David Bollier og gjenreisingen av allmenningene

loma_amarillo

Utestengelsen og marginaliseringen av allmenningene har foregått over århundrer. Men det er først i nyere tid, med framveksten av globale korporative strukturer og sammensmeltingen av disse med styresmaktene, at angrepet på de tradisjonelle allmenninger har antatt uhyrlige proporsjoner. 

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

James Kalb har gitt dette monsteret navnet “liberalismens tyranni”. David Bollier kaller det for det predatoriske markeds/stats-duopolet. Bollier har valgt å ta opp kampen mot dette uhyret, og slåss på vegne av oss alle. Han betegner dette som en av vår tids største skandaler. Kanskje den største? Og allikevel helt fraværende i den offentlige diskusjonen. Neppe så underlig i et samfunn hvor markeds/stats-duopolet sitter med definisjonsmakten og begge endene. Vi ser det nå aktualisert i forslaget med å privatisere Statsskogs eiendommer. Kanskje kunne disse eiendommene gis til de nye natursamfunnene, som kunne få forvalteransvar for sine områder til vårt felles beste?

Raseringen av allmenningene er enda tydeligere  i Afrika. Folk som har livnært seg gjennom enkelt jordbruk i en allmenning i Etiopia, opplever så at jorda blir kjøpt opp av fremmede land og selskaper. De kan da ikke lenger benytte landet som var en allmenning gjennom generasjoner. De blir dermed tvunget til å arbeide i f.eks Shoe City, en gigantisk fabrikkby kineserne har opprettet i Etiopia, hvor de tjener nok til å komme seg over FNs fattigdomsmål. Kan man egentlig si at de har fått det bedre? Jeg tror disse menneskene var langt lykkeligere som ekstremt fattige, men med tilgang til fedrenes jord og som en del av urgamle tradisjoner, enn som lønnsslaver i Shoe City.

Angående tradisjoner er dette et tema som Bollier er opptatt av. Ikke overfladiske gravsteinstradisjoner slik som i Norge, tappet for alt av innhold, men rotekte tradisjoner som et fundament for allmenningene. Tradisjonene har i realiteten vært allmenningenes voktere, uten dem står vi tilbake med hva Garret Hardin feilaktig kaller ”allmenningens tragedie”. I virkeligheten er dette et uregulert tilgjengelighetsregime.

Bollier beskriver det slik”But Hardin was not describing a commons. He described a scenario in which there were no boundaries to the grazing land, no rules for managing it, and no community of users. That is not a commons; it is an open-access regime or free-for-all. A commons has boundaries, rules, social norms, and sanctions against ”free riders.” A commons requires that there be a community willing to act as a steward of a resource.

Yet, Hardin’s misrepresentation of actual commons as a failed paradigm – a ”tragedy” – stuck in the public mind and became an article of faith. Economists and conservative pundits saw the story as a useful way to affirm their ideas that private property rights and markets are the best way to manage shared resources.”

David Bollier

David Bollier

Det gleder meg stort å se at Bollier holder fram Christopher Alexanders bok A Pattern Language, som en syntetisering av tradisjonenes visdom. Med den frykt stats/markeds-duopolet kjenner for allmenningheten, er det ikke det minste rart at de forakter, fortier og latterliggjør dette verket.

Michel Bauwens utforsker høyteknologiens verktøy for å bringe allmenningene tilbake til menneskeheten og Terje Bongard gransker de innerste kroker av menneskesinnets atferdstrekk med samme formål. Bollier på sin side, utforsker tradisjonenes betydning for virkelige fellesskap.

Dessverre er allmenningene kun et svakt minne for de fleste moderne mennesker. Vi mangler ord for å beskrive dette paradigmet, som en gang var enerådende. En annen av Bolliers nære samarbeidspartnere, Silke Helfrich, har derfor laget en god oversikt hun har kalt “Commons Way of Life vs. Market Way of Life“.

Intervjuet med David Bollier bygger på hans bok Think Like a Commoner, som gjorde et mektig inntrykk både på undertegnede og intervjuer James Alexander Arnfinsen. Jeg vil derfor på det varmeste oppfordre om å avsette tid til å lytte til samtalen mellom Bollier og Arnfinsen på Levevei.no. Vi trenger slike som David Bollier for å utfordre makten til stats/markeds-duopolet. For hva dette monsteret har røvet og ødelagt tilhører oss, vi er allmenningheten!

 
Lytt til intervjuet her:

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

 

Relatert

Modeller for et post-kapitalistisk scenario?

