Grunnlovsjubileet er vel overstått med festing og flagging – men ble innholdet borte i bjørkeløv og rødt-hvitt-og-blått? Klarte vi å forstå det epokegjørende i grunnloven fra 1814, eller lot vi den ligge pent i relikvieskrinet?

Av Ole-Jacob Christensen, økologisk småbruker og fransklærer

Har de økonomiske modellene, kombinert med solid PR-arbeid for å få oss velgere til å tro på dem, kortsluttet den demokratiske prosessen? Og hva blir reaksjonene når stadig flere oppdager – på egen kropp – at teoriene ikke fungerer – at klimaet blir ødelagt uavhengig av CO2-renseanlegg, el-biler og CO2-kvotehandel, og at fattigdommen og arbeidsløsheten bare øker på tross av dynamisk skattepolitikk, frihandel og konkurranse? Når folkestyret ikke kan svare på folkets utfordringer, skapes det et farlig tomrom.»

Situasjonen i 1814 var dramatisk. Prinsippene om folkestyre fra den franske revolusjon var slått tilbake av en koalisjon av nesten samtlige europeiske kongehus. Verden var brakt tilbake til sin gamle og tilsynelatende urokkelige orden, og makten var igjen solid plassert hos konge og adel. Det er mot dette bakteppet den norske grunnloven framtrer som modig og radikal.

Det er derfor skuffende at grunnlovsjubileet i stor grad konsentrerte seg om gamle seire, og at det eneste virkelige tilløpet til debatt gjaldt moderate språklige oppdateringer. På denne måten var vi kanskje tro mot grunnlovens bokstav, men forrådte dens ånd. Den manglende politiske viljen til å aktualisere og konkretisere grunnloven, gjør den mindre og mindre anvendelig i praktisk politikk.

Uklarhetene om suverenitetsavståelse rundt EØS-avtalen er bare ett eksempel på dette. Eventuelle framtidige handelsavtaler vil bringe spørsmålet opp på nytt, og man kan lure på om dagens grunnlovstekst er et tilstrekkelig vern om demokrati og rettsstat. Jeg tror at vi etter overstått jubileum må konstatere at det demokratiet som vi har tatt for gitt siden allmenn stemmerett ble innført for 102 år siden, gradvis undergraves uten at det er særlig vilje til å se helhetsbildet.

Resultatet er at demokratiske organer på alle nivåer i stadig mindre grad svarer på folks forventninger. Én av våre største utfordringer, de menneskeskapte klimaendringene, har i 20 år – siden samtlige Stortingspartier unntatt Frp – lovte å redusere dem – blitt diskutert i en lammende enighet. Av taktiske årsaker er det skapt en skinnenighet (klimaforliket på Stortinget), samtidig som det i praktisk politikk knapt er gjort noe for å redusere utslippene. Én annen stor utfordring, å etablere en bærekraftig matproduksjon som kan fø verdens befolkning, møtes likeledes av tomme løfter om å «øke norsk matproduksjon med 20% de neste 20 årene».

Dette sympatiske målet er alle tilsynelatende enige om – men ingen vil snakke om at dette bare er mulig ved å kalle importert fôr for norsk mat. Vegringen mot å løse konkrete problemer er enda mer prekær i landene rundt oss.

De siste 30 årene har en rekke europeiske land slitt med en reell arbeidsledighet rundt 10%. Siden finanskrisen i 2008 har problemene eksplodert. Ungdomsledigheten i land som Hellas og Spania ligger på nærmere 60%, i EU samlet på 23%. Mens Italia og Portugal sliter med nesten 40% ungdomsledighet, er Nederland og Østerrike blant de beste stilte med «bare» rundt 10% ledighet. Europa og USA er i ferd med å få et permanent ekskluderingsproblem som rammer brede, og ofte godt kvalifiserte, lag av befolkningen.

Og ikke i ett eneste land fins det en regjering som kan peke på en vei ut av krisen. Den svake økonomiske oppgangen vi nå (midlertidig?) opplever, gir ingen håp til de utstøtte. Den økonomiske veksten er langt lavere enn produktivitetsveksten, og behovet for arbeidskraft kommer ikke til øke. Sosialhjelpsmottager, bli ved din trygd! Og håp at trygden blir ved deg! Kutt- og konkurransepolitikken som er den eneste foreskrevne medisinen mot krisen, gjør at det siste kan bli et fåfengt håp. Den dominerende økonomiske tenkningen – vekst gjennom konkurranse – er åpenbart ikke egnet til å løse verken den økonomiske krisen eller den økologiske krisen. Våre valgte ledere er like fanget i den som næringslivets ledere og embetsstanden (les: “new” public management).

