Krigen om ikonene

The_Theotokos_and_Child_with_John_II_and_Empress_Irene,_Hagia_Sophia,_Istanbul

Innenfor de ortodokse østkirkene er ikonene av Maria som Gudeføderske – også kjent som Theotokos – en framtredende symbolikk. Disse ikonenes historiske bakteppe rommer ikke bare teologiske feider og en større metafysisk himmel, men også et geopolitisk drama med bysantinske intriger, europeisk folkevandringstid og Vest-Romerrikets fall.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør Kulturverk

Å trumfe igjennom Theotokos og ortodoksien var derfor ikke bare et spørsmål om religiøse overbevisninger, men også et middel for å skape større enhet i riket.

I dag kan det kanskje sies at visuelle framstillinger av Theotokos er i en ny ekspansiv fase grunnet den religiøse vekkelsen Russland har opplevd de siste 20 årene. Temaet er altså ikke av antikvarisk art, men fortsetter å inspirere flere millioner mennesker i den ortodokse verden: i Hellas, på Balkan, i Egypt og Levanten, og ikke minst i det eurasiske hjertelandet som strekker seg fra Kaliningrad ved Østersjøen til Vladivostok ved Stillehavet og Beringstredet. Arven fra Bysants er fortsatt i live.

Den østromerske hovedstaden Konstantinopel var det historiske springbrettet for beretningen om hvordan Maria som Gudeføderske eller Theotokos oppstod som ikonisk uttrykk. Dette imperiale midtpunkt var i det 5. århundret åstedet hvor de som forfektet dette dogmet seiret.

Denne striden var ikke utelukkende en åndskamp med sakrale beveggrunner. For de geistlige var det vel så mange profane motiver involvert. Ærgjerrige evnukker var også interessenter i intrigene hvor stillingtagen til Theotokos for mange var et alibi for vilje til makt. I dette dramaet var det også den besluttsomme kvinnen Pulcheria – søsteren til den lett manipulerbare keiser Theodosius II – som trakk i trådene og fikk trumfet igjennom dogmet om Maria som Gudeføderske. Noe jeg vil komme tilbake til.

Triumph_orthodoxy

Theotokos kontra Khristotokos

De tidligste framstillingene av Maria som moder har man funnet i Romas katakomber. Selv om disse illustrasjonene angivelig viser Jesu fødsel og er knyttet til religiøse overbevisninger, er det neppe noen teologiske betraktninger som ligger bak. Avbildningene av Marias menneskelighet var i det 3.århundret flyktige, men foregriper en utvikling som ville vare i århundrer.

Den offisielle kirken visste ennå ikke hvordan en eventuell aksept av hengivenheten til Maria skulle integreres, eller var til og med redd for konsekvensene. Da vilkårene til kirken ble forbedret etter Milano-ediktet (som sikret allmenn religionsfrihet) i 313, tok den kristne kunsten en ny vending. Den ble mer strukturert og hierarkisk ordnet. Men fortsatt var visualiseringene av Maria marginale.

Presedensen for senere Maria-ikoner skulle imidlertid komme fra keiserlig hold. En bronsemedaljong datert til 325 viser et portrett av Helena – den prominente moren til keiser Konstantin – på forsiden, mens baksiden viser en stående kvinne som holder et barn i venstre arm. Ikke ulikt de senere Hodegetria-portrettene av Maria (Hodegetria betyr ”den som viser vei”). Fausta, fruen til Konstantin, lot seg også avbilde som morsfigur på imperiets mynter.

Mens disse myntene ble preget, opphøyde Nikaia-konsilet kristendommen til statsreligion i 325. På dette kirkemøtet ble jomfrufødselen til Maria og den dualistiske naturen til den legemliggjorte Gud innlemmet i trosbekjennelsen. Marias ”rene livmor” var en utfordring for forestillingsevnen til kristne så vel som de ikke-kristne. Debatten om dette paradokset skulle fortsette i mer enn hundre år til.

I mellomtiden var kirkens visuelle uttrykk et speilbilde av de keiserlige representasjoner, som blant annet innbefattet Jomfruen som dronning på tronen. Temaet med den omsorgsfulle moren – som keiserinne Fausta brukte – hadde ennå ikke vunnet innpass innenfor kirkens offisielt sanksjonerte kunst. Dette motivet fantes imidlertid på koptiske monumenter, men her var inspirasjonskilden den egyptiske gudinnen Isis.

