Drømmen om det røde kammeret

Det røde kammeret

Drømmen om det røde kammeret av Cao Xueqin regnes av mange som det definitive mesterverket fra Kinas litterære arv. Her skildres en aristokratisk families vekst og fall etter at Kina hadde nådd sitt daværende sivilisatoriske høydepunkt på 1700-tallet. Selv hegemonen i Europa – den franske solkongen Ludvig XIV – misunnet sin samtidige “kollega” og overmann keiser Kangxi, som antakelig var epokens mest monumentale regent. Etter hans død gikk Midtens rike inne i en langvarig nedadgående spiral. Det er starten på denne utforbakken Cao Xueqin skildrer, som inngår i den 3000 år lange sagaen om Kinas evige sykluser med undergang og selvbevisst, vigorøs tilbakekomst.

Av Knut Jacobsen, statsviter

 

When grief for fiction’s idle words

More real than human life appears,

Reflect that life itself’s a dream

And do not mock the reader’s tears.

– Cao Xueqin

 

Første gang jeg hørte om Drømmen om det røde kammeret var under introduksjonsforelesningen i et bacheloremne. Foreleseren ønsket å gjøre et poeng ut av hvor få i Vesten som har kjennskap til de største litterære verkene fra Øst-Asia, noe som viste seg relativt enkelt med vår studentforsamling som testgruppe. Det var ikke snakk om å ha lest verkene, kun å ha hørt om dem. Jeg kan ikke huske å ha sett mange hender i været den dagen, inklusivt mine egne. Dream of the Red Chamber ble nevnt (foreleseren var amerikaner), det samme ble Romance of the Three Kingdoms og et par andre titler jeg ikke kommer på i farten.

501830_1338019902mM1S

Som så mye annet av det som omhandler Kina i våre dager var poenget knyttet til det mange antar er et nært forestående planetarisk maktskifte. Kinesiske studenter kan sin Shakespeare, hevdes det, mens den gjengse student i vår del av verden sjelden kan nevne tittelen på en eneste kinesisk bok. Kanskje med unntak av Maos lille røde.

Implisitt ligger det her en tanke om at denne ubalansen i kulturell bevissthet (rundt både sin egen og andres kultur) reflekterer en større trend med noe sivilisatorisk over seg. Kina står som den kunnskapstørste og fremadstormende parten, «Vesten» som selvtilfreds og stagnert. Jeg vet ikke hvor mye en slik fremstilling har for seg (det er utvilsomt en bred pensel det males med), men minnes uansett håndsopprekkingsrunden som et mindre stikk.

Uansett hvordan man velger å lese den, er «Drømmen om det røde kammeret» en oppslukende roman som favner bredt og lykkes godt: som dannelsesroman, som undergangsroman og som en rik blanding av ulike uttrykksformer.

Ikke at jeg mener det å lese så mye (geografisk og epokespredt) kanonisert litteratur som overhodet mulig bør være et mål i seg selv, skjønt det utvilsomt er en kilde til hipster-creds og en spennende Goodreads-profil. Vi har tross alt en begrenset levetid (og lesetid); det er ikke noe galt i et konsentrert fokus.

På denne tiden hadde jeg vel også en anelse … la oss kalle det chinoiserie-skepsis, som uten noen videre grunn gjorde meg lite interessert i å utforske eldre kinesisk litteratur. Men etter håndsopprekningen fremsto det allikevel for min egen del uholdbart å ikke en gang kjenne til titlene på disse verkene, og at referanserammen min utenfor «’Vesten’+Russland» mer eller mindre stoppet ved Murakami, opplevdes plutselig som en god grunn til å revurdere et og annet.

1

Foto: Knut Jacobsen

Som så mange andre plutselige innfall ble dette satt på vent like fort som det hadde oppstått. Det skulle gå tre år til før jeg igjen ble påminnet om eksistensen til Drømmen om det røde kammeret. Først enda et år senere tok jeg med iver fatt på lesingen. Da jeg omsider lukket femte og siste bind for godt var det unektelig med en vemodig følelse, slik det alltid er med god litteratur man har fordøyd langsomt og lenge.

