Dedikasjon og ekstase

Reprovertrag 01-12-055

Opprinnelig skrevet for bloggen Innover, mot pyramiden i 2010. Omarbeidet og fornyet for Kulturverk.

Av Eirik Storesund, norrønfilolog

Søker man inspirasjon i det absurde, surrealistiske og lekne har man dessuten større sjanse for å utvikle en original eller interessant idé, enn dersom man skulle arbeide helt mekanisk med et flatt og klarlagt indre landskap. Dette er den absurde, ekstatisk-kontemplative kunstens kjerne. Å være esoteriker er å være psykonaut er å være kunstner er å være troll.

Innledning
Jeg vil gjerne åpne med å si at følgende tekst opprinnet i en kort, brusende og inspirerende skrivestund. Sånn sett står det i stil med temaet. For det er akkurat denne beruselsen vi skal se på. Dette essayets bakteppe består av refleksjoner fra mine akademiske studier innenfor norrøn kultur, religion og språk. Formen og stilen må likevel sies å være tungt preget av de personlige anskuelser jeg hadde da dette ble skrevet.

Jeg har i denne versjonen tonet ned noe av det mest ungdommelige tankespinnet som kjennetegnet den opprinnelige teksten. Forhåpentligvis til innholdets fordel. Noen skulle vel hevde at temavalget var hasardiøst nok til at man som fagperson skulle unngå det. Men det er mye fint i disse anskuelsene. Det er ikke meg imot at de blir løftet ut av biblioteket og inn i atelieret, tursekken, verkstedet, tempelet eller hvor det enn måtte være interesse for det.

Selv om vi er ute av stand til å forstå hvordan folk virkelig tenkte for over tusen år siden, tror jeg vi kan ha glede og interesse av å fange en liten gnist av deres tankesett. Dette kompliserte norrøne verdensbildet som på så uhyrlig mange måter er annerledes enn vår egen, klassisk-inspirerte og rasjonalistiske verdensanskuelse.

DSCN2207

Den norrøne kulturen, dens litterære verk og intellektuelle arv er sjeldent anerkjent som del av den vestlige kanon. Det er svært synd ettersom det gamle norrøne verdensbildet ofte tilbyr et fullt og helt annerledes perspektiv, og er vel så skikket til å formidle noe om den menneskelige tilstand som den favoriserte klassiske arven er. Vi behøver ikke å gå over bekken etter vann: vi har en brønn av lignelser og visdom også i vår hjemlige kulturarv.

Jeg skal her gi en kort innføring i begrepet óðr. Dels slik det fremstår i kildene, for å utbrodere en norrøn ekstatisk tankerekke. Dels hvilken intellektuell, filosofisk og åndelig nytte man kan ha av begrepet i dag. Jeg håper det inviterer til leken metafysisk spekulasjon, og at det dermed kan være nyttig for esoterikere, kunstnere og hvem andre som måtte være tilbøyelige til den slags. Dermed vil jeg også gå kort innom nettopp dette helt til slutt.

 

Óðr
Dette er et norrønt ord som deler etymologisk opphav med det moderne tyske Wut, som lettest kan oversettes som «sinne». Det norrøne ordet bærer også denne meningen, men det er kun én blant en rekke andre ordforklaringer. Helt avhengig av kontekst kan óðr i sine henholdsvis adjektivistiske og substantivistiske former bety en hel rekke forskjellige ting. Ting som for moderne mennesker gjerne vil oppfattes som konstrastfulle, kanskje til og med motsetninger, men som tydeligvis ble betraktet som forbundne i norrøn tid. Mer om det etter hvert.

Som substantiv opptrer óðr primært i betydningene sinn, tanke, forstand, sinne, opprørt sinnsstemning, sterk lyst, og så videre. Men i tillegg brukes det om poetisk kunst og dikting. Adjektivet bærer betydningene rasende, avsindig, heftig, voldsom, ør, gal, brå, hastig, ivrig. Man ser altså at det er snakk om et begrep med sterk rot i ekstatiske, intense sinnstilstander. Det være seg tilsynelatende kaotisk aggresjon eller poetisk kreativitet.

