe å rope hurra for, hvordan skal man da “selge” det overfor massene? Jeg savner en praktisk tilnærming for grasrota.

    • Per Ole, jeg sier meg enig i at direkte kamp mot systemet er best egnet til å skape avmakt. I tillegg til politiske grep som ble nevnt i teksten, som jo krever en folkevilje for å kunne gjennomføres, er det den praktiske tilnærmingen som er den fruktbare kampen. Vi har muligheten til å skape grasrotalternativer til vekstparadigmet, og la være å delta i det livsfiendtlige jaget som er vårt samfunn i dag. Et svært viktig område er å skape alternative næringskjeder, og mye finnes allerede, enten som frø eller fullverdige alternativer.

      Som et eksempel har jeg vært med på å starte Oslo Kooperativ, et samvirke for distribusjon av lokale, økologiske varer direkte fra bonde til forbruker. Kooperativet har i dag over 2000 medlemmer og leverer tonnevis med mat direkte uten mellomledd hvert år. Modellen er bygd opp for å motarbeide matsvinn, støtte naturvennlig landbruk og matkultur, gi bønder rettferdig lønn, være et alternativ til kjedenes profitthunger og så mye mye mer. Modellen er ment å kunne kopieres til andre byer og steder, slik vi kopierte den fra København, og det er allerede flere kopier i drift og planlegging i Norge.

      Om man mener det er for ille med turboforbruk og vekstsamfunn må man, mannen i gata, faktisk innse at man selv har blitt forbruksblind, slik man blir fartsblind, og ta grep for å gjøre endringer i sitt eget liv. Helt konkrete eksempler er å ikke kjøpe ny elektronikk, nye klesplagg, møbler, interiørsaker og så videre ukritisk, det finnes utrolig mye brukt på Finn og i bruktbutikker, og det beste er alltid å avstå fra kjøp i første rekke, og kjøpe varig kvalitet når man først handler. Man kan helt konkret velge bort utenlandsreiser til fordel for innenlandsreiser, og reise mindre generelt. Innse at man ikke behøver ny bil, ny hytte eller ny mann/kone for å heve livskvaliteten (skilsmisser fører til økt ressursforbruk). Man kan lage egen mat fra bunnen av, bruke lokale, økologiske råvarer og kutte eget matsvinn. Økt livskvalitet kommer for de fleste av å jobbe mindre, tilbringe mer tid med famiile, være mer i naturen og knytte identiteten mindre til ting og mer til væren. Man må være villig til å velge annerledes, støtte alternativer og legge til rette for en ny fremtid.

      Dette er de konkrete grepene i ens eget liv, som skaper ringvirkninger gjennom egne handlinger, ord og begrunnelser. Det er like viktig å få skapt debatt, og få de store temaene på dagsorden på en fundamental måte, slik at mulighetene for holdningsendringer og større politisk forandring kan oppstå. Befolkningsveksten kan man ikke stanse personlig, men bare det å snakke om det med andre og være klar på hvor man står er et syvmilssprang fra dagens situasjon, hvor det ennå i stor grad er et ikke-tema. Bare de seneste årene merker jeg at flere og flere blir bevisste på tematikken, det er fremskritt fra tilnærmet ingen.

      Det finnes ikke én enkel løsning, mange av svarene er kjente fra før, men de må også omsettes i konkret handling for å være annet enn gode idéer og intensjoner.

    • Det er vel det å ta i bruk de kreftene man selv besitter og forbedre det man kan der i verden hvor man selv lever ut sitt eget liv.

      Hvis den endelige løsningen er å dyrke sin egen mat rundt huset sitt og bytte varer med naboene, så kan det være mange inspiratoriske drypp fram til dit for samfunnet sett som en helhet, som at noen deltar i andelslandbruk f.eks., eller sender ungene i naturbarnehage.

