Ukraina, med mennesker og nasjoner som brikker i det store sjakkspillet

Maidan
Det er gått vel et år siden omveltningene på Maidan skjøv Ukraina ut i en borgerkrig som  brikke i et geopolitisk spill hvor den jevne borger skvises mellom strategiske interesser som ikke tjener dem. Det kan være verdt å holde pusten og ta et over- og tilbakeblikk, da offentligheten stort sett opererer med korttidshukommelse. Emosjonelle føringer går utover muligheten til en reell forståelse av konflikten og hvorfor den ikke vil opphøre med det første.

Av A. Viken, skribent og redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Ukraine, a new and important space on the Eurasian chessboard, is a geopolitical pivot because its very existence as an independent country helps to transform Russia. Without Ukraine, Russia ceases to be a Eurasian empire.»Zbigniew Brzezinski

De analyser vi skrev om Ukraina her på KULTURVERK for et år siden har ikke overraskende vist seg å holde stikk. Ikke fordi vi sitter med en krystallkule, men fordi vi har et realpolitisk og geopolitisk overblikk ( les: Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen og Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy)

Rekapitulering
Putin har nå forutsigbart blitt den onde i vestlig media, den imperialistiske despoten som handler irrasjonelt. Beleilig glemt av tabloidene er den kuppartede omveltningen som fant sted på Maidan mot det vitterlig korrupte Janukovitsj-regimet. Dette eskalerte volden, da ingen vestlige krefter forsøkte å stagge den da Janukovitsj lovte nyvalg etter en avtale som ble inngått med opposisjonen 21.februar ifjor. Opposisjonen brøt avtalen med vold. Strategien var tydelig at man ikke ville vente på at russiskvennlige krefter i Ukraina skulle få tid til å omgruppere seg i forkant av et demokratisk valg, så man gikk for en voldelig omveltning gjennom folkemassen på Maidan. Som vi forutså har volden fortsatt siden den gang.

Like glemt er de 5 milliarder som USAs statssekretær Victoria ”fuck the EU” Nuland avslørte var blitt brukt for å fremme vestvendt politikk under det utslitte og relativiserte begrepet «demokrati» (les gjerne saken igjen her).

Janukovitsj-regimet var ikke mer korrupt enn det forrige, og det som utløste det hele var hans opportunistiske vakling mellom Øst og Vest i spørsmålet om EU-tilpasning, hvorpå han landet på russisk side og nei til EU-tilpasningen. Dette ble startskuddet for den destruktive prosess som alle med et realpolitisk sinnelag kunne forutse, hvor man kompromissløst hevdet et vestvendt Ukrainas hegemoni på bekostning av ikke bare Russlands interesser, men og de store russisktalende befolkningsgrupper. Som sin korrupte forgjenger og EU-kjæledegge, Julia Timosjenko fra den vestlige støttede oransjerevolusjonen som óg falt for eget grep, har ukrainerne kun opplevd å få et oligarki erstattet av et annet siden Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Som eneste norske medium gjorde vi klart før Krim ble annektert (gradvis i en spesialoperasjon), at Russland ikke på noen måtte ville gi fra seg Krim eller la de russiske minoritetene i stikken:

«Noen ny Krim-krig har vi kanskje ikke i vente, men Russland vil neppe gi fra seg basene på Krim-halvøya og la etniske russere i stikken. Om vest-ukrainske nasjonalister skulle angripe russernes forlegninger på Krim, vil de fort møte noe annet enn tannløst opprørspoliti fra Kiev. Like mye som at dette er en geopolitisk nervekrig, er dette også nok en lakmustest på hvor mye vestmaktene verdsetter folkesuvereniteten som prinsipp. De statslederne som taler varmt om støtten til det ukrainske «folket», ser konsekvent bort ifra at det er to folk i en dypt splittet stat. For USA og EU er det lite ønskelig at Ukraina deles opp, for det vil bare være en halv seier.

Men Russland kan derimot komme godt ut av det. At Putin har toet sine hender til nå, kan være et tegn på at han vil la separatistiske tendenser i Øst-Ukraina og særlig Sør-Ukraina akselerere. Tør Vesten virkelig la «folket» bestemme når alt kommer til alt? Det vil tiden vise.»

Ukrainian army battalion 'Azov' depart to eastern Ukraine

Tiden har vist at Russland selvsagt ikke ville la dette strategiske kjerneområdet innlemmes i EU og NATOs sfære, og har aktivt støttet separatister og frivillige som kjemper mot de vestorienterte ukrainske styrker. Motivasjonen for å kjempe i denne borgerkrigen har vært dårlig blant de regulære ukrainske styrker, og som før beskrevet har man brukt aktivt det som i norsk offentlig sjargong ville blitt omtalt som nynazister/høyre-ekstreme som kanonføde. Disse høyreradikale, som ofte er tenåringer ned til 16 år som verves i en situasjon med trøstesløse fremtidsutsikter,  er altså det liberale demokratiets stormtropper i øst.

De vurderes kynisk som «expendables». Dette viser den doble standarden som offentligheten i Norge opererer med i skildringen av konflikten, hvor man har bestemt seg for at en side er hvit og den andre er sort. Like ensidig som den vestlige er den prorussiske propagandaen med den forskjell at Russland interesser har en realpolitisk profil knyttet direkte til egen geografisk interessesfære, mens for Vesten handler det om å knesette et unipolart hegemoni i vakuumet av et russiskdominert Eurasia.

Eurasia_by_J_Kane

Det geopolitiske sjakkspillet
Dette er noe den amerikanske geostrategen Zbigniew Brzezinski har uttrykt klart i boken The Grand Chessboard: American Primacy and Its Geostrategic Imperatives, inspirert av en av den geopolitiske tenkningens grunnleggere Halford Mackinder og hans kjerneland teori (les om hans Heartland Theory her).

Brzezinski var og hjernen bak støtten til fundamentalistiske islamister i Midtøsten og Asia under den kalde krigen, forutsetningen for det senere Taliban i Afghanistan for å skape det han kalte et russisk Vietnam. Noe han ifølge eget utsagn ikke angrer på, tross de enorme lidelser , 9/11 og den lengste amerikanske krigføring noensinne. Nå er konsekvensen som kjent et Afghanistan som er mer opprevet enn noensinne i kampen mellom Taliban, ulike klaner og vestlige interesser, med Norge som medløper.

Det er nyttig å lese Brzezinski fordi han er særdeles klartenkt og kunnskapsrik, og avslører den geopolitiske tenkningen bak USAs strategiske imperativer som han uttrykker det etter Sovjetunionens fall. Han er tydelig på hvor fremtidens kampsoner ligger, ikke minst hva Ukraina angår. Når man leser The Grand Chessboard forstår man ekempelvis at den engang unge NATO-motstanderen og senere NATO-generalsekretæren Stoltenberg snakker rent svada når han påtatt emosjonelt responderer til Russlands politikk som et resultat av plutselige maktambisjoner som tilskrives Putin. Man kan selvsagt avfeie ham som kunnskapsløs (hvilket er tvilsomt), men om han skulle være det, er ikke apparatet rundt ham og andre beslutningstakere det.

«Active geostrategic players are the states that have the capacity and the national will to exercise power or influence beyond their borders in order to alter — to a degree that affects America’s interests — the existing geopolitical state of affairs.»

Dette er et geopolitisk sjakkspill hvor USA og deres vestlige allierte har forsøkt å utmanøvrere et tidligere svekket Russland. Konflikten har nådd sin foreløpige kulminasjon i en lavintensiv borgerkrig med en for tiden skjør våpenhvile. Brzezinski definerer det geostrategiske spillet slik:

«Active geostrategic players are the states that have the capacity and the national will to exercise power or influence beyond their borders in order to alter — to a degree that affects America’s interests — the existing geopolitical state of affairs.»

Ganske enkelt de makter med vilje og evne til å forstyrre USA streben etter unipolart globalt hegemoni er spillere av betydning. Disse lister han opp som:

«France, Germany, Russia, China, and India are major and active players, whereas Great Britain, Japan, and Indonesia, while admittedly very important countries, do not so qualify.»