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

Andelslandbruk – mat som viser bondens ansikt

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

Spøkelsesby gjenoppstått som vitalt økosamfunn

Reisebrev fra Europas midte: Verden gjennom nåløyet

BHUTAN VISER VEI – verdens første heløkologiske land

Russlands økologiske mirakel

  • I sammenheng med diskusjonen rundt privatiseringen av Englands statsskoger skrev George Monbiot et meget lesverdig innlegg i 2011, med tittelen “Forest Chumps”: http://permaculturenews.org/2011/02/02/forest-chumps/

    Monbiots artikkel inneholder mange spennende tanker og nyttig informasjon, jeg håper derfor hans synspunkter kan bli tatt inn i debatten rundt privatiseringen av våre statsskoger.

    Monbiot foreslår også å la allmenningheten få forvalteransvar for statsskogene, istedenfor å privatisere dem. Det beste ville etter mitt syn være å gi dette forvalteransvaret til grupper som ønsker å leve i symbiose med skogen, til folk som virkelig er glade i trær og våre fellesverdier.

    Vi bør også merke oss at 84 % av Englands befolkning var imot privatiseringen av de engelske statsskogene. I Norge står nok tross alt allmenningstradisjonene enda sterkere enn i England, så det vil ikke forundre meg om motstanden er enda sterkere her.

  • Kjell Brevik

    Takk for nok et glimrende og innsiktsfylt innlegg, Øyvind! Som du skriver ovenfor er dette et utrolig viktig tema som ofte blir forsømt. Jeg forsøkte meg vel på noe lignende i min anmeldelse av Bredo Berntsens bok “Grønne linjer” her på KULTURVERK for noen år sia, men jeg var nok ikke like eksplisitt som du er her, og kanskje stod heller ikke tanken helt klart i haue der og da. Derfor blir tekster som den du leverer her desto viktigere. For å klargjøre en del og fange oppmerksomheten til oss som leser. Klargjøring er stikkordet.

    I sommer/høst, las jeg ei bok som en svensk venn av meg anbefalte meg å stifte bekjentskap med. Boka det er tale om er englenderen Roger Deakins “Wildwood : A Journey Through Trees” som ble gitt ut året etter hans altfor tidlige bortgang (2007). Uvitende om hva jeg “gikk” til, innså jeg tidlig at boka bl.a. var en gedigen hyllest til skogsallmenningene over hele Europa og faktisk Eurasia, herunder tradisjonsbærerne (som gjerne går under det vakre navnet ‘woodlanders’) og brukerne som fortsatt holder stand. Han kommenterer ikke den triste avgjørelsen som du nevner i kommentaren din om Monbiot, Øyvind, men Deakin vrir seg nok i grava. Dette er iallfall et verk som trygt kan leses som en del av et allmennings-pensum, folkens. Jeg avrunder med et sitat fra boka som egentlig sier det meste.

    «The enemies of woods are always the enemies of culture and humanity.» ~ Roger Deakin (1943-2006)

  • Et moment som ligger i kjernen av allmenningenes oppløsning er utviklingen av vårt mekaniske verdensbilde, som startet med Descartes:

    “The mechanistic idea of order can be traced to Descartes, around 1640. His idea was: if you want to know how something works, you can find it out by pretending that it is a machine. You completely isolate the thing you are interested in – the rolling of a ball, the falling of an apple, the flowing of the blood in the human body – from everything else, and you invent a mechanical model, a mental toy, which obeys certain rules, and which will then replicate the behavior of the thing. It was because of this kind of Cartesian thought that one was able to find out how things work in a modern sense.

    However, the crucial thing which Descartes understood very well, but which we most often forget, is that this process is only a method. This business of isolating things, breaking them into fragments, and of making machinelike pictures (or models) of how things work, is not how reality actually is. It is a convenient mental exercise, something we do to reality, in order to understand it.

    Descartes himself clearly understood his procedure as a mental trick. He was a religious person who would have been terrified to find out that people in the 20th century began to think that reality itself is actually like this. But in the years since Descartes lived, as his idea gathered momentum, and people found out that you really could find out how the bloodstream works, or how the stars are born, by seeing them as machines – and after people had used the idea to find out almost everything mechanical about the world from the 17th century to the 20th century, people shifted into a new mental state that began treating reality as if this mechanical picture really were the nature of things, as if everything really were a machine.

