Ingen er så uvøren at han vekker Leviathan

whale

Leviathan (2014) er en film om korrupsjon i Russland. I disse dager er det ikke greit å vite hva man vil få servert når man går og ser en slik film. Er Leviathan nok et innlegg i propagandakrigen som raser over grensen mellom øst og vest? Bidraget er kanskje mulig å benytte som ammunisjon av vordende fotsoldater på begge sider. Men den russiske regissørens fortelling – sågar sponset av det russiske kulturdepartementet – må først og fremst forstås som bitende selvkritisk. Den kan også fungere instruerende for vår begrensede vestlige forståelse av korrupsjonens faktiske dimensjoner i det moderne Russland.

Av William Throndsen, stipendiat i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU

Gud forklarer ingenting til Job, men manifesterer istedet sin overmakt i en tordentale og spør hypotetisk og forlangende av Job om hvor han var da Gud skapte jorden, og om Job i sin arroganse kan «[…] dra Leviatan opp med krok og holde tungen nede med bånd?» (Job 40:20).

Tittelen til Andrey Zvyagintsevs siste film, Leviathan (2014), henviser til Det gamle testamentes mytiske sjøuhyre omtalt i Jobs bok. Det er også passende, da filmen tar for seg det moderne Russlands korrupsjon, og dens overmenneskelige makt, tøylet inn som den er av religiøse overtoner. Det er ikke et overflatisk bilde som presenteres, og med tanke på landets størrelse og korrupsjonens omfang er nok filmen mer som et nålestikk å regne fremfor en omfattende disseksjon. Det er ingen ulempe, for resultatet er personlig og gripende. Filmen er et rått møte med selve korrupsjonens psykologi, og den mørke tragedien som pipler ut av dette nålestikket er mer enn nok til én porsjon.

De bibelske proporsjonene er relevante ikke bare på grunn av de ublue møtene mellom geistlig og verdslig makt som filmen skildrer. I bibelen er Job den mest rettskafne av alle Guds barn, og hans gudfryktighet har gitt ham et godt liv med rikdom og flere sønner og døtre. I et ovenfra og ned perspektiv bevitner vi i åpningen av Jobs bok en samtale der Gud skryter til Anklageren (djevelen) av Jobs gudfryktighet. Men Anklageren er uimponert, og fremsetter at Job er gudfryktig kun på grunn av det gode liv Gud har skjenket ham. Det som følger utsetter Job for et fryktelig eksperiment, der Gud tillater Anklageren å frata Job hans gode liv – sønner, døtre og helse inkludert. På dette grunnlaget er det Jobs bok stiller spørsmålet om «hvorfor de rettskafne lider?»

vlcsnap-2015-02-05-17h48m58s68

På jorden tenker Jobs «trøstere» det eneste de kan tenke, i det de analyserer situasjonen med sin begrensede menneskelige visdom. Job lider fordi han har syndet. Job på sin side bedyrer sin uskyld, og ettersom hans prøvelser varer ved, mister han til slutt sin tålmodighet og spotter Gud ved å kreve ham irettesatt for den urett han så nådeløst har påført Job. Det er da Gud åpenbarer seg for Job, og taler til ham. Gud forklarer ingenting til Job, men manifesterer istedet sin overmakt i en tordentale og spør hypotetisk og forlangende av Job om hvor han var da Gud skapte jorden, og om Job i sin arroganse kan «[…] dra Leviatan opp med krok og holde tungen nede med bånd?» (Job 40:20).

Job innser poenget med sin lidelse, og legger seg flat. For dette belønnes han av Gud med enda større rikdom, et langt liv og mange barn. Historien om Job har en sentral rolle i (ikke bare) den ortodokse kirkens verdensforståelse. Den er trolig også relevant for majoriteten av de russiske kirkegjengere, og er nok også et nyttig verktøy for en som preker religiøs standhaftighet i møte med motgang og lidelser av umenneskelige proporsjoner.

Åpningsscenene i Leviathan tar oss også inn fra oven og ned, med flere vakre og vedvarende bildeutsnitt over hav som møter land, til de mektige tonene av Philip Glass’ Akhnaten (kan høres her). Kraftige bølger over finslipte men frostsprengte berg plasserer utgangspunktet for filmen i en longue durée, slik at vi umiddelbart befinner oss i kontekst med noe som beveger seg sakte men sikkert, mektig, kvernende, og (for oss) tidløst.

