Hvem er Charlie?

Pim_Fortuyn

For en som til forskjell fra de aller fleste selvbestaltede Charliene der ute som har opplevd og opplever at mennesker aktivt går inn for å begrense ens ytringsfrihet gjennom fysiske angrep, diskreditering og forsøk på utpressing, er offentligheten etter mordene på Charlie Hebdo-redaksjonen et underlig skue, for ikke å si skuespill. Krigen om meningsrommet fortsetter med uforminsket styrke selv om alle for en stakket stund heter Charlie (bildet viser den nederlandske  politikeren og sosiologen Pim Fortuyn som ble myrdet 2002).

A. Viken aka Tord Morsund, redaksjonsmedlem KULTURVERK

«For hver som marsjerer for venstreliberale verdier, må man om man hevder en tilnærmet full ytringsfrihet som ideal akseptere at andre forkaster disse liberale verdiene. Ja, endog forkaster demokratiet. Eller om man finner det utålelig og vil bruke ulike uformelle og formelle maktmidler for å begrense den, så bør man være ærlig å uttrykke at man ikke er for ytringsfrihet, men en ideologisk begrenset rett til ytring.»

Etter at redaksjonen hos det franske satirebladet Charlie Hebdo ble henrettet av muslimske aktivister, overgår den politisk korrekte meningseliten seg forutsigbart i å uttrykke forferdelse, fordømmelse og ikke minst frykt for at deres politiske antagonister, nasjonalister og innvandringskritikere av ulike tapninger skal kunne dra veksler på hendelsene.

Parallelt slenger massen av folk seg på bølgen og vil vise at de også er «Charlie Hebdo» i sosiale medier, og har plutselig fått mot som ti ville løver til å kjempe for ytringsfrihet om man skal tro memene og deres egne bombastiske utbasuneringer.

Men de er ikke alene: Islamofobe har funnet en kjærkommen sak de kan bruke uten evne til å se det større bildet i sin forestilling om at alle muslimer står i ledtog med hverandre og står sammen i felles konspirasjon mot Europa sammen med europeiske politikere. Sammenhengen med en morderisk og dehumaniserende vestlig okkupasjons- og destabiliseringspolitikk overfor muslimske stater og folk vil man ikke se. Muslimer er Satans barn og ferdig med det. De må tåle å miste lemmer, barn, utherde tortur og fornedrelse, undermennesker som de er hele hopen om man skal tro document.no og deler av deres kommentariat.

De hellige venstreliberale og nyliberale selverklærte innvandringsvennlige på sin side fremmer nå tesen om at antagonismen terroraksjonen utrykker er et isolert fenomen, knyttet til enkeltstående ekstremisme (les: det mangehodede trollet al-Qaida/IS som vestlig media trekker frem til stadighet som allestedsnærværende). At det kan ha noe med at mange fremmedkulturelle føler seg totalt fremmedgjort i møtet med den vestlige sivilisasjonens humanistiske og sekulære ideal etter å ha sett den på nært hold, nei, det kan og vil de ikke se.

En av tesene som kolporteres av flere i offentligheten er at drapene ikke hadde noen rot i islam og at man ikke var provosert av satiren. Ja, satiren var uproblematisk for de muslimske unge sinte menn, men man ville provosere frem fremmedfiendtlige pogromer mot muslimer og dermed øke konfliktgrunnlaget. Det er absolutt mulig, men det ene utelukker ikke det andre. Raseriet mot vanhelligelsen av Muhammed er sannelig reell for mange, noe enhver som faktisk kjenner praktiserende og troende muslimer vet, uten at det automatisk fører til terror eller ansvarliggjør alle muslimer i sammenheng med en terroraksjon.

Men hvordan står det egentlig til med ytringsfriheten så mange nå vil hegne om? La oss ta en titt på samtiden, den nære fortid og lokale forhold.

Samtidskunstneren og kunstteoretikeren Lars Vilks som har levd med en dødsdom hengende over hodet siden 2007, ble nylig utropt som nazi-apologet av flere av de som nå hevder å være Charlie Hebdo (se artikkel i Klassekampen). Grunnen var han forsøkte å forstå den kontroversielle og definitivt politisk ukorrekte gatekunstneren Dan Park i en kunstteoretisk kontekst. Interessant er at det svenske rettsvesenet har dømt Dan Parks kunst som hets. Paradoksalt nok med bokbrenning og forestillingen om Entartete Kunst som hyppige referanser i samtidskunstens selvforståelse, har man i tillegg til fengsling av Parks også beordret destruering av flere av hans verker (den kjente kunstkritikeren Tommy Olsson kommenterte det problematiske i forfølgelsen av Dan Park her).

Ikke mange uttrykte noen støtte for Vilks da han holdt foredrag om Dan Parks kunst på Deichmanske ifjor. Tvert om, en gruppe ivrige meningsforfølgere forsøkte, uten å lykkes riktignok, aktivt å forhindre kunstforelesningen og debatten, flere av disse er nå ivrige talsmenn for ytringsfriheten (Kunstkritikk har en gjennomgang av debatten).

Ytringsfrihet har blitt et nytt uttrykk som setter likhetstegn mellom den som hevder sine verdiers ytringsfrihet – og godhet. Om man faktisk forfekter det konsekvent spiller liten rolle, det er det å kunne knytte begrepet til sine sette av verdier det handler om, begrepet får dermed slektskap med det like meningsløse utsagnet «demokratiske verdier».

DanPark

Dan Park fikk trynet slått inn nok en gang av selverklærte frihetskjempere nå sist nyttårsaften fordi han ikke vil la seg sensurere, men ingen av disse som nå hevder å være Charlie vil si: «Jeg er Dan Park!». Ikke en gang om han ble skutt. Han står utenfor den venstreliberale sfære av gode rettroende med sine grove og vulgære collager og gatekunst som befinner seg innenfor punkens banale og infantile, men tidvise hardtslående estetikk (les om angrepet her).

Lars Vilks og Dan Park kjenner Charlie Hebdo.

Ærlig talt følte jeg hverken tidligere eller nå at Dan Parks kunst er spesielt god eller engasjerende i seg selv, men reaksjonene den forutsigbart fremprovoserer og konteksten disse reaksjonen står i, er interessant. Dan Park er en narr som avslører illusjoner om frihet og maktens manglende evne til å se seg selv utenifra, slik narrer alltid har gjort. Makten har gått rett på sin egen trangressive limpinne. Vilks er derimot en interessant kunstteoretiker helt uavhengig av Dan Park, muslimer, antimuslimer og Muhammed. Men det får man komme tilbake til i en annen sammenheng.

I løpet av kort tid har man i Frankrike, Norge og Vesten ellers trommet sammen hoffmuslimene, de som kan gi den sekulære, globalistiske forestillingen om en grenseløs verden hvor alle mennesker ønsker å leve sammen i et nyliberalt paradis, et vennlig og kledelig underlegent muslimsk ansikt. Meningen er å betrygge de uklanderlige nordmenn og vestlige verdensborgere om at muslimer ikke representerer andre verdier, og vise en underkastelse overfor vestlig sekularisme og venstreliberalt hegemoni. At denne offentlige underkastelsen i seg selv i seg selv skaper hat er åpenbart sosiologisk og psykologisk, men den vestlige verdensborger nekter å ta inn over seg at andre mennesker faktisk kan tro på en Gud og anse noe som helligere enn egen materiell velferd.

Man hevder frihet, men friheten som innrømmes på sikt er kun friheten til å velge det monokulturelle nyliberale hegemoni på bekostning av egen identitet. Disse samme nyfrelste ateister kan samtidig uten å blunke hevde at Vesten ikke er i krig med islam, samtidig som bomber faller og man legitimerer det med at man kjemper mot ikke bare terror, men reaksjonære, antiliberale krefter. Droner levner hverken barn, kvinner eller sivile muslimer særlige mange valg.

På samme tid har man Angela Merkel og systempolitikere omkring i Europa, verden og det ganske land som mindre enn ett døgn før mordene utpekte PEGIDA (den folkelige protesten i Tyskland mot masseinnvandring) som fiender av demokratiet (selv om de benytter seg av fredelige og demokratiske virkemidler), tar nå uten blygsel herr Charlie Hebdos autoritetsfiendtlige tegninger til inntekt for seg og sitt system: «Dette er et angrep på oss!!!!» (Les Willam Throndsens «Je suis hypocrite»).

Ikke minst på bakgrunn av den betente situasjonen i Frankrike er dette åpenbart den enkleste strategien de kan gripe til.

dr-strangelove-quennelleKubricks Dr. Strangelove

Det er ikke lenge siden den fransk-afrikanske komikeren Dieudonné vekket tverrkulturell begeistring på tvers av klasse og etniske grenser hos gamle og unge med sin Dr.Strangelove-inspirerte «quenelle»: en omvendte hitlerhilsen. Denne vakte etablissementets vrede som likte dårlig hans humor, da den ble anklaget for å være antijødisk. Dieudonné hevder på sin side at det er en latterliggjøring av begrensninger på ytringsfriheten og ensidig fokus på det jødiske folks lidelser på bekostning av andre folk som har lidd i historien. Franske myndigheter ønsker å forby hilsningen.

Quenelle_Géante_TGI

Smakløs og grovkornet er humoren til standup-komikeren Dieudonné utvilsomt. Der er han i godt selskap med Charlie Hebdo. Men hva med denne ytringsfriheten som hundretusener nå har marsjert for? Hans populære humor tåles så lite av systemet at hans turné og opptredener faktisk er forbudt ved dom i fransk rettsvesen, og han ble nylig fengslet for terrorvirksomhet da han hadde postet «Ikveld, for egen del, føler jeg meg mer som Charlie Coulibaly» (Amedy Coulibaly er en av de drepte terroristene). Posten fikk over 1.5 millioner liker før den ble fjernet (les om arrestasjonen av Dieudonné hos NRKNorske komikere er sjokkerte over arrestasjonen av Dieudonné i Klassekampen).

I Frankrike har den jødisk-algirske forfatteren, TV-personligheten, innvandringsmotstanderen og samfunnsdebattanten Éric Zemmour nettopp gitt ut boken Det franske selvmord (Le Suicide français), som er et veritabelt angrep på det senmoderne nyliberale globalistiske Frankrike og det han oppfatter som et ideologisk konstruert og indusert selvhat. Boken er en bestselger.

Frankrikes overmåte populære og prisvinnende enfant terrible Michel Houellebecq ga samme dag som terroranslaget ut sin bok Underkastelse (Soumission). Bokens hovedtema er Frankrike i 2022 hvor den politiske eliten til høyre og venstre kaster inn håndkleet og inngår en valgallianse som lar det fiktive partiet Muslimsk Brorskap knuse Marine Le Pen og Front Nasjonal, for dermed å heve flagget med halvmånen over Elyséepalasset.

Michel Houellebecq_Soumission_livres

Romanen er på ingen måte noen endimensjonal politisk pamflett og er ikke et politisk manifest, men den har skapt forutsigbar furore hos etablissementet. Houellebecq som figurerte på forsiden av magasinet Charlie Hebdo samme dag som terroraksjonen, har nå konstant politibeskyttelse. Hans bok vil garantert blir den mestselgende noensinne i hans forfatterskap så langt (les intervju med Houllebecq om han siste bok her).

Men det er frykten for det nasjonalistiske og antiglobalistiske Front National som er den største bekymring for makthaverne i og med at partiet i alle senere målinger er størst. Marine Le Pen og bevegelsen bak henne som hennes far grunnla, har vist seg å være noe mer enn en flyktig populistisk provokatør. Intellektuelle og venstreorienterte som har meldt sin overgang eller støtte til partiet blir stadig flere. Det er nå Frankrikes arbeiderparti fremfor noe (les Baudrillards flengende kritikk av en impotent venstreside).

Hegemoniet er i ferd med å slå sprekker for de borgerlige og sosialistiske systempartiene. Derav den desperate omfavnelsen av Charlie hos Frankrikes, ja, hele Vestens politiske elite.

Aftenpostens reportere på plass i Paris noen timer etter drapene kunne rapportere fra nøye utvalgte tilfeldig spurte at de alle nå fryktet støtten til det høyreekstreme Front National. “Det franske folket har talt”, kan Aftenposten fortelle oss. Case closed. De over 100 000 mange i Paris som tok til gatene samme dag som drapene, som gråt og var rasende og opprørte over at mennesker henrettes på grunn av ytringer i det offentlige rom, nei, hva tenkte vel egentlig de? Gråt de av tanken på Front Nationals fremgang?

le-front-national-de-la-jeunesse-fnj-a-devoile

2+2=5 er min konklusjon etter å ha lest litt både hva den islamofobe og etnomasochistiske fløyen vrenger ut av sine overbelastede hjerner som har problemer med å tenke en tanke til sin ende, men som også ifølge dem selv får tid til å forferdes og gråte i strie strømmer simultant mens de hakker i vei på sine tastaturer nonstop. Det er ikke lett å skrive mens man forferdes og gråter. Det kan jeg selv avsløre.

De islamofobe mener som nevnt at muslimer egentlig er ett folk som bare later som om de er fraksjonerte og uenige med hverandre, men som vil marsjere samlet under en fane for første gang i historien for å knekke den godmodige, fredselskende hvite mann. De er egentlig om man skal tolke kommentarer hos bl.a.Document.no, ett folk bestående av pedofilidyrkende, brune undermennesker som fortjener å underkastes vestlig konsumkult og utherde med godt humør vestlige okkupasjoner, drap, oppløsning av stater, tortur og degradering av deres ære og kultur.

«Frelsen er å bli annenrangs kloner av hvite, som med glede og lyst skal ta underbetalte slavejobber for å holde illusjonene om et grenseløst tolerant vekstsamfunn gående.»

Frelsen er å bli annenrangs kloner av hvite, som med glede og lyst skal ta underbetalte slavejobber for å holde illusjonene om et grenseløst tolerant vekstsamfunn gående. At disse når de nå har benyttet seg av Vestens tilsynelatende selvmotsigende åpne dør til sine stater, som for en stakket stund flyter i honning og generøse trygdeytelser, har en grunn til å hate Vesten, det passer ikke med deres 2+2=5 og er derfor uforståelig (les “What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren”).

De etnomasochistiske i blå, rød eller grønn mundur, som åpner grensene varmt for mennesker de selv ikke ønsker å ha i eget nabolag eller vennekrets – med unntak av en og annen kokosnøtt som maskot – de ser muslimer som kulturelt og religiøst tilbakestående, som i kraft av sin underlegenhet og uvitenhhet er ofre. Ofre som kun kan reddes gjennom selvutslettende underkastelse for sekulariserte liberale idealer. Disse lengter egentlig etter å bli en del av deres venstreliberale, nihilistisk-materialistiske undergangsmerkede sivilisasjon. Relativisme, eksistensiell meningsløshet og ekstrem narsissisme skjult under en fullstendig absurd karrierisme er hva Vesten har å tilby unge om de ikke selv har en egen medfødt integritet og karakter, et moralsk senter som er et kompass gjennom samtidsforvirringen.

Da er det ingen overraskelse at flere og flere søker til sine røtter og sin identitet. Enten de er muslimer eller europeere. Det er heller ingen overraskelse at ulike kulturer og folkegrupper har ulike interesser som ikke konvergerer om ikke en av partene underkaster seg og lar seg assimilere eller fortrenge.

Den verdenskjente jødiske sosiologen og filsofen Zygmunt Bauman nevner i et intervju i med nettmagasinet Social Europe i kjølvannet av terroraksjonen, det fremmedgjørende fragmentariske og dehumaniserende i samtiden som årsak. Han refererer til en overfladisk illusorisk multikulturalisme han med referanse til den kjente amerikanske intellektuelle jusprofessoren  Stanley Fish kaller boutique multiculturalism. Denne forstilte multikulturalismen som ikke forener, men fremmedgjør i det han benevner som diasporisation (eksiltilværelse) henger nøye sammen med den globale  konsumkulten ifølge Baumann.  Han siterer følgende fra Fish:

«En boutique multiculturalist, hevder Fish , tar ikke og kan ikke ta seriøst  kjerneverdiene i kulturene han/hun hevder å tolerere». Bauman legger til at dette virker ydmykende for den «andre», det som er hellig for den fremmede blir en vits, noe den tolerante ikke tar på alvor, med gjensidig aggresjon og mistillit  som resultat og har liten optimisme på fremtidens vegne (les intervjuet med Zygmunt Bauman her).

bombing-libya-nrk-brennpunktBombesikte fra Libya, norsk F-16

Vesten er i krig med store deler av den muslimske verden gjennom okkupasjoner og destabilisering. Det er ikke en krig jeg og mange andre vil ha, har villet eller ønsket, i den forstand at jeg alltid har kritisert nykolonialismen i alle dens destruktive former. Ikke minst den nyimperialistiske okkupasjonspolitikken som skjules under eufemismen intervensjon. Like fullt gjøres man ufrivillig til delaktig da man er borger av stater som uten videre tråkker på menneskeverd og etterpå spiller dårlig melodrama som forsøker å innbille seg selv og andre at terroren er «uforståelig».

