Alain Badious endetidsfilosofi

skala_lev_planeta_oblaka_aslan

Kali Yugas ende er som Guénon påpeker kvantitetens herredømme, der alt fast, kvalitativt løses opp i piskende strømmer av løsrevet informasjon, virtuell kapital, handelsvarer, og rotløse fragmenter av mennesker. Rasjonalitetens forherdede murer slår sprekker og mister troverdighet i møte med flere og flere traumatiserende begivenheter den ikke forstår, men som den forsøker å verge seg mot ved å kalkulere trygghet i et mangfold av disipliner.

Av Jo Hammerstad

Verden er alltid skeptisk og angstfull i møte med dette nye. Den forsøker å benekte dets eksistens og signifikans, og vil glatte over med gamle forklaringsmodeller. Så det kreves alltid et bevisst valg i en situasjon av usikkerhet for at en begivenhet skal kunne komme inn i verden.

“All thought begets a throw of the dice”.

– Stéphane Mallarmé –

Et tomrom står der vi skulle hatt en forankring i en absolutt sannhet. De store valgene, de store visjonene og kongstankene svikter i svevet, noe som gjør både lederskap og trofasthet til autoritet vanskelig. De vise forstummer. De dumme tar da talerstolene og kompenserer for manglende sikkerhet med store ord, lar det gå inflasjon i språket inntil boblen må sprekke. Ordet mister sin makt til å bevege og skape entusiasme.

Den moderne filosofien har klamret seg til nettopp språket for liksom å ekstrahere ut en siste mening nå som den ikke lenger har selvtillit nok til å forsøke å tale om metafysiske sannheter. Heidegger og Gadamer har forsøkt å finne mening gjennom hermeneutisk fortolkning, og den analytiske filosofien gjennom å kartlegge lovmessighetene for hva som meningsfullt kan sies.

Alain Badiou

Alain Badiou

Postmodernistene har funnet mening i destruksjonen av de store samlende historiene, og varme i det å brenne alle store metafysiske byggverk ned til grunnen. Igjen står en pluralitet av meninger, noe som gjør at de som roper høyest får mest gjennomslag, og massemedienes kapitalstyrte dommedagsbasuner styrer derfra takten ned i undergangen.

I denne situasjonen er det at Alain Badiou nå forsøker å gjenreise filosofien fra sin sotteseng og gi den en samlende og ledende posisjon i endekampen. Badiou forstår filosofi som et logisk opprør mot falske strukturer: et risikabelt, krigersk prosjekt der et rom kan skapes hvor tidens store begivenheter kan kontempleres sammen. Begivenheten er utgangspunktet for denne typen tenkning, og med begivenhet mener Badiou de store genererende hendelsene innen politikk, vitenskap, kunst og kjærlighet. Hendelser som skaper noe radikalt nytt som ikke kan forklares ved hjelp av gamle modeller.

Verden er alltid skeptisk og angstfull i møte med dette nye. Den forsøker å benekte dets eksistens og signifikans, og vil glatte over med gamle forklaringsmodeller. Så det kreves alltid et bevisst valg i en situasjon av usikkerhet for at en begivenhet skal kunne komme inn i verden. Det kreves et heroisk valg som kan akseptere usikkerhet og selv definere sannheten, uten garanti i noen ytre sannhet. Det er de som er i stand til å ta slike valg, og være trofaste mot begivenhetens sannhetsprosess som kan regnes som subjekter, som sanne bevegere. Og det er i grunn ikke så mange, så Badious filosofi er elitistisk.

Heideggers masochisme overfor språkets gudinne var imidlertid langt mer edel enn den analytiske filosofiens sadistiske torturering av henne. Hvilket ikke bare vitner om dens impotens, men og dens totale mangel på filosofisk eros.

devushka_-okno_-mirozdanie

Et eksempel på slike valg kan være revolusjonær aktivitet. I en gitt situasjon er det misnøye og opptøyer, og det etablerte vil forsøke å definere dette som uorden innenfor sitt verdenssyn. Det radikale subjekt ønsker derimot å gripe begivenheten og definere den som en ny orden, slik vi for eksempel så Lenin gjøre under den russiske revolusjon. Et annet eksempel kan vi finne i kjærligheten.

Den store kjærligheten er ikke noe som plutselig en dag kanskje dukker opp. Det er en grunnleggende usikkerhet også her, hvor man i møte med den andre dristig satser på at det er den eneste ene. Det er ikke kjærlighet ved første blikk, men i etterkant ble det kanskje kjærlighet ved første blikk, fordi man var trofast nok mot begivenheten til å ta inn over seg dens hemmelige gave og sannhet.

For Badiou er det irrelevant om det historisk sett har eksistert en vellykket revolusjon eller et vellykket kjærlighetsforhold, for det filosofiske rommet han er interessert i er rikere enn alt historisk. Det dreier seg ikke om kalkulering av muligheter, men om hvilke sannheter man ønsker å utforske og gi rom for.

Filosofien må imidlertid helbredes skal den kunne håpe på å få noen troverdig spekulativ slagkraft, og Badiou mener vi her må se på de betingelsene som skal til for å gjøre en sterk og sunn filosofi mulig. De fire betingelsene er kjærlighet, kunst, politikk og matematikk/vitenskap. En filosofi må være i stand til å si noe om alle disse områdene. Den må kjenne eros for å kjenne sofia. Den må kjenne det vakre som åpner gjennom kunsten.

Den må forholde seg til makten slik den utfoldes i menneskets samfunn, samtidig som den med fornuften må sikre seg et rom utenfor språket som gjør den immun mot relativismens selvdestruktive dans av fragmenterte meninger. Det er særlig denne siste betingelsen som har manglet i vår moderne filosofi. Inntil romantikken var filosofi og matematikk historisk sett nært knyttet sammen, men derfra gikk filosofiens begjær mer mot det poetiske, med Nietzsche og Heidegger som hovedbegivenheter, mens matematikken knyttet seg til vitenskapene.

Adler mit Mädchen

Filosofien skal ikke jage etter de store begivenhetene, men la dem slippe inn i sitt rom i det tempoet den selv finner nødvendig. Der alt piskes rundt i hurtigere og hurtigere tempo ligger den sanne radikaliteten i det å likevel ta seg tid til besinnelse, noe som i vår tid krever en egen form for mot.

Det som for filosofien startet med en poetisk flørt hos Novalis, endte med Heidegger opp som en skamløs masochisme overfor poesiens månegudinne, et fromt håp om at hvis tenkningen bare var ydmyk nok skulle poesien kunne gi den alt. Og noe kunne hun gi, men i lengden mistet hun respekten for den knelende tenkeren, og språkets vulgarisering og inflasjon ble et faktum.

Månegudinnen ønsket en sterk mann som kunne veilede, og har spredd sine muser ut i alle retninger på leting etter ham. Og av og til gripes en mann, til og med i dag, prøvende, av musenes kraft. Han inspireres i erfaringen av dette åpne, ønsker å dvele der, for han forstår ikke at det er han som må bygge et rom der språket kan dvele. Oppgaven er ikke å bo i språket som i en livmor, men å stå som et fast punkt hvor språkets gudinne kan finne hvile.

Heideggers masochisme overfor språkets gudinne var imidlertid langt mer edel enn den analytiske filosofiens sadistiske torturering av henne. Hvilket ikke bare vitner om dens impotens, men og dens totale mangel på filosofisk eros. Men en viss sans for det logiske og matematiske er det i analytisk filosofi, som hvis den kjenner sin plass kan ha betydning.

