Digital demens – overdrevne skremsler eller ubehagelige sannheter?

digital_demens_2

Manfred Spitzer har vært på Norgestur og skremt oss med sine advarsler om ”digital demens” (er det ikke sunt å være på nett heller nå da, liksom?). Mediefolk, pedagoger og hjerneforskere har reagert ulikt på hans krasse melding. Men mange beroliger oss med at han overdriver. Før vår uro helt har lagt seg, er det kanskje greit å gjøre opp en status: Hva var det egentlig han sa? Og er det troverdig?

Av Trond Skaftnesmo. Faglig bakgrunn fra biologi (Naturforvaltning, UMB) og filosofi (hovedfag, UiO). Har utgitt seks fagbøker innenfor grensefeltet biologi/filosofi.

Hjernen formes ”utenfra”, dvs. av de utfordringer den utsettes for. Også manglende utfordringer, eller vedvarende distraksjoner (mangel på konsentrert øvelse), setter sine nevrologiske spor: nedbygging av nevronale nettverk…Det nevrologiske grunnlaget for evner og kapasiteter vi ikke praktiserer, vil etterhvert gå tapt.

Spitzers melding

Som regel blir han presentert som ”hjerneforsker fra Tyskland”. Det er et understatement. Manfred Spitzer har fullført hele fire akademiske fagutdanninger – psykologi, medisin, filosofi og psykiatri – og har doktorgrad innenfor de tre siste. Han er gjesteprofessor ved Harvard. Siden 1998 har han et professorat ved den psykiatriske universitetsklinikken i Ulm, Tyskland, der han forsker på nevrodidaktikk (hjerne og læring).[i]

Den allsidige fagbakgrunnen preger da også hans behandling av spørsmålet om digitale medier og barn, skjønt hovedvekten legges på nevrodidaktikken. Og her er konklusjonen klar: Utstrakt bruk av digitale hjelpemidler i skole og hjem fremmer ikke hjernens utvikling, men dens avvikling. Slik som f.eks. biler og gravemaskiner befrir oss for mye kroppsarbeid, befrir digitale hjelpemidler oss for mentalt arbeid, fremholder Spitzer.

Men er det noe en hjerne i utvikling ikke trenger, er det nettopp det. Spitzers melding til foreldre og pedagoger, er kort sagt denne: Jo mindre skjermtid før puberteten, desto bedre. Jo mer skjermtid, desto større sjanse for å skade barnets kognitive, emosjonelle og sosiale utvikling.

Slike meldinger blir det bråk av. Det vil si, ”bråk” blir her en underdrivelse: Spitzer får elektronisk hatpost. Han har til og med fått drapstrusler. Og på sine foredrag rundt omkring er han flere ganger blitt møtt med hilsninger av typen: ”God aften, herr Spitzer, min sønn hater Dem, og jeg skulle gjerne hatt ham med oss her i aften.”[ii] Hva skyldes disse særdeles krasse reaksjonene fra folk som ikke har lest hans bøker eller hørt hans foredrag om emnet?

Spitzers forklaring er enkel: Digitale medier, og ganske spesielt internett, er vanedannende. Mens bruken av alkohol og nikotin er på tilbakegang blant ungdom, stiger avhengigheten av data og internett dramatisk. Naturlig nok oppleves bruken som positiv. Det negative er abstinensen (ikke-bruken), samt de som forteller deg at du burde trappe ned. Prøv å ta sprøyten fra en narkoman, så skal du få se hvor populær du blir.