De islamofobe og etnomasochistiske er rørende enige om at det er feigt og uforståelig at mennesker fra kulturbakgrunner som blir herjet med og tråkket på av verdens sterkeste militærmakt slår tilbake og reagerer med hat og raseri. Muslimer har mistet hundretusener, men en liberal vesteuropeer er tydeligvis verdt minst 100 000 svartmuskete muselmenn om man skal følge den vestlige krigslogikken. Tausheten etter avsløringen om USAs og alliertes torturvirksomhet på slutten av fjoråret er talende.

Enda mer komplisert og uforståelig blir det når de mest ekstreme gruppene er direkte og indirekte finansiert og støttet av USA og Vestens allierte selv, som de wahabistiske saudiene. Saudi-Arabia, Norges fremste allierte i regionen etter Israel, pisker og henger opposisjonelle.

De har mye til felles disse to fløyer, i sin visshet om moralsk overlegenhet som gir moralsk frikort til å være prinsippløs og inkonsekvent. Og om man skal snakke om ytringsfrihet og dens eventuelle grenser og grenseløshet, er det å være prinsipielt konsekvent første bud. Det kreves absolutt ingen moralsk integritet å støtte egne ytringers rett på bekostning av andres.

drone-strike-by-obama-child-killedOffer for amerikansk droneangrep

Men tilbake til Charlie Hebdo. Hvem er Charlie? Jeg vet at du som leser ikke er Charlie. Ja, jeg er heller ikke Charlie. Men jeg kjenner ham godt. Jeg vet en del om hva prisen for ytringer i et samfunn som preker ytringsfrihet, men uten skam praktiserer en lite subtil undertrykkelse av systemkritiske.

Jeg har grunnet ytringer opplevd vold, tåregassangrep, drapstrusler, fått to biler blitt knust av maskerte voldsaktivister med kort mellomrom etter at man skrev en artikkel om deres nettverk i 2004 ( bl.a. Monitor/nå Vepsen, SOS-Rasisme/Tjen Folket, AFA, Antirasistisk Senter) og holdt et møte som interessant nok hadde ytringsfrihet som tema. Møtet ble avbrutt etter voldelige trusler og angrep av såkalte antirasister og deltagerne måtte skysses skjult i biler fra stenkastende antirasister. Studiesituasjonen ble etterhvert umuliggjort og jeg måtte bruke advokat for å i det hele tatt få noen bedømmelse på prosjekter ved slutten av mitt arkitektstudium.  Arbeidsgivere har latt seg presse til å si meg opp, nå senest for ett år siden (les gjerne “Et angrep på meningsfriheten” igjen), for å nevne noe.

Historien er mye lengre, så dette var kortversjonen. Forbrytelsene var: mine tanker – og det å være Tord Morsund. Gamle nyheter som aldri ga et sant bilde i utgangspunktet, men kun ble blåst opp for å holde meg utenfor offentligheten og frata meg min reelle ytringsfrihet ved å diskreditere meg som meningsberettiget, har blitt gjentatt til det kjedsommelige. Nå sist for å forsøke å diskreditere KULTURVERKs redaksjon og virke. Min siste arbeidsgiver (jobbet da som redaktør og grafisk designer) lot seg presse av ikke navngitte «venstreradikale» som hadde samme agenda som redaksjonsmedlem i Radikal Portal, Jahn Magnus Eriksson, som skrev eposter til skribenter hos KV for å skremme dem fra å skrive siden jeg skriver her.

«Men må man forsvare ytringsfriheten for å omfattes av den? Betimelig spørsmål som egentlig bare har ett svar om man ideelt sett heiser fanen for en i størst mulig grad uinnskrenket meningsfrihet og fritt offentlig ordskifte hvor ulike motsetninger får komme til orde.»

Og bare så det er nevnt, min uavhengighet og frispråklighet gjorde meg i sin  tid også mektig upopulær hos mange høyreradikale. De er stort sett heller ingen ytringsfrihetens bolde riddere i min erfaring, selv om de gjerne hevder det av opportune grunner. Ytringsfriheten har reelt sett generelt sett svært dårlige kår hos alle ideologisk drevne miljøer, til høyre og venstre, radikale og liberale som moderate. Men hos den liberale som har ytringsfriheten som grunnleggende premiss er hykleriet størst.

Men må man forsvare ytringsfriheten for å omfattes av den? Betimelig spørsmål som egentlig bare har ett svar om man ideelt sett heiser fanen for en i størst mulig grad uinnskrenket meningsfrihet og fritt offentlig ordskifte hvor ulike motsetninger får komme til orde.

das-leben-der-anderen Bilde fra den prisbelønnede filmen Das Leben der Anderen, om overvåking og meningsforfølgelse i DDR

Yrkesforbud er selvsagt ikke like ille som å bli skutt ned. Men i DDR, mange nålevende norske intellektuelles paradis på det glade 60-70-tallet hvor Berufsverbot aktivt ble praktisert, tok flere sitt liv etter utestengelse fra den yrkesvei de ønsket seg – og den medfølgende isolasjon. I Vesten foregår dette oftest mer subtilt og mer i det skjulte, men mekanismene er i sin grunn de samme. «Mykere» konsekvenser som selvsensuren og den sosiale kontrollen kjenner de fleste til. Så jo, det har hatt og har sine utfordringer selv om det for egen del kun har styrket meg i at jeg ikke på noen måte vil kompromisse med egen integritet for å få være i fred. Så jeg vet uten tvetydighet eller undring at ytringer og ytringsfrihet har sin pris.

For å si det enkelt: ytringsfriheten begynner med deg selv og din villighet til å akseptere motsetninger. Det vil si at for hver som marsjerer for venstreliberale verdier, må man om man hevder en tilnærmet full ytringsfrihet som ideal akseptere at andre forkaster disse liberale verdiene. Ja, endog forkaster demokratiet. Eller om man finner det utålelig og vil bruke ulike uformelle og formelle maktmidler for å begrense den, bør man være ærlig å uttrykke at man ikke er for ytringsfrihet, men en ideologisk begrenset rett til ytring (eufemismen ytringsansvar er det meste pinlige eksempelet). Det var dette Knausgård etterlyste i forbindelse med Ibsen-prisen til forfatteren og dramatikeren Peter Handke.

Knausgård etterlyste prinsipiell konsekvens og grensegang. Om noen ytringer er utålelige bør man gjør klart hvor grensene går fremfor å bedriv uformell stigmatisering og bakvaskelse. Det er verre å hykle om en illusorisk frihet til å ytre seg uten alvorlige konsekvenser (les Knausgårds kronikk her).

I realiteten har alle stater begrensninger for ytringsfrihet i ulike grader. Men hvor begrensningene skal ligge, det er en annen sak. Det problematiske med dette for mange av de påstått liberale er at de gjennom å tilkjennegi at de faktisk jobber for å begrense meningsrommet i offentligheten for å hegne om sitt hegemoni da avslører en fundamental inkonsekvens som ødelegger et premiss for den venstreliberale stat i 2015: Samfunnsformen er et resultat av frie valg og fri debatt, og er derfor den ypperste samfunnsformen, da «alle» i teorien har hatt mulighet til å påvirke den. Om dette premisset fjernes offentlig slik det i realiteten ofte fungerer, så vil andre politiske krefter styrke sin legitimitet som opposisjonelle.

charlie-hebdo-1

Man kan og spørre etter Snowdens avsløringer og stadig påtrykk i media for å legtimere ytterligere overvåking, hva ytringsfrihet egentlig er verdt om du vet at du til alle tider vil bli vurdert av makten ut fra hva du mener og kommuniserer privat. Når den private sfære blir offentlig, da har man det totalitære samfunn, uavhengig av styresett og ideologiske preferanser. Da vil mange bevisst og ubevisst sensurere seg selv i enda større grad – selvsensuren vil bli et internalisert normalmodus.

Hva tenker Charlie Hebdo der han ligger taus, kald og død? Jeg har selv ikke noen videre sans for mange av Charlies tegninger, og har aldri hatt det. Jeg elsker satire, Monthy Pytons  Life of Brian er en av mine favorittfilmer, men har ingen glede av å tråkke på andre menneskers kultur og religion. Perennialisten og det tenkende mennesket i meg finner det støtende og uverdig, selv om barnet i meg kan flire som av en dårlig, plump vits uten at det gjør det noe bedre.

charb_charlie_hebdo

Men når jeg ser blikket til Stéphane «Charb» Charbonnier så får jeg en klump i halsen, fordi jeg ser en sympatisk fyr, fordi jeg kjenner så godt igjen den kompromissløse idealist som ikke stopper der de aller, aller fleste, ikke minst de som nå forsøker å sole seg i Charlies mot, stopper opp. Jeg ser mennesket, slik jeg så det mennesket i blikket til den libertinske, innvandringskritiske sosiologiprofessoren og politikeren Pim Fortuyn som ble myrdet i 2002 av en venstreradikal da han sto på sin høyde. Eller Theo Van Gogh, anarkisten, regissøren og rabulisten, som brutalt ble skutt og så hugget ned av en krenket muslim 2004, mens han ba inderlig for sitt liv.

Theo van Gogh 2 Copyright André Bakker 020 6757707Theo Van Gogh som ble myrdet 2004

Disse ble fort gjemt og glemt av makten og mediamenerne og deres tause undersåtter. De passet heller ikke inn i regnestykket 2+2=5.

Så tenker jeg på en annen type menneske jeg så ofte selv har møtt langs livets ferd – intelligente, selvrettferdige og selverklærte samvittighetsfulle. Med gode navn og trygg posisjon som først ser en dypt inn i øynene og bedyrer hvilket bra menneske man er, men siden flakker, for det er et men: Frykten for å tape eget omdømme hos et konformt system er større enn det å stå opp for det mange ynder å kalle et medmenneske så lenge det ikke koster en noe. Denne frykten er betydelig større en mot, skam og selvforherligende rosetog.

Alle disse som taust ser på uretten og vet at selv om de føler det er typisk norsk å være god, så har de for lengst gitt opp meningsfriheten der den koster. De vet det, ja, du vet det, men tier. Nå sier du: «Jeg er Charlie!»

Du må gjerne beundre Charlie, gjerne støtte idéen og illusjonen om den frie uinnskrenkede tanke, menneskets menneskelighet. Og om du kanskje tar til deg en forsvinnende liten brøkdel av Charlies mot, kanskje du en gang våger å si at, jo, jeg er venn eller i det minste bekjent av mennesket som tenker, jeg tar ikke avstand til mennesket som våger å tenke, uansett tanke, uansett hva andre sier – ja, da er du i det minste en bekjent av Charlie, kanskje til og med en venn.

Bare husk:

Du er ikke Charlie. Charlie er den du alltid vil skal holde kjeft, den du vil skal tie fordi dine argumenter ikke strekker til.

 

Les gjerne teksten om avdøde Stig Sæterbakken, han sto ganske så alene i kultur-Norge da det stormet omkring ham og hans ytringsfrihet. Det er nok ikke så mange av Charliene i offentligheten som minnes ham:

Stig Sæterbakken – ensom mot den kompakte majoritet


Relatert

«Je suis hypocrite»

Anders Behring Breivik – en dom over samtiden

Snowdens avsløringer – hvor står vi i dag?

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Børre Knudsen og idealismens pris

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt

IS og Vestens nøling

“Konspirasjonsteori” – det magiske ordet som struper samfunnsdebatten

Et konformt samfunn?

Hjelp Obama med å kickstarte tredje verdenskrig – because Obama!

  • Vaeringen

    Glitrende, Morsund/Viken. Glitrende.

    Som et apropos hadde DN igår en artikkel der Stian Berger Røsland uttalte seg kompromissløst om ytringsfriheten. Jeg kommenterte dette i et rolig og saklig innlegg der jeg pekte på det åpenbart hyklerske i å hevde å beskytte ytringsfridom og samtidig erklære det forbudt og belagt med fengselsstraffer å betvile visse historiske hendelser.
    Etter svært kort tid ble innlegget mitt sensurert. Ironisk nok i samme avis som først skjelte ut Støre for å ikke være noen Hebdo….

    • Gneldre_Rolf

      Det er ikke noe hyklersk ved å fremheve elegant politisk satire høyt over Holocaustfornektelse og andre merkelig konspirasjonsteorier.

    • I hvor stor grad det bør være greit å fornekte f.eks. Holocaust, vet jeg ikke, men det bør i alle fall ikke være skolepensum. Det er uansett stor forskjell på å karikere folkemord, slik enkelte muslimske land har svart på karikaturene av profeten, og å karikere en ide eller religion.

      Hvor grove karikaturer noen skulle ønske å lage av min kristne tro, er meg fullstendig likegyldig. F. eks. ser jeg at min venn Terje Bongard har en karikatur av “apostlenes gærninger” som profilbilde på sin facebookside, noe jeg bare synes er morsomt.

      Hvis min slekt derimot var blitt slaktet ned i Treblinka og han hadde en karikatur av dette, ville han mistet min respekt. Også hvis han fornektet at de var myrdet. Kanskje burde han få lov til dette, men det ville ikke avstedkomme noen respekt eller sympati.

      Min tro kan derimot alle som ønsker det få harselere med så mye de vil, det er meg totalt revnende likegyldig, og deres fulle rett.

      • Vaeringen

        Enig i det meste av det du sier her, men for ordens jeg snakker ikke om karikaturer av mord. Jeg snakker om at folk – hvor enn håpløst eller dumt det måtte være – bør ha rett til å uttrykke tvil om f.eks aspekter ved historiske hendelser uten at det skal kvalifisere til fengselsstraff.

        Jeg er f.eks tilhenger av at man i et samfunn som bekjenner seg til full ytringsfrihet ikke bør forby karikaturer, uansett hvor svinske de er. På den andre siden har folk som blir fornærmet og støtt av slikt full rett til å uttrykke dette.
        I motsetning til deg reagerer jeg sterkt på svinske karikaturer av Vårherre som homo og Maria i urin og ekskrementer og vil bruke min rett til å demonstrere mot slikt og kreve en slutt på det.
        En morsom vri på en karikatur vil jeg derimot ikke reagere på og heller le godt av.

        I et samfunn som IKKE bekjenner seg til full ytringsfrihet og hevder seg å forsvare denne, vil det derimot slett ikke være hyklersk å forby offentlig uttrykk for enkelte meninger.

        Jeg brukte Shoah som eksempel fordi det er noe som ligger historisk og kulturelt nærere oss enn f.eks folkemordet på armenerne og ønsket ikke å starte noen debatt om Shoah i seg selv,

        • Selv ble jeg så plaget for min lavkirkelige tilhørighet opp gjennom skoletiden, at hva bøllene holder på med gidder jeg ikke lenger å forholde meg til. Ønsker de å dra seg selv ned i søla, får de bare gjøre det. Ønsker du å ta et oppgjør med dem, er det selvsagt bra.

          Hvis de med sin nedrighet går inn for å mobbe enkeltpersoner, ville jeg derimot bli rasende. Også hvis de forsøkte å skjende et sted jeg er glad i, f. eks. et natursamfunn, en økolandsby eller en Village Town jeg selv har vært med å skape.

          Men om ei pornoskuespillerinne ønsker å forestille jomfru Maria i ei balje med urin i Bjørvika, ville jeg la henne i fred. Jeg ville uansett sett Barcode som et langt større overgrep mot offentligheten og min personlige integritet. Dette overgrepet er dessuten frosset i tid, og representerer således en konstant fornedrelse.

          Shoa har jeg ikke hørt om og vet ikke hva er. Jeg kunne ikke vite om du ønsket å fornekte hele Pi eller stille spørsmål ved enkelte desimaler.

          Som privatperson må man selvsagt kunne fornekte Holocaust, hva slags samfunn skulle vi ellers fått? At organisasjoner skal ha denne retten er jeg derimot tvilende til. Og jeg er definitivt imot at en stat skal kunne fornekte eller bagatellisere folkemord, slik som den tyrkiske staten gjør det.

          • Vaeringen

            Homstad,

            Takk for svar.
            Trist at du måtte gjennomgå slik i skoletiden. Jeg hører ikke til dem som måtte gjennomgå slikt, men befant meg i (svært!) unge år blant dem som i to konkrete tilfeller lot andre gjennomgå og jeg skulle ha smakt spanskrøret ved de to anledningene dersom det hadde vært tak i lærerne.
            Jeg innså det ikke på gjerningstidspunktet, men siden jeg litt senere modnet kraftig og tenkte på dette, har jeg aldri glemt mine overtredelser.

            Umiddelbart ser jeg at det ser ut som om det sakrale er ikke-eksisterende i svaret ditt, siden tilsvining av religion og høyst konkrete, realpolitiske saker som barcode etc blandes sammen.
            Vi her i det postmoderne Vesten har ofte mistet denne dimensjonen totalt, inkludert meg selv. Av og til ser jeg av egne kommentarer at også jeg hopper bukk over dette, eller ikke ser den dimensjonen umiddelbart. Vi er barn av vår tid.
            Naturlig nok mener jeg at de to sakene ikke kan sammelignes, selv om jeg i alle tre eksempler du nevner er helt enig med deg.

            Shoah er et annet ord for holocaust og er også av hebraisk opphav.
            Der holocaust betyr “brennoffer,” betyr shoah mer i retning “katastrofe” og fikk senere også betydningen “ødeleggelse”.
            I alle fall slik jeg har lært det. Det finnes sikkert andre språklærde her som kan korrigere meg dersom jeg tar feil.