«Tror du på Gud?», spør Vadim Dmitriy, som for å lære seg noe viktig om sin nye fiende. «Jeg er jurist. Jeg tror på fakta», svarer Dmitriy. Men det spørs om en slik holdning er sunn i møte med verdslige krefter på mytologiske stereoider.

Etterhvert blir vi tatt med inn over et goldt, treløst landskap et sted i nord-Russland. Naturen er uhyggelig lik den vi på mange måter selv har langs kysten av Finnmark: geitrams i grøftene, krekling og lappvier langs stiene. Filmingen foregikk i og rundt Murmansk, så det er ikke unaturlig. Men uhyggen kommer av at det som ellers fyller dette basislandskapet står i skarp kontrast til det vi er vant med. Resultatet blir en tur ned i en uncanny valley. Vi befinner oss liksom hjemme, men det er et parallelt univers.

I et sjarmerende og vakkert hus med brokete interiør et stykke utenfor byen bor Kolya (spilt av Aleksey Serebryakov) sammen med sønnen Roman (spilt av Sergey Pokhodaev). Romans mor har gått bort, men hennes plass er (ikke uproblematisk for sønnen) okkupert av Kolyas nye kone Lilya (spilt av Elena Lyadova). På tidspunktet handlingen tar til, er det klart at livets normalitet står på spill for den lille familien. Byadministrasjonen har vedtatt å ekspropriere Kolyas vel 2,5 mål store eiendom, huset, garasjen, drivhuset og vedskjulet inkludert, for å bygge et slags «bykommunikasjonssenter».

vlcsnap-2015-02-05-18h37m32s28

Formålet med det nye bygget virker uklart, og avgjørelsen vilkårlig. Kolya har blitt tilbudt en kompensasjon på 639 540 rubler og 20 kopecs, men denne summen er bare en brøkdel av hva han selv har fått taksert eiendommen til. Han begir seg i strid med byadministrasjonens vedtak. Ikke bare er summen for lav, men rettsprosedyren er også frynsete. Som om ikke dette skulle være nok, har han bygget huset med egne hender og eiendommen har vært bebodd av familien i generasjoner. Kolya er nok mer en handlingens mann enn jurist, men har så langt maktet å gjøre et respektabelt forsøk på å hindre vedtaket.

I forkant av rettsmøtet for håndteringen av de omfattende klagene Kolya har sendt byadministrasjonen, ankommer hans venn og «bror» Dmitriy Seleznyov (spilt av Vladimir Vdovichenkov). Dmitriy er jurist tilhørende Advokatkollegiet i Moskva. Han og Kolya har en fortid fra hæren sammen. Kolya var sersjanten til Dmitriy for tyve år siden, og i og med at situasjonen hans har blitt prekær trekker han nå på dette forholdet.

Dmitriy ankommer glatt antrukket fra storbyen, i blåskjorte og dress. Under armen har han en mappe hvis innhold «vil gjøre dem i stand til å ta balletak» på den lokale guvernøren. Vemmelsen til Kolya vekkes: «Hvorfor er ikke mannen i fengsel? Det drypper blod av hendene hans!» Den verdensvante Dmitriy samtykker, men siden «noen der oppe har nytte av ham enn så lenge er det enklere å styre slik».

Allerede ved Dmitriys ankomst blir vi vitne til korrupsjonens allestedsnærvær, selv på de laveste nivåer av samfunnet. Etter Kolya har hentet Dmitriy på jernbanestasjonen blir de stoppet av trafikkpolitiet på vei tilbake. Det er åpenbart et slags vennskap mellom trafikkbetjent Pasha (spilt av Aleksey Rozin) og Kolya, for den formalitet og respekt som situasjonen tilskriver blir ikke fulgt opp av noen av dem, men erstattes istedet av vennlige ukvemsord. Allikevel er det et budskap Kolya liker dårlig som er årsaken til møtet: Pasha annonserer at en oberstløytnant i trafikkpolitiet, Ivan Stepanych, vil komme innom for at Kolya (nok en gang) skal fikse bilen hans.

