Polybios – de politiske systemers evige syklus

I det moderne massemediesamfunnet  manifesteres den uhyggelige syntesen av kristendommens lineære tidsanskuelse og borgerskapets hule fremskrittsoptimisme (ubegrenset vekst) på hvert gatehjørne. Her glemmer man raskt at synet på historien i tidligere tider har vært syklisk hos svært mange, og videre at den var karakterisert ved en stadig forringelse eller devolusjon. Eller dette avskrives nettopp som en funksjon av utviklingstanken (se også “Apokalypsens fire rytteredel 1 og del 2).

Av Vebjørn Karoliussen

Dagens økonomiske diktaturer forvitrer allerede. Selv om vi slår av lyset fra åtte til ni og sorterer avfall, ville det vært for sent også om alle hjul hadde stanset over natten.

Vi møter det i Hesiods verdensaldre og hinduenes yugaer. Tilværelsens sykliske natur i videre forstand dukker også opp i forestillinger som samsara og jødenes gilgul (uttrykt i Fork. 1,5-6). Her er det på sin plass å bemerke at innblandingen av den populære forståelse av reinkarnasjon eller personlighetens overlevelse overhodet er popkristendom og moderne spiritualisme som ikke ville ha sagt antikkens menneske noe.

For at den jødiske sekt skulle kunne selge messianismen i det myesterieglade Romerriket, behøvdes en identifikasjon mellom den jødiske Messias og mysteriekultenes mystagog. Dette for å gjenopprette forholdet til gudene og for å åpne muligheten for en upersonlig “videreeksistens” etter døden i et samfunn under en stivnet statsreligion.

Dionysos ble Christos. Dermed ble verdensbortfallet i motsetning til det buddhistiske nirvana kollektivt og eskatologisk. Hvorved også lineariteten kommer inn i bildet, ytterligere konsolidert da kristendommen selv utviklet seg til en statsreligion ved alliansen med de økonomiske krefter.

Med mindre man i overensstemmelse med Jes 6.9-11 anskuer dagens begivenheter med et “mat nysgierrigt Øie”, og salvelsesfullt gjentar den demokratiske tungetale, kan det være nyttig å stifte bekjentskap med mer nøkterne anskuelser av de politiske systemers syklus.

Det føydale samfunn lar seg lett korrumpere av demokratiske tendenser. Demokratiet muliggjør de rikes meling av egen kake og etableringen av diktaturer. Hvilket i sin tur fører til katastrofer og opprør og et nytt militæraristokratis spiren i ruinene. Noe den greske historieskriver Polybios (200 f.Kr-118 f.Kr) kaller politeion anakyklosis:

“Når de så har har kvittet seg med styrerne ved å drepe noen og jage andre i landflyktighet, våger de ikke å sette en konge i spissen for Staten. I det de ennå bestandig frykter for de tidligere herskeres urettferdighet, drister de seg heller ikke med de forutgående misgrep like for øyet å overgi ledelsen av de offentlige anliggender til flere. De har da kun et eneste sikkert håp tilbake: nemlig seg selv. De hengir seg til det og forvandler forfatningen fra oligarkisk til demokratisk. De overtar selv ledelsen og ansvaret for de offentlige saker.

Så lenge det ennå er noen tilbake av dem som har prøvet en trykkende herskermakt, er de tilfredse med den bestående tilstand som setter likhet og frihet høyest. Men når det vokser en yngre slekt opp, og folkedømmet er kommet i barnebarnas hender, så regner disse på grunn av vanen ikke lenger likhet og frihet for noe stort. De søker å heve seg over mengden, og de mest tilbøyelige til denne fristelsen er de rike.

Når de så til sist har gitt sin herskesyke frie tøyler, kan de ikke nå sine mål ved egen hjelp og dyktighet. De setter deres formue til på å forlokke og forføre massene på enhver måte. Og har de først en gang på grunn av deres urimelige ærgjerrighet gitt mengden smak på gaver og bestikkelser, går folkedømmet i sin tur til grunne og slår om til vold og neverett.

For mobben venner seg til å spise på bekostning av andre og nærer håp om et utkomme fra naboenes besittelser. Så fort den har fått en dristig og høytstrebende fører, som på grunn av sin fattigdom er utelukket fra Statens æresposter, utvikles et styre av ren vold”.

Dagens økonomiske diktaturer forvitrer allerede. Selv om vi slår av lyset fra åtte til ni og sorterer avfall, ville det vært for sent også om alle hjul hadde stanset over natten (intet tyder på at det vil skje). Det er tendensiøst at vi undervurderer klimaforandringenes kumulative effekt. Det er ingen grunn til beroligelse at Norge vil unngå Nord-Afrikas, Syd-Europas eller Maldivenes skjebne.

v-for-vendetta

Følgene av tørke, flom, krig og generelt ulevelige forhold verden rundt vil være en moderne folkevandringstid. Hundrevis av millioner vil være på flyttefot, langt overskridende noe lands toleranseterskel. Verdenssyklusens hjul er med andre ord nå av en annen størrelsesorden enn hva stakkars Polybios kunne ha forestilt seg. Utfallet vil i opprinnelig forstand være kaotisk. Men:

Ser hun komme,
andre gangen,
jord av havet,
evig grønnkledd;
fosser faller,
flyr ørn over,
den på fjellet
fisken veider.

Da skal usådde
åkrer vokse,
ondskap batne,
Balder skal komme;
på Hærfars kampplass
bor Hòd og Balder
vel forlikte; –
vet dere nok, eller hva?

 

Relatert

Alain Badious endetidsfilosofi
Apokalypsens fire ryttere – del I
Apokalypsens fire ryttere – del II
Den antropogene epoke
Hinsides historiens slutt? – del III
FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin
Slavoj Žižeks – Living in the End Times
  • I Greers siste bok er et sentralt tema forskjellene på et syklisk/sirkulært historiesyn kontra et lineært, med særlig fokus på Oswald Spenglers verker. Men naturligvis også en lang rekke andre (for meg ofte helt ukjente) personer og begivenheter som har hatt en forbausende stor innflytelse på vår virkelighetsoppfatning. Boka bygger på en essayserie fra i fjor som startet med essayet “The Religion of Progress”: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2013/04/the-religion-of-progress.html

    – After Progress: Reason and Religion at the End of the Industrial Age: http://www.newsociety.com/Books/A/After-Progress

    Om Greer kom inn på temaet “Dionysos ble Christos” husker jeg ikke, men jeg tror jeg erindrer at han gjør det?