    • AVIKEN

      Siden vi lever i sentralstatens tid hvor mennesket er blitt uansvarliggjort og fremmedgjort fra såvel naturens som de egne menneskelige prosesser (Marx hadde gode poenger vedrørende fremmedgjøring i det industrielle samfunnet http://no.wikipedia.org/wiki/Fremmedgj%C3%B8ring#Marxistisk_forklaring ), så sier det seg selv at det behøves både det enkelte initiativ på mikronivå (les: forbrukermakt, lokale initiativer, alternativ næringsvirksomhet etc) og det større politiske på makronivå.

      Og ikke minst må man se mennesket selv som noe annet enn et tannhjul i kapitalistisk maskineri og menageri, som synes å være sitt eget mål og middel, hvor alt og alle kan erstattes, samtidig som alle konkurrerer om en plass i medias kortvarige flimmer. Mennsket er et åndsvesen.

      Alles kamp mot alle er lite fruktbart for bygging av samfunnstillit, solidaritet, ja, fellesskap rett og slett.

      Dette innebærer dypest sett en ontologisk revolusjon, en fundamental endring i virkelighetsforståelsen til en reorientering som tar utgangspunkt i det værende og ikke simulacra opg symbolverdier som øker avstanden mellom oss selv og våre værelser.

      Mennesket må ut av tilskuerkassen i sine liv og ta ansvar for sin fremtid og nåtid, det som er.

      Realistisk vil dette kun kunne skje gjenneom at positive alternativer konvergerer med negative utviklingstrekk. De negative utviklingstrekk tegner seg tydelig og går sin tilsynelatende uavvendelige gang, ikke minst hva angår økologi, de positive derimot, behøver kraftig drahjelp.

      Etablering av egne næringkjeder som selveidee samvirker og andelslandbruk, organisasjonsformer som fint kan benyttes innefor andre former for nærinsgvirksomhet, er en veldig god måte å både drive fundamental samfunnskritikk og påvirke mennesker og samfunn i en positive retning. Slike virksomheter er alt annet enn utopiske, og skalaen bestemmer man selv.

      Det kan være alt fra en region til et nabolag som går sammen om å enten produsere eller kjøpe goder man anser som livsnødvendige/viktige, uten fordyrende, forurensende og fremmedgjørende mellomledd.

      Om dette sprer seg i fremtiden vil sannelig mange av de forvokste kjøpmennene som har blitt Norge ny adel fått mye å tenke på. Forbrukermakt er den eneste gjenværende direktedemokratiske makten vi sitter på (de fleste parlamentarikere frykter med rette folkeavstemninger), og den bør bruke aktivt og bevisst.

      Det handler om å ta makten tilbake over våre liv.

      Som filosofen von Wright så godt beskrev, historien viser at et samfunns/sivilisasjons evne til selvkorrigering er sørgelig lite, ja nærmeste ikke-eksisterende. Så dette systemet får løpe linen ut, men som artikkelforfatterne er inne på, det er ingen unnskyldning for å sitte passiv.

      Finnes ikke gode alternativer i en brytningstid, velges de dårlige og destruktive, noe og den nære historien viser.

      /A.

      • Ja, noe jeg hater med kommunereformen er at man argumenterer med at dette vil gi bedre TJENESTER. En tjeneste vil si at mottaker er klienten, vi skal altså KLIENTELISERES. Selve hovedpoenget med “demokratiet” av i dag er altså bedre tjenester, ikke MEDBESTEMMELSE og SELVORGANISERING i ALLMENNINGER.

        Staten har totalt misforstått poenget med sin egen eksistens, da den ser det som sin oppgave å skape en nasjon av klienter, og ikke stolte, selvstendige borgere og lokalsamfunn. For å si det rett ut, staten med teknokratiet ser det som sin fremste rolle å utrydde allmenningheten.

        Men heldigvis finnes det gode initiativ for å motvirke denne trenden, nå nylig med lanseringen av Commons Transition: http://commonstransition.org/

        Et sentralt element med dette initiativet er å transformere staten til en partnerskapsstat, hvor staten opererer som allmenningenes underdanige tjener og tilrettelegger.