            Det er nettopp privatpersoners offentlige (herunder eposter, etc) uttalelser om slike tabubelagte emner som ofte er straffebelagt. Du stiller spørsmålet om hva slags samfunn vi eller sville ha fått? Vi er der desverre idag.

          • Jeg vet ikke helt hvor vi er i dag, men til min glede ser jeg i alle fall at Eivind Berge ble frikjent, bare synd at han ikke fikk erstatning. Men han skal anke, så jeg får tro det går bedre i neste runde?

            Uansett har statsmakten oppnådd det de ønsket ved å skape angst: http://www.weareplanc.org/we-are-all-very-anxious#.VL0OJ0fF-uK

            “We might here focus on two related developments: pre-emption, and punishment by process. Pre-emptive tactics are those which stop protests before they start, or before they can achieve anything. Kettling, mass arrests, stop-and-search, lockdowns, house raids and pre-emptive arrests are examples of these kinds of tactics. Punishment by process entails keeping people in a situation of fear, pain, or vulnerability through the abuse of procedures designed for other purposes – such as keeping people on pre-charge or pre-trial bail conditions which disrupt their everyday activity, using no-fly and border-stop lists to harass known dissidents, carrying out violent dawn raids, needlessly putting people’s photographs in the press, arresting people on suspicion (sometimes in accord with quotas), using pain-compliance holds, or quietly making known that someone is under surveillance. Once fear of state interference is instilled, it is reinforced by the web of visible surveillance that is gridded across public space, and which acts as strategically placed triggers of trauma and anxiety.”

            Personlig klarer jeg ikke lenger å la meg affisere av blasfemi i seg selv, dette er kanskje synd? Helt sikkert et uttrykk for at jeg er blasert. Allikevel er det ikke min tro de angriper, jeg føler det i alle fall ikke slik. Jeg føler at de slåss mot vindmøller. De holder på med sitt, men tilhører ikke min verden.

            Derimot ser jeg Barcode som et alvorlig angrep på det sakrale, eller det hellige, hva Alexander kaller “the I”. Jeg lar meg provosere voldsomt av dette, i en slik grad at jeg ikke klarer å oppholde meg lenge i Bjørvika, kun i kort tid for å ta bilder til å legge ut til spott og spe på Wikimedia, før jeg skynder meg ut igjen fra dette avgrunnshelvetet.

            Ellers er jeg ikke praktiserende kristen lenger, da jeg ikke har tid, og ikke føler meg hjemme i noen menighet. Hvis jeg en gang tar opp igjen en kristen praksis kan det gjerne bli som ortodoks. Jeg vet ikke? Lutheranismen blir så altfor intellektuell for en anti-intellektuell som meg. Jeg savner den ortodokse mystisismen og ikonene. Jeg tror man kommer mye nærmere “the I” gjennom ortodoks tro? På et eller annet vis forestiller jeg meg at den ortodokse kristendom har langt mer til felles med de dype russiske skoger, som mitt hjerte er knyttet til. Jeg elsker å oppsøke barskogsreservater.

            Uansett kommer jeg nok til å holde på min tro i en eller annen form, da jeg ser dette som den beste måten å håne mobberne på. Dette på tross av at jeg har store problemer med det lineære tidsbildet i de monoteistiske religioner, og at kristendommen har blitt et vrengebilde av fremskrittstroen og moderniteten. Og “synd” er jo heller ikke et resultat av syndefallet, men en konsekvens av evolusjonære strategier. Men noen uløselige inkonsekvenser må man bare leve med.

          • Vaeringen

            Takk for svar igjen, Holmstad.

            Det ser ut til at jeg la noe annet i Barcode enn du gjør. Mulig jeg misforsto totalt her.

            Jeg tenkte strek-koden bakpå varer, registrering, overvåkingssamfunn, etc, etc, men jeg skjønner at jeg nå tok fryktelig feil i og med at Bjørvika nevnes.

            Jeg er heilt blank på dette emnet. Kanskje du kan fortelle meg litt?

            Religion er ikke/bør ikke være redusert til en intellektuell øvelse. Det er helt greit at en til tider lager rasjonelle definisjoner som kan dekke sånn nogenlunde, men i mange tilfeller er slike definisjoner også altfor avgrensende.

            Eksempelvis definisjonen av “tro”. Dette defineres i katolsk tradisjon som “intellektets tilslutning til en åpenbart sannhet”, dvs noe som enten har blitt guddommelig åpenbart direkte, noe som indirekte har blitt guddommelig åpenbart (ved observasjon av forhold i naturen) eller f eks at jeg forteller deg noe som du så velger å tro på.

            Dette høres fint og greit ut, men er det fullstendig dekkende?

            Jeg mener et bestemt nei, siden tro er så mye mer enn ei “rasjonell”, intellektuell tilslutning.

            Forøvrig er jeg selv ortodoks, særlig på grunn av de problemer jeg har med det rent lineære tidsbilde.

            “In some cases, particularly in the case of Greek Fathers, this assumption had no serious consequences. In the case of Augustine (354-430) it did; not only because of his reliance on it as a necessary premise in his argument for original sin but for another reason. Stressing that Adam and Eve were biologically the first pair of ancestors led to his treating the narrative as a description of the first moments in a continuing chain of causally linked events. It says a great deal for the perspicacity of certain Fathers that they did not read the narrative in this linear historical way. As early as the second century, Irenaeus, bishop of Lyons in France and probably a Greek from Smyrna (c.135-c.202), regarded Paradise as a future state of blessedness to which we are called. Moreover, that state had already been mystically realised in Christ, the New Adam, in whom the whole history of humanity was recapilated.
            The purpose of the Paschal Mystery of Our Lord (and hence of baptism) was not, for Irenaeus, to redeem us from original sin (of which he knows nothing) but to make possible our theosis/ deification: “The Logos [the Word, i.e. Christ] was made human in order that we might be made God”. These words were echoed by virtually every Greek Father of the Church. Irenaeus had laid the foundations for an alternative tradition to that later established by Augustine”

          • Det ville vært veldig fint hvis du kunne skrive en artikkel om ditt valg av en ortodoks tro grunnet dine problemer med et reint lineært tidsbilde, og hvordan ortodoksien avviker fra dette, her hos Kulturverk. Dette er jo et problem som opptar mange.

            Ikke minst med J.M. Greers siste bok rett rundt hjørnet, er dette et viktig tema i tiden: http://www.newsociety.com/Books/A/After-Progress

            Ja, når det gjelder ritualer er det nok særlig J.M. Greer som har fått meg til å innse betydningen av disse. Han ser nok tro uten ritualer som lite verdt. Egentlig var det lite ritualer i Fellesmisjonen, hvor jeg vokste opp. Det var åpning, sang, tale, sang, kaffe, sang, avslutning. Ikke det, jeg satte pris på både kaker, kaffe og sang, og en gang iblant også talene. Det var tross alt en god del originale talere. Den som gjorde sterkest inntrykk var nok Haakon Seterbakken fra Nord-Hurdal, en enkel snekker som kjørte rundt på sin samme gamle svarte Corvette moped hele sitt liv, og så snart han fikk et ledig øyeblikk tok med seg fiskestanga og bibelen for å lese og meditere ved et av alle tjernene i skogene mellom Toten og Hurdal. Skal si det var intensitet og innlevelse da han talte.

            Ikonmalerier opptar meg fordi jeg tror både ikonmaleren og betrakteren kommer veldig nær den absolutte ego-løsheten Alexander mener er forutsetningen for all stor kunst og arkitektur, hvor “the I” åpenbarer seg.

            Personlig liker jeg også måten ortodoksien spredte seg på, med ensomme hellige menn som reiste fra landsby til landsby i den enorme russiske villmarka. Her var ingen blodige slag for å tvinge hedningene i kne for den nye tro.

          • Vaeringen

            Det er en god utfordring, Holmstad.
            Skal prøve på det, men kan ikke love noe tidspunkt.

          • Religion er ikke/bør ikke være redusert til en intellektuell øvelse. Det er helt greit at en til tider lager rasjonelle definisjoner som kan dekke sånn nogenlunde, men i mange tilfeller er slike definisjoner også altfor avgrensende. Eksempelvis definisjonen av “tro”. Dette defineres i katolsk tradisjon som “intellektets tilslutning til en åpenbart sannhet”, dvs noe som enten har blitt guddommelig åpenbart direkte, noe som indirekte har blitt guddommelig åpenbart (ved observasjon av forhold i naturen) eller f eks at jeg forteller deg noe som du så velger å tro på. Dette høres fint og greit ut, men er det fullstendig dekkende? Jeg mener et bestemt nei, siden tro er så mye mer enn ei “rasjonell”, intellektuell tilslutning.

            Her vil jeg si du rimelig godt “treffer spikeren på hodet”. For et par dager siden skrev jeg en lengre kommentar som jeg droppet å poste her, men hvor jeg kom inn på Rudolf Ottos begrep ‘det numinøse’. Tenkte jeg ihvertfall kunne nevne det her:

            Otto’s most famous work is The Idea of the Holy, published first in 1917 as Das Heilige – Über das Irrationale in der Idee des Göttlichen und sein Verhältnis zum Rationalen (The Holy – On the Irrational in the Idea of the Divine and its Relation to the Rational). It is one of the most successful German theological books of the 20th century, has never gone out of print, and is now available in about 20 languages. The book defines the concept of the holy as that which is numinous. Otto explained the numinous as a “non-rational, non-sensory experience or feeling whose primary and immediate object is outside the self”. He coined this new term based on the Latin numen (divine power). (This expression is etymologically unrelated to Immanuel Kant’s noumenon, a Greek term referring to an unknowable reality underlying all things.) Wikipedia/Rudolf_Otto.

          • Vaeringen

            Steinadler,

            Takk for det.
            Har aldri hørt om Rudolf Otto, men skal jaggu undersøke ham og verkene hans videre.
            Takk for godt tips!

          • Breidablikk

            Her litt om den “grønne patriark” Bartolomeus og ortodoks-teologisk økologi: En kristendomsform som er mer opptatt av kollektiv “forløsning av kosmos” enn av den enkelte sjels frelse, kan appellere til økologer av ymse art.

            http://www.nytimes.com/2012/12/04/science/bartholomew-i-of-constantinoples-bold-green-stance.html?_r=0
            http://www.apostolicpilgrimage.org/the-green-patriarch

          • Breidablikk

            Som ortodoks har du kanskje også en interesse for den “økologiske” tenkning man finner i Ortodoksien, særlig hos vår samtidige Patriark i Konstantinopel? – Tanker og takter man ikke finner så ofte hos våre bisper.

    • AVIKEN

      Takk for godord.

      Stig Sæterbakken forsøkte seg på å tillempe en offentlighet i kulturlivet som faktisk var stor og vid, også med plass for det marginaliserte og det outrerte, det lyktes ham ikke. Knausgård erkjente i ettertid sin og ikke minst forfatternes feighet, det krevde sin form for mot.

      Alle meninger er ikke like mye verdt i noe samfunn, det finnes ikke noe meningsegalitet; et hegemoni vil alltid dominere. Men når hegemonen hevder at dens makt knapt eksisterer og at meningsfrihet er dens fundament, «valgmuligheter» som Knut Olav Åmås nylig uttrykte det, så er det grunn til å være kritisk.

      De fleste er komprimissløse på sin egen ytringsfrihets vegne, det er mange som med all tydelighet blander dette sammen med allmenn ytringsfrihet etter medielandskapet i den senere tid å dømme.

      A.

      • Vaeringen

        Jøyst fortjente godord!

        Sæterbakkens skjebne var i sannhet ei tragedie. Selv var jeg dessverre ikke blant leserskaren da han var i live, men har kommet til i etterkant.

        Når det gjelder dette med alle meningers angivelige likeverd, så er vi naturligvis heilt på linje. Alle meninger er overhodet ikke like mye verdt. Derimot oppstår problemet når det blir forbudt -enten uformelt eller formelt – å mene noe annet enn hva hegemonen sier/intenderer at man skal mene.
        Er ellers heilt av samme oppfatning som deg angående sammenblandingen. Man evner ofte ikke å se det prinsippielle, men henger fast i det partikulære.

  • cwe

    Viken, det kunne like gjerne vært jeg som sendte epost til en av deres gjesteskribenter den gangen. Som dere har forstått er det flere som har undret seg over KV og hva dere representerer i den norske nettfloraen, inkludert meg selv. Det handler ikke primært om at du er en del av denne redaksjonen og hvilket bilde som er laget av hvem du «er», men om KV som helhet, noen av tekstene deres, og referansene deres.
    Jeg vet ikke hva innholdet i Magnus Erikssons epost var, men jeg samtykket i at skribenten som mottok eposten burde informeres om at KV er diskutert blant mange. Dessverre er du heller ikke den eneste som opplever disse tingene du nevner på grunn av dine meninger og relasjoner. Jo mer jeg har fått høre, fra flere leirer, virker det heller å være regelen enn unntaket. Det er alvorlig, det er trist, og jeg forstår du føler deg rammet når det skjer i et samfunn som messer om ytringsfrihet, ytringsfrihet, ytringsfrihet, dag inn, dag ut, side opp, side ned.
    Dette er kanskje en avsporing i forhold til ditt innlegg her, men jeg følte det var nødvendig da Eriksson igjen navngis for noe han ikke stod alene om. Jeg står selv i spagat i forhold til dere. Jeg støtter dere, også når jeg ikke er enig med dere, men jeg vil samtidig fortsette å diskutere med andre hvordan vi kan forstå dere, og hva dere vil. For vi alle vil noe. Vi har lest Nietzsche, dette vet vi. Dere representerer noe nytt her til lands, eller i hvert fall noe mer uhåndgripelig. Det skaper undring og uvisshet, men det skaper også begeistring og nye tankelinjer. For meg har dere vært grobunn til begge deler.
    Fortsett å være åpne og å utfordre, fortsett å bringe uventede referanser sammen. Men forvent også at det skrives og menes om dere, om tekstene deres, og la det skje.
    Ikke ta offerrollen, den vil ikke kle dere.

    – Christian Evensen

    • Jeg vet heller ikke helt hva Kulturverk representerer, men med unntak av J.A. Arnfinsen hos levevei.no vet jeg ikke om noe norsk nettsted som tar allmenningheten, InnGruppe-Demokratiet (IGD), dypøkologien, og anti-modernister som Salingaros, Alexander og Kalb, på alvor. Jeg vet heller ikke om noe annet seriøst norsk nettsted som lar en enkel, lavkirkelig industriarbeider fra Toten få slippe til i spaltemetrene.

      Om det må være noe vi har til felles tror jeg det kan være oppgittheten over teknologien. Selv har jeg nylig blitt venn av John Jacobi, som har startet nettstedet FC Journal: http://thejournal.link/

      Det ser ut til at Kulturverk tiltrekker seg alt fra innbitte hedninger til folk vokst opp i en lavkirkelig tradisjon, som meg, men at vi forenes i en forkjærlighet for lavteknologi, permakultur, sterke allmenninger og en dypøkologisk verdensforståelse.

      Noen innlegg her går riktignok langt over hodet på meg, men det får ikke hjelpe.

    • Erasmus

      Ville det ikke være mer modent å anerkjenne denne tekstens skyhøye kvalitet, enn å bruke tid i mørke kjellere for å diskutere hvem som skal få skrive hva og hvor?

      • cwe

        Vi skal trå forsiktig i kjellerdypet. Det er sant. Men mine opptegnelser i dag ble skrevet over bakkeplan.

        • Erasmus

          Det å være svært opptatt av hvem en skribent er eller hva en reaksjon “vil” før man kan ta stilling til det skrevne ord er neppe et sunnhetstegn. I beste fall er det utslag av ensporet sosialpornografisk disposisjon. I verste fall aggresjon fra en uttalt paranoid posisjon. Tyv tror hver mann stjeler.

          Dine opptegnelser fant jeg derimot forfriskende åpent fortollet. Mitt råd var kun rettet mot de kjeller-fenomen du bringer på bane, ikke mot noe menneske.

          Din åpne tvil nyter dessuten min fulle respekt, hr. Evensen.

          (Jeg skriver dette uten noen innsikt i, eller vesentlig interesse for, det jeg antar er sakens kjerne. Om den har noen. Hvis ikke er mitt svar fullstendig absurd og får henge til tørk her til serveren en eller annen gang i fremtiden går ned.)

    • AVIKEN

      Christian,

      Får takke for din ærlighet.

      Du har etter at du kom i kontakt med
      redaksjonen her på KV fått full mulighet til å skrive hva du selv måtte tenke
      og mene om verden, også artikler, og
      både jeg og KV har alltid vært åpne for meningsutveksling og debatt omkring det
      vi skriver.

      Selv har jeg blant annet hatt interessant debatter med Nils August
      Andresen og Steigan her for å nevne noe som dessverre ingen av de har fulgt opp.
      Skulle faktisk med glede delta i et offentlig ordskifte om det kunne handle om
      annet en merkelapper; det å faktis kunne bli bedømt ut fra hva man står for og
      ikke ad hominem-argumentasjon, hadde vært en befrielse ikke bare for meg, men
      for det vi kan kalle offentligheten publikum – de som faktisk ønsker inspirasjon
      i det selv både enklere og mer komplekst mentalt utrustede føler er en både
      trang og invaderende offentlighet.