Det er nettopp dette ordet som danner grunn for gudenavnet Óðinn. Odin betyr «Han som er Óðr». Det er ingen overraskelse at begrepet kan forbindes med Odins mangslungne aspekter og attributter. Stikkord: diktekunst, krigføring, fatalisme, død, trolldom, ekstase, erotikk, kunnskap og visdom.

odin_by_voidpulp

For ingenting i den norrøne verden var selvskapt og isolert, men oppstod på bakgrunn eller bekostning av noe annet, og gir av seg selv til hva enn nytt som måtte komme. Det er en god kontrast til vår egen tid, hvor vi ofte overser hvor avhengige vi faktisk er av vår bagasje, våre forløpere, tradisjonsbærere, læremestere og foreldre.

I følge Vǫluspá var óðr en av egenskapene gudene skjenket de første menneskene, Ask og Embla. Opprinnelig var de to bare statiske gjenstander som av gudenes håndverk omskapt fra drivved til livsvesen. Óðr, slik det omtales i denne sammenheng, tolkes stort sett etter betydningen «tanke, sinn». Det danner et bilde av óðr som en mekanisme nedfelt i vårt menneskelige vesen, noe som er med på å definere oss. En evne til både guddommelig galskap og raseri, men også inspirerende kraft og komplisert symbolsk tankegang.

I myten om diktermjøden møter vi Kvase: et menneskelignende vesen som ble skapt av gudenes spytt, og senere drept av dvergene Galar og Fjalar som skapte blodet hans om til diktermjøden. Denne mjøden er opphavet til all poetikk og menneskelig visdom, og en av dens beholdere heter Óðrørir: «den som rører sinnet». Navnet er nok i utgangspunktet et synonym for mjøden selv.

Diktermjøden er de poetiske impulsenes mytologiske manifestasjon, og det er nok knapt tilfeldig at den uttrykkes som en rusdrikk. Dette bærer vitnesbyrd om oppfattelser man hadde rundt sinnstilstandene og virkningene som kom med rus. Liksom óðr er et kontrastfullt begrep, kan vi si det samme om menneskets forhold til rusen. Alkohol er tross alt noe så pussig som en giftig livsdrikk, et sosialt glidemiddel som også kan ruinere vennskap, samt en inspirasjonskilde som kan fordumme.

Diktingen er en utstrekning av den samme grunnkraft, og det norrøne skaldediktet er gjerne enten kritiserende eller prisende. Selv om skaldediktet kan betraktes som et spesielt edelt kulturprodukt, hendte det at skaldene underspilte dette gjennom grotesk billedbruk. Å dikte er å brygge med hodet. Når skalden fremfører dikt, skjenker han diktermjød, eller han spyr.

Surpy-Reign

De kontrastfulle, surrealistiske skaldediktene er fulle av slike disharmoniske metaforer. Som når Einar Skålaglam i første strofe av Vellekla roper: «Heyr jarl Kvasis dreyra!» («Hør, jarl, Kvases blod!»). Når du smaker med ørene kan diket, som en rusdrikk, stimulere dine følelser og fantasi.

Denne typen anaturalisme er et kjennetegn ved norrøn diktning og kunst som er nøye analysert av forskere som Hallvard Lie og Bergsveinn Birgisson. Det er et førkristent stilideal som forener motsetninger i absurde tankebilder, hvilket igjen gjennomsyret det førkristne verdensbildet. Annerledesheten av en slik tankegang har trolig bidratt enormt til at vi ved senere paradigmeskifter mistet evnen til virkelig å verdsette denne kunstens kvaliteter. Desto mer når de gamle tankebildene er fjerne for vår egen virkelighet: en hest er en galge, hav er jord, en lyd et stoff. Enhver hendelse er en handling.