Interessant å merke seg at han ikke ser Storbritannia eller Japan som fullverdige strategiske aktører. Han ser og i samme tekst muligheten for et framtidig EU som en rival på den globale scene. Hittil er det bare Tyskland som har vist vage tegn til å ville forfølge en egen strategi overfor Russland i fremtiden. Om Ukrainas strategiske betydning skriver Brzezinski:

«Ukraine, a new and important space on the Eurasian chessboard, is a geopolitical pivot because its very existence as an independent country helps to transform Russia. Without Ukraine, Russia ceases to be a Eurasian empire. Russia without Ukraine can still strive for imperial status, but it would then become a predominantly Asian imperial state, more likely to be drawn into debilitating conflicts with aroused Central Asians, who would then be resentful of the loss of their recent independence and would be supported by their fellow Islamic states to the south. China would also be likely to oppose any restoration of Russian domination over Central Asia, given its increasing interest in the newly independent states there.»

However, if Moscow regains control over Ukraine, with its 52 million people and major resources as well as its access to the Black Sea, Russia automatically again regains the wherewithal to become a powerful imperial state, spanning Europe and Asia. Ukraine’s loss of independence would have immediate consequences for Central Europe, transforming Poland into the geopolitical pivot on the eastern frontier of a united Europe.»

Som Brzezinski beskriver er Ukraina en forutsetning for Russlands rolle som eurasisk stormakt. Slik sett er Russlands handlinger ikke noe uttrykk for galskap/irrasjonalitet hos en enkelt statsleder som Putin og andre lignende tøvete kommentarer som norsk presse har viderebrakt. Derimot er politikken som føres et realpolitisk nødvendig sjakktrekk som en følge av at Russland har blitt trengt fra skanse til skanse av NATO etter Sovjetunionens oppløsning.

Brzezinski_grand_chessboard

Som et artig tillegg kan det nevnes at Brzezinski er temmelig skuffet over det lave nivået på geopolitisk og utenrikspolitisk forståelse hos vel folk flest, såvel som politikere i USA. Dette kunne han fint kunne ha utvidet til å gjelde den mest ukritiske NATO-allierte Norge, hvor selv SVs leder nylig uttalte mantraet om at utenrikspolitikken ligger fast i forholdet til Russland. Hvilket de siste tiår har betydd at utenrikspolitikken, denne essensielle delen av politikken i den globale tidsalder, ligger utenfor reell politisk diskusjon og debatt på beslutningsnivå fra høyre til venstre i det politiske spektrumet. Slik råder simpel tabloid retorikk og krigshissing der det behøves tenkning som ikke er følelsesdrevet.

 

Putin-paranoia
Putin-paranoiaen som er drevet frem i norsk media, hvor minst en avis daglig har noe som får Russlands statsleder til å fremtre som forrykt, forkludrer enhver realistisk forståelse av både konflikten og Russlands interesser. Senest i en lengre kommentar Morgenbladet som kolporterer at Putin er en ny versjon av en av historiens verste massemorder ved siden av Mao og Stalin:

«På toppen av denne pyramiden, som allerede Ivan den grusomme hadde oppført, våkner det egenskaper i mennesket som det tidligere ikke hadde noen anelse om. Som i eventyret: “Et ganske normalt menneske satte Herskerringen på sin finger og ble Sauron. Og i denne middels begavede mannen våknet det nå brått et så bestialsk begjær etter makt, et så intenst ønske om å gjøre alt for at Ringen for alltid skulle gro fast til hans finger at kamerat Stalin smilte bifallende i sin grav. Også han hadde vært gal etter makt, og hadde beholdt den ved hjelp av en virkningsfull formel: uavbrutt masseterror mot befolkningen + myten om den lyse fremtid + Jernteppet.» (les hele artikkelen her)

Putin har forutsigbart blitt beskrevet som en ny Hitler av mange godt betalte kommentatorer i Vesten, og nå sist i Morgenbladet også Stalin og Sauron (!) samtidig som man viderebringer ukritisk konspirasjonsteorien om at Jeltsins tidligere høyre hånd Nemtsov ble drept av Putin, noe som savner realpolitisk grunnlag (les hva finske forskere påpeker på forskning.no). Det er selvsagt en hån mot ofre og de lidelsene som ligger i kjølvannet av disse historiske katastrofer, og er selvsagt drevet av frem av propagandistiske målsetninger om å skape anti-russiske sentimenter. Det er grenser hvor mye man kan tilskrive ignoranse.

vladimir-putin

For russere flest er Putin den beste lederen de har hatt de siste hundre år og vel så det. Er man nøktern med fakta og sammenligner med med Stalins massemyrderier og Jeltsins masochistiske vanstyre som Vesten applauderte, så er det med edruelige øyne ikke vanskelig å forstå hvorfor. Putin er en patriotisk pragmatiker  som tross de enorme uløste utfordringer Russland står overfor sosialt og økonomisk, har gjort livet bedre for russere flest. At dette ikke lever opp til dagens vestlige standard er utvilsomt, men nå er det slik at majoriteten av russere uansett de nåværende russiske myndigheters tilkortkommenhet ikke ønsker en «vestlig modell». Det er så mange som tilsynelatende  har så vanskelig for å fatte at det finnes reelle kulturforskjeller, og at det ikke er alle verdens folks dypeste ønske å klone det liberale vestlige demokratiet.

De kreftene som presser ham er ikke liberale, som den nylig drepte vestvendte Nemtsov med minimal oppslutning blant russere, men krefter som ønsker et langt mer aggressivt og selvhevdende Russland enn det Putins styre manifesterer. Dette er krefter som finnes innen det politiske liv, men ikke minst innen gråsonene mellom det sivile og militære komplekset. Putin er stikk i strid med populær oppfatning, ingen enevoldshersker og må balansere mellom hensyn til ulike oligarker, ideologiske motsetninger og folkelig opinion.

Putin er heller ingen gambler, men gjør det han mener er nødvendig for å sikre Russlands rolle som stormakt primært innenfor det eurasiske området til forskjell fra USAs globale unipolare strategi. Populariteten Putin nå opplever vil fort kunne opphøre om han mot alle strategiske og geopolitiske odds skulle gi slipp på Krim og la Ukraina seile inn i EUs og NATOs favntak.

 

Russland som ideal?
Det er likevel ikke det samme som at Russland – slik mange som er kritiske til USA og Vesten har lett for å påstå panegyrisk – har handlet udelt rett og har en moralsk blankofullmakt. Tvert om: den sørgelige tilstanden som Ukraina var under Janukovitsj, muliggjorde en kraftig folkelig protest som ble utnyttet av krefter som ønsket å drive Russland ut av Ukraina. Dette speiler til dels russisk korrupsjon og oligarki som ikke er noe å strebe etter. Russland brukte ikke freden godt for å sikre sine interesser og bygge opp Ukraina sosialt og økonomisk, og malte seg slik inn i et hjørne hvor destabilisering og borgerkrig ble resultatet. For mange blir og Russland en spydspiss i kampen mot USAs unipolare velde for en multipolar verden, men uten at de nødvendigvis ser på Russland som et idealsamfunn.

Så kan man idealistisk tenke at Ukraina skal kunne eksistere uavhengig av Russlands interesser. Da glemmer man imidlertid ikke bare den store russisktalende befolkningsdelen, men og den felles historie som Russland og Ukraina deler hvor storhetstid og blodige feider ligger som avtrykk i en dramatisk historie som ikke på noen måte har stilnet. Ukraina må forholde seg til Russland og sin russisktalende befolkning og finne løsning med disse. Alternativet er konflikt og krig.

civilians-flee-as-both-sides-claim-control-of-mh17-crash-site-article-body-image-1406586084

Menneskene etter Maidan
Men hva med menneskene? Hva med befolkningen etter et års borgerkrig? KV brakte tidligere inn en reportasje om befolkningens håp, som man nå kan slå fast igjen har blitt knust (les “Folket bak Maidan). Ukrainas fruktbare jord er allerede lagt ut på billigsalg på det globale marked. Landrøveri i regi av vestlige multinasjonale selskaper  – som bl.a. Cargill, Du Pont og Monsanto (les “Hvem skal eie Matjorda” i Nationen– og deregulering uten folkelig konsensus griper nå om seg mens folket strever med å komme gjennom en stadig mer kummerlig hverdag (se rapporten fra det uavhengige Oakland Institute). Folket er like kuet som før i tillegg til at fremtidsutsiktene er mørkere enn noensinne.

