«Je suis hypocrite»

March of the hypocrites

Den siste tidens terror har frembrakt forutsigbare ryggmargsreflekser. Men vi har også fått et uvurderlig innblikk i hvordan folkemeningen beveger seg rundt noen av de mest relevante metafysiske konstruksjoner vi har i samfunnet: nemlig religion og ytringsfrihet. Det er en illusjon at disse må komme på kant.

Av William Throndsen, stipendiat i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU

«Det var kanskje ikke så heldig at krigshisseren par excellence, Benjamin Netanyahu, så sitt snitt til å marsjere i ytringsfrihetens stjernetog for på beleilig vis å vaske av seg litt blod på hendene. Han var ikke alene om dét foretagende. Det ble med ett ekstremt tydelig hva dette oppropet om ytringsfrihet hadde endt opp med å fungere som. Hykleriet ble overtydelig.»

Den første samlede reaksjonen var et blåøyd og blåstrupet hylekor til forsvar for ytringsfrihet. Vi skulle alle være Charlie, og før noen engang fikk tenke seg skikkelig om fremstod dette som det eneste valget. Det var vrient på dette tidspunktet å ha to tanker i hodet samtidig. Nyansene skulle la vente på seg. Massesuggesjonen bredde om seg. Strategien lot til å være: hvis vi bare roper høyt nok om mer ytringsfrihet, så vil vi mer ytringsfrihet!

Selve ytringsfriheten var under angrep fra islamister, som bare «må finne seg i» å bli krenket av grovt obskønifiserende karikaturer av profeten – på tross av det faktum at en oppriktig sekulær røst neppe kan hevde og forstå det forholdet en troende har til sin religion og de reglene den formaner. Ytringsfrihet, på tross av sin unektelige status som metafysikk, skulle kanskje i denne forståelsen fremstå som mindre metafysisk enn andre oppfatninger.

For eksempel var det skammelig få som umiddelbart innså at vi er umiddelbart og relativt gladere i vår ytringsfrihet, enn vi er i muslimers rett til å bli krenket. Samtidig var det aldri vanskelig å erkjenne at når ytringsfrihet ble benyttet av dem vi ikke liker, til å «mobbe» dem vi oppfatter som svake eller marginaliserte, så vil sanksjonene uforhindret komme for dagen, ytringsfrihet opphøre og de skyldige få sin plass i skammekroken (og kanskje er det noen ganger berettiget, med fare for å drive undergravelse av eget budskap). Ytringsfriheten viste seg gradvis å være konsensusbasert.

Det var kanskje ikke før på den søndagen da alle samlet seg i Paris at uhildet forsvar for ytringsfrihet måtte vike og konvergere med helt andre reflekser hos selv de mest garvede forsvarere. Det var kanskje ikke så heldig at krigshisseren par excellence, Benjamin Netanyahu, så sitt snitt til å marsjere i ytringsfrihetens stjernetog for på beleilig vis å vaske av seg litt blod på hendene. Han var ikke alene om dét foretagende. Det ble med ett ekstremt tydelig hva dette oppropet om ytringsfrihet hadde endt opp med å fungere som. Hykleriet ble overtydelig.

Etterhvert forstod selv de fremste kvasi-liberalere at den konfronterende linjen kunne lede inn i et blindspor. Noen tok deretter til orde for besinnelse, og satte på dagsorden at terroren ikke hadde noe med islam å gjøre. En slik oppfattelse skal ha det til at den terror utført av ekstreme islamister ikke har noe med religionen islam å gjøre som sådan. Allikevel er det hevet over enhver tvil hvilken religion terroristene sverget til. Vi kan gjerne si at det ikke er et slikt uttrykk for islam vi ønsker å se her i vår hage – den var jo særdeles så ubehagelig i sin fremtoning! – men å hevde at den seneste terrorens motivasjon ikke hadde rot i en form for islam er intet mindre enn selvbedrag.

Enkelte vil gå så langt som å hevde at vi ikke engang kan skylde på amerikansk utenrikspolitikk, siden det er den lokale nød som etter sigende driver terrorismens gnist(!). Dette er helt klart en avsindig utrivning av moderne terrorisme fra sin egentlige og uomtvistelige kontekst, en strategi skapt for å la oss løpe fra vår betydelige skyld i problemene som rammer oss. En slik tankegang oppfordrer oss til vegetativ sikling foran nyhetskanalen hvis eneste budskap er en evigvarende gåte om oss-dem.

For å vende tilbake til ytringsfriheten, er det i utgangspunktet Voltaires definisjon som gjelder. Den har blitt gjentatt så mange ganger de siste dagene at det for denne skribenten ikke kan oppmannes mage til gjentagelse. Mange tok til orde for at denne forståelsen var uomtvistelig, uansett hvor mange tegninger vi trykket, muslimer vi krenket og dødstall vi la til. Men så viste det seg, tross høylytte krav om massetrykking av så flåsete og infantile tegninger som mulig, at det var få som faktisk ville legge seg på skinnegangen. Det var visst ingen krig allikevel. Hadde tvilen slått rot?