      Men det er stor forskjell på meningsutveksling
      og konspiranoide meningsforfølgelse som tar form av undergravingsvirksomhet/utpressing
      og endeløse skyldassosiasjoner og stråmenn.

      Jeg har aldri tatt del i slikt og
      vil aldri gjøre det. Det er æreløst og nedrig nidingsvirksomhet.

      At noen reagerer på min fortid i
      høyreradikale miljøer og setter spørsmålstegn, det kan jeg uten videre forstå,
      men det er faktisk aldri det som skjer. De som møter meg lærer meg å kjenne og
      forstår at stigmaet ikke har noen berettigelse, eller så er man forutinntatt
      faktisk ikke interessert i hva jeg faktisk mener eller har ment, men kun
      opptatt av stigmaet og guilt by
      association.

      Når du får tåregass sprayet i ansiktet av
      maskerte voldaktivister på din studieplass og ingen reagerer så er det i en tid
      hvor alle fra høyre til venstre smykker
      seg med ytringsfrihet og demokrati som glassperler på sin plass å si ifra. En
      offerrolle tilsier et skuespill, en scene, her er det ikke noe skuespill, og
      jeg syns selv det er begredelig å skrive om den ynkelige menneskelige fremferd
      jeg har opplevd og ennå opplever i den forstand at jeg er satt utenfor de
      rettigheter andre tar for gitt. Eriksson navngir jeg og vil fortsette å navngi han
      og andre om det er relevant i en kontekst fordi han må ta konsekvensen av sin
      virksomhet. De kolporterer jo at noen tabloide oppslag som kun hadde til hensikt å
      stigmatisere, ikke opplyse om divergerende ideologiske oppfatninger, er sannheten om meg. Men i seg
      selv er han som person fullstendig ubetydelig og hva han måtte mene eller gjøre ellers er oss fullstendig likegyldig.

      Radikal Portal har ikke på noen måte beklaget noe jeg tviler på at de vil gjøre
      og samme kan det være. Likevel er det jo tragisk for de oppriktige idealister
      som leser og skriver hos RP at man så gjerne vil opprettholde en kunstig
      dikotomi, man ser ikke noe positivt i at det finnes overlappinger og
      sammenfallende, nei, tvert om, det gjør at man er desto «farligere». Det kan virke som om hele eksistensberettigelsen
      til disse hviler på denne dikotomien og igjen speiler man de høyreradikale
      miljøer som lever og ånder på sitt fiendebilde.

      Sladrekjerringene i nettverket knyttet til tidsskriftet Humanist er på mange
      måter verre, de tilkjennegir ikke en gang noen ideologiske begrunnelse, de
      lever på en ynkelig form for meningsforfølgelse som har likheter med «jeg er
      ikke rasist, men….», i deres versjon: «Jeg er for ytringsfrihet, men….».

      Det er ikke vanskelig å forstå at profesjonelle overvåkere som i PST driver sin
      virksomhet, ethvert sentralstatlig system har voktere som skal sørge for
      systemets opprettholdelse, selv om det er veldig tvilsomt hvordan tidligere
      hemmelige tjenester nå har blitt en form for allemannseie, noe hyggelig og
      trivelige noe, og det å angi/tyste på de man mener er «radikale» uansett lei,
      er prisverdig.

      Jeg vokste opp med POT (senere PST), og de holdt en lav profil og incesten med
      media var ikke så åpenbar som nå, noe som skaper rolleforvikling og forvrenger
      folks forståelse av deres virksomhet. Nok om
      det.

      Det utilgivelig i mitt tilfelle er at selv om jeg ikke på lang tid har virket i
      noen høyreradikal kontekst har jeg ikke bedt om nåde eller syndsforlatelse. Jeg
      har heller ikke slik mange av de mest ekstreme og kriminelle personlighetene i
      det mange vil kalle høyreekstreme kretser, gått ut i pressen og forkynt høylydt
      at jeg er et reformert og bedre menneske, som en softvariant av
      Moskvaprosessene, for siden å opptre som «ekspert» på høyreekstremisme.

      Et eksempel: Jeg fikk tilbud tidligere under studietiden
      ved leder for Studentutvalget og andre senere (som da jeg jobbet som
      prosjektleder for et kunstgalleri) om at bare jeg vil gjøre en offentlig
      botsøvelse som ville livet gå bra. Konkret
      skulle jeg bare bekjentgjøre følgende:

      At jeg skammer meg og tar avstand fra min
      fortid som da handlet om to-tre år i et nasjonalistisk høyst uorganisert og
      kaotisk aktivistmiljø på begynnelsen av 90-tallet jeg hadde trukket meg ut av,
      jeg betegnet meg da som nasjonalrevolusjonær og ikke minst klart uttrykke at
      jeg er ukritisk til masseinnvandring og en tilhenger av en multikultur som det
      da var hot å snakke om, men jeg visste og vet er en illusjon, som og Zygmunt
      Bauman ovenfor så godt peker på.

      Hva jeg ellers måtte mene om samfunnet var likegyldig, hele meningsspekteret
      var redusert ned til simple aksiomer som med tydelighet synes å være
      fundamentale for nåværende samfunnsforms selvbevissthet. Men disse emnene er
      ikke er fundamentale i mitt verdensbilde som ikke har sin bunn i det
      ideologiske eller politiske, som kun er virkestoff for vilje i det offentlige
      rom, men det er ikke det som driver meg.

      Det som driver mer er min egen ånd, den ånden som er større enn meg og mitt overfladiske ego, det å være tro mot min egen menneskelighet; et større jeg. I den ligger en søken om sannhet, det å leve i sannhet fri fra illusjonene, ikke svike dette større jeg og rendyrke en vilje som springer ut av dennbe streven. Intet mer, intet mindre. Her kommer alle ideologier og politiske program til kort, ja, ord kommer egentlig til kort, selv om de kan angi en vei, en kurs. Jeg ønsker å se det mennskelige som det er, Ecce homo, i alle sine former, og så langt som det er mulig, erfare denne menneskeligheten; internalisere det menneskelige værensgrunnlag, i det lille skitne som i det høyere rene.

      Ellersfor å gå tilbake til det her relevante misliker jeg ekstremismebegrepet i
      ideologisk forstand, enten det kommer fra venstre eller høyre, eller snarere oftest det liberale midte. Det skaper en
      klam atmosfære hvor alle kriger om å være den beste demokraten selv om de
      egentlig ikke tror på nåværende form for demokrati. Resultatet er en grunnfalsk og giftig
      offentlighet som tilsynelatende fremstår
      som rasjonell. Men dens rasjonalistet hviler kun på et hegemoni som ikke tillates å utfordres reelt.

      For meg må en islamist, en venstreradikal eller høyreradikal,
      eller oss andre som står utenfor disse kategoriene, fritt kunne hevde at denne
      samfunnsformen er forkastelig og at de ønsker en annen om man i det hele tatt
      skal kunne snakke om meningsfrihet,
      retten til å forme sine meninger på bakgrunn av argumentasjon, som er
      dypere enn det å kunne skrike simple ærekrenkelser eller tegne dårlige
      karikaturer til hverandre.

      At det er stor avstand mellom den jeg var som 19 – 30 og nå, ja det er det,
      selvfølgelig, men aldri vil jeg falle på
      kne for et system og mennesker som uten videre forfølger meg for å være
      tankeforbryter og samtidig skal jeg
      kysse bakken og be om syndsforlatelse fordi jeg innenfor deres påståtte
      liberale humanistiske premisser våget å mene fritt.

      Der er jeg på linje med Ernst Jünger, anarken, forfatteren og tenkeren som
      nektet å fylle ut denazifiseringsskjemaet Fragebogen, men ikke fordi han var
      nasjonalsosialist. Han hadde selv som mange av de såkalt konservativ revolusjonære
      som var en heterogen krets av åndsmennesker i opposisjon til samtidens
      hegemoni, satt seg utenfor, og levde en indre eksil. Han gjennomskuet tidlig
      den tyske NS-bevegelsens destruktive og dehumaniserende kraft som på mange
      måter overlapper nevnte Zygmunt Baumans syn på denne som ikke en motvekt mot
      moderniteten, men en konsekvens av moderniteten.

      Men fordi det stred mot hans integritet å underkaste seg noe som skulle tilsi
      at han var en simpel forbryter i 1945, en kriminell som nå skulle indoktrineres
      på nytt, av et nytt system som forlangte underkastelse så nektet han.

      Og på samme grunnlag nekter jeg og vil
      alltid nekte.

      Dermed må jeg dehumaniseres som menneske
      ved å vekke assosiasjoner til nazisme, ondskapens øye i samtiden; man
      projiserer egen umenneskelighet og dehumaniserende praksis på meg.

      Jeg kan glatt tilkjennegi at jeg ikke respekterer dette systemet eller dets
      protagonister, fordi det er hyklersk og bygger på løgnaktige premisser om
      illusorisk frihet og herunder og en meningsfrihet i det offentlige rom som ikke
      finnes, en maskering av makten denne utøver under liberale floskler som
      sirkuleres i debatter som aldri fører til noen konklusjon, eller erkjennelse,
      en lek med ord, og enda verre, et spill av tid.

      Jeg respekterer mer det ærlige tyranni enn
      det falske demokrati og ville som beskrevet over foretrekke at man klart
      tilkjennegir, som jeg har opplevd i systemkvernen, at jeg er en fiende og
      klargjør grensegangen for hva jeg kan mene og ytre. Og ikke minst formalisere
      konsekvensene av å trå utenfor. Men det ville og vil knuse dette systemet
      maskerade fordi det da ville oppstå en kollektiv bevissthet omkring ufriheten
      som siden kan være potent for en opposisjon.

      Det er faktisk i ferd med å skje, men
      reaksjonære krampetrekninger vil komme og vil vare lenge ennå. Kampen om det utvidede meningsrommet har bare
      så vidt begynt.

      Jeg har vært innom radikale miljøer fra A
      til Å, og har ikke på noen måte selv fryktet meningsutveksling eller
      konfrontasjon omkring meninger, men det er en stor forskjell på dette og hele
      tiden måtte forsvare seg mot ulike stigmatiserende tilnavna fremfor å diskutere
      faktiske standpunkt. Det er konspirasjonsteorien som går ut på at jeg er en
      kryptofascist og alt jeg hevder/mener, er egentlig en stor dekkoperasjon for
      under det hele skjuler det seg en fascist. Innenfor dette snevre konspirative
      fiendebildet finnes lite handlingsrom og meningsrom i offentligheten.

      Disse prosjektene har uten unntak strandet på at jeg har opplevd disse
      kontekstene enten de har vært venstreradikale eller høyreradikale (for å bruke
      de forenklede generaliseringer som masseoffentligheten tydeligvis krever) som
      destruktive. Basert på negativ identifikasjon og et ensidig fordummende og
      innskrenket fiendebilde som forkrøpler både kreativ tankegang og evne til tenke
      i seg selv. Man reduserer andre, men ikke minst seg selv som menneske. Større
      synd finnes ikke enn det å svike seg selv.

      Da har man valget mellom å henvende seg til marginaliserte utgrupper, og/eller
      når man finner ut at man har lite til felles med disse, stå alene. Noe jeg
      tross konspirasjonsteoriene har gjort det meste av mitt liv, selv om jeg har
      forsøkt fra Anarkistisk Front til bloggen Autonom på nettportalen motpol.nu å
      virke innenfor en meningsbærende kontekst, gå inn i min tid, fremfor å sitte i
      et elfenbenstårn å betrakte.

      Men nå er jeg betrakteren og anarken selv, og om jeg vil noe med berøring med
      det politiske handler det om å demaskere makten i alle dens avskygninger, fordi
      løgnen er menneskelighetens største fiende. Men selv det er av begrenset
      interesse, makten får løpe i sitt eget halsbånd til det får åndenød. Størstedelen
      av min tilværelse både før og nå har handlet om helt andre interesser og
      engasjement enn det som offentligheten mener å vite, utenfor den politiserte sfære. Det gjelder og mennesker man har omgåtts. Det
      er min persona i offentligheten som er redusert til en tabloid karikatur.

      Kort og konkret engasjerer jeg meg ennå på
      dypøkologisk grunnlag i større og mindre prosjekter for å endre vekstparadigmet
      og ta vare på mangfoldet av de fantastiske levende vesener som menneskeheten
      tråkker på og utrydder i sin ignoranse hver bidige dag. I dette ligger det både
      biologisk overlevelse, men og ontologisk overlevelse. Mennesket må nærme deg de
      primære livgivende prosesser og ta ansvar for det faktiske livet, ikke
      forestillingen om livet, om det noensinne skal finne tilbake til et sant Jeg, som
      også går utover og lengre enn de åpenbare primære livsprosesser. Apollon, Dionysos og Demeter, en triade, fremfor
      antiteser i en destruktiv og formålsløs dialektisk prosess som uvegerlig fører
      en til nihilismens avgrunner om man er ærlig ovenfor seg selv.

      I KULTURVERK-samarbeidet har jeg for
      første gang kunnet samarbeide med tenkende mennesker som alle er
      forskjellige uten at noen føler seg truet av at vi er en heterogen gjeng eller
      at man må samles omkring et program for likevel kunne virke sammen og
      overlappende på ulike nivå.

      Det føles nesten komisk, ja søtladent på grensen til det uvirkelige, å kunne
      konstatere at det som ellers oftest er floskler om å respektere hverandres
      personlige integritet praktiseres. Jeg
      har blitt glad i denne gjengen, rett og slett.

      At noen føler en slik frihet og uavhengighet truende all den tid så mange har
      behov for å styre andres og lar seg styre av andres meningsgrunnlag, det er
      forståelig. Det bryter mot enhver homogeniserende konsensus. Det at vi faktisk ikke har uttalt noen felles
      vilje utenom å drive med det vi faktisk driver med nå. En systemkritisk
      plattform som ønsker å åpne for andre perspektiver enn det som oftest finnes i
      massemedia uten ensidig ideologisk slagside, men med et dypøkologisk naturnært
      fundament. I dette har vi vår individuelle respektive kjepphester. For den
      konspirativt og kollektivistisk anlagte virker dette utrolig, men ofte er ikke
      virkeligheten vanskeligere enn det den fremtrer som.

      Siden du nevner Nietzsche, enten er vi de siste mennesker som kommer til å male
      hverandre i stykker til mindre og mindre mennesker om det så tar 100 eller 10
      000 år, en devolusjon, eller vi er overgangen, broen til det neste mennesket
      som har overkommet sine løgner sitt selvbedrag, sin livsangst og sin
      værensfremmedhet.

      Men den nødvendige omvurderingen av alle verdier som er en forutsetning har ikke på noen måte blitt fullendt, den er
      knapt begynt, og er hemmet, stoppet opp i den nevnte klamme atmosfære av frykt som
      har grepet Vesten, ja egentlig størstedelen av verden, siden vestlig hegemoni
      tross mange optimister på ingen måte er svinnende hva angår hva og hvem som
      ennå beveger verden.

      Hva jeg har opplevd er i seg selv tross tunge stunder ikke det mest graverende i dette;
      det er bare et konkret eksempel. Det mest graverende er at disse prosessene som
      ligger til grunn for det som har rammet meg
      og andre som faller utenfor det opptråkkede meningskartet, lammer alle andre
      tenkende mer subtilt hver eneste dag gjennom selvsensur. Det hindrer oss som
      mennesker å kunne finne en vei ut av den ontologiske kvikksanden mennesket står
      på.

      Dette ble langt Christian, men det er
      egentlig ikke langt, med tanke på hvor omfattende disse tema er. Hadde jeg kunnet hadde jeg ignorert det hele,
      men da hadde jeg og vært en uvesentlighet og alle andre ord hadde vært tomme så
      lenge man aksepterer underkastelsen.

      Det er mørke skyer i menneskets fremtid,
      ja alt levendes fremtid, men hva angår den intellektuelle meningsfrihet ser jeg
      lyst på fremtiden. Flere og flere er trette av ensidigheten og konsensusen, og
      vil ikke bare av idealisme, men kanskje særlig av intellektuell lede, og som en oppfyllelse av menneskemarkedets
      krav som transgresjon, bryte ned det som generalisert omtales som det politisk
      korrekte, konformiteten – i det minste i de tenkendes sfære. Om det vil føre
      til noe utover den ovennevnte nihilistiske avgrunnen, det gjenstår se.

      Til da er du velkommen til å bidra om du skulle føle for det, også ovenfor
      kommentarfeltet, eller fortsatt klynge deg til din ambivalens, den positive viljen, uviljen eller eventuelt viljeløsheten er fortsatt din.

      Alt godt

      A.

      • Erasmus

        Det er å notere seg at det må svært sterke følelser og tilknytninger til for å oppnå den utholdenhet en inkvisisjon av desenniums varighet krever av presteskapet.

        Om din forståelse er korrekt, er det ikke da lett å tenke seg at du bidrar til å gi livet en mening for dem som stadig føler seg tvunget til å måtte avkreve deg en merkelig unnskyldning? At din væren, trass sin pris for din del, bidrar til andre menneskers opplevelse av å være trengt i verden? At behovet for at du er busemann ikke så mye springer ut av gammelt innhold i din nese som av presteskapets frykt for ikke å ha noen nese i det hele tatt?