Om man virkelig ønsker det beste for befolkningen i Ukraina, så tviholder man ikke på en konfronterende og fastlåst situasjon med ukrainere som geopolitiske gisler, slik utenriksminister Ine Marie Søreide så eklatant uttrykte til CNN for å tekkes USA. Hun slo uten videre fast at forholdet til Russland ikke kan normaliseres (les tidligere ambassadør Mette Kongshems kommentar til dette).

At dette rent diplomatisk, uansett perspektiv, er en dum uttalelse verdig en nikkedukke er så sin sak. Men den reflekterer en generell vestlig uvilje mot å finne en løsning som på noen måte tilgodeser Russland noe som helst. Man vil ha alt eller ingenting, noe som hverken er realpolitisk eller pragmatisk begrunnet, men ideologisk.

Det er dårlige nyheter for ukrainere flest som lever i et land som har sunket enda mer ned i gjørmen, og hvor hatet som før har gitt grobunn til pogromer og deportasjoner nå har fått ny næring. En av de få her på berget med en stemme i riksmedia med evnen til å tenke to tanker samtidig er Asle Toje, som havnet i skuddlinjen for Hans-Wilhelm Steinfeld som fastholder en moralistisk emosjonell argumentasjon som har lite med virkeligheten å gjøre:

«Jeg omtales i denne saken fordi jeg påpekte at Kiev og Moskva har ulike virkelighetsoppfatninger – og at de begge på sett og vis er sanne. Påpekningen om at «en manns revolusjon, er en annen manns kupp» er, ifølge Steinfeld, «banal». Det er ikke lett å gjøre alle til lags. Jeg vil hevde at det er fullt ut mulig å erkjenne Russlands overgrep i og mot Ukraina uten å la seg trekke inn i sort-hvitt tankegang.» (resten av kommentaren kan leses her).

Ukraina_usikker_fremtid

Realpoltikk vs emosjonell retorikk
Ja, for å presisere nok en gang: den realpolitiske tenking og analyse har elendige vilkår her til lands. Lite hjelper det når man har «eksperter/forskere» som Iver B. Neumann – tidligere forsker ved NUPI og nå professor ved London School of Economics – som i Dag & Tid (06.02.2015) i et intervju utbasunerte at han gjerne hadde sett NATO-bombing av russiske separatister og styrker. Han konkluderte med: «Det må kanskje til, i så fall har vi en spennende situasjon».

Spennende skal være sikkert. At dette lett kunne føre til eskalering og 3.verdenskrig ved å utfordre verdens største atommakt, nei det enser han ikke. Skremmende snarere enn spennende, er mer beskrivende. Motivet er åpenbart: Det viktigste er at Russland skal tape på alle fronter, og med det utgangspunktet er det få alternativer til en konfliktfylt fremtid.

Finnes det egentlig noen politisk løsning overhodet, eller skal man overgi enhver idealisme til et permanent kynisk opportunistisk maktspill og ofre bøndene i sjakkspillet igjen og igjen, likegyldig hvilken side de står på? Nei, idealismen behøves mer enn noensinne i geopolitikken om status quo skal kunne endres. Men bare i den graden den evner å klargjøre sine premisser slik at konfliktlinjene blir tydelige og en realitetsorientering kan finne sted.

Premisset fred, stabilitet og samforstand gir en helt annen politisk forutsetning enn det den nåværende vestlige geopolitiske kursen har. Også om man gjerne benytter seg av begrepene som floskler, noe som skjærer stygt i øyne og ører når man ser atter nye tusener av døde i blodsporene til vestlig intervensjonspolitikk.

Det faktiske premisset for det geopolitiske perspektivet som faktisk råder i Vesten, er det geostrateger som Brzezinski og ikke minst den mer ideologisk motiverte Michael D. Kaplan som ønsker et mer «hedensk» ethos i den amerikanske utenrikspolitikken (se Warrior Politics: Why Leadership Demands a Pagan Ethos, 2003), åpenbarer. Premisset handler ikke om samforstand, men om globale maktambisjoner som om nødvendig må realiseres med vold.

The test is not absolute satisfaction but balanced dissatisfaction. If some solution based on these or comparable elements is not achieved, the drift toward confrontation will accelerate. The time for that will come soon enough.» – Henry Kissinger

Pragmatiske løsninger?
Men om man faktisk har stabilitet og samforstand som faktisk premiss og ikke retorisk sukkerlake, finnes det reelt muligheter bortenfor de pasifistiske utopienes forskrudde virkelighetsoppfatning?

Ja, de er ikke så komplisert i prinsippet. Ukraina kunne velge en finsk løsning, det vil si nasjonal suverenitet under garantier om nøytralitet utenfor NATO og EU, samtidig som man måtte gi den russisktalende befolkning medbestemmelsesrett og rett til eget språk, samt en viss grad av føderativ autonomi. Krim måtte tilfalle Russland som et nødvendig strategisk brohode som Russland nå uansett aldri vil gi fra seg igjen med fredelige midler.

Russland på sin side måtte respektere Ukraina som en suveren nasjon, om enn i Russlands interessesfære, og møysommelig bygge opp fredelige relasjoner, bistå med store økonomiske reparasjoner og gjenoppbygging, i tillegg til å støtte opp om konstruktive og ikke opportunistiske politiske krefter for på etablere et fungerende sivilsamfunn i Ukraina. Vesten måtte på sin side respektere at Ukraina skulle forbli utenfor NATO og EU samtidig som det selvsagt ville kunne nærme seg gjennom alliansefrie handelsrelasjoner.

At maktkampen ikke ville opphøre, slik den aldri har gjort i historien, det er sikkert, men den behøver ikke ha det nihilistiske og selvdestruktive preget den har nå. Selv fortidens europeere fikk nok etter trettiårskrigen, og forstod verdien av å formalisere visse kjøreregler i det vi kan kalle det begynnende internasjonale samfunn i Westfaler-freden (se det westfalske system: http://no.wikipedia.org/wiki/Det_westfalske_systemet).

En annen som ser det gjennom samme realpolitiske blikk er ringreven og krigshauken, tidligere utenriksminister Henry Kissinger som fremholder at Ukraina må være en bro mellom Øst og Vest, og ikke tilhøre ensidig den ene eller andre blokken:

«These are principles, not prescriptions. People familiar with the region will know that not all of them will be palatable to all parties. The test is not absolute satisfaction but balanced dissatisfaction. If some solution based on these or comparable elements is not achieved, the drift toward confrontation will accelerate. The time for that will come soon enough» (se resten av Kissingers kommentar her).

Men at en slik balansert realpolitisk løsning vil tillempes i nærmeste fremtid er lite sannsynlig.

Europe Africa The Week in Pictures

Ekspander eller dø
Ekspander eller dø sang Raga Rockers. Ja, den nyliberale globale revolusjon er avhengig av å ekspandere i tråd med sitt vekstparadigme. Ellers vil den uvegerlig implodere under vekten av egen avmakt og konkurrerende regionale hegemoner. Derfor vil ikke Vesten enn så lenge søke noen pragmatisk løsning i Ukraina, like lite som de har gjort det i Irak, Afghanistan Syria eller Libya. Men disse konfliktområdene begynner nå i kraft av det kaos man har etterlatt seg å bli en merkbar byrde. Man merker en materialtretthet, ikke minst hos den svakeste amerikanske presidenten i nyere tid, Obama. USA har hverken endelige tap eller seire å vise til. De er i en nærmest permanent krigstilstand som krampaktig forsøker å realisere drømmen om å være den eneste globale aktøren i kraft av sin formente eksepsjonalisme.

Men interessant å merke seg er det at USAs utenriksminister John Kerry i skrivende stund åpner for forhandlinger med Assads Syria, noe som ikke er vanskelig å forstå i og med den Pandoras eske USA har åpnet i Midtøsten.

USA er ikke noen imperiebygger i sivilisatorisk historisk forstand, men er kulminasjonen av et vestlig anglo-atlantisk hegemoni med røtter i opplysningstiden og de liberale revolusjoner. En unipolar makt som ikke skaper orden, men kaos i kjølvannet av sine senere militære erobringstokt. Brzezinski uttrykket det igjen godt:

«In the long run, global politics are bound to become increasingly uncongenial to the concentration of hegemonic power in the hands of a single state. Hence America is not only the first, as well as the only, truly global superpower, but is also likely to be the very last.»

