GMOs skyggesider

corn-grenade-the-winning-imag

Helt siden begynnelsen av 1990-tallet, da genmodifiserte vekster (GMO) så dagens lys, har de sneket seg ubemerket inn i kostholdet til verdens befolkning. I dag utgjør 80 % (se her) av all soya en GMO-variant, tett fulgt av mais, bomull og raps. Til tross for at GMO er svært omdiskutert, har miljøministeren nylig godkjent import av to genmodifiserte maistyper. 

Av Emma Gerritsen, skribent, vandrer, observatør, europeer, tidligere samfunnsredaktør i Samviten

Utover resistensutviklingen av skadedyr -og planter, er det andre problematiske faktorer knyttet til sprøytemidler som er nødvendig i GMO-dyrking. Blant annet effekten fremmedstoffene i mat og drikke kan ha på helsen vår, også kalt cocktaileffekten.

Norge har et relativt strengt regelverk for GMO, men også her til lands har det nå blitt tillatt med slike vekster. Det er verdt å nevne innledningsvis at i slutten av juni 2013 begynte USA og EU å innlede forhandlinger om en ny frihandelsavtale kalt “Transatlantic Trade and Investment Partnership” (TTIP) (se her). Denne handelsavtalen gjør at GMO vil kunne selges i EU. Til tross for at Norge ikke er EU-medlem har avtalen også berørt annerledeslandet.

Nylig ga miljøministeren Tine Sundtoft (H) grønt lys for import av to typer genmodifisert mais som er godkjent av EU. Etter en viss tid ansees produktene som godkjent dersom myndighetene ikke aktivt forbyr dem. En av maistypene kommer fra det multinasjonale selskapet Monsanto, som er verdens største produsent av genmodifiserte vekster og sprøytemidler.

Til tross for en studie som knyttet den til kreft og økt dødelighet hos rotter, mener den norske Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) at maistypen er trygg. Miljødirektoratet og Mattilsynet har ikke motsatt seg godkjenningen, og Sundtoft uttalte i Bergens Tidende at Miljødirektoratet har slått fast at maisen ikke utgjør en “uakseptabel risiko for miljøet eller norske forbrukere“ (se her).

mosanto-x-men-wolverine-gmo-corn-full

Mer gift som løsning

Myndighetenes godkjenning for import av GMO-mais har fått mange til å slå alarm (se her). Hva som legges i “ingen uakseptabel risiko” er et spørsmål verdt å stille seg. Naturlig mais og genmodifisert mais ser tilsynelatende like ut, men har en nokså ulik DNA-sammensetning. Genmodifiserte vekster har nemlig fått et eller flere gen tilført fra dyr, planter eller bakterier som ikke naturlig finnes i veksten, og fører til nye egenskaper hos organismen. I seg selv trenger kanskje ikke denne tuklingen med naturen å gå utover hverken miljø eller forbrukere, men når man ser hvilke egenskaper som utvikles i vekstene blir det en annen sak.

Av GMO-ene som dyrkes i dag er 90 % modifisert til å tåle sprøytemidler eller til å produsere insektgift selv (se her). Dette bidrar ikke bare til å ta knekken på skadedyrene, men også på resten av det biologiske mangfoldet. Naturens tilpasningsevne fører i tillegg til at skadedyrene og bakterier etterhvert vil utvikle en resistens mot sprøytemidlene. Som konsekvens er man nødt til å øke sprøytemiddelbruken for å kunne ta knekken på skadedyrene. Blant annet har bruk av giftige plantevernsmidler som Roundup økt med 15% siden GMO ble innført.

Tukling med genene til en art vil kunne føre til nye gensammensetninger i andre arter. GMO-avlinger har blitt satt i sammenheng med fremveksten av “super-ugress” og “super-bakterier” som har utviklet resistens mot sprøytemidler, og trenger stadig mer giftstoffer for å bli tatt knekken på.

 

På helsa løs

Utover resistensutviklingen av skadedyr -og planter, er det andre problematiske faktorer knyttet til sprøytemidler som er nødvendig i GMO-dyrking. Blant annet effekten fremmedstoffene i mat og drikke kan ha på helsen vår, også kalt cocktaileffekten. I 2012 konkluderte VKM imidlertid med at “det er lite sannsynlig at kombinasjonseffekter oppstår når stoffer opptrer sammen i doser under stoffenes trygge inntaksverdier“.

no-gmo

Konsernet fikk en styrket posisjon i 2013, da president Obama signerte en beskyttelseslov kalt Monsanto Protection Act Bill, som har ført til at de er juridisk immune mot føderale domstoler.

