Memento Mori

Vasily Vershchagin, “Mortally Wounded,” 1873

Hva skjuler seg bak den sorte døren? Hun svetter, men merker det ikke. Rommet forsvinner sakte i det veggene vokser, blir mer massive, truende.   Menneskene og sykehussengen flyter gradvis inn i fargetoner bortenfor hvitt. Hun er alene. Hun, veggene som presser innover mot henne – og den sorte døren. Alene med de paniske tankene og fantasiene om hva som skjuler seg bak døren hun snart må tre gjennom.

Av Adrian Johansen Rinde

Det er noe suspekt med mennesker som uttrykker sin egenart og feirer sin individualitet og bevissthet, sin sjel, ved å følge moter og fakter som er bestemt eller påtvunget av andre personer som man så gjerne skulle etterlignet eller på andre måter markert en form for tilhørlighet med.

Jeg vet at jeg skal dø. Jeg vet ikke når, eller hvordan, bare at det er uunngåelig. Når døden har dukket opp i livet mitt har jeg reagert med sjokk og vantro. Som om det er noe uforståelig jeg har nødt til å bruke tid til å forsone meg med. Noe som ikke hører hjemme i den verdenen jeg eksisterer i til vanlig.

Det er mitt håp at jeg, ved å skrive denne teksten, klarer å uttrykke mine egne tanker og meninger rundt noe eksistensielt som er en del av oss alle, men oppleves så umåtelig personlig.  Å kunne skildre to av de sterkeste driftene et menneske opplever, noen tanker rundt hvordan de henger sammen, og minne hvem enn som leser dette på at ja, du og skal dø.

De to store drivkreftene i menneskeheten synes å være identitetsjaget og behovet for å fortrenge, rasjonalisere eller på andre måter forsone seg med sin egen dødelighet.

petrified-dignity

Identitet. Hvem er jeg? Implisitt i dette ligger også “hva bør jeg gjøre?”, med andre ord, meningen med livet. Imperativet som forteller deg hvordan du handler som et godt menneske. Hvordan man finner og uttrykker sin egenart, hvordan man skiller seg fra den grå menneskemassen og skriker til verden “Jeg er bevisst! Jeg er ikke en robot!”.

Behovet for en egen identitet er så sterkt at massekulturen genererer subkulturer med hele pakkeløsninger; estetikk, klesstil, musikksjanger og hvilke literære verk man foretrekker kan bestemmes en gang for alle av subkulturen man velger å tilhøre. Eventuelt så kan identiteten til familien og venneflokken smitte over som en personlighetsfortærende virusinfeksjon.

Det er noe suspekt med mennesker som uttrykker sin egenart og feirer sin individualitet og bevissthet, sin sjel, ved å følge moter og fakter som er bestemt eller påtvunget av andre personer som man så gjerne skulle etterlignet eller på andre måter markert en form for tilhørlighet med. Mye av det samme foregår gjennom musikk, bilder, sitater og kunst skapt av andre mennesker, men såklart gjør vi oss alle skyldige i dette.

Dag etter dag. Det ligger i vår natur, det er en konsekvens av at vi samhandler med hverandre. Om alle sju milliarder av oss er mennesker og har så mye til felles må vi lete etter det individuelle, det unike, identiteten, for å vite hvordan vi skal oppføre oss, hvordan vi skal se ut – for å trylle frem noe spesielt med jeget, som har vist seg å være ett punkt i en utallig rekke som strekker seg evig utover fra tidenes begynnelse.

Og hva er det som gjør identitet så viktig? Her gjør døden sitt triumferende inntog i diskursen – om ikke livets spill kom med begrenset spilletid, hvem ville da brydd seg om hvordan man hadde levd? Det hadde jo vært uendelige muligheter til å ta igjen det tapte, til å prøve bokstavelig talt alt verden har å by på. Få klarer å forsone seg med at i dette ligger essensen i det å være et menneske – å være en flamme. I evig endring, ild som blusser opp og forgår.