Manfred Spitzer

Manfred Spitzer

 

Skjermtiden

Før vi går inn på Spitzers argumentasjon, bør vi ha fakta på bordet: Hvor lang tid bruker dagens unge foran skjermen? Spitzer gir flere opplysninger om dette, ut fra forskning som er gjort. Her skal vi nøye oss med å ta med en tabell, som viser niendeklassingers mediebruk i Tyskland i 2009 (i timer og minutter):

Mediebruk Gutter Jenter Middelverdi
TV, video, DVD 3,33 3,21 3,27
Chat på internett 1,43 1,53 1,48
Dataspill 2,21 0,56 1,39
Totalt 7,37 6,50 7,14

Dette er altså gjennomsnittstall, fordelt på ukens 7 dager. Og disse tallene (som er nokså tilsvarende for Norge [iii]) forteller oss at dagens 15-åringer bruker mer tid på skjermmedier enn på skolen. Det vil si: Siden også skolen nå er blitt digitalisert, vil den samlede skjermtiden pr dag fort komme opp i 9-10 timer, dvs. lengre tid enn vi bruker på noen som helst annen aktivitet, inkludert søvn.

Så er spørsmålet: Gjør det noen forskjell? I så fall hvilken? For å kunne svare på det, må vi vite noe om hvordan hjernen fungerer og ikke minst lærer.

Den andre regelen kalles Matteus-effekten, etter Matt. 25,29: ”For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.” Dette høres riktig slemt ut, og er det også, om prinsippet skulle brukes på det sosiale og økonomiske feltet. Men nevrodidaktisk betyr det intet mindre enn at den som alt har lært mye, vil lettere lære mer.

Santiago Caruso_Forgotten

Hvordan hjernen lærer

Hjernen vår befinner seg i en stadig forandringsprosess, kunne Spitzer fortelle i sitt foredrag ved Høyskolen i Bergen den 7. november 2014. Og alt vi gjør og erfarer er med på å forme den. Er det én ting den daglige omgangen med digitale medier ikke kan ha, så er det ingen virkning på oss, brukerne.

I sitt foredrag startet Spitzer med en gjennomgang av hva som skjer i hjernen når vi lærer noe. Han minnet om at hjernen har over 100 milliarder nerveceller, og at det fra hver av disse cellene er opptil 10.000 utvekster med koplinger (synapser) til andre hjerneceller. Det gir et bokstavelig talt astronomisk antall koplinger i hjernen: flere enn det er stjerner i melkeveien (200-400 milliarder). Hjernens nerveceller har liten eller ingen regenerasjonsevne.

Etter 3-årsalderen har de fleste mistet evnen til å dele seg. Likevel er hjernen det mest plastiske organet vi har. Alt hva vi gjør og erfarer, det være seg mentalt eller kroppslig, setter sine spor i hjernen. Og det er nettopp her synapsene kommer inn: Nervecellene kan nemlig stadig danne nye koplinger mellom seg.

Og starter vi opp med en ny øvelse, som f.eks. å lære å spille gitar, vil det dannes nye nervebaner. Når ferdigheten er innlært, er det allerede dannet motorveier mellom bestemte nervesentra. Noe vi merker ved at motorikken er blitt automatisert. At ”grepene sitter”.

Siden hjernens volum er begrenset, viser dette seg som regel ikke ved at hjernestrukturer vokser i omfang, men ved at antallet nerveforbindelser øker. Det kan avleses på nervevevets tetthet. Men det finnes også eksempler på remodellering av den synlige hjerneanatomien. Berømt er en studie blant taxisjåfører i London.[iv]

At vi blir utslitte etter en lang dags intellektuelt arbeid, er selvsagt riktig. Og så må vi ha hvile. Men over tid fungerer hjernen motsatt av en datamaskin: Jo mer du putter inn i den, dess bedre lagringskapasitet blir det!

biology-cells-microscopic-neurons

For å bestå kjentmannsprøven må sjåførene kunne memorere og visualisere gatekartet for hele London City, dvs. rundt 25.000 adresser og gater. Dette er en ekstrem prestasjon, som vanligvis tar 3-4 år å oppøve. Det finnes knapt noen annen yrkesgruppe som investerer så mye i en øvelse av denne typen.