Det er nettopp i matematikken Badiou finner det han regner som en av filosofiens viktigste medisiner, nemlig Cantors setteteori. Setteteorien er den grenen av matematikken som best evner å tenke forskjell qua forskjell. Altså det radikalt unike som faller utenfor sammenligningens paradigme. Det er den disiplinen som fremfor noen beskjeftiger seg med ren kvantitet løsrevet fra det kvalitative, og løsrevet fra et forutbestemt hierarki.

Paolo Girardi

I kunsten nevner Badiou syv dikteriske begivenheter som preger vår tid, der han trekker frem Hölderlin, Mallarmé, Rimbaud, Trakl, Pessoa, Mandelstam og Celan, som på ulike vis beskjeftiger seg med avsettelsen av objektet. Det vesentlige her er altså å finne et uavhengig subjekt, et fast punkt som kan utfordre verden utenfra.

Mengdelæren kan brukes til å symbolisere en immanent uendelighet av kvantitet, noe som krever en omhyggelig besinnelse. For er det ikke akkurat en slik type matematikk Guénon i sitt siste verk The Metaphysical Principles of the Infinitesimal Calculus advarer mot som et demonisk vrengebilde av Guds sanne uendelighet, som ikke kan symboliseres? Men en radikal hypotese er at denne teorien gir oss matematisk tilgang til Kalis ville, uensartede anatomi. Er hypotesen riktig skulle det kanskje være mulig å skape en venstrehåndsvei innad i filosofien, hvor Kalis oppløsende krefter kan omvandles til Shakti, Shivas brud. Altså til en skapende makt.

Det Alain Badiou gjør er å bruke mengdelæren som filosofiens ontologi: læren om det som er. Det som er nå ved enden av Kali Yuga etter det Nietzsche erklærte som Guds død er en immanent tilsynelatende uendelighet av forskjell som ikke kan ledes tilbake til en samlende enhet. Ulike sannhetsprosesser som kan splittes og deles opp i en uendelighet av meninger. Matematikken kan vise eksakt hvordan dette skjer, og dermed gi oss tilgang til sannheten om disse prosessene. Noe som betyr en viss makt over dem.

Språket alene kan ikke det. Språket kan kommandere, erklære, åpne, virke, eksperimentere, skape utkast til det som skal bli, men vil være fanget i virvelen til sannhetsprosessen det inngår i, uten et uavhengig rom utenfor. Badiou ønsker at filosofien skal være et uavhengig rom der ulike sannhetsprosesser kan møtes, og armerer den med matematikk for at den skal være sterk nok til at slike møter blir mulig.

Still Alive

Vår situasjon er preget av falske hierarkier, og i angrepet på dem har kommunismens sannhet, den egalitære, en berettigelse. Kanskje det må et kvantitetens syrebad til for at kvaliteter som har vært skjult skal kunne komme til syne?

Filosofien skal ikke jage etter de store begivenhetene, men la dem slippe inn i sitt rom i det tempoet den selv finner nødvendig. Der alt piskes rundt i hurtigere og hurtigere tempo ligger den sanne radikaliteten i det å likevel ta seg tid til besinnelse, noe som i vår tid krever en egen form for mot.

I kjærlighetens domene ønsker Badiou at filosofien skal lytte til Lacans psykoanalyse. Lacan utarbeidet noe som kanskje kan kalles en kjærlighetens matematikk, hvor han tar utgangspunkt i forholdet mellom to, hvor subjektet ikke er adskilt men forholder seg elliptisk til et annet subjekt, en andre. Målet ikke er sammensmelting av de to, men adskillelse kombinert med forening i høyere potens.

Fokuset er ikke på å lutres gjennom kjærlighetens kraft for å utslette egoet og møtes i det ene, men på å opprettholde den genererende banen mellom de to. Det enes dominans deles. I Shiva og Shakti?

I politikkens domene er Badiou opptatt av de store revolusjonære begivenhetene knyttet til kommunismen, og han regner seg selv som kommunist. Jeg tror Dugin karakteriserer kommunismen riktig når han regner den som en politisk venstrehåndsvei, og Badious politiske fokus er dermed konsistent med venstrehåndsstilen han følger i filosofien sin i sin helhet. Her går det an å spørre seg om Badious flate, ikke-hierarkiske ontologi i siste instans føre til kommunisme eller anarkisme.

Svaret slik jeg ser det er at en slik filosofi åpner opp for alle muligheter. Men det er få som griper mulighetene og evner å gripe fatt i en begivenhet og være trofast mot den. I en overgangsfase er det rimelig å anta at det er nettopp her det nye aristokratiet kan komme til syne.

Gravity-Wide

Vår situasjon er preget av falske hierarkier, og i angrepet på dem har kommunismens sannhet, den egalitære, en berettigelse. Kanskje det må et kvantitetens syrebad til for at kvaliteter som har vært skjult skal kunne komme til syne? Også her går det kanskje an å ri tigeren.

I kunsten nevner Badiou syv dikteriske begivenheter som preger vår tid, der han trekker frem Hölderlin, Mallarmé, Rimbaud, Trakl, Pessoa, Mandelstam og Celan, som på ulike vis beskjeftiger seg med avsettelsen av objektet. Det vesentlige her er altså å finne et uavhengig subjekt, et fast punkt som kan utfordre verden utenfra.

Å skape ut fra nihilismens fullendelse det er det alt dette dreier seg om. Det er enormt risikabelt, men som Julius Evola minner oss på i Ride the Tiger er alle veier i dag risikable.

 

Relatert

Den spekulative vendingen

En konspirasjon av imbesiler – Jean Baudrillard

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Revolt mot den postmoderne verden – Alexander Dugin

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton

Mythopoeia og metafysikk – Charles Upton

Å vente på den nye sol – Peter Kingsley

Om det magiske synet på livet

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Apokalypsens fire ryttere – del I

Hinsides historiens slutt? – del III

  • Dette var en vanskelig tekst som nok må studeres nærmere etter at hjernen har fått seg litt frisk luft. Jeg bet meg allikevel merke i følgende setning: “Den må kjenne det vakre som åpner gjennom kunsten.”

    Dette vakre tror jeg nok dessverre er nokså ukjent for de fleste i dag, særlig innenfor intelligentsiaen. For et par år siden skrev Signorelli og Salingaros et essay som vakte stor bestyrtelse i mange leire; The Tyranny of Artistic Modernism: http://www.newenglishreview.org/Mark_Anthony_Signorelli/The_Tyranny_of_Artistic_Modernism/

  • Max

    Det finns en revolution kvar att genomföra, revolutionen mot revolution. Genom att negera negationen kan vi neutralisera den och uppenbara det dolda positiva. Gud är obegränsad, världen är det inte. Det obegränsade har inte sin källa i något annat, det är sin egen orsak. Det kan definitionsmässigt endast finnas ett obegränsat då de annars skulle begränsa varandra. Om det till synes skulle finnas flera är de andra illusoriska. Obegränsade kvantiteter är illusoriska; försök att räkna till oändlighet och du räknar till döden. Att något är teoretiskt möjligt i tanken gör det inte till verklighet eller sanning. Människans tankeförmåga kan lura sig självt i cirklar utan öppning. Enda sättet att göra tanken ”verklig” blir då att konstruera en artificiell värld som överensstämmer med illusionen: ett sorts cirkelargument av självuppfyllande orsak och verkan utan annat mål än att bli falskt allomfattande.