Theodosius II by Antoine Hilbert

Keiser Theodosius II

I hovedstedene Roma og Konstantinopel impliserte temaet med den omsorgsfulle moren dynastisk arvefølge, hvilket var uforenlig med den guddommelige legemliggjørelsens mysterier. Kirken var mer bekvem med Maria som metafysisk abstraksjon snarere enn som kvinne av kjøtt og blod. Konsilet i Efesos i 431 ble et omdreiningspunkt for denne motsetningen.

I Efesos ble Maria kalt for Theotokos, hvilket betyr den Gudeføderske. Flere biskoper følte seg støtt av denne betegnelsen. Ikke minst de fra Syria og Palestina, som så på krysningen mellom guddommelig og menneskelig som foruroligende. Blant dissenterne var den syriske munken Nestorios (386-450) – patriark av Konstantinopel (428-431) – den aller fremste. Istedet for Theotokos foretrakk han betegnelsen Khristotokos, som betyr Kristusfødersken. Dette var noe mer enn ordspill. For sin motstand ble Nestorios avsatt og bannlyst som kjetter under dette kirkemøtet.

Striden som kom til overflaten i Efesos var klimakset i en polarisert debatt om Jesu natur som hadde brygget over lengre tid. De ortodokse kristne – som forfektet Theotokos – ble utfordret av heterodokse grupper (arianere, apollinarianere og eutykianere), som på sin side stod for monofysittisme. Denne retningen hevdet at Kristi guddommelige natur og hans menneskelige natur er forent i én enhet.

Nestorios skilte seg ut fra både de ortodokse og de heterodokse. Ifølge hans retning nestorianismen var Jesus to personer og to naturer på samme tid: den ene guddommelig og den andre menneskelig. Ifølge Nestorios var Maria kun mor til Kristi menneskelige natur.

Den ortodokse posisjonen framholdt at Jesus er en person med to naturer. Dvs. at han er like fullt menneskelig som guddommelig (på ikonene virker det som om barnet er like mye menneske som guddom: det er legemliggjort, men har også en halo med kors rundt sitt hode). Dette synet understøttet kirkens legemlige makt i verden. De heterodokse posisjonene skilte det guddommelige fra det menneskelige, enten bokstavelig eller ved å benekte de menneskelige sidene ved Jesus. Således utdefinerte de seg fra den verdslige maktkampen som gikk i favør av deres ortodokse antagonister.

Thetokos

Den gang framstod disse maktpolitiske prioriteringene antakelig som prekære. Særlig med tanke på at Vest-Romerriket var godt på vei inn i sin endetid, med intern splid mellom aspirerende tronranere og eksternt press fra gotere og hunnere.

Bysantinske intriger

Legitimeringen av kirkens dennesidige autoritet var ikke den eneste grunnen til at de ortodokse tilhengerne av Theotokos seiret. Det skulle mer til for å vinne idékrigen. Ikke minst fordi keiser Theodosius II (401-450) selv hadde en forsiktig dragning mot monofysittismen forut for konsilet i Efesos. Nestorios hadde dessuten flere høytstående tilhengere i Konstantinopel. Her måtte det list, bestikkelser, diplomati og renkespill til for å vinne fram.

Nestorios hadde en formidabel politisk motstander i Kyrillos (376-444), patriarken av Alexandria. Kyrillos var en slu politiker som visste hvordan han skulle appellere til tvilernes materielle begjær. Kosteligheter i form av gull, tepper, draperier, silketøy og eksotiske dyr ble gitt som bestikkelser til fornemme damer og politisk velplasserte evnukker, hvorav flere myknet opp i favør av Theotokos.

Om Nestorios måtte se seg slått, skyldtes det ikke bare motbør fra hans alexandrinske embetsbror. Patriarken hadde sin ultimate Nemesis i Pulcheria (398-453), keiserens søster, som var en høyt begavet realpolitiker. På denne tiden var det meget alvorlig for kvinner av hennes rang å bli offer for eventuelle ryktespredninger om antatt usedelig atferd. Den slags kunne bli brukt ikke bare mot henne, men også dynastiet som sådan. Derfor valgte Pulcheria å forbli jomfru.

Uten å redusere hennes hengivenhet til kristendommen, kan det sies at hennes identifikasjon med Jomfru Maria – og at hun lyktes å overbevise offentligheten om en slik forbindelse – var en kløktig politisk manøver som var med på å sikre makten til hennes dynasti.

