Nøkler til et økosamfunn

IMG_3999
Hvordan omsette økologiske visjoner og idealisme i praksis? En måned med kurs i Damanhur økosamfunn, Italia, kunne ikke bli annet enn lærerikt og minneverdig. Lite ante jeg at det skulle føre til erkjennelsen av at alle gode ting er fire. Med fire nøkler til et velfungerende økosamfunn i bagasjen, åpner nye dører seg.

Tekst og foto av Spira Svendsen, student ved Sogn Jord- og Hagebruksskule og økoaktivist, artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet Pengevirke. Hun har tidligere skrevet teksten Eit økoeventyr frå røynda: Sogn Jord- og Hagebruksskule.

«Vi har snakket mye om verdier og visjoner. Nå er det tid for handling. Med fire nøkler til å videreutvikle eller etablere økosamfunn i bagasjen reiser vi hjem med stor tro på at mange dører vil åpne seg.»

Sosialt
„Menneskeheten er som en mosaikk, hvert eneste menneske bidrar med sin farge“, fastslår Macaco Tamerice. Hun står foran 14 spente deltakere i sin fargesterke, solgule kjole. Det er første dag av kurset i økosamfunnsdesign, EDE (Ecovillage Design Education). Vi har allerede blitt introdusert for den første nøkkelen: Sosialt.

„For å bygge et velfungerende samfunn må man omfavne menneskelig mangfold. Monokulturer er like destruktive i sosiale sammenhenger som i økologiske!“ Macaco har gode forutsetninger for å vite hva hun snakker om. Hun bor i et av verdens største økosamfunn på tjuende året, og hun er president i Global Ecovillage Network (GEN) Europe. EDE-kurset hun underviser er anerkjent over hele verden.

Kommunikasjonsmodeller, beslutningsmetoder, lederskap og konfliktløsning er blant de viktigste elementene vi skal lære om under denne første nøkkelen. Ikke-voldelig kommunikasjon er nokså utbredt i Norge ettersom blant annet Røde Kors holder mange kurs i det (under navnet Sjiraffkurs). Ledelses- og beslutningsmetoden sosiokrati lyder derimot mer eksotisk. Det skal vise seg å være et effektivt og harmoniserende verktøy, som kan brukes i alle typer grupperinger av mennesker, både privat, offentlig og i næringslivet. Vi får prøve en sosiokratisk beslutningsprosess i praksis, med et rollespill hvor vi er innbyggere i et økosamfunn som har problemer med svinn av høner nattestid. Engasjementet i gruppen er stort og det er tydelig uvant for de fleste å måtte holde seg til en ufravikelig struktur for diskusjonsprosessen. De aller fleste uttrykker i etterkant at de vil oppsøke mer erfaring med sosiokrati.

IMG_7686

Verdenssyn
„Italia er et katolsk land. Det var lettere å be om tilgivelse enn tillatelse“, blunker Macaco lurt. Vi står i omgivelser som mer enn inspirerer til tilgivelse. Ikke fordi de er italienske, men fordi de er underjordiske og nærmest overnaturlig vakre. Vi befinner oss i The Temples of Humankind – byggverket Damanhur er viden kjent for. Noen kaller det verdens åttende underverk.

„Utgravningene for hånd begynte for nesten 40 år siden. Det tok 16 år før myndighetene avslørte hva som foregikk. Da var allerede templet så unikt at ingen turte å rive det.“ Macaco leder kursdeltakerne gjennom et virvar av smale ganger, skjulte dører, overveldende haller og kunst på alle vegger. Vi har aldri sett noe liknende. En to timers rask omvisning leder til konklusjonen at man bør bruke minst to dager på å utforske alle detaljer. Men det er det ikke tid til. Turen i det underjordiske templet som omfavner alle de store religiøse og spirituelle retningene er en del av nøkkelen Verdenssyn, og vi har mye annet spennende vi skal rekke over.

