Den brukne neses estetikk

Mohammad Ali

Vinteren 2004/05. Vi satt på et av trenernes hotellrom og fikk opplest våre motstandere. Jeg var debutant i NM og veldig nervøs. Han leste opp navnet og pulsen min gikk øyeblikkelig i været. Jeg begynte å strisvette. De fem timene før jeg steg inn i ringen er noen av de lengste jeg har opplevd.

Av Alexander Myhre

Noe av essensen i et demokrati og fritt samfunn er at en skal kunne ytre seg fritt uten fysiske represalier. Ord og kropp er strengt adskilt, og den som tyr til vold taper ansikt. Dette er i utgangspunktet en veldig viktig verdi, men den inneholder også et paradoks: å behandle mennesker respektløst og dårlig på et universitet går nettopp fordi det ikke er en kroppskultur.

Fram mot kampstart gikk jeg i ett på toalettet. Det var som om blæra ville kvitte seg med hver lille dråpe før dyst. ”Da var det slutt på oppvarmingen, kampen før deg ble stoppet før tiden. Sett inn tannbeskytteren så går vi inn”. Det var klart for kveldens siste kamp.

Å stige inn i ringen var som å gå inn i en annen verden. Lysene over ringen slo ned som over et biljardbord, slik at alt inne ble veldig opplyst men alt utenfor forsvant i mørket. Over ringdekket var det trukket et lag med gråhvitt papir, som var blodflekkete etter en kveld med flere kamper. Til øredøvende techno-musikk danset og sang min motstander. En motstander med mer enn 100 kamper. I fotballterminologi skulle straks Real Madrid møte Ranheim IL.

Like hurtig som angsten kom fem timer tidligere, så forsvant den. En forsoning? Hvordan det gikk til har jeg undret på siden, men roen senket seg rett før dyst. Han traff med det andre slaget han slo i kampen. Jeg fikk en liten knekk i knærne og jeg så i venstre øyekrok et hvitt håndkle komme inn. Jeg lærte i min første boksekamp hvor uttrykket ”å kaste inn håndkleet” hadde sin opprinnelse fra.

Ivan Drago

Ivan Drago

Den 15. oktober 2014 ble et 33 års gammelt forbud opphevet. Proffboksing skal igjen bli lov på norsk jord. Hva er det som gjør at boksing har blitt satt på sidelinjen så lenge? Motstanden mot boksing følger grovt sagt to linjer: skadepotensial og intensjon. Begge momentene er mer kompliserte enn de ved første øyekast kan virke.

For å avgjøre skadepotensial må man først legge til grunn et tallmateriale. Problemet er at proffboksing organiseres ulikt fra land til land, slik at den lovgivningen vi vil få i Norge vil være strengere enn hva den er i mange andre land. Kompliserende er det også at skadene ofte vil vise seg flere år etter en bokser har avsluttet sin karriere. En burde dermed da ha fulgt en stor gruppe boksere over flere tiår som utelukkende har bokset under forbund og land hvis regler vil være lik de i Norge. Den konkrete risikoen blir da veldig vanskelig å fastslå.

Risiko eksisterer visselig også i mange andre aktiviteter. Det være seg alpint, sykling, basehopping og skikjøring i fjellet med fare for snøskred. Siden midten av 1800-tallet har ca. 1550 mennesker mistet livet i snøskred, hvor mange av de døde utelukkende har hatt rekreasjon som mål for aktiviteten. Det har imidlertid aldri vært snakk om å forby skigåing i fjellet.

En kan kanskje forstå motstanden mot boksing som et uttrykk for velferdsstaten, og dens flukt fra smerte og død. Øygarden skriver at det er ingen tilfeldighet at mens kirkene tømmes så fylles sykehusene.

 Det er her intensjon kommer inn som slag nummer to: boksing er unik den forstand at formålet er skade, mens skader og dødsfall i andre aktiviteter er utilsiktet. Her kan en selvsagt kverulere og si at en bokser vil vinne, det være seg på poeng eller TKO [technical knockout], og at målet ikke er å skade ens motstander mest mulig. Men det får så være så: å slå et annet menneske med full kraft i ansiktet er av en kvalitativ forskjell, uansett hva den enkelte bokser ser på som sitt endelige mål. Så hvorfor bokse?

Ivan Drago vs. Rocy Balboa

Rocky vs. Drago

Joyce Carol Oates begrunner boksernes lidenskap på denne måten:If there can be a pure aggression, boxing aspires to this purity. It has been said that boxing is the sport to which all other sports aspire, but one could argue that boxing is the sport from which all other sports derive. The rawness of aggression in other sports is meant to be deflected, not directed.”