    Tankesystem och mentala strukturer är till sin natur begränsande. Allt har en viss sanning på sin specifika nivå och domän, utmaningen är att placera det i korrekta förhållanden till varandra. När vi bejakar det som finns förflyttar vi oss mot källan och utökar omfånget av vår subjektivitet. Att opponera sig är att acceptera i villfarelsen av att man inte gör så, det vill säga omedvetenhet. Hur är det ens möjligt att strida mot något som inte är verkligt? Centralt i människan är ej tänkande, snarare är tänkandet ett resultat. Vi finns inte för att vi tänker. Om filosofi endast är tänkande kan det inte vara det oberoende rummet varifrån allt annat förstås. Traditionella skolor lär ut metoder för tystandet av tankar, en disciplin som låter människan ta del av högre supra-rationella verkligheter.

    Att reducera filosofi och språk till matematk riskerar mekanisering, alltså en kopia eller parodi på liv. Vad Badiou till synes saknar är en förståelse för symboer. Vi behöver inte precisera språket genom en reduktion till livlös matematik utan bör istället återupptäcka dess symboliska ursprung vilket är kvalitativt. Språkets hemlighet ligger i vetskapen om alltings rätta namn. Det högsta subjektet är Gud, vars namn ej är känt. Vi känner Honom genom hans oräkneliga aspekter uttryckt exempelvis i beskrivningar av hans egenskaper (Herren, Allfadern, Skaparen, med flera). Världen skapar intet, den omvandlas och förändras. Människan deltar i skapelseprocessen i den mån hans vilja är att utföra Guds vilja. Det yttersta beviset på makt är förmågan att avsäga sig den. En äkta hierarki är inte baserad på tvång och dominans, utan på kärlek.

  • Jo Hammerstad

    Takk for mange interessante tanker, Max. Kommentaren din var bedre enn teksten min. Jeg har lyst til å gå nærmere inn på noe av det du skriver.

    “Det finns en revolution kvar att genomföra, revolutionen mot revolution. Genom att negera negationen kan vi neutralisera den och uppenbara det dolda positiva.”

    Her er jeg helt enig, og dette er utgangspunktet for min lesning av Alain Badiou. Jeg forstår Badious begrep om sannhet som dette “skjulte positive”, noe i utgangspunktet uanselig i utkanten av verden, som kan vokse hvis vi kjemper trofast for det.

    En annen filosof jeg har funnet det interessant å tenke ut fra et slikt negasjonens negasjonsperspektiv er Theodor Adorno og hans negative dialektikk, som Kulturverk har presentert deler av, for eksempel her:

    http://www.kulturverk.com/2011/06/20/til-slutt/

    ”Att något är teoretiskt möjligt i tanken gör det inte till verklighet eller sanning. Människans tankeförmåga kan lura sig självt i cirklar utan öppning. Enda sättet att göra tanken ”verklig” blir då att konstruera en artificiell värld som överensstämmer med illusionen: ett sorts cirkelargument av självuppfyllande orsak och verkan utan annat mål än att bli falskt allomfattande.”

    Ja. Man kan for eksempel postulere at mennesker er like, og når virkeligheten åpenbart ikke er slik, forsøker man å forandre virkeligheten ved å forsøke å gjøre alle like.

    Når det gjelder matematiske sannheter mener jeg at de kun kan være sannheter i den grad intuisjonen kan holde følge. Nå kan det i denne sammenhengen bemerkes at for eksempel Cantor, som Badiou er inspirert av, mente at hans matematikk var blitt åpenbart til ham av Gud, en åpenbaring med sterke eksistensielle implikasjoner, så for ham var det ikke tale om livløs matematikk.

    Jeg tror Badiou med sin bruk av matematikk nettopp ønsker å åpne opp for det ubegrensede, ikke ved å representere det, men ved å nettopp påpeke at det matematiske systemet ikke er lukket i det ene, i noe som samler alt. Man kan velge å tolke det som ateistisk matematikk, men man kan like gjerne tolke det som matematikkens anerkjennelse av at den ikke kan representere Gud, i en gest som kanskje er mer pietetsfull enn en matematikk som skal vise hvordan alt ledes ut av det ene.

    ”Centralt i människan är ej tänkande, snarare är tänkandet ett resultat. Vi finns inte för att vi tänker. Om filosofi endast är tänkande kan det inte vara det oberoende rummet varifrån allt annat förstås. Traditionella skolor lär ut metoder för tystandet av tankar, en disciplin som låter människan ta del av högre supra-rationella verkligheter.”

    Ja. Selv mediterer jeg daglig hvor jeg stilner tenkningen. Noe som er vanskelig, men jeg merker at bare det å sikte mot en slik stilning av tenkningen gjør den tenkningen man har mer levende og essensiell. Jo strammere buen spennes mot den stille polen, jo sterkere og mer intens aktivitet når pilen slippes mot tenkning og handling.

    I den tradisjonelle filosofien, fra førsokratikerne, til nyplatonismen visste man viktigheten av å stilne tenkningen, og filosofi var et hjelpemiddel som hang sammen med suprarasjonell erfaring, innvielse.

    ”Att reducera filosofi och språk till matematik riskerar mekanisering, alltså en kopia eller parodi på liv.”

    Absolutt. Og her er nok Badiou enig, men han forsøker å ta denne kampen mot mekanisering fra innsiden av matematikken i stedet for utsiden. Et interessant verk her er Badious ”Number and Numbers”. Jeg klipper og limer fra presentasjonen av boken:

    «In Badiou’s view, only by rigorously thinking through Number can philosophy offer us some hope of breaking through the dense and apparently impenetrable capitalist fabric of numerical relations. For this will finally allow us to point to that which cannot be numbered: the possibility of an event that would deliver us from our unthinking subordination of number.»

    Enten vi vil eller ikke har matematikk stor betydning i dag, i en økonomi som i stor grad lykkes i å overstyre det politiske, og i en naturvitenskap som er blitt den implisitte kunnskapshorisonten hos det moderne menneske. Når det er økonomi og vitenskap vi tror på, og matematikk er sentralt i begge deler, har ikke da matematikk blitt vår implisitte ontologi, tross det at kun få reflekterer over den? Derfor må det tenkes matematisk skal vi lykkes med ”negasjonens negasjon” på denne fronten i følge Badiou.

    Samtidig er matematikken kun én av de fire søylene i det filosofiske byggverket Badiou ønsker å reise, hvor de andre er kjærlighet, kunst og politikk. Poenget er at en balansert filosofisk anskuelse bør tenke alle disse domenene sammen, og at tenkningen lider hvis ett av dem får for stor dominans på bekostning av de andre.

    En nokså stor del av Badious tenkning er inspirert av og tar for seg poeter, og han har stor respekt for språkets kraft til å utsi det vesentlige. Men det gjelder å finne den riktige balanse slik at man ikke ved å fokusere på språk glemmer de andre domenene.

    ”Människan deltar i skapelseprocessen i den mån hans vilja är att utföra Guds vilja. Det yttersta beviset på makt är förmågan att avsäga sig den.”

    Godt sagt, og jeg forstår dette med å avstå fra makt, å kunne stå utenfor verden og da også en selv i den grad man tilhører verden, som helt sentralt i Badious subjekt-teori. Noen sitater fra hans ”Theory of the Subject”:

    ”Ethical courage amounts to the force to traverse anxiety, since this means nothing else but the capacity to consider oneself null.”

    “The master exists, guarantor of the place, but he is dead.”

    “The poet, subject of the chain, always occupies the place of the dead. He sacrifices himself so that the text may come into being as a closed totality, strictly governed by the law.”

