Kjærlighet i Kali Yuga – Charles Upton

c3d38bcab64c
Hva er kjærlighet, hvordan kan den arte seg ved en sivilisasjons sykliske ende? Dette er et oversatt utdrag fra Charles og Jennifer Done Uptons Shadow of the Rose—The Esoterism of the Romantic Tradition, hvor den romantiske kjærlighetens metafysikk utlegges fra et tradisjonalistisk perspektiv, samtidig som det utforskes hvilken mening dette kan ha for mellommenneskelige forhold i dag slik de faktisk leves utenfor de esoteriske elfenbenstårn (del II kan leses her).

Av Charles Upton, oversatt av Jo Hammerstad, Illustrasjoner av Dragan Ilic Di Vogo

«Det kan innvendes at å lære amerikanske voksne bordskikk ikke er en oppgave for åndelige lærere eller mestere for esoteriske tradisjoner. Men det burde likevel erindres at i hvert fall hva sufismen (min egen åndelige vei) angår, er raffineringen av den ytre personligheten i menneskelige relasjoner ansett for å være integrert i den åndelige etikette eller adab, og at ordet adab betyr, i dets mest litterære betydning, nettopp ‘bordskikk’»

Mitt grunnleggende intellektuelle verdenssyn de siste tyve årene har i stor grad basert seg på verkene til forfattere fra tradisjonalistskolenRené Guénon, Ananda Coomaraswamy, Frithjof Schuon, Titus Burckhardt, Martin Lings, Seyyed Hossein Nasr, James Cutsinger, Reza Shah-Kazemi, og mange andresom har gjenreist og artikulert metafysiske prinsipper på en måte som er unik for vår tid, og sjelden i en hvilken som helst tid. Gitt deres utsiktspunkters opphøyde natur, og det rådende åndelige mørke, vil deres lærer av nødvendighet appellere kun til få. Og det burde være åpenlyst at disse lærenes makt til å utfolde seg i områder der nåtidens tro og antagelser råder vil være svært begrenset. Likevel er det slik at forholdet mellom tradisjonelle prinsipper og områdene som aldri vil se disse prinsippenes lys fortsatt har til gode å bli fullstendig kartlagt i vårt nåværende historiske øyeblikk.

Tradisjonalistene ser imidlertid ut til dels å være affisert av den universelle metafysikkens skygge; nemlig mangelen på evne til å se, forstå og ta høyde for menneskelige personers unikhetrettighetene, farene, kvalitetene og dynamikkene så vel som den metafysiske meningen ved det partikulære tilfellet. Og én konsekvens ved denne mangelen er at de har lite å si om en spesiell åndelig ‘tradisjon’ som er en integrert del av den vestlige sivilisasjon, den eneste som behandlet den menneskelige personlighets unikhet metafysisk, den eneste som så personligheten sub specie aeternitatis: nemlig den romantiske kjærlighetens tradisjon.

Romantikkens kultur som florerte i det tolvte århundrets Provence blant trubadurene har mange forgreninger og konsekvenser. Romantikk, i hvert som litterær genre, var essensielt en syntese av keltisk lære og ulike arabisk-persiske innflytelser, men det var en som, med alle sine heterodokse tendenser (uttrykt teologisk i forhold til albigenserkjetteriet), bare kunne ha blitt realisert i den kristne middelalderkulturens hermetiske beholder. Uten inkarnasjonsdoktrinen kunne ikke prioriteringen av menneskelig kjærlighet for en spesiell menneskelig elsket person ha forblitt allegorisk; den ville aldri ha blitt født.