        Ikke helt ulikt – kan vi tenke oss – den ufrivillige tilknytning, den forvrengte kjærlighet og det lettere kaotiske følelsesliv man kan oppleve når man minnes kvinnen – eller mannen – man aldri fikk.

        Hva er jegeren, når reven er død?

        Selvdefinisjoner er sårbare og ømtålige saker. Man bør kanskje ikke røre for mye ved dem hos andre? Kan hende er det nettopp fraværet som er det ultimate klimaks. Jeg registrerer at min medlidenhet med dem som så lenge har kavet der ute i det tautologiske kaos av postmoderne identitetspakker har blitt større med årene.

        De har noe melankolsk og uendelig trist over seg. En pubertet som aldri tok slutt, et skip som aldri kom i havn.

        Særlig gjelder det de fattigste. Dem som må utholde et liv av nevrotiske anti-identiteter i sårt og smertefullt fravær av åndelig dybde. Jeg ønsker dem oppriktig Salaam.

        Selv er den eneste selvdefinisjon jeg kan komme på i denne natten at i skapet på gjesterommet er de fleste typer bukser og andre benklær velkommen. Og: en egen hylle er endog reservert for kordfløyel!

        Slik noen kulturer høyere enn den som kalles vår dekker en ekstra bordsetning til en uventet gjest man håper en dag skal dukke opp. En tradisjon for dem som er kjent med at tiden – tiden kan fort opphøre i det metafysiske rom.

        – “Og hvis han kom inn her nå, hva ville du sagt til ham?”
        – “Ingenting spesielt. Alt ville vært som før.”

        • AVIKEN

          Kjære Erasmus,

          Takk for ord som loddet dyp, det er sjeldent at en kommentar egentlig berører.

          Ja, det er lett å hensette seg i en manikeisk dualisme når man møter motstand; eller snarere når man skaper motstand. I perioder av mitt liv har jeg selv gått inn i dette og latt meg fore av den negative identifikasjon; de reaksjonære sirkler.

          Men disse årelater en mentalt og ikke minst sjelelig; den fattbare verden mister sin magi, selv om et slikt verdensbilde definitivt kan ha en større metafysisk dimensjon og mange religiøse hensetter seg til dualisme, så er den profane og menneskelige variant en ørken.

          For disse er jeg definitivt en slik evig fiende, en som nærer dem, og det er interessant å betrakte hvilken fryd de har når de finner noe de kan gripe fatt i, å bruke, eller misbruke, alt ettersom. Den destruktive kraft de representerer er definitivt i motsetningsforhold til den kraft jeg bare er et enkeltstående uttrykk for, et lysblaff, et ekko av min historiske kontekst og fremtidsforestillinger.

          

Men de er ikke min antitese, like lite som et forbigående virus er det, men de lever i forestillingen om det, og slik kan nok en desperasjon etter hvert gjøre seg gjeldende når man merker at verdensbildet glipper og at det hele egentlig ikke spilte noen stor rolle. Slik det var et tragisk skue å lese en gammel antagonist skrive en semifiksjon for å holde på avstand den ekle sannheten at det man har brukt livet på har vært bortkastet og dermed forsøker man å mytologisere sin egen betydning, sine egen historie.

          Men til forskjell fra min aktivistiske ungdomstid synes jeg å merke en tiltagende materialtretthet selv hos disse; demiurgens proselytter merker at kraften og tiden er i ferd med å renne ut, det finnes ikke mange nye masker å ikle seg. Det er nærmest noe metallisk dødt over det hele. 

Din analogi med en tapt kvinne/mann er god. Den kan og liknes med noe så lite som den personen du en gang diskuterte med og aldri klarte å målbinde, eller verre, aldri klarte å plassere.

          Uansett hvor ubetydelig et slikt øyeblikk, en slik triviell situasjon kan være, så kan den feste seg som en kløe i erindringen, noe man aldri kan vokse fra fordi man hele tiden gjenlever egen utilstrekkelighet gang på gang.

          Denne reven finner for øvrig den en gang så vitaliserende, men etter hvert forutsigbare jakten, siden relativt lenge uspennende og uinteressant, og har siden blitt en bjørn som vil se minst mulig av mennesket som lever ut sine mindre jeg, men blir bjørnen trengt av mennesker så får det konsekvenser, livsrom må konstant erobres.

          Som du skriver, det er trist, det å se mennesker som er stivnet i en grimase foren sine speil. Det ligger kanskje et hovmod i dette, men jeg er dypt takknemlig for ikke å være deres skjebne forunt, og ikke ville jeg at livet skulle ha vært annerledes en det har blitt, men det er ikke det samme som å slynge ut floskler om at man priser motgangen. Jeg forstår motgangen, den har gjort mitt liv og meg langt større som menneske, men jeg bekjemper den slik jeg bekjemper disharmonien innenfor og utenfor, med mykhet og hardhet.

          Jeg leser dine ord igjen, de klinger sjeldent harmonisk og innsiktsfullt.

          Uventede gjester har det med å dukke opp når man minst venter det. Noe mummitrollet nok ville kunne sagt seg enig i . Men for å sitere originalkilden:

          

«Allting är mycket osäkert, och det är just det som lugnar mig.» 


          
Det finnes bare en avslutning: «Til kamp i kord!»

          A.

          En sang i samtidsnatten La Chasseurs de la nuit – They Are Everywhere:

          • Erasmus

            – “”Latteren” sa løytnant Nagel til seg selv. “Latteren, den er et rudiment fra apetiden.””

            Men se der, min gamle dragon, der lo man gjenkjennende ut i natten.

          • AVIKEN

            Ovenfor Roy Batty og et av filmhistoriens absolutt høydepunkt kapitulerer jeg, men siden dette er en åpning av noe gammelt og likevel nytt, la oss da ta for oss en av filmhistoriens største introer som vekker futuristen i meg; en fremtid som burde ha vært, men fremtidens riker er ennå uerobret:

            http://youtu.be/-fu7jN2_2pE

      • ripss 2

        Aviken!

        Jeg fordøyer fremdeles svaret ditt til Christian Evensen!
        Sender deg bare gode tanker.

    • Noe av det Evensen tar opp gir gjenklang hos meg, i den forstand at jeg fremdeles, etter ett år, fremdeles venter på gode analyser som angår ikke bare problemer med systemet, men en redegjørelse for hva systemet faktisk består av. Jeg vil mene at hvis man sier at man driver med systemkritikk så har man også en klar formening om hva systemet faktisk består av. Hvis ikke kan det neppe kalles systemkritikk? For at en fruktbar systemkritikk skal kunne foregå er det videre, for meg, opplagt at man også har noen ideer om opphavet til systemet, hva som er feil med systemet og hvilke løsninger som må til.

      Å definere systemet samt å bidra med årsaksforklaringer og løsninger i forhold til en slik definisjon, synes nesten å være et ikke-tema her (og alle andre steder – i det etablerte ligger systemet der som et udiskutabelt premiss – hvilket er det store problemet, slik jeg ser det). Det er dumt! Det beste ville vel være om man bestreber seg på å formidle mange ulike tekster der tekstforfatteren ikke bare beskriver symptomer på systemkrisen, men også går aktivt inn for å redegjøre for sin egen forståelse av hva systemet består av samt årsak og løsninger. Jeg har vanskelig for å tro at de utpreget reflekterte menneskene som er tilknyttet dette forumet ikke også har klare formeninger om disse tingene.

      Jeg tror bestemt at et bevisst, reflektert og tydelig forhold til nevnte forhold er selve forutsetningen for å kunne få til gode endringer. Jeg er overbevist om at det er på høy tid at skal vi komme noen vei, så må vi begynne å snakke om det overordnede, ikke lenger bare forbli i en aktivitet som går ut på å diskutere de ulike og syke delene i systemet. Visst er det vanskelig å drøfte systemet som sådan. Mer omfattende kan ting ikke bli. Like fullt er det den type refleksjoner vi i dag trenger og er nødt til å forholde oss til, slik jeg klart forstår det. Selv forsøker jeg å tilby en definisjon at systemet, samt årsaker og løsning – uten dermed å slå i bordet og si at jeg har rett. Men jeg står fast i teorien jeg tilbyr, primært fordi det for meg er helt åpenbart at det er åpenhet og dialog på dette nivået vi så sårt trenger. Det er fint med tekster som har til hensikt å vekke refleksjon, og her på forumet finnes det mange slike gode tekster. Jeg tror imidlertid vi er mange som har reflektert lenge og mye nå – at det er noe galt med systemet tror jeg vi alle her kan enes om. Jeg er således og i alle fall veldig klar for at vi beveger oss videre… :-)

      • KV er et nettmagasin. Like lite som Morgenbladet er vi noen politisk organisasjon eller har noe formulert politisk/ideologisk program, vi er uavhengige. Det er en kvalitet vi vil beholde. Samfunnskritikken har her ikke en forutbestemt retning, selv om bevisstheten omkring sammenhengen mellom menneske, natur og økologien som følger er felles.

        De ulike perspektiver som uttrykkes er individuelle og står for skribentens regning så sant det ikke er redaksjonelt, selv om tendenser naturlig nok går igjen. Å forsøke å sette sammen disse tendensene til et hele, et program, eller en analyse, det ligger utenfor KULTURVERKS agenda og ville vanskelig kunne la seg gjøre da vi er så ulike. det er ikke naturlig for et tidsskrift å formulere et politiske program, det ligger i mediumets natur.

        Vi gjentar kort vår egen omtale av vårt formål:

        «KULTURVERK representerer ingen enkelt blokk, parti eller bevegelse, men
        vi håper å kunne være med på å skape bevegelser. Vi er en sammensatt
        gjeng som spriker i ulike retninger. Men vi har et felles fundament i at
        mennesket, individ og samfunn må ta ansvar for sin fremtid og de som
        kommer etter, om man skal kunne ha en levelig fremtid overhodet. Dette
        gjelder ikke minst ansvaret for naturgrunnlaget som betinger alt levende
        på kloden, og dermed vårt eget livsgrunnlag. Men vi begrenser oss ikke
        til ett tema. Derfor åpner vi opp for ulike tekster, skribenter og
        synsvinkler som utfordrer og ellers ikke får mye eller noe særlig
        grundig behandling eller oppmerksomhet i den store offentligheten og
        media ellers.»

        (…)

        «Vi håper å kunne inspirere til både kritisk og positiv tenkning – og virksomhet.»

        Så er det opp til andre og andre arenaer å la seg inspirere til ytterligere refleksjon, debatt og eventuell handling.

        Red.

        • huff da.. dette synes jeg var et merkelig svar. Det jeg påpeker er at man driver ikke egentlig med systemkritikk hvis man ikke er tydelig på hva man forstår med det systemet man kritiserer.

      • Ja men da må du jo bare lese Gail Tverberg! Hun er reineste Miss Marple i å avdekke og definere systemet. Den dama er helt rå. Her er hennes siste analyse: http://ourfiniteworld.com/2015/01/21/a-new-theory-of-energy-and-the-economy-part-1-generating-economic-growth/

        Her er hennes siste intervju: https://www.youtube.com/watch?v=IOR3bdRJo98

        Uansett kan du ikke forvente at vi vanlige dødelige skal kunne komme opp på hennes nivå. Å filosofere er en ting. Å knuse tall og statistikk noe helt annet.

        • Øyvind, det er din mening om hva systemet er :-). Jeg har ikke lest ordentlig i den linken du viser til, men det slår meg at det er en type kapitalisme kritikk.? Kapitalisme kritikk er veldig vanlig. Problemet med kapitalisme kritikk, slik jeg forstår det, er at kapitalisme/økonomi er bare en del av systemet, ikke systemet som sådan. Og jeg tror altså at det er systemet som helhet vi må gripe fatt i. Alt annet blir, for meg i alle fall, bare mer av samme detalj kritikk som er vanlig overalt, også i mainstream media.

          • Nei, Gail Tverberg er rein analytiker, hun kritiserer ingenting, kun knuser tall og statistikk. Vårt kapitalistiske system er på alle måter et produkt av energi, også utdanningssystemene, kultur(verk), fritid, etc. Det er også bygd opp slik at uten stadig mer energi kollapser det økonomiske systemet. Nå er vi ved et punkt hvor økonomien ikke lenger kan understøtte mer energi. Effektivisering, som vi tytes ørene fulle av ang. norsk oljeproduksjon, kan etter hennes tall kun bidra med 1-2 %. Derfor mener Tverberg vi innen kort tid vil se en akselrerende deflasjon, i beste fall en negativ “vekst” på 5-6 prosent i året.

            Så uten en økning av energimengdene fordufter hele systemet som dugg for solen.

            JMG ser det annerledes, men han utviklet sin teori om “katabolisk kollaps” for mange år siden, og er bundet av mannlig hubris. Han er dessuten historiker, mens Tverberg er matematiker.

          • Du sa da dette over.. “Ja men da må du jo bare lese Gail Tverberg! Hun er reineste Miss Marple i å avdekke og definere systemet”

      • cwe

        Hei Camilla,

        Jeg hadde, så vidt jeg var bevisst det selv, ingen slik kritikk av KV i tankene mine da jeg skrev posten ovenfor. Jeg hadde kun til hensikt å gi tilleggsinformasjon om en epost som ble sendt til en av KVs gjesteskribenter. Eposten, i hvert fall intensjonen med den, mener jeg er snillere enn KV ved et par tilfeller har gjort ut av den. Jeg står ikke bak de som vil kalle KV eller enkelte av KVs skribenter for «facister» eller «neofascister», noe jeg har uttrykt direkte til medlemmer i KV-redaksjonen, men jeg er usikker om noen av referansene som til tider dukker opp her (uten at jeg vil si noe mer om det nå) og jeg diskuterer til tider KV sammen med andre (det må da understrekes at jeg preiker om mye til mange—KV, Radikal Portal, Minerva, Manifest, Agenda, Civita, SV, Ap, Høyre, Frp, jeg har meninger om det meste, som oftest kritiske). Noen av de jeg har diskutert med vil kalle noe av innholdet på KV «fascistisk», og jeg lytter åpent til dette også, samt kommer med innspill, men jeg er ikke enig i en slik forståelse (jeg er heller ingen ekspert på fascisme).

        Når det er sagt syns jeg faktisk KV har flere tilløp til systemkritikk, hvor også systemet gjøres rede for og forklares. Jeg vil spesielt henvise til Magne Stolpnessæter sine tekster om nyliberalisme (og slik jeg har forstått det har Magne i lengre tid jobbet med en ny tekst om emnet). Nå skriver du riktig nok nedenfor, til @19682010:disqus, at kapitalismekritikk ikke er tilstrekkelig, og kritikk av nyliberalisme vil kanskje gå under den kategorien, men personlig vil jeg mene at analyse og kritikk av nyliberalisme er helt nødvendig (om ikke tilstrekkelig) for å forstå de styringsmekanismene og regimet som har vokst frem i etterkrigstiden og frem til siste finanskrise. Du skriver også at systemet består av mer enn økonomi, men jeg vil understreke at økonomi i en kapitalismekritikk (i hvert fall hvis den er fundert på en marxistisk analyse) må forstås i videst mulig forstand og, ikke minst, som en kritikk av den politiske økonomien, altså den rådende ideologien om hvordan økonomien og verden forøvrig fungerer (nyliberalismens ideologi baserer seg på teorier om homo economicus og rasjonelle valg, og det er et vesentlig poeng å få frem den urealistiske og ahistoriske karakteren ved denne ideologien).

        • En presisering: det har blitt sendt flere eposter til flere skribenter og den vi har fått kopi av signert Jahn Magnus Eriksson/Radikal Portal, hevder entydig at KV er et nyfascistisk foretak i sin helhet, i tillegg til mange konkrete feil/løgner som vi har tatt opp i en tidligere tekst.

          Da to ulike miljøer som er opptatt av konspiranoid tenkning omkring fascistisk konspirasjoner i Norge som tydeligvis lurer bak enhver busk, har spredt desinformasjon om KV, i tillegg til utpressingen av Morsunds tidligere arbeidsgiver, så vi det som absolutt nødvendig å gå ut.

          Denne arbeidsgiveren som er Biodynamisk Forening opplyste selv gjennom sin advokat Cato Schiøtz første gang at de var satt under press fra det han omtalte ordrett som “venstreradikale” (de turte ikke opplyse om hvem dette var, men indisiene er tydelige ), noe som og fremgår i et senere dokument fra foreningen.

          Eposten fra Eriksson som vi fikk videresendt opplyser om at man planlegger en artikkel om KV og at det vil oppstå “kontrovers” om dette i media, med en klar melding om at her gjør man best i holde seg unna.

          Hvorvidt du mener intensjonen var “snillere” og basisen for din bedømmelse vet vi ikke, men det kan synes som om eu refererer til en ganske annen epost om ditt utsagn skal gi noen mening, eller du omfortolker slik at det passer deg.

          Normal prosedyre om man undrer seg over et ståsted er å begynne med spørsmål per epost til redaksjonen, men dette var ikke meningen med eposten som i tillegg til å være særdeles dårlig skrevet hva ortografi og syntaks angår, fikk de kontaktede skribentene til å undre om personen var gal (ja, ordrett fikk vi den beskjeden per epost).

          Hvorvidt det er galskap inne i bildet, kan ikke vi vurdere, men i og med Morsunds mange tidligere erfaringer kan vi konkludere at denne “galskapen” ikke er uvanlig fra den kanten.

