Når man studerer kultur, religion eller tradisjon gjør man gjerne dette med et syn på hva som har vært før, og dette bildet er gjerne påvirket av ideologi eller egne ønsker for samtiden. Her er det spesifikt den greske herokulten rundt sitt høydepunkt i det 5. og 6. århundret før vår tidsregning som omtales, og ikke den mye senere perioden hvor selv allminnelige døde ble omtalt som heroer.

Av Adrian Johansen Rinde

Kulten var utstyrt med nøkler som åpnet opp for en higen etter egne ytterpunkter og selvoverskridelse nærmere enkeltindividet. Dette gjennom å knytte et slikt abstrakt ideal til lokalmiljø, egne forfedre, praktiske eksempler til etterfølgelse, mythos og den videre tradisjonen som omfavnet det overhengende kulturelle rammeverket.

Mythopoeia

Dette temaet illustrerer gråsonene mellom hva man i dagligtalen gjerne definerer som religion, og problematiserer dermed begrepet. Samtidig er det interessant å se hva som ble sett på som aktverdig i kulturer som har vært utspring for, men samtidig er veldig annerledes enn vår egen. Enten man studerer Crowley, Blavatsky eller Evola blir man møtt med omfortolkninger eller mytologiseringer av en tiltenkt fortid, som er liberalt forvandlet til noe som passer med og legitimerer verdensbildene de deler med oss.

Ved å utfylle mitt eget historiegrunnlag med mer informasjon knyttet spesifikt til de temaene og epokene som gjerne blir dratt frem i slike mytiske narrativer kan jeg forsterke skillet mellom egen forståelse av menneskehistorien og disse poetiske narrativene. Dette er en viktig oppgave også for de som har mindre sære interesser. Da eksempelvis i fremstillingene av middelalderen, som ofte fordreies for å tilpasses “opplysnings”-narrativet. Men det er like fullt hos esoterikere, tradisjonalister og nyåndelige at historisk kildekritikk blir mest nødvendig.

Når man jobber med og tar til seg noe som naturlig plasseres i et udefinerbart grenseland mellom fag- og skjønnlitteratur setter det visse krav til leserens kritiske sans og bakgrunnskunnskaper som, når de ikke blir imøtekommet, har en uheldig tendens til å avle galskap. Galskap som tilhengerne ikke nøler med å gjøre politisk og allmenngyldig.

Hva var en hero?

Først må vi skille mellom de ulike betydningene av begrepet hero. Som nevnt i innledningen kunne det i tillegg til å bety en helteskikkelse også brukes til å omtale avdøde slektninger, da først og fremst tidligere pater familias – som det er vanskelig å oversette til norsk til noe mer treffende enn kombinasjonen av slektsoverhode og familiefar. Dette kan sies å ha forringet herodyrkingen da en hero ikke lenger er en av de opphøyde, aktverdige få, men én av mange.

Fenomenet som beskrives her er nettopp kulten som dukket opp rundt en heroisk elite: et fåtall mennesker som hadde utført en eller flere store dåder i løpet av sin levetid, og som det ble ofret til på gravplassen deres i etterkant. Det kunne også være tegn som dukket opp rundt eller etter dødsfallet til denne heroiske skikkelsen som kunne hinte til hans eller hennes overmenneskelige natur, som f.eks at liket forsvant under mystiske omstendigheter, eller at en bikoloni slo seg til ro i det avhogde hodet.

Om det var noen tvil om hvorvidt avdøde var av heroisk natur, så falt det til Orakelet i Delfi å komme med den endelige dommen. For hun tok sin legitimitet fra Apollon, og dermed kunne heroen knyttes til den videre religiøse tradisjonen. Det er heller neppe noen tilfeldighet at herodyrkingens glansperiode sammenfaller med Delfis absolutte høydepunkt som innflytelse i Hellas, da Apollon som oftest uttalte seg for opphøyelsen av flere heroemner.

Tegnene som kunne bevitnes av befolkningen og fortolkes av orakler ble sett på som indikatorer for personens heroiske potensial og kraft, og denne kraften kunne demonstreres ved stordåder før hans død. Men disse kreftene behøvde ikke å være anvendt på etisk vis eller å falle innenfor en spesifikk norm.

Umåtelig styrke, skjønnhet, sluhet eller andre egenskaper kunne være heroiske i det at de gav uttrykk for et enormt potensiale som i seg selv var aktverdig eller kunne kjempes for å oppnå uavhengig av om anvendelsen kunne ses på som grusom. Med dette sagt kunne også forfedre som hadde vist enorme mengder mot eller lojalitet ved for eksempel å beskytte hjembyen bli opphøyd til heroiske skikkelser av takknemlige etterkommere.

Dette bringer oss videre til heroiske bygrunnleggere. De som grunnla greske kolonier fikk, i motsetning til resten av befolkningen som ble gravlagt utenfor byen, en egen gravplass i byens vitale sentrum: agoraen. Disse, i likhet med andre lokale helteskikkelser, fikk en lokal forankring. Men vi finner også eksempler på helter som på grunn av sine dåder, mythos eller brede apell fikk en langt større utbredelse. Det var flere byer som ikke holdt seg for gode å hente inn heroer som var gravlagt andre steder og hadde grunner til å kunne tilknyttes sitt nye hvilested.

Kult, funksjon og virke

Midtpunktet for kulten rundt en hero var gravplassen hans, som ble prydet og fungerte som offerplass. De vanligste ofringene var å la blodet fra offerdyret renne ned i jorden ved graven, og å bringe frukter, samt å arrangere fellesmåltider på herograven. Dette var egentlig ikke spesielt uvanlig, da grekerene kunne minnes sine døde med prektige graver og å ære dem med ofringer, men ikke i nærheten av like stor grad som med heroene.

