IS og Vestens nøling

avax

Norske myndigheter har – i første omgang – sagt seg villige til å bidra med fem stabsoffiserer til den amerikansk-ledede alliansen mot Den islamske stat (IS) i Midtøsten. Det foreløpig beskjedne norske bidraget er et speilbilde av USA sin egen nøling og alliansens svake politiske fundament.

Av Gunnar Fermann, førsteamanuensis i statsvitenskap ved NTNU

På den annen side setter IS sine lenge ustraffede herjinger overfor annerledestroende sunnier, kristne og sjiamuslimer liberale stater i et grelt lys – USA inkludert.

Hvorfor skyndes det så sakte når en islamistisk bevegelse med guddommelig carte blanche til å drepe kringkaster avrettinger av sivile, journalister og bistandsfolk som politikk med andre midler, for å parafrasere Carl von Clausewitz?

Juryen er fortsatt ute i dette spørsmålet, selv om flere nyhetsmedier og kommentatorer gir inntrykk av å vite svaret. Vi er f.eks. gjennom pressen blitt betrygget på at sunnimuslimske regimer på den arabiske halvøya støtter den amerikanske-ledede «kampen mot IS» – endog med kvinnelige piloter!

Sannheten er at bildet er ganske uklart: Vi har verken full oversikt over IS sine bevegelser eller over realitetene i de amerikanske militære mottiltakene. For ikke å snakke om de strukturelle og motiverende impulsene bak dem.

Dog er vi kjent med at amerikanerne og franskmennene har bombet IS sin offensiv mot de kurdiske selvstyreområdene i Nord-Irak. Trolig er dette årsaken til at NATO-medlemmet Tyrkia lenge har nektet USA å bruke tyrkisk luftrom og flyplasser i «kampen mot IS». Det har i det aller siste kommet meldinger om at amerikanske fly har bombet mål i Syria. Ødeleggelsen av disse målene ser imidlertid ut til å være mer egnet til å skade Assads regime enn de er til å ryste IS. I Syria fremstår IS som de facto alliert med både Tyrkia og USA.

CV-66-Air-Wing

Hvem er venner og hvem er fiender i et Midtøsten i aksellererende forandring? Svarene er ikke så åpenbare og bestandige lengre. Dagens situasjon minner om tåkelandskapet i forkant av den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 som med overlegg ble usannferdig legitimert med behovet for å ta ut irakiske masseødeleggelsesvåpen – som altså allerede var ødelagt av irakerne selv. Også i dag teppebombes opinionen av «weapons of mass distraction» – desinformasjon fra alle hånde regjeringer som ønsker å skjule sine interesser og strategier i regionen, og forbindelsene til situasjonsbestemte og udelikate allierte.

Politikeren Winston Churchill minner om at «i krig er sannheten beskyttet av en livvakt av løgner», og statsviteren John Mearsheimer finner belegg for at statsledere lyver – mer for sin egen befolkning, enn overfor andre stater. Dette er mulig å slippe unna med fordi statskontrollerte medier tillater det, statsstøttede NGO-er og tenke-tanker ofte bekrefter det, og fordi det i bloggossfæren alltid er mer skitt enn kanel. Utfordringen for fakta- og sammenhengsøkende observatører er å identifisere informasjonskilder som innfrir rimelige krav til kildekritikk, og triangulere videre med utgangspunkt i disse.

Et inntrykk er i ferd med å vokse seg tydeligere gjennom tåken av motstridende informasjon og kognitiv støy: USA nøler med å engasjere seg med full styrke i kampen mot IS. Dette skyldes sannsynligvis at amerikanske myndigheter er i krysspress mellom tunge og tildels uforenlige hensyn.

Den viktigste barrieren mot å bekjempe IS handler antakelig om politisk vilje – at USA og viktige allierte ser sine interesser tjent med at IS fortsetter å bekjempe Assad-regimet i Syria, og legger press på det sjia-dominerte irakiske regimet i Bagdad.