Og som historien viser, er det farlige tider når hegemonen mister grepet. Da betyr ofte det enkelte menneskeliv lite. For ukrainere og andre befolkninger på kloden som ufrivillig har blitt brikker i dette hegemoniske sjakkspillet ser fremtiden ikke lys ut. Det beste de kan håpe på i overskuelig fremtid er at de hegemoniske kontraksjoner og krampetrekninger ikke varer i mange generasjoner, og at de ikke eskalerer til en global storkonflikt som blåser alle sjakkbrikkene av brettet.

 

Anbefalt lesning
Chomsky and Kissinger Agree: Avoid the Historic Tragedy of Ukraine
Mearsheimer: Why the Ukraine Crisis Is the West’s Fault
Ukraine Needs Peace, Not Weapons
Steigan: Ukraina får våpen – noen ønsker mer krig

 

Relatert
Ny kald krig? Samtale med Stephen Cohen og John Mearsheimer
Flight MH17 og hykleren i oss
Folket bak Maidan
Hegemoniske krampetrekninger
Bombeiver og signalpolitikk
Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»
FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser
Frykten for Russland
Konflikt, lidelse og intervensjon
IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt

  • Denne artikkelen var like medrivende som den beste triller, men så er da også temaet trilleraktig. Utgangen er fremdeles i det blå, og som du skriver kan alle brikkene risikere å blåses av brettet, inklusive oss ubetydelige “bønder”. Ja, Norge blir vel i denne sammenheng en bonde, men benyttes dog som dette for hva vi er verdt. Vi ter oss da også som den mest føydale og underkuede bonde, helt uten egen stemme og vilje.

    Her en liten kommentar fra Steigan:

    “Lederen for det høyreekstreme partiet Svoboda, Oleh Tjahnibok, sier i et TV-intervju at Russland er eneansvarlig for konflikten i Ukraina og at «Putin har viklet europeiske ledere rundt fingeren». Han sier at Russland bare kan bekjempes militært og at Øst-Ukraina og Krim «må frigjøres fullstendig». Men det er ikke nok. I følge den ukrainske fascistlederen må Russland deles opp i 30–40 små stater.”

    Det var vel også dette som var strategien for det tidligere Jugoslavia? Sikkert en drøm for de unipolare kreftene å omgjøre Russland også til en flokk av lydige og/eller kaospregede småstater uten større geopolitisk kraft.

    Slik jeg forstår det overlever mange ukrainere nå på næringsløs spagetti og annen søppelmat, midt i verdens mest næringsrike svartjord, som nå overtas av agrogigantene. Dette må da kunne sies å være en langt grovere okkupasjon eller annektering av land, enn Russlands annektering av Krim? Russland har da i det minste en religiøs og historisk tilknytning til Krim.

    • AVIKEN

      Det er viktig å ha en form for tvisyn når man ser på geopolitikk om man da ønsker å fremme en analyse og ikke retoriske poeng, noe jeg og har berørt tidligere.

      Jeg har ikke vanskelig for å forstå med Ukrainas historie at mange i Vest-Ukraina kjenner et historisk hat mot Russland med Stalins herjinger i relativt frisktminne, og har heller ikke vanskelig for å fortså at unge som vokser opp i et gjenneomkorrupt land verver seg yil Azov-bataljonen og lignende for å gi livet en mening fremfor den trivielle kampen for å leve på smuler, men dere raseri burde vært rettet mot politikere som sviker dem her og nå og selger ut landet på billigsalg. Å gnåle om at det er fascister som styrer Ukraina er like dumt som å omtale Putin som Putler (tilnavnet som henspiller på at Putin er den nye Hitler nr. XX), det er vestorieetert markedsliberalisme og et kleptokrati styrt av opportunister som nå styrer Ukraina, lite er i så måte nytt.

      Derimot påpeker jeg den doble standarden i forhold til den politiserte moralisme som Vestee bruker for å legitimere sin destabiliseringspolitikk og krigstokt. Det gir de tilsynelatende motsetninger som at man hevder å bekjempe islams ektremisme samtidig om den finansieres direkte og indirekte gjennom USAs allierte. Her er IS det ferskeste eksemplet, det kan være verdt å lytte til tidligere øverstkommanderende i NATO general Wesley Clark som uttaler til CNN at det er USAs politikk og allierte som har muliggjort ISIS, som øverstkommanderende under krigen i Jugoslavia vet han hva han snakker om når han omtaler det som et Frankensteinmonster :

      https://youtu.be/LFwGvk3k6WM

      Rent generelt vil de globale konfliktene fortsette i sine reaksjonære sirkler som maler folk og land i stumper og biter inntil man klarere å heve seg over den smålige ressentimentstankegangen somm innebærer hat, sjalusi, hevngjerrighet, det å tillegge sin fiende alle dårlige egenskaper, kort sagt, negativ identifikasjon. Det er og den sanne krigerens og geopolitikerens overblikk som ønsker å heve seg selv som menneske fremfor å underkaste seg sine og andres laveste drifter. Ressentimentet er det som umuliggjør løsning i eksempelvis Palestina-Israel-konflikten og holder banale historiske konflikter levende i århundrer uten noen form for løsning eller forløsning.

      De som kriger mot hverandre i Ukraina er i det store og det hele like i oppfatninger og verdier, men de evner ikke å løfte blikket opp fra sin egen negative identifikasjon med den andre. Det samme mønsteret kan man og se i ideologiske konflikter hvor man projiserer ofte et konstruert fiendebilde som begrunnelse for eget ståsted, det avføder armeer av stråmenn, og gir ike en gang noe reell diskusjon/konfrontasjon, fordi man ikke en gang diskuterer ulike standpunkt, men derimot forsøker å tillegge ut fra en ideologisk motivert moralisme, den andre de verste egenskaper, egenskaper man gjerne besitter selv i fullt monn.

      I dette ligger dypere sett og et ontologisk spørsmål for mennesket, nemlig i forståelsen av både egen rolle og den andres rolle. Et slikt overblikk innebærer ikke underkastelse eller nødvendigvis pasifisme, men at man ser konflikter og hendelser for hva de faktisk er og hva de gjør, fremfor å la seg rive med av primitive emosjoner og innnse at man uansett seier eller tap, kun havner tilbake til utgangspunktet uten at innsikt eller noe av menneskelig verdi er oppnådd.

      Selv når man går til krig skal man respektere sin fiende når man møtes til åpen konfrontasjon, gjør man ikke det har man heller ingen selvrespekt.

      Massemedia og bruken av denne i krigføring ødelegger en slik forståelse og folkemassene og opinione kaste hit og dit med sin korttidshukommelse og minner om den permanente krigen i Orwells 1984, hvor man uten videre kunne endre fiendebilde uten at mennesker enset det, for retorikken og var den samme og dobbeltenkningen er en forutsetning for at krigspropaganda skal virke, uansett hvilken side som fremmer den.

      I tilfellet Ukraina så gjelder det både for ukrainere og russere, at de makter å legge historisk hat til side og innse hva de faktisk deler av kulturhistorie og skjebne, og så finne sammen i et realpolitisk samarbeide. Men det er langt dit, ingen leder har vist seg voksen nok til dette perspektivet, heller ikke Putin, eller den eurasiske ideologen Dugin for den del.

      Sjåvinisme sperrer alltid for utsikt til virkeligheten, selv om en er lett å forstå når propagandamaskineriet på hver side sveives igang.

      At en slik fredsslutning er et skrekkscenario for NATO og Vesten, det er sikkert, så slike tanker vil uansett motarbeides om de skulle vokse frem i fremtiden, men det er krefter som rører på seg nå som ønsker noe mer enn en unipolar eller egentlig bipolar verden (enten er man med oss eller mot oss, så besnærende enkel er USAs doktrine), preget av et dualistisk manipulert verdensbilde mellom ondt og godt som har lite med virkeligheten de fleste mennesker lever under i ulike kulturer.

      /A.

      • “I så måte er det ikke noe land som per idag representerer en alternativ virkelighetsforståelse, en slik virkelighetsforstålse innebærer et globalt perspektiv samtidig som man er på det rene med egne interesser.”

        Kanskje Rojava: http://steigan.no/2015/03/10/rojava-secret-revolution/

        Tenk om disse fikk like mye støtte som IS!