Ser man på utviklingen av kunst i jernalder og middelalder blir dette åpenbart. Endringer i kunsten fra Bernhard Salins stil I, II og III i folkevandringstid og merovingertid, til Osebergstil, Borre-, Jelling-, Mammen-, Ringerike– og Urnesstil fra vikingtid til middelalder, markerer også endringer i verdensbildet. Fra en tolkning av naturen orientert mot kontrast og inkongruens, som er organisk, plastisk og overglidende. Mot et klart, naturalistisk og harmonisk, utpreget klassisk og kristent ideal som hadde lite til overs for det forutnevnte.

Der tidlig kunst blander sammen dyr og mennesker, er det i senere kunst ingen tvil om hva som er hva. Hva som er natur, hva som er kultur. I det senere idealet er ting harmonisk og klart. I det tidlige et tilsynelatende grumsete og komplisert system, et der ting skapes og formes i reaksjon med og mot hverandre. Denne såkalte anaturalismen er unaturlig for oss, men ville neppe blitt oppfattet slik i de dager.

Den utskjelte, men like fullt legendariske religionshistorikeren Mircea Eliade hevdet at det i tradisjonelle samfunn forelå potensialer for religiøs dyrking i alt som har et sakralt foreliggende. I norrøn mytologi aner vi at kultur og teknologi er produkter av gudenes forvaltning av kreative impulser over på menneskeheten.

I Nordens yngre jernalder hadde man sine ekstatikere, magikere ordsmeder og tenkere: ulvhedner og berserkere, seidkoner og volver, tuler og skalder. Disse bar forøvrig tette bånd til aristokratiet og er desto enklere å knytte til Odins attributter, da han selv opptrer som kriger, trollmann, skald og guddommelig høvding.

Fractal spirals

Rent åndelig er disiplin og et årvåkent øye for opplevelse nødvendig for å kultivere en ekstatisk inspirasjonstilnærming. Spesielt i en tidsalder hvor det er langt mellom virkelige og grunnåndelige mennesker i en mer saklig, og mindre flimrete forstand.

Er man åpen for å tolke, kan en forståelse av óðr som brå og ekstatisk, åndsdrevet inspirasjon være en fruktbar og verdig ettertanke. En kan si det er en manifestasjon av denne kraften som ga fødsel til artikkelen du når har foran deg, men det er slettes ikke nødvendig å forstå det så snevert. Riktignok er óðr tilknyttet en særegen ekstatisk kognitiv opplevelse, med assosiasjoner til noe brått og brusende. Men den er også i det store og det hele uadskillelig fra vanlige kognitive bevegelser, som altså er en grunnleggende menneskelig egenskap.

Selv om denne normale adferd kan betraktes som sentral i dette vide begrep, er det helt åpenbart at det vil seile inn i plutselige, inspiratoriske tankestrømmer før eller siden. Og innunder en slik definisjon har en bredde nok til å få plass til både poetiske impulser, spontan vrede og ekstatisk ørhet.

Det er som maktenes inngripen i sinnet legger til rette for små og store åpenbaringer: Når Egil Skallagrimsson i sitt kvad Sonatorrek uttrykker sin forakt for Odin etter sønnens død, finner han likevel plass i diktet til å takke for det sinn som bar skaldskapens gave, som guden har skjenket ham. I hans egne ord en «idrett uten lyte».

Det samme sinn som også skjenket ham en intuitiv evne til å skille fiender fra venner. Dette motivet betyr sannelig at talent er plassert hos mennesker som en guddommelig arv. Dette er til tross for at skalden selv må ha stått ansvarlig for å utvikle seg og prestere i sin idrett.

Det er aldri skildret hvordan en skald faktisk ble akkurat skald, enda det må ha vært en krevende og hard utdannelse. I moderne tid ville han være betraktet som en egen celle, en mann skapt selvstendig. Men i det norrøne perspektivet er ingen mann selvskapt og isolert. For ingenting i den norrøne verden var selvskapt og isolert, men oppstod på bakgrunn eller bekostning av noe annet, og gir av seg selv til hva enn nytt som måtte komme. Det er en god kontrast til vår egen tid, hvor vi ofte overser hvor avhengige vi faktisk er av vår bagasje, våre forløpere, tradisjonsbærere, læremestere og foreldre.