Drømmen om det røde kammeret ble skrevet av Cao Xueqin, og regnes av mange som det definitive mesterverket fra Kinas litterære arv. Derfor er det synd at mye ved forfatterens liv den dag i dag er gjenstand for usikkerhet og spekulasjon, inkludert når han ble født og når han døde. Sinologen David Hawkes (1923-2009) holdt en knapp på henholdsvis 1715 og 1763, og dette virker å være den vanligste oppfatningen. Det vi derimot vet mer sikkert er at Cao kom fra en svært høytstående familie, som det frem til hans ungdomsår ville vært en sterk underdrivelse å beskrive kun med adjektivet «bemidlet».

Cao-familiens gunstige posisjon hadde sin utløsende årsak lenge før Xueqins fødsel, i en dramatisk periode som senere skulle vise seg å være en forkledd velsignelse for familiens etterkommere. Mandsjuene (som truet det han-kinesiske Ming-dynastiet) hadde nemlig gjort en rekke av sine fanger til livegne, etter å ha vunnet et slag i Mukden. Blant disse var en av Cao Xueqins forfedre.

De livegne ble innlemmet i mandsjuenes banner-forvaltning, og da Ming-dynastiets dager omsider var talte, og de mandsjuiske seierherrene etablerte Qing-dynastiet i 1644, ble banneret Cao-familien tilhørte en del av det keiserlige hoff. Selv om de fremdeles var slavebundet formelt sett, innebar den nye situasjonen en samfunnsposisjon med eksklusive frynsegoder.

2

Kangxi-keiseren

Familiens status nådde sin topp et par generasjoner før Cao Xueqin kom til verden. Hans oldefars kone var Kangxi-keiserens fremste barnepike, en rolle som skulle komme hele familien til gode da Cao Xueqins olderfar ble belønnet med stillingen som kommisjonær for Nanjings tekstilproduksjon. [i] Velvilligheten strakk seg til neste generasjon: Cao Xueqins bestefar, Cao Yin, var ikke bare kommisjonær for tekstilproduksjonen, men hadde også et vennskapsforhold til (og var tidligere studiekamerat av) Kangxi-keiseren selv, og fikk den store ære av å motta regenten i sitt hjem ved flere anledninger. [ii]

Kommisjonærrollen ble beholdt i familien også etter Cao Yins død, men ved hans bortgang begynte familiens makt å smuldre opp. En familieøkonomi med underskudd var en stor utfordring, især for en adelig familie med tilhørende driftkostnader. Godt hjulpet på vei av keiserens støtte klarte imidlertid Cao-klanen seg enda en stund.

Syv år etter Cao Yins bortgang døde også Kangxi-keiseren, og slutten på hans liv ble begynnelsen på de virkelige problemene til Cao-familien. Den etterfølgende keiseren, Yongzheng, hadde kommet seirende ut av en maktkamp med de 19 øvrige gjenlevende sønnene av Kangxi-keiseren. Han næret en sterk mistro til de livegne familiene, og det tok ikke lang tid før det lot seg merke. En etter en mistet disse sine posisjoner, formuer, og i enkelte tilfeller liv. For Cao-familien hevdes det at deres fall i 1728 skyldtes like mye inkompetanse som personlig nag, men brutalt må det allikevel ha vært for den da 13 år gamle Cao Xueqin å gå fra sitt tidligere liv i prakt og overflod til det som nå ventet.

Dessverre vet vi lite om livet til Cao-familiens medlemmer etter dette, den sparsommelige informasjonen om dem i seg selv et tegn på sammenbruddets grundighet. At flere av dem dro til Beijing er imidlertid klart, og det er her, i fattigdom, at Cao Xueqin senere skriver sitt mesterverk, visstnok på en kost dominert av congee [rissuppe] og et tungt alkoholkonsum.

Cao Xueqin

Cao Xueqin

I en beskrivelse gitt av en av hans venner kunne Cao Xueqin i denne livsfasen på en og samme tid tale om de mest høyverdige emner mens den ene hånda jaktet på lus. Et talende bilde på omstendighetene han og familien nå levde under. [iii] De slantene som ble tjent gjennom maleriene han beskjeftiget seg med strakk seg altså ikke langt. Mye forsvant trolig i den økende alkoholgjelden. Av venner som visste om det litterære prosjektet hans ble han frarådet å lete etter en velgjører, da dette utvilsomt ville ha lagt føringer på skrivingen.