Syria_QWHD

På den innenrikspolitiske arenaen har President Obama gått til valg på å avslutte militære engasje­menter i Midtøsten, ikke på å starte nye kriger. Likevel drives det dronekrig i et tosifret antall stater i Afrika, Midtøsten og Asia. Amerikanere generelt er krigstrette, samtidig som demokraten Obama møter kritikk fra republikansk side for å være for ettergivende overfor både IS og det syriske regimet – som forøvrig er som dødsfiender å regne. Det hjelper heller ikke på at det siste de amerikanske statsfinansene trenger nå er en ny kostbar ekspedisjonsstyrke utplassert på ubestemt tid.

På den annen side setter IS sine lenge ustraffede herjinger overfor annerledestroende sunnier, kristne og sjiamuslimer liberale stater i et grelt lys – USA inkludert. Ikke bare fremstår USA som en stat ute av stand til å kontrollere situasjonen. De klare bruddene på menneskerettighetene setter også spørsmålstegn ved om USA og Vesten er villige til å kjempe for liberale verdier (les: forhindre massive brudd på menneskerettighetene).

Er ikke menneskerettsbruddene i Syria og Irak like eklatante som de som rettferdiggjorde den vestlige intervensjonen i Libya 2011? Interesser trumfer som oftest prinsipper i internasjonal politikk. Hvilke og hvem sine interesser kan det være tale om?

Den gode analyse starter med å stille de fruktbare og relevante spørsmålene: Hvem har nytte av voldsutøvelsen, og hvem finansierer og støtter den? Det er blodsporene, pengestrømmene og den militære bistanden som skal spores. Fokus bør dessuten settes på mulighet, motiv og middel – de tre «m»-ene i utenrikspolitisk analyse. Nettopp for ikke å bli ledet på avveie av partenes egne, politisk vel overveide og formålsrettede uttalelser.

På regionalt nivå i Midtøsten kan puslespillet bli tydeligere om vi stiller dette spørsmålet: Hvilke stater og hvilke interesser er tjent med IS sine offensiver mot Assad-regimet i Syria, mot kurderne i Syria og i Nord-Irak, og mot Iraks sjia-dominerte regime i Bagdad? Det er kanskje overraskende at svaret kan se ut til å være USA eller allierte av USA, etter prinsippet om at «min fiendes fiende er min venn».

isis

Dette kan konkret slå ut på flere måter. I Syria arbeider IS for å styrte Assad-regimet, et regime som er i forutsigelig og ordnet konflikt med Israel, og alliert med Russland. Om Assad-regimet faller og Russland mister flåtebasen i Syria vil dette være en betydelig geopolitisk gevinst for USA.

Russlands flåtebase i Tartus i Syria er landets siste base for reparasjoner og forsyninger i Middelhavet. Når man ikke har lyktes med å fravriste Russland kontrollen over Svartehavsflåten på Krim (Ukraina), vil det være et plaster på såret å klare det i Middelhavet.

Om IS bekjempes, svekkes derimot den vestlige fronten mot Assad – og dermed også muligheten til å svekke russisk innflytelse. Sunnimuslimske IS har også lagt press på den sjiamuslimsk-dominerte regjeringen i Irak. Dette presset har utløst et regjeringsskifte i Bagdad i overensstemmelse med amerikanske ønsker. For både USA og Saudi-Arabia var en ytterligere tilnærming mellom det sjiamuslimske prestestyret i Teheran (Iran) og den forrige regjeringen i Bagdad (Irak) et sant mareritt.

Der amerikanerne klarest yter IS militær motstand fra luften er i IS sine angrep på de autonome kurdiske områdene i Nord-Irak. Det er ikke i amerikanske interesser at Nord-Irak destabiliseres, da dette vil kunne utløse fullstendig sammenbrudd i den irakiske staten, og legge den åpen for iransk intervensjon. Enda et mareritt-scenario i amerikanske øyne.

Det gjenstår å se om IS og kreftene bak bevegelsen lar seg kontrollere når det kommer til stykket. I Europa vil vi – om ikke før – få dette i fanget når europeiske utenlandskrigere i IS vender tilbake.