Forest

Lek med mønster og symbolikk i helt hverdagslige ting, og se dem i et større, organisk perspektiv. Lek med språk, fordyp deg med tvisyn i alt du foretar deg. Snu det på hodet, plukk det fra hverandre, bland brikkene og sett dem sammen på ny.

Óðr for moderne ekstatikere?

Men hvordan kan man da ha utbytte av óðr? Har den først og fremst funksjon for dem som i vår tid farter ut for å dyrke sin indre Odin? Den norrøne religiøse tradisjonen er dessverre tapt for oss. Vi har kun fragmenter av dens meningsinnhold igjen av dette utdødde verdensbildet. Men det er ikke noe hinder for å benytte oss av begrepet, eller å finne mening i de mytene vi har.

Ekstasens rolle er sikkert gammelt nytt for mange som driver med kunst og dikting, eller som tillegger noen form for spirituell betydning i det de driver med. Opplevelse er et nøkkelbegrep, og hvordan denne fremmanes enten man bestiger fjell eller graver grøfter.

Rent åndelig er disiplin og et årvåkent øye for opplevelse nødvendig for å kultivere en ekstatisk inspirasjonstilnærming. Spesielt i en tidsalder hvor det er langt mellom virkelige og grunnåndelige mennesker i en mer saklig, og mindre flimrete forstand. Hvor ånd blir kommodifisert og banalisert, ironisk nok, av dem som hevder å være åndelighetens mest intense og iherdige forkjempere. Spesielt som det forekommer i nyreligiøse miljøer.

Men for å pense tilbake til sporet, og bort fra den ofte berettigede kritikken av såkalt nyåndelighet: det er som sagt spesielt nyttig for den spirituelt innrettede kunstner å gjøre seg kjent med hvordan merkelighet kan mane frem ekstatiske sinnstilstander, og danne bro for inspirasjonen.

Hvilken konkret nytte har man da av å tenke i form av óðr? Det tilbyr klarhet over at du er et vesen som fordøyer impulser, og som til enhver tid er under innflytelse. Å bevisstgjøre seg nøyaktig hva ens innflytelser er, er å åpne slusene for dem.

cosmos

I tråd med skaldediktingen ville mitt første råd være å forsøke å se den eksistensielle nytten av motgang, kontraster og hele følelsesregisteret. Men det kan ikke skapes som en direkte imitasjon av en fortidig kunstart, og et ikke lenger levende verdensbilde.

Det må smis ut på andre måter. Etter en indre logikk som må avdekkes. Ekstasen er en utfordring mot egen passivitet. Et instinkt som rører sinnet som mjød. Bruk tanke- og assosiasjonsleker som verktøy. Foren motsetningene. Se hva de har til felles, og hva som gjør dem ulike.

Gjør på karnevalsk vis noe stygt vakkert, liksom den skrekkinngytende og avskyelige Hel kunne bli vakker i poesien – enda hun faktisk ble betraktet som det helt motsatte. Det er en avlæringsprossess der man må skape et kaos av orden, for så å sette det sammen igjen.

Søker man inspirasjon i det absurde, surrealistiske og lekne har man dessuten større sjanse for å utvikle en original eller interessant idé, enn dersom man skulle arbeide helt mekanisk med et flatt og klarlagt indre landskap. Dette er den absurde, ekstatisk-kontemplative kunstens kjerne. Å være esoteriker er å være psykonaut er å være kunstner er å være troll.

Lek med mønster og symbolikk i helt hverdagslige ting, og se dem i et større, organisk perspektiv. Lek med språk, fordyp deg med tvisyn i alt du foretar deg. Snu det på hodet, plukk det fra hverandre, bland brikkene og sett dem sammen på ny. Denne gangen som om en galge var en hest.

 

Relatert

Germina Germana – Dugin og Neutzsky-Wulff, radikale stemmer for en ny tid?

Til ærens forsvar: Et forsøk på å gjenopprette et oversett ideal

Sagaen om Kormak – en fortelling om kjærlighet og krig

Essay: Einherjer

Wessobrunner Gebet – Oldhøytysk bønn med røtter til førkristen tid

DIKT: Løvemannen