Men skrive gjorde han. Det ligger åpenbart en utrettelig innsats bak Drømmen om det røde kammeret, utgitt nesten tre tiår etter Cao Xueqins død, hvis siste 40 kapitlers opphav fremdeles er omstridt. For å gjøre en lang historie kort: Versjonen med 120 kapitler, som nå regnes som standarden, ble først utgitt som den «komplette» utgaven av verket i 1792 (tidligere utgitte manuskripter inneholdt kun 80 kapitler), og siden den tid har debatten rast rundt hvorvidt utgiveren faktisk hadde fått tak i genuine eksemplarer av originalverkets tapte kapitler (eller rettere sagt bruddstykker som så ble sydd sammen ved forleggerens hånd) eller om det hele var en løgn. Det er lite som tyder på at dette vil bli oppklart.

At det er sterke selvbiografiske innslag i boka er imidlertid hevet over enhver tvil, noe som fremgår av dens overordnede tematiske bakteppe, Jia-klanens nedgang og fall:

«Fall’n the great house once so secure in wealth,

Each scattered member shifting for himself;

And half a life-time’s anxious schemes

Proved no more than the stuff of dreams.»

4

Manuskript med kommentarer fra «Røde blekksten»

Men teksten starter på et langt mindre jordnært plan. Innledningsvis introduseres leseren i stedet for skapelsesberetningen om gudinnen Nüwa, hvis bragd ble beskrevet på følgende måte i den filosofiske teksten Huainanzi (skrevet en gang mellom 200 og 101 f.Kr):

«In very ancient times, the four pillars [at the compass points] were broken down, the nine provinces [of the habitable world] were split apart, Heaven did not wholly cover [Earth], and Earth did not completely support [Heaven]. Fires flamed without being extinguished, waters inundated without being stopped, fierce beasts ate the people, and birds of prey seized the old and weak in their claws. Thereupon Nüwa fused together stones of the five colors with which she patched together azure Heaven. She cut off the feet of a turtle with which she set up the four pillars. She slaughtered the Black Dragon in order to save the province of Chi [the present Hopei and Shansi provinces in North China]. She collected the ashes of reeds with which to check the wild waters.» [iv]

Ifølge forhistorien i Drømmen om det røde kammeret former Nüwa 36 501 steiner til reparasjonsarbeidet med himmelen som er på randen av kollaps. Da jobben er fullført gjenstår det én stein. Denne, som i omformingsprosess har blitt gitt både fornemmelse og magiske evner, synker inn i skam og jamring over sin ulykksalige skjebne, sin ubrukelige overflødelighet. Når steinen senere blir oppdaget av to underlige følgelsesvenner på vandring, en munk og en taoist, endrer imidlertid den nedtyngede humøret seg. Disse anerkjenner dens unike vesen og tar den med seg på ferden sin. Steinen ser frem til en ny og opplyst tilværelse, og er strålende fornøyd.

Da Vanitas, en annen vandrende taoist, evigheter senere kommer forbi steinens tidligere oppholdsplass, er den igjen på plass. Men nå inngravert med en lang tekst. Innskripsjonen redegjør detaljert om steinens liv på jorden, fullendt gjennom oppnåelsen av nirvana. Etter en første gjennomlesning henvender Vanitas seg undrende til steinen, og stiller kritiske spørsmål til detaljene rundt så vel som den litterære verdien av den inskriberte teksten.

Nüwa

Gudinnen Nüwa

Det er med andre ord mye for leseren å oppdage selv, og det er bemerkelsesverdig hvor godt Cao Xueqin har lykkes i å gi et såpass stort persongalleri særegne personligheter som føles alt annet enn grunne og karikerte.