    Det er forresten forbausende, ja jeg føler det nesten uvirkelig, hvor grepet de fleste mennesker synes å være av troen på fremskrittet og en gyllen fremtid, selv om det meste rakner foran øynene våre av økosystemer og fellesskap. Det er kanskje upassende, men tankene går til de siste “barnenasistene” som kjempet ufortrødent videre og var sikre på seier mens russisk artilleri regnet ned over Berlin.

    Og vi er barn av fremskrittet!

  • ripss 2

    Denne, bare denne hadde vært nok. Men her inne, er det mange slike. Ja, Kulturverk en gave.
    Men, IKKE for altfor sarte sjeler?

  • Breidablikk

    Kristendommens lineære tidsanskuelse? Hvis man vil utdype dette punktet, må man vel innrømme at kristendommen er “inkarnert” på alle de menneskelige tidsaspekter. Den sykliske tid manifesteres jo årlig, både gjennom “Mystagog-Messians” komme, fødsel, død og oppstandelse (Advent-Jul-Påske-syklus), og gjennom fester knyttet til jordbruksåret, kronet i høsttakkefesten, og i sykluser knyttet til årstidene. Et raskt blikk i Salmebok for Den norske kirke vil indikere den sykliske organiseringen av det åndelige livet i den levede kristendom. I tidligere tider hade vi jo primstaven og enda tettere bånd mellom jordbruk, husflid og årets sykliske gang. Jeg insisterer kanskje litt ekstra på dette, med røtter på tradisjonell bondegård i Norge. Det eneste lineære i min min bondefarfars indremisjon var håpet om egen “slekters gang” framover i tiden, men også dette håp av syklisk natur – for å sette et abstrakt begrep på svært konkrete forhåpninger til odel og arv, barn og barnebarn.

    Den lineære tid i Kristendommen, og deretter Vesten, er jo knyttet til historiefortellingen, som spenner fra den rene frelseshistorie til verdenshistorie, og alskens hybrider. Dessuten kjenner kristendomen den eschatologiske tid, endens tid, synlig både i Johannes Åpenbaring og typisk protestantisk tenkning, som i fokuset på “øyeblikket” hos Kierkegaard. Dette bare kort.

    Fra økologisk tidspunkt ville det jo være viktig å fokusere på en spesifikk moderne tid, gjerne knyttet til kristendommen, men da til en spesifikk kristendom knyttet til kapitalisme og industriell revolusjon.

    “Borgerskapets hule framtidsoptimisme” var vel kurant term knyttet til det moderne. Men er ikke dette knyttet til en “moderne epoke” fram til, la oss si, 1 verdenskrig, eller endog fram til den “postmoderne tilstand”. Altså til en tid som nå er forganget? Vel, dette bare et spørsmål: om ikke framskrittsoptimismen nå er borte, og ikke borgerskapet/middelklassen krymper inn. Framtidsoptimisme? Vi lever vel heller i en tid hvor en mondialisert kapitalisme regjerer via kaos.

    Senest eksemplfisert via den siste finanskrisen og de lave renter som alle verdens sentralbanker har holdt siden. “Gratis penger” som gjerne har vært invistert i den tredje verden. Når rentene heves, vil ikke de invisterte midler trekkes tilbake, og vi får nye krakk og ny kaos? – Kaos som forutsetning for virkelig profitt for “oligharkene”, og katastrofe for de millioner andre som drives på flukt, og for våre omgivelser.

    Vel, dette som et inspill til fordypning, ikke som en kritikk. Vår tids problemer kan vel beskrives på mange måter. Og våre forfektelser kan vel beskrives på ulike vis – om det er med Ragnarokk eller Harmageddon spiller vel mindre rolle.

    • Mulig ordet ‘fremtidsoptimisme’ dårlig dekker hva man nå står overfor. Men at man stadig har med en form for fremtidstro preget av teknologioptimisme kan det vel ikke være så mye tvil om ? Først i løpet av de siste få årene har jeg inntrykk av at denne optimismen har blitt noe svekket. Men jeg har likefullt inntrykk av at de “rådene makter” nærmest programmatisk holder fast ved den om det kan virke aldri så mye krampaktig. Det er også vanskelig å se at den samme gamle varefetisjismen som det rådende maktsjiktet har promotert like siden midten av 1800-tallet har mindre oppslutning blant de “troende”. Den har jo snarere fått et bare desto mer totalitært preg gjennom siste par tiårs “globalisering”. Sett fra et tradisjonelt kristent synspunkt må vel nettopp varefetisjismen sies å ha karakter av et “syndefall” der selve objektet for fremtidstroen avledes i en snarere øyeblikkspreget og satanisk retning. Ser man på når dette begynte å slå igjennom, først i Storbritannia, så sammenfaller det også med kristendommens abdisering i det politiske systemet og det nettopp til fordel for “Mammonismen”.

      Marx was in London when the first Universal Exposition was inaugurated with enormous clamor in Hyde Park in 1851. Among the various projects submitted, the organizers had chosen the one by Paxton, which called for an immense building made entirely of crystal. In the Exposition’s catalog, Merrifield wrote that the Crystal Palace “is perhaps the only building in the world in which the atmosphere is perceivable … by a spectator situated either at the west or east extremity of the gallery, where the most distant parts of the building appear wrapped in a light blue halo.” The first great triumph of the commodity thus takes place under the sign of both transparency and phantasmagoria. Furthermore, the guide to the Paris Universal Exposition of 1867 reinstates this contradictory spectacular character: “Il faut au [public] une conception grandiose qui frappe son imagination… il veut contempler un coup d’oeil feerique et non pas des produits similaires et uniformement groupes” [The public needs a grandiose conception that strikes its imagination … it wants to behold a wondrous prospect rather than similar and uniformly arranged products]. Giorgio agamben. Marginal Notes on Comments on the Society of the Spectacle.