    Den grunnleggende striden i dag står mellom sentrum og periferi—de som utgjør den beståendes verdens tyngde og treghet på den ene siden—og de som ikke aksepterer denne verdenen og dermed er henvist til periferien. I den siste gruppen finner vi all radikal systemkritikk, samt alle representanter for Tradisjon i høyere forstand, de som kjemper for og i større eller mindre grad representerer det hellige, det absolutte, Gud.
    Alain Badiou er opptatt av hvordan man heroisk utfordrer verden fra periferien, og har filosofiske poenger som kan være relevante for den radikale, også tradisjonalisten uten at man behøver å akseptere Badious filosofi eller verdensanskuelse som helhet.

    Jeg ønsker å avslutte med to Badiou-sitater til:

    ”All courage amounts to passing through there where previously it was not visible that anyone could find a passage.”

    “There is no useless courage.”

    • Max

      Jag uppskattar ditt utförliga svar, och har inte mycket att tillägga. Dock vill jag föra upp att allt som är emot systemet inte leder till något positivt. Man måste fråga sig: i vems namn förs kampen? Risken är att systemet integrerar systemkritiken och blir starkare av den. Kritikern kan inte låta sig definieras utifrån systemet, inte heller blint strida mot allt. Istället krävs en insats att skilja sant från falskt eftersom de i vår värld är beblandade i olika grad. Förkastar man allt förkastar man även det sanna, accepterar man allt accepterar man även det falska.

      • Jo Hammerstad

        Det du påpeker her er viktig. I denne sammenhengen kan man spørre seg:

        Ønsker man å reformere det eksisterende systemet eller ønsker man et helt annet system?

        Hvis man, som jeg, ønsker et helt annet system, har det ingen hensikt å kjempe et nullsumspill om makt og innflytelse i det eksisterende systemet. Systemets immunforsvar lokaliserer enkelt elementer som går inn i en slik kamp, og systemet finner sin bekreftelse, næring, vitalitet, i å slå slike elementer ned. Det trenger noen radikale som kan defineres ut for å kunne bekrefte sitt diffuse “vi”, og når det ikke finnes noen slike elementer med en viss størrelse begynner det å lete med lupe for å utslette selv de minste potensielle kimer til noe annet. Forsøker man å føre en moderat kritikk gir man bare systemet lufteventiler som også bidrar til å holde det oppe. Så hva kan man gjøre?

        De siste dagene har jeg lest litt av Mencius Moldbug, som har en del interessante tanker om fundamental systemkritikk. Han er mot alle former for kamp mot den eksisterende strukturen, og formulerer i stedet sitt program slik:

        ”To defeat the Modern Structure, create a New Structure which is more worthy to rule. Much more worthy to rule. Once this (perfectly passive) task is complete, the New Structure has only to wait. The law of Tianming tells us that power will flow to it – as the rains return to the ocean.”

        Han henter inspirasjon fra Tianming, det gamle kinesiske “himmelske mandat”, og fokuserer på hvordan man kan bygge en ny struktur som er verdig. Så oppgaven er den konstruktive å skape et alternativ. Den gamle strukturens svakhet er at den bygger på løgner. En ny struktur må i stedet kompromissløst funderes i sannhet, og trekke til seg kvalitet, de som elsker sannhet, snarere enn å kompromisse for å nå ut til mange.

        Moldbug benytter begrepet “Katedralen” i sin analyse av den eksisterende makten:

        ”In the long run, power in a democracy belongs to its information organs: the press, the schools, and most of all the universities, who mint the thoughts that the others plant. For simplicity, we have dubbed this complex the Cathedral.

        The Cathedral is a feedback loop. It has no center, no master planners. Everyone, even the Sulzbergers, is replaceable. In a democracy, mass opinion creates power. Power diverts funds to the manufacturers of opinion, who manufacture more, etc. Not a terribly complicated cycle.

        This feedback loop generates a playing field on which the most competitive ideas are not those which best correspond to reality, but those which produce the strongest feedback. The Cathedral is constantly electing a new people who (a) support the Cathedral more and more, and (b) support a political system which makes the Cathedral stronger and stronger.”

        Så det vi har er et selvforsterkende system, som i mindre og mindre grad grunnes i sannhet, da man belønnes for å tilpasse seg, og straffes for avvikende tanker selv om de er sanne. Men viktig er det å merke seg at Universitetet er det som utgjør hjernen, og det er her ideen om “Antiversitetet” lanseres:

        ”The Antiversity is an independent producer of veracity – a truth service. It rests automatic confidence in no other institution. Its goal is to uncover any truth available to it: both matters of fact and perspective. It needs to always be right and never be wrong. Where multiple coherent perspectives of an issue exist, the Antiversity must provide all – each composed with the highest quality available.[…]

        The power of a truth service is its reliability. It may remain prudently silent on any point; it must err on none. […]

        The Antiversity’s task of becoming worthy can be divided into two parts: becoming more right (much more right), and becoming more popular (slightly more popular), than the University. To be credible, one must be (a) right and (b) believed. Esse et videri- though if you have to ditch one, definitely ditch the videri.”

        (Mer her: http://unqualified-reservations.blogspot.com/2009/10/gentle-introduction-to-unqualified.html )

        Å utforske sannhet er en verdig oppgave i seg selv, så ingen skritt i en slik retning er bortkastet uansett hvor kort eller langt man skulle komme. I dag er det takket være internett mulig for sannhetssøkere av ulik art å endelig finne sammen og prøve ut sine innsikter mot hverandres, utenfor institusjonene.

        Ett interessant eksempel på det er for eksempel
        http://vineyardsaker.blogspot.com/ , en blogg som startet som en marginal enmannsblogg om ting som interesserte én person, men som eksploderte i løpet av dette året da sannhetssøkere fra hele verden fant ut at dette var en av de beste uavhengige kildene til informasjon om krisen i Ukraina, og som nå gjennom spontan selvorganisering har fått avleggere i fem land.

        For den med interesse for tradisjonell metafysisk sannhet har vi for eksempel http://www.gornahoor.net/ .

        Det finnes eksempler i de fleste sfærer på at vi allerede har en viss løsrivelse fra det som har vært universitetets sentrale opplysningsrolle.

        Så kimene til et alternativ til universitetet finnes, men det trengs en bevisst konsentrasjon av de ulike kunnskapsområder rundt en kjerne skal antiversitetet kunne realiseres som et alternativ. Den dagen antiversitetet har størst troverdighet er grunnlaget der for en fredelig systemendring. Nå kjenner jeg ikke Moldbugs helhetssyn noe særlig, og tror ikke det korresponderer helt til mitt, men jeg synes uansett at ideene han presenterer om mulig endring her er interessante blant annet i forhold til det du nevner om hvordan systemet bør kritiseres.

        • Veldig gode kommentarer av dere begge to, så jeg ønsker nødig å tilføye overflødigheter. Uansett: ethvert system går i graven på et eller annet tidspunkt, så motstand handler også like mye om timing som motstandens essens. Når systemet er inne i sin hverdag – fjernt fra fødsel og/eller død – er også enhver motstand nesten dømt til å mislykkes.

          Hvorvidt dagens systemiske immunforsvar er et uttrykk for krampetrekninger eller ei, er et annet spørsmål. Intet profant varer evig. Om det nye som kommer er bedre, vet jeg ikke. Men når verdslige strukturer går i oppløsning, vil også enhver enkelt dissident ha potensielt større kraft enn i systemets velmaktsdager.