        Dette betyr en stat som ikke ser på sine innbyggere som klienter, mottakere av tjenester. Men som allmenninger i stand til å definere og tilfredsstille egne behov og mål. Hvor man i fellesskap former sine nærmiljø, uten noen hovedplan ovenfra, men gjennom adaptiv morfogenese nedenfra. En stegvis prosess som hele tiden korrigerer seg selv, og hvor man kan spørre staten om støtte ved behov.

        Jeg vil også minne om det tolvte alexandrinske mønster; COMMUNITY OF 7000:

        “Problem:

        Individuals have no effective voice in any community of more than 5000-10,000 persons.

        Solution:

        Decentralize city governments in a way that gives local control to communities of 5,000 to 10,000 persons. As nearly as possible, use natural geographic and historical boundaries to mark these communities. Give each community the power to initiate, decide, and execute the affairs that concern it closely: land use, housing, maintenance, streets, parks, police, schooling, welfare, neighborhood services.”

        Her i Vestoppland er debatten om kommunesammenslåing stadig framme, hvor man stadig fremmer argumentet om bedre tjenester. Det er tydelig at teknokratene har stor tro på de tjenestene de kan tilby. Men for egen del ønsker jeg ikke tjenester, jeg ønsker ansvar og tilhørighet. Jeg ønsker å imøtekomme egne og fellesskapets behov i fellesskap, med allmenningene som verktøy.

        Derfor bør man gå motsatt veg, og ikke tillate større kommuner enn maks 10.000 innbyggere. Så istedenfor at Østre Toten søker en sammenslåing med Vestre Toten, slik det framgikk i Oppland Arbeiderblad i går, bør man splitte kommunen i to. Dette ville gi to perfekte alexandrinske kommuner, hver med 7.000 innbyggere. Istedenfor en totenkommune, bør man søke seg mot Østre -, Vestre -, Søndre – og Nordre – Toten!

        Vil til slutt anbefale å lytte til samtalen med Nils Christie hos Levevei, som også kommer inn på denne tematikken: http://www.levevei.no/2014/07/episode-101-a-kunne-motes-i-naerhet-er-menneskeverdets-arnested/

    • ripss 2

      Som Oda Omholt fremhever må man igjennom en selvpåført hjernevask.
      DU, JEG, vi kan alle gjøre mye.
      Det hele avhenger av EMPATI:
      Du må nøste opp forbrukersamfunnets ondskap, du må forstå at du bare er en brikke, en nyttig brikke for for pengeveldet. Ingen bryr seg egentlig om DEG, enn bare som forbruker.
      Alt du foretar deg vil tilføre andre, både mennesker og dyr, lidelse.
      Innlevelse med en planet som hver dag påføres de mest avskyelige handlinger er krevende. Du vil oppdage de mest barbariske utenkelige overgrep.

      Fra nå av skal du si: NEI!
      Nei-ordet skal bli lykkeordet ditt.
      Hver gang du står foran et forbrukervalg skal du evaluere dette kjøpet: Trenger jeg denne tingen?
      Hvor er den produsert? Hva inneholder den? Hvor lenge vil den vare? Hvem står bak? Hvem casher inn profitten?

      Du må forstå at forbruk er EGOISME. Det er narsissistiske, altså selvopptatte handlinger.

      Som Aviken :)) sa det lenger ned: Det handler om å ta makten tilbake over egne liv!
      Og DET er ganske deilig!

  • Noe man kan stille et stort spørsmålstegn ved i disse påsketider er den norske hyttedrømmen, som genererer et enormt forbruk, beslag av arealer og transport. Hyttetradisjonen fremstilles gjerne som en moderne variant av setertradisjonen, som om nordmenn hadde setergener. Men den har like lite med denne å gjøre som den suburbane eneboligen har å gjøre med det gamle bondesamfunnet. I dag har tvert imot hyttedrømmen blitt en videreføring av det suburbane helvete, skapt av Le Corbusier og General Motors. Så man reiser fra det suburbane helvete i byen til et likeledes suburbant helvete på fjellet. Eller som Nikos Salingaros oppsummerer det:

    – People buy into the utopian dream

    – But suburban sprawl represents a toxic disconnectedness

    – Isolated houses without community

    – Great deception: “suburbia celebrates nature” – no, it violates nature

    – Replaces nature with dead typologies

    Ja, alle disse punktene beskriver i høyeste grad den norske hyttedrømmen!