Verdenssyn inkluderer i EDE-sammenheng koblingen mellom mennesker og natur (vi er natur), dypere bevissthet rundt egne og andres prosesser, en helhetlig tilnærming til verden og en forståelse av hvordan personlig helse påvirker planetens helse. Balanserte mennesker sørger for en balansert planet. Vi får gjøre ulike oppgaver i små og store grupper som bringer oss nærmere hverandre og naturen rundt oss.

„Vi planter et tre for hvert barn som fødes i Damanhur. Tilknytning og kjærlighet til alt levende gjør det enkelt for mennesket å ta vare på livet. Ikke bare eget liv, men også for eksempel plantenes liv.“ Det er legen Daina som forteller om det helhetlige helsesystemet Damanhurs 600 innbyggere nyter godt av. Foruten fem leger, flere psykologer, tannleger, fysioterapeuter og sykepleiere, har de tre jordmødre. Barna som fødes her får god oppfølging. Ikke bare er hele samfunnet opptatt av å tilrettelegge for mental og fysisk helse – hvor et plantebasert og økologisk kosthold har en viktig plass – Damanhur har også en egen barnehage og skole med rundt 60 elever i alderen 1–14 år. Foreldre, lærere og mentorer samarbeider om å lage et personlig program som passer hvert enkelt barns interesser, talenter og utfordringer. Skolens primære mål er å lære bort kunsten å lære, og kreativitet er høyt skattet. Det er mange prosjekter på tvers av alderstrinn og et gjennomgående fokus på samfunnsnyttige initiativer.”

IMG_7693

Økonomi
Neste nøkkel til et velfungerende økosamfunn er Økonomi. Deltakerne på kurset har en svært variert bakgrunn, og flere har utdannelse innen dette feltet. Andre er studenter, kunstnere, lærere og journalister. Over flere dager skal vi lære om problemer knyttet til dagens økonomiske system og om hvordan for eksempel komplementære valutaer kan være et kjærkomment tilskudd.

„En komplementær valuta er et alternativ til penger som byttemiddel. Formålet er å koble udekkete behov med ellers ubrukte ressurser“, forklarer Lemming. Han har doktorgrad i økonomi og har jobbet med Damanhurs komplementære valuta, Credito, i mange år. Mentaliteten rundt penger er også viktig å utvikle. Som ny innbygger i Damanhur gir man alle inntekter fra seg til samfunnet de første to årene og får månedlig utbetalt den summen man trenger i følge et nøye utarbeidet personlig budsjett, opplyser Lemming. Dette er dels fordi man ønsker å la nye innbyggere utvikle en forståelse av Damanhurs historie – for det var slik samfunnet var økonomisk strukturert de første årene – og dels fordi man ønsker å stimulere til utvikling av en ny eie-mentalitet.

„Etter noen uker eller måneder var det ikke lenger ‘min bil’ jeg kjørte. Da var den blitt ‘bilen jeg kjører’, og det er den fortsatt”, smiler Lemming. Han forteller også om hvordan de flere ganger har forsøkt å starte en egen bank, men så langt har måttet gi opp grunnet motstand fra myndigheter og andre banker. For de av oss som synes dagens økonomiske system er uetisk og uholdbart, men lett kjedes eller forvirres av faget økonomi, blir det etter hvert klart at Lemming har et poeng: Det lønner seg med solid kunnskap om det man ønsker å endre. Da er det lettere å argumentere for troverdige alternativer. Og her var det ikke bare grønn økonomi vi skulle lære om, men også blå og ikke minst sirkulær – som til slutt fikk det til å gå rundt for meg som er mindre økonomisk anlagt. Heldigvis ligger hele pensum på nettet!