Enkelte vil kanskje hevde at ansvarlige medier ikke trenger være ansvarlige for denne ekstreme utøvelse av ytringsfrihet som vi nå er vant til at Charlie Hebdo tok på seg ansvaret for. Vi kan liksom ikke kreve dette av NRK. Hovedstrømskanalene er tross alt ikke i bransjen for å fornærme, de skal sørge for sitt publikum – eller har de faktisk mistet sin ryggrad? Hva om nerver nå ikke lenger kan mønstres til hverken å tegne eller trykke spottende tegninger av profeten? Herregud! Tenk om terroristene har vunnet!?

david-pope

Om det skulle være så ekstremt viktig, og om det er slik vi ryggmargsrefleksivt tror, at om vi skal klare å holde Voltaire i hevd i noen som helst relevant form – eller om det nå i det hele tatt ble absolutt essensielt for å oppnå en effektiv og fornuftig kritikk av islam – så må vi spotte profeten, da er jeg sikker på at vi nok ville gått hen, risikert døden og gjort det. Allikevel er det på tross av at vi tenker det i prinsippet, ikke nødvendig i praksis. Det finnes andre midler. Å bli drept over en tegning av profeten er det relativt få som gidder, ytringsfrihet eller ei. La oss bare innse det.

Så jeg beklager. Det er som du frykter. Det er 1-0 til dem. Men hvorfor gråte krokodilletårer? Det er tross alt mer på spill i samfunnet enn satire. For at vi skal kunne oppnå en tilstand hvor vi alle kan nyte godt av en meningsfull ytringsfrihet, må vi sørge for å håndtere noen andre problemer først. Noen av dem kan glatt hevdes å være særdeles viktigere enn ytringsfriheten. Ytringsfriheten, i motsetning til hva du har blitt vant til å tenke, er ikke grunnleggende – den trenger flere andre grunnlag for å trives.

Hylekor om ytringsfrihet er et blindspor. Det bidrar til å sette konkrete problemer i bakgrunnen. Dette er trist, for ideelt sett bør vi kunne holde to tanker i hodet samtidig.

 

Se også

Charlie Hebdo cartoonist scoffs at supporters

Charlie Hebdo provoking a “union sacrée”

France becomes first country in world to ban pro-Palestine demos

Frankrikes største parti ikke invitert på nasjonal markering

Is a new revolution quietly brewing in France? 

 

Relatert

Pseudorebellenes hyklerkor

Anders Behring Breivik – en dom over samtiden

« Jeg vil at alle skal tenke det samme» – Intervju med Andy Warhol

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen

IS og Vestens nøling

IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt

Snowdens avsløringer – hvor står vi i dag?

  • Bildet av verdens ledere er konstruert: http://steigan.no/2015/01/14/falsk-bilde-av-verdensledernes-demonstrasjon-i-paris/

    Ja, du har rett, 1-0 til terroristene. Det er trist. Å harselere med den kristne tro er egentlig ingen vits, hva skal til i dag av harselering og satire for at en kristen skal gidde å lee på øyenbrynet? Ikke det at det er bra vi har blitt så blaserte, men religion er tross alt ingen person.

    «Alle mennesker fortjener respekt, men alle ideer fortjener ikke respekt. Jeg respekterer ikke ideen om at en mann ble født av en jomfru, gikk på vannet og sto opp av de døde. Jeg respekterer ikke ideen om at vi skal følge en profet som i en alder av 53 år hadde sex med en pike på ni år og beordret mord på hele landsbyer av jøder fordi de ikke ville følge ham. Jeg respekterer ikke ideen om at Vestbredden ble overlevert jødene av gud og at palestinerne skal bli bombet og trakassert for å overgi den. Jeg respekterer ikke ideen om at vi i et tidligere liv har vært geiter, og at vi eventuelt vil leve om igjen som lus (…) Når du forlanger respekt, forlanger du at jeg lyver for deg. Jeg har altfor mye respekt for deg som menneske til å delta i en slik parodi.» – Johan Hari, forfatter

    Ellers er vår ytringsfrihet bunnfalsk, da det ikke er lett å gå på tvers av de rådende liberale doktriner. Det er også slik at vi ikke har noen fysisk ytringsfrihet, den er overtatt av teknokratiet og “markedet”. Med dette mener jeg at allmenningheten som selvorganiserende enheter, er død.

    Uten en levende allmenninghet har vi intet samfunn!

    • William Throndsen

      Godt poeng med almennighet. Jeg syns det samsvarer godt med poenget om at splittede samfunn (som vårt) ikke kan forvente at ytringsfrihet defineres likt og respekteres av alle.