Er det en tilfeldighet at det er utelukkende i Norge proffboksing har vært forbudt på medisinsk grunnlag? Geir Angell Øygarden er kjent som Geir i Knausgårds bokserie Min Kamp og forfatteren av Bagdad Indigo. Han skrev i sin tid doktoravhandling i sosiologi i Stockholm hvor boksing var tema. Hans avhandling ble publisert under tittelen Den brukne neses estetikk. I boken skriver han om en rekke temaer, også om hvem som blir boksere. Ved å se på hvem som bokser, kan vi også forstå noe av grunnen til at boksing har hatt slike magre kår i Norge?

Som Øygarden utdyper: ”En mulig tese er at hverken den totale misere eller den totale overflod er egnet til å produsere boksere. Som et eksempel på minussiden av fluktskalaen finner vi svarte unge menn i amerikanske ghettoer som rømmer inn i narkotika. På plussiden finner vi svenske unge menn som er oppvokst med velferdsstaten. De førstnevnte fordi de har gitt opp. De sistnevnte fordi de har det om ikke for godt, så i alle fall godt (i det minste materielt sett).

På krigerskalaen finner vi unge menn med utenlandsk bakgrunn som ikke er født til å ta seg frem i det svenske samfunnet, samtidig som de heller ikke har det så verst (…) I samme situasjon formoder jeg at latinamerikanske immigranter befinner seg i USA. Deres fremtid er ikke så håpløs at de rømmer inn i kjemisk fantasi, men heller ikke så lys at de har råd til å konsumere bort virkeligheten.”

At boksere ofte i liten grad rekrutteres fra de velstående sirkler, bør ikke komme som en overraskelse. Men nå er det ikke kun Norge og Sverige som kan vise til et materielt velstående samfunn. Er det ytterligere faktorer som forklarer dette forbudet? Som dette sitatet fra Øygarden også viser: ”I boksernes øyne er ikke svenske menn oppfattet som særskilt mandige. Marvin: ’Var fan har vikingen tagit vägen?’”

fight-club

Fight Club

Boksing er en “naturens lomme” midt i et gjennomregulert samfunn. Det er en arena som kan sammenlignes med sex og det å gå på do. Begge er rene naturlige aktiviteter, noe vi i utgangspunktet ikke gjør til offentlig skue. Boksingen er således en plass hvor to mennesker slår løs på hverandre av full kraft, og det er en kamp på det mest naturlige plan.

Vold blir ansett som tilhørende den maskuline arena. Ja, kanskje maskulinitetens kjerne. Noe av essensen i et demokrati og fritt samfunn er at en skal kunne ytre seg fritt uten fysiske represalier. Ord og kropp er strengt adskilt, og den som tyr til vold taper ansikt. Dette er i utgangspunktet en veldig viktig verdi, men den inneholder også et paradoks: å behandle mennesker respektløst og dårlig på et universitet går nettopp fordi det ikke er en kroppskultur.

Dette i motsetning til en bokseklubb hvor ord og kropp ikke er adskilt på samme måte, og hvor ord må backes opp. Undertegnede har trent boksing i forskjellige klubber i land som Norge, Portugal, Argentina og Brasil. Jeg har i alle tilfeller opplevd en god og umiddelbar velkomst. Diametralt motsatt av hva slags opplevelser jeg har hatt på ulike universiteter.

I Brasil, hvor jeg ble tatt særdeles vel imot, sa min ene trener senere i en forbisetning at min relativt ydmyke fremtoning hadde spart meg for noen av de mest brutale introduksjonssparringene. Man får da paradoksalt nok en mer harmonisk og respektfull atmosfære nettopp der hvor volden er nærmest.

Bronson

Bronson

En kan kanskje forstå motstanden mot boksing som et uttrykk for velferdsstaten, og dens flukt fra smerte og død. Øygarden skriver at det er ingen tilfeldighet at mens kirkene tømmes så fylles sykehusene. I stedet for en bønn med presten så ringer man legen. Døden har til alle tider rammet oss. Kan det være slik at i den moderne verden etter Guds død at vi takler og forholder oss annerledes, ja dårligere, til døden enn tidligere?