Hvis vi tenker at vi befant oss i et mer hollywoodsk univers hadde noe slikt kanskje blitt fremstilt som en vennetjeneste gladelig utført. Slik er det ikke her. Henvendelsen Kolya har fått er åpenbart ikke en ren forespørsel. En korrupt politimann burde ha råd til en bedre bil! Kanskje er han ærlig? Rungende latter. Men da Stepanych møter opp oppfører Kolya seg servilt og unnskyldende. Stepanych er synlig fornærmet. «Artig fyr», sier Dmitriy da Stepanych igjen har dratt. Kolya er uenig: han har slitt ut to koner. Mannen er en tyrann.

Rettsmøtet tar til, og gir oss et innblikk i hvordan møtet mellom mannen i gata og byadministrasjonen arter seg. Seansen består utelukkende av at dommeren leser opp rettsprotokollen så langt den har utviklet/innviklet seg, inkludert alle detaljer og sakførsler, i én eneste lang og heseblesende monolog. Scenen varer i omtrent tre minutter. Det blir gjort klart at Kolyas innvendinger er feid til side, og den opprinnelige dommen opprettholdt og gjort umiddelbart rettskraftig. Det er åpenbart at rettsmøtet kun er en formalitet, og at rettslokalene ikke er tiltenkt å skulle fungere som en arena for faktisk sakføring.

vlcsnap-2015-02-05-20h59m07s254

Alle de involverte virker allikevel innforstått med dette (om enn misfornøyd med resultatet) og alle, aktor så vel som forsvarer, venter i stillhet på at dommeren skal lese ferdig og heve møtet. Dette understrekes ytterligere av rettssekretæren, som ikke engang rører ved tastaturet sitt. Vel er det liten vits i å føre protokoll, om det ikke de facto er rettsalen man befinner seg i, og protokollen alt har blitt skrevet. Ute på gangen sitter et ungt par alene, en gråtende kvinne i armene på en tydelig bekymret mann.

Strategien til Dmitriy later å være å skulle spille på korrupsjonens premisser, og den brokete alliansen – bestående av Kolya, kona hans Lilya og Dmitriy – planlegger å henvende seg direkte til borgermester Vadim Shelevyat (spilt av Roman Madyanov) med den nevnte mappens innhold, «en regelrett horrorfortelling, med borgermesteren selv i hovedrollen». Over kjøkkenbordet deler Kolya, Lilya og Dimitriy generøse mengder dråper av det som i denne filmen fremstår som en annen Leviathan, nemlig vodka, mens de samler krefter til striden som vil følge. Men situasjonen defineres ikke av nevneverdig høy moral. Mens Kolya ikke hører på, ber Lilya Dmitriy om å foreslå for Kolya at de bare skal gi opp og flytte vekk.

Disse menneskene mister etter hvert, på grunn av sin begrensede visdom, evnen til å organisere den resolutte standhaftighet prosjektet de har gitt seg i kast med krever – og de vet det ikke engang selv.

Lilya er en stoisk og ressurssterk kvinne, på lik linje med de fleste vi møter og som lever under disse trykkende forhold. Men hun gir inntrykk av å være eslet for større ting her i verden, og hun har muligens innsett dette selv. Hun har også kanskje innsett at det er fånyttes å kjempe mot strukturene som utgjør deres usynlige fengsel. Andre reelle støttespillere i denne rettstvisten er også vanskelig å spore.

Deres nærmeste venner, trafikkonstabel Pasha og hans kone Angela stilte for eksempel ikke opp på rettsmøtet, til Kolyas og Lilyas skuffelse – men ikke overraskelse. Angela, en vordende russisk babooshka av arketypisk rang, er også for at Kolya og Lilya bare skal gi opp, flytte inn i en fullstendig nedkjørt leilighet i blokkene der hun og Pasha bor: «Se! Den har til og med en radiatorovn». Når filmen subtilt skildrer denne typen dynamikk, er det tydelig at å gå inn i denne tilsynelatende enkle rettstvisten – sett med liberale rettstatsøyne  – er en langt tøffere oppgave enn vi forstår.

vlcsnap-2015-02-05-21h22m57s222

Det finnes kraftige incentiver i dette samfunnet for å holde hodet lavt. I møte med de som reagerer på disse incentivene med autorepressiv ryggmargsrefleks, kler Lilya seg i et bunnløst tomt, men samtidig komplekst ansiktsuttrykk – kombinasjonen av å ønske seg langt, langt vekk, penslet med en knusende innsikt om dét ønskets umulighet. Sjelen har trukket seg tilbake fra hennes øyne. Over kjøkkenbordet er sågar Dmitriy i ferd med å gi opp, og foreslår en ny start i Moskva.