Da denne øvelsen vesentlig går på stedshukommelse, er den en utfordring for hippocampus. Det gav noen hjerneforskere en lys idé: Kan en slik intens og langvarig øvelse virkelig endre hjerneanatomien på en forutsigbar måte? Vil en hjerneskanning i så fall kunne avsløre om du er taxisjåfør eller ikke? Tilsynelatende en absurd tanke, men likevel – undersøkelsen ble gjort. Og resultatet bekreftet mistanken: En studie med MRI-skanning viste at taxisjåførene i London faktisk hadde et større volum i den bakre del av hippocampus, sammenliknet med kontrollpersoner.

For å sikre seg at det ikke var en seleksjonseffekt de målte (kun mennesker med ekstremt god stedssans blir taxisjåfører), hadde forskerne fulgt sjåførene under hele opplæringstiden. De kunne følgelig observere hvordan hippocampus vokste ved trening. Det må her tilføyes at hippocampus er blant de få hjernesentra der det foregår nydannelse av nerveceller. I hjernebarken f.eks. kan det ikke skje en tilsvarende volumvekst. Det kan også tilføyes at Londons taxisjåfører fortsatt ikke bruker GPS, et digitalt hjelpemiddel som ville ha erstattet deres egen stedshukommelse.[v]

 

Mer påfyll gir bedre plass

Dette eksemplet, og mange liknende studier, viser at hjernen formes ”utenfra”, dvs. av de utfordringer den utsettes for. Også manglende utfordringer, eller vedvarende distraksjoner (mangel på konsentrert øvelse), setter sine nevrologiske spor: nedbygging av nevronale nettverk. Her finnes to enkle, men brutale regler. Den første er: Use it or lose it! Det betyr: Det nevrologiske grunnlaget for evner og kapasiteter vi ikke praktiserer, vil etterhvert gå tapt.

Takket være hjernens plastisitet, vil en gjenerobring av tapte evner og kapasiteter ofte være mulig. Men siden læringspotensialet er størst tidlig i livet, vil det som utvikles eller forsømmes her i alle tilfeller være avgjørende.

Den andre regelen kalles Matteus-effekten, etter Matt. 25,29: ”For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.” Dette høres riktig slemt ut, og er det også, om prinsippet skulle brukes på det sosiale og økonomiske feltet. Men nevrodidaktisk betyr det intet mindre enn at den som alt har lært mye, vil lettere lære mer.

Cao Hui_I Want to Play God

”Digital demens” betegner en nedgang i den kognitive kapasiteten som følge av et høyt konsum av digitale medier. Fenomenet, som først ble bemerket i Sør-Korea, dreier seg om alt fra milde grader, til ungdommer som helt har mistet evnen til å fungere.

Har du f.eks. lært to fremmedspråk, vil det bli lettere å lære det neste. Men har du ikke lært noe språk skikkelig, er det også mange andre ting du vil ha vanskelig for å kunne lære. Egentlig er dette en gladmelding for alle som bekymrer seg for at ”harddisken begynner å bli full”, som det heter.

Hjernen fungerer på flere vis helt annerledes enn en datamaskin. En av hjernens unike egenskaper er at den ikke ”fylles opp”, som en harddisk. At vi blir utslitte etter en lang dags intellektuelt arbeid, er selvsagt riktig. Og så må vi ha hvile. Men over tid fungerer hjernen motsatt av en datamaskin: Jo mer du putter inn i den, dess bedre lagringskapasitet blir det!

 

Mental kapasitet

Demens kommer fra latinske de (ned) og mens (sinn). Ordet betyr altså mental nedgang. ”Digital demens” betegner en nedgang i den kognitive kapasiteten som følge av et høyt konsum av digitale medier. Fenomenet, som først ble bemerket i Sør-Korea, dreier seg om alt fra milde grader, til ungdommer som helt har mistet evnen til å fungere. 10-15% av de som utvikler milde symptomer, ender opp som digitalt demente.[vi]