      Nonetheless, the society of the spectacle has continued to advance. It moves quickly for in 1967 it had barely forty years behind it, though it had used them to the full. And by its own development, which no one took the trouble to investigate, it has since shown with some astonishing achievements that it was effectively just what I said it was. Proving this point has more than academic value, because it is undoubtedly indispensable to have understood the spectacle’s unity and articulation as an active force in order to examine the directions in which this force has since been able to travel. Guy Debord. Comments on the Society of the Spectacle.

      • Breidablikk

        Kort: framskrittstroen var vel sterk fram til den første verdenskrig, som opplysningstiden var i sin glans fram til jordskjelvet i Lisboa i 1755. Se bare på avant-garden i kunstene i tiden fram mot 1. verdenskrig. Har folk flest i dag tro på framtiden? På politikere? På fornuften? På vitenskapen? På krigen?

        Vel dette bare kort – det vil være for omfatttende å diskutere det her.

      • Breidablikk

        Om modernitet og framskrittsoptimisme: hvis temaet er interessant kan jeg jo henvise literatur jeg i sin tid hadde glede av, på norsk, som man kan bruke som utgangspunkt:
        Eriksen, Trond Berg – Briste eller Bære. Posthistoriske anfektelser.
        Schaanning, Espen – Modernitetens Oppløsning (Spartacus)

        T Berg Eriksen har også publisert en glimrende artikkel i Samtiden for en del år siden, “Etter Postmodernismen” tror jeg, som tittel.

    • AVIKEN

      Breidablikk:

      Du tar rett og slett feil. Det lineære grunnsynet som etterhvert behersket og behersker Vesten og på mange måter kan sees som en forutsetning for det vi oppfatter som modernitet (modernismen er en periode i kunst og kulturhistorien moderniteten strekker seg tilbake til renessansen), de elementer du nevner “Et raskt blikk i Salmebok for Den norske kirke vil indikere den sykliske organiseringen av det åndelige livet i den levede kristendom. I tidligere tider hade vi jo primstaven og enda tettere bånd mellom
      jordbruk, husflid og årets sykliske gang. Jeg insisterer kanskje litt
      ekstra på dette, med røtter på tradisjonell bondegård i Norge.” bekrefter dette.

      Bekrefter fordi kristendommen i middelalderen integrerte og inkorporerte det den anså som formålstjenelig fra den førkristne indoeuropeiske arv. Det førte til at høytider ble lagt til de hedenske (mest åpenbart og banalt er Jesu fødsel, som forlvrig har mye til felles med Mithraskultuten, Sol Invictus, den ubeseirede sol, men det er en annen diskusjon) og at gamle gudehov ble okkupert av kirker, noe som er velkjent for de tomter hvor stavkirker står og har stått. Men selv om mye av de førskristne tradisjoner og skikk og bruk nødvendigvis ble beholdt/transformert/pervertert, så ble de langsomt fortrengt, noe som ble ytterligere fullbyrdet i og med reformasjonen og dens ikonoklasme og tradisjonsfiendtlighet kontra den tidligere mer pragmatiske og på mange måter mer organiske katolisisme.

      For oss som har studert arkitekturteori, er det og i arkitelturen et sammefallende brudd og utvikling, hvor det tidligere syklisk orineterte krikebygg ble forlatt til fordell for det lineært orienterte kirkebygg i Vestkirken. Østkirken beholdt i større grad grunntrekk i sine kirkebygninger fra det indoeuropeiske religiøse syn, noe som og den ortodokse tro vitner om, som legger større vekt på den mystiske emosjonelle/irrasjonelle forening med Gud og Kristus og dermed transcendens enn den katolske, og i enda større grad protestantiske, rasjonelle tilnærming og ritus.

      Dette forholder seg selvsagt anderledes for mystikeren, esoterikeren og den som søker dypere erkjennelse (som en munk), jeg berører nå kun troens stereotypi, forenklede dogma og praksis slik den fremkommer allment for den som forholder seg til troen som en institusjon snarere enn en personlig erkjennelse og erfaring. Selv er noen av mine absolutt sterkeste inspirasjonkilder Rhinlandsmystikerne, med Meister Eckhart som den fremste, hvis tenkning har mye til felles med det førkristne indoeuropeiske både hva angår filosofi og religion men disse representerer ikke den kristne konvensjon, en heller den essensielle Tradisjon, og mesteren unngikk såvidt selv å bli brent som kjetter. Kristusgestalten er for meg i seg selv sentral og essensiell, men ikke på den måten den fremkommer i de fleste kollektive kirkelige sammenhenger. Anbefaler fordypning i Meister Eckhart om det skulle være interessant.

      Men skikk og bruk er overfladisk i forhold til det lineære syn som fremkommer i den semittiske teologi og tro på et endelig sluttpunkt et messiansk gudsrike, etter apokalypsen (Harmageddon/Armageddon, kjær undergang har mange navn), som skal stige frem etter en endelig dommens dag med Kristus/Gud som øverste dommer over de døde, og det som markant skiller den kristne eksatologien fra den indoeuropeiske (som samsara/moksha/nirvana eller vårt norrøne Ragnarok og begynnelsen på en ny syklus på Idavollen), er at eskatologien og oppgjøret/dommen over mennesket ikke er individuell frigjøring eller en begynnelse på en nye syklus, den er et kollektivt endepunkt, et evig år null som hele menneskeheten beveger seg mot. Hvor den Kristustro (eller den hengiven Jahve/Allah) skal leve evig i Paradis, mens resten av menneskeheten er evig fordømt.

      Kristen eskatologi er dog sammensatt, ikke minst grunnet bibelens komplekse og ofte motstridende tekster, men det lineære synes på et endelig sluttpunkt for hele verden slik vi forstår den, ja det er felles.