Attila

Attila

Å trumfe igjennom Theotokos og ortodoksien var derfor ikke bare et spørsmål om religiøse overbevisninger, men også et middel for å skape større enhet i riket og slå ned på dissens. Den gang framstod disse maktpolitiske prioriteringene antakelig som prekære. Særlig med tanke på at Vest-Romerriket var godt på vei inn i sin endetid, med intern splid mellom aspirerende tronranere og eksternt press fra gotere og hunnere.

Det bysantinske riket var heller ikke trygg for eventuelle sjokk utenfra. Ikke minst etter det mislykkede mordforsøket på Attila i 448, som ble beordret av Krysafios (408-450), en evnukk som hadde klatret til topps som keiserens kammerherre og kommandant for hans livgarde. For å stagge Attilas raseri overførte keiser Theodosius store mengder gull fra skattebetalerne i øst til hunnerherskeren.  En ydmykelse som ikke akkurat lindret imperiets sterke indre spenninger.

Monofysittismen var således ikke bare en teologisk samlebetegnelse, men også i økende grad en politisk markør for motstanderne av imperiet (noe keiseren, med henblikk på hans anstrøk av monofysittisk legning, antakelig ikke var klar over). Særlig gjaldt dette i rikets østlige byer, hvor misnøyen med overformynderiet var størst. Polariseringen mellom de ortodokse tilhengerne av Theotokos og de heterodokse var dermed også en konflikt mellom øst og vest.

Det var først etter konsilet i Khalkedon i 451 at Theotokos endelig ble fastlagt som dogme. Pulcheria var atter den fremste pådriveren, godt hjulpet av pave Leo I. Etter Khalkedon gjorde Theotokos sitt gradvise inntog i billedkunsten. I de første århundrene var stilen formell, før den etterhvert ble mer intim.

Antallet avbildninger av Theotokos gikk i bølger. Det var to ikonoklastiske perioder (726-787 og 814-842) hvor frambringelsen av ikoner stanset opp. Særlig framveksten av den ikonoklastiske religionen islam på 600- og 700-tallet utgjorde en sterk utfordring for de ikonofile.

Hagia Sofia

Apsis-mosaikk fra Hagia Sofia

Men med den andre ikonoklasmens definitive bortgang innenfor den ortodokse kirken, begynte teologer og kunstnere å revitalisere og videreutvikle de moderlige og menneskelige trekkene ved Jomfru Maria. Disse kvalitetene hadde vært til stede – riktignok til dels i dvale – i tidligere århundrer.

Etter det 8.århundret ble Marias moderlige dimensjon konsolidert, hvilket gjorde henne til det perfekte mellomledd mellom Gud og de troende. Dette fordi hun ble enda mer tilgjengelig for massene når hun manifesterte seg som en alminnelig kvinne som forstod menneskehetens eksistensielle kår. Det er etter den andre ikonoklasmen at apsis-mosaikken [apsis: halvsirkel] fra Hagia Sofia (bildet over) ble til, og hvorfra Theotokos-ikonene ekspanderte for fullt i århundrene etter.

 

Kilder

Chew, Kathryn. ”Virgins and Eunuchs: Pulcheria, Politics and the Death of Emperor Theodosius II”, Historia: Zeitschrift für Alte Geschichte, Bd. 55, H. 2, 2006, s.207-227

Kalavrezou, Ioli. ”Images of the Mother: When the Virgin Mary Became ’Meter Thou’”,  Dumbarton Oaks Papers, Vol. 44, 1990, s. 165-172

Kitzinger, Ernst. Byzantine Art in the making: Main lines of stylistic development in Mediterranean Art 3rd-7th Century. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1980

Mango, Cyril & E.J.W. Hawkins,”The Apse Mosaic of St. Sophia at Istanbul”, Dumbarton Oaks Papers, Vol. 19, 1965, s. 113-151

Rubin, Miri. ”Mary”, History Workshop Journal, No. 58, 2004, s. 1-16

Rubin, Miri. Mother of God: A History of the Virgin Mary. London: Penguin Books, 2010

Volbach, Wolfgang Fritz & Jacqueline Lafontaine-Dosogne. Propyläen Kunstgeschichte : Byzanz und der christliche Osten. Berlin: Propyläen Verlag, 1990

 

Relatert

Polybios – de politiske systemers evige syklus

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Om Antikrist

Frykten for Russland