What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Barbari var overskrift på forsiden av Dagbladet da bilder av liket til USAs ambassadør, Christopher Stevens, ble slepet rundt i den libyske byen Benghazi. En representant fra Vesten har blitt drept, de offisielle følelsesutbruddene løper tilsynelatende høyt, mens tusener som mistet livet som følge av opprøret som ble støttet av vestlige er anonyme ofre, som om de aldri har eksistert for det vestlige øye.

Av A. Viken, skribent KULTURVERK 

«Men er vi rede for råskapens konsekvenser, har vi blitt tilstrekkelig amputerte, selvforherligende og likegyldige til å ønske den velkommen? Uansett, barbariet behøver ikke invitasjon. Vi forferdes lett og overfladisk, men grusomhetene blir så mange i grusomhetens teater, som spiller forestillinger som samtidens etikk hviler på; det er i frykten for barbariet, barbariet legitimerer seg selv.»

For de som fulgte med konflikten og de voldsomme demonstrasjonene som grep om seg med et realistisk blikk i Libya, var den utvikling vi ser nå klar fra begynnelsen av etter at USA og Vesten bestemte seg for å oppløse staten Libya. Nærmest total ødeleggelse av infrastruktur og en krig uten ende på økonomisk, religiøst og etnisk grunnlag. Den arabiske våren som mer ligner et virus som sprer død, elendighet og krig i sitt kjølvann, går nå inn i sin høst. Gnisten som satte fyr på sinnet denne gangen var en anti-islamsk film Innocence of Muslims som gjentar islamofobe forestillinger om Muhammed som pedofil morderisk svindler, et klassisk eksempel på blasfemi.

Filmen er i enhver forstand en åndssvak, latterlig og nærmest pornografisk fremstilling av islam, men sikkert virkningsfull for enklere konstruerte sinn. Den er i bestefall en kalkun av en propagandafilm, pinlig i enhver forstand, og ville neppe fått oppmerksomhet om ikke det var slik at man søker provokasjonen for å igangsette en brann. Hatet har gode vilkår i Midtøsten, uansett side. Noe både muslimske demonstranter og imbesile islamhatere preges av. Etter at den først angivelig ukjente jødisk filmskaperen Sam Bacile lansert en trailer til filmen på youtube, ser det nå ut til at det er en koptisk aktivist bosatt i California som står bak makkverket. Skuespillerne har nå forståelig nok lite lyst til å bli assosiert med filmen.

Sjokket til vestlige ledere i møtet med det raseriet som nå utfolder seg, er grunnfalskt. President Obama gikk først ut og støttet de voldsomme demonstrasjonene i Egypt som han tidligere har gjort i Benghazi, for siden å snu 180° da konsekvensene av destabiliseringspolitikken rammet en av deres egne. Støtten ga han først for å sikre støtten han har blant sunnimuslimske islamister med base i Saudi-Arabia. Det er viktig for USAs geostrategi at sunnier fortsatt skal kjempe for å rive ned den syriske stat og være en spydspiss i et kommende oppgjør med sjiamuslimene i Iran. Men åpenbaringen av dobbeltspillet mellom å samarbeide med de som i ene øyeblikket kalles terrorister i andre øyeblikk demokratiforkjempere, er en blunder som kan koste ham valget.

Borgerkrigen som raser i Libya er kjent av alle ledende politikere innen utenrikspolitikken, ikke minst Norges egne geopolitiske sjakkspiller, Jonas Gahr Støre, som opparbeidet seg mye offisiell forferdelse i pressen i konkurranse med de andre norske politiske papegøyene.

Volden og grusomheten som nå herjer i Libya og som med samme forente utviklingshjelp fra Saudi-Arabia, USA og vestlige følgesvenner nå herjer i Syria, er vel kjent. Det er en pris man har vært villig til å betale for å knuse de egenrådige statene i Midtøsten og deres strategiske faktor, for å kontrollere og beskytte olje- og gassressurser. De som tror at Vesten ville bruke enorme ressurser for å krige under dekke av demokrati og menneskerettigheter om ikke disse områdene hadde en strategisk geopolitisk betydning, mht. gass og olje, behøver en seriøs reality check. Norge er på pletten både i Irak og Libya for å gjøre sine hoser oljesorte og gassblå. Blod for olje, en side av oljeeventyret som ikke fortelles i klartekst, men ikke er vanskelig å lese.