De fleste forbinder demens med en mental nedgang ved høy alder, ubotelig for de det rammer. Men ifølge Spitzer er det likevel noe vi kan gjøre for å bremse en slik utvikling. Prinsippet er at dess større høyde vi stiger ned fra, dess lengre tid bruker vi. Det vil si at jo mer vi utvikler vår mentale kapasitet, dess mer vil vi utsette en eventuell mental nedgang ved høy alder. Og her er oppveksten fremfor alt nøkkelen til en god og aktiv alderdom.

dear_clarice_by_mudosfonemas

Det er i livets første fase at hjernen er mest plastisk og vi har den største læringskapasiteten. Alt som utvikles her av evner og ferdigheter, fremmer denne læringskapasiteten. Det betyr at vi lettere kan lære mer senere i livet. Og motsatt vil alt som forsømmes i denne livsfasen skape hindringer for læring senere i livet (Matteus-effekten).

Spitzer viser til forskning som gir nokså konkrete tall på hva slags læring som øker den mentale kapasiteten mest, og som – ved at den fører oss til en større høyde – effektivt utsetter demensutviklingen. Det første er tospråklighet. Forskning viser at å vokse opp i en tospråklig familie, der begge språkene beherskes godt, i snitt vil utsette demensen med 5 år!

Hver gang vi vil si noe, må anstrenge seg ekstra for å velge mellom språkene. Vi driver praktisk talt en kontinuerlig simultanoversettelse av alt vi sier. Dette gir hjernen en ekstra trening, som altså kommer oss til gode senere i livet!

Lærere flest kjenner forøvrig problemet på kroppen. 94 prosent mener at fri tilgang til PC med internett, svekker elevenes konsentrasjon og læringsutbytte. Og av 3000 ungdommer som ble spurt, bekreftet halvparten at de blir forstyrret av PC eller nettbrett i skolen.

Andre utfordringer som øker den mentale kapasiteten i oppveksten er (i kronologisk rekkefølge) alle typer håndverk og motoriske utfordringer (fra gripe til begripe), dernest musikk og andre kunstneriske aktiviteter, teater, sport og sosiale aktiviteter.

Mer generelt er utdannelse, kosthold og bevegelse – samt, ikke minst, sosial omgang – grunnlaget for å oppnå en sunn mental utvikling. Ensomme mennesker sliter både med å opprettholde sin helse og sin kognitive kapasitet. Figur 1, som er hentet fra Spitzers bok ”Digital demens”, oppsummerer disse sammenhengene.

Hjernedannelse

Figur 1: Hjernens utvikling gjennom livsløpet. Faktorer som fører til oppgang og nedgang i den mentale kapasiteten.

 

Digitale utfordringer

Og dermed har vi landet midt i stridens kjerne. De fleste vil godta, selv før de får seg forelagt forskning som dokumenterer det, at de nevnte oppgangsfaktorene er nettopp det. Jeg har i hvert fall ennå til gode å støte på en eneste pedagog, hjerneforsker eller forelder som mener at f.eks. kunst og håndverk, sport og sosial omgang, ikke er bra for vår mentale utvikling. Det er de påståtte nedgangsfaktorene som er problematiske. Spitzer kan vel ikke mene at alt av digitale medier under oppveksten fører til nedgang i den mentale kapasiteten?

Som det retorisk ble spurt i debatten under Spitzers Norgesbesøk: Mener han virkelig at digitale medier ikke kan utfordre hjernen på noen måte? [vii]

Jovisst er Spitzer klar over at vi kan gi barn og unge ”utfordringer”, dvs. oppgaver å løse, via digitale medier. Imidlertid, mener Spitzer, er det sjelden vi trenger digitale medier for å gi dem disse oppgavene, eller pedagogisk sett like gode oppgaver. Men fremfor alt må vi ta skadepotensialet ved bruken av digitale medier med i regnskapet. Og her er regelen kort og godt den at ”tidligere og mer” er verre enn ”senere og mindre”. Som en ekstra provokasjon understreker Spitzer at dette er noe han vet, ut fra forskning.