    Det gamle seterlivet var derimot en del av et integrert liv, fult av fellesskap og som en del av naturen. Bare se hvor organisk seterhusene på Knaisetra i Hurdal er organisert: https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/c/ce/Knaisetra_eller_Knais%C3%A6tra_-_13.JPG/1024px-Knaisetra_eller_Knais%C3%A6tra_-_13.JPG

    Knaisetra var en typisk allmenning hvor man levde og samarbeidet i fellesskap, og ikke et privat eiendomsrettshelvete hvor man vil ha minst mulig med hverandre å gjøre.

    Et annet symptom med den store påskeutflukten, som man vel heller burde kalle den store PÅSKEFLUKTEN, er nettopp dette at man FLYKTER fra byer, tettsteder og nærmiljø tappet for alt av fellesskap, tilhørighet, mening og tradisjoner. Eller for å sitere hvordan Wendell Berry ser det:

    “Here we can see the radical nature of Berry’s vision. Our entire economy, our very culture of work, leisure, and home is constructed around the idea of easy mobility and the disintegration of various aspects of our lives. We live in one place, work in another, shop in another, worship in another, and take our leisure somewhere else. According to Berry, an integrated life, a life of integrity, is one characterized by membership in a community in which one lives, works, worships, and conducts the vast majority of other human activities. The choice is stark: “If we do not live where we work, and when we work, we are wasting our lives, and our work too.””

    Tenk da på hvordan påsken var, og fremdeles noen steder er, i de kontinentale europeiske landsbyene. Her var det ikke snakk om å rømme landsbyen i påsken, da dette var den store høytiden med prosesjoner, fest og samhold der man bor. Kort sagt, et uttrykk for et integrert liv.

    Men enda finnes det leirsteder i den norske fjellheimen, som et alternativ til den standardiserte norske hyttedrømmen av i dag, et motbydelig privat hyttepalass i tømmer med boblebad, hvor utgruppestrategiene i handikapprinsippet slår ut i full blomst. Den moderne påfuglhalen, supplert med en diger SUV. Hvor “naturopplevelsen” har blitt en voldtekt av naturen!

    Et av disse leirstedene er Livoll, jeg var der med familien i fjor og tidligere år, men dessverre syntes vi det ble litt mye styr å ta med veslejenta opp dit i år, og tar derfor kun turen over Totenåsen til besteforeldrene: https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/5/59/Livoll_leirsted_-_2.JPG/1024px-Livoll_leirsted_-_2.JPG

    Hvis man ikke er allergisk mot litt “sambandsk” påskeforkynnelse er dette et fantastisk sted å ta med familien i påsken, og man har det så meget bedre enn i de omkringliggende vulgære, suburbane, atomiserte hyttene, eller forbrukstemplene, som de mer og mer framstår som i dag.

    På familieleir på Livoll leker barna sammen, de store tar seg av de små, og det er fellesaktiviteter for barna slik at de voksne kan få slappe av. Selv om stedet er eid av Misjonssambandet, føler man det som om man er del av en allmenning når man er der, hvor alle tar sin skjerv med matlaging, oppvask, dovask etc. Man opplever akkurat det fellesskapet man så sårt lengter etter, som man hadde til overmål i de europeiske landsbyene, men som helt har forsvunnet fra våre byer og nærmiljø gjennom modernismen.

    Og med et så minimalt fotavtrykk som det vel er mulig å oppnå i dagens Norge.

  • brozak

    La oss heller innse at det er slutt. Denne globale vekstsivilisasjonen er en tikkende helvetesmaskin det er umulig aa skru tilbake. Bare en liten detalj: Hvert aar vandrer millioner av konsumhungrige individer fra Asia og Afrika inn i det aldrende Europa for aa leve som subsidierte forbrukere. Og all denne konsum og vekst skjer med laan av fiktive digitale penger. Slik tygger kapitalismen og globalismen i seg de aller siste rester av planeten og spruter dem ut som berg av avfald.