    For the purpose of discussion, in what follows, I shall refer to this as the 20th century mechanistic viewpoint. The appearance of this 20th century mechanistic view had tremendous consequences, both devastating for artists. The first was that the “I” went out of world picture. The picture of the world as a machine doesn’t have an “I” in it. The “I”, what it means to be a person, the inner experience of being a person, just isn’t part of this picture. Of course it is still there in our experience. But it isn’t part of the picture we have of how things are. So what happens? How can you make something which have no “I” in it, when the whole process of making anything comes from the “I”? The process of trying to be an artist in a world which has no sensible notion of “I” and no natural way that the personal inner life can be part of the picture of things – leaves the art of building as a vacuum. You just cannot make sense of it.

    The second devastating thing that happened with the onset of the 20th century mechanistic world-picture was that clear understanding of value went out of the world. The picture of the world we have from physics, because it is built only out of mental machines, no longer has any definite feeling of value in it: value has become sidelined as a matter of opinion, not intrinsic to the nature of the world at all.

    And with these two developments, the idea of order fell apart. The mechanistic idea tells us very little about the deep order we feel intuitively to be in the world. Yet it is this deep order which is our main concern.” – The Phenomenon of Life, by Christopher Alexander, page 16.

    Tenk for eksempel på den suburbane eneboligen, som i manges bevissthet er den ultimate lykke. Før Descartes ville en slik ide vært utenkelig, da eneboligen representerer en oppstykking av helheter ned i de enkelte deler, løsrevet fra enhver interaksjon. Inkarnasjonen av det mekaniske verdensbilde, eller hva jeg vil kalle Helvete, hvor enhver forbindelse er brutt. Helvete er et sted hvor alle interaksjoner er brutt, hvor til slutt også forbindelsen til Gud, eller hva Alexander kaller “the I”, også brytes. Så at nordmenn ser den suburbane eneboligen som den naturligste ting av verden, viser med all tydelighet hvor gjennomdrenkte vi er av det mekaniske verdensbildet.

    Byggefelt er menneskeørkener, på lik linje med plantefelt av sitkagran. De er anti-allmenninger. Le Corbusiers “Tårnet i parken”-typologi er selvsagt også en refleksjon av et mekanisk verdensbilde.

    Derfor er det viktig at vi får fram mange eksempler på levemåter som gjenreiser allmenningene, slik som de nye natursamfunnene, hvor alt er forbundet gjennom en mengde interaksjoner eller mønstre, fundamentert i et helhetlig verdensbilde: http://www.magasinetkote.no/artikler/2014/3/25/grendeklynga-en-modell-for-framtida

    Mye av grunnen til den fiendtlige innstillingen mot alternative boformer er at disse ønsker å gjenreise allmenningene og et alexandrinsk verdensbilde. Dette fordi disse viser at den falske visjonen mange bygger sin livsdrøm på, den ikke-tilknyttede eneboligen, er et mareritt. Det mekaniske verdensbildets ultimate mareritt. Et Helvete!

    For å gjenreise allmenningene og allmenningheten som kjernen i samfunnet, som det må være i et bærekraftig samfunn, er det derfor av uvurderlig betydning at vi etablerer et nytt post-cartesiansk verdensbilde, eller hva jeg vil kalle et alexandrinsk verdensbilde.

    Jeg håper etter hvert å oversette ovennevnte utdrag av Alexander til norsk.

    Vil til slutt nevne at den suburbane eneboligen også er knyttet om mot de mest destruktive kreftene i handikapprinsippet. Eneboligens posisjon i den norske folkesjela er derfor essensiell for å forstå den menneskekulden som råder i vårt land.

    • Kjell

      Interessante betraktninger, Øyvind. Den norske filosofen Hjalmar Hegge (1920-2003) må vel regnes som en av vårt lands fremste kritikere av det mekaniske verdensbilde, og hans tanker er nok nært beslekta med Alexanders. “Mennesket og naturen” fra 1978 er et verk mange flere burde lese. Jeg er forundra over at et nytt opplag ikke ser dagens lys. Men innholdet er nok for fundamentalt til at den blir en bestselger i dagens klima.

      Kan du forresten være så vennlig å utdype dette du skriver om den suburbane eneboligen og handikapprinsippet? Jeg tolker det som at du mener at alle disse “selvstendige øystatene” i et hav av hus representerer handikappet i.o.m. at de langt ifra er selvforsynte og bærekraftige, men på den annen side medfører en viss status (jfr. det konvensjonelle norske idealet) for eieren. Se! Jeg har alt det foreskrevne: enebolig, to hybridbiler, stor plen, traktorklipper, garasje og oppvarma gårdsplass. Mye av dette gjør meg egentlig sårbar i en ressursknapp verden og jeg bruker mye energi og pæng på å konkurrere med naboene i det evige statusjaget, men jeg er i det minste vellykka!

