Nyttårsforsett

Bryan_Larsen_10

Vi tar nå snart et steg inn det nye året, mange har nyttårsforsetter som de vil leve opp til i større eller mindre grad, i manges tilfelle ikke i det hele tatt. Hva er så appellen med det ”nye” året som egentlig kun er en uavbrutt fortsettelse av eksistensen?

Appellen ligger i troen på at man kan starte på nytt, bli ny, forbedre seg selv eller andre, legge fortiden bak seg og bli det mennesket man egentlig ønsker å være. Enten det dreier seg om røykekutt, mindre fett, bevege seg mer, oppleve mer, snuse mindre etc. har disse forsettene det til felles at de er som regel ganske begrensede både i ambisjon, tidshorisont og interesseomfang.

De dreier stort sett tett rundt det overfladiske egoets akse og har en tidshorisont på knapt et år. Slik betegner de vår forståelse av vår egen væren og holdning til systemet vi lever i. Før når menneskets eksistens var direkte bundet til jordens monn og vår evne til å høste og så av og i naturen, var nyttåret enden på en naturlig syklus, og man ønsket seg en god fremtid fra naturens side og var takknemlig for de gaver man hadde fått gjennom hardt arbeid og naturens velvilje i året som hadde gått. Familiens, ættens og små samfunnets fremtid hang tett sammen med ens egen individuelle fremtid. Så er det ikke lenger, tilsynelatende. Vårt overfladiske ego er det som har tatt plassen for felleskapssånd og ærbødighet for liv og natur. I den grad at mange bokstavelig talt spiser, drikker og nyter seg selv til døde.

De mange nyttårsforsetter stikker som regel ikke dypere enn at om man hadde kunne fråtse uhemmet videre uten fare for egen helse så hadde de fleste gjort det. Glemt er tanken på ikke bare hvem man er, men hva man er i forhold til et større hele. Fremtiden handler ikke bare om neste år eller hva som skal skje med en selv, men aller viktigst, hva vil hende når jeg er borte. Hva har jeg etterlatt meg, hva har jeg skapt for fremtiden, hva vil jeg for fremtiden etter min begrensede eksistens, er de spørsmål som burde stilles ved et årsskifte. Man liker sjeldent å tenke på det faktum at alene er vi isolert sett ubetydelige, ja faktisk, verdiløse annet enn for egen bevissthet om jeget, som og er begrenset i tid. Vi er enkeltvis knapt et lysglimt på en uendelig stjernehvelving i et mørkt, kaldt og likegyldig univers.

Noen glimter sterkt et øyeblikk og blir værende en stund, strålende på himmelhvelvingen, de fleste synes ikke for ettertiden eller i sin egen knappe livstid. Det som lyser sterkest er de ideer som er skapt i en sammenheng, et felleskap: en tradisjon som overlever hvert enkelt lille lysglimt, men hvis eksistens er avhengig av hver eneste bidragsyter for å kunne fortsett å lyse lenge etter at vi har vandret heden. I en slik nærmest uendelig overlevering av en tradisjon kommer vi ikke bare vår egen eksistensberettigelse nærmere, men og universets natur. Det evige forstått som forandring i sammenheng med uforanderlige prinsipper. Ser vi oss selv i et slikt perspektiv får ikke bare det nye året en mening, men og de årene som kommer etter, og de som har vært før.

Hva man har gjort eller for manges del, ikke har gjort, er ikke bare en tom sekk man har på ryggen som stadig kan fylles med nytt uten konsekvenser. Hver enkelt av oss står fremdeles i en sammenheng, bevisst eller ubevisst, og det system vi lever unna er avhengig av den enkelte delaktighet. Basis for vårt system eksistens er finurlig nok den enkeltes egoisme og respekt for den andres egoisme i den grad man kan utnytte den til egen fordel. Mange slår seg på brystet for å utbasunere sin pseudoindividualisme, men følger egentlig et ferdig programmert livsløp. Et livsløp som i de fleste tilfeller kommer til å være glemt i det du trekker ditt siste sukk om ikke før. Derfor for mennesket som ønsker en betydning utover fråtseriet, forstillelsen og forfengeligheten, gjelder det å leve sitt liv i sammenheng med eviggjeldende verdier og slik leve evig sammen med de generasjoner som har kommet og gått, og de som ennå skal komme.

Ja, det er bra å slutte å røyke, spise mindre tomme kalorier og bevege seg mer, men parallelt bør man se sitt eget liv som en helhet; en tanke fra begynnelse til en tenkt slutt. Våge å møte seg selv og den verden man virkelig lever i ansikt til ansikt, og ta de valg man vet er riktige, men ikke mindre vanskelige. Å slutte å lyve for seg selv er et menneskes viktigste oppgjør, og er det mest givende hvis man våger å ta steget helt ut. Ikke til paradis, men til et liv som er ekte, helt og fullverdig på godt og vondt, uten substitutter.

Et forsett å anbefale i det nye året og de som kommer etter, er Moltkes prøyssiske maxim:

Vær mere, synes mindre –mehr sein als scheinen.

Takk for det gamle!

Redaksjonen

 

Maleriet er av Bryan Larsen

Relatert
Godt nyttår – for en fortsatt fremtid på the pale blue dot

  • Takk for denne livseliksiren av visdom og oppmuntring ved årets slutt!

    • Takk for dine inspirerende bidrag i året som var, Øyvind, vi ser frem imot fortsettelsen.

      Alt godt i det som var, er, og vil bli

      Red.

  • ripss 2

    Det vil komme en tid da vi vil tenke på maten vi kastet!

  • Takk for det gamle, og godt nytt år!
    Klem fra Camilla

  • Jonatan Olasson Håbu

    Som vanlig overfører jeg mine tre forsetter til det nye året: røke mer pipe, lese flere bøker og overnatter oftere i skogen.

  • Arbeideren

    Et blant mange nyttårsfortsett er at jeg fortsatt kommer til å titte innom Kulturverk ved ledige stunder. Godt nytt år!

  • ripss 2

    Nyttårsforsett…
    Memento Mori.

  • ripss 2

    Når kommer tiden da vi må tenke på å gjøre andre ting enn å bruke penger?
    Vi kan ikke hente hjelp til dette hos myndighetene, derfor må hver og en finne “sin vei”. Det haster.