Men hva med barbariet? Jo, barbariet er ikke ukjent i Midtøsten, og som en forlengelse av klanstruktur og stadige feider mellom de ulike folk der, så er vold ikke noe som ble innført fra Vestens side. Den dominerende religion i regionen islam ble innført med sverd for å si det enkelt, og ekspanderer fortsatt med sverd. Men sverdet retter seg mest mot egne folk og naboer, islam er i krig med seg selv, de er ikke ferdig med sin middelalder og reformasjoner. Sunnier og sjiaer er dødelige fiender, men deres kriger og konflikter får bensin på bålet fra særlig vestlig intervensjon og spill i kulissene. Bålet hadde ikke blitt en eksplosiv brann uten ingrediensen av vestlige innblandinger og økonomiske ambisjoner. Splitt og hersk er som før nevnt spillet som spilles, det spilles godt.

Den sunnimuslimske islamisten er fiende og terrorist én dag, opprører og frihetskjemper en annen. Samme spill spilte man i den årelange krigen mellom Iran og Irak (1980–88), hvor vestlige land og USA ikke så noe positivt i at noen av partene ble sterke nok til å vinne, så man sørget for gjennom ulike kanaler (Iran–Contras-skandalen, var en slik kanal) å forsyne de stridende med tilstrekkelig mengde våpen for å holde det gående uten noen avgjørende seier som kunne endre balansen. Nærmere en million mennesker ble drept i denne krigen. Islamister ble brukt både i Bosnia og Kosovo, side om side med ikke bare amerikanske, men òg norske spesialstyrker. Antallet drepte og skadde i Irak og Afghanistan etter USA og NATOs frigjøringskriger der, er så stort at det forblir kun et tall i en enorm kjøttmaskin som de fleste ikke tar inn over seg annet enn som et kollektivt «huff, så skrekkelig, er det noe gøy på TV i kveld?».

Barbari? Det er ikke noe nytt og barbaren er alltid den fremmede, den hvis raseri, hat og vold vi ser på med avsky og skrekk og som vi trekker en lettelsens sukk over om bomber og granater moser til en kjøttklump. Slik Obama nå med stor fanfare kunngjør at han vil gjøre mot de som for mindre enn ett år siden var hans støttespillere, «frihetsforkjemperne». Fredsprisvinneren har sitt eget syn på fred og krig, og er leder for en stat som sanksjonerer tortur uten at noen nevneverdig i offentligheten og presse fortrekker en mine. Volden er en del av det menneskelige, slik krigen også er, og det besynderlige er at man som pasifistisk imperialist, slik Norge og Vesten synes å praktisere med sin retorikk, blir tvunget til en evig krig for evig fred. En totalitær utopi og et tilsynelatende paradoks både George Orwell og Gore Vidal har skrevet om.

Men denne voldelige naturen er ikke ensbetydende med at man ikke kan begrense kaoset og konfliktomfanget. Det er stor forskjell på klanskonflikter og stammekriger som har herjet Midtøsten, Afrika og en gang også Europa, og den industrielle høyteknologiske krigen. Krigen for fred og kapital, som varer og varer. Den industrielle krigen umenneskeliggjør mennesket, både fiende og allierte muteres til nevnte ansiktsløse kjøttklump; helt i tråd med sekulære forestillinger, om materie og tilfeldighet som alts innerste mening.

Hellig hat og raseri som i selvmordsbomber er avmakten mot en Molok som bare kan ødelegges innenfra. Barbaren er han som står på andre siden av avgrunnen. Barbaren kan kun knuses ved å krysse denne avgrunnen, tenker man. Dermed står man selv som barbaren og all moralsk rett og indignasjon blir relativ og subjektiv.