IMG_3994

Økologi
Den fjerde og siste nøkkelen til et økosamfunn er, kanskje ikke så overraskende, Økologi. Vi bruker god tid på dette emnet og lærer blant annet om vannrensesystemer, fornybar energi, naturlige byggemetoder og bærekraftig matproduksjon. En gjennomgående tråd er fokuset på design og permakultur. Nicola, som står for mesteparten av undervisningen mot slutten av kurset, har bygget opp et sted som driver med det han kaller CSP (Community Supported Permaculture). Han har altså videreutviklet det mer kjente CSA (Community Supported Agriculture), gjerne kalt andelslandbruk i Norge. Vi har flere praksisøkter på den lille gården hans, som har kapasitet til å forsyne rundt 40 mennesker med nærmest optimalt produsert mat. Alt dyrkes selvsagt økologisk og med minimal energibruk. Det meste er bygget av gjenstander andre har kastet, inkludert markfarmen, som forsyner vaktlene med proteiner, og Nicola minner mest av alt om en grønn Reodor Felgen.

„Vi produserer omtrent 60 % av maten vi spiser selv, og i tillegg bytter vi til oss mat fra andre i området“, forteller Nicola mens han svinser mellom valnøttrær, frittgående fjørfe, biokulltønner og halmhus. Kona hans Noemi er arkitekt, og de bygget det lille huset selv for tre år siden. Nå har Noemi tegnet et nytt og større halmhus, som de også skal bygge selv. På sikt er det meningen at dagens bolig skal fungere som vertshus for WWOOFere, frivillige som kommer for å jobbe og lære. Ettersom de begge to fremstår som uuttømmelige kilder til kunnskap, erfaring og ideer, må dette være et drømmested for læring!

Inti, mannen til Macaco som arrangerer kurset, er også arkitekt. Han lærer oss at det er mange ulike måter å bygge med halm på, og at halmballer som skal brukes til konstruksjon bør komprimeres mye mer enn halmballer som går til dyrefôr. Når halmen er kraftig komprimert, er det minimalt med oksygen i veggene, og materialet blir svært brannsikkert. I tillegg skal leirelaget man dekker halmen med kunne motstå åpen ild i 90 minutter. Andre fordeler med halmhus er at de er motstandsdyktige mot alt fra fukt og mugg til jordskjelv og insektangrep. Inti har vært med på å bygge flere etasjer høye halmhus og ett på hele 500 kvadratmeter.

„Man lagrer masse CO2 fra atmosfæren når man bygger med halmballer, og materialene er billige, stabile og biologisk nedbrytbare. Men man må vite hva man gjør. Det må for eksempel ikke komme fukt inn i halmen under byggingen. Da mugner den“, advarer han.

Til alles store glede skal vi få delta i praksis på Intis nyeste halmprosjekt – nemlig et påbygg på huset han og Macaco bor i. Alle delene av huset, unntatt vinduene, kommer fra området innenfor en radius på 17 km. Veggene innendørs er hvitmalte, takket være en blanding av vann, hvetemel, kalk og linfrøolje. Etter nesten fire uker med store mengder lærdom, personlig utvikling og nye vennskap er det godt å få et skikkelig fysisk avbrekk med røring i gjørmete leire, baksing med halmballer og saging av rammeverk.

Vi har snakket mye om verdier og visjoner. Nå er det tid for handling. Med fire nøkler til å videreutvikle eller etablere økosamfunn i bagasjen reiser vi hjem med stor tro på at mange dører vil åpne seg. Dører til både personlige og samfunnsnyttige prosjekter – gjerne i kombinasjon – og helst i samarbeid med andre. Er det en ting vi har lært etter fire intense uker i vårt minisamfunn innenfor det større samfunnet Damanhur, er det at flere hoder tenker bedre enn ett og at resultatet av samarbeid er større enn summen av de som deltar. Eller med enklere ord: Mennesker trenger mennesker. For som Inti sa helt avslutningsvis:

„Det er ikke planeten vi må redde, den vil alltids skape en ny økologisk likevekt og redde seg selv. Det er menneskeheten vi må redde.“

 

Damanhur:

  • Spirituelt økosamfunn grunnlagt i 1975 av en gruppe mennesker med italieneren Oberto Airaudi, kalt Falco, i spissen. Lokalisert nær Ivrea, omtrent 100 km vest for Milano, Italia. Innbyggerne bor i et område med en radius på 15 km.
  • Et av verdens største økosamfunn med 600 innbyggere og ytterligere 400 tilknyttet, fra mange ulike nasjoner. Det finnes undervisningstilbud for både barn og voksne, eget helsesystem og en komplementær valuta. Rundt 40 % av maten kommer fra økologisk selvforsyning.
  • Kjent for sitt unike, underjordiske bygg The Temples of Humankind – ofte kalt verdens åttende underverk.
  • Damanhur tilbyr alt fra noen timers omvisninger til tre måneders innføringsprogram.