At dødsangsten er et økende problem i et samfunn hvor man ikke lenger kan enes rundt hva døden er, hva den innebærer og hvor den leder, er kanskje ikke så rart. Den dukker opp i barndommen, og foreldrene svarer så godt de kan – men siden de selv ikke er sikre, og ikke kan kommunisere abstrakte tanker rundt døden, så vil ikke barnet bli overbevist. Det må finne sin egen løsning, som om det hele var et mattestykke hvor det riktige svaret varierte fra person til person, fra sinn til sinn.

Wassilij_Maximowitsch_Maximow

Noen fortrenger det hele. Glemmer å ha stilt spørsmålet. Hvor lurt det er kan diskuteres, da den økende mengden av og intensiteten i de millionene av akutte midtlivskriser som årlig rammer Vestens innbyggere i det spørsmålet dukker opp igjen rundt førtiåra er nok mer enn sterke hint om at å prøve å glemme døden er en for monumental oppgave for en dødelig sjel.

Andre søker til religion, og her finnes to varianter. Gjennom statskirken og de liberale, erfaringsløse religionene, kan man kun møte forklaringer i form av dogmer og enkle læresetninger. Noen forteller deg at alt går bra, i døden skal alt gå helt greit. Ro ned. Alt går bra til slutt.

Lik nevrotikere blir de religiøse dødsfortrengerene liggende i fosterstilling mens de repeterer det mantraet til de har overbevist seg selv, og i enhver “normal situasjon” vil de handle deretter. Men når de rykkes ut av komfortsonen, når katastrofen hamrer på døren og sjelens vinduer slås åpne av den kommende stormen, da skal du se at de dyptliggende behovene gjør seg gjeldende med fornyet kraft.

Erfaringsbaserte religioner er mer effektive. Religiøse erfaringer vil overbevise mennesket i større grad enn dogmer, da vi er vant til at erfaringer ikke lyver. Ser du solen gå ned så er du sikker på at den faktisk er der det ser ut som at den er. Dette gjør vi instinktivt selv om vi nå vet at på grunn av  de enorme distansene mellom mennesket og stjernen i solsystemet vårt vil solen ha forsvunnet ned under horisonten før solstrålene etter en uendelig lang reise dukker opp på jorden – og vi da med hjelp av synet ser en sol som går ned, som egentlig gjorde det for flere minutter siden.

I min verden er fødselen og døden to sider av det samme fenomenet, en del av den vidunderlige helheten som jeg er så heldig at jeg har fått ta del i. Jeg vil aldri glemme døden, for den gir meg higenen etter å leve på den måten jeg selv ser på som riktig for meg selv.

view_of_vesuvius_from_posillipo

Til forsvar for den religiøse erfaringens makt til å tøyle døden, selv om den ikke kan hevde å belyse hva som faktisk skjer etter døden eller i dødsøyeblikket, så vil disse erfaringene være med på å definere hvordan man møter dødsøyeblikket. I dette ligger apellen, i dette ligger makten, men burde det virkelig være nødvendig for så mange å søke til noe slikt? Er ens egen dødelighet såpass tungt å svelge at det dukker opp selvopprettholdende markeder som konkurrerer om å tilby de mest behagelige og skreddersydde løsningene?

Tydeligvis.

For det er dette vi trenger: aksept, ikke en løsning på hvordan vi kan sno oss unna det hele. Mange vil nok si at å glemme det hele er ganske likt det å akseptere det og bevege seg videre, men her kommer vi igjen tilbake til hvordan vi møter dødsøyeblikket, og de som tror de har akseptert sin egen dødelighet reagerer med sjokk, sinne eller vantro når man innser at det siste øyeblikket er rett rundt hjørnet.

Men det er ikke for å refse andres syn på det at mennesket er forgjengelig, eller veien de har valgt å gå for å forsone seg med det faktumet, at jeg skriver denne teksten. Det er for å tilby et perspektiv som jeg håper kan berike flere enn meg selv. Jeg ønsker å male et bilde som jeg selv finner vakkert, selv om jeg bruker de samme materialene som alle de som har et dystert syn på døden.

Vi er skapninger som gradvis blir bevisste over vår egen eksistens, og er i stand til å være med på å forme vår egen vei gjennom den verdenen vi våknet opp i. Vi skjønner tidlig at vi har begrenset tid, og at ingen kan vite fra begynnelsen av hvor ferden kommer til å ende, bare at den ubønnhørlig nærmer seg slutten på reisen.