          Dette er nok trege prosesser, og man kan neppe forvente noen snarlig konklusjon. Til tross for et eksisterende hegemoni, er også mange flere sprekker i byggverket mer synlige i dag.

          Noen vil synes at Jüngers skogvandrer er veien å gå (http://vindskeivt.com/2010/10/08/der-waldgang/) inntil en genuin vendetid dukker opp. Da er diskusjonen om hvorvidt systemkritikk blir absorbert av (det døende) systemet passé. Da er det mer aktuelle spørsmål hvem som fører an i omveltningene (de siste tiårenes “omveltninger” er mer forlengelser av systemets levetid). Betraktningene rundt Himmelens Mandat er meget interessante, Jo.

          Til tross for dagens tiltakende kaos og fragmentering, er nok Max inne på noe vesentlig: at systemet (iallfall tilsynelatende) virker utrolig stabilt. Det skal derfor ikke undervurderes. Men heller ikke overvurderes. Det er her Badiou kommer til sin rett.

  • Veldig gode kommentarer av dere begge to, så jeg ønsker nødig å tilføye overflødigheter. Uansett: ethvert system går i graven på et eller annet tidspunkt, så motstand handler også like mye om timing som motstandens essens. Når systemet er inne i sin hverdag – fjernt fra fødsel og/eller død – er også enhver motstand nesten dømt til å mislykkes.

    Hvorvidt dagens systemiske immunforsvar er et uttrykk for
    krampetrekninger eller ei, er et annet spørsmål. Intet profant varer evig. Om det nye som kommer er bedre, vet jeg ikke. Men når verdslige strukturer går i oppløsning, vil også enhver enkelt dissident ha potensielt større kraft enn i systemets velmaktsdager.

    Dette er nok trege prosesser, og man kan neppe forvente noen snarlig konklusjon. Til tross for et eksisterende hegemoni, er også mange flere sprekker i byggverket mer synlige i dag.

    Noen vil synes at Jüngers skogvandrer er veien å gå, som i “Der Waldgang”, inntil en genuin vendetid dukker opp.:

    http://vindskeivt.com/2010/10/08/der-waldgang/

    Under vendetiden vil diskusjonen om hvorvidt systemkritikk blir absorbert av (det døende) systemet bli passé. De siste tiårenes “omveltninger” har iallfall sementert mye av det bestående snarere enn å avvikle det.

    Betraktningene rundt Himmelens Mandat er meget interessante, Jo. Til tross for dagens tiltakende kaos og fragmentering, er nok Max inne på noe vesentlig: at systemet (iallfall tilsynelatende) virker utrolig stabilt. Det skal derfor ikke undervurderes. Men heller ikke overvurderes. Det er her Badiou kommer til sin rett.

    • Aller først; en interessant tråd. En tråd alle oss som driver
      med systemkritikk, og som ser behov for et paradigmeskifte, umulig kan la være å finne interessant!

      Mencius Moldbug.. et morsomt pseudonym… :-) Moldbug er selvforklarende, og Mencius var en kinesisk filosof (confucianer) som jeg kjenner litt til. En av hans påstander gjorde jeg til mitt motto for lenge siden: “I am not going to do what I won’t do and take what I don’t like. That’s all.” Jeg har for øvrig lest en del kinesisk filosofi og har i den sammenheng lyst til å vise til denne artikkelen;
      http://ckfadum.blogspot.no/2012_11_16_archive.html

      Artikkelen gjenforteller i stor grad hva en forfatter og Confucianer, Hung Ming, ønsket å berette om Kina for
      drøye 100 år siden. Ming var bekymret for den vestlige innflytelsen i Kina. Når vi ser på retningen Kina går i dag, så kan man kanskje slå fast at gamle Confucianske ideer har gått tapt, og at Mings frykt har gått i oppfyllelse.

      Den vestlige ideolog synes med andre ord å spre seg globalt. Man kan lett tenke seg at den sprer seg internasjonalt fordi den i løpet av 70- og 80-årene fikk solide nasjonale fester (en lenge pågående prosess). Og når spredningen av vestlige ideologi har nådd globale dimensjoner, er det ikke til å undres over at vi som bedriver systemkritikk erfarer at vi stadig stanger hode i veggen, til og med i stadig tyngre grad.

      Jeg har ikke lest det «Moldbug» skriver, men ut ifra det Hammerstad skriver så kan man forstå ham dithen at han
      oppfatter vår ideologi, vårt system, som noe selvforsterkende. Det finnes ikke noen onde krefter bak, men selve systemet er selvdrivende og selvforsterkende. Dette støtter jeg fullt ut. «Moldbug» viser også til Universitetet som det stedet som fostrer frem et tankesett som ligger til grunn for systemet, som opprettholder det og i dag, forsterker det. Også her er jeg enig, utover det at påstanden unnlater å vise til et viktig poeng, nemlig det at universitetet blomstrer ikke av seg selv; det fylles opp av mennesker som, siden de var barn,
      har mestret i skolesystemet. Det er med andre ord en klar kontinuitet i hele vårt utdanningssystem, en kontinuitet som sjelden blir snakket om.

      Tilbake med følelsen av stadig å stange hodet i veggen når man bedriver systemkritikk – det er hovedtemaet i tråden. What to do? Jeg er enig med Stolpnessæter; systemet bør ikke undervurderes, men heller ikke overvurderes. Men hva ligger så i det? For min del betyr det at man forstår systemets kraft som en kollektiv kraft, men at det er mulig å nå frem
      til individene. For meg personlig betyr dette at jeg har en stor tro på mennesket som sådan – og i en mer praktisk betydning; jeg tror at dialog kan utgjøre en stor forskjell!

      Også jeg erfarer til tider en vond desillusjon – en type håpløshet. Men overordnet sett, og jeg har jobbet med
      systemkritikk i mange år, så tror jeg fremdeles på det jeg liker å kalle «BROBYGGING».

      Å stille seg utenfor systemet, å kjempe for systemskifte så å si plassert utenfor systemet, synes for meg å være
      en type gammel strategi. Den tenkningen som vi lærer innenfor skole- og utdanningssystemet korresponderer med det vi kaller en vitenskapelig og sekulær tenkning – den hypotetisk deduktive metode. I sin essens består denne
      tenkningen i at man først samler fakta for så å etterprøve disse med for og i mot argumenter. Dette tilsier en fundamental opplæring i å posisjonere seg. Vi
      lærer å se alt i motsetninger. Synes for meg som at det å stille seg utenfor eksisterende system er en slik type posisjonering – en type oss mot dem type tenkning. Alt vi har sett av mer eller mindre revolusjonerende ideer de siste
      fem hundre år i vårt vestlige samfunn har bestått av å posisjonere seg til kamp mot andre politiske posisjoneringer.

      Hvis man anerkjenner at den tenkningen skole- og utdanningssystemet lærer oss ikke er tilstrekkelig, så vil
      man også i siste instans innse, slik jeg forstår det, at man også trenger helt nye strategier for å endre det bestående. Det betyr med andre ord at posisjonering ikke er veien å gå, men dialog i relasjonell betydning. Relasjonelt henspeiler på at alt henger sammen med alt og at skal vi komme noen vei, må vi bestrebe oss på forening! Vi må forsøke å komme hverandre i møte! Det betyr ganske enkelt at jeg tror det er veldig viktig at vi alle bestreber oss på å komme i dialog med mennesker som ikke tenker som oss. Å plassere oss selv på en tue som noe mer visjonært og noe bedre enn alle andre uten å forsøke alt vi kan for å komme i dialog med de innsiktene vi har, gjør oss ikke noe bedre enn dem
      vi i utgangspunktet kritiserer. Jeg tror det er svært viktig å innse at vår tids utpregede ideologer; Civita, venstreradikale og andre også sitter inne med en type forståelse av at de har sett lyset og gjør, på sin side, ikke annet enn å kjempe for det de tror på, det de tror er godt for menneskeheten.

