Design for en levende planet

Den nyutkomne boka av Nikos A. Salingaros og Michael W. Mehaffy – Design for a Living Planet –legger til grunn den nyeste vitenskapen om hva som skal til for å gjøre vår skakkjørte verden om til en levende planet. Et formidabelt oppdrag, da vår lille klode nå er så herjet at dette nærmest kan sidestilles med å etablere et økosystem på Mars.

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Kompleksitet vil si at noe aldri gjentar seg selv, den er steds- og tidsspesifikk. Naturen er kompleks, fordi den ikke gjentar seg selv. Det motsatte av kompleksitet er hva økosofen Sigmund K. Setreng kaller for komplikasjon. Vår sivilisasjon er derfor ikke kompleks, men komplisert, fordi den stadig gjentar seg selv.

“Jeg kjenner meg helt igjen i den eksistensielle angsten som du forteller om. Den kommer alltid krypende over meg når jeg ser 99,9 prosent av norsk arkitektur. Det er interessant at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Det er egentlig en veldig intens følelse. Noen ganger tenker jeg at dersom folk kunne sett hvor mye fantastisk som er mulig å skape, så vil de slutte å bygge alt dette stygge og sjelløse… men som du sier må vi vel finne en mening med livet og en tilknytning til noe mer hellig, sjelfullt eller spirituelt… noe som gjør at vi strekker oss lenger enn kun det helt grunnleggende for å få livet til å så vidt gå rundt”.

– Naviana

corporate buildings in perspective

Når jeg er rundt i Norges land blir jeg ofte utmattet av den sjelløsheten som brer seg utover. Det være seg suburbane eneboliger, kraftgater som skjærer nådeløst gjennom skogene, vulgære hytter som har okkupert de fineste teltplassene ved et tjern, blokkleiligheter av corbusiansk ånd, stjernearkitektur ved sjøkanten i vår hovedstad eller kjøpesentre som har tappet bysentrum for liv.

All denne hesligheten er skapt av teknokratiet, profittmotivet og menneskets begjær etter å skinne. Som individ står man overfor to muligheter i møte med et slikt gjennomtrengende overgrep, tap av nasjonal integritet og tilhørighet: man kan overgi sin sjel til det mekaniske verdensbildet, eller man kan bli en drømmer. En som drømmer om en levende verden.

Vår industrielle sivilisasjon går mot sin solnedgang. Vil vi da entre en global mørketid eller kan vi fylle det post-industrielle samfunn med noe nytt? Tidligere har jeg skrevet om InnGruppe-Demokratiet (IGD) som et reelt alternativ for en bærekraftig framtid her på Kulturverk. Med IGD kan vi overskride de tre mekanismene nevnt ovenfor: teknokratiet eller staten oppløses i allmenningheten, profittmotivet opphører og menneskets ego tøyles av inngruppa. Slik ligger veien åpen for en ny design, hvor vi designer oss inn i naturen.

Tar vi ikke denne oppgaven på alvor, vil moder jord snart tippe oss av lasset og gjøre jobben selv. Derfor må vi begynne å samarbeide istedenfor å slåss mot henne. Vi trenger riktignok en helt ny økonomi og et nytt demokrati – hvor økonomi og demokrati forenes i en enhet – for å lykkes.

Skal vi designe en levende planet må den derfor formes gjennom adaptiv morfogenese, en stegvis prosess hvor man har oppgitt en rigid hovedplan. Ved organisk design vet man ikke sluttresultatet, men er prosessen eller algoritmen riktig vil man allikevel nå målet, noe man ikke kan gjennom en mekanisk prosess.

Jeremy-Miranda-6

Men selv om oppgaven kan virke uoverkommelig, er boka lett tilgjengelig. Hvert kapittel tar for seg en vitenskap, en ny designkunnskap, presentert enkelt og forståelig. De er ment som en introduksjon, en inspirasjon for å gå videre inn i tematikken gjennom egne studier, samt en oversikt  over hva som foregår innen organisk design i dag.

Teknologi betyr i sin essens kunnskapen om å gjøre. På dette området er boka til en viss grad mangelfull. Man får god kjennskap til nye funn fra vitenskapen som kan revolusjonere arkitekturen, men noen bruksanvisning om hvordan å applisere denne kunnskapen i praksis, er ikke boka. Dette kan delvis skyldes at disse funnene er nye, og ikke enda har fått mulighet til å utvikles i det virkelige liv.