Hos andre har cocktaileffekten blitt satt i sammenheng med hormonforstyrrelser og redusert sædkvalitet, misdannelse på mannlige kjønnsorganer, tidligere pubertet og utvikling av diabetes. Utover det er det verdt å merke seg at de såkalt “trygge grenseverdiene” ble utvidet hele tre ganger bare i 2012.  Videre er forskningen som ligger til grunn for godkjenning av nye stoffer i stor grad utført av industrien som produserer disse pesticidene. Forfatterne av en rapport kalt “Conflicts on the menu”, utgitt av Corporate Europe Observatory og Earth Open Source (2012) vektlegger at nye stoffer som er opp i vurdering ikke er tilgjenglig for uavhengige forskere.

Og ikke bare går sprøytemidler på helsa løs, men også selve GMO-vekstene. En gruppe forskere ga ni grupper av rotter ulike kombinasjoner av GMO soya, mais, hvete og raps. De observerte hvordan GMO-fôret gjorde dyrene syke og førte til nyresvikt, indre blødninger i tarmen og en sviktende hukommelse. Flere forskingsrapporter kommer frem til lignende funn. Det er per i dag i liten grad forsket på konsekvensen GMO kan ha på mennesker.

 

Monokulturens trussel

Genmodifisering av planter og dyr blir ofte brukt som argument for å øke avlinger for å kunne brødfø den økende fremtidige verdensbefolkningen. Slik jeg ser det er det i all hovedsak to grunner til at argumentet ikke er holdbart. For det første produserer vi nok mat i dag til å brødfø mer enn 10 milliarder mennesker, altså den antatte befolkningen i 2050. Til tross for dette sulter over 800 millioner mennesker, mens over 1 milliard er overvektige. Og ikke nok med det, mellom 30 og 50% av all mat som produseres havner rett i søpla på veien fra jord til bord. Det er altså ikke et spørsmål om å produsere nok mat, men om å fordele maten rettferdig.

mear_anti_gmo_by_cantbestopped

For det andre har det vist seg at genmodifiserte vekster ikke gir større avling. Etter 20 år med feltforsøk og 13 år med produksjon av GMO-vekster evaluerte den uavhengige amerikanske forskningsorganisasjonen UCS GMO-avlingene i april 2009, og konkluderte med at GMO ikke øker avlinger, men tvert i mot faktisk kan minske de.

Industrielt landbruk har en mørk bakside og ser ikke ut til å være så effektivt i et langsiktig perspektiv. Allsidig småskalalandbruk og agro-økologiske metoder anbefales som strategi fra stadig flere forskere for økt matsikkerhet og gjenoppbygging av det biologiske mangfoldet. Dette kommer blant annet frem i en internasjonal rapport publisert i 2008 fra “Assessment for Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development” (IAASTD) støttet av FN og Verdensbanken. En nyere rapport fra Utviklingsfondet viser det samme, og FNs matvaredag i år ble viet til familie og småskalabruk.

 

Vekst og atter vekst 

Når hverken forbrukerne eller miljøet ser ut til å tjene på sprøytemiddelbruk eller GMO, hvem tjener på det da? Et innlysende svar vil være multinasjonale agro-kjemiske selskaper som Monsanto. Det er ingen tvil om at dette er en vinn-vinn-situasjon for deres økonomi. Samlet omsatte Monsanto plantevernsmidler og genmodifiserte frø for en verdi på 14,861 milliarder amerikanske dollar i 2014. Dette er en økning på knappe 2 milliarder sammenlignet med fjoråret.

Konsernet fikk en styrket posisjon i 2013, da president Obama signerte en beskyttelseslov kalt Monsanto Protection Act Bill, som har ført til at de er juridisk immune mot føderale domstoler. Den føderale domstolen har altså ikke lenger makt til å stoppe bruk eller salg av Monsantos GMO. Ei heller har man noe å innbringe dersom man selv blir syk av GMO-maten, som forøvrig finnes i hele godt over halvparten av alle næringsmidler i USA, og attpåtil ikke er merket.

corn_wheat

Det er ikke til å stikke under en stol at genmodifiserte frø og tilhørende pesticider har en enorm økonomisk gevinst for noen svært få. Verdens ti største frøprodusenter eier 67 % av markedet. De tre største, deriblant Monsanto, eier nesten halvparten tilsammen.

