Polybios – de politiske systemers evige syklus

I det moderne massemediesamfunnet  manifesteres den uhyggelige syntesen av kristendommens lineære tidsanskuelse og borgerskapets hule fremskrittsoptimisme (ubegrenset vekst) på hvert gatehjørne. Her glemmer man raskt at synet på historien i tidligere tider har vært syklisk hos svært mange, og videre at den var karakterisert ved en stadig forringelse eller devolusjon. Eller dette avskrives nettopp som en funksjon av utviklingstanken (se også “Apokalypsens fire rytteredel 1 og del 2).

Av Vebjørn Karoliussen

Dagens økonomiske diktaturer forvitrer allerede. Selv om vi slår av lyset fra åtte til ni og sorterer avfall, ville det vært for sent også om alle hjul hadde stanset over natten.

Vi møter det i Hesiods verdensaldre og hinduenes yugaer. Tilværelsens sykliske natur i videre forstand dukker også opp i forestillinger som samsara og jødenes gilgul (uttrykt i Fork. 1,5-6). Her er det på sin plass å bemerke at innblandingen av den populære forståelse av reinkarnasjon eller personlighetens overlevelse overhodet er popkristendom og moderne spiritualisme som ikke ville ha sagt antikkens menneske noe.

For at den jødiske sekt skulle kunne selge messianismen i det myesterieglade Romerriket, behøvdes en identifikasjon mellom den jødiske Messias og mysteriekultenes mystagog. Dette for å gjenopprette forholdet til gudene og for å åpne muligheten for en upersonlig “videreeksistens” etter døden i et samfunn under en stivnet statsreligion.

Dionysos ble Christos. Dermed ble verdensbortfallet i motsetning til det buddhistiske nirvana kollektivt og eskatologisk. Hvorved også lineariteten kommer inn i bildet, ytterligere konsolidert da kristendommen selv utviklet seg til en statsreligion ved alliansen med de økonomiske krefter.

Med mindre man i overensstemmelse med Jes 6.9-11 anskuer dagens begivenheter med et “mat nysgierrigt Øie”, og salvelsesfullt gjentar den demokratiske tungetale, kan det være nyttig å stifte bekjentskap med mer nøkterne anskuelser av de politiske systemers syklus.

Det føydale samfunn lar seg lett korrumpere av demokratiske tendenser. Demokratiet muliggjør de rikes meling av egen kake og etableringen av diktaturer. Hvilket i sin tur fører til katastrofer og opprør og et nytt militæraristokratis spiren i ruinene. Noe den greske historieskriver Polybios (200 f.Kr-118 f.Kr) kaller politeion anakyklosis:

“Når de så har har kvittet seg med styrerne ved å drepe noen og jage andre i landflyktighet, våger de ikke å sette en konge i spissen for Staten. I det de ennå bestandig frykter for de tidligere herskeres urettferdighet, drister de seg heller ikke med de forutgående misgrep like for øyet å overgi ledelsen av de offentlige anliggender til flere. De har da kun et eneste sikkert håp tilbake: nemlig seg selv. De hengir seg til det og forvandler forfatningen fra oligarkisk til demokratisk. De overtar selv ledelsen og ansvaret for de offentlige saker.

Så lenge det ennå er noen tilbake av dem som har prøvet en trykkende herskermakt, er de tilfredse med den bestående tilstand som setter likhet og frihet høyest. Men når det vokser en yngre slekt opp, og folkedømmet er kommet i barnebarnas hender, så regner disse på grunn av vanen ikke lenger likhet og frihet for noe stort. De søker å heve seg over mengden, og de mest tilbøyelige til denne fristelsen er de rike.

Når de så til sist har gitt sin herskesyke frie tøyler, kan de ikke nå sine mål ved egen hjelp og dyktighet. De setter deres formue til på å forlokke og forføre massene på enhver måte. Og har de først en gang på grunn av deres urimelige ærgjerrighet gitt mengden smak på gaver og bestikkelser, går folkedømmet i sin tur til grunne og slår om til vold og neverett.

For mobben venner seg til å spise på bekostning av andre og nærer håp om et utkomme fra naboenes besittelser. Så fort den har fått en dristig og høytstrebende fører, som på grunn av sin fattigdom er utelukket fra Statens æresposter, utvikles et styre av ren vold”.

Dagens økonomiske diktaturer forvitrer allerede. Selv om vi slår av lyset fra åtte til ni og sorterer avfall, ville det vært for sent også om alle hjul hadde stanset over natten (intet tyder på at det vil skje). Det er tendensiøst at vi undervurderer klimaforandringenes kumulative effekt. Det er ingen grunn til beroligelse at Norge vil unngå Nord-Afrikas, Syd-Europas eller Maldivenes skjebne.

v-for-vendetta

Følgene av tørke, flom, krig og generelt ulevelige forhold verden rundt vil være en moderne folkevandringstid. Hundrevis av millioner vil være på flyttefot, langt overskridende noe lands toleranseterskel. Verdenssyklusens hjul er med andre ord nå av en annen størrelsesorden enn hva stakkars Polybios kunne ha forestilt seg. Utfallet vil i opprinnelig forstand være kaotisk. Men:

Ser hun komme,
andre gangen,
jord av havet,
evig grønnkledd;
fosser faller,
flyr ørn over,
den på fjellet
fisken veider.

Da skal usådde
åkrer vokse,
ondskap batne,
Balder skal komme;
på Hærfars kampplass
bor Hòd og Balder
vel forlikte; –
vet dere nok, eller hva?

 

Relatert

Alain Badious endetidsfilosofi
Apokalypsens fire ryttere – del I
Apokalypsens fire ryttere – del II
Den antropogene epoke
Hinsides historiens slutt? – del III
FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin
Slavoj Žižeks – Living in the End Times