      De semittiske religioner er pseudohistoriske lineære og skille seg markant fra f.eks. hinduismens sykliske tankegang som en evig prosess

      Her en forenklet fremstilling av de lineære semittiske eksatologier, og deres likheter og forskjeller:

      http://eskatologinu.wordpress.com/vardreligionernas-eskatologi/

      Det semittisk lineære synet har sterkt påvirket Vesten progressive syn på historien: menneskeheten utvikler seg mot en stadig bedre verden lineært, fremtiden vil alltid kunne bli bedre (les: opplysningstid, positivisme), fortiden, historie er ikke en organisk del av væren, men tilbakelagte epoker, historiske, som fremstår som diskontinuerte brudd (det som har vært før forkastets, det fortsettes ikke) i en evig dialektisk dualistiske fortsettelse mot et historiens lykkelige endepunkt hvor mennesket skal finne sammen i og gjenneom fornuft (dette er forenklet og kort oppsummert). I det kristne ligger og det abstrakt universalistiske til forskjell fra det hedenske, partikulære og polyteistiske, noe som er en forutsetning for samtidens globalisme under amerikansk banner.

      Både i liberal og marxistisk forstand finner dette sitt tydelige ideologiske uttrykk i troen på at man skal kunne balansere det destruktive gjennom et abstrakt idégrunnlag i jakten på det evig lykkelige og rettferidige samfunn, enten det er klasseløst paradis eller skal bestå av frie, uavhengige konkurrerende og lykkelige individer. Ideologisk-religiøs overtro kan man kalle det. Fornøyelig og beskrivende eksempel er Fukyamas The End of History and the Last Man, som på mange måter er iferd med å bli en pervertert selvoppfyllende profeti for Vesten, som synes å sitte fast i en materialistisk global liberal hengemyr med dype ontologiske implikasjoner den ikke kommer bort fra.

      Så samtidsmenneskset er fanget i sine blikk mot en bedre fremtid og ute av stand til å utfordre realitetene i nået i sin stadige jakt etter “å bli” (Steven Pinker er en ledende progressiv profet, men poltikere fløest forkyynner fremtdiostroend glade budskap mot selv systemets egen kunnskap og faktisk handlinger, ref. demonteringen av velferdsstaten), en fremtid stadig færre egentlig tror på, men som man klynger seg til i en blanding av fornektelse og anstrengt og ubegrunnet optimisme, for å sitere Spengler: optimisme er feighet.

      I dette lineære synet ligger nemlig den tilliten mange som ser faretruende varsler for at den vestlige forbrukssivilisasjonen og vekstparadigmet er truet skal på nærmest mirakuløst vis skal redde seg selv på ett eller annet udefinert punkt i fremtiden som staidg forflytter seg, noe som selvsagt ikke vil skje; mennekset har fullt og helt ansvar for de endringer som vedrører menneskets fremtid og måten det svarer på utfordringer fra naturen.

      Så Breidablikk, se på dine forfedre med respekt, men vær klar over at deres tradisjoners røtter lå i det førkristne. Så jo, Ragnarok eller Harmageddon spiller en stor rolle, en fundamental rolle.

      Takk til Karoliussen for en inspirerende tekst som var direkte og subjektiv nok i sitt utvalg av ord og sitat til å engasjere tankene fremfor å være leksikal oppramsende, og dermed fullstendig uinteressant. Mer av dette ønskes velkomment!

      • Breidablikk

        Min hovedinnvending er at du opererer med for enkle kategorier. Jeg tror ikke man kan skille så sterkt mellom de ulike religioner og kristne konfesjoner. Ikke engang Bibelen er enhetlig: Jeg tror heller at de ulike former av menneskelig og åndelig liv “har alt” det som er menneskelig mulig og nødvendig, iallfall hvis vi ser kulturhistorisk på størrelsene, ikke dogmatisk. At protestanter skulle være tradisjonsfiendtlige er absurd, i beste fall en forenkling. Selvfølgelig er den offisielle retorikken antikatolsk, men i realiteten lever katolisismen videre under den protestantiske fane, akkurat så trekk ved åsatroen lever videre i katolisismen. Annerledes er det forøvrig ikke mulig.

        Men alt hva dette angår er vel sekundært: det viktige handler vel om dagens totaldominerende forbrukssiviliasjon. Jeg tror man kan enes i kritikken av denne, selv om man er uenig i skildring og vurdering av fortiden. Selvfølglig: reformasjonen representerer et brudd, oppmarsen av en kultur som er sterkere rettet mot Tyskland og
        Nordeuropa enn mot Roma. Noe man kan like eller ikke like. Men åsatroen
        er for alltid borte og vi lever i en protestantisk kultur: skal man ha
        håp om endringer må man forholde seg til denne. Å lukke øynene for hva
        den tilbyr av muligheter er ingen god vei. Samtidig som vi kan enes i kritikken av den type radikale protestantisme fra England som ligger til grunn for dagens amerikanske destruktive globalisme hva gjelder finans, krig og kulturindustri. Men her må kritikken sikte på spesifikke trekk ved en spesifikk form for protestantisme, ikke mot protestantismen eller kristendommen som sådan. Generaliserende beskrivelser og fordømmelser av kristendommen hjelper oss ikke.

        • AVIKEN

          Breidablikk, takker for at du tar deg tid til debatten, du har helt rett: kategoriseringen må nødvendigvis bli enkel ettersom jeg ikke har til hensikt å publisere et større religionsvitenskapelig verk i kommentarfeltet.

          Kristendommens mangefasetterte natur ( i likhet med de mange andre verdensreligioner, og Islam og jødedom for å nevne de semittiske ) gjør at man ikke kan felle en enkel og ensidig dom (npi) over den, like lite som andre religioner. Men at den har i sitt fundmentale grunnsyn har en linær og endelig oppfattelse ikke bare av tiden som tid (som Øyvind Holmstad skriver på glimrende vis med henvsinings til Singulariteten), men om historien og mennesket som beveger seg samlet for hele kloden mot et absolutt sluttmål for historien, ja som all historie beveger seg mot (ikke ulikt marxistisk klasseløs messiansime og utopi).