I sin videste utstrekning må vi forstå den romantisk kjærlighet i sammenheng med antikt europeisk materiale som legenden om Tristan og Isolde, arabiske kjærlighetslegender og deres persiske gjengivelser, slik som Nizami’s Layla og Majnun og Khosrau og Shirin, og Jamis gjenfortelling av Bibel- og Koran-historien med Josef og Potifars kone, Yusuf og Zuleikha. Solomons høysang fra Det gamle testamente er en del av dette, så vel som Det gyldne esel av Lucius Apuleius og, mye senere, Fortellingen om Genji av Murasaki Shikibu. Innen islam er Hafiz’ og Rumis poesi sentral, og kan bare sidestilles med Ibn al-‘Arabis De brennende begjærs fortolker. Sahajapoesien og Bengals populære Vaishnavapoeter, slik som Chandidas, Vidyapati og Kalidasa, er en forgrening av den, så vel som poesien komponert til ære for Shiva og hans Shakti, og de andaktsfulle versene til Kabir, Rabi’a og Mirabai; så er også udhri-poesien fra det tidlig muslimske Arabia, hvor vi kanskje finner de sanne anene til trubadurpoesien i muslimenes Spania, selv om den kom et halvt millennium før denne bevegelsen. Gjennom gralsromansene knyttes den både til keltiske legender og hele den vestlige verdens ridderskap. Særlig Wolfram von Eschenbach’s Parzifal knytter den både til den alkymiske tradisjonen og til tempelridderne. På mange måter nådde den sin høyeste utvikling i verkene til Dante Alighieri, som var dypt inspirert av trubadurtradisjonen (særlig verkene til Arnaut Daniel), og tok inn i sin Commedia og Vita Nuova mange av doktrinene til Fedeli d’Amore, “Kjærlighetens trofaste”, den løse assosiasjonen av poeter og/eller hemmelige innvielsessamfunn som har vært tema for så mange fascinerende spekulasjoner av esoterikkens historikere. (Fedeli d’Amore, også kjent som Fede Santa, kan ha vært en slags tredje orden blant tempelridderne, og kan også ha hatt visse sufitilhørigheter.) Shakespeare og andre Elizabethanske poeter bærer dette i seg. Dens mest eksplisitte om ikke dypeste kulturelle uttrykk var gjennom kjærlighetsdomstolene etablert av Eleanor av Aquitaine og hennes datter, Marie de Champagne.

I det tyvende århundret, under innflytelse av figurer som Ezra Pound, ble romantisk kjærlighet ofte identifisert med nyhedenske historiske spekulasjoner av åpent antikristen type. Og mens det er sant at den høviske kjærlighetskulturen i Sør-Frankrike i det minste hadde en løs kulturell affinitet til hedenske bevegelser som katarismen (albigensianismen), er det like sant at den fungerte som et vitalt element i middelalderens kristne kultur. Likeledes har vi Indias sahajapoeter, inspirert som de var av kjærlighetspoesi, sufistisk og ellers av mogulene, som opprinnelig var persiske, og regnet som heterodokse i de indiske autoritetens øynemen hva kunne være mer fundamentalt indisk enn den Krishna-sentrerte bhaktien de uttrykker? Den erotiske poesien til Hafiz ble misbilliget blant de muslimske ulamaenemen hvis sufismen er islams hjerte vil Hafiz alltid stå dette hjertet nære.

Det er klart at den romantiske kjærlighetens tradisjon kan knyttes både til en mektig streng av bhakti-åndelighet felles for kristendom, islam og hinduisme, så vel som til ulike innvielseslinjer av en mer esoterisk og jñanisk natur, så som Fedeli d’Amore og ulike Sufi-tariquaer, som vi ser i tekstene til René Guénon, Titus Burckhardt, Henry Corbin og andre. Den kjente sufien Ruzbehan Baqli, for eksempel, er ofte klassifisert blant islams ‘Fedeli d’Amore’. Men hvis Fedeli d’Amore og andre esoteriske grupper dedikert til den romantiske kjærlighets praksis ikke lenger er virksomme levedyktige åndelige linjer, kan noen hevde at en alt for seriøs (alt for bokstavelig) interesse for den romantiske kjærlighetens tradisjon kan distrahere vekk fra å følge de esoteriske åndelige mulighetene som fremdeles er operative og effektive. Vestlig romantikk kan inspirere en litterær eller antikvarisk interesse; den kan lære oss noe om den vestlige esoterikkens historie, men den har sannelig lite substansielt å si oss nå, i forhold til våre konkrete liv, ved begynnelsen av det tredje millennium. Den anses som eiendommelig og rørende, lyst opp av en delikat nostalgi for de som er mottagelige for dens sjarme, men det er ganske sikkert ikke ‘det ene nødvendige’.