Et nært øyeblikk oppstår mellom de to «brødrene», og i glørne fra vodkarusen varmer de seg litt på den umulige drømmen. Men øyeblikket brister. Borgermester Vadim og hans sikkerhetsvakter kommer plutselig på uanmeldt besøk. Vadim er stupfull selv, og en forfyllet krangel følger. Det er åpenbart at byadministrasjonen kun har opptrådt som Vadims egen vilje manifestert. Han ønsker seg eiendommen til Kolya av personlige politiske grunner.

Vadim roper til Kolya: «Du har ingen rettigheter, og du kommer aldri heller til å få noen!» Dmitriy avverger alvorlig bråk, og etter at Kolya har trampet tilbake inn i huset henvender han seg til Vadim og nevner en felles «bekjent» av dem fra Moskva, en Ivan Kastrov. Ved lyden av navnet blekner Vadim, og han blir mo i knærne. Har de faktisk «balletak» nå, eller vil denne frykten gjøre Vadim farligere?

Zvyagintsev tilbyr heller ingen nødutgang. På veien mot slutten eter denne innsikten seg sakte men sikkert inn, til vi opplever situasjonens forferdelige realitet: vi er alene og forlatt. Aksept gjenstår som vårt eneste alternativ.

Vi får intet møte med Gud i Zvyagintsevs Leviathan. Men som en god nummer to får vi tidvis bli bedre kjent med korrupsjonen, som lik den bibelske Leviathan må forstås som en kraft av kosmiske dimensjoner. Men analogien til Jobs bok stopper her. Her finnes ingen Guds vilje til å forstå eller visdom som vi kan ta del i, om enn aldri så lite. Men den korrupte maktens dynamikk i Leviathan er allikevel på middelaldersk vis surret sammen med religion, tro og kirke.

Som Leviathan er korrupsjonen ingen enkelt person, som kan pekes på og plukkes ut av samfunnet. Slik Leviathan er en uforståelig representant for Guds makt og visdom på jord, er korrupsjonen en altomfattende størrelse, som både er del av og utgjør samfunnet. Slik altomfattende korrupsjon er ubeviselig, urørlig og uforståelig. På dette viset virker den når den inntreffer som fullstendig vilkårlig, ikke ulik den uransakelighet vi tilskriver Guds egne veier. Det er dette som knytter religionen og korrupsjonen sammen i Leviathan.

vlcsnap-2015-02-05-20h50m24s142

«Tror du på Gud?», spør Vadim Dmitriy, som for å lære seg noe viktig om sin nye fiende. «Jeg er jurist. Jeg tror på fakta», svarer Dmitriy. Men det spørs om en slik holdning er sunn i møte med verdslige krefter på mytologiske stereoider. Vadim er ofte middagsgjest hos den lokale biskopen, hvor han i kraft av sitt embete legger igjen sjenerøse gaver. Under middagssamtalene bidrar også biskopen med åndelig veiledning. Biskopen bedyrer til Vadim at all makt ligger i Guds kraft. Om man bruker sin makt til å rydde i eget hus, sanksjoneres det av Guds kraft, som tilfaller den som har makt og skaper orden. Biskopen beroliger Vadim: «Alt vil gå bra hvis Gud vil». Vadim: «Men vil han det da?» Biskopen: «Jada, ta det med ro. Han vil».

Før filmen når sitt vendepunkt får vi ta del i en atspredelse. Som takk for sin innsats som mekaniker blir Kolya med familie og gjest invitert av oberstløytnanten i trafikkpolitiet til piknik med skyting, vodka og grilling. Pasha, Angela og deres sønn er også med. Ved et idyllisk fjellvann finner de sin rasteplass. Våpnene deles ut, og tomflaskene stilles opp på skytefeltet. Mennene varmer opp med vodka. Plastkoppene fylles til randen (en full flaske rommer dermed bare fem glass). Mennene forsøker heltemodig å se nonchalante ut mens de utveksler engstelige blikk. De stålsetter seg merkbart før begrene tømmes. Drikking på dette nivået er smertefullt.