Når mange førskolepedagoger hevder at ”nettbrett bør tas i bruk [i barnehagen] som ett av flere pedagogiske verktøy der det er egnet”,[viii] svarer Spitzer: Bruk av digitale media i barnehage og på lavtrinnet er faktisk en måte å skape avhengighet.[ix]

Digital dementia

Så lenge data er et ferskt redskap eller brukes sjelden, kreves det mye mental tilstedeværelse, samt prøving og feiling, for å beherske tastatur og programvare. Oppgavene er nye og spennende. Det blir gøy å få det til og gøy å gjøre lekser på den nye måten.

La oss se på et konkret forskningseksempel, en PISA-studie fra 2004 som undersøkte hva tilgangen til datamaskiner har å si for resultatene i skolen. Overraskende for mange, konkluderte studien med at en datamaskin i hjemmet fører til dårligere skoleresultater. Dette gjaldt f.eks. i matematikk og lesing. Studiens forfatterne kommenterte resultatet slik:

”Den blotte tilstedeværelsen av en datamaskin fører til at barna spiller dataspill. Dette står i veien for læringen og har en negativ virkning på skoleresultatene. […] Hva bruken av datamaskiner i skolen angår, viste det seg på den ene siden at skolebarn som aldri brukte datamaskiner, hadde marginalt svakere resultater enn de som brukte datamaskiner mellom et par ganger i året og et par ganger i måneden. […] På den andre siden er prestasjonene hva lesing og regning angår, betydelig svakere hos dem som bruker en datamaskin flere ganger i uken. Og det samme ser vi når det gjelder internettbruk i skolen”.[x]

”Flere ganger i uken” var i denne studien den høyeste brukskategorien. Sammenlign så dette med dagens realiteter, der den gjennomsnittlige daglige skjermtiden ligger på over 7 timer. Den nevnte PISA-undersøkelsen, som omfattet en kvart million 15-åringer, ble utført rundt årtusenskiftet. Da var det ennå mulig å finne mange ungdommer som brukte data meget sparsomt eller aldri. I dag har denne kontrollgruppen nesten forsvunnet i vestlige land.

Lærere flest kjenner forøvrig problemet på kroppen. 94 prosent mener at fri tilgang til PC med internett, svekker elevenes konsentrasjon og læringsutbytte. Og av 3000 ungdommer som ble spurt, bekreftet halvparten at de blir forstyrret av PC eller nettbrett i skolen.[xi]

 

Den omvendte U

PISA-studien, og en rekke andre studier som peker i samme retning, etablerer en omvendt U-kurve for sammenhengen mellom databruk og skoleprestasjoner (fig. 2).

Skole

Figur 2: Sammenhengen mellom databruk og læring hos skoleungdom

Denne kurven, som også er å finne i figur 1, er uhyre viktig. Den viser nemlig at virkningen av databruk og internett mht. skoleprestasjonene vil være stikk motsatt, alt etter om bruken (skjermtiden) er liten eller stor: På den ene siden gir litt bruk, inntil flere ganger pr måned, en viss positiv effekt på skoleresultatene. På den andre siden gir mye bruk (flere ganger i uken) en sterk negativ effekt. Dette kan gi en forklaring på at vi også finner en rekke studier som viser positive virkninger av digitale medier i skolen. Men hvordan kan kurven selv forklares?

Så lenge data er et ferskt redskap eller brukes sjelden, kreves det mye mental tilstedeværelse, samt prøving og feiling, for å beherske tastatur og programvare. Oppgavene er nye og spennende. Det blir gøy å få det til og gøy å gjøre lekser på den nye måten. Å tilegne seg de grunnleggende dataferdighetene innebærer genuin læring, kognitivt så vel som finmotorisk (tastatur og mus). Å gjøre regnelekser eller skrivelekser på en ny måte er stimulerende og gir økt lekselyst. Alt dette fremmer læring.