 

Bønder i hardt vær

Frøprodusentenes eierskap er problematisk med tanke på hele produksjonskjeden. Det har seg dessverre slik at de som er viktigst i produksjonskjeden, nemlig produsenten og forbrukeren, er de leddene med minst makt. Dette gjelder landbruket generelt, og GMO-landbruk spesielt. Slik bonden Amund Spangen så fint sier “blir bonden en brikke i et system der profitten ledes mer og mer bort ifra produsenten av maten” (se her).

Selskapene som har utviklet genmodifiserte frø har tatt patent på disse. Det betyr kort sagt at alle som bruker frøene må få godkjenning av selskapet på selskapets premisser. I og med at 3/4 av verdensavlingen fra genmodifiserte vekster kommer fra Monsanto, ønsker jeg å trekke inn konsernet nok en gang.

Et av premissene til Monsanto er at frøene ikke kan lagres, for så å plante de året etter. Et annet premiss er at bøndene forplikter seg til å bruke Monsantos frø i et til fem år. For mange er en slik signering starten på et avhengighetsforhold, hvor bonden selv ikke eier frøene sine. Andre blir ufrivillig konfrontert med patentloven.

Det finnes utallige eksempler på bønder som har fått landområdet sitt forurenset med genmodifiserte frø, som transporteres av vind, vær og insekter. De har blitt saksøkt av Monsanto for å ha brutt patentloven. For mange er slaget tapt, og kun noen få kommer ut av det med seier. Percy Schmeiser er en av dem som vant frem i rettsaken mot Monsanto. Nå holder han foredrag verden over for å fortelle sin historie.

 house-in-the-corn-field

Det store spørsmålet

Også kommer det store spørsmålet: Percy Schmeiser får det godt frem i et intervju med Denkmal-Film, hvor han stiller spørsmål ved hvor langt patentordningen går. Dersom noen tar patent på et frø, og dette frøet omsider blir høstet, foredlet og brukt som fôr til dyr eller mat til mennesker, som også får deler av dette patentfrøet i kroppen, betyr det da at Monsanto eier både dyr, planter og mennesker i og med at alle mann er infisert med deres patent? Jeg vet at det er satt på spissen, men likevel er det et høyst relevant spørsmål Schmeiser stiller seg.

I tillegg til uheldige helseaspekter som GMO-ene bærer med seg – problemer knyttet til biodiversitet, rettferdighet og lite forskning på området – så håper jeg at norske myndigheter tar spørsmålet på alvor i en ny vurdering. I Nyhetsmorgen på NRK Alltid Nyheter den 6. november kom det nemlig frem at regjeringen på ny vil vurdere et eventuelt forbud mot de to maistypene. For mange ga det håp i en ellers hoderistende avgjørelse. Et håp om at norske myndigheter ikke vil velge å støtte et landbruk som er i hendene på et enormt agro-kjemisk selskap.

 

Relatert

Makten over maten

Vermont og kampen mot GMO

Hegemoniske krampetrekninger

Hvem skal eie frøet? En kort film om frihet

Hvor trygg er maten din, egentlig?

Sunn mat henger sammen med kultur og tradisjon

Unge matspirer skaper liv og røre – Slow Food Youth Network

“Permakultur er løsningen på alt!”

David Bollier og gjenreisingen av allmenningene

Genteknologiens mørke røtter

Apokalypsens fire ryttere – del II

  • “Frøprodusentenes eierskap er problematisk med tanke på hele produksjonskjeden. Det har seg dessverre slik at de som er viktigst i produksjonskjeden, nemlig produsenten og forbrukeren, er de leddene med minst makt. Dette gjelder landbruket generelt, og GMO-landbruk spesielt. Slik bonden Amund Spangen så fint sier “blir bonden en brikke i et system der profitten ledes mer og mer bort ifra produsenten av maten”.”