          Men som jeg skrev tydelig i kommentaren:

          “Kristen eskatologi er dog sammensatt, ikke minst grunnet bibelens komplekse og ofte motstridende tekster, men det lineære synet på et endelig sluttpunkt for hele verden slik vi forstår den, ja det er felles.”

          og

          “Østkirken beholdt i større grad grunntrekk i sine kirkebygninger og ritus fra det indoeuropeiske religiøse syn, noe som og den ortodokse trovitner om, som legger større vekt på den mystiske emosjonelle/irrasjonelle forening med Gud og Kristus og dermed transcendens enn den katolske, og i enda større grad protestantiske, rasjonelle tilnærming og ritus. Dette forholder seg selvsagt anderledes for mystikeren, esoterikeren og den som søker dypere erkjennelse (som en munk), jeg berører nå kun troens stereotypi, forenklede dogma og praksis slik den fremkommer allment for den som
          forholder seg til troen som en institusjon snarere enn en personlig erkjennelse og erfaring. Selv er noen av mine absolutt sterkeste inspirasjonkilder Rhinlandsmystikerne, med Meister Eckhart som den fremste, hvis tenkning har mye til felles med det førkristne indoeuropeiske både hva angår filosofi og religion men disse representerer ikke den kristne konvensjon, men heller den essensielle
          Tradisjon, og mesteren unngikk såvidt selv å bli brent som kjetter.

          Kristusgestalten er for meg i seg selv sentral og essensiell, men ikke på den måten den fremkommer i de fleste kollektive kirkelige sammenhenger.”

          Jeg er ikke antikristen, som det fremgår av det jeg skriver, og i den forstand at Kristusmysteriet er en sentral offermyte og inspirasjon på mange nivå for meg personlig. I gnostisisme finnes og mange interessante perspektiv nærliggende det kristne, men da på et eosterisk metafysisk nivå som ike habndler om insitutusjonalisert bibelforkynnelse, men tar utgangspunkt i flere sentrale skrifter fra antikken. Gnostsisme er dog ingen enhetlig trosretning eller et trossamfunn og overlapper i mye mot filosofi og har en kompleks kosmologi. Den gotiske arianismen, albigensere, katarer og andre tidlige kristne strømninger er interessante og studere om man vil komme nærmere kristendommens tidlige utspring og forgreninger før den ble institusjonalisert og monopolisert.

          Men kirken slik den har virket særlig i den vestlige verden, som institusjon, er jeg kritisk til i den forstand at jeg anser at modernitetenes monokulturelle globalisme ikke hadde vært mulig uten den kristne universalistiske insisteringen på enerett på tanke og idéverden. Da også abstraheringen og fremmedgjøringen ovenfor det hellige, den direkte kontakten mellom menneske og Gud, erkjennelsen, ble erstattet av Ordet og tolkningen av ordet i et motisgelsesfullt fornuftsperpektiv, slik ble Guds- og Kristumysteriet effektivt drept og ga med rette opphav til det senere så inflaterte men like fullt sanne hva den vestlige verden angår: Gud er død.

          De totalitære materialistiske bevegelser man har sett som konsekvens av moderniteten, liberalisme, marxisme og fascisme, som sammen i løpet av mindre enn 200 år har drept millioner på millioner hadde neppe vært mulig om ikke kristendommen (med utgangspunkt i den semittiske monoteismen) hadde innført trostvang og forestillingen om den ene rette idé, hvor de som var utenfor eller mot ble tankeforbrytere, kjettere. Partikularismen som kom til uttrykk i førkristen (og førislamsk og førjødisk polyteisme, og fremfor alt de vediske religionsuttrykk og avtrykk som nå går under under samlebetegenelsen Hinduisme), men og i “nyere” trosretninger som Buddhisme, hadde neppe gitt grobunn for slike universalistiske forestillinger og sidne du nevnte det, forenklede kategoriseringer av det menneskelige og kulturelle. Et partikulært og mangfoldig Europa ville vært langt mer motstanddyktig mot modernitetens virus som truer med å ødelegge ikke bare menneske og natur, men menneskehetens fremtid overhodet. Med en slik partkularisme hadde Europa mes stor sannsynlighet uansett utvikling hatt det kulturelle mangfoldet som i samtiden ikke bare er en banal klisje, men en direkte fortegnelse av virkeligheten, alle den tid flere og flere også globalt blir redusert til forbruksmaskiner, uansett språk, religion, etnisitet eller kultur.

          Kristendommen er ikke eneansvarlig i dette, vi lever i Vest i en sekularisert gudløs tidsalder hvor tro kun er et personlig valg, men den kirkelige institusjons påvirknkng og historiesyn har lagt grunnlaget for den verden vi har i vestlig perspektiv, et perspektiv som tross kriger, konflikter og motkrefter har et globalt hegemoni.

          Jeg har ikke forepråket noen tro på arkeologisk reaktivering av norrøn sed og lære (Åsatro er en nyhedensk betegelse), selv om jeg finner mye inspirasjon også der i de restene som finnes (det var ikke en religionsutøvelse som hadde utgangspunkt i ordet, men i ritene og handlingene), ganske enkelt at for meg er ikke tro det vesentlige, men erkjennelse. Og finner man erkjennelse i førkristne urmyter, så er de like relle som en eventuell kristen, jødisk eller Islamsk erkjennelse.

          Slik jeg leser deg ser det ut til at du ser Kristendommen og kanskje religion mer i et politisk og utilitaristiske perspektiv, som noe som kan benyttes i politisk øyemed, for meg er det uinteressant. For meg har eventuell religion et ontologisk erkjennelsesperspektiv og skal det overføres til samfunnet så må det ha et ontisk fundament; dette fundamentet finnes ikke på noen måte per idag i Vesten, og de forsvarere av det gamle Vesten som tror at den morkne og likeså gudløse kristne institusjon skal være noen eksistensiell redningsplanke bedrar ikke bare andre, men og seg selv. Vesten er overlatt til å rede ut av alle de kriser og problemer det har skapt fullstendig på egenhånd uten noen gudommelig hjelper, og Vesten er i den forstand dødt og impotent (se denne teksten for en god utlegning:

          http://www.kulturverk.com/2013/12/22/ja-verdens-undergang-har-funnet-sted-alain-de-benoist/

          Hva som kommer siden det er det interessante spørsmålet, og da behøves brobyggere over nihilismens avgrunner, ikke neonostalgikere.