          Om du vil diskutere dette videre får du forholde deg til den faktisk situasjonen og kanskje heller vurdere det prinsipielle i denne fremferden, ikke minst at man faktisk kan presse arbeidsgivere på denne måten. For det er den virkeligheten vi diskuterer og forholder oss til i denne saken, ikke teori og semantikk.

          Red.

          • cwe

            Vi trenger ikke å diskutere det noe videre her. Jeg vet ikke noe om innholdet i eposten som ble sendt, det får forfatteren av eposten stå for selv, men dere har ingen bevis for at det er sammenheng mellom eposten og Morsunds erfaringer. Utifra hva jeg vet er det ingen sammenheng. Det er ikke de samme aktørene som står bak. Så får det bli ord mot ord. Dere har informasjon jeg ikke har, jeg har informasjon dere ikke har.

          • Vi henviste til indisier. At det skulle være en tredje aktør fra venstresiden som var involvert virker for oss mindre sannsynlig. Så kontroversielle og viktige oppfattes vel neppe vi her på KV som. I alle tilfelle, så har vi redegjort for fakta, og fakta som gjenstår er at man har villet utdefinere KV fra samfunnsdebatten gjennom stempling, undergraving og utpressing til forskjell fra en åpen debatt med det faktiske innholdet i artiklene som er publisert her. Det er den normale måten å debattere en sak på i offentligheten, men der argumenter glipper dukker gjerne stråmenn opp.

            Det er det vi er interessert i, skape en debatt om det vi faktisk skriver om her, og utover det er vi egentlig ferdig med saken og kan glede oss over flere lesere enn noensinne.

            Red.

        • ripss 2

          Fascister, nyfascister.
          Jeg syns det er helt UTROLIG hvordan noen ser en forbindelse mellom fascisme og kulturverk.

          Personlig er jeg nok etter disse menneskenes mentale tilstand en nyfascist. Selv mener jeg at jeg er reaksjonær og derav også fascist? Stakkars folk. Dette blir infantilt.
          Jospin, fransk sosialist har fortalt hvordan de oppfant den fascistiske fare mens de moret seg i Elysseepalasset en tredve år tilbake i tid.
          I tillegg hadde han som en ÆRLIG politiker dette å si om islamiseringen av Frankrike (1989): Og, hva bryr det meg?

          • ripss 2

            Og disse referansene du preiker om, “men jeg er usikker om noen av referansene som til tider dukker opp her”
            hvis dette er vanskelig for deg, så vanskelig at du må holde deg for nesa, syns jeg du bør gå i deg selv og ransake din egen hjerne.
            Det skulle vel ikke være den utmerkede, intelligente intellektuelle Alain de Benoist som er ditt problem? Da sier jeg bare…stakkars folk!

        • Spørsmålet her må vel også være hvorfor den økonomiske synsvinkelen evnt skal priviligeres. Man kan, vil jeg påstå, med større rett si at det er den menneskelige økonomien som burde underlegges et i videst mulig forstand økologisk, eller endog biologisk syn. Nettopp her er det også at jeg mistenker at “hunden ligger begravet”: Angrep på dyp-økologien har man jo feks hatt fra både venstre og høyre – og begge disse “sidene” kjennetegnes nettopp ved at den økonomiske synsvinkelen settes over nær sagt alt annet. Etter den andre verdenskrigen ble en sosiobiologisk tilnærming til mennesket tabuisert. Men mye det samme har også skjedd med økologien. Resultatet ser man i form av overbefolkning, naturødeleggelser, artsutryddelse, forurensning, rovdrift på ikke-fornybare naturressurser, og i siste instans dramatiske klimaendringer som truer et “økonomisk system” som nettopp har blitt utvidet utover alle grenser. Selve forestillingen om det “bærekraftige” bare understreker at man har med et system å gjøre hvor det handler om å tøye alle grenser så langt som overhode mulig – og det blant annet nettopp fordi man nekter å forholde seg åpent og ærlig til de helt reelle konflikter som likefullt eksisterer på det bio/økologiske planet.

          Overshoot: The Ecological Basis of Revolutionary Change

          • cwe

            Det er en relevant innvending, @Steinadler:disqus . Men jeg vil understreke at jeg ikke vil tillegge økonomien et forrang i vår forståelse av mennesket, samfunn, og natur. Det var ikke det jeg mente. Både høyre- og venstresiden har ideologisk latt seg drive av økonomisme, men selv mener jeg en god marxistisk analyse (for å ta mitt utgangspunkt), som uten tvil er materialistisk (kanskje også deterministisk), må bestå i en kritikk av økonomien, en kritikk av den politiske økonomien. Det innebærer, slik jeg forstår det, nettopp en kritikk av teorier som gir økonomien et forrang, en kritikk av økonomismen. Marx’ hovedgrep i Kapitalen er nettopp en kritikk av den borgerlige politiske økonomien, altså en kritikk av hva de liberale har forklart som «naturlig» og «nødvendig» ved å henvise til økonomiske argumenter (eventuelt ikke-argumenter som «den usynlige hånd»), som Marx viser heller er historisk og samfunnsmessig bestemt, altså kontingent i forhold til materielle, konkrete vilkår, og ikke følger økonomiske naturlover.

            Både biologi og økologi, særlig det siste, vil jeg mene er bedre utgangspunkt for analyse av systemet, enn økonomi. Her kommer Marx og tradisjonell marxistisk analyse ofte til kort (selv om jeg vil mene det finnes mulige tilnærminger til en økologisk analyse via Marx). I tillegg kan vi ikke glemme filosofien og kulturvitenskapen, mener jeg. Her skiller jeg meg kanskje fra veldig mange, men jeg tror ikke vi forstår veldig mye uten filosofisk og kulturvitenskapelig analyse.

  • ripss 2

    Jeg tror rett og slett at dette nettstedet ikke er noe annet enn en “møteplass” for hardcore intellectuals, vi andre dødelige og enkle amatører bør ærbødigst holde oss på avstand.

    • AVIKEN

      Hardecore-intellectuals, jeg har lyttet til mye hardcore, men denne var ny, takk for den. Vel, Ripps, avstanden bestemmer du eller perpselsjonen selv, og selv vi udødelige halvguder behøver dødelig til å holde oss med selskap og minne oss om vår menneskelighet.

      A.

      • ripss 2

        :)

  • ripss 2

    Stig Sæterbakken, et menneske med mot!

  • Breidablikk

    Fin selvkritisk inngang her på “Vestens” vegne. Som provoserende replikk: Think about the “defending terrorism” criminal offense for which Dieudonné has been arrested. Should it really be a criminal offense – causing someone to be arrested, prosecuted and imprisoned – to say something along these lines: western countries like France have been bringing violence for so long to Muslims in their countries that I now believe it’s justifiable to bring violence to France as a means of making them stop?

    https://firstlook.org/theintercept/2015/01/14/days-hosting-massive-free-speech-march-france-arrests-comedian-facebook-comments/

    • AVIKEN

      Takk, igjen handler det om premisser.

      Et systems legitimitet handler om i hvilken grad det oppfyller sine egne ideologiske, religiøse (herunder og den humanistiske ateismen som er en gudløse religion) og kulturelle premisser.

      Den vestlige senmodernitetens bærende prinsipp i kunst og kultur (aksentuert mellomkrigstiden og post 1945), har vært eg er dysfunksjon og transgresjon. Det hellige skal dekonstrueres, plukkes i biter til fordel for rasjonaliteten; i fraværet av noen bærende ledekultur, så vender man seg videre innover for intellektuell stimulans til det disharmoniske.

      Jeg er ikke anderledes selv, barn av min tid som også jeg er.

      Den harmoniske illusjon som ennå Hollywood forefekter til sitt massepublikum, er umulig å se, fordi den så åpenbart skurrer med virkelighetsbildet til selv den med middels evner til å fatte realiteten. Idyllen har blitt noe falskt.

      Den kunstneriske frihet har handlet om transgresjonen, men og den etiske frihet, uten Gud uten religion. Kunstverket «Piss Christ» av Andres Serrano er bare ett av mange, mange, som viser at det hellige for lengst har abdisert i Vesten. Eller har det?

      Enhver sivilisasjon har tabuer, også denne som er i sin siste fase. Det er ikie vanskelig å forstår eller forklare tabuer, men når det som legitimerer senmodernitetens kulturliv er et påstått fravær av tabu, tabuet er tabu, så er det fornøyelig å se hvordan transgresjonskulturen blir reaksjonær; den viser at den har sine dogmer, sitt formspråk som man ikke får røre ved ustraffet.

      Dieudonné, hva man selv måtte syne som hans humor, peker på dette, og vet det, og frustreres nok og lar seg selv provosere fordi han ser den liberale falskheten og forstillelsen, og klarer ikke holde kjeft. Han ser tabuene og den senmoderne religions artefakter og er en blasfemiker. Klart at han må svi.

      Så ennå venter vi på den amoralske senmodernitet, den som faktisk tar moderniteten på alvor, tar den til sin fullendelse, fullbyrder programmet i sin avvsining av metafysisk moralistiske forklaringsgrunner og åpner opp for kaoset. Så la oss gi avkall på restene av gamle ordner, gamne idéer, brenne muséene, skjende kulturgravene vi kaller kulturarv og tørre å ta det siste steget inn i tomrommet som vi før eller siden blir tvunget til å ta, fordi vi allerede har tatt det, samtiden vil bare ikke erkjenne det og klamrer seg i frykt til det gamle som ikke finnes mer. Moderniteten satset alt, men angret seg i spranget.

      A.

      • Breidablikk

        Om det hellige har abdisert er vel et åpent spørsmål. Hvis man aksepterer termen kan man vel postulere at det hellige ikke forsvinner eller dør, bare forflytter seg eller transformeres. “Piss Krist” og “Goltatha picnik” er mulig i dag, hvorfor? Jo, fordi Kristus på korset som lidelsens symbol har mistet mye av sin betydning. Men kanskje det hellige, det abstrakt religiøse vi kan forutsette som “bak” de positive symboler, har det ikke bare forflyttet seg? Kort: Dieudonne er en så viktig provokatør, fordi han rører ved vår generasjons “politiske religion”, nemlig Shoah. Ikke Kristus, men Jødefolkets lidelse er det som får det vestlige hjerte til å føle anger og skam. Anne Franks dagbok er ny Hellig Skrift. Og jødefolkets skjebne har inntatt en helt vesentlig rolle i norsk bedehus- og misjonskultur. – Vel, der har vi kanskje det nye Hellige, urørlige, som gjør at det nå overflødige Kristussymbolet nedsenket i urin ikke provoserer. Mens Dieudonnes hånlatter når han synger “Sho-ananas” får raseriet til å skumme i fransk offentlighet og provoserer franske ministre til å ta juridiske snarveier for å få udyret stoppet.

        Men kanskje jeg på nytt kan tillate meg å være litt “syklisk” for å kontrastere din “lineære pessimisme”. Hvis det hellige har bare forflyttet seg og blitt transformert, kan det samme skje på nytt. Et blikk på Russland er lærerikt. Det folk som i forrige århundre gikk lengst i ikonoklasme, klappjakt på det hellige og generell “modernisering” har slått helt om. Russerne skjønner ikke Charlie Hebdo. Her rører ikke karikaturtegnere ved religion, hverken kristen eller muslimsk. Nettopp fordi tradisjonell religion på nytt har blitt viktig, også politisk. Og kanskje “det hellige” eller endog tradisjonell religion aldri egentlig abdiserte i Russland, tydelig under krigen, da endog Stalin trengte Det russisk-ortodokse i kampen mot Hitler. Ja, det sies endog at Stalin lot sin egen datter døpe.

        Og et blikk på samtidig russisk kunst viser at den igjen har fått meningsinnhold: med religiøse og politiske motiver, iallfall hos enkelte kunstnere som blir viet stor offentlig oppmerksomhet.

        – Vel, alt dette bare kort. Det russiske eksempelet er lærerikt, fordi det kan få oss til å se på vestlig kunst, religion og politikk med nye øyne. Jeg føler at vestlig kunst – hvis man overhodet kan omtale dette i så generelle vendinger som vi gjør – ligner på religion. Kunsten og religionen er som flat, tom, innholds- og konturløs. Når de to møtes i Piss Christ provoseres bare et fåtall tradisjonelle sjeler. Fordi begge har mistet, tror jeg, politisk betydning – meningsbærende betydning for de vestlige folk. Jeg tror det har sammenheng med det sjokk som første verdenskrig var, og i forlengelsen andre verdenskrig og påfølgende amerikansk dominans. Før første verdenskrig var maleri og skulptur meningsbærende: framtidshåpet og “modernisering “uttrykt i ulike progressive kunstformer.

        Men kanskje det også på kunstenes område handler om en “forflytning”, akkurat som hva angår det hellige? Maleri og skulptur mister all betydning. Man må vel gå til amerikanskdominert film for å se “mening” og “verdier” uttrykt i “kunstverk” (i vid betydning) Det gode vesten mot de onde russere, serbere og arabere ledsages av film som uttrykker “Imperiets” verdier. Vesten, inkludert Norges ny-imperiale ødeleggelseskriger mot muslimske folk, Serbere og nå senest mot Russland i Ukraina ledsages av verdibærende “kunst” (Hollywood-film) som uttrykker det godes kamp mot det onde og det globaliserte, amerikanskledede multikulturelle samfunn. Og “Shoah” som (politisk) religion tematiserer “Jødenes rett på landet”, bokstavelig fra Det gamle testamente.

        – Dette meget raskt og ufullkomment fra en amatør på disse felt, bare som en kort replikk til ditt tankevekkende innlegg. Det handler vel her om så store tema at det beste vi kan oppnå er at ulike beskrivelser konkurrerer i forsøk på å forstå.

        • AVIKEN

          Takk for nok et tankevekkende svar.

          Selv om sekulære og profane idéer blir hellige og nye tabuere etableres, så er ikke det det samme som en sakral metafysisk kvalitet. Enhver hegemon etablerer sine tabuer i sine antiteser som er en av årsakene til at hegemoniene alltid forvitrer da de ikke er dynamiske og selvkorrigerende; de makter ikke å ta opp i seg motsetningene og knekkes av egenstrukturens vekt, derfor er ingen sivilisasjon varig.

          Men mange misforstår det sykliske som en sirkel, historien er ikke noen sirkel, man er aldri tilbake til noe utgangspunkt, og det sykliske er mer å ligne med en vortex, en spiral, hvor utviklingstrekk tilsynelatende krysser historien uten å gjenta dem.

          Derimot er det som Spengler beskrev slik at enhver sivilisasjon har sine årstider og faser, og at Vestlig sivilisasjon slik man kjente den nå er i i sin siste fase, må man være uforbederlig positivist for å motsi. Men om vi legger Spengler og det sykliske bort kan alle enes om at ingen sivilisasjon varer evig om man vurderer det rent historisk – Vesten er intet unntak. 



          Og selv om du ser Vesten og det sakrale i et syklisk perspektiv spå har du dels misforstått dette perspektivet om du tror at det betyr at Vesten i seg selv skal oppleve noen ny gullalder. Tvert om handler det sykliske perspektiv at nye krefter overtar, en ny kulturell og da senere sivilisatorisk impuls etablerer seg og danner begynnelsen på en ny syklus.

          Synes mange ser alt for mye i Russlands senere utvikling. Materialismen og profittbegjæret hersker der og, det er Vestnes varer og statussymboler som er det høyeste gode for majoriteten, oligarkiet og korrupsjonen primitiv og lett gjennomskuelig, men grunnet at de aldri har hatt en dominerende middelklasse og tross eller kanskje nettopp fordi de var underlagt en totalitære og undertrykkende kommunisme, beholdt de sin egenidentitet som historisk subjekt og skjebnefellesskap. Men noen stor trosvekkelse er ikke å spore der av hva jeg kan se, derimot er kriken som institusjon og nasjonalt symbol stadig sterkere.

          Mange forveksler hellig overbevisning med ønsket om tilhørighet til en større overgripende institusjon og felles identitet (det kan være stat eller statskirke), men det er dyptgripende forskjeller på dette. Men Russlands ulike folkegrupper har en sterk kollektivt patriotisme som i likhet med kineseres patriotisme ikke står i noen umiddelbare fare for å svekkes i tidene som kommer, tvert om.

          Men noen reell utfordrer til Vestens ideologiske hegemoni er det langt ifra ennå, det er kun ønsketenkning fra de som tror det blåser en ny vind fra Øst, Russland kjemper i det samme markedet som Vesten om de samme godene og er enn så lenge ingen ideologisk eksportør. Men Vestens realpolitiske hegemoni utfordres av Russland.

          Gruppeidentiteten til folkegrupper som betegner seg som jøder og muslimer er langt sterkere, men den er ikke monolittisk.

          Både jødiske befolkningsgrupper og i langt større grad muslimske, er i stadig strid og indre konflikt, med store interne forskjeller. At Vesten har tatt til seg disse som offer har foruten det rent konkret katastrofale som angår massemord på jøder i nyere europeisk historie, med Vestens eget selvbilde som den urettferdige undertrykker, noe som dels er rett i forhold til den kristen-humanistisk oksidentale etikk som har dominert Vesten i flere århundre.