      For øvrig er det noe veldig uforløst med ideen om å drive systemkritikk i dag, slik jeg ser det. Mange påstår seg selv å være systemkritikere, men svært få redegjør for, i klare
      ordelag hva slags ideologi/system de faktisk kritiserer. Dette synes å være vagt for mange – såpass vagt at det hele synes å bunne i en sterk misnøye uten at man har en klar forståelse av hva det er man er misfornøyd med. Kulturverk kan også til en viss grad plasseres her. Jeg har enda til gode å forstå hvordan Kulturverk definerer bestående system/ideologi.

      Kulturverk er derimot veldig tydelige på at de ikke har noe alternativt system å by på, de er søkende – dette er svært positivt! Men de, og mange andre har altså, slik jeg ser det, en del til gode når det gjelder å redegjøre for hva vårt bestående system/vår ideolog faktisk består av. Det er med andre to vidt forskjellige ting dette å definere det bestående og det å formulere noe som skal tilhøre fremtiden. Er man opptatt av systemkritikk må man også evne å definere hva det systemet man kritiserer består av. Ikke dermed sagt at man således må ha en alternativ fix ferdig løsning å tilby.

      Ved siden av å bestrebe seg på god dialog, å komme annerledes-tenkende i møte, tror jeg altså at det neste viktige
      skrittet for alle engasjerte mennesker i dag må bli å klargjøre, for seg selv og andre, hva det er man forstår med vårt bestående system. Det blir vanskelig for oss systemkritikere å komme noen vei hvis ikke vi har en nogenlunde felles
      forståelse og lik oppfatning av hva det bestående systemet består av.

      Å definere vårt system/vår ideologi er ikke enkelt! Jeg har jobba med saken hele livet, en bok foreligger om ikke
      så lenge. I høst hadde jeg kommet så langt at jeg nogenlunde klarte å formulere min oppfatning av vårt system/vår ideologi i en liten artikkel som Kulturverk tok
      inn :-) , men som finnes i en litt bedre oppdatert versjon her; http://ckfadum.blogspot.no/2014/08/et-konformt-samfunn.html. Jeg sier ikke at min definisjon er riktig, men jeg vil altså mene at det er viktig at vi systemkritikere, hver og en av oss forsøker å definere hva vi forstår med vårt bestående system/vår ideologi, og bruker det som utgangspunkt for videre dialog.

      • Jo Hammerstad

        Camilla Fadum: Jeg har lest den oppdaterte versjonen din av “Et konformt samfunn” og synes den beskriver vårt system veldig godt. Og jeg er helt enig i at nettopp denne typen tenkning, som søker å forstå helheten, i stedet for kun å kritisere enkeltdeler, er helt nødvendig skal vi ha håp om fundamental endring og meningsfull dialog. Noe av det jeg liker best i din kritikk er påpekningen av at selve tenkningen må revitaliseres, at der to sider står mot hverandre må vi bli flinkere til å søke oppover og finne løsninger på et høyere nivå. Jeg synes også det å søke å forstå posisjoner man står langt ifra, ja risikere sine egne fordommer og ideer i forsøket på å forstå noe utenfor, er helt essensielt for den som søker sannhet. Den som aldri på alvor har utforsket sin utside forstår heller ikke seg selv, og representerer egentlig ikke stort mer enn en mekanisk videreføring av de ideene man mer eller mindre tilfeldig har vokst opp med.

        Dessverre betyr “sannhet” for de fleste hva som fungerer sosialt og pragmatisk, og forholdene ligger ikke til rette for store erkjennelsessprang, til virkelig åpen tenkning. Den tenkning som lønner seg er den som forholder seg til vante spor, mens man må være svært dyktig eller heldig skal man finne en vei mellom en essensiell utsidetenkning og de økonomiske nødvendigheter. Én av de beste sidene med borgerlønn, et visst minimumsbeløp til alle i samfunnet, ville vært at det lettere kunne muliggjort en eksistens for de som søker kompromissløs sannhet, og som gjerne kunne levd enkelt bare de fikk lov til det.

        Nå kjenner heller ikke jeg Moldbug godt, men jeg tror nok han er begrenset av den sekulære, vitenskapelige tenkning du skisserer, og med et slikt utgangspunkt tror jeg det er riktig at resultatet vil kulminere i en oss-mot-dem-situasjon selv om dette ikke er Moldbugs intensjon. I grunn virker Moldbug naiv når han tror at en objektiv analyse av systemet grunnet i fakta ikke ville tolkes som en krigserklæring. Men utenfor-strategier i seg selv på ulike områder finner jeg interessante. Som det å skape egne skoler, egne fellesskap, egne økonomier som ikke trenger å stille seg mot noen, men kan stå frem som gode eksempler. I tenkningens domene har jeg tro på store visjoner, på å tenke utopisk. Jeg synes vi burde ta frem Platons dialoger igjen, som for eksempel “Staten”, og lære oss å tenke koherent og visjonært på samme tid. Poenget med det ville ikke være å kopiere det resultatet tenkningen ga i Platons historiske kontekst for så mekanisk forsøke å overføre det til en annen kontekst, men rett og slett å frigjøre tenkningen fra den konkrete kontekst for å begynne en gradvis bevegelse mot noe annet. Ethvert reelt alternativ til det bestående system i dag vil i første omgang være mer ideelt enn reelt, så filosofi er kanskje viktigere enn noen gang tidligere.

        Og vi bør selvfølgelig også hente inspirasjon også fra andre kontekster som i forhold til vårt samfunn er utopiske, som den tradisjonelle kinesiske, som du gir en fin presentasjon av i artikkelen du lenker til. Men enhver innhenting av inspirasjon fra andre kulturelle og historiske kontekster går gjennom tenkningen, så for meg virker behovet for filosofi veldig primært.

        Ellers tror jeg et av systemkritikkens største problemer i dag er at dens fremste representanter er preget av individualistiske ideer om geniet, og at de i stedet for å bestrebe seg på å kjempe sammen, konsentrere seg rundt det mest essensielle, alle ønsker å skinne, finne sin stil, sine egne begreper og nøkkelideer. Dermed blir det ingen samlet kraft. Men en intellektuell skole som har blitt enig i en del hovedpunkter, hvor man til en viss grad organisk kan finne en viss intellektuell arbeidsdeling, slik man i noen grad lyktes med i marxismen, det kan utgjøre noe mer formidabelt.

        Jeg håper at den fjerde politiske teori, som Alexander Dugin er den fremste representanten for, kan bli skoledannende på samme måte som marxismen var. Jeg synes det er en fin blanding der av koherent systemkritikk (det liberalistiske unipolare system) samt den typen åpenhet og kreativ galskap som gode, dristige, selvstendige tenkere kan føle seg hjemme i. Samt ikke minst en visjon av en verden rik på kulturer og menneskelige uttrykk, hvor det er rom for store ideer og fellesskap, i stedet for en global monokultur av isolerte individer i strid med hverandre.