        • AVIKEN

          Har ingen tro på slike ideologiske utopier, det er bare å se på Balkan hvrodan det gikke dde de kommunistsike/marxitsike drømmeriene der, det endte som det alltid hart gjort i historien i blod. Det å tvinge sammen folkegrupper som ikke har noen vilje til sameksistens har få gode eksempler i historien. De fleste arabiske land er mulikulturelle/multireligiøse stater som har vært holdt sammen gjennom sekulære autoritære styresett/diktaturer, når disse diktaturene felles/destabiliseres ( Irak, Syria, Libya, Egypt for å nevne noen), bryter helvete løs.

          Ideen om at disse folkegruppene skal leve fredelig sammen i demokratiske samfunn etter vestlige modell, er tøv og fantasterier, noe enhver seriøs analytiker (altså ikke politiker) fra CIA vil slå fast. Samtidig er disse diktaturene ikke noen god løsning på lang sikt da det fordrer en massiv undertrykkelse av visse folkegrupper til fordel for andre. Ser man på Egypt som nå igjen har stabilisert seg og er etter den mislykkede arabiske våren tilbake der mange lik senere det startet med militærdiktatur, så er heller ikke det noen bra løsning i lengden, da disse landene vil fortstette å være kruttønner hvor en stor del av befolkningen er i opposisjon.

          I det eksplosive området som Midtøsten er bør det primære være at folkegrupper som ikke på noen måte vil leve sammen får en mulighet til å bygge egne samfunn. Kartet i Midtøsten bør tegnes opp på ny og ikke lenger følge kolonialismens kunstige linjalgrenser/statsdannelser og den senere postkoloniale fortsettelsen bør opphøre.

          Man bør og støtte rasjonelle krefter mot de mest ekstreme utslag som stort sett er finansiert av saudiene og indirekte USA, da disse er en kaoskraft som ikke har som mål å bygge et fungerende sivilsamfunn, men å rive ned, drevet av et nihilistisk hat og underlegenhetsfølelse. De folkegrupper som ønsker rasjonelle løsninger burde få en mulighet til å bygge egne samfunn.

          Kurdere burde som eksempel få et eget land, de brukes nå stort sett som brikker for detabilisering, Syria burde deles mellom Sunnier og Shiaer/Alawitter/kristne, Irak burde og deles etter folkegrupper, evt., der det var mulig burde man søke føderative løsninger.

          Midtøsten handler nemlig ikke så mye om religion som mange later til å tro, som klansgrenser og eldgamle feider.

          Men en slik modell fordrer en sann vilje til stabilisering, evne til diplomati og evne til brutal makt av stormaktene/FN for å håndheve de respektive nye lands suverenitet. Noen slik vilje finnes ikke, ikke minst USA, Israel og Tyrkia bruker de ulike landene som proxyer for å fremme egne interesser og de sammenfaller dårlig med fredsønsker.

          Så enn så lenge er en slik modell også utopi, men det siste man behøver er å introdusere ideologisk dogmatikk og utopier i et område hvor folkegrupper fortsatt sliter med å hevde egen suverenitet og identitet.

          Så parallelt med vestlige politikeres høystemte og selvsentrerte retorikk om fred så vil blodet i Midtøsten fortsette å flyte mens våpen fra blant annet Norge flyter ned i strie strømmer til regionen.

          Krig er i høyeste grad fortsatt big business.

          /A.

          • Jan Boer Vindheim har skikkelig greie på kurderne og den nye modellen deres, som er en form for anarki med stort lokalt selvstyre. Her er en av hans artikler om temaet: https://vindheim.wordpress.com/2015/02/27/fra-maoisme-til-anarkisme-i-kurdistan/

            Utopier kan være bra, så lenge de er pragmatiske nok. Selv synes jeg denne anarkiformen virker relativt pragmatisk, og de fortjener vår interesse. Vindheim avslutter slik: “Dette forhindrer ikke at PKK og PYD idag gjennomførere et av de mest spennende politiske eksperimentene verden har å by på.”

            For Jugoslavia var det selvsagt store indre spenninger, men vesten styrket disse spenningene med formål å splitte, Soros er sist ute: http://steigan.no/2015/03/08/vojvodina-neste-prosjekt-for-soros/

            Soros legger også mye av føringene i Ukraina, og har utvilsomt som mål også å splitte Russland. Trolig har Soros større innflytelse enn Obama i denne saken, som i mange andre saker.

          • AVIKEN

            Tror du misforsto kommentaren min og hensikten med den, poenget er at det siste regionene behøver nå er at mennesker utenfra enten de står til høyre, venstre eller andre steder, skal la sine personlige politiske preferanser styre utviklingen eller synet på Midtøsten om målet er stabilitet. Retten til å velge egen vei som ikke går på beskostning av andre folkegruppers suverenitet bør være den idelle rettesnoren. Alternativet til dette er det man ser voldelig hevdelse av hegemoni for å fremtvinge underkastelse.

            For å si det enkelt: hva jeg mener er det ideelt styresett bør ikke være bestemmende for hvordan jeg analyserer konflikten, som i Ukraina geopolitisk. Samtidig som man eventuelt støtter en side, eller tenker i et større perspektiv at man ønsker en løsning som faktisk kan ha varig verdi og som tilgodeser begge parter, gi og ta.

            Det er sjeldent langt fra subjektive ideolgiske projeksjoner til moralisme og sort/hvitt-tankegang. Dette kurdiske eksperimenet er hverken mer eller mindre verdt enn Hizbollahs shiamuslimske samfunn i Libanon som eksisterer i symbiose med de kristne i Libanon. Det viktigste er å ha perspektiv for hva som faktisk fungerer i forhold til de ulike folkegruppenes premisser fremfor å projisere egne holdninger som den eneste rette vei.

            Noen enkle punkter for et mer stabilt MIdtøsten er at Palestina må få egen stat med buffersone mellom Israel og Palestina som sikres av FN militært for å sikre både Israels og Paletsinas grenser, kurderne må få egen stat, Iran må aksepteres som tung, men stabil maktfaktor i regionen, Saudiene og de ekstreme utslag av wahabisme/sunni muslimsk islamisme, må vingestekkes og bremses, Syrias ikke sunnimuslimske befolkningsgrupper må få beholde egen statsdannelse (derfor kjemper de innbitt, ikke primært for Assad, men mot sunnimuslimsk diktatur og overherredømme), Irak må deles i en sunnimuslimsk og shiamuslimsk del i tillegg til en del som tilfaller et fremtidig Kurdistan.

            Dette måtte i så fall stormaktene enes om og proxykrigene måtte ta slutt. Først når dette knesettes kan man på sikt øyne mer stabile forhold i regionen, men per idag finnes det ingen vilje til dette fra Vestens og USAs side som er den sterkeste aktøren i regionen sammen med Israel – og Tyrkia. Og det er den sterkeste som har størst ansvar fordi de har mulighet til å sette konkret makt bak kravene. Vesten kan lett legge stort press på Saudi Arabia som er verdens største våpenimortør og eksportør av islamsk terrorisme og er ved siden av Israel og Tyrkia, USAs nærmeste allierte i regionen.

            Fortsatt kommer man til å lese om fredsforhandlinger, konferanser, møter, store ord og gode intensjoner, men konfliktene, terroren og lidelsene for sivilbefolkningene vil fortsette fordi man ikke søker realpolitisk harmoni, men hegemoni på bekostning av andre aktører. Derfor blir fredsretorikken hul og spill av tid i offentligheten.

            Bare for å presisere: kommunitarisme og deltagende demokrati slik Bojer Vindheim beskriver er noe jeg personlig verdsetter, ettersom jeg er for desentraliserte strukturer og føderalisme generelt som prinsipp da de bringer ansvaret nærmere enkeltmennesket og gir samfunnet sin egentlige mening og formål tilbake. Så eksperimentet Rojava er interessant, selv om jeg synes anarkisme ikke gir en dekkende beskrivelse av det ideologiske grunnlaget og virker mer som kosmetikk.