For den inneholder da vitterlig ingen eksemplarisk moralsk storhet, statsmannkunst, eller en tydelig sosial kommentar? Noe skuffet over taoistens konvensjonelle vurderingskriterier leverer steinen en tirade mot visse litterære tradisjoner, for så å presentere en heller beskjeden ambisjon for historien som er inskribert i dens vesen:

«My only wish is that men in the world below may sometimes pick up this tale when they are recovering from sleep or drunkenness, or when they wish to escape from business worries or a fit of the dumps, and in doing so find not only mental refreshment but even perhaps, if they will heed its lesson and abandon their vain and frivolous pursuits, some small arrest in the deterioration of their vital forces. What does your reverence say to that?»

Vanitas bestemmer seg for å lese gjennom inskripsjonen enda en gang, og finner denne gangen flere rosverdige kvaliteter. Han bestemmer seg dermed for å skrive ned steinens historie, og hans nedtegnelser finner senere veien til en viss Cao Xueqin, som vi får vite brukte over ti år og fem omskrivninger før sluttresultatet forelå. Historien til steinen er selvsagt Drømmen om det røde kammeret, som på grunn av forfatterens hendige fortellergrep må antas kun foreligger i redigert utgave. Først nedskrevet av Vanitas og siden bearbeidet av Cao Xueqin.

Som det fremgår var altså steinen blitt tatt med til dette «støvets rike» vi kjenner som verden, en gang i løpet av evigheten som gikk mellom dens møte med munken og taoisten og dens retur til det hinsidige. Med denne overnaturlige smakebiten ute av veien tar boka oss med inn i steinens liv på jorden, levd gjennom den bemerkelsesverdige gutten Jia Bao-yu.

6

Munken, taoisten og steinen

Unnfanget med en jadesten i munnen, og fra barnsben av hyppig påminnet dette symbolsk betydelige faktum, er Bao-yus situasjon på alle måter spesiell. Som Jia-familiens eneste overlevende mannlige arving hviler det også et helt særegent ansvar på Bao-yu.

Forventningene han møtes med er vekselvis til hans fordel og ulykke. Han kjæles med og forsvares av sin bestemor (familiens matriark), til hans fars store frustrasjon. Til tross for sin upåklagelige materielle velstand er hans skjebne ufri. I fremtiden vil han ha den alt annet enn enkle oppgaven med å sørge for at Jia-klanen videreføres, revitaliseres og opprettholder samme samfunnshierarkiske posisjon.

Denne alvorlige grunntonen er med leseren gjennom hele verket, skjønt det skal gå en del sider før den tilsynelatende fredelige tilværelsen viser sine dypeste sprekker. Innen den tid ankommer to helt sentrale kvinnelige skikkelser Jia-klanens herskapshus: Lin Dai-yu og Xue Bao-chai. De er begge kusiner av Bao-yu, som verdsetter dem sterkt. Men det er, av grunner som har alt med overtro og et

Men det er – av grunner som har alt med overtro og et ordtak om det komplementerende forholdet mellom jadesten og gull å gjøre – den sistnevnte som forventes å bli Bao-yus fremtidige brud (Bao-chai har båret en gullmedaljong, inngravert med et lykkebringende motto gitt av en munk, siden barndommen, mens Bao-yu, som allerede nevnt, ble født med en jadesten (en transformasjon av steinen Nüwa forkastet) i munnen). Opplevelsen Dai-yu har ved sin kusines noe senere ankomst sier mye om forskjellene dem i mellom:

«And now suddenly this Xue Bao-chai had appeared on the scene – a young lady who, though very little older than Day-yu, possessed a grown-up beauty and aplomb in which all agreed Day-yu was her inferior. Moreover, in contrast to Dai-yu with her air of lofty self-sufficiency and total obliviousness to all who did not move on the same exalted level as herself, Bao-chai had a generous, accommodating disposition which greatly endeared her to subordinates, so that even the tiniest maid looked on Miss Bao-chai as a familiar friend. Dai-yu could not but feel somewhat put out by this – a fact of which Bao-chai herself, however, was totally unaware.»

Bao-yu og Dai-yu

Bao-yu og Dai-yu 

Dai-yu og Bao-chai har blitt stående som helt sentrale figurer i Kinas kulturelle arv, da de representerer hvert sitt sett av positive kvaliteter. Enkelte har fremmet tanken om at disse komplementerer hverandre og sammen utgjør en slags «perfekt kvinne», for Bao-yu, for Cao Xueqin, og sikkert mange andre. Men det spørs om ikke mye av det som gjør det såpass lett å like begge langt på vei er uforenelige personlighetstrekk.