På en annen side, akkurat hva var det ‘ene nødvendige’ i følge evangeliene? Det var nettopp en ‘romantisk’ og ‘upraktisk’ kvinnes kontemplasjon av Gud, av hennes Elskede som menneskelig person [Luk 10:39-42]. Som Frithjof Schuon har skrevet i Understanding Islam, ‘de “romantiske” verdenene er nettopp de hvor Gud fortsatt er sannsynlig.’

Så hvorfor har jeg tatt det på meg å foreslå at vi ser med et nytt blikk på den romantiske kjærlighetens tradisjon? Kanskje er jeg påvirket av oppdagelsen at jeg, hvis historien min tante samlet om min mors familie er korrekt, er den tjueniende i direkte (dog ofte kvinnelig) linje fra Eleanor av Aquitaine, og dermed den trettiførste i linjen fra Guillem de Poitiers, som ble kjent som den første trubadur på følgende måte: I en av de mange føydale trefningene på denne tiden vant Guillems far fra en spansk emir en kvinnelig sangtropp, som mellom seg kjente minst hundrevis av sanger, kanskje tusener. Guillem vokste opp i et palass omgitt av disse kvinnene; i praksis var de hans barnetanter. Dette er utvilsomt den nøyaktige forbindelsen mellom trubadurenes poesi og den arabisk-persiske tradisjonen, som den med sin sufi-visdom har så mange likheter med. Selvfølgelig er innflytelsen fra verdier realisert av ens forfedre praktisk talt null, og kan til og med være destruktiv—et hjemsøkende, anklagende spøkelse—med mindre man erindrer dem for å tjene verdier en strever for å realisere i nåtiden, på linje med Guds vilje; som min oldefar brukte å si: «Ikke vær som en potet—med den beste delen under bakken.» Men, ser man bort fra familietradisjoner er den sentrale grunnen for min interesse det at mitt livsmønster har gjort det nødvendig for meg å tale ut mot den emosjonelle kuldens pest, den psykiske nummenheten, og ‘hjertets hardhet’ som er en del av disse ‘siste dager’ vi ikke kan unngå å møte.

I II Tim 3:3, sier apostelen Paulus at idet tidsalderen går mot sin avslutning, vil ‘naturlig hengivenhet’ feile. Og nåværende amerikansk kultur – for å begrense min kritikk til det jeg kjenner fra første hånd—viser tydelige tegn på dette. Det er vanlig at foreldre misbruker barn, og det er ikke uvanlig for barn å myrde foreldre. Og det nåværende innholdet og tempoet i massemedia ser ut til å være spesifikt designet for å produsere en generasjon av sosiopater, sosiopater med ADHD i tillegg. Ser man vekk fra den blodige volden, har dialoger i mange fjernsynsdramaer degenerert til en uforløst strøm av trusler, misbruk og fornærmelser, med ondskapsfull satire som eneste ‘humørspredning’; produkter selges ved å assosiere dem med makten til å såre andre personers følelser; selv de døde er offer for misbruk og hånes som de ‘ultimate taperne’. En altgjennomtrengende kjærlighetsløshet har ledet til en generell emosjonell forflatning og forsvakning av sjelens tekstur, manifestert som en pest av psykisk vold, og på mer subtilt vis som en pandemisk mangel på hva som brukte å kalles ‘vanlig folkeskikk’. Disse to polene er heller ikke urelatert, siden en kollektiv mangel på sensitivitet for andres følelser betyr at alle alltid blir såret, og sårede mennesker blir alltid sinte. Hvis det ikke var for at våre videregående skoler utdanner folk som ikke kan å lese, ville det være fristende å foreslå en slags ‘avsluttende skole’ for befolkningen generelt, hvor folk kunne lære urgamle mysterier som at ‘hvis noen du regner som venn ringer deg ofte men du aldri ringer tilbake, kan han eller hun føle seg såret’, eller ‘hvis du (som mann) fornærmer en manns kone i hans nærvær, er det ikke sikkert han godtar dette som en gest i godvilje, som demonstrasjon av din støtte i kjønnenes kamp, men han kan faktisk føle seg fornærmet selv,’ eller ‘hvis en mann lar deg (som kvinne) vite, på en sensitiv og respektfull måte, at han finner deg attraktiv, har han ikke fornærmet eller antastet eller forsøkt å voldta deg, men har faktisk gitt deg et kompliment.’