  • cwe

    En litt interessant sak å ha i bakhodet nå: Sommeren 2008 sparket Charlie Hebdo en av sine medarbeidere, Maurice Sinet (Siné), etter han hadde skrevet det som ble oppfattet som «antisemittiske» kommentarer i en spalte han hadde i bladet (mer konkret var det harselering med den franske presidentent Sarkozy sin sønn, Jean Sarkozy, som da skulle gifte seg inn i en rik, jødisk familie i landet). Det var en av de store diskusjonstemaene i Frankrike den sommeren, og en rekke intellektuelle støttet Charlie Hebdo i avgjørelsen om å sparke Siné, deriblant Bernard-Henry Lévy. Det interessante er at det nå har blitt understreket, flere ganger, at Charlie Hebdo ikke bare harselererte med islam og islamister, men med alt og alle, også kjendiser, politikere, jøder og kristne. Men friheten til å lage humor på andres vegne strakk seg visst ikke til himmelen, selv for Charlie Hebdo—når jøden, pengene og makten karikeres sammen, ja da, da er grensen for satire nådd.

    http://www.theguardian.com/world/2008/aug/03/france.pressandpublishing

  • Slemdal

    Interessant artikkel, men jeg reagerer på en ting og det er ikke bare du som gjør det. Du skriver “profeten” minst fire ganger i teksten. Da det ikke er min profet og sikkert bare et fåtall, om noen, av leserne ser på “profeten” som faktisk en profet. Det er et mindretall i dette landet som faktisk ser på ham som en profet så da syns jeg det er påfallende at man kun skriver “profeten”. Man kan med fordel skrive “min profet” (om det er din profet), “muslimenes profet” eller lignende. Personlig blir jeg irritert av det. Flisespikking kanskje, men språk er viktig! Om yngre mennesker får trykt “profeten” i fleisen i hver eneste tekst som omhandler dette teamet så kan man kanskje faktisk ende med å tro at denne historiske personen er en profet for alle.

  • Jeg forstår ikke at det skal ha noe med saken å gjøre at noen i redaksjonen var jøder. Jøder er en totalt uensartet gruppe, trolig i større grad enn noe annet folk. Steigan hadde nettopp en god kommentar: http://steigan.no/2015/01/07/det-er-noe-veldig-merkelig-med-is/#comments

    “Det er meningsløst å gi ei folkegruppe skylda for noe. Da måtte ei folkegruppe ha en agenda eller i det minste handle kollektivt slik at skyld/uskyld kunne ha blitt et tema, og det er ikke sånn det er. Mange jøder som kom til Israel var kommunister og sosialister som ikke hadde noe som helst ønske om å inngå i en imperialistisk plan. Sionistene hadde ikke en gang tenkt på Palestina som sted for sitt nye Israel. Hvis man studerer historie, ser man at folkegrupper er delt i klasser og grupper og at det er de som har agendaer og handler. Ta et eksempel: Nazistene i Tyskland sa at «jødiske plutokrater» utbyttet tyske arbeidere. Det var delvis sant, fordi noen av de rikeste bankfolkene i Tyskland var jøder. Men de utbyttet ikke arbeidere (tyske og andre) fordi de var jøder, men fordi de var kapitalister. Da de ble fjernet fortsatte utbyttinga gjennom tyske «plutokrater». Å tillegge folkegrupper egenskaper og skyld på denne måten tilslører klasseinteresser, og det tjener nettopp dem som sitter med den virkelige makta.”

    • Guest

      Jeg forstår heller ikke relevansen. Det jeg skrev om Siné har ikke noe med jøder spesielt å gjøre. Charlie Hebdo har dessuten flere ganger karikert jøder og jødedommen.
      Saken er hvordan vi forstår ytringsfriheten. De liberale har en tendens til å ville abstrahere denne friheten fra de faktiske forholdene, den historiske, sosiale og kulturelle konteksten ytringer til enhver tid uttrykkes innenfor. Det viser seg at denne friheten ikke er lik, ikke er en universell frihet, selv innenfor en enkel nasjon, en nasjon som berømmes for sin tilknytning til rasjonalismen og opplysningen, det verdigrunnlaget ytringsfriheten har sitt opphav i. For Siné-affæren viser at denne friheten ikke er absolutt. Når ytringene krysser det tabubelagte, som det jødiske er i Frankrike, ikke kun på grunn av historien fra 30- og 40-tallet, men spesielt den kjente Dreyfus-affæren, så viser det seg at folk reagerer. Og når det er folk med innflytelse og makt som reagerer, som lar seg krenke, viser det seg å ha konsekvenser for den som ytret seg. Goodbye universal freedom of speech, welcome hypocracy.
      Ytringsfrihet i praksis er det som teller når vi snakker om ytringsfrihet. Det er den vi elsker, den vi skal forsvare. Ytringsfrihet i teorien får de liberale ta seg av (foreløpig konklusjon i den leiren virke å være “mer kontroll, mer overvåkning”–forstå det den som kan).

    • ripss 2

      Ta det med ro, det var heller ikke ment slik dere tolker det. Forøvrig helt enig her med deg ØH.
      Men man kan sannelig bli forbauset over en del av innflytelsesrike jøders uttalelser. Fordi de er jøder? Tja. Når mange av disse i Frankrike heier på mer islamsk innvandring og tillegger mer brensel til kaoskreftene, kan man lure.

  • ripss 2

    Der gjorde du meg obs på noe OG da kan man kanskje tenke på det samme når vi skriver “muslimer”. Burde man heller skrive tyrkere, arabere, persere, afghanere…..osv?

    • Vaeringen

      Akkurat det er et meget viktig poeng.