Et nakent navn

William of Baskerville

I mine foreldres bokhylle hadde vi en feilversjon av boken Rosens navn av Umberto Eco, hvor kanskje femti sider er blanke. Jeg fikk med meg feilversjonen da jeg flyttet hjemmefra, for jeg knytter meg alltid litt ekstra til bøker, hvis de i tillegg til å være gode er litt feile.

Av Norunn Ottersen Seip, litteraturviter

Denne konstellasjonene av mester og student vil alltid være fylt av vemod. I alle religioner vil du finne en mystisk variant, det er menneskets higen etter å smelte sammen med guddommen. I en leser vil ofte det samme begjæret gjøre seg gjeldende, men i de suverene karakterer vil avstanden være akk så fremtredende, og ytterligere forsterket av læresvennen som portvokter.

Det var først år senere jeg leste den første gang, jeg fikk fylt inn det blanke gapet med en mer korrekt versjon fra biblioteket. Men hver gang jeg leser den er det den gamle versjonen jeg tyr til, og jeg blir like sjokkert hver gang. Tomt? Akkurat her? Deretter ender jeg på biblioteket og forteller til bibliotekaren at jeg har boken hjemme og at den er fylt med blanke ark, og bibliotekarene har hittil vært like uinteresserte hver gang.

I Rosens navn befinner vi oss på 1300-tallet i Nord-Italia. Den over åtti år gamle munken Adso fra Melk forteller om en uke i sitt liv da han var ung novise.

Den unge Adso befinner seg i et benediktinerkloster sammen med sin læremester, den lærde fransiskaneren William fra Baskerville. Et uforklarlig dødsfall har inntruffet i klosteret. En ung munk har styrtet i døden fra klosterets enorme bibliotek. William (som er en åpenbar middelaldersk parallell til Sherlock Holmes) skal undersøke hva som har skjedd. Men det er restriksjoner innlagt i Williams etterforskning. Han får under ingen omstendigheter lov til å gå inn i biblioteket.

Og hvilket bibliotek!

Abbey

Rosens navn er en så mangfoldig bok at et handlingsreferat lett vil virke noe amputert. Boken kan leses på flere plan av ulike lesertyper. Det har jeg selv opplevd, for i perioden mellom første og siste gang jeg leste Rosens navn har jeg selv vært ulike lesertyper.

Da jeg leste den første gang, var jeg såpass ung at de fleste henvisninger til annen type litteratur (intertekstuelle forbindelser) – sett bort fra de åpenbare bibelske referansene – gikk meg hus forbi. Jeg hadde ikke engang lest en Sherlock Holmes-bok men jeg forelsket meg umiddelbart i den tørre, hyperintellektuelle, vennlige og lærde William likevel. At det fantes en argentinsk forfatter ved navn Jorge Luis Borges, som skrev så vakkert om biblioteker og labyrinter hadde jeg ingen anelse om. En samtale i Rosens navn lyder:

 «Skal man lese andre bøker for å finne ut hva det står i én spesiell? Ofte må man det. Bøker taler ofte om andre bøker … ikke sjelden snakker bøker om bøker som om de snakket med hverandre».

Adso forteller dessuten – som de ofte gjør disse svennene – fra et nå i boken som ligger langt fra handlingen. I det svunne nået er løftet om den eldre mesterens død. Og de ulike tidene i boken fyller deg med den forgjengeligheten som kommer til deg ubedt om kveldene, og hvisker til deg at livet ditt er tomme sider i en bok.

Jeg så altså ikke hvem karakteren den blinde Jorge fra Burgos henspilte på de første gangene jeg leste den, men det hindret meg ikke fra å glede meg storlig over bøkene som snakket med hverandre. Noen år senere studerte jeg kristendom på universitetet, og jeg forflyttet meg delvis til en annen lesergruppe. Du skal ha en totalt anstendig sjel for å ikke bli fylt av morbid fascinasjon av de mange sektene som fyller boken. Rosens navn er et stort kjetterbål, fylt med tenger og ild.