«Vi som har vokst opp i Vesten har heller ikke nødvendigvis fullstendig tatt inn over oss konsekvensene av at den borgerlige anstendigheten—hvor hyklersk den enn må ha vært—fra våre foreldres og besteforeldres generasjon (jeg taler som et medlem av etterkrigsgenerasjonen) er noe som tilhører fortiden.»

Enkelt uttrykt kan ikke lenger et generelt nivå av menneskelighet og vanlig folkeskikk tas for gitt i noen sosial klasse eller sektor, og dette inkluderer helt klart også religiøse organisasjoner, åndelige grupper og til og med tradisjonelle innvielsesveier. Når det gjelder åndelige retninger som har kommet til Vesten fra mer tradisjonelle kulturer, hvor det indiske kastesystemet eller Islams shari’ah fremdeles kulturelt, om ikke juridisk, sørger for et sett av vanlige normer for mellommenneskelig oppførsel (normer som fra et vestlig synspunkt ikke nødvendigvis er ideelle), er ikke mangelen på slike normer i Vesten alltid tatt høyde for blant representantene for slike åndelige retninger, og den fulle konsekvensen av dette kulturelle vakuumet forstått. Vi som har vokst opp i Vesten har heller ikke nødvendigvis fullstendig tatt inn over oss konsekvensene av at den borgerlige anstendigheten—hvor hyklersk den enn må ha vært—fra våre foreldres og besteforeldres generasjon (jeg taler som et medlem av etterkrigsgenerasjonen) er noe som tilhører fortiden.

Det kan innvendes at å lære amerikanske voksne bordskikk ikke er en oppgave for åndelige lærere eller mestere for esoteriske tradisjoner. Men det burde likevel erindres at i hvert fall hva sufismen (min egen åndelige vei) angår, er raffineringen av den ytre personligheten i menneskelige relasjoner ansett for å være integrert i den åndelige etikette eller adab, og at ordet adab betyr, i dets mest litterære betydning, nettopp ‘bordskikk’.