Og denne tilknytningen til gravkulten viser til et annet fenomen: at heroene først og fremst ble sett på som jordiske og med liten tilknytning til Olympen utover at de kunne anerkjennes av Apollon, som igjen fikk sine prekognitive evner fra Zevs. Med dette sagt så ble de ikke sett på som underjordiske eller ktoniske guddommer, men kan fremdeles beskrives som ktoniske da deres virke som heroer pågikk etter døden.

Det var etter døden at heroene hadde sitt virke. Som kraftfulle skikkelser og symboler for områdene de kom fra eller bodde i da de var i live, kunne de fremdeles utøve sin heroiske makt for å garantere hjemstedet en fremtid. Iallfall om de ble dyrket i tråd med tradisjonen og dermed var vennlig innstilt. Heroenes mektige krefter ble også benyttet i kamp, da man kunne la en posisjon i frontrekkene stå åpen for å gi heroen plass til å delta. Eller man kunne låne ut heroene sine til allierte hærstyrker.

Samtidig var kultens funksjon som stabilisator for den regjerende mythos og dens verdensbilde en passiviserende kraft. Ved at grekerne innlemmet alle Zevs’ fremtidige konkurrenter i en klientrolle, beredet tradisjonen kanskje sitt eget forfall. Når Olympus falt, falt heroene og.

Apotheosis

På samme måte som at guder som ikke ble fullstendig innlemmet i den olympiske mytologien kunne bli degradert til regionale heroer, kunne også en hero guddommeliggjøres. Asklepios, legekunstens gud, kan ha vært en tidligere hero. Det er flere grunner til at dette virker sannsynlig. For det første har han i følge Homer fått sønner som har deltatt i den trojanske krigen, og vi blir opplyst om deres hjemsted. Først i etterkant av Asklepios’ apotheose får han en mer mytologisert bakgrunn med guddommelig herkomst.

Kreftene hans kan også beskrives som en slags mellomting mellom guddommelige og heroiske krefter. Det var utifra hans egen natur som mirakellege at pasientene ble helbredet – og ikke nødvendigvis gjennom mer tradisjonell legekunst. Han ble også knyttet til æskulapsnoken, som er Sentral-Europas største slange, og en giftløs fortærer av små pattedyr, fugler og firfisler. Denne kan uttrykke Asklepios’ kraft og karakter i det at den er en slange som har oppgitt sine giftige egenskaper og heller kan fungere som nyttedyr ved å ta seg av sykdomsspredere.

Tradisjonens dynamiske bindeledd

Det er slående at herodyrkingen har en så sterk tilknytning på den ene siden til gravkulten, og Apollon med hans Pythia-orakler på den andre. Dette er en mulig inkludering og videreføring av en gammel gresk forferdre-kultus i den videre tradisjonen, da de blir inkludert i den olympiske mythos og får deres heroiske natur bestemt av Apollon. Disse har igjen sin autoritet som giver av profetiske krefter fra Zevs.

På denne måten kan vi se en parallell til andre guder som også blir inkludert i kulten ved at de blir absorbert av de olympiske gudene, eventuelt får status som småguder eller heroer. Slik ble de ikke lenger er en konkurrerende kult, men en del av den videre tradisjonen.

Som voktere av korrekt utførte tradisjonelle handlinger blir utført bidro de videre til å styrke nettopp denne tradisjonen. Dette kunne også føre til at kolonier og småbyer som lå langt ifra de andre greske byene kunne ha lokale heroer som bindeledd til den videre pangreske tradisjonen, og dermed bidra til både en lokal og samlet gresk identitet.

Samtidig er det viktig å se hvor frie de karakteristiske heroiske egenskapene var, og hvordan dyrkingen av disse egenskapene kunne bidra til å inspirere til både patriotiske dåder. De kunne være en del av byens selvopprettholdelse og kultiveringen av ekstraordinære egenskaper. Heroene fungerte således som forbilder på hvordan man kunne leve det gode liv til fulle og hylles av ettertiden. Iallfall så lenge man fremdeles dyrket tradisjonen, hvilket fungerte som eneste garantist for at ettermælet kunne leve videre.

Dyrkingen av det heroiske potensial manifesterte seg i minnet om forfedrene som bevitnet deres gjerninger, ubesudlet av moralisering eller politisering (selv om dette utvilsomt skjedde). Kulten var utstyrt med nøkler som åpnet opp for en higen etter egne ytterpunkter og selvoverskridelse nærmere enkeltindividet. Dette gjennom å knytte et slikt abstrakt ideal til lokalmiljø, egne forfedre, praktiske eksempler til etterfølgelse, mythos og den videre tradisjonen som omfavnet det overhengende kulturelle rammeverket.

Samtidig var kultens funksjon som stabilisator for den regjerende mythos og dens verdensbilde en passiviserende kraft. Ved at grekerne innlemmet alle Zevs’ fremtidige konkurrenter i en klientrolle, beredet tradisjonen kanskje sitt eget forfall. Når Olympus falt, falt heroene og.

Anbefalt: Mythopoeia og metafysikk – Charles Upton

Relatert

“The Flood”: Et bidrag til verdens musikalske arv

Dedikasjon og ekstase

Polybios – de politiske systemers evige syklus

Krigen om ikonene

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Imperiers syklus – Sic transit gloria mundi