«Drømmen om det røde kammeret» er på ingen måte et utilgjengelig verk, selv om det åpenbart er en del referanser og kontekster som det er vanskelig (trolig umulig) å få med i en oversettelse uten at det går på bekostning av flyt.

Bao-chai har et mer behagelig og selvsikkert vesen, samt en robusthet i møte med alle slags utforinger. Men hun er også (ofte til Bao-yus store ergelse) langt mer konsensusorientert: opptatt av at man fyller den rollen og de pliktene man er gitt, og aksepterer tingenes tilstand. Dai-yu er en mer nervøs og nevrotisk skikkelse, konstant sørgmodig og på randen av et nytt sykdomsutbrudd. Hun er imidlertid også den eneste av Bao-yus nærmeste som ikke konstant misjonerer for verdien av å tre inn i byråkratiet og starte en respektabel karriére, slikt dette defineres ut fra det rådende syn, noe hennes fetter setter umåtelig pris på.

Til tross for deres ulikheter er det åpenbart også et sterkt bånd mellom Dai-yu og Bao-chai. De flytter tidlig i verket sammen med resten av familiens kvinnemedlemmer fra samme alderssegment (for ikke å nevne en haug tjenestepiker, gartnere og annet tilhørende enhver ærbødig familie har mer enn nok av), samt Bao-yu, inn i familiens nyåpnede hage. «Hage» må her forstås i sin rette kontekst, vi snakker om et massivt kompleks, som illustrert i tegningen under. [v].Plantegning av hagen

Hagen åpnes i anledning Bao-yus søsters (en av keiserens konkubiner) nært forstående visitt, og det er også hun som beslutter at Bao-yu og hans kusiner skal innta denne, slik at den ikke glemmes og forfaller etter den kortvarige visittens slutt. Det er i disse naturskjønne (men også til en viss grad hermetisk installerte) omgivelsene at mye av verkets handling utspiller seg.

Hagen blir et vitaliserende samlingspunkt for de unge: et sted for poesi, musikk, kalligrafi, drikkeleker, samtale, lekre måltider og te av ypperste kvalitet. I det hele tatt en midlertidig flukt fra de ulike og akk så uunngåelige skjebnene som hviler bak horisonten, en avledningsmanøver som tillater familiens yngste akkurat nok glede og utfoldelse under deler av oppveksten til å gjøre virkelighetens senere skjebnesvangre inntog dobbelt tragisk.

Utover denne høyst begrensede presentasjonen av noen av verkets groveste trekk og mest sentrale skikkelser, er det vanskelig å skrive noe særlig mer konkret om handlingsforløpet uten å røpe ting det er bedre å overlate til romanteksten selv. La det være sagt med det samme at dette er et langt verk. Oversettelsen til Hawkes og Minford er på rett under 2500 sider, mens en nyere svensk oversettelse av Pär Bergman (fullført i 2011) lander på over 1000 sider mer.

La det også være sagt at jeg ikke har lest sistnevnte, og derfor ikke vet hvorfor den ender opp så mye lenger, da både denne, Hawkes/Minford-utgaven og oversettelsen til Xianyi og Gladis Yang inneholder samtlige 120 kapitler. Det er mulig svaret ligger i ulik typografi og kommentarmengde.[vi]

De rammene jeg har presentert her begrenser seg til første bok, og fokuset på Bao-yu, Bao-chai og Dai-yu her skyggelegger det faktum at romanen introduserer leseren for over 400 navngitte personer (hvorav rundt 30 kan sies å være sentrale), formodentlig 150 flere enn det samlede persongalleriet i Shakespeares verker. Det er med andre ord mye for leseren å oppdage selv, og det er bemerkelsesverdig hvor godt Cao Xueqin har lykkes i å gi et såpass stort persongalleri særegne personligheter som føles alt annet enn grunne og karikerte.