            Derimot minner dette mye om det jeg som Autonom omtalte som viljesfellseksap og som nå kalles intentional communities, hvor mennesker som deler verdier finner sammen i nye mindre parallellsamfunn, ofte med grønt tilsnitt. Her kan du lese litt om det:

            http://www.rosemaryandthedeerhunters.com/intentional-community/

            og

            http://en.wikipedia.org/wiki/Intentional_community

            Det var en slik tankegang som gjorde at jeg var en av intiativtagerne til Oslo Kooperativ som nå sprer seg:

            http://www.kooperativet.no

            Det er ikke et samfunn, men samvirkeprinsippet på regional og lokalplan uten mellomledd mellom bruker og produsent ble demonstrert som veldig godt fungerende.

            Samtidig så må man innse at globalt og geopolitisk er det veldige krefter som virker som man ikke kan ignorere om man er samfunnsbevisst og fremfort å ri ideolgiske kjepphester bør man ha klart for seg hva man egentlig mener er en idealtilstand globalt fra eget perspektiv før man mener mye, samtidig som man søker å forstå den “andres” geopolitiske perspektiv for om man ikke ser denne helhten er man de facto ideologisk blind.

            Det betyr ikke nødvendigvis enighet, men det er uansett det nødvendige utgangspunkt for å kunne føre en meningsfylt debatt, ja endog en meningsfylt konflikt, om ikke blir det slik eksempelvis konflikten i Ukraina fremstår for de aller fleste, uforståelig fordi man ikke er bevisst eller velger å ikke forstå motivene “til den andre”.

            Ellers blir det bare som jeg gjentar til stadighet øvelser i tom retorikk (les: propaganda) for å vinne billige poeng i den tabloide offentligheten. Det handler og om å vise en sannferdighet og konsekvent tankegang i forhold til konsekvensene av de standpunkter man hevder.

            Men jeg har for lengst notert meg at de fleste liker å ha sine kjepphester i fred slik at de slipper å ta ansvar for konsekvensene av sine holdninger, man blir ingen folketribun når man hevder tvisynet og får få tilhengere da de fleste mennesker liker å vifte med sine “flagg”, men det gir en god følelse å forholde seg i størst mulig grad sannferdig omkring ens subjektive meningsgrunnlag, rett og slett fordi man da og gir slipp på selvbedraget, og først når man gir slipp på det kan man med rette hevde å ha en egen oppfatning.

            /A.

          • Slik jeg oppfatter det støtter Amos Oz din retorikk:

            “Stater for to eller flere nasjoner (med unntak av Sveits) er lite løfterike eksempler – de er enten truet av oppsplitting, eller de blør i stykker.”

            http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat4/thread11565516/#post_11565516

            Dette kan vel også sies å gjelde for Ukraina, i enda større grad nå enn før.

            Visst har de forskjellige gruppene i Ukraina mye til felles, men det har palestinere og jøder også.

            Særlig for israelere og palestinere ville de begge hatt svært mye å vinne på en felles stat. Kanskje kan dette realiseres i ei fjern framtid? Men skal de noensinne komme dit bør det nok først opprettes en slags to-stats-løsning, så kan man håpe at de med tida finner ut av at de har så mye glede av hverandre at det kanskje kan bli mulig med en forening?

            Deles Ukraina i to stater vil derimot dette noensinne skje, det er mer sannsynlig at Øst-Ukraina blir en del av Russland.

          • AVIKEN

            Virkeligheten viser at det sjeldent fungerer med flerfolkelige stater hvor de ulike befolkningsgruppene ikke naturlig har funnet sammen over tid – og/eller har funnet enn mer føderal statsordning.

            Russland som eksempel er mer å ligne med ett rike og er ingen nasjonalstat i vanlig forstand, men er så sentralstyrt at man sliter med store interne spenninger mellom de ulike folkegrupper. En utvikling mot større regional autonomi vil være skritt i riktig retning samtidig som det innebærer en fare for splittelse, men det er mulig gjennom godt politisk håndverk soom oig vil gi større gevinster over tid.

            Når det gjelder Palestina og Israel så er det parter som har så mye hat opparbeidet mellom seg at alt annet enn en tostatsløsning forlenger og forsterker de blodige lidelsene – og hatet.

            De som hevder en enstatsløsning, uansett gode intensjoner, er moralsk medansvarlige for all elendigheten som er konsekvens av den apartheidpolitikken som Israel de facto fører, som igjen er en konsekvens av at palestinerne ønsker suverenitet og selvbestemmelsesrett.

            Jeg kan generelt ikke se noen praktisk årsak til at mennesker som ikke vil leve sammen skal tvinges til å leve sammen, og da gjenstår det eventuelle moralske argumentet. Og jeg kan ikke finne noen bedre moral i at mennesker som vil leve hver for seg skal tvinges ut fra ideologiske utopier eller imperialistiske ambisjoner til å dele en felles fremtid ingen av partene egentlig ønsker.

            For Europas del, så ser jeg som føderalist for meg et regionenes Europa som bringer befolkningen nærmer samfunnsdeltagelse og samfunnsansvar og som man har sett, gjør den lokale og regionale kultur langt mer levende fremfor sentralstatens passivitetsfremmende maktutøvelse.

            Det samme ser man i Norge hvor regional og lokal kultur og identitet har blitt suksessivt svakere etter fremveksten av en sentralisert nasjonalstat. Denne sentrealiseringen ser man forsterkes under trykket av den globale monokulturelle kapitalismen, stikk i strid med utopien om den globale landsby.

            Den globale landsby kan kun virkeliggjøres gjennom utstrakt regional autonomi og suverenitet, kun da vil man kunne opprettholde den den rike mosaikk av ulike kulturer og sivilisasjoner på kloden.

            Men slik det er nå er verdens befolkninger med få unntak gisler av sentralstatenes kamp om hegemoni innen en og samme globalkapitalistiske verdensordning, det gjelder like mye Russland og Kina som USA og Vesten. Men det knaker i sammenføyningene.

            /A.

          • Kloke ord. Den ultimate pragmatiske utopien ville vært å dele opp verden etter det første alexandrinske mønster: http://www.jacana.plus.com/pattern/P1.htm

            For Putin sin del så jeg nettopp en interessant dokumentar på NRK nett-TV. Egentlig er han fanget i Kreml, for gir han fra seg makten vil det komme for en dag hvor korrupt han har vært.

            Allikevel, selv om Putin er gjennomkorrupt og er omgitt av en korrupt gjeng som støtter ham, er han tross alt ikke ei nikkedukke for korporasjonene. Han har egen vilje. De russiske oligarkene, tyver og kjeltringer som de er, føler stolthet over Russland. Det gjør ikke lederne av den globale kapitalismen, de vil viske ut alle særtrekk og skape en unipolar verden. Derfor er det bedre med skurken Putin enn ingen Putin, slik situasjonen er i verden. Men måtte dette bildet endres!

  • ripss 2

    Det latterlige dreper ikke. Det skal norske mediemennesker være glade for.
    Spesielt noen som befinner seg innenfor veggene til nrk. Der kommer spørsmålene til de nøye utvalgte “spesialistene” med oppfordringer om å svare RIKTIG. Og svarene de skal ha er…”Bekreft at Putin er den slemme, si at Putin er den stygge ulven, bekreft at Putin er fascist…” Slik holder de på. Det finnes ikke noe alternativ, bare den “rette lære”. Nato-USA, snill, Russland-Putin, slem. At vestlige medier er lydige nikkedukker til troikaen nedefor og kaller det som skjer i Ukraina for borgerkrig er derfor helt riktig.
    Det finnes ingen annen mulighet. Ikke bare Ukraina, men også de baltiske statene er utsatt. Hverken Sovjet eller nazismen klarte å å utrydde disse, men vil EU og neo-liberalistene ha bedre “lykke” med seg…?

    Jeg husker for noen siden måtte jeg “overnatte” inne på Gardermoen. Der var det også en gruppe latviske ungdommer med russiske røtter. “Max” fortalte meg hvordan EU ga penger til myndighetene for at de skulle stenge ned fabrikker som gikk godt og ga trygge og sikre jobber til befolkningen. Dette fikk de penger for og skulle erstatte det med noe “annet”. Dette “noe annet” kom aldri og arbeidsledigheten var et faktum. Og alt som følger i dets fotspor…Max ville til Norge for å finne seg arbeid.

    “Motivet er åpenbart: Det viktigste er at Russland skal tape på alle fronter, og med det utgangspunktet er det få alternativer til en konfliktfylt fremtid.”

    Dette har alltid vært amerikansk “politikk”. Ta russerne eller noen andre (sør-amerika), lag konflikter langt unna Amerika. Spesielt med russerne.