Ecovillage Design Education (EDE)

  • EDE er et 125 timers kurs i økosamfunnsdesign som jevnlig arrangeres i over 30 land på seks kontinenter. Undervisningen veksler mellom forelesninger, gruppeoppgaver, ekskursjoner og praktiske økter. Kurset favner bredt og egner seg for alle som vil lære om bærekraftig design av hus, hage, organisasjon eller samfunn.
  • Pensum er utviklet av Gaia Education, som ble stiftet i 1998 av de mest erfarne økosamfunnslærerne i Global Ecovillage Network (GEN). Kurset baseres på et bærekraftshjul bestående av fire nøkler, som hver er delt opp i fem undertemaer. De fire nøklene er: Sosialt, Verdenssyn, Økonomi og Økologi.
  • Kurskalender, hele pensum og en rekke andre ressurser ligger på nettsiden til Gaia Education.

Nettressurser i kronologisk rekkefølge:

  • Damanhur økosamfunn
  • Ikke-voldelig kommunikasjon
  • Sosiokrati
  • The Temples of Humankind
  • Komplementære valutaer
  • Blå økonomi
  • Sirkulær økonomi
  • Permakultur
  • Norsk Jord- og Halmbyggeforening
  • Norske Økosamfunns Forening
  • Global Ecovillage Network: www.gen.ecovillage.org

 

Relatert

Forbi føydalsamfunnet
Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv
Å skape byggverk som er på parti med livet
David Bollier og gjenreisingen av allmenningene
Modeller for et post-kapitalistisk scenario?
Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard
Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

  • Takk!

    Damanhur må være inkarnasjonen av Sigmund K. Setrengs økosofi og kompleksitets-forståelse:

    “I Setrengs filosofi er de to motsatte begrepene kompleksitet og komplikasjon viktige. Livsstrømmens historie gjentar seg aldri; den er alltid kompleks – ulik maskinen som er komplisert, problematisk, men aldri noe annet enn den var før. Naturen er kompleks; den er kvalitativt mangfoldig og er en strøm av hendelser som aldri gjentar seg. Den er altså prinsipielt forskjellig fra enhver maskinstruktur, fordi det grunnleggende kjennetegnet ved maskinen er at vi kan starte og styre den; den er nettopp det i verden som vi kan kontrollere. Naturen kan vi prøve å mestre så godt det er mulig, men vi gjør det bedre jo mer vi tar hensyn til dens mangfoldige foranderlighet.”

    Vi er heldige i Norge som har Setreng. Hans tanker rundt kompleksitets-begrepet er etter mitt syn grunnleggende for å skape velfungerende økosamfunn. Selv ble jeg ikke kjent med Setreng før hans død, men akter å ta igjen det tapte. På tampen av fjoråret ble jeg stoppet her på Gjøvik av en som hadde fulgt meg på en av mine blogger, og han kunne fortelle at han hadde alle Setrengs bøker, og at jeg kunne stikke innom for å låne hva jeg ville.

    Vil også oppmuntre Kulturverk til å publisere flere av Setrengs tekster.

    En som etter mitt syn komplementerer Setrengs økosofi, er Christopher Alexander. Ifht. den sosiale nøkkelen re-publiserte jeg i går en av hans tekster, som jeg håper kan være til inspirasjon for kommende økosamfunn.

    – CREATING HUMAN COMMUNITY: http://permaliv.blogspot.no/2015/03/creating-human-community.html

    Igjen, takk for denne svært inspirerende artikkelen. Jeg håper mine døtre kan få flytte inn i et økosamfunn av stor kompleksitet.