          Denne hovmodige medlidenhetsuniversalisme vil nødvendigvis se andre folkegrupper, religioner og kulturer som underlegne offer som behøver Vestens medlidenhet for å overleve, og dermed utvikle seg. Dette gjelder særlig muslimske befolkningsgrupper, men og jøder som er evige offer en kollektiv arvesynd i et dualistisk forenklet verdensbilde med Europa som både forbryter og frelser.
          
Det virker og som du kun ser religion og det sakrale i et utilitaristisk perspektiv, som en politisk ideologi og funksjon, men la meg da avsløre at dette perspektivet ikke kommer til å kunne løfte Vesten ut av sin ontologiske krise. 

Å se nyttigheten av guder gir ikke Gud nytt liv. 



          Selv om jeg har min overbevisning, så er den ikke kollektiv, den er ikke delt, det er en virkelighetsforståelse som er min, individuell, og dermed har den ikke noen verdi som et felleskulturelt uttrykk. Grunnen til at jeg nevner dette er at det spiller ingen rolle hva du selv velger å tro, om alle i din kultur velger x- antall ulike trosretninger og overbevisninger. Uendeligheten av valgmuligheter gjør ditt valg verdiløst i en kollektiv sammenheng; det er det mange ser forbi når de ser på vesten.

          Statskirken er en gudløs institusjon hvor tro og overbevisning er blitt til ord og mislykkede rasjonalistiske forklaringsgrunner. Det er en døende systemkirke som lever på overtid og de mennesker som av frykt for den totale meningsløshet klynger seg til noe som kan synes som et fast grunnlag.

          

Med eller uten sin Gud, enten finner Vesten en ny impuls som løfter det inn i en ny æra, en ny syklus, eller det vil males i stykker til det er noe ubetydelige som fortrenges og glemmes i historiens løp. Et ytterligere alternativ er at Vestens hegemonis vedblir og dermed blir menneskehetens undergang i det det forbruker og destruerer naturgrunnlaget og kanskje starter nye ødeleggende storkriger i sine krampetrekninger. 



          Jeg tror dog at det er mulig å bygge bro over den nihilistisk avgrunnen, gjenopprette enheten med Numen (så artig nok at Steinadler var inne på dette med en referanse), men kun gjennom ærlighet og selvovervinnelse, ikke en ny sjåvinisme eller henfallenhet til symboler som har mistet sin substans og livskraft.

          Men denne broen må bygges her i Nord med utgangspunkt i hva man faktisk her har erkjent og den utvikling og avvikling som faktisk har vært og er, man kan ikke trylle seg tilbake til noe nostalgisk reaksjonært eventyrland. Det har nemlig aldri før hendt i historien og kommer ikke til å hende nå. 

Fremtiden trenger nye profeter, ikke gamle.

          A.

          • ripss 2

            Breidablikk og Aviken:
            En garde!
            Jeg ser for meg dere 2 i en slags duell, men ikke for å overmanne motstanderen, men som indianerne i nord-amerika en gang, det ærefulle var å røre ved motstanderen uten å drepe.
            Og hadde du, Aviken, levd i en annen tid, for eksempel i begynnelsen av forrige århundre, er det mulig du hadde endt opp i Alma Mahlers “samlebok”. ;)
            Noen kvinner finner penger helt uimotståelig hos det andre kjønn, mens andre helt klart tiltrekkes av hjernens tanke.
            Litt på siden dette her, men fascinerende å følge dere to.
            Min konklusjon på lesningen er at man må glemme fortiden og lage et nytt kart? Et kart man ikke vet hva man skal fylle med, man står i et tomrom..?
            Selv klamrer jeg meg til et håp om en ny oppvåkning for det som kalles det “identitære”.
            Om det KAN redde Vesten er tvilsomt.

            http://www.desracinesetdeselfes.com/

          • AVIKEN

            Ja, du, det å være i Alma Mahlers «forsamling» hadde ikke vært den verste skjebne, men jeg får si at jeg er tilfreds med det jeg selv har «samlet» i årenes løp, og kan vel si at jeg har levd et særdeles rikt og interessant liv på det omådet, da jeg er en alt eller ingenting personlighet. Det er definitivt ikke penger kvinner vil ha eller får hos meg, haha.

            Hadde vel foretrukket å leve i en tid hvor tvister og en duell kunne avgjøres med kårder, eller en real holmgang, men det å brynes hjernen og ikke eggen, har definitivt sin funksjon, og jeg føler at debatten her med eksempelvis Breidablikk har vært høvisk.

            Nei, fortiden skal man ikke på noen måte glemme, den er en hukommelse som er fundamental for det menneskelige, men den bør ikke historiseres og bli et museum for tilværelsen, hvor det levde livet er mer fascinerende enn det livet som skal leves.

            Jeg liker bedre begrepet Minne, det å ha et personlig og et kollektivt minne fremfor historie som konstrueres og dekonstrueres i en stadig raskeres pendelgang til den har mistet enhver forbindelse med og skygger for Væren i tiden.

            Et levende minne bærer med seg det essensielle fra fortiden, mens det historiske kun er fragmenter, brokker av informasjon fra en fortid man hele tiden forsøker å kartlegge, noe som er umulig og en absurd oppgave.

            Vi tilber museer som om de skulle være tempel.

            Ja, la oss se på fremtiden slik Amundsen så på Antarktis, som et åpent hvitt felt med noen kjente egenskaper og mange ukjente egenskaper, et felt som stadig må erobres og oppdages. Det meste er mulig bare man våger å ta av seg tvangstrøyen.

            Det politiske spekter slik det representeres er alt for snevert og viser hvor totalt avhengig mennesket har blitt av en sentralstat som man knytter absolutt alle forventinger til. Mennesket bør gi slipp på tryggheten og smake på frihet og virkelig ansvar som utrygghet og uavhengighet gir. Da vil man og innse at friheten og frihetsfølelsen slik man forstår den idag, er illusorisk, og at frihet er en tilstand som kun de færreste kan og vil oppnå, fordi den innebærer fravær av behov og ønsker utover det man har, det at man behersker sitt liv både mentalt og fysisk er frihet. Ikke mange gjør det.

            Kanskje er de kommende kriser en velsignelse, en blessing in disguise, en mulighet til å vende det hele om om man griper den.

            Så la oss være polfarere inn i fremtiden.

            A.

          • Jeg vil legge til at Gail Tverberg i en nylig kommentar til meg understreket “If there are survivors”.

            “As I have commented quite a few times, the way natural selection “works” is for all species (including humans) to produce far more offspring than needed to replace themselves. Natural selection, if allowed to proceed naturally (no medical care, no coats to keep warm, many even no cooked food) then assures that the best adapted survive.

            Humans has adapted to requiring fuel of some sort to cook their food. It is also helpful in making clothes, keeping warm, boiling water to make it better to drink, helping in catching animals for food, and making better tools. We have used the fuel we have become adapted to for health care, so as to keep the less well adapted alive. We also provide monetary support for people who are unable to work. All of this works at counter-purposes to natural selection.

            If there are survivors, we are destined to relive the same story, but with a much lower cap on fuel use.”

            Så hun er usikker på om det blir overlevende denne gangen, kanskje fordi vi har blitt så altfor mange.

            Her er forresten hennes siste podcast: https://www.youtube.com/watch?v=IOR3bdRJo98

            Hennes analyse blir ekstra troverdig fordi hun er kvinne, og ikke lar seg fordumme av mannlig hybris. Hun minner meg faktisk svært om Miss Marple. Trolig er dette den beste analysen som er å oppdrive om vår nære framtid.

          • Breidablikk

            Vanligvis på debattforum begrenser jeg meg til det politiske og konkrete, noe som kanskje skuffer. Du tar jo her skrittet ut i retning religionsfilosofi og metafysikk, aldeles akseptabelt, og kan jo slå følge iallfall et stykke.

            Begrensningen er at jeg ønsker å beholde en kobling til konkrete, reelle størrelser, som Den norske kirke. Dog, jeg legger godviljen til og avviser ikke de mest åpenbare overdrivelser, eksempelvis om denne Kirke, da disse selvfølgelig er retorikk og har et spesifikt meningsinnhold. Men litt syrlig må jeg jo bemerke at intet er lettere enn å skyte på så omfattende størrelser som Kirken (og Kongen) og at du legger deg selv til for hugg, når du uttaler deg så kategorisk negativt om en institusjon som begraver og døper, konfirmerer og gifter, trøster og støtter over det ganske land. Men altså: her tar vi alt i beste menig.

            Religionsfilosofisk gir det mening å snakke om deg “hellige” (Eliade) eller Numen (Otto) Selv svermer jeg gjerne for våre eldste guder og norrønt. Men jeg tror ikke at det fins noen vei tilbake, noen “nordisk vei”, utenom de konkrete språk. og religionsformer som vi har i dag over det ganske land, nemlig luthers Kristendom, statskirke og lavkirkelig bedehus- og misjonskultur. Men kanskje avstanden fra det “Hellige” og “Numen”, fra “Nye Profeter” blir for stor til det lokale bedehuset eller det statskirkelige byråkrati?

            En del av de pessimistiske visjonene, for natur og kultur, deler jeg gjerne i forfektelsens øyeblikk. Din subjektive, ikke-kollektive erfaring tror jeg mange deler. Vesten skjebne er nok manges uro. Selv føler jeg at dagens kulturindustri og industrielle konsum må bekjempes med alle midler. Men hva med de Nye Profeter? Man må vel begynne et sted. Som relativ ung mann utilpass i sin egen konsumpregede samtid er det vel få andre veier enn tilbake, og særlig i norsk og endog lokal historie. Jeg deler din pessimisme hva Russland angår. Det er ingen frelse å vente fra Russland (hvis da vi ikke fortvilet ikke venter på en russisk invasjon av Sverige for å opprette orden i innvandringsgalskapen der med dens potensielle terrorisme og borgerkrig) Pussy Riot er også Russland, på samme linje med høykulturelle og meningsbærende Glazunov, – også Russland, punkere og opprørere som har nådd det absolutte lavmål da de hverken kan tenke, synge eller danse, ikke engang rølpe! – Nei, Russland hjelper og frelser oss ikke, men kan, idet vi ser oss selv i det russiske speil, som et alternativ, hjelpe oss til innsikt om oss selv, på godt og vondt.

            Om ulike historiesyn – lineært eller syklisk – og den metafysiske spekulasjon som følger med blir for omfattende her.

            Dette svaret ble kanskje litt skuffende, da jeg er mer praktisk-politisk orientert ikke har samme talent til “metafysiske vendinger”. Jeg samstemmer dog i:
            “Jeg tror dog at det er mulig å bygge bro over den nihilistisk avgrunnen… Men denne broen må bygges her i Nord med utgangspunkt i hva man faktisk her har erkjent og den utvikling og avvikling som faktisk har vært og er…”

        • Jeg er ikke sikker på om Holocaust står så sterkt i den norske bevisstheten? Som Erik Lunde nettopp skrev i et innlegg på VD: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread11553148/#post_11553148

          “Hverken antisemittisme eller Holocaust er nevnt i læremål for ungdomsskolen og videregående.

          Hvordan skal skolen kunne være et effektivt instrument mot antisemittisme dersom læreplaner og lærebøker ikke tar dette på alvor som et aktuelt problem i samtiden?”

          Det kan se ut som om vi heller foretrekker å la våre barn glemme dette fenomenet. Men heller enn å understreke skyldsbegrepet, bør vi lære barna om at Holocaust var et resultat av allmennmenneskelige atferdstrekk. Vi er alle i stand til å begå et nytt Holocaust.

          Disse kunstovergrepene kan vel også ses på som et produkt av den mediatiden vi lever i, litt som den herostratiske berømmelsen til ABB. Skal man bli lagt merke til kreves det så mye i disse dager. En morsom karikatur duger ikke lenger.

          Jeg tror jødefolkets fornyede interesse i en del protestantiske kirkesamfunn mer skyldes opprettelsen av Israel, enn av Holocaust. Etter dette begynte man å tolke profetiene i et helt nytt lys. Kanskje en form for “etterpåklokskap”?

          • Breidablikk

            Takk for innvendinger. Man kan spekulere over årsaker, men det er et faktum at Israel og Jødefolket har inntatt en dominerende plass iallfall i norsk lavkirkelighet etter krigen. Man kan spekulere over årsakene og være uenig i vurderingene. Det er vel her snakk om flere faktorer, og jeg har ikke annet enn min egen begrensede forståelse. Utviklingen burde egentlig vært undersøkt inngående..

            Du har selvfølgelig rett. Opprettelsen av Israel skjede, og man fikk et nytt saftig kjøttbein i samtiden som man kunne tolke i Skriftens lys. Men jeg tror også at “Shoah” eller jødenes lidelseshistorie spiller inn. Som en fortelling om jødenes lidelser, men også, og det via norske aviser, altså utenfor en spesifikk religiøs ramme, som en iscenesettelse av norske overtredelser og synder. Selvfølgelig handler det om historiske fakta. Men på disse historiske fakta har vi et religiøst lag, i min forståelse, som i neste etappe påvirker norsk politikk og norsk selvforståelse i vesentlig grad, (kort:) særlig i forhold til immigrasjon.

            Et interessant fenomen er jo Norsk Israelsmisjon. Kan man ikke avlese en historisk utvikling i en organisasjon, som, etter min inntrykk, slites i spørsmålet om Jøder må omvendes til kristendom eller ei, om de har en egen frelsesvei. Min kjennskap til Israelsmisjonen er begrenset. Men jeg husker jo hvor kleint det ble når man inviterte en amerikansk taler fra “Jews for Jesus”, en kristustroende jøde som stod sterkt på kristen misjon ovenfor jøder, og andre teologiske tungvektere tilstede understreket at det er egentlig de kristne som “må bli som jøder, podet inn på det ene og sanne jødiske tre”, med Paulus.

            Eller man kan se på document.no, hvor redaktør Rustad interessant nok gjør Kirkens (rette) holdning til Israel til testspørsmål på Kirkens vesen overhodet, som Kirke i eminent forstand. Jeg føler at en slik holdning er kun mulig etter andre verdenskrig, og etter Shoah. Særlig fordi nevnte Rustad er svært fokusert på “Shoah” og skrev en helt forrykende artikkel “Lex Auschwitz”. Uansett hva man mener selv om det Rustad skriver, er det likevel interessant fordi det handler om et tidsskrift som primært er politisk, ikke religiøst.

            Jeg skriver jo også ut ifra egen erfaring. Jeg husker jo fra skoledagene hvor spesiell stemningen var når jødenes lidelser skulle drøftes. Husker Anne Franks dagbok. Hvor skyldige Nordmenn var, om Bluecher. Alt dette trist og leit, men nå som voksen stiller man seg jo spørsmålet om hvordan spørsmålet om jødenes skjebne under andre verdenskrig behandles i norsk skole.

            Min viktigste referanse er dog egentlig Frankrike, som jeg kjenner godt. Jeg bygger der på ulike tenkere som beskriver “Shoah” som sivilreligion. Hvor “negasjonismen” er forbud ved lov (loi Guissot) Det betyr: man har et offentlig tabu, et historisk tema hvor det hersker en offisiell versjon, og alternative versjoner avvises med anklager om “antisemittisme” og sanksjonere via rettsvesenet. Hverkent kristent eller muslimsk tradisjonsstoff, eller livsskjebne, nyter de samme privilegier. Dette kan objektivt avleses i fransk rett. Det påfølgende spørsmål er om man kan snakke om “Shoah” som sivilreligion eller politisk religion, og om hva slags sammenheng denne evt. har eksempelvis med Vestens krigshandlinger i Midt-Østen og konflikten Israel-Palestina.

            Alt dette bare kort og ufullkomment. Et tema som jeg føler er undervurdert og burde vært skikkelig belyst. Og tilbake til spørsmålet: hvorfor reagerer ikke kristne når et krusifiks senkes ned i urin (Piss Christ), men “kryper til korset” når man hører fortellingene om “Shoah”?

          • Jeg tror det kommer mye av at protestantisk kristendom er en ordreligion, hvor symboler ikke betyr så mye. For en ortodoks, hvor symbolene og ikonene betyr så mye mer, vil det nok oppleves langt verre.

            Selv har jeg ikke lest Michelets bok, som Lunde henviser til. Så jeg har lite grunnlag for å uttale meg om hvor skyldige vi er.

            Det kan gjerne hende Shoah har innvirkning på amerikansk utenrikspolitikk. Men kanskje vil den nye alliansen mellom Saudi-Arabia og Israel spille en sterkere rolle framover?

            Kanskje skyldes vår skyld like mye vår fremskrittsreligion, da Shoah var et industrielt foretakende? Hvordan kunne teknologien, som er vår nye frelser, benyttes til noe så grusomt?

            IBM etc. spilte jo en stor rolle for å realisere dette folkemordet, uten at jeg husker direkte henvisninger.

            Så kanskje bærer vi på like mye skyld på vegne av Fremskrittet som av “Frelseren”?

            Bare helt løse strøtanker.