Militant Islamist fighters on a tank take part in a military parade along the streets of northern Raqqa province

Derimot er det i NATO-medlemmet Tyrkia sin interesse at de kurdiske aspirasjonene om nasjonal politisk uavhengighet kortsluttes. Derfor har Tyrkia lenge ikke tillatt at USA bruker tyrkiske flybaser. Det overrasker heller ikke at våpen- og pengestøtte til IS ser ut til å kunne spores tilbake til Tyrkia og til «private» donorer i Qatar og Saudi-Arabia.

Når Tyrkia nå sier seg villig til å delta i den amerikansk-ledede koalisjonen mot IS, skal det ikke forundre noen om dette engasjementet snarere brukes til å etnisk rense de kurdiske områdene i Syria mot grensen til Tyrkia. Det er nettopp det IS har drevet med de siste to-tre ukene. Kurdiske flyktninger møter piggtråd og tyrkiske grensesoldater når de søker tilflukt på tyrkisk territorium.

Tyrkia er USAs allierte i NATO, og de førmoderne sunni-regimene i Qatar og Saudi-Arabia er blant USA sine aller viktigste støttespillere i Midtøsten. De er ankerfester i USAs regionale alliansesystem i Midtøsten selv om de ikke kan enes om alt. Dette systemet er for amerikanerne primært rettet inn mot å svekke Russlands innflytelse i Midtøsten, isolere Iran og å sikre en grad av kontroll over petroleumsressursene i området.

At Israel – et annet ankerfeste i USAs Midtøstenpolitikk – er ukomfortabel med den usikkerheten som har oppstått om hvilket regime som eventuelt vil erstatte den sekulære og forutsigelige Assad i Syria, viser at heller ikke USA kan lage omelett uten å knuse egg. Analysen ovenfor er også egnet til å minne om at ikke alt konfliktstoff i Midtøsten handler om den israelsk-palestinske konflikten selv om det kan være i mange staters interesse å få det til se slik ut.

Mye av debatten om amerikansk militær inngripen mot IS har handlet om hvor vanskelig det er å bekjempe terrorbevegelser uten en sentralisert kommando-struktur, og om hvor krevende det er å vinne freden i etterkant av kamphandlingene. Dette er viktige poenger, men bare så langt det rekker.

Den viktigste barrieren mot å bekjempe IS handler antakelig om politisk vilje – at USA og viktige allierte ser sine interesser tjent med at IS fortsetter å bekjempe Assad-regimet i Syria, og legger press på det sjia-dominerte irakiske regimet i Bagdad. Det skal bli mer enn spennende å se hvor langt Tyrkia får lov av USA å gå i å bruke «kampen mot IS» som et røykteppe for sine bestrebelser på å forhindre etableringen av en egen kurdisk stat.

Battlefield Explosion

Hvis denne analysen tangerer virkeligheten kan vi heller ikke vente at USA setter inn massive bakkestyrker mot IS med det første. Av samme grunn tror jeg heller ikke den norske regjeringen vil bli bedt om å bidra med betydelige militære kapasiteter (F-16 fly og spesialsoldater i offensive roller).

Det er først hvis Assads regime eventuelt faller og sjiamuslimsk kontroll og innflytelse i Iran og Irak kan balanseres på andre måter, at amerikanerne vil vende det tyngste skytset mot IS. Inntil da tjener IS funksjonen som «nyttig idiot» i amerikansk Midtøsten-politikk.

Det gjenstår å se om IS og kreftene bak bevegelsen lar seg kontrollere når det kommer til stykket. I Europa vil vi – om ikke før – få dette i fanget når europeiske utenlandskrigere i IS vender tilbake. Globaliseringen har mange uttrykk – også enkelte som kan utfordre forestillingen om EU som en demokratisk fredssone.

 

Relatert

IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt

Bombeiver og signalpolitikk

Konflikt, lidelse og intervensjon

Ny kald krig? Samtale med Stephen Cohen og John Mearsheimer

Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy

FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»