      Er jeg inne på noe her?

      • Hei!

        Bongard snakker en del om handikapprinsippet i sitt foredrag fra tankeranglingsfestivalen, som jeg har lenket til nederst her: http://www.kulturverk.com/2014/04/21/kapitalismen-fra-eit-gode-til-eit-vonde-og-vegen-vidare/

        Det beste er selvsagt hvis du tar deg tid til å lese hans bok Det biologiske mennesket.

        Bongard benytter araberskriketrosten og den australske atlaskgartnerfuglen for å illustrere de to ytterpunktene i handikapp-strategier.

        Tusen takk for tipset om Hjalmar Hegge! Når man begynner å interessere seg for et tema blir man ofte overrasket over at andre har tenkt de samme tankene så mye bedre enn en selv. Hegge er trolig en slik fyr, så det gleder meg!

    • C.W.E.

      Jeg ser ikke helt linken mellom allmenningenes oppløsning og «utviklingen av vårt mekaniske verdensbilde», for å ikke snakke om mellom Descartes og «den suburbane eneboligen» (og dessuten vil jeg hevde det begynner å bli en ganske kjedelig øvelse å kritisere Descartes for alt som er galt i verden). Allmenningenes oppløsning må forstås primært utifra juridisk og økonomisk utvikling fra tidlig moderne tid, og da spesielt med fremveksten av kapitalisme, industri, og moderne jordbruk, og de demografiske endringene dette førte med seg. Se spesielt om enclosure movement og den britiske jordbruksrevolusjonen. Gode analyser av dette finnes i Marx’ skrifter (se spesielt kapittel 15 i første bind av Kapitalen, «The Expropriation of the Agricultural Population from the Land»).

      http://en.wikipedia.org/wiki/Enclosure

      http://www.thelandmagazine.org.uk./articles/short-history-enclosure-britain

      http://en.wikipedia.org/wiki/British_Agricultural_Revolution

      • Takk for lenker og utdyping! Du har helt klart rett i at allmenningenes oppløsning må forstås primært utifra juridisk og økonomisk utvikling fra tidlig moderne tid, det er jo nettopp dette David Bollier er opptatt av også. Vil tro du vil ha stor glede av hans forrige bok “Green Governance: Ecological Survival, Human Rights, and the Law of the Commons”, som han har laget ei flott hjemmeside til: http://commonslawproject.org/

        Selv har jeg kun lest “Think Like a Commoner”, som er ment som ei inspirasjonsbok for den allmenne mann og kvinne.

        Motsatsen til den suburbane eneboligen, hvor alt er brutt ned til enkeltheter, er Alexander “A Pattern Language” hvor alt er vevd sammen i et stort hele. Se også Mehaffy & Salingaros essay “A Vision for Architecture as More Than the Sum of Its Parts”: http://permaculturenews.org/2013/11/22/vision-architecture-sum-parts/

        Også David Bollier ser ut til å ha et mildest talt anstrengt forhold til den suburbane eneboligen, og ser denne som en videreføring av “the enclosure movement” i Nord-Amerika og frarøvelsen av de opprinnelige amerikanernes land. Noe han bl.a. har redegjort for i essayet “The Fateful Choice: The Pilgrims Assign Private Property Rights in Land”: http://leveveg.blogspot.no/2014/06/the-fateful-choice-pilgrims-assign.html

        “As Bradford wrote: ‘‘And no man now thought he could live except he had catle and a great deale of ground to keep them all, all striving to increase their stocks. By which means they were scattered all over the bay quickly and the townes in which they lived compactly till now was left very thinne.’’ You might say that private property rights in land were the beginning of suburban sprawl.” – David Bollier

  • Takk for en svært informativ artikkel og påfølgende fine kommentarer! Samtalen mellom Bollier og Arnfinsen er suveren.

  • Jeg begynte i dag å lese noen artikler av Erik Lunde på VD, og det viser seg at han har skrevet mye bra, og har et hjerte som banker for allmenningene og allmenningheten. En meget god tekst er:

    – Støre møtte den sosialdemokratiske inkvisisjon: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread11531678/#post_11553557

    “Støre er ikke den første sosialdemokraten som møter motbør når han vil løfte frem betydningen av små, naturlige fellesskap. Troen på at andre enn det offentlige kan ta ansvar for og skape velferd, har aldri vært særlig sterk hos sosialdemokrater. For sosialdemokrater bygges fellesskap ovenfra gjennom politiske vedtak og reguleringer. Som Einar Førde sa det: «Regulering er sivilisasjon!»