Når databruken øker, grunnferdighetene er innøvd og nyhetens interesse er brukt opp, har også leksearbeidet på data mistet noe av glansen. Derimot har du oppdaget at mediet tilbyr mye annet, som er langt mer underholdende: Gaming, Facebook, Youtube, Instagram, Messenger, Snapchat, Twitter, Vine, Pintrest, Tumblr, Whatsapp, osv. Alle disse distraksjonene vil heretter kjempe om din oppmerksomhet, både hjemme og på skolen. Og i konkurranse med ”kjedelige timer og kjedelige lekser”, vil de som regel ikke kjempe forgjeves. Dermed har du bikket over kurvens toppunkt og er på vei nedover.

 banksy mobile lovers

 

#Frakoblet-prosjektet

Spitzers sentrale budskap er at digitale medier er sterkt vanedannende, og i store doser virker nedbrytende på konsentrasjon, kognitive og sosiale ferdigheter (som empati) og læring. Misbrukets endestasjon er digital demens. Spitzer har selv mange ungdommer til ”digital avrusing” på sin klinikk, ungdommer som har mistet så mye av sin mentale kapasitet at livet har stoppet helt opp for dem. Og han kjenner forholdene i Sør-Korea, et land som ligger på topp i bruken av digitale medier blant ungdom.

Journalen Medical Daily kommenterer situasjonen slik: ”I et land der en 28-år gammel mann nylig falt om død etter et 50-timers gaming-maraton og et par ble sendt i fengsel etter at deres baby døde av vanskjøtsel, mens de selv stelte med et ”virtuelt” barn, er det ikke overraskende å høre at innbyggernes kognitive evner, overveldet av skjermbruken, kan være kompromittert”.[xii]

Spitzers råd til skole og foreldre er å begrense bruken av digitale medier så mye som mulig under oppveksten. Det er den tidlige bruken og den totale skjermtiden som bekymrer mest. Til de som sier at data er blitt en del av hverdagen, og at vi må venne barna til det[xiii], svarer han ved å dra følgende sammenligning:

”Øl og vin er del av vårt samfunn og vår kultur. Vi må sørge for at barna allerede i barnehagen lærer å bruke det på en kritisk måte. Derfor hører det hjemme der.” En hel industri ville glede seg over slike anbefalinger, men mange mennesker og samfunnet som helhet ville likevel ta stor skade av det”.

Mange vil steile over denne sammenligningen, og hevde at en jo hverken blir ruset eller avhengig ”på samme måte” av data som av alkohol. Vel, forskningen sier noe annet. Og det gjør også mange av de nettavhengige ungdommene. Som f.eks. ungdomsredaksjonen i Aftenposten (Si;D), som dagen før Manfred Spitzer holdt foredrag i Bergen innledet en frivillig ”digital avrusingsuke”, bare for å teste ut hvordan det var og om det var mulig. I et intervju de to ungdommene gav før avrusingsuken uten PC og mobiltelefon, bekreftet de at de var konstant pålogget og hadde det helt fint med det. Vel, kanskje ikke ”helt fint”.

snapchat

I hvert fall svarer Agnes (17) slik på spørsmålet om hvor avhengig hun var av å være konstant pålogget: ”Helt latterlig avhengig! Jeg er konstant online og tilgjengelig og sjekker mobilen hele tiden. Det forstyrrer meg fra å delta ordentlig i samtaler og distraherer meg masse”.

Og på spørsmålet om hva han fryktet aller mest ved å være frakoplet, svarte Ali (21): ”At jeg til enhver tid ikke vet hvor vennene mine er, hva de spiser til lunsj og hvem de er sammen med”.

Men ellers hadde de det bra, begge to. Så, hvordan gikk det med avrusingen? Agnes sprakk etter 5 dager; ”hverdagen uten SMS ble for vanskelig”.[xiv] Ali rapporterte etter 1 dag at han savnet Snapchat. Dessuten strevde han fælt med polaroidkameraet, som de hadde fått utlevert for å ”dokumentere” den digitalfrie uken: Til slutt kom et bitte lite bilde ut, og det tok lang tid før jeg faktisk fikk se det. Frustrerende, siden jeg er vant til at bilder blir sendt frem og tilbake i løpet av sekunder. [xv]

På den andre siden holdt Ali ut uken gjennom, og: ”Jeg har fått tilbakemeldinger på at jeg er mer til stede og engasjerer meg i større grad i samtaler med andre”.