    Dette har å gjøre med pengesystemet vårt, som er spesialdesignet for å gjøre parasittiske mellomledd enkelt. Greer har forklart dette aspektet utmerket i sitt siste essay “Dark Age America: The Hoard of the Nibelungs”: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2014/11/dark-age-america-hoard-of-nibelungs.html

    Vårt pengesystem tjener først og fremst hva David Bollier kaller for “det parasittiske markeds/stats-duopolet”. Enten dette gjelder skattefuten, REMA 1000 eller MONSANTO.

    Her et mesterlig utdrag fra Greers essay:

    “Thus the logic behind money pretty clearly isn’t what the textbook story claims it is. That doesn’t mean that there’s no logic to it at all; what it means is that nobody wants to talk about what it is that money is actually meant to do. Fortunately, we’ve discussed the relevant issues in last week’s post, so I can sum up the matter here in a single sentence: the point of money is that it makes intermediation easy.

    Intermediation, for those of my readers who weren’t paying attention last week, is the process by which other people insert themselves between the producer and the consumer of any good or service, and take a cut of the proceeds of the transaction. That’s very easy to do in a money economy, because—as we all know from personal experience—the intermediaries can simply charge fees for whatever service they claim to provide, and then cash in those fees for whatever goods and services they happen to want.

    Imagine, by way of contrast, the predicament of an intermediary who wanted to insert himself into, and take a cut out of, a money-free transaction between the pig farmer and the dentist. We’ll suppose that the arrangement the two of them have worked out is that the pig farmer raises enough lambs each year that all the Jewish families in town can have a proper Passover seder, the dentist takes care of the dental needs of the pig farmer and his family, and the other families in the Jewish community work things out with the dentist in exchange for their lambs—a type of arrangement, half barter and half gift economy, that’s tolerably common in close-knit communities.

    Intermediation works by taking a cut from each transaction. The cut may be described as a tax, a fee, an interest payment, a service charge, or what have you, but it amounts to the same thing: whenever money changes hands, part of it gets siphoned off for the benefit of the intermediaries involved in the transaction. The same thing can be done in some money-free transactions, but not all. Our intermediary might be able to demand a certain amount of meat from each Passover lamb, or require the pig farmer to raise one lamb for the intermediary per six lambs raised for the local Jewish families, though this assumes that he either likes lamb chops or can swap the lamb to someone else for something he wants.

    What on earth, though, is he going to do to take a cut from the dentist’s side of the transaction? There wouldn’t be much point in demanding one tooth out of every six the dentist extracts, for example, and requiring the dentist to fill one of the intermediary’s teeth for every twenty other teeth he fills would be awkward at best—what if the intermediary doesn’t happen to need any teeth filled this year? What’s more, once intermediation is reduced to such crassly physical terms, it’s hard to pretend that it’s anything but a parasitic relationship that benefits the intermediary at everyone else’s expense.

    What makes intermediation seem to make sense in a money economy is that money is the primary intermediation. Money is a system of arbitrary tokens used to facilitate exchange, but it’s also a good deal more than that. It’s the framework of laws, institutions, and power relationships that creates the tokens, defines their official value, and mandates that they be used for certain classes of economic exchange. Once the use of money is required for any purpose, the people who control the framework—whether those people are government officials, bankers, or what have you—get to decide the terms on which everyone else gets access to money, which amounts to effective control over everyone else. That is to say, they become the primary intermediaries, and every other intermediation depends on them and the money system they control.

    This is why, to cite only one example, British colonial administrators in Africa imposed a house tax on the native population, even though the cost of administering and collecting the tax was more than the revenue the tax brought in. By requiring the tax to be paid in money rather than in kind, the colonial government forced the natives to participate in the money economy, on terms that were of course set by the colonial administration and British business interests. The money economy is the basis on which nearly all other forms of intermediation rest, and forcing the native peoples to work for money instead of allowing them to meet their economic needs in some less easily exploited fashion was an essential part of the mechanism that pumped wealth out of the colonies for Britain’s benefit.

    Watch the way that the money economy has insinuated itself into every dimension of modern life in an industrial society and you’ve got a ringside seat from which to observe the metastasis of intermediation in recent decades. Where money goes, intermediation follows: that’s one of the unmentionable realities of political economy, the science that Adam Smith actually founded, but was gutted, stuffed, and mounted on the wall—turned, that is, into the contemporary pseudoscience of economics—once it became painfully clear just what kind of trouble got stirred up when people got to talking about the implications of the links between political power and economic wealth.”