Tomat og agurk inntas som tilbehør til vodkaen mens kvinnene ordner maten. Når tomflaskene er skutt i stykker, finner de til stor vellyst frem falmede portretter av blant andre Lenin, Bresjnev og Gorbatsjov som blink. «Har du ingen samtidige, da?», spør Pasha. «De samtidige mangler historisk kontekst. De må henge og modnes litt mer først», svarer Ivan. Politikk er ikke et yndet samtaleemne blant piknikdeltakerne. Dette er så omfattende det får blitt.

Men idyllen varer ikke. Den brokete alliansen består av mennesker som også har sine liv å leve, og de lever dem som de ufullkomne, feilbarlige menneskene de er. Samarbeidet deres oppløses av et svik, som også foreløpig frarøver den opprinnelige misjonen alt fokus og drivkraft. Oppslukt av sine egne problemer, vendes blikkene til den vesle gjengen innover, og livet kan se ut til å ha gått tilbake til utgangspunktet. Men dette er en fatal distraksjon. For «ingen er så uvøren at han vekker Leviatan» (Job 41:1), og når det først er gjort er det livsfarlig å la standhaftigheten glippe.

vlcsnap-2015-02-05-22h08m46s60

Etter en mystisk forsvinning som bare tjener til å øke mistilliten og det egosentriske hverdagslivets distraherende innflytelse, bryter kommunikasjonen mellom både venner og familie fullstendig sammen. Disse menneskene mister etter hvert, på grunn av sin begrensede visdom, evnen til å organisere den resolutte standhaftighet prosjektet de har gitt seg i kast med krever – og de vet det ikke engang selv. Uten denne innsikten er de heller ikke klar over at Leviatan over alt omkring dem er i ferd med å samle momentum.

Fra vårt ovenfra og ned perspektiv blir vi imidlertid innvidde i denne innsikten. Det skaper en uro og et ubehag vi ikke får bukt med, og vi får virkelig et innblikk i hva det vil si å leve med Leviatan på alle kanter. Zvyagintsev tilbyr heller ingen nødutgang. På veien mot slutten eter denne innsikten seg sakte men sikkert inn, til vi opplever situasjonens forferdelige realitet: vi er alene og forlatt. Aksept gjenstår som vårt eneste alternativ. Leviatan kverner videre.

 

Relatert

Metaforens virkelighet – blikk på The Wire i skyggen av Ferguson

Krigen om ikonene

Å drikke seg vekk fra politikken – Matching Mole

“The Flood”: Et bidrag til verdens musikalske arv

Memento Mori

Til skjebnegudinnene – Friedrich Hölderlin

Å vokse inn i harmonien

Besvergelsen – Heinrich Heine

  • Cathrine Strandvik

    Referansen til Leviathan blir enda mer aktuell i lys av Hobbes verk ved samme navn. Hobbes argumenterer for at samfunnet skal unngå en naturtilstand med konstant konflikt og vold, må alle dets individer inngå en samfunnskontrakt hvor de underkaster seg eneherskerens/statens absolutte makt. Leviathan i Hobbes verden, var en kropp som bestod av alle menneskene, mens eneherskeren var kroppens hode.

    • immaterialisten

      Regissøren skal ha navngitt filmen både etter Hobbes’ storverk og den bibelske leviathan. I det hele tatt kan nok filmen sees i relasjon til tenkningen om suverenitet i den hobbesianske tradisjonen/fra freden i Westphalen. Men vi skal huske at Hobbes tenkte ut sitt system i en ganske annen situasjon—tredveårskrigen—enn dagens postsovjetiske uro. Hobbes’ bakteppe var strengt tatt ikke naturtilstanden, men krigstilstanden. Det er ikke bakteppet i filmen Leviathan… men jeg kan tenke meg at det er faremomentet (jeg har ikke sett filmen), i hvert fall hvis vi skal ta den hobbesianske analysen videre, og se på korrupsjonen som portretteres i filmen. Ifølge Hobbes vil korrupsjon lede til at staten og myndighetene blir mindre legitime, noe som potensielt sett vil føre til uro, kaos, og i siste instans (borger)krig. (Situasjonen Ukraina i dag kan forstås i lys av en slik analyse.)

  • Breidablikk

    Her en interessant tysk kommentar til “Leviathan”.
    http://www.zeit.de/kultur/film/2015-03/leviathan-film-russland-korruption