Men begge hadde lært noe av den (nesten helt) digitalfrie uken:

Agnes: ”At jeg har mye bedre konsentrasjonsevne dersom jeg ikke hele tiden sjekker mobilen fordi jeg lurer på om det har skjedd noe nytt. Det merket jeg særlig i timen og på møter”.

Ali: ”Jeg har lært tre ting:

  1. Ikke bruk mobilen når du er med andre. Legg den vekk og vær til stede i samtalen.
  2. Det er en tidstyv, enten du vil innrømme det eller ikke.
  3. Jeg ble mer effektiv i mitt arbeid”.[xvi]

Og den lærdommen vil nok også Manfred Spitzer nikke gjenkjennende til.

 

Relatert

Humanismen glir over i det transhumane

Laushetens tid – om Kathrine Aspaas og Raushetens tid

Husk én ting, barnet mitt (om løgnen)

« Jeg vil at alle skal tenke det samme» – Intervju med Andy Warhol

Snowdens avsløringer – hvor står vi i dag?

Storebror og lillebror ser deg

 

Fotnoter


[i] Som hjerneforsker og nevrodidaktiker, ser Spitzer oppvekst og læring i et ”hjerneperspektiv”. Skjønt dette perspektivet kan problematiseres, velger jeg her å se på fenomenene gjennom hjerneforskerens briller. Forholdet mellom hjerne og bevissthet, er et problem for seg – som jeg har behandlet i boken Bevissthet og hjerne – et uløst problem. Antropos forlag. 2009.

[ii]Manfred Spitzer (2014).  Digital Demens. Alt om hvordan digitale medier skader deg og barna dine. Pantagruel forlag. Oslo.

[iii] Ifølge Det norske medietilsynets fakta-ark om barn og medier (2014) bruker norske barn fra 13-16 år i snitt drøyt 3 timer pr dag på internett, knapt 2 timer på dataspill, drøyt 2 timer på å se film eller TV. Totalt 7 timer skjermtid utenom skolen. Til dette kommer mobilbruken, som er anslått til 2 timer og 30 minutter. For øvrig er debutalderen for internett (når over 50% bruker det) i Norge 2 år.

[iv] Maguire EA, Gadian DG, Johnsrude IS et al. 2000: “Navigation-related structural change in the hippocampi of taxi drivers”. Proc Natl Acad Sci USA 2000; 97: 4398 – 403.

[v] “The Knowledge, London’s Legendary Taxi-Driver Test, Puts Up a Fight in the Age of GPS”. The New York Times 10.11.2014

[vi] “Digital Dementia On The Rise In South Korea; Childhood Internet Addiction Must Be Addressed, Experts Say”. Medical Daily 24.06.2013

[vii] Nils Martin Silvola: ”Nei, barnet ditt får ikke «digital demens» av å bruke Ipad”. Dagbladet 29.10.2014.

[viii] ”Den digitale barndommen”. NRK Ytring 30.10.2014.

[ix] Se [vi].

[x] Fuchs T, Woessmann L. 2004: “Computers and student learning: bivariate and multivariate evidence on the availability and use of computers at home and at school”. CESifo Working Paper 2004.

[xi] ”Digital festbrems”. Bergens Tidende 26.10.2014.

[xii] Se [vi].

[xiii] Eller slik det sies i en kronikk på NRK Ytring: ”Om man liker det eller ikke; digitale verktøy er kommet for å bli, også blant de yngste barna.” 

[xiv] “Jeg har sprukket!”. Aftenposten 11.11.2014.

[xv] “#frakoblet: Snapchat i gamle dager”. Aftenposten 07.11.2014.

[xvi] “Endelig tilkoblet igjen!”. Aftenposten 13.11.2014.