I årene som har gått har jeg lest romanen med ujevne mellomrom, og etter hvert som jeg selv har utviklet meg, eventuelt degenerert, har jeg opplevd den noe annerledes. Det som ikke har forandret seg er den gleden jeg føler ved historien i Rosens navn, ved fanatismen, ved det hemmelige, labyrintiske kriminalmysteriet, ved ekstasen og inderligheten når alt blir et spørsmål om himmel eller helvete. Og ved logikken, William fra Baskervilles tørre, rolige stemme, som leter seg frem gjennom det som virker som kaos.

Ancient book

Men det er ikke Willliam som forteller. Slik Poirot har sin Hastings, Sherlock Holmes har sin Watson, og vår egen Thomas af Boueberg har sin Petter Hortten, har Umberto Eco gitt oss konstellasjonen av mester og læresvenn, hvor det er svennen som fører ordet. Det er et sympatisk fortellergrep når man først skal skrive om de suverene. Som William, eller Sherlock Holmes. Slik kan også vi litt mer haltende lesere også virres videre i fortellingen.

Denne konstellasjonene av mester og student vil alltid være fylt av vemod. I alle religioner vil du finne en mystisk variant, det er menneskets higen etter å smelte sammen med guddommen. I en leser vil ofte det samme begjæret gjøre seg gjeldende, men i de suverene karakterer vil avstanden være akk så fremtredende, og ytterligere forsterket av læresvennen som portvokter.

Adso forteller dessuten – som de ofte gjør disse svennene – fra et i boken som ligger langt fra handlingen. I det svunne et er løftet om den eldre mesterens død. Og de ulike tidene i boken fyller deg med den forgjengeligheten som kommer til deg ubedt om kveldene, og hvisker til deg at livet ditt er tomme sider i en bok. For Adso er gammel når han forteller, og vet, slik vi vet, at det som er en gang skal bli et da.

«Stat rosa pristina nomine, nomina nuda tenemus (For den rosen som en gang var, er bare et navn, det vi har igjen er et nakent navn)».

 

Relatert

Krigen om ikonene

Besvergelsen – Heinrich Heine

Om åndsdverger og det grimbergske

Den ondeste kvinnen i verden

Husk én ting, barnet mitt (om løgnen)

Underholdning i undergangen – The Road og Spengler

  • Vindskjevt

    Umberto Ecos “Rosens navn” finner plass i den aller smaleste og øverste hyllen jeg tenker på som mitt episke romanbibliotek. Det er – som du får frem så godt – flere nivåer i teksten. Inkvisisjonens alvor er truet av latterliggjøring om den klassiske boken skulle bli kjent. Det er et puzzle i en middelaldersk kontekst med stor fallhøyde. Det er en tour de force i klassisk, teologisk og mystisk belesthet verdig en semiotikkens mester. Det er flere år siden jeg har lest “Rosens navn”. På tide å ta den frem igjen. På den øverste hyllen står også to andre bøker: “Udødeligheten” av Milan Kundera og Mario Vargas Ljosa sin “Dommedagskrigen”. Den første en studie av assosiativ narsissisme og streben etter historisk udødelighet. Den andre en bok om … ja, jeg vet ikke hva (magisk realisme).
    Mvh. Gunnar Fermann

    • Norunn

      Dommedagskrigen har jeg ikke lest, men jeg var veldig glad i Rigobertos notatbøker. Hvis jeg ikke husker helt feil var det der jeg fant konseptet med kun å tillate seg et visst antall kunstverk. Tanken var gruelig som veldig ung, men fremstår som litt mer tiltalende noen år etter.

    • Øyvind R

      Jeg leste Dommedagskrigen som 16-åring, og den gjorde et sterkt inntrykk. Ikke bare fordi det var nytt for meg å lese en bok der hovedpersonen var en dypt konservativ religiøs leder, men historien var også utrolig spennende. Noe dypere budskap så jeg ikke etter på den tiden. Men nå fikk jeg lyst til å hente den frem igjen.