De vandrer i en endeløs ring som løver i gamle dagers bur i dyrehagene. Eller som økonomen Claude Mouchon spør i boka Pour que l’économie trouve la raison (For at økonomien gjenfinner fornuften): « Er det mulig at å si klart at funksjonen til ‘den økonomiske fornuften’ i bunn og grunn er normativ? Den gjenspeiler altså ikke virkeligheten, men tvert imot, den formulerer hva som skulle bli virkeligheten».

Opptøyer i Hellas

Har de økonomiske modellene, kombinert med solid PR-arbeid for å få oss velgere til å tro på dem, kortsluttet den demokratiske prosessen? Og hva blir reaksjonene når stadig flere oppdager – på egen kropp – at teoriene ikke fungerer – at klimaet blir ødelagt uavhengig av CO2-renseanlegg, el-biler og CO2-kvotehandel, og at fattigdommen og arbeidsløsheten bare øker på tross av dynamisk skattepolitikk, frihandel og konkurranse? Når folkestyret ikke kan svare på folkets utfordringer, skapes det et farlig tomrom. Ikke-demokratiske krefter kan komme til å fylle det.

Tegnene vi ser er skremmende: fjorårets EU-parlamentsvalg ble i flere land et gjennombrudd for partier med tvilsomt demokratisk rulleblad som Sverigedemokratene og Front National i Frankrike. Begge prøver å fylle tomrommet som skapes når verken høyre- eller venstresiden har annet enn nye år med arbeidsledighet og fattigdom å tilby de utstøtte.

Hvilke (politiske) krefter som kan settes i sving hvis klimaet løper løpsk og sender hundretalls millioner mennesker på flukt fra flom, tørke og sult, orker jeg ikke å skrive om. De demokratiske organene våre – de som ble skapt av Opplysningstiden, den franske og amerikanske revolusjon og vår egen grunnlov – er i ferd med å skrumpe inn og miste makt.

For, slagordet «All makt i denne sal», burde på nytt bli et kamprop. Gjennom de siste 30 årene er de demokratiske, altså folkevalgte institusjonene, gradvis tømt for innhold og makt.

En rekke typer beslutninger som våre folkevalgte representanter tok med største selvfølgelighet tidligere – som markedsregulering av epleproduksjonen, finanstransaksjoner over grensene, rammer for leieprisene for boliger, sentralbankens rentenivå osv. – er nå overlatt enten direkte til markedet, eller til organer som forutsettes å tilrettelegge forholdene for markedet.

«Vi vanlige borgere er med dette fratatt makt – blant annet til å gjøre noe med klimautslipp og arbeidsledighet. Landene i Sør-Europa har bittert fått erfare hva det kan bety når folkevalgt makt overføres til en teknokratisk sentralbank. Hellas fikk også klar beskjed om grensene for folkestyre da landets regjering ønsket å holde folkeavstemning om euroen, og dermed også om finanspolitikken.»

Vi vanlige borgere er med dette fratatt makt – blant annet til å gjøre noe med klimautslipp og arbeidsledighet. Landene i Sør-Europa har bittert fått erfare hva det kan bety når folkevalgt makt overføres til en teknokratisk sentralbank. Hellas fikk også klar beskjed om grensene for folkestyre da landets regjering ønsket å holde folkeavstemning om euroen, og dermed også om finanspolitikken. Tre ikke-folkevalgte organer, EU-Kommisjonen, den Europeiske Sentralbanken, og det Internasjonale Pengefondet, satte foten ned. La trahison des élites – Elitenes forræderi er den megetsigende tittelen på en bok av Raoul Marc Jennar i belgiske Oxfam.

Få kjenner verdens urettferdighet bedre enn nettopp denne internasjonale hjelpeorganisasjonen. Jennars konklusjon er at stilt overfor fattigdoms- og miljøproblemer trekker de økonomiske og politiske elitene seg tilbake til organer og møterom der offentligheten ikke har adgang.

Særlig er han bekymret for at Europa, demokratiets vugge og fremste verksted, svikter sine idealer: «Man har valgt å bygge et Europa som favoriserer en kommersiell, økonomisk og finansiell tilnærming, og dette viser seg ødeleggende for den modellen som er bygd opp tiår etter tiår», skriver har i boka fra 2004. Raoul Marc Jennar utga i mars 2014 et hefte der han offentliggjør viktige deler av de hemmelige dokumentene som ligger til grunn for forhandlingene som pågår om avataleverket TTIP som og vil påvirke Norge i stor grad (les om TTIP hos ABC-nyheter): Le grand marché transatlantique La menace sur les peuples d’Europe (Det store transatlantiske markedet Trusselen mot Europas folk).