    Her er forresten et bilde av eldstejenta mi på en storballe på Toten: http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Jenta_p%C3%A5_halmballen.JPG

    At vi så vidt meg bekjent ikke har et eneste halmhus på Toten, er en stor ironi. På hedemarkssida har de dreimot flere.

    Storballen ovenfor virket dog svært kompakt, selv om den var beregnet for dyrefor. Mener å huske at jeg ikke klarte å presse inn så mye som en finger mellom stråene.

  • Selv om erkedruiden JMG neppe kjenner til Setreng, hadde han forrige uke et strålende essay om “peak meaninglessness” eller toppen av meningsløshet, som en følge av at vi har nådd toppen av den teknologiske kompleksiteten. Men teknologi fungerer ikke i dag som verktøy, som en utvidelse av menneskelig potensial, men som ei protese, en innsnevring av menneskets potensial, hvor teknologien plasserer seg mellom mennesket og handlingen.

    Et eksempel er brødmaskina, hvor man heller ei brødblanding i ei maskin og trykker på en knapp. Men man lager ikke da brød, fordi teknologien har plassert seg mellom deg og handlingen.

    “Something else is being externalized by prosthetic technology, though, and it’s that additional factor that gives Ruben’s phrase “peak meaninglessness” its punch. What are you doing, really, when you use a bread machine? You’re not baking bread; the machine is doing that. You’re dumping a prepackaged mix and some water into a machine, closing the lid, pushing a button, and going away to do something else. Fair enough—but what is this “something else” that you’re doing? In today’s industrial societies, odds are you’re going to go use another piece of prosthetic technology, which means that once again, you’re not actually doing anything. A machine is doing something for you. You can push that button and walk away, but again, what are you going to do with your time? Use another machine?”

    Slik gjør vi i dag egentlig ingenting, teknologien har alltid plassert seg mellom oss og handlingen.

    “A movement of radical French philosophers back in the 1960s, the Situationists, argued that modern industrial society is basically a scheme to convince people to hand over their own human capabilities to the industrial machine, so that imitations of those capabilities can be sold back to them at premium prices. It was a useful analysis then, and it’s even more useful now, when the gap between realities and representations has become even more drastic than it was back then. These days, as often as not, what gets sold to people isn’t even an imitation of some human capability, but an abstract representation of it, an arbitrary marker with only the most symbolic connection to what it represents.”

    Jeg var med på et ljåkurs i sommer, og det var imponerende å se hvordan instruktøren slo gresset omtrent som med den kvasseste barberhøvel helt ned til stumpene, tilsynelatende uten den ringeste anstrengelse. Det var så tydelig hvordan ljåen var blitt en forlengelse av kroppen, som en del av kroppen. En utvidelse av menneskets talent, og en styrking av selvfølelsen. Og dette helt uten bråket som følger med moderne teknologi.

    Tenk da på kontrasten til kantklipperne, som ethvert byggefelt er fullt av i dag. En hvilken som helst talentløs idiot kan behandle en slik, og selv det mest talentfulle menneske kan forvandles til en hjelpeløs stakkar uten tro på egne evner.

    Er det da det ringeste underlig at så mange lengter til økosamfunn som Damanhur? Hvor menneske, teknologi og natur blir ett. Hvor intet brød eller intet hus er det annet lik. En utfoldelse av menneskets fulle potensial.

    Det er dette som er det virkelige beviset på at vi har å gjøre med ekte kompleksitet, naturens egen kompleksitet, eller generert kompleksitet. At intet produkt er det annet likt, likesom intet menneske eller intet snøfnugg er likt. Intet i naturen er likt, men et produkt av tid og sted. Derfor blir heller aldri livet helt likt, men en strøm av forskjelligartede hendelser.