    I Vietnam gikk de langt og de holdt det gående i åresvis. Idag har de nok en gang lagt grunnlaget for lidelser til flere millioner mennesker for årtier fremover. Inkludert her i Vesten.

    Vet du at Afghanistan er et svært rikt land? Under bakken finnes det mineralrikdommer for minst 1000 milliarder dollar. Dette tilhører selvsagt ikke afghanerne, men amerikanske selskaper….

    Takk Aviken for nok en kvalitetsartikkel. Som Øyvind sier: Trillerlesing! Og jeg bare nikker etter hver setning….

    http://www.bvoltaire.fr/jeanmichelvernochet/ukraine-obama-veut-il-la-guerre-totale,156587

    http://www.ladepeche.fr/article/2009/08/17/656852-afghanistan-pays-strategique-parmi-plus-pauvres-monde.html

    • Det forunderlige er at Reagan var langt klokere i forhold til Russland enn Obama, som liksom skal være en klok og opplyst liberaler, mens Reagan ble framstilt som en dum cowboy. Ja, han var dum som slapp korporasjonene totalt fri, men i det minste var han en menneskekjenner. Sikkert en egenskap han hadde som skuespiller. Dette kan man ikke si om Obama: http://steigan.no/2015/03/10/washington-har-krossat-fortroendet/

    • AVIKEN

      Takk, ja, putinbeskrivelsene i media blir mer og mer kunnskapsløse og fordummende for hver eneste dag som går, sist kunne jeg lese nå i Dagbladet at Putins Russland og Nord-Korea (med utgangspunkt i et statsbesøk) har mye til felles. En absurd påstand i forhold til det som er det absolutt verste terroregimet siden Røde Khmers Kambodsja med talløse mengder mennesker som er myrdet. De amerikanske analytikerne selv tror jo ikke noe på dem, det er jo bare å lese deres egne vurderinger utenfor dagspressen, men det er viktig for å kunne legitimere en konfliktlinje mellom Russland og Vesten som de respektive befolkninger egentlig finner lite grunnlag for.

      Det er ikke noe politisk kunststykke å komme til samforstand med Russland uten å måtte gi etter på alle punkt, Russland er pragmatisk og logisk i forhold til sine geostrategiske interesser, som selv en erfaren kald kriger som nevnte Brzezinski forstår. Selv om han for egen del kjemper for amerikansk vestlig hegemoni så ser han innlysende hva som er Russlands naturlige interessesfære, men for ham og de kalde krigerne handler det om å vinne denne globale maktkampen for USAs unipolare hegemoni, men når man leser ham grundig så slår det en at han ikke synes å ha særlig tro på at denne maktkampen kan vinnes, men han er tydeligvis villig til å spille sjakkspillet to the bitter end.

      http://www.b92.net/eng/news/world.php?yyyy=2015&mm=03&dd=05&nav_id=93380

      Det hersker en global krig om verdens hegemoni, de som vil følge å ha en kvalifisert mening med bør sørge for å oppdatere seg med kunnskap om alle de store aktørenes motiver og beveggrunner, og stort sette være veldig skeptiske til politikeres korthugne utsagn i dagsmedia som er ment å ri ulike stemningsbølger, det gjelder alle sider. Det handler om å skaffe overblikk å se de lengre historiske linjene frem til vår egen tid.

      Fred er ei i sikte.

      Jeg anbefaler http://www.antiwar.com som har mange gode kommentarer fra ulike kilder og perspektiv på de globale konfliktene.

      /A.

      • ripss 2

        Bare kort.
        Innsirklingen av Russland er i gang, programmert av NATO som bruker Minskavtalen for å bevæpne det europeiske kontinent. Polen, Tyskland, Latvia, Estland, Litauen og USA sender tropper og pansrede kjøretøy
        USA invaderer tidligere østblokkland.
        Og dess mer vi ser av dette, dess mer vil vår egen såkalte “frihet” innsnevres. Det er noe svært, svært vicious på gang.

        Det er http://www.claboomedia.ro/
        som melder om store amerikanske troppeforsyninger inn til landet- Filmet med droner.

        https://www.youtube.com/watch?v=I-PxUyBnqqo

        PS En god tweet: On ramène tout à la 2ème guerre mondiale pour justifier les erreurs, les errements et les contre-vérités d’aujourd’hui”

        • AVIKEN

          Den strategiske innsirklingen er et faktum. Samtidig er det naturlig at et NATO-land som Romania mottar militære forsyninger fra USA (som dette bildet er fra), de er og i en territorialsttrid omkring Moldova med Russland, begge søker å innlemme dette i sin interessesfære.

          Jeg mener bestemt at det er riktig for enhver nasjon.Øst eller Vest, som ønsker å styrke sin suverenitet å sørge for å ha et avskrekkende forsvar (noe Norge ikke har), det kritiske i den globale skyggekrigen som nå pågår er at man bedriver krigshissing uten å fortelle om at det inngår i en global strategi som handler om noe annet enne Ukrainas suverenitet og med vidttrekkende konsekvenser som ikke tjener de fredelige hensikter den hevder å gjøre. Flere tusen har dødd i Ukraina i troen på at de kjempet for uavhengighet og ikke bare som brikker i et kynisk spill mellom ulike oligarkier.

          De færreste i vesten er og motivert for å hisse til noen krig, kald eller varm mot Russland, derfor bedriver man massiv propaganda nå hver eneste dag også i norsk presse for å skremme befolkningen til å kjenne antipati mot Russland. Dette er alt annet enn oppskrift på fred og stabilitet. Jeg mener ikke at man skal vise ettergivenhet ovenfor russisk aggresjon eller press, men innse at man satte nesten Russland sjakkmatt ved å ensidig støtte russlandsfiendtlige krefter i Ukraina fremfor å mane ukrainerne til å finne en blokkuavhengig løsning, noe nevnte amerikanske strateg Brzezinski selv gjør klart følgene av i en bok som ble skrevet for mange år siden.

          Den doble standarden som Vesten følger i sin geopolitikk er skrikende, noe den svært populære tyske komedietruppen Die Anstalt opplevde da de belyste dette og fikk den tyske avisen Die Zeit mot seg som gikk rettens vei for å stanse visningen av dette på TV, så det latterlige kan være drepende for noen. Propagandister enten de står til høyre eller venstre har svært sjeldent noen større sans for humor:

          https://youtu.be/FUErvRZYEbE

          • ripss 2

            Fint, Aviken.
            KRIG?
            Ja, Europas befolkning vil selvfølgelig ikke, vil absolutt IKKE ha noen krig. Vi har lært at krig er fy, . Vi er jo siviliserte…
            Krig og et nytt diktatur i Europa?
            Derfor må mediene “forklare”, denne krigen hver dag i diverse fora, som riktig, nødvendig, uunngåelig, og amerikanerne vil jo ikke oss noe vondt, de er jo våre venner og beskyttere av frihet og demokrati. ..De bare gjør det de må!

            En ny kald krig som fort kan bli varm. Og mediene spiller med, det er nesten ikke til å tro. For her i Vesten er det faktisk mange intelligente, mange intellektuelle og vanlige folk og, som har gjennomskuet farsen og ute i de europeiske samfunn vokser en anti-amerikansk stemning.
            Wolfowitzdoktrinen er ikke bare ord, den er reell, den er grunnlaget for amerikansk politikk rette mot Kina og Russland. Og den går som følger: Alle makter som er såpass sterke at de kan forbli uavhengige av amerikansk innflytelse (Washington), bør anses som fiendtlige-

            Så ja, de gjør bare det de må!

            Wolfowitz doktrinen gir Washington begrunnelsen for sin dominans . Dette er konsistent med den neokonservative ideologien til USA som det ” uunnværlig ” og “enestående” land og gir rett verdenshegemoni .

            http://www.nytimes.com/1992/03/08/world/us-strategy-plan-calls-for-insuring-no-rivals-develop.html

          • AVIKEN

            Just precis, utenrikspolitikken styres ikke av plutselige innfall, men en kombinasjon av lengre strategier, lederes subjektive vurderinger og situasjoner som kontinuerlig oppstår som konsekvens av actio – reactio. Men setter man seg ikke inn i de langsiktige geostrategiske interessene så forstår man faktisk ingenting av dagens politikk, og slik sett er den norske offentlighet fordummet gjennom en tabloid fremstilling av utenrikspolitikken ut fra moralistiske og ideologiserte perspektiver.