Det er dette som driver frem det unike i oss. Det er dette som gjør oss i stand til å leve ut våre talte dager på våre egne betingelser, som får oss til å uttrykke de personene vi egentlig er. Det er dette som gjør hver eneste handling og hvert eneste sekund så viktig. Om jeg kan driste meg til å prøve å oppsummere hva vi faktisk gjør her i denne underlige verdenen i ett eneste begrep, så vil det være å erfare.

Vi oppfatter, tar til oss inntrykk og informasjon, men ikke som datamaskiner. Det er et aktivt element i oss, vi erfarer gjennom deltagelse og gjennom handling. Om man prøver å gi en betegnelse på hvilke erfaringer som er de beste, så er det de personlige, sterke og unike opplevelsene som vil rangere høyest. Ikke bare de som oppfattes som gode. I godhet er det et element av komfort, av mangel på intensitet og unikhet i det hele.

Sett med slike øyne, hvor unik og intenst må vel ikke dødsøyeblikket være? Det er en opplevelse som er individuelt skreddersydd for hver og en av oss, som er helt unikt fordi vi ikke har noen forutsetninger for å vite hvordan det blir eller oppleves, underveis eller etter.

Som mennesker har vi en higen etter å vite, for kunnskap gir oss en viss grad av kontroll. Dette er nyttig i livet, men vi kan ikke forvente å kunne mette denne impulsen når det gjelder akkurat dette spørsmålet. Igjen gjentar jeg meg selv og sier at vi må søke aksept og forsoning, vi må ta inn over oss at det er enkelte ting vi aldri kan vite noe om, men alikevel må oppleve.

Sunset

Mennesket har alltid hatt et dystert syn på det uvisse, det skjulte og det uforutsette. Fra vår arts opprinnelse har vi fryktet mørket, på grunn av at vi ikke kan se. Mørket, mangelen på lyset vi bruker til å se med, har blitt synonymt med ondskap. Hva er vi tjent med dette verdensbildet? Hvorfor demoniserer vi en del av livet og omverdenen vår som er like essensiell som det vi forbinder med lys, kunnskap og kontroll?

Livet er en pakkeløsning. Man må akseptere helheten. Lys og mørke. Fødsel og død. Ingen av oss har traumatiske bilder på hvordan det var før vi var født, men alt peker til at det er dit vi skal tilbake til når vi dør, så hvorfor maler vi et slikt sorgtungt og katastrofalt bilde av denne tilbakekomsten?

Jeg spiller med åpen hånd, jeg har ingen svar, ingen løsning, kun dette bildet. I min verden er fødselen og døden to sider av det samme fenomenet, en del av den vidunderlige helheten som jeg er så heldig at jeg har fått ta del i. Jeg vil aldri glemme døden, for den gir meg higenen etter å leve på den måten jeg selv ser på som riktig for meg selv.

Jeg vil ikke frykte den, for jeg har møtt den før i en annen kappe, som fødselen som brakte meg til denne verdenen. Når min time kommer, ønsker jeg av hele mitt hjerte å erfare og ta til meg hele denne siste, unike opplevelsen med et åpent sinn, uten fordommer, forventninger eller frykt.

Husk døden, for den er din egen.

De ser på det som er igjen.
Øynene er åpne, men tomme.
Munnen er åpen, men ånder ikke.

Hikstende skikkelser møter hverandre i omfavnelse,

de har tatt farvel.
Og den sorte døren lukkes etter henne.

 

Anbefalt: Memento mori – husk at du skal dø

 

Relatert

Den klare dagen

Essay: En mann, et liv og et luksushotell

EPILOG: En mann, et liv og et luksushotell

DET NAKNE MENNESKET

PENETRER DITT HJERTE

Passivitetens tidsalder eller hvordan leve bortenfor og med begrepene

Til slutt

Sunnheten til døden

Herr doktor, det er pent av Dem (om omgjengelighet)

Husk én ting, barnet mitt (om løgnen)

Innenfor og utenfor