Øygarden forholder seg gjennom boka til to begreper: natur og kultur. Boksingen er naturen som åpenbarer seg i et liv av velferdsstaten og kultur. Dette gjenspeiler seg i bruk av ord, hvor en ofte søker å endre kjernen i noe ved å endre ordene som angir det. Det holder å se på ord som denoterer mennesker som er psykisk utviklingshemmet, eller folk som «HAR fedme». Øygarden knytter dette til boksing slik:

”De råe ordene beskriver innsiden, de rene ordene utsiden, men utsiden er til for oss andre, er til for å beskytte oss mot innsiden. Å være lam i skrævet gir en innsikt som begrepene handikappet og funksjonshindret, for ikke å nevne “physically challenged”, ikke formidler, -liksom sport er et ord som sletter over alvoret:

´Boxing is a testingground of strenght, ingenuity, and heart (a boxing term for spiritual resilience). If we think of sports as playful, we find the concept not only inapplicable to, but offensive, in boxing: you dont ‘play’ at causing a concussion in an opponent, and you don’t ‘play’ at bloodying his face or breaking his ribs.’“

Boksing er en “naturens lomme” midt i et gjennomregulert samfunn. Det er en arena som kan sammenlignes med sex og det å gå på do. Begge er rene naturlige aktiviteter, noe vi i utgangspunktet ikke gjør til offentlig skue. Boksingen er således en plass hvor to mennesker slår løs på hverandre av full kraft, og det er en kamp på det mest naturlige plan.

Rocky IV

Denne delen av vår natur kan ikke forbys med den forhåpning å endre våre instinkter. Vold, smerte og lidelse er en del av hva det vil si å være menneske, og denne innsikten kan man oppnå i ringen på en helt annen måte enn gjennom et universitetskurs.

Jeg har personlig av og til følt meg avkledd før kamp, og har tenkt at dette skyldes singleten som man bruker. Ved nærmere ettertanke kan det nok i større grad relateres til at man sloss med full kraft, mens tilskuere nyter seansen som underholdning noen meter unna.

Boksing representerer en erkjennelse av at man kan ikke flykte fra døden. Vi kan ta døden, eller bli tatt av den. Ved å gå inn i ringen så erkjenner vi at slutten er uunngåelig og noe vi ikke kan flykte fra. Boksing blir en slags forberedelse på døden, en arena hvor vi kan møte vår frykt og angst, og stå løpet ut.

Øygarden er inne på denne eksistensielle dimensjonen: ”Så, hvorfor skal man studere boksing? Jo, fordi døden er et fornektet fenomen i et moderne samfunn. Pugilismen forteller lite om hvorfor vi dør, enn mindre om helvete som sådan, men en hel del om hvordan vi kan dø”.

Å trekke paralleller mellom idrett og livet er en forslitt klisje. Boksing derimot fortjener denne analogien mer enn de fleste idretter. Å stå i et hjørne og bli slått er virkelig læren om de absolutte vilkår. En må slå seg ut eller gå under ifølge Øygarden: «Boksing er den menneskeligste av alle sporter, fordi den ligger så nær det umenneskelige, eller kanskje snarere det urmenneskelige.»

Boksing er brutalt, og mange som har hatt lange proffkarrierer kommer ikke uskadet fra det. Skal det være storsamfunnets rolle å nekte mennesker å påføre seg selv slik potensiell skade? 

Raging Bull

Raging Bull

En av de fremste boksetrenerne i dag, Freddie Roach, lider av Parkinson som han mest sannsynlig pådro seg etter en lang boksekarriere:

FR: I am not so bad that I can’t live with this. I limp a little bit on my left side. I have slight tremors, and my neck gets really tight at times. My neck tends to go up to the direction where I am looking, and it’s uncomfortable. It’s more embarrassing than anything because people see me shaking, and when I miss a step when I am walking. I used to get mad at that, but it’s just people’s nature to look, so I don’t worry about that. The thing is, I can still box all day, I can do the mitts for 50 rounds a day if I need to.

I am not going to let them operate on me right now. Some doctors say it’s going to get worse, and some don’t. Some doctors say that if I go under a certain cell point, and my body doesn’t produce the amount of cells that it needs, and if the medications start to not work like they should, that I will have problems later on in life. The thing is that I have a good life. I love what I do, and not too many people in this world can say that these days.

BC: Is it fair to say that you aren’t asking anyone for any sympathy about this?

FR: I love life. I chose boxing and we all make choices in life. This is my choice, and I have no regrets whatsoever.

Boksere, uavhengig av nivå, talent og mål, vet bedre enn de fleste om risikoene som er tilstede i sporten. De har akseptert vilkårene. Videre så er menneskets natur hverken utelukkende godt eller ondt, og vi har alle i oss en tilbøyelighet og dragning mot vold. Denne delen av vår natur kan ikke forbys med den forhåpning å endre våre instinkter. Vold, smerte og lidelse er en del av hva det vil si å være menneske, og denne innsikten kan man oppnå i ringen på en helt annen måte enn gjennom et universitetskurs.

 

Relatert

VM-rapport: Fotballens mysterium og metafysikk

Essay: Einherjer

ESSAY: Sjakkmeditasjoner

Essay: Clash of the Titans

Det nakne mennesket