    Erkedruidens essay ligger her: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2015/03/peak-meaninglessness.html

    Til slutt et fantastisk utdrag om Setrengs filosofi, som Damanhur er en levende inkarnasjon av:

    “Sigmunds naturoppfatning innbefattet også mennesket; vi er en del av naturen – å tro noe annet, slik vi har vært forledet til i noen generasjoner nå, er en (fatal) misforståelse. Et bærekraftig, natur- og menneskevennlig samfunn kjennetegnes, hevdet Sigmund, ved at det tar naturens og tilværelsens mangfold og prosesskarakter på alvor. Prosesskarakter, det vil si: I vår moderne tilværelse oppfatter vi naturen som noe statisk, noe som står i ro og som vi derfor kan putte inn i et regneark og gjøre kalkyler med, sette opp prognoser på, manipulere, til og med skru tilbake dersom noe skjærer seg.

    Kort sagt, vi oppfatter den som en komplisert maskin, og nettopp begrepet komplisert er vesentlig. Sigmund gjør et poeng ut av forskjellen på det kompliserte og det komplekse. En maskin er komplisert, det samme er visse, gjerne byråkratisk oppbygde, samfunnsstrukturer. Naturen derimot, og menneskesamfunn som er i pakt med den, er komplekse. Det kompliserte kan gjerne være svært avansert, men vil til syvende og sist alltid kunne plukkes fra hverandre og forstås av mennesker. Samtidig kan det fremstå som ytterst uoversiktlig. I et komplisert samfunn vil mennesket for eksempel lett føle seg fremmedgjort. Moderne storbyer kan ha dette preget, likeledes ulike organisatoriske systemer, ikke minst slike som er bygd opp etter prinsippet for New Public Management.

    Det komplekse, derimot, innebærer en erkjennelse av at ting er sammenvevd, i naturen og i menneskers samspill med den og med hverandre. Det komplekse kan ikke overskues, ikke plukkes ned i enkeltkomponenter, ikke puttes inn i noe regneark. Selvsagt kan vi forstå naturen et langt stykke på vei, men ikke til bunns. Og det henger sammen med det prosesspregede, for naturen står aldri i ro, den er alltid på vei til noe annet, i en prosess. I den kompliserte virkelighetsforståelsen er det først og fremst tid som skapende faktor vi glemmer å forholde oss til; vi har lært oss til å tenke på tid utelukkende som noe kvantifiserbart, altså noe som bare er en romlig størrelse. Virkelig tid derimot, er en strøm vi befinner oss i. I den kan vi manøvrere, men vi kommer bare i begrenset grad noen vei med firkantede planer og kalkyler. Manøvrering i virkelig tid forutsetter i stedet improvisasjon som grunnleggende strategi, altså: heller enn å legge detaljerte planer for alt som skal skje, slik en komplisert tankegang tilsier at man skal og kan, bør man basere seg på å håndtere utfordringer og gripe muligheter etter hvert som de oppstår. Dette betyr ikke at man aldri skal planlegge noe som helst. Poenget er at det vil være en illusjon å tro at alt kan gjennomkalkuleres – uforutsette faktorer kan alltid slå inn.

    Naturen er altså kompleks, ikke komplisert, den kan forutses og kalkuleres kun til en viss grad. Mennesker og menneskesamfunn som lever i pakt med naturen har dette som en grunnleggende holdning. Man vil finne at de er mestere i kollektiv improvisasjon, også det et sentralt begrep i Sigmunds tenkning. Den kollektive improvisasjonen har Sigmund gjerne illustrert ved hjelp av jazzmusikk, en musikkform han hadde store kunnskaper om og et lidenskapelig forhold til. I et jazzorkester improviseres det hele tiden, og musikerne må gjøre det sammen, som en enhet, intuitivt og i selve musikkflyten; de kan ikke stoppe opp og samrå seg. For å få dette til kreves at de er tett samspilte, kjenner hverandre, har felles musikalske referanser, behersker sine instrumenter osv; i sum gir dette en skapende kommunikasjon som driver musikken fremover. Denne kommunikasjonen kan imidlertid aldri analyseres uttømmende og settes på formel. Kroppsspråk, blikkontakt, små tegn og signaler, de blir til der og da, men kan ikke brukes opp igjen, for til neste gang har musikken og samspillet gått over i noe nytt. Musikken blir til på nytt, hver gang den spilles.