    Nei, det nytter ikke. Det nytter ikke sier jeg. Alt er haaplost og tapt i forkant.Bare se!
    Stadig mer matjord asfalteres for aa gi plass til hypermarkedkultens hangarlignende tempel. Stadig flere av Europas blomstermarker dekkes av de blaa solcellepaneler.(som absorberer enda mer varme og forverrer klimaet ytterligere) Og i parkene kondomer og atter kondomer. Og se! De gamle alléne lang landveiene, de Napolion lot plante, de har faatt nye frukter! Lange plastremser og engangsbleier som vaier muntert i vinden! Og langs elvebreddene kondomer og atter kondomer. Og som om ikke dette er nok, i radio europa synger kastratene, kulturens ypperste opratalenter,om sjokoladen “mon cheri”.

    Jeg vet ikke hvor og naar sivilisasjonen tok feil vei. Jeg vet bare at menneskets hjerne og fornuft er uegnet til aa fungere i altfor komplekse systemer. Saa her nytter det ikke. Her har vi rotet oss inn i noe vi ikke kommer ut av.Her kan vi bare senke pannen og la armene henge.Ja! Her kan vi bare hyperventilere som dyr fanget i en snare!

    Hvis det kan vaere til noen glede: Det finnes helt sikkert planeter der utviklingen har tatt en annen vei. Alt er et lotteri. Noen lever lenge, andre lever kort. Det finnes ingen rettferdighet i universet. Den eneste rettferdighet er at alt hva tiden frembringer, selv det vakreste og mest perfekte, blir oppslukt av evigheten.

  • Kom nå nettopp over følgende artikkel:

    – 8,000 Years Ago, 17 Women Reproduced for Every One Man: http://www.psmag.com/nature-and-technology/17-to-1-reproductive-success

    Her ser vi kraften i den seksuelle seleksjonen, som slo ut i all sin gru ved jordbruksrevolusjonen. Alle menn slåss fremdeles om å være han med de 17 damene, og de 17 damene slåss fremdeles om denne ene mannen.

    Når vi gikk over til å dyrke jorden var det ikke lenger den beste bueskyteren eller den raskeste løperen som dro damer, men han som hadde samlet seg mest gods og gull.

    Det ble ikke lenger den som var mest generøs og delte av sitt overskudd som fikk mest status i stammen, men han som bygde seg det største våningshuset og hadde den flotteste gården.

    Disse negative kreftene i handikapprinsippet, utgruppekreftene, er enda sterkere i dag, gjennom vårt konkurransepregede utgruppesamfunn. Inngruppestrategier har ingen mening i massesamfunnet.

    Derfor er det snart på tide at vi begynner å ta vår atferdsbiologi på alvor, og organiserer oss deretter!

    Dette vil si:

    A) Et egalitært samfunn hvor alles stemme teller like mye.

    B) Et inngruppe-basert samfunn, hvor inngruppestrategiene i handikapprinsippet kan få komme til overflaten.

    Terje Bongard har foreslått en modell som tar disse to punktene på alvor, og han har kalt modellen for InnGruppe-Demokratiet (IGD).

    Dessverre skjønte ikke det inkompetente (jeg har lyst til å bruke langt sterkere uttrykk) dommerpanelet i Norges forskningsråd dette:

    – Terje Bongard: No grant for MEDOSS: http://blog.p2pfoundation.net/terje-bongard-no-grant-for-medoss/2014/03/19

    Gjennom inngruppa drar man ikke damer på materiell status, men gjennom talent, generøsitet og storsinn.

    De som påstår at menneskets utviklingspotensial ikke kan blomstre i et egalitært samfunn er totalt utdaterte på moderne evolusjonslære, og har ikke forstått hvordan seksuell seleksjon manifisterer seg gjennom handikapprinsippet.

    Selv har jeg forstått dette, dette har jeg Bongards ord på. Fordi jeg har forstått dette, støtter jeg Bongard og hans modell.

    Det er gjennom IGD vi kan temme lysta på mer, og dyrke fram det beste i mennesket!

    “Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring….” – Terje Bongard