        • Jeg har stor sympati med det du skriver Jo Hammerstad! Men.. :-) vil gjerne likevel få presisere at når det kommer til tenkning – som også du synes å oppfatte som grunnleggende – så synes vi å ha ulike oppfatninger av hva som skal til for å revitalisere tenkningen, samt også kanskje hva vi egentlig forstår med tenkningens vesen. Du snakker om «utsidetenkning», om det å tenke utenfor boksen hvis jeg forstår deg rett. Du foreslår løsning; folk må lese mer filosofi.

          Du støtter, slik mange på venstresiden gjør, borgerlønn. Din
          begrunnelse er at da kan mennesker som er opptatt av filosofi kunne få drive med den ellers lite innbringende interessen. Du mener altså, hvis jeg forstår deg rett, at vi trenger flere mennesker som fordyper seg i de store spørsmålene. Problemet, slik jeg ser det, er ikke at vi ikke har nok tenkere.
          Problemet er at de aller fleste tenker, grunnleggende sett, på en lite fruktbar måte i den forstand at tenkningen fanger oss i dyptgripende tankemønstre – gjerne fundamentalt etablerte motsetninger (vitenskapens differensiering) som vi ofte ikke er oss bevisst at vi orienterer oss etter. Motsetninger som er
          forutsetningene for minst 90 prosent av vitenskapelig humanistisk forskning i dag – og således for samfunnet generelt. Dette gjelder motsetningene mellom vitenskap og religion (religion i betydning alt som ikke har med den vitenskapelige positivistiske metode å gjøre), forholdet mellom det maskuline og det feminine, mellom kultur og biologi, mellom godt og ondt, mellom samfunn og individ, mellom høyre og venstre – for å ta de med mest grunnleggende betydning for vårt samfunn. Med den sekulære, vitenskapelige tenkningen opprettholder vi disse kunstig etablerte motsetningene, og vi går i stå.. for å si det fryktelig kort – og kanskje helt uforståelig for mange. Det beklager jeg, og vil bare i så tilfelle si; er man oppmerksom på motsetningene, så vil man se at de manifesterer seg i de aller fleste samfunnsvitenskapelige problemstillinger og politiske debatter.

          Mitt hovedpoeng i artikkelen «Et konformt samfunn?» er at den operative tenkningen i vårt samfunn er fundamentet for det konforme. Etter fire/fem hundre år med opplysningstid og vitenskapelig tenkning, er denne sekulære tenkningen nå internalisert hos alle oss i vesten. Det «Moderne Prosjekt» hviler på denne type sekulær tenkning. Som jeg forsøker
          å vise i artikkelen, så har de bærende institusjoner, parlamentarisme og kapitalismen, hele tiden fungert i henhold til denne type positivistiske tenkning. I dag fungerer alt og alle, både kollektivt og individuelt, privat og offentlig, i henhold til denne tenkningen. Når jeg snakker om et konformt samfunn, er det dette jeg sikter til – den sekulære tankegangen er nå
          internalisert i alt og alle. Å gjennomskue og å forstå dette er, slik jeg ser det, det grunnleggende kvantespranget vi alle må erkjenne, og ta fatt i, hvis vi skal komme noen vei. Systemet er immunt, selvdrivende og selvforsterkende. Med andre ord, neppe noe enkelte kloke hoder vil kunne klare å hamle opp med. Alle må med.

          Det vi derfor trenger, slik jeg ser det, er at vi kollektivt lærer å tenke annerledes. Det hjelper lite, slik jeg ser det, om noen særdeles intellektuelle sjeler sitter og tenker år ut og år
          inn. Jeg forstår tanken, og vet den er veldig godt ment!, men jeg må altså få si at en slik løsning, i bunn og grunn, egentlig ikke er annet enn en veldig så tradisjonell strategi; en type handling som, sorry, springer ut fra en veldig så tradisjonell og sekulær tenkning; dvs. posisjonerende og hierarkisk.

          Og da kommer vi til det innledende problemet; hvordan bryte lydmuren, hvordan skal vi som menneskehet klare å ta
          kvantespranget fra et system med en type virkelighetsforståelse til et annet system med en annen type virkelighetsforståelse?

          Jeg har ingen store formeninger om hvordan samfunnet – skolen for den sakens skyld – bør innrettes, det er ikke
          der jeg legger fokus. Det er sekundært, slik jeg har kommet til å forstå det etter lang vandring i skogen der jeg lenge bare så ett og ett tre. Det eneste jeg egentlig er opptatt av i dag, er at vi lever i et sekulært konformt samfunn. Jeg er ikke et sekund i tvil om at dette handler om hvordan vi tenker. Og hvor lærer vi å tenke? I skolen, selvfølgelig. Så for meg er det åpenbart,
          at hvis man ønsker å endre samfunnet, så finnes det bare ett sted å begynne; nemlig der problemene utarter seg i utgangspunktet. I skolen. Jeg vil altså mene at det å befatte seg med skole og alt som har med skole å gjøre – det har mange aspekter og dybder – er veien å gå.

          Hvis noen er interesserte synes jeg disse tenkerne har mye å lære oss;

          Max Stirner (hans pedagogiske tanker) Jacques Ranciere, Edward de Bono, Ken robinson, Ken Wilber og Charles
          Eisenstein. Jeg kunne vist til en rekke tekster og noen videoer av alle disse mennene…, men nøyer meg i denne omgang med denne videoen med Charles Eisenstein. Den sier ikke så mye om tenkning per se, men så gjør den det likevel…;
          http://charleseisenstein.net/project/deschooling-ourselves-2008/

          PS; Det er mulig at jeg er for pessimistisk i forhold til en rekke positive bevegelser vi ser i dag…dog, vi ønsker at de skal være varige og ikke bare midlertidige… og da står skole og utdanning alltid sentralt.

          • Jo Hammerstad

            Jeg vet ikke om folk generelt bør lese mer filosofi. Kun et fåtall har et sterkt filosofisk driv, og det er når de som ikke har et slikt driv skal beskjeftige seg med filosofi at man ender opp med en irrelevant, livløs intellektualisme, et spill med ord og konsepter, noe som fort skjer når filosofien blir akademisk. Borgerlønn ville gitt de få med sterkt filosofisk driv mulighet til å gjøre det de skal gjøre i stedet for å spille tiden sin på ting de vet de ikke skal gjøre. Filosofien var i utgangspunktet noe frie menn beskjeftiget seg med, og den kunne slik utfolde seg i henhold til tenkningens egen musikalitet. Den behøvde ikke å måtte tigge, forføre, eller forholde seg til byråkratiske rammer.

            Men alle burde uansett bestrebe seg på å tenke godt—jeg er ikke uenig med deg der. Eller i at vi kollektivt er fanget i et sekulært, positivistisk tankemønster med fastlåste motsetninger, som du skriver godt om. Nå ser jeg det ikke som noe mål å unngå å tenke motsetninger overhodet, men ved å bevisstgjøres på de vi ubevisst har kan vi selv velge hvilke tankestrukturer vi ønsker å beholde, endre eller forkaste.

            Vi har imidlertid ikke alle like stort driv mot å tenke utenfor systemet eller de eksisterende tankestrukturer. De fleste foretrekker den relative tryggheten den vante tenkningen og konsensus gir, og finner annen tenkning stimulerende kun i mindre doser, med mindre de skulle erfare en eksistensiell krise. I et sunt samfunn ser jeg ikke noe galt med dette, men verre er dette i et samfunn som vårt.