Entropy-80-x-60cm-Acrylic-and-oil-on-canvas-2009

Sufikretsens adab er likevel ikke nødvendigvis, annet enn i ånden, anvendelig i andre deler av mellommenneskelige relasjoner. I et normalt, tradisjonelt samfunn, eller selv i et borgerlig vestlig, har ulike deler av livet sin egen inherente form, uansett hvor mye eller lite vi måtte like den eller den særskilte formen. Tradisjonelt talt er det familiens verden, ‘markedets’ verden, håndverkets verden, som i sin videste definisjon inkluderer lærdommens og krigens ‘håndverk’, den akademiske verden, og kirken, tempelet eller moskeens verden; hver av verdenene brukte å ha sine egne spesielle normer for menneskelige forbindelser, sin egen adab. Likeledes eide den tradisjonelle kinesiske herren et sett med segl, laget av messing eller elfenben eller jade, som han ville signere ulike dokumenter eller kunstverk med; ett segl ville være reservert for forretningsanliggender, et annet for kunst, et tredje for kjærlighetsanliggender, etc. Og i tradisjonelle samfunn ville man kle seg ulikt for ulike aktiviteter—slik vi i Vesten brukte å ha på gateklær, forretningsklær, arbeidsklær, kirkeklær, akademiske kapper, ‘fritidsklær’ (som røykejakken), aftenklær etc. avhengig av anledningen. Vi hadde alle et sett formelle sosiale ‘roller’, og kledde oss deretter. Nå er det imidlertid vanlig for ens kirke, firma, eller forsvar å påstå at ‘vi er din familie’; de avgjørende grensene mellom ulike sektorer av livet—som de biologiske grensene mellom adskilte økosystemer—er brutt ned, med det resultat at firma nå kan oppføre seg som kirker, og familier bli styrt som armeer. Og bortsett fra brudekjolen og sløret, smokingen, militæruniformen, og visse eiendommelige etterlatenskaper som kokkehatten og Oxfordluen, ser det ut som vi nå alle kler oss i kortbukse og blå dongeri; jeg så til og med folk i blå dongeribukser av ‘designertypen’ i San Francisco-operaen. Prester tar fortsatt på seg liturgiske klær, i det minste for anledningen, men nonnenes habitt har nærmest forsvunnet.

I tradisjonelle samfunn deltok imidlertid nærmest alle, i hvert fall alle menn, i ulike atskilte sosiale verdener; så når dermed noen følte seg kallet til å søke mot et felt som ikke var felles for alle, slik som det kongelige hoffet, den kontemplative ordenen (i kristendommen) eller sufienes tariqua (i islam), kunne vokterne for disse domenene være langt mer sikre enn deres motstykker i dag på at ansøkeren ikke søkte innpass fordi han eller hun søkte et familiesubstitutt, eller forsøkte å overkomme en følelse av fremmedgjøring på jobben, eller forsøkte å leve ut et uklart eller uoppfylt kall som lærd eller kriger, eller forsøkte å etablere en rudimentær tro på Gud. Alle disse nødvendighetene var i det store og hele tatt hånd om, i større eller mindre grad, av det større samfunnet—som betydde at der noen følte et kall mot det kontemplative livet innen kristendommen, mot sufismen innen islam, eller livet til en sanyasin i hinduismen, visste den som ga avkall på ‘verden’ nøyaktig hva som ble gitt avkall på. Det ‘tekniske’ navnet for denne situasjonen var sivilisasjon.

Dette er imidlertid ikke tilfellet i dagens amerikanske samfunn, eller i de mange andre moderne samfunnene verden over. Tilhørighet til en kirke tas ikke lenger for gitt. Arbeid er ikke lenger basert på innvielse og håndverkskompetanse, eller familietradisjon. Og samfunnet som et nettverk av sammenhengende familier faller sammen, akkurat som familien selv løses opp. Sivilisasjonen har brutt sammen. Følgelig er det slik at mange av de som tiltrekkes av en åndelig vei halvbevisst søker en familie, eller et laug, eller en eksoterisk religiøs organisasjon, eller faren de aldri kjente—til og med om, på et annet nivå, deres kall mot en esoterisk vei grunnleggende sett er gyldig. Det er derfor jeg tror det er nødvendig for de av oss dedikert til tradisjonell esoterikk å gå enda grundigere til verks med spørsmålet om den rollen mellommenneskelige relasjoner burde spille i det åndelige liv—kjærlighet i den videste så vel som dypeste forstand av begrepet.

Del II kan leses her

 

 

Anbefalt

Fortellingen om Amor og Psyche gjenfortalt på norsk, og i vakker komplett oversettelse på dansk

Mythopoeia og metafysikk av Charles Upton

 

Relatert

Alain Badious endetidsfilosofi

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton

Sex som dogme