Boka har lite skarp polemikk, noe tidligere lesere av Salingaros kanskje vil savne. Formålet er først og fremst å vekke nysgjerrigheten og entusiasmen, ikke å provosere. Forhåpentligvis vil mange la seg inspirere av boka til å utvikle ny designteknologi i praksis. Av temaer kan nevnes designmønstre, fraktaler, biofilia, smidig design og selvorganisering. Hele fem kapitler er viet designpioneren Christopher Alexander, den første som tok fatt i arkitektur som et vitenskapelig begrep.

Kapitlet om kompleksitet ble for meg en vekker. Kompleksitet vil si at noe aldri gjentar seg selv, den er steds- og tidsspesifikk. Naturen er kompleks, fordi den ikke gjentar seg selv. Det motsatte av kompleksitet er hva økosofen Sigmund K. Setreng kaller for komplikasjon. Vår sivilisasjon er derfor ikke kompleks, men komplisert, fordi den stadig gjentar seg selv.

Skal vi designe en levende planet må den derfor formes gjennom adaptiv morfogenese, en stegvis prosess hvor man har oppgitt en rigid hovedplan. Ved organisk design vet man ikke sluttresultatet, men er prosessen eller algoritmen riktig vil man allikevel nå målet, noe man ikke kan gjennom en mekanisk prosess.

Jeg håper mange vil lese denne lettleste boka av Salingaros og Mehaffy. Kanskje har våre etterkommere om 100 år ikke internett, kanskje kan de ikke reise verden rundt, kanskje har de ikke moderne medisin? Kanskje er havene forsuret og polisen smeltet? Kanskje kan de ikke lenger spise fisk som er fri for miljøgifter? Men kanskje er de også i gang med å designe en levende planet! Boka kan kjøpes fra Sustasis Press HER, og internasjonal utgave (kommer) fra Vajra Books HER.

Fire eater

 

Les også Salingaros & Mehaffy sin egen introduksjon til boka:
Ten New Findings From the Sciences that Will Revolutionize Architecture

 

Relatert

Forbi føydalsamfunnet

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

Å skape byggverk som er på parti med livet

David Bollier og gjenreisingen av allmenningene

Modeller for et post-kapitalistisk scenario?

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

  • brozak

    Kansje etter den totale katastrofen: En ny verden basert paa en lavere kompleksitet. Kansje et nytt paradis etter et globalt helvete.

    • Ja, en lavere kompleksitet slik det vanligvis blir forstått, eller hva man kan kalle teknologisk kompleksitet. Erkedruiden summerer det opp slik i ukas essay: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2015/02/the-externality-trap-or-how-progress.html

      a) Every increase in technological complexity tends also to increase the opportunities for externalizing the costs of economic activity;

      b) Market forces make the externalization of costs mandatory rather than optional, since economic actors that fail to externalize costs will tend to be outcompeted by those that do;

      c) In a market economy, as all economic actors attempt to externalize as many costs as possible, externalized costs will tend to be passed on preferentially and progressively to whole systems such as the economy, society, and the biosphere, which provide necessary support for economic activity but have no voice in economic decisions;

      d) Given unlimited increases in technological complexity, there is no necessary limit to the loading of externalized costs onto whole systems short of systemic collapse;

      e) Unlimited increases in technological complexity in a market economy thus necessarily lead to the progressive degradation of the whole systems that support economic activity;

      f) Technological progress in a market economy is therefore self-terminating, and ends in collapse.

      Men slik Setreng ser det vil dette paradiset bestå av en høyere kompleksitet: https://nbl.snl.no/Sigmund_Setreng

      “I Setrengs filosofi er de to motsatte begrepene kompleksitet og komplikasjon viktige. Livsstrømmens historie gjentar seg aldri; den er alltid kompleks – ulik maskinen som er komplisert, problematisk, men aldri noe annet enn den var før. Naturen er kompleks; den er kvalitativt mangfoldig og er en strøm av hendelser som aldri gjentar seg. Den er altså prinsipielt forskjellig fra enhver maskinstruktur, fordi det grunnleggende kjennetegnet ved maskinen er at vi kan starte og styre den; den er nettopp det i verden som vi kan kontrollere. Naturen kan vi prøve å mestre så godt det er mulig, men vi gjør det bedre jo mer vi tar hensyn til dens mangfoldige foranderlighet.”

  • ripss 2

    Hvem skal tenke de nye tankene vi trenger?
    Verden trenger andre “hoder” som ikke sitter fast i dogmene som den europeiske eliten nærer seg av: en rynkete humanisme, liberalisme og sosialisme.

    Men vi vet alle, det finnes ingen kur som kan redde oss FØR katastrofen.

    • De nye tankene er tenkt. Hvem skal iverksette dem?
      Det må nok bli oss selv. Det finnes ingen hjelp fra Systemet.