          • Breidablikk

            Det er jo vakkert å bedrive krig og geopolitikk med Det gamle testamente som norm. De amerikanske og israelske kriger vet vi om. Gitt omfanget, har vi ikke her en religiøs “ekstremisme” langt farligere enn både Al Quaida og IS? Vel, vi kan unnlate termen “ekstremisme” som er pejorativ. Men undersøker man den religiøse argumentasjon til amerikanske politikere, eller mer indirekte hos de kristne grupperinger de tilhører, da ser man jo hvordan religiøs, politisk og militær retorikk går hånd i hånd.

            Jeg har dog inntrykk av “Shoah” har større tyngde i Europa, vi som er de skyldige. I USA har man en mer generell teologi om “Jødene som utvalgt folk” og “landløftet”. Dog, dette er mine inntrykk, ikke viten.

            Michelets bok står ikke på min liste, det fins bedre.

          • Det er sikkert rett, det finnes jo knapt kristne i Europa. Men framover kan det tyde på at alliansen mellom Israel og de sunnimuslimske kongedømmer, med Saudi-Arabia i spissen, vil bli viktigere enn forholdet USA/Israel. Men dette er en ny allianse, så vi får se hvordan den utvikler seg.

            Personlig tror jeg at fremskrittsreligionen står sterkere både blant jøder, kristne og ateister enn shoah som sivil religion. Det er bare å se på alle de nye gudshusene av alle troskategorier, de peker alle mot Fremskrittet.

            Så jeg velger her å slå tospann med JMG og legge inn skytset mot denne erstatningsreligionen. Og i denne sammenheng tror jeg man her føler skyld for den aktive måten teknologien og teknokratiet ble benyttet for å utføre dette folkemordet.

            Kanskje hater man også jødene fordi de ved sitt “offer” har besudlet det rasjonelle mennesket og teknokratiet? Uten rasjonelle mennesker, teknokratiet og avansert teknologi, kunne det ikke ha funnet sted. Uten IBM og andre ville det hele vært umulig.

            Uansett vil alt dette snart ta slutt. Gail Tverberg ser for seg en akselererende deflasjon fra ca 2016, og er usikker på om det vil finnes overlevende.

          • Så vidt jeg har fått med meg drepte Israel nettopp en gjeng høyt prominente sjiamuslimske ledere ved Golan. Dette hadde de aldri gjort uten Saudi-Arabia i ryggen. Kanskje er det etter direkte ønske fra kong Abdullah? Kanskje er det for å blidgjøre kong Abdullah? For resten av verden kan det synes som den reineste galskap, men det er sikkert kalkulert. Dette styrker båndene mellom de arabiske kongedømmene og Israel, og vil ikke lett bli glemt. Hverken av den ene eller andre parten. Jeg tror vi etter dette vil se en meget sterk, ny allianse i Midtøsten.

          • Det ser ut til at kong Abdullah døde med et smil om munnen. Muligens var dette hans siste ønske?

          • Særlig fordi nevnte Rustad er svært fokusert på “Shoah” og skrev en helt forrykende artikkel “Lex Auschwitz”. Uansett hva man mener selv om det Rustad skriver, er det likevel interessant fordi det handler om et tidsskrift som primært er politisk, ikke religiøst.

            Forrykt, snarere enn forrykende, vil jeg si; skjønt i beste fall begge deler. Forrykt, også fordi det en slik de facto “Lex Auschwitz” har bidratt til å piske opp hatstemningen blant muslimer i Frankrike. Her er det jo til og med mulig at forfølgelsen av Dieudonne nettopp ved hjelp av en slik de fact “Lex Auschwitz” kan ha bidratt ganske direkte til å få det til å tippe over både for Ahmed Coulibaly og for brødrene Kouachi. Noen “humoristisk sikkerhetsventil” for hatet og misunnelsen ovenfor jødene, og den mer eller mindre rettmessige vrede ovenfor Israel, blant muslimer i Frankrike eksisterer knapt lenger i det hele tatt. Skulle det lykkes å etablere en helt bokstavelig “Lex Auschwitz” slik Rustad ga uttrykk for at han ønsker, vel så er jeg rimelig sikker på at resultatet vil bli det motsatte av hva han ser ut til å ønske. Skjønt, målet her er vel kanskje nettopp i siste instans å fastholde “Auschwitz” som det sentrale tabu en ny “sivil religion” med full aksept for sionismen som en stilltiende forutsetning. For jødene generelt, og for sionistene kanskje spesielt, kan det knapt være noen tvil om at “Holocaust” har antatt karakter av en for for “trosbekjennelse”. Blant annet nettopp fordi selve gudstroen er svekket på mye samme måte blant jøder som i “vesten” forøvrig i takt med “velferdsøkningen” har jødefolkets ganske bokstavelige “prøvelser” under den andre verdenskrigen fått en slik karakter av “Ersatzreligion”. I en bokstavelig forstand er det jo også sant nok at uansett hvordan man vurderer det som skjedde den gangen så representerer det i en viss forstand – vis-a-vis dagens situasjon – “das ganz Andere”.

          • Breidablikk

            Fordelen med Rustad er at han uttrykker usedvanlig klart og eksplisitt bestemte politiske syn, og knytter direkte religion til politikk. Jeg prøver å forholde meg nøytralt og velger altså positivt “forrykende” fordi den nevnte artikkel var så usedvanlig klar og tydelig, og det ligger et driv bak, som om man kan ane dype personlige overbevisninger, endog av religiøs karakter.

            At den eksplisitte franske lovfestede franske preferanse for det jødiske må virke provoserende på mange, er ikke vanskelig å forstå. Dieudonnes fortjeneste er å avdekke disse preferansene og gjøre narr av dem, i egenskap av å være en represententant av et annet folk, likeleds utsatt for ufattelige lidelser av Vesten, men uten privilegier av samme art og uten samme stilling. Iallfall må man kunne påpeke og analysere alt dette, uten å bli anklaget for “antisemittisme”.

            Forøvrig leste jeg at russere har liten eller ingen sympati for “Shoah” som myte eller politisk religion. Nettopp fordi at nazistene drepte et langt større antall russere og sovjetere, 40 millioner døde i Sovjetunionen, har jeg lest. Men på tross av dette ufattelige offer, ja selvoppofring, høster Russland liten “andektighet” i Vesten for det. Tvertimot. Putin ble nylig ikke invitert til en minnesmarkering for befrielsen av Aschwitz – selv om det var russerne/sovjeterne som stod for befrielsen. Alt dette viser jo hvor selektiv det Vestlige minnet er, og hvor skjevt det er blitt.

            At dette minnet, Shoah som “politisk religion” er av ummiddelbar politisk og geopolitisk betydning, det er ikke vanskelig å se. Skal man derfor bedrive religionskritikk, ikke av døde symboler, men av dagens tabu. Som – så kan man forutsette – er like “forbudte” som de er virkningsfulle politisk og geopolitisk.

            Nå har jeg argumentert for mitt syn ganske inngående tidligere, mange ganger, så skal ikke gjenta meg her.

            Der jeg selv har vært litt uklar er bruk av termer som “sivilreligion” og “politisk religion”. Dette er jo teoretiske fagtermer som man i korte innlegg bare må forutsette en generell forståelse av.

          • Breidablikk

            Mer om politisk religion og her “kristen ekstremisme”. Under, lenke til video som demonstrerer ukrainske soldaters “åndelige føde”. De som nylig døde på Donets flyplass er alle utstyrt, sier videoen, med en slags spiller med budskap fra en amerikansk, baptistisk pastor, stålsettende for kamp og lovende Paradis – ikke vær redd for døden på slagmarken! Video tekstet engelsk. – Bare et eksempel på hvordan også kristendom, her i spesifikk, amerikansk “frikirkelig” versjon, fungerer i politikk, geopolitikk og ren krig. Har man her et eksempel på hvordan kristen religion kan brukes på å stålsette ukrainske, kristne soldater til “ekstreme handlinger” (meningsløs borgerkrig, endog bombing av sivile boligstrøk, til nytte for regimet i Kiev og de interesser som står bak) Kanskje analog til den “zombifisering” som pågår med de stakkars muslimer som blir terrorister og selvmordsbombere.

            I en tid som skryter av sin opplyste religionsløshet og sekularitet virker samtidig religiøse tabu (disk. ovenfor) og vi ser rent barbariske religionsformer, i muslimsk terrorisme (Al Quaida, ISIS, pariserterror) men også her i hos manipulerte ukrainske soldater, gjerne fra Ukrainas fattigste strøk (det militære som ofte eneste utvei for inntekt)

            Altså helt barbariske og politisk manipulerbare religionsformer som var ukjente både i både den muslimske verden og i Europa (Ukraina) inntil “De Gode” ankom midtøsten for å spre verdier og demokrati.

            Men hva bryr vel vi oss om det, vi som er på det “Godes” side i kampen mot ondskapens akse og det farlige Russland?

            (Fiffig at endog for å stålsette ukrainske soldater i kamp mot landsmenn i Øst, såkalt prorussiske, benyttes russisk språk, og ikke ukrainsk)


            http://vineyardsaker.blogspot.gr/2015/01/american-baptist-preaching-fed-to-uaf.html

      • Breidablikk

        Tillegg: eksempel på politisk og religiøs meningsbærende kunst i dagens Russland, Ilya Glazunov, Det evige Russland. Av en kunstner som nyter offentlig russisk anerkjennelse. I Julen sendte russisk statlig TV reportasje med Den ortodokse patriark som besøker kunstneren med fødselsdagsgaver og til betrakning av malerier. Mer tydelig offisielt stempel får man vel ikke.

        – Dette i et land hvor folk på nytt leser Dostoevsky, mens nordmenn leser Knausgård. Forskjell på folk!

        http://en.wikipedia.org/wiki/Ilya_Glazunov

        • AVIKEN

          Folk leser Dostojevskij her i Norge og, uten at det egentlig betyr mye for hvordan folk faktisk lever eller forstår verden, “kultur” har blitt en hobby, en interesse. Noe man kan finne passivt i et museum.

          Knausgård er ikke det verste å lese, selv om det er en ørkenvandring, men det er en ørkenvanding fordi det han ærlig beskriver er det egne, lille og ubetydelige livet slik det nå fortoner seg i samtiden her i Nord, uten store fakter. Man kan ikke overlate til en stat å være subjekt for en kulturell impuls, staten må i såfall springe ut av en kulturell impuls, om ikke blir kulturen bare passiv og egentlig regressiv.

          Men for å tilfredstille lengselen etter den større Historiens fordums vingeslag legger jeg ved en lenke til musikk noen venner av meg laget i sin tid som nok vil falle herren i smak:

          http://youtu.be/MaBdA88BV08

  • Vaeringen

    Neida, det er jeg enig i. Alle kan jo framheve noe som mer verdig framfor noe annet. Det er heilt uproblematisk. Det gjør vi alle hver eneste dag.

    Det problematiske er at visse ytringer en ikke liker skal belegges med fengselsstraff når en samtidig hevder seg å være tilhenger av ytringsfridom. I motsetning til mange som står for et slikt standpunkt, så mener jeg at sannheten tåler å debatteres.
    Iht artikkelen på DN mener Berger Røsland også det.

  • ripss 2

    “Je suis Kulturverk”, men håper ikke det blir nødvendig, eller: “Je suis Aviken”

    et fier.

    Tout nu dans ma serviette qui me servait de pagne
    J’avais le rouge au front et le savon à la main
    Au suivant au suivant
    J’avais juste vingt ans et nous étions cent vingt
    A être le suivant de celui qu’on suivait
    Au suivant au suivant
    J’avais juste vingt ans et je me déniaisais
    Au bordel ambulant d’une armée en campagne
    Au suivant au suivant
    Moi j’aurais bien aimé un peu plus de tendresse
    Ou alors un sourire ou bien avoir le temps
    Mais au suivant au suivant
    Ce ne fut pas Waterloo mais ce ne fut pas Arcole
    Ce fut l’heure où l’on regrette d’avoir manqué l’école
    Au suivant au suivant
    Mais je jure que d’entendre cet adjudant de mes fesses
    C’est des coups à vous faire des armées d’impuissants
    Au suivant au suivant
    Je jure sur la tête de ma première vérole
    Que cette voix depuis je l’entends tout le temps
    Au suivant au suivant
    Cette voix qui sentait l’ail et le mauvais alcool
    C’est la voix des nations et c’est la voix du sang
    Au suivant au suivant
    Et depuis chaque femme à l’heure de succomber
    Entre mes bras trop maigres semble me murmurer
    Au suivant au suivant
    Tous les suivants du monde devraient se donner la main
    Voilà ce que la nuit je crie dans mon délire
    Au suivant au suivant
    Et quand je ne délire pas j’en arrive à me dire
    Qu’il est plus humiliant d’être suivi que suivant
    Au suivant au suivant
    Un jour je me ferai cul-de-jatte ou bonne s?ur ou pendu
    Enfin un de ces machins où je ne serai jamais plus
    Le suivant le suivant

  • ripss 2

    “Je suis Kulturverk”, men håper ikke det blir nødvendig, eller: “Je suis Aviken”

    et fier.

    Tout nu dans ma serviette qui me servait de pagne
    J’avais le rouge au front et le savon à la main
    Au suivant au suivant
    J’avais juste vingt ans et nous étions cent vingt
    A être le suivant de celui qu’on suivait
    Au suivant au suivant
    J’avais juste vingt ans et je me déniaisais
    Au bordel ambulant d’une armée en campagne
    Au suivant au suivant
    Moi j’aurais bien aimé un peu plus de tendresse
    Ou alors un sourire ou bien avoir le temps
    Mais au suivant au suivant
    Ce ne fut pas Waterloo mais ce ne fut pas Arcole
    Ce fut l’heure où l’on regrette d’avoir manqué l’école
    Au suivant au suivant
    Mais je jure que d’entendre cet adjudant de mes fesses
    C’est des coups à vous faire des armées d’impuissants
    Au suivant au suivant
    Je jure sur la tête de ma première vérole
    Que cette voix depuis je l’entends tout le temps
    Au suivant au suivant
    Cette voix qui sentait l’ail et le mauvais alcool
    C’est la voix des nations et c’est la voix du sang
    Au suivant au suivant
    Et depuis chaque femme à l’heure de succomber
    Entre mes bras trop maigres semble me murmurer
    Au suivant au suivant
    Tous les suivants du monde devraient se donner la main
    Voilà ce que la nuit je crie dans mon délire
    Au suivant au suivant
    Et quand je ne délire pas j’en arrive à me dire
    Qu’il est plus humiliant d’être suivi que suivant
    Au suivant au suivant
    Un jour je me ferai cul-de-jatte ou bonne s?ur ou pendu
    Enfin un de ces machins où je ne serai jamais plus
    Le suivant le suivant

    • AVIKEN

      Bukker og takker!

      Får bare understreke at jeg ikke på noen måte ser det jeg har opplevd som noe martyrium, det krever absolutte offer. Hegemonen er seg veldig bevisst på å ikke skape martyrer, den kveler istedet opposisjon, dissidentene, langsomt – og ensomt. Jeg fremhevet kun meg selv og forsåvidt KULTURVERK, fordi jeg ville peke på den stille undertrykkelse og dermed omfattende selvsensur som finnes, noe den type selvforklarende forskning, som alle behøver for å påvise åpenbare og erfarte trekk i samtiden, til stadighet viser til.

      http://www.dagbladet.no/2014/12/03/kultur/meninger/debatt/kronikk/netthets/36534876/

      Og det å se alle disse nyfødte og selvrettferdige Charliene sole seg i andres martyrium var provoserende selv for en som for lengst har internalisert og akseptert utenforskapet som meg.

      OM det skal være på fransk som jeg kun har rudimentær kjennskap til, og knapt det, så kvittere jeg med denn sangen som jeg ikke forstod i min prepubertale tweens periode, men som jeg lyttet til igjen og igjen. Nå forstår jeg den, og lytter til den i samtidsnatten, vakker og mørk som den er :

      Bonsoir

      Ton vehicule n’a pas l’air

      D’avoir de passager

      Peux-tu, Veux tu me recevoir

      Sans trop te deranger?

      Mes bottes ne feront pas trop

      D’echos dans ton couloir

      Pas de bruit avec mes adieux

      Pas pour nous les moments perdus

      En attendant un uncertain au-revoir

      Parce que-j’ai la folie, oui c’est la folie

      Il etait une fois un etudiant

      Qui voulait fort, comme en literature

      Sa copine, elle etait si douce

      Qu’il pouvait presque, en la management

      Rejeter tous les vices

      Repousser tous les mâles

      Detruire toutes beauté

      Qui par ailleurs, n’avaientt jamais

      Été ses complices

      Parce qu’il avait la folie, oui, c’est la folie

      Et si parfois l’on fait des confessions

      A qui les raconter meme le bon

      Dieu nous a laisse tomber

      Un autre endroit, une autre vie

      Eh oui, c’est une autre histoire

      Mais a qui tou raconter?

      Chez les ombres de la nuit?

      Au petit matin, au petit gris

      Combien de crimes ont ete commis

      Contre les mensonges et soi

      Disant les lois du coeur

      Combien sont la a cause de la folie

      Parce qu’il ont la folie

      http://youtu.be/_UFmbacR-jA

  • Tusen takk for en god, bredt orientert og utfyllende tekst med noen svært gode og dype refleksjoner!

    Jeg har også skrevet om Ytringsfrihet og krig og slikt.. Se gjerne; http://ckfadum.blogspot.no/2015/01/ytringsfrihet-og-krig-og-slik.html