            Anbefaler dette klippet med Abby Martin som er en stemme mot konsensusen:

            /A.

      • ripss 2

        En gang var faktisk John Kerry en ærlig person. I 1971

  • Her er ei ny bok om den globale kapitalismens tilblivelse.

    – The Making of Global Capitalism. Leo Panitch and Sam Gindin: http://blog.p2pfoundation.net/book-of-the-day-making-of-global-capitalism/2015/03/19

    Man kan kanskje se Soros, som er en av de største krigshisserne i Ukraina, som den globale kapitalens president. Slik sett kan man se aggresjonen mot Russland som et forsøk på å underlegge en stat under den globale kapitalen, dvs. korporasjonene. USA er allerede et “corporatocracy”, mens Russland ikke er like villige til å underkaste seg deres makt. Derfor skal landets parteres i passe stykker, slik at de lett kan svelges av den globale kapitalismen, ved korporasjonene.

    • ripss 2

      IMF har gitt Ukrina et lån 17,7 milliarder euro som skal gå til Å BETALE UTENLANDS GJELD!

      Den er kjøpt opp av vestlige oligarker, amerikanske, og “lånet” skal fordeles på 4 år til de forskjellige kreditorene/oligarker!!

      Ukraina har ingen kontroll over egne penger lenger og den lokale valutaen er selvsagt snart bare en lekepenge slik liren var før-

      Et amerikansk investeringsselskap, Blackstone, skal være rådgivere for interessene til Rothschild familien som via selskapet Franklin Tempelton har kjøpt opp 50% av Ukrainas intern obligasjoner. En annen oligark som også skal ha profitt i Ukraina er Rockefelller gruppen.
      Gasledningen fra Russland til Ukraina ble ødelagt av de som jobber for amerikanske interesser.
      Kommer med mer…nå må det jobbes ;)

  • Kongressen har vedtatt at de ønsker full krig mot Russland. Dette betyr en atomkrig: http://steigan.no/2015/03/25/kongressen-vil-ha-krig/

  • Her er en interessant artikkel om russisk “multikulturalisme.

    – The Russian politics of multiculturalism: https://www.opendemocracy.net/od-russia/anna-alekseyeva/russian-politics-of-multiculturalism

    • AVIKEN

      En elendig artikkel som forsøker på en uetterrettelig måte å sverte Putin som om det var han som hadde oppfunnet det multikulturelle og multietniske russiske riket, og dermed er eneansvarlig og skyldig for de indre spenninger/konflikter som finnes der. Men temaet er veldig interessant fordi det berører problemstillinger knyttet til spenningsfeltet mellom den homogene nasjonalstat og det heterogene rike/imperium eller føderasjon.

      Ser man på USA har utviklingen ensidig gått i retning av stadig mr sentralisering og en stadig sterkere sentralmakt, men likevel er de føderale og lokale motkrefter sterke. USA har som utgangspunkt en liberal revolusjon med universelle egalitære ideologiske ambisjoner som haner i konflikt med sitt eget grunnleggende vern om enkeltmenneskets frihet til å forme eget liv.

      Russland har storre utfordringer knyttet til ulike minoriteter og befolkninsggrupper som dels ønsker større selvbestemmelse og seprasjon og dels ønsker en integrering i en større russisk identitet. Tsjetsjenia er et brutalt og blodig eksempel som kun har en relativ stabilitet grunnet et realpoltisk grep som ga tsjesjenerne utstrakt selvbestemmelse under det som nærmest kan kalles en krigsherre, Ramzan Kadyrov. Tsjetsjenerne er forøvrig et krigerfolk så noen endelig kapitualsjon vil nok aldri finne sted.

      I utgansgpunktet er jeg for tsjetjensk selvstendighet, men det forholdet kompliseres av at USA og Vesten hele tiden beveger seg inn i sfærer som ringer inn russland og legger grunnlaget for spenninger og fremtidig storkonflikter. Samtidig så har radikale islamister tilholdssted i Tsjetjenia og om disse får herje fritt vil også det true både Russland og regionens stabilitet ellers. Ikke minst sett i lys av den destabiliseringspolitikk som Vesten fører og har ført er dette en reell trussel.

      Samtidig forstår det russiske lederskap at skal Russland overleve som et rike og føderasjon så må man komme de ulike befolkningsgrupper i møte. Respekt for de ulike folks særegenhet og identitet samtidig som den innlemems i en større russisk føderativ selvforståelse vil være avgjørende for hvilken grad denne politikken lykkes på lang sikt.

      Det hersker langt fra noen harmoni i det russiske riket i 2015, men ser man på det langt mer økonomisk profitable EU, så ser det ikke lyst ut der heller, ettersom EUs stadig mer sentraliserte og overnasjonale preg, kolliderer med de ulike folks egen selvbestemmelesrett og uavhengighet.

      Det er alltid verdt å lære av å studere historiske eksempler, og det å ta en titt på det Habsburgske monarakiet og keiserdømmes siste 100 år er en god lærdom for å se hvor galt det kan gå når et rike oppløses. Første verdenskrig endte for godt det gamle Europa i et blodbad verden til da aldri før hadde sett.

  • ripss 2

    Vesten er ikke ferdig med Poutine fordi deres sjef ikke er det. Demoniseringen fortsetter og Sjefen er selvfølgelig USA

    Norges regjering/politikere er kallet, akkurat som de små baltiske landenes presidenter.
    Den 13 april forlanger den estiske presidenten, som mener at landet er truet av Russland, en permant tilstedeværelse av Natotropper. Den kreative politikeren stiller Vesten foran sitt ansvar: Ondskapens empire, akkurat som mongolene, diverse tsarer, Staliner og forskjellige Hitlerutgaver, som Poutine automatisk sammenlignes med, truer hele Europa, man må oppruste og forberede verdens demokratiske frelse.

    Hvem sier det? Vel, en interessant artikkel, blant mange, på http://www.bvoltaire.fr/nicolasbonnal/pourquoi-les-politiciens-baltes-detestent-poutine-et-la-russie,172327 forfatter: Nicolas Bonnal:

    “Hvorfor de baltiske politikere avskyr Poutine og Russland”

    Hvilket obskurt motiv er det som leder disse 3 statslederne? Hvilken galskap ligger bak?
    Har de mistet hodet?

    Nei, mener Bonnal, deres ageringer er logiske fordi de er IKKE baltere. De er barn av flyktninger eller andre, oppdratt i det anglo-saksiske empire, de drømmer som den gamle Brzenzinzki om å ødelegge Russland. Også lokale autentiske politikere fra 90-tallet har blitt erstattet av internasjonale agenter som er mye lydigere.
    Som en viss Vaira Vike Freiberga som underviste på universitetet i Montreal som professor i psykologi og som fikk Litauen med i Nato. Hun hadde aldri bodd i landet.
    http://en.wikipedia.org/wiki/Vaira_V%C4%AB%C4%B7e-Freiberga
    Hun får altså Litauen inn i Nato, EU, Schengen og anstrenger seg for å påskynde euroens inntog.
    EU og Nato er samme eksplosive sak.

    Neste.

    Den litauiske presidenten, Dalia Grybauskaite, er æresdoktor ved universitetet i Georgetown. En slags Femen i skredderdrakt. Hun sammenligner Poutine med Hitler.

    Den estiske presidenten heter Toomas Hendick Ilves, han har heller aldri bodd i landet “sitt”, og er også, merkelig nok, psykolog. Han også er eller var en amerikansk agent (som amnge europeiske politikere; finn årsaken til våre problemer), også han ønsker krig mot Russland.

    Videre …Jeg kan multiplisere disse mandsjuri kandidatene, men har ikke plass. Men har allerede påpekt hvorfor i Frankrike de unge Leaders markerer seg, har åpnet butikk. Hvorfor de selger våre fabrikker eller kjernereaktorer, eller åpner innvandringens ventiler, hvorfor de bekjemper uten mimikk “identitetsterrorisme”, hvorfor de vil ødelegge Russland og det som gjenstår av gamle Europa.”

    Og svaret er elementært, min kjære … Wilson: for å behage sin sjef.

    Artikkelen passer inn i dagens stemningsbilde. Å meditere over.