    Slik naturen og menneskene også stadig blir til på nytt og alltid er på vei over i noe annet. Og der mennesker og samfunn som er i samspill med naturen, nettopp også møter den gjennom slik kollektiv improvisasjon. Disse samfunnene må da, som jazzorkesteret, være små og oversiktlige, selvstyrte, og med rom for alle til å delta i den skapende prosessen. Folk må leve tett nok inn på hverandre til å ha den nære og naturlige kommunikasjonen som trengs, og de må ha grunnkunnskapene å improvisere ut fra; omtrent som jazzmusikerne behersker sine instrumenter, må de kunne sine håndverk, kjenne prosesser og rutiner i natur og omgivelser. Og viktig: folk må være allsidige, i stand til å møte ulike utfordringer. Et samfunn med bare spesialister er et sårbart samfunn.

    I dette ligger også et poeng som har med livskvalitet å gjøre. Mennesker som stilles overfor allsidige utfordringer vil også måtte bruke langt mer av seg selv enn det man må i høyt spesialiserte samfunn. Dette er et gode i seg selv, en kilde til et rikere liv, der alle evner tas i bruk.”

    http://harvest.as/artikkel/en-naturfilosofisk-hovding#When:18:46:00Z

    Setreng ville ha elsket Damanhur!

    At vi ikke har noe tilsvarende i Setrengs hjemland, kan vi ikke leve med. Her må alle gode krefter slå seg sammen. Slik at vi kan finne tilbake til kilden for et rikere liv.

  • En meget interessant artikkel om de gamle klyngetunene som var vanlige før i tiden: http://forskning.no/jord-og-skog-kulturlandskap-samfunn/2015/03/da-gardstunene-forsvant

    Min kommentar:

    “Denne ødeleggelsen av allmenningene var meget trist å høre om, og har utvilsomt sitt opphav i hvordan de nordamerikanske nybyggerne implementerte filosofien til John Locke.

    – The Fateful Choice: The Pilgrims Assign Private Property Rights in Land: http://bollier.org/blog/fateful-choice-pilgrims-assign-private-property-rights-land

    – On the “naturalness” of the commons and the self-interested invention of the cult of Elinor Ostrom: http://blog.p2pfoundation.net/on-the-naturalness-of-the-commons-and-the-self-interested-invention-of-the-cult-of-elinor-ostrom/2015/04/07

    “That’s because agricultural and hunting commons are the original form of ownership and work, long prior to State property and private property… and for the time being, the most persistent: commons institutions remained vigorous throughout the world up through the Middle Ages and resisted Modernity with relative strength until the “amortization” of nineteenth-century liberalism forced them to evolve into modern cooperativism. But don’t be fooled: even today, there are large European regions, like Galicia, where more of the 25% of the territory is made up of common lands. We have always been surrounded by the commons and by community values. Our culture kept more than just the formula for us.

    If it wasn’t enough to observe the survival of large expanses of communal land and herds on all continents, it must be said that in all of our community experience we’ve never found a single case where problems arise because someone had consumption patterns such that endangered common resources. In community life, there are problems and conflicts, but in our experience, that’s not one of them, and if it does happen somewhere, it certainly isn’t frequent or relevant.”

    Vi trenger nå en ny jordreform for å forberede oss på ei ny tid, og for å gjeninnføre allmenningene: http://commonstransition.org/

    Lytt til David Bollier: http://www.levevei.no/2014/09/episode-106-the-commons-as-an-approach-to-governance-sustainable-resource-management-and-social-wellbeing/

    En ny jordreform bør innbefatte grendeklynger!

    – GRENDEKLYNGA – EN MODELL FOR FRAMTIDA?: http://www.magasinetkote.no/artikler/2014/3/25/grendeklynga-en-modell-for-framtida