Slik lever barbariet godt i oss og når Norge trekker hovedstyrken sin ut av Afghanistan og skryter av vel utført jobb som del av verdens mest effektive krigsmaskin, og dermed drapsmaskineri, så bryr det oss ikke. Noe annet med faren til elitesoldaten og offiseren som betalte hele innsatsen han gikk inn i krigen med, seg selv; sønnen er nå borte for all tid. Han bryr seg der vi ikke bryr oss og kan vurdere den sanne verdi og kostnad av krigen. Faren erkjenner at sønnens død ikke hadde noen større heroisk eller historisk mening. Sønnen beskyttet ikke norske interesser, kun et system. Andre i samme situasjon vil klamre seg til at de var en del av noe viktig, mens blodsportene i Afghanistan spilles på høygir videre leter politikere etter nye ofre for vår medmenneskelighet.

Det er ikke vanskelig å kjenne empati, eller snarere et grøss over vår egen sårbarhet når vi betrakter Christopher Stevens tragiske og brutale skjebne der han slepes omkring som et slaktoffer av mennesker han for ikke lenge siden førte samtaler med. Dessuten er det ekstra sterkt for mennesker å se en person som tilhører samme kulturkrets og etnisitet bli rammet av vold, noe media og offentlighetens reaksjoner speiler, medfølelse og empati er rasistisk. De som ikke besitter evnen til dobbelttenkning og selektivt minne, ser parallellen til den samme horden som lemlestet og slepte Gadhaffi omkring med en lattermild Hillary Clinton som vitne og medløper på god avstand, historisk ironi vil noen føye kynisk til. Det er ekkelt å se slike scener, selv i vår tid, fordi barbariet da ikke kun blir en abstrakt fiksjon og døden ingen rask flukt, men for den som rammes en tilsynelatende endeløs lidelse og en avskjed fra livet i det absolutte, ensomme angstfylte mørke. Ingen har lyst til å gå en slik død i møte, men mange møter den i konflikter vårt eget land er dypt involvert i.

En mann hvis navn man en gang ikke skulle nevne, ytret seg slik i sin sluttappell: «Jeg tror at vi alle kan være enige om at 22. juli så skjedde det en barbarisk aksjon. Det som skjedde 22. juli,  regjeringskvartalet og på Utøya, var barbariske handlinger.»

Han erkjente sitt barbari. Barbariet har kommet hjem.

Det vil om vi ikke erkjenner avgrunnen i vårt eget barbari komme igjen – og igjen, i stadig nye og gamle former. Her hjemme kamuflerer vi barbariet, slik at vi kan bære det frem for siden å slippe det løs på god avstand, men det lar seg ikke gjemme. Barbariet har blitt en global eksportvare.

Men er vi rede for råskapens konsekvenser, har vi blitt tilstrekkelig amputerte, selvforherligende og likegyldige til å ønske den velkommen? Uansett, den behøver ikke invitasjon. Vi forferdes lett og overfladisk, men grusomhetene blir så mange i grusomhetens teater, som spiller forestillinger som samtidens etikk hviler på; det er i frykten for barbariet, barbariet legitimerer seg selv.

Vi bør spørre, nå som millioner av mennesker hater oss, fremmede, mørke masser som bølger i flimrende bilder og reportasjer, som vi raskt vender oss bort fra, finnes det noen grunn til at barbaren skal elske oss?

 

Christopher Stevens egen introduksjon til Libya

 

Relatert

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Anders Behring Breivik – en dom over samtiden

West accepts terrorism when it’s politically expedient – Russian FM — RT

Exclusive: Obama authorizes secret help for Libya rebels

Les kommentaren «Tortur i norsk  innpakning» i Aftenposten

Patrick Hayes: «How the West wrecked Libya»

Daniel Larison: «Libya is still a mess»

Jihadister rekrutteres til Syria, Kamran Bokari fra STRATFOR analyserer situasjonen –  «Jihadist Opportunities in Syria»