          Jeg avslutter denne givende meningsutveksling med følgende ord av Alain de Benoist:

          “I tider som denne finnes det fire ulike folk. Vi har de som helt bevisst ønsker å synke dypere ned i kaos og mørke. Og vi har de som, enten frivillig eller ufrivillig, er rede til å holde ut hva som helst.

          Deretter har vi disse dinosaurene på høyresiden som sutrer seg gjennom nuet. I vaklingen mellom jammer og minnetaler innbiller de seg at den gamle orden kan bringes tilbake. Hvilket forklarer hvorfor de alltid lider nederlag.”

          På gjenhør

          AV

          Appendix: Når det gjelder tankeretninger for den religiøst disponerte, er perennialismen interessant og inspirererende, da ikke minst den Tradisjonalistiske skole, men den tilbyr ingen quickfix for de som lever i landet Nostalgia:

          http://en.wikipedia.org/wiki/Perennial_philosophy

          Å begynne med Schuon som vi har oversatt her på KV, er i så måte en god idé, som gir godt grunnlag for tenkning med videre horisont:

          http://www.kulturverk.com/2011/02/03/a-ha-et-senter-frithjof-schuon/

          • “Kristendommen er ikke eneansvarlig i dette, vi lever i Vest i en sekularisert gudløs tidsalder hvor tro kun er et personlig valg, men den kirkelige institusjons påvirknkng og historiesyn har lagt grunnlaget for den verden vi har i vestlig perspektiv, et perspektiv som tross kriger, konflikter og motkrefter har et globalt hegemoni.”

            Tar du deg tid til å se hele “The Century of the Self” vil du se at korporasjonene, i samarbeid med staten, benyttet kristendommens lineære tidsanskuelse, frelsesperspektivet og individualisme, for å skape dagens forbrukersamfunn. Selvsagt sammen med nyvunnen kunnskap om den menneskelige psykologi, men konsumentsamfunnet er et direkte vrengebilde av kristendommen og kristent tankegods, i langt større grad enn hva noen satanisk kult har fått til. Man snudde ikke kun et lite kors på hodet, for å si det slik.

            Vårt konsumentsamfunn er et speilbilde, jeg vil si et forvrengt speilbilde av kristendommen, på alle nivå. Man kan kanskje til og med kalle fremskrittstroen den fjerde monoteistiske religion, hvor Mennesket har overtatt Guds plass.

            Uansett ville denne fjerde monoteistiske religion, som i dag nok må sies å vere den dominerende verdensreligion, ikke kunnet oppstått uten fråtseriet i energi. Nå som energiressursene tar slutt vil den oppløses sammen med en verden som kollapser. Den vil derfor være svært kortvarig i et historisk perspektiv. Uten en overflod av energi og lett tilgjengelige ressurser kan den heller ikke leve videre i noen form, og godt er det.

            Hva som vil komme etter sammenbruddet av den fjerde monoteistiske religion er ikke godt å si. Kanskje forsvinner menneskeheten for godt? Greer tror ikke dette, han tror ca 5 % av nåværende befolkning vil føres videre, som ved tidligere kollapser. Kanskje ser vi “Balders gjenkomst”, men Greer ser heller ikke bort fra at kristendommen også kan leve videre, om enn i en helt annen form.

            Det er jo ikke bare kristendommen som har formet vår tid, men tiden har også formet kristendommen. Det var mange geologiske tilfeldigheter, som. f.eks. at noen av verdens største og enklest tilgjengelige kullreserver lå rett under overflata i Storbritannia, som formet kristendommen, og ledet til avarter som Haugianismen.

            “Bauwens explains in this chapter how the transition towards distributed networks will also have great consequences for spiritual development. Spiritual expressions and religious organizational structures cannot be understood outside of the historical and social structures in which they originated and developed. Tribal religious forms like animism and shamanism didn’t have developed hierarchical structures, as they arose within a social framework of egalitarian relationships relying on kinship. The large, organized religions originating in highly hierarchical societies are defined by complex hierarchical structures. There is only one truth to which members must obey. The Protestant reaction was characterized by democratic features reflecting the values of a new urban bourgeoisie, representing mercantilism and a nascent industrial capitalism. “New Age” reflects modern capitalist practices, where even spiritual experiences have become consumer goods. If this is the case, how would peer to peer dynamics change spiritual and religious expression and their organisational forms?” – Michel Bauwens

            http://blog.p2pfoundation.net/book-of-the-day-with-p2p-towards-a-post-capitalist-society/2014/10/26

      • Du synes meg å argumentere på linje med Greer, som såvidt jeg husker du tidligere har kalt en “spåmann”. Denne debatten har inspirert meg til å bestille hans bok, slik at jeg kan gjenoppfriske hans argumentasjon.

        For meg som kristen (kristendommen sitter enda i ryggmargen, selv om jeg har overført mitt engasjement til kampen for skjønnheten og allmenningheten) er det selvsagt utfordrende å se hvordan kristendommens lineære historiesyn danner grunnlaget for vår tids fremtidsoptimisme og vårt forbrukersamfunn, en parallel som er åpenbar for enhver som ikke stikker hodet i sanden. Dette fører også til et visst raseri over hvordan ens egen tro har blitt pervertert på denne måten. Samtidig må man innse at vår perverterte framtidstro og vår dehumaniserende og naturfiendtelige teknologioptimisme har sitt opphav i kristendommen.

        Vil takke for denne teksten av Kulturverk, og håper den og denne debatten vil spore til debatt og selvransakelse også innad i kristne miljøer og på de teologiske fakulteter!

  • brozak

    Med den linere tid har vel materien og dens fenomener egentlig tilegnet seg noe som eksklusivt eies av evigheten. Utviklingens rette linje og “evige ekspansjon” vil defor uavergelig bennes tilbake til den sirkel som er materiens evige skjebne.

    Man kan her snakke om et kosmisk avvik som begynte med den forbudne frukt og utdrivelsen av det sykliske paradiset. Et avvik som definetivt vil korigeres av tidens allmektige og uendelige opphav.