    Det kan virke som om det bare er når en velferdsoppgave er løst av det offentlige, at den er løst i fellesskap. Alt annet er «privatisering».

    På 1990-tallet ble disse dogmene utfordret innenfra. I boken The Third Way: The Renewal of Social Democracy etterlyste den britiske sosiologen Anthony Giddens et sosialdemokrati som bedre balanserte kollektivisme og individualisme.

    Giddens fryktet blant annet at «gammeldags» sosialdemokratisk politikk kunne føre til at personlig, lokalt og frivillig engasjement forsvant fra samfunnet. Det ville igjen kunne føre til tap av sosiale nettverk, deltakelse og trygghet i samfunnet.”

    “Fellesskap besluttes ikke i regjeringskonferanser. Fellesskap vokser naturlig frem – gjennom at et mangfold av små og store fellesskap får utvikle seg organisk. Fellesskap bygges ved å vise tillit og distribuere makt nedover.

    For kristendemokrater har det alltid vært viktig å bevare og styrke de sosiale fellesskapene, slik som familien, naboskap, lokalmiljø, frivillighet og trossamfunn. Ved å spre makten nedover, revitaliseres folkestyret og samfunnsdeltakelsen øker.

    Sosial kapital svekkes. «Vi har glemt det gode gamle kollektive ansvaret. Nabokjerringer som følger med og kjefter når noen får juling eller blir mobbet, er der ikke lenger. Vi må få folk til å bry seg om hverandre igjen,» sa Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale i 1995.

    Paradokset er imidlertid at sosialdemokratiet, gjennom gradvis å tappe enkeltmennesker og naturlige fellesskap for ansvar og oppgaver, selv har bidratt til en utvikling der fellesskapene og samfunnets sosiale kapital. Det vil si at de sosiale nettverkene, deltakelse i samfunnet, tilliten til hverandre og tryggheten er under press.”

    “Mennesket er et fellesskapsvesen og utvikler og står i relasjon til sine medmennesker og er avhengig av fellesskap med andre. En av de viktigste jobbene i årene som kommer, vil bli å legge til rette for sterkere fellesskap og styrket sosial kapital.

    Fellesskapet trenger en vitaminsprøytning – og den må komme nedenfra.

    Det er åpenbart at verken venstresidens sterke statstro eller høyresidens tunge individualisme er svaret. Jonas Gahr Støre skal ha for forsøket, men får neppe med seg sine partikamerater. Siv Jensen gidder ikke engang forsøke. I hennes ideologiske univers er enhver sin egen lykkes smed. Jobben må gjøres av de som balanserer individualisme og kollektivisme, og ser behovet for både det private initiativ og en sterk offentlig sektor. Jobben bør tas av kristendemokrater.”

    Mange gode synspunkter. Som allmenninger vil jeg understreke at i et allmenninghetssentrert samfunn har vi ikke en sterk privat eller offentlig sektor, men en sterk allmenninghet, hvor staten og markedet er allmenninghetens tjenere. Dette er godt oppsummert av Silke Helfrich her: http://www.internationalpermaculture.com/commons-way-life-vs-market-way-life/

    Vi trenger således hverken mer marked eller mer stat, men mer allmenningering. Vil vise til den nye sida til Michel Bauwens et.al.: http://commonstransition.org/

    “The emancipatory forces of the world urgently need to move away from the simple market/state duopoly and the false binary choices between ‘more market’ or ‘more state’. As an alternative, we propose that we move to a commons-centric society in which a post-capitalist market and state are at the service of the citizens as commoners. While there are already substantial, if not thriving, social movements in favor of the commons, the sharing society and peer-to-peer dynamics, this is the first coherent effort to craft a transition program in which this transformation is described in political and policy terms. – Michel Bauwens

    The problem is not just too much market and not enough state. The problem is also that the state has become an enabler of the market, the market has become embedded in the state and, we might even say that today the state itself is not what could be called a ‘public institution’.”

    Lunde er på god veg til å bli en rotekte allmenninger, selv om han skurrer litt enda. Uansett, godt å se at det fremdeles finnes anstrøk av klarsyn også i politikerstanden.