Hvis USA og EU (med Norge på slep) blir enige om en handelsavtale med utgangspunkt i de dokumentene som Jennar har offentliggjort, vil avtalen innebære større inngrep og innskrenkninger i handlingsrommet for folkevalgte organer som et norsk EU-medlemskap.

Arbeidsmarkedspolitikk, miljøpolitikk, offentlige innkjøp og offentlige tjenester dekkes av avtalen, og avtalen kan kreve oppheving av «hindringer som har en negativ effekt på offentlige markeder (…), inkludert lokalisering og krav om lokal produksjon». Stridsspørsmål skal avgjøres av et tvisteorgan bestående av tre jurister, uten ankeinstans, og private selskaper gis fulle rettigheter til å stevne nasjonale, regionale og kommunale myndigheter samt å overprøve nasjonale rettsinstanser.

Ingen mekanismer er planlagt for å behandle saker som f.eks. regjeringen eller kommunestyrer kunne ønske å anlegge mot private selskaper. Særlig farlig blir dette siden språket i forhandlingsdokumentene åpner for svært velvillige tolkninger til fordel for «det frie marked», blant annet ved å inkludere «forbud mot urimelige, diskriminerende og tilfeldige tiltak». For hva kan ikke være urimelig når målet er et sømløst marked der all inngripen ses på som sand i et perfekt maskineri?

Norsk genteknologilovgivning – og EUs – har vært trukket fram som slik sand. Fagforeningsrettigheter og arbeidstidsbestemmelser kan være andre ulovlige hindringer. Restriksjoner på utvinning av mineraler (gruvedrift), offentlige rettigheter til vannkraft, tildeling av tillatelser til utvinning av olje- og gass eller fiskekvoter kan også være ulovlige hindringer, siden en avtale bør «garantere fri og varig tilgang til råvarer (og energi)».

Norsk natur, kanskje ikke så norsk i fremtiden?

Svært mye av det vi bes ta stilling til ved Stortings-, fylkes-, og kommunevalg, vil i realiteten avgjøres av tre forretningsadvokater. Forhandlingene har ikke lagt til rette for noen demokratiske organer for å følge opp avtalen. Dens dynamikk (for avtalen er dynamisk på den måten at den bare kan utvikle seg i én retning: mer marked, mindre demokrati…) ligger i hendene på tvisteorganet som verken har demokratisk legitimitet eller fagkompetanse utover forretningsjus. Resultatet kan synes gitt.

En lignende avtale har allerede fungert mellom USA, Mexico og Canada i 20 år. Amerikanske selskaper har vunnet 30 av 30 saker mot canadiske myndigheter. En frihandelsavtale med de elementene som nå er lekket, setter ikke bare demokratiske organer ut av spill, men snur opp ned på det som har vært en av rettsstatens raison d’être, nemlig beskyttelsen av individet mot overgrep. Loven er lik for alle, men som forfatteren Anatole France skrev under frihandelens forrige glansperiode: «Loven, i sitt ønske om liket, forbyr både rike og fattige å sove under broene, tigge i gatene og å stjele brød». Den typen lover – og tilhørende «rettsinstanser» – som opprettes i henhold til handelsavtalene, fungerer som et systematiske forsvar for de store selskapene mot den enkelte borger.

Selskapene kan dekke seg bak vernet av bedriftshemmeligheter (enten det gjelder finansielle transaksjoner, tester av kjemiske stoffer eller genmodifiserte organismer), mens min og din e-post overvåkes av NSA og Facebook-veggen vår saumfares av kommersielle interesser som skreddersyr reklame. Storselskapene framstår mer og mer som den nye adelen – den som grunnlovsrevisjonen av 1821 opphevet. Vårt politiske system bygger på en balanse mellom folkevalgte organer, marked og sivilsamfunn. Denne maktbalansen vil bli ødelagt hvis de pågående forhandlingene konkluderer i en avtale.

Prinsippene fra Grunnloven og 200 års demokratiutvikling vil bli erstattet av bankmilliardæren David Rockefellers visjon: «Noe må erstatte regjeringene, og den private makt er etter min mening den rette instans for å gjøre det».

Relatert
Hegemoniske krampetrekninger
Mer vekst = mer ulikhet?
Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk
Europas eksistensielle ”de-konstitusjon” – Michael Marder
GMOs skyggesider
Apokalypsens fire ryttere – del II
Makten over maten
Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?
Trenger vi matproduksjon i Norge?