  • Et eksempel på hvordan kristendommens og fremskrittstroens lineære virkelighetssyn sammenfaller, er Singulariteten. I fremskrittstroen har singulariteten overtatt plassen for Guds by, eller det nye Jerusalem, slik dette ble utviklet av Augustin.

    Grunnen til at Augustin skrev boken “Guds by” var fordi folk begynte å stille spørsmålstegn ved kristendommen da de så hvordan Romerriket knirket og raknet i sømmene. Derfor måtte Augustin flytte trosperspektivet over fra det dennesidige og over til det hinsidige, for at folk skulle holde fast på kristendommen. I motsetning til Konstantin, som antok den kristne tro etter sine seire på slagmarken.

    Nå som den industrielle sivilisasjon rakner i sammenføyningene har Singulariteten overtatt rollen Guds by spilte i kristendommen. Parallelen er helt åpenbar, samme hvor mye økosystemene kollapser, klimaet kollapser og kaoset tiltar, holder vi ut disse lidelsene uten å miste troen på fremskrittet, vil til slutt Singulariteten åpenbare seg, menneskehetens frelse og troens fullbyrdelse.

    Mennesket, eller “Man” på engelsk, er her Gud. Mennesket med stor M. I fremskrittstroen er Mennesket opphøyd til Gud, det er vi som skal fullbyrde fremskrittet gjennom teknologien. Så teknologioptimismen er langt mer enn en optimisme, den er fundamentet for fremskrittstroen, veien til Singulariteten.

    I fremskrittstroen har frigjørelsen fra gravitasjonen, symbolisert med måneferdene, overtatt for kristi himmelfart.

    Presteskapet er vitenskapsmennene og forskerne i sine hvite kapper, som forvalter den hellige tro.

    Parallelene mellom fremskritstroen eller moderniteten og kristendommen er mange og slående.

    Egentlig kan vel modernitetens aller første spirer spores tilbake til Thomas Aquinas, som var den første som mente man kunne forstå Gud. Veien derfra ledet til vårt mekaniske verdensbilde og til slutt ateismen.

    Når det gjelder modernismen representerer ikke denne en utvikling, men et brudd. Le Corbusier sa: “Før meg ingenting, etter meg alt”. Derfor kastet modernismen alle tidligere mønster- og formspråk på historiens skraphaug, og gjorde det motsatte av tradisjonene. Tradisjonene åpenbarte Gud eller “the I” gjennom de 15 transformasjonene.

    http://blog.p2pfoundation.net/the-fifteen-geometric-properties-of-wholeness/2014/03/01

    Modernismen søker det motsatte av “the I”, og er derfor satanisk, for å bruke en kristen metafor. På samme vis søker modernismen å skape et Helvete på jord, helvete da forstått som et sted hvor alle forbindelser er brutt, og hvor den grunnleggende forbindelsen til “the I” også er gått tapt. Norge er på god vei.

    http://www.kulturverk.com/2014/11/03/en-godsterminal-er-et-stedstap/

    Avantgarde er derfor kun et uttrykk for fremtidsoptimisme i den forstand at man mener at alle tidligere formuttrykk er verdiløse, en optimisme som har som fundament et fullstendig brudd med fortiden.

    Underlig nok går også de simple modernistiske formuttrykkene i sykluser.

    http://www.metropolismag.com/Point-of-View/April-2013/Toward-Resilient-Architectures-2-Why-Green-Often-Isnt/resilient2-4-small1-535×176.jpg

    Modernismen ble koblet sammen med kapitalismen og benyttet som et middel for transformasjonen av behovssamfunnet til begjærssamfunnet, av Edward Bernays, nevø av Sigmund Freud og grunnleggeren av Public Relations eller PR.

    “But how did the modern system of development and consumption — our “technological-consumerist” system — come about? Was it not an inevitable part of the evolution of science and technology, and an inevitable response to the desires of consumers — in short, our destiny?

    No it was not. In fact this system was invented — planned by industrialists and political leaders in the early years of the 20th Century, primarily in the USA. The story was documented well in the 2002 film by BBC documentarian Adam Curtis, “The Century of the Self”, and in particular the first episode titled Happiness Machines. Leaders of Wall Street joined with political leaders to solve a twin problem: how to keep the masses engaged in productive and wealth-generating activities, which would also quell potential political unrest.

    Their answer was to create a new kind of consumer society — the one we take for granted today, and the one that is still used to sell consumer products (including modern architecture in Dwell magazine, for example). This new idea was perhaps explained best in 1924 by Banker Paul Mazur of Lehman Brothers — the same company whose notorious collapse in 2008 helped trigger the global financial crisis and great recession. “We must shift America from a needs-culture to a desires-culture”, said Mazur. “People must be trained to desire, to want new things, even before the old have been entirely consumed. […] Man’s desires must overshadow his needs.”

    Central to this fascinating and poorly-understood story was Edward Bernays, a remarkably important and yet almost unknown figure in modern history. Bernays was the nephew of Sigmund Freud, and his brilliant idea was to use Freud’s own ideas on subconscious desires to create powerful new strategies for advertising, public relations, and propaganda. Among Bernays’ “accomplishments” was getting millions of women to smoke for the first time and essentially inventing the modern political campaign, with all its emotional manipulations. (Freud, to his credit, strongly protested this manipulative, exploitative, and fundamentally antidemocratic use of his ideas.)

    Even less well known, Bernays played a key role in selling modernist urban and suburban planning to the public. As Curtis’ film demonstrates, Bernays helped to orchestrate the seminal “Futurama” exhibit by General Motors at the 1939 World’s Fair. It was this event, perhaps more than any other, that sold a radiant vision of the suburbia to come to a desperate public, traumatized by the Depression and coming war, and seeking a positive vision of the future. To this vulnerable audience, the marketers offered a gleaming new age of modern buildings and suburbs and consumer gadgets of every conceivable type. It was all so wonderful! We had certainly been “trained to desire, to want new things …” And we got them.” – Salingaros & Mehaffy

    http://permaculturenews.org/2013/11/22/vision-architecture-sum-parts/

    • AVIKEN

      Takk for dine engasjerende og kunnskapsrike utlegning, Øyvind.