9

Bilde fra livet i hagen

For min egen del er det Bao-yus splittelse mellom tyngende forventninger og forpliktelser, et dypt ønske om å ikke la sin livsgnist og autonomi slukes, og bedrøveligheten rundt de skjebnene han observerer rundt seg, som er romanens mest oppslukende elementer. Frykten blant hans nærmeste for at han skal tre inn i presteskapets rekker, gi avkall på et normalt liv for å transcendere det verdslige, er et tilbakevendende tema som peker på en mer generell konflikt mellom konfutsianismen og visse aspekter ved Chan-buddhismen (bedre kjent her i Vesten under det japanske navnet «Zen»).

Munketilværelsen går dårlig overens med konfutsianismens prioritering av det verdslige, fremfor alt ens foreldre og nærmeste familie. En prioritering som kanskje nettopp krever at man holder på en del av illusjonene buddhismen mener å lede til gjennomskuelsen av. Som eneste mannlige arving, med en ofte suspekt oppførsel, neglisjering av arbeidet med skoletekster og en tendens til å fortrekke mer eksentriske tenkere (et sted skuffes Bao-chai når hun oppdager at det er Zhuangzi som leses med stor iver), er det en forståelig bekymring ut fra gjeldende normer.

Beskrivelsen av disse undertonene kan kanskje gi inntrykk av at Drømmen om det røde kammeret er en vanskelig bok, eller at den forutsetter en bred referanseramme og inngående kjennskap til kinesisk tenking og kultur for å settes pris på. Dette stemmer dårlig overens med romanens relativt enkle form og innhold. Drømmen om det røde kammeret er på ingen måte et utilgjengelig verk, selv om det åpenbart er en del referanser og kontekster som det er vanskelig (trolig umulig) å få med i en oversettelse uten at det går på bekostning av flyt.

De fleste sidene går imidlertid med til nokså dagligdagse hendelser, og til tross for det omfattende persongalleriet er det stort sett greit å holde styr på hvem som er hvem og deres rolle i, eller tilknytning til, familien. Det er fremfor alt underholdende lesing hele veien gjennom, med et bredt tematisk spekter, og en veldig god introduksjon til kulturelle trekk og sedvaner som det neppe er dumt å kjenne til.

e54cd6cd579e0d922fa4a67a99a290c6

Det er et også utvilsomt et verk som kan leses på mange måter, alt fra Wang Guoweis tolkning hvor romanen står som et prakteksempel på Schopenhauers tredje og høyeste form for tragedie («… there is no need either for a tremendous error or an unheard-of accident, nor yet for a character whose wickedness reaches the limits of human possibility; but characters of ordinary morality, under circumstances such as often occur, are so situated with regard to each other that their position compels them, knowingly and with their eyes open, to do each other the greatest injury, without any one of them being entirely in the wrong»),[vii] til Mao Zedongs påstand om at verket var et glimrende angrep på føydalsamfunnet. [viii]

Uansett hvordan man velger å lese den, er Drømmen om det røde kammeret en oppslukende roman som favner bredt og lykkes godt: som dannelsesroman, som undergangsroman og som en rik blanding av ulike uttrykksformer. Beskrivelsen til den amerikanske poeten Kenneth Rexroth (1905-1982) står seg godt som en avslutning her, uten at man trenger å si seg enig i hans vurdering av Fortellingen om Genji (et annet øst-asiatisk mesterverk som enda venter på sin norske oversettelse):

«When I was a kid, I used to read novels by sets: Tolstoy, Conrad, James, Dostoevski, Turgenev, Zola, Flaubert. They weren’t one book at a time, but a whole world that would envelop me for months and from which I would emerge into real life with the strange outlandish feeling of someone back from years abroad. One Chinese novel can do this to you, sweep you away out of sight of home and self, and lose you for a week or more in its own pullulating verisimilitude.