      De blir reddet de som redder seg selv.

    • ripss 2

      Jeg fant, jeg fant….

      Bernard Charbonneau, fransk tenker (1910-96). Ganske ukjent til og med i sitt hjemland.
      Han var den første franske intellektuelle som stilte spørsmål ved ideen om ubegrenset vekst i en verden med begrensede ressurser.
      Stikkord:
      Pioner innen økologi i Frankrike.
      Grunntekst: Følelsen av natur-revolusjonær kraft.
      Gjenerobring av eget liv. Politisk frigjøring, en myte, bare lokal motstand har mening.
      Propaganda må alltid møtes med sannhet.
      Hans analyse fordømmer herjingene til det intensive industrielle jordbruket og den ressurskrevende industrien som har som sluttprodukt en forurenset natur.

      Videre begrenser ikke hans tenkning seg til økologiske spørsmål, men han tar dette med seg i sin kritikk av det moderne samfunns nye verdier: Prinsippet om vekst og utvikling, om det er erklært bærekraftig eller ikke, medienes propagandering og makt, byråkrati, arbeidsideologi, oppstykking av arbeidsoppgaver, konkurranse og ytelse.
      En av grunnene til at han bosatte seg i Bearn i sør-vest Frankrike etter andre verdenskrig var at han kunne studere på nært hold hvordan det moderne jordbruket setter igang forfall og oppsmuldring av det gamle bondesamfunnet. Hans opplevelser resulterer i essayet “Triste campagnes”, Sørgelig landsbygder.
      Jeg er en praktiker og bøkene i min bokhylle er fagbøker. Arne Næss kjedet meg, men Charbonneau inspirerer.
      http://agora.qc.ca/documents/agriculture_biologique–wendell_berry_et_bernard_charbonneau_par_daniel_cerezuelle
      http://www.jacques-ellul.org/compagnonnage/bernard-charbonneau
      http://4emesinge.com/un-regard-sur-notre-epoque-bernard-charbonneau/

  • – Andreas Weber’s “Biology of Wonder”: Aliveness as a Force of Evolution and the Commons: http://bollier.org/blog/andreas-weber%E2%80%99s-%E2%80%9Cbiology-wonder%E2%80%9D-aliveness-force-evolution-and-commons

    “Future historians will look back on this book as a landmark that consolidates and explains paradigm-shifting theories and research in the biological sciences. Biology of Wonder explains how political thinkers like Locke, Hobbes and Adam Smith have provided a cultural framework that has affected biological inquiry, and how the standard Darwinian biological narrative, for its part, has projected its ideas about natural selection and organisms-as-machines on to our understanding of human societies. Darwinism and “free markets” have grown up together.” – David Bollier

    “Biology, which has made so many efforts to chase emotions from nature since the 19th century, is rediscovering feeling as the foundation of life. Until now researchers, eager to discover the structure and behavior of organisms, had glossed over the problem of an organism’s interior reality. Today, however, biologists are learning innumerable new details about how an organism brings forth itself and its experiences, and are trying not only to dissect but to reimagine developmental pathways. They realize that the more technology allows us to study life on a micro-level, the stronger the evidence of life’s complexity and intelligence becomes. Organisms are not clocks assembled from discrete, mechanical pieces; rather, they are unities held together by a mighty force: feeling what is good or bad for them.” – Andreas Weber

    “We have understood human beings as biological machines that somehow and rather inexplicably entail some subjective “x factor” variously known as mind, spirit or soul. But now biology is discovering subjectivity as a fundamental principle throughout nature. It finds that even the most simple living things — bacterial cells, fertilized eggs, nematodes in tidal flats — act according to values. Organisms value everything they encounter according to its meaning for the further coherence of their embodied self. Even the cell’s self-production, the continuous maintenance of a highly structured order, can only be understood if we perceive the cell as an actor that persistently follows a goal. I call this new viewpoint a “poetic ecology.” It is “poetic” because it regards feeling and expression as necessary dimensions of the existential reality of organisms — not as epiphenomena, or as bias of the human observer, or as the ghost in the machine, but as aspects of the reality of living beings we cannot do without.” – Andreas Weber

    “In the ecological commons a multitude of different individuals and diverse species stand in various relations with one another — competition and cooperation, partnership and predation, productivity and destruction. All these relations, however, follow one higher law: over the long run only behavior that allows for productivity of the whole ecosystem and that does not interrupt its self-production is amplified. The individual can realize itself only if the whole can realize itself. Ecological freedom obeys this form of necessity. The deeper the connections in the system become, the more creative niches it will afford for its individual members.” – Andreas Weber