      Du skal ikke behøve å legge bort din kristne tro selv om vi er enige om det lineære perspektivet og de fundamentale konsekvenser dette har hatt for Europa – og faktisk verdens utvikling, på mange nivå.

      Ja, moderniteten og ikke minst den kortvarige perioden som går under navnet modernismen er brudd, men selv om det gikk betydeligere langsiommere så var og kristendommens monoteisme og sentralisering et brudd med polytesime og partikularisme i Europa. At kristendommen og var samlende for begrepet Europa og la grunnlaget for storslagne og unike kulturuttrykk er det ingen tvil om, men også grunnlaget for sentralstatens og dens utvisking av det mangfoldige og den den stedegne mosaikk av kulturer, er det heller ingen tvil om. I kirkens sentraliseringsmakt ligger og sentralstatens opphav (den førkristne romerske stat var i så måte ingen sentralstat, den aksepterte innenfor sitt imperium alle kulturegne religioner som viste den romerske kultus respekt, og hadde ingen totalitær innflytelse over dagliglivet til de mange folk som de hadde underlagt), og i sentralstatens opphav ligger og det totalitære og menneskefiendtlige.

      Men i Kristusmysteriet finnes det en gnist som jeg inspireres av, i det hellige og totale offeret, den totale oppgivelsen av Selv og evige bekreftelsen av Selv, men dette mysteriet er mer fundamentalt metafysisk enn hva kristenhetens kollektive institusjoner med unntak av munkevesenet gir uttrykk for.

      Vi deler med all tydelighet ikke musikksmak, Øyvind, men vi deler absolutt gleden over musikk, og derfor deler jeg dette som jeg finner styrkende:

      http://youtu.be/qv9bC_ztLBw?list=PLQJ-H2JR5KwxXl1KF8XlqR3AZV7rJ2ItV

      Alt godt

      AV

      • Takk skal du ha! Det fine med Kulturverk er at man forsøker å nøste opp i alle disse trådene som har ført til vår sivilisasjons tragiske samtid, hvor alt oppløses og går til grunne. Her er det mange tråder å nøste opp i, som kommer inn fra alle mulige vinkler, og dagens floke er så stor at det er vel umulig for noen å se det hele bilde.

        Min kunnskap er dog kun bruddstykker hentet utenfor akademia, som jeg ikke har noen tilknytning til. Som f.eks. ved å lese Greers blogg, Kulturverk, P2P-Foundations blogg og andre nettsteder jeg tilfeldigvis har knyttet meg opp mot, fordi de av noen grunn tiltaler meg.

        Av alle disse fragmentene som kommer inn forsøker jeg å sette sammen noen brikker, og noen ganger føler jeg at det danner seg et helhetlig bilde av igjen kun noen fragmenter av virkeligheten. Ubetydelig sammenlignet med de store tenkere, sikkert til irritasjon for mange, men spennende i vår digitale tidsalder hvor man enkelt kan dele disse små puslespillene. Slik kan man få nye innspill, slik at nye brikker faller på plass, og bildet utvider seg. Eller det endres, i noen tilfeller til det ugjenkjennelige av hva man først så for seg.

        Det positive med Haugianismen var at den representerte et opprør mot sentralstaten og på mange måter styrket allmenningheten. Kanskje er det denne delen av den Haugianske arv jeg forsøker å viderebringe med min kamp for skjønnheten og allmenningheten? Det negative med Haugianismen var dog dens teknologioptimisme.

        http://thetechnologyproblem.github.io/

        Denne delen har jeg definitivt forkastet.

        Pussig er det dog at jeg forsøker å bringe “Guds by” tilbake til jorden i disse endetider (det endelige sluttpunkt eller begynnelsen på en ny syklus?). I dag er nok Christopher Alexander en større inspirasjonskilde for meg enn Kristus. Men det kreaturlige aspektet ved kristendommen vil jeg for alltid ha stor respekt for. Og også kristendommen virket som en inspirasjon til å søke “the I” og legge egoet til side i arkitekturen og kunsten, fram til nyere tid. Under den fjerde monoteistiske religion, hvor Mennesket ble Gud, er dette selvsagt en meningsløs tanke.

  • Uansett hva man skulle mene om den reformerte kirke og Kristi andre komme, har sannelig denne forventningen avstedkommet mye herlig musikk. Selv savner jeg disse gamle musikklagene som sang av full hals og klimpret som best de kunne på sine gamle gitarer, som fantes i hver en grend for kun noen tiår siden. “De kommer fra nord og sør, de kommer fra øst og vest…”. Kan knapt tenke meg noe vakrere, selv med falsk røst og ustemte gitarer. Her er et siste minne fra en bygdekultur som bokstavelig talt synger på siste verset:

    • Breidablikk

      Utrolig flott. Jeg hadde i en kort tid arbeidserfaring på norsk landsbygd (jeg selv bygutt) Det folk forltalte var jo at med TV (og nå internett) forvitrer møteplassene, både kirkebesøk, bedehustreff og bydafest, endog ungdomstreff av ulik art. Folk sitter hjemme med TV og Fjesbok, og ungdommen er mer alkoholisert enn tidligere, da bygdefesterne nå er mer reservert en isolert ung aldersgruppe, og alkoholkomsumet er kommet ut av den kontroll som generasjonenes nærvær betydde. For (godt) voksne, særlig eldre, betyr nedleggelse av bedehus og sanitetsforeninger isolasjon, de eldre som jeg i min barndom husker nettopp fra slike sangkor og musikklag, oftest knyttet til bedehusene. Ufattelig triste greier!

  • “One of the founding myths of our culture is the idea of linear time. Like the most powerful stories, it’s one we are barely aware of. It’s the basis for the notion of ‘progress’ —in moral, technological or economic terms.

    The cyclical model of time is ancient and universal. Look at the Celtic wheel of the year, the Mayan calendar, the Taoist yin-yang symbol or the Dharma wheel in Buddhism. Yet it’s been completely discarded by modern cosmology; though a recent book, Cycles of Time (2010) by Roger Penrose, inventor of the non-periodic Penrose tiling, suggests it may be coming back into fashion. Ironically.”

    http://dark-mountain.net/blog/a-2015-calendar-mandala/