It is this total verisimilitude which differentiates the greatest Chinese novels from the Japanese and puts «The Dream of the Red Chamber» in a nobler class than «Genji». The Japanese novel is a universe of exquisite sensibility. It is concerned with the most profound moral issues ever undertaken in any work of fiction, and implicitly with philosophical issues utterly beyond the grasp of any European novelist. It handles all this with breathtaking skill.

url

But it is possible, immediately, to say these things about it. They are patent. You are unaware of anything like this in «The Dream of the Red Chamber» until the week after you have laid it down. You are always aware of the vertiginously beautiful style of Lady Murasaki. In «The Dream of the Red Chamber», you are unaware you are reading, and nobody remembers who the author was…

In «Genji» they eat but seldom, drink a little, but never move their bowels. In the Chinese novel, as in the gardens of Italy where the nightingale sings in the blooming pomegranate, the odor of the night soil of ten thousand years is never out of your nose».[ix]

 

Øverste foto: Knut Jacobsen

 

Relatert

Hegemoniske krampetrekninger

Imperiers syklus – Sic transit gloria mundi

Om åndsdverger og det grimbergske

Et nakent navn

Den ondeste kvinnen i verden

Krigen om ikonene

Polybios – de politiske systemers evige syklus

“The Flood”: Et bidrag til verdens musikalske arv

 

Fotnoter


[i] Tradisjonen tro var barnepikene med barna døgnet rundt, og hadde et sentralt oppdragelsesansvar overfor disse. Altså er det ikke overraskende at Kangxi-keiseren utviklet sterke bånd til sine barnepiker. Zhou Ruchang, Between Noble and Humble: Cao Xueqin and the Dream of the Red Chamber (New York: Peter Lang, 2009), s. 5-6.

[ii] For spesielt interesserte er Jonathan Spences bok om Cao Yin (Ts`ao Yin and the K`ang-hsi Emperor: Bondservant and Master) verdt å sjekke ut.

[iii] David Hawkes, «Introduction», s. 23, i første volum av oversettelsen for Penguin Books. Denne utgaven i fem bøker, oversatt av Hawkes (1-3) og Minford (4-5), er titulert «The Story of the Stone» i stedet for «Dream of the Red Chamber,» av grunner som forklares utførlig på side 18-20 i introduksjonen. Mye av bakgrunnsstoffet i denne teksten om Cao Xueqin og omstendighetene rundt romanen er hentet fra Hawkes’ grundige introduksjon. Alle utdrag fra selve verket er også fra Hawkes/Minford-oversettelsen.

[iv] Sitert i Derk Bodde, «Myths of Ancient China», i Mythologies of the Ancient World, redigert av Samuel Noah Kramer (New York: Doubleday & Company, 1961), 386-87. Jeg har her erstattet Boddes romanisering av navnet (Nü-kua) med Nüwa, for konsistensens skyld. Innførelsene er Boddes.

[v] Se gjerne John Minford, «The Chinese garden: death of a symbol», Studies in the History of Gardens & Designed Landscapes: An International Quarterly 18, no. 3 (1998), for en god introduksjon.

[vi] Det finnes ingen norsk oversettelse, men Halvor Eifring, professor ved UiO, har oversatt første kapittel og skrevet en meget god introduksjon til verket.

[vii] Fra Schopenhauers Verden som vilje og forestilling, sitert i Anthony C. Yu, Rereading the Stone: Desire and the Making of Fiction in Dream of the Red Chamber (Princeton: Princeton University Press, 1997), s. 220.

[viii] Ifølge Maos personlige lege og fortrolige, Li Zhisui, skal han også ha sagt at verket er et av kun tre bemerkelsesverdige bidrag til verden fra Kina, de to andre var kinesisk medisin og mahjong. Li Zhisui, The Private Life of Chairman Mao (New York: Random House, 2011), s. 82-83. Maos syn fikk forøvrig direkte politiske følger gjennom en kampanje mot litteratene Yu Pingbo og særlig Hu Shish. Disse fokuserte på det selvbiografiske og spesifikke ved verket, på bekostning av den strukturelle og kulturelle kritikken Mao og andre så som kjernebudskapet. For mer om dette, se Marie-Therese Strauss, «Red Discipline – The Transformation of the Literary Historiography in the Early People’s Republic of China», Acta Histriae 21, no. 4 (2013).

[ix] Kenneth Rexroth, “The Chinese Classic Novel in Translation: The Art of Magnanimity.” Tilgjengelig fra: http://www.bopsecrets.org/rexroth/chinesenovels.htm