            De som i større grad evner å tenke utenfor systemet bør inspirere og veilede de som i mindre grad evner det mot en ny tenkning. Dette kan gjøres i et mangfold av unike situasjoner, og jo dypere og mer helhetlig man går til verks derfra, jo mer filosofisk blir denne tenkningen. Det handler kanskje mer om å forandre sin egen tenkning, forandre seg selv, og dermed naturlig gjennom sin væren, ord, eksempel, åpne opp for en annen tenkning enn om å skulle instruere ovenfra og ned. Man kan være dyktig til dette uten å ha lest filosofi, og man kan også ha lest mye filosofi uten å ha forandret sin tenkning, væren, eller blitt i stand til å forandre andre i det hele tatt.

            Når det gjelder intellektualismens problem vil jeg hevde at de klokeste ikke er de som har lest mest eller tenkt mest, men de som har det intellektuelle kompass rettet mot det mest essensielle. Ett nølende skritt i retning det mer essensielle er bedre enn tusen stolte, veltalende skritt til alles jubel om noe mindre essensielt. Et problem man imidlertid møter som tenker i dag er at man belønnes sosialt og økonomisk enten ved å holde seg innenfor et mindre essensielt område,—eller, for et fåtall med ekstra styrke, ved å utfordre det etablerte og søke mot noe frigjørende, men da som regel i en stil hvor man tvinges til å måtte skinne og forføre, skape noe originalt, unikt. Når flere slike originale, unike tenkere spriker i ulike unike retninger, med unike begrepsverdener og referanser, fører dette til større og større fragmentering. For tenkere som kommer etterpå står man ovenfor et større og større arbeid hvor man føler behov for å samle alle disse sprikende fragmenter for å kunne forstå det hele, et arbeid så omfattende at den intellektuelle får lite tid igjen til å se utenfor bøkene og virke i verden, eller i det minste tale med de som virker i verden.

            Filosofien burde etterstrebe enkelhet. Mer konsentrasjon rundt det essensielle, mindre kvantitet, mindre publikasjoner, mer stille, uanselig arbeid hvor man fjerner alt uvesentlig. Lese tusen bøker, men kanskje kun tale om én av dem, den som er viktigst. Eller tie hvis det ikke finnes noen musikalsk, god måte å tale om det essensielle på, og med taushet holde målestokken ved like. Ikke søke som mål i seg selv å overkomme andre tenkere for å skinne med noe unikt og originalt, men heller kanskje velge ut en tenker å være trofast mot, tenke koherent derfra, og kun fylle på med annen inspirasjon først når det er nødvendig. Strebe etter en kompakt stil hvor mye kan sies med få ord. Fokusere mindre på symptomer og mer på røtter. Bekjempe den hypertrofiske voksende intellektualismen med enkelhet, askese, og en visshet om at ethvert valg er et fravalg. Kanskje filosofien slik kunne bli mer aktuell, og et bedre forbilde.

            Innad i filosofien burde det være rom både for å vende seg vekk fra verden, og mot verden, ut fra hvilke oppgaver som er mest relevante for den enkelte filosof i en organisk sammenheng, men totalt sett burde den ha en ledende, inspirerende rolle i samfunnet i kraft av åndelig autoritet. En av de mest fundamentale oppgavene i samfunnet burde være å inspirere skolen og utdanningssystemet. Dette ville igjen føre til en revitalisert tenkning på alle samfunnets felt, inkludert innad i filosofien når i neste omgang enkelte fra en bedre skole ville velge å søke dit.

            Filosofien tenker en helhet der skole- og utdanningssystemet er en del, samtidig som den også tenker utenfor denne eksisterende helheten. Slik sett er filosofien mer fundamental, men de som søker mot filosofi og setter sitt preg på den har igjen blitt formet gjennom skolen. Når det gjelder hva som er viktigst å begynne med av filosofi eller skole vil jeg si at ulike personer har ulike interesser og oppgaver, og har man funnet sitt kall og engasjerer seg i den retningen så gjør man det som er viktigst. Jeg ser ingen motsetning mellom et samfunn der genuine filosofer har en sentral rolle, og et samfunn der alles tenkning frigjøres, revitaliseres gjennom utdanningssystemet, og jeg liker veldig godt tankene du har om dette.

          • Jeg tror jeg har sagt det jeg har å si, og har ikke noe mer å tilføre i denne omgang. Bare en korreksjon; Du sier; «Men
            alle burde uansett bestrebe seg på å tenke godt – jeg er ikke uenig med deg der.» Her forstår du meg feil. Jeg sier ikke at alle burde bestrebe seg på å tenke godt, jeg sier at svak tenkning er en del av systemet, sågar det fundamentale. Men jeg kan selvfølgelig ta feil..

            Tusen takk for supert ordskifte. Viktig og interessant tema!

          • cwe

            Av ren nysgjerrighet: Hvor finner jeg Max Stirners pedagogiske tanker? Jeg har skummet igjennom hans hovedverk. Er det spesielle passasjer i dette verket jeg bør lese godt?

          • Jeg vil heller anbefale denne den lille pamfletten kalt “The false principle of our education”.
            http://theanarchistlibrary.org/library/max-stirner-the-false-principle-of-our-education

      • cwe

        Jeg tror det er svært viktig å innse at vår tids utpregede ideologer; Civita, venstreradikale og andre også sitter inne med en type forståelse av at de har sett lyset og gjør, på sin side, ikke annet enn å kjempe for det de tror på, det de tror er godt for menneskeheten.

        Da såkalt «venstreradikal» er det nærmeste, mest generelle jeg vil kunne si om min egen posisjon som politisk og tenkende aktør her i verden, vil jeg gjerne protestere mot akkurat dette. «Tro», «det gode», og «menneskeheten» oppleves som abstraksjoner som for lengst er kastet på søppeldyngen av den radikale venstresiden—i hvert fall blant radikale som også leser noe filosofi (Marx, Nietzsche, Freud). Jeg tror det du peker på i større grad gjelder såkalte «venstreliberale», altså de som gjerne plasseres i sentrumvenstre i politikken, fra Krf til liberale SV-ere. Jeg tror jeg kan snakke for mange når jeg sier at jeg ikke føler meg spesielt hjemme i et slikt selskap. Det byr også på en viss ideologisk frustrasjon—fra venstre.

        Sånn forøvrig må jeg si at jeg ikke forstår mye av denne Badiou-teksten. Det er en ganske fremmed Badiou som presenteres her. Det er for så vidt helt greit, vi kan få svært mye forskjellig ut av en tenker som Badiou, som byr på et bredt spekter av tankestrømmer, men det kan kanskje gi nye lesere til Badiou er noe skjevt bilde. Jeg er ingen ekspert på Badiou selv—i tillegg er jeg noe skeptisk til Badiou som tenker—men jeg skulle gjerne sett et lengre svar fra noen som er mer kjent med Badiou sin filosofi.

        • Jo Hammerstad

          Skjønner godt du synes det er en ganske fremmed Badiou som presenteres. Teksten ble opprinnelig skrevet i en nokså smal bloggkontekst for en del år siden, mer som et inspirert forsøk på å tenke Badiou i en tradisjonalistisk kontekst, altså sammen med noen nøkkeltemaer hos tenkere som René Guénon (i bøker som Crisis of the Modern World, The Reign of Quantity and the Signs of the Times) og Julius Evola (Ride the Tiger), enn en leservennlig innføring i Badiou. Både i tradisjonalismens store historie og i nyere filosofi er det en fornemmelse av et endepunkt (tradisjonalismens endepunkt i Kali Yuga, Nietzsches “Guds død”, Heideggers “bare en guddom kan redde oss”), og begge steder har man i stor grad endt opp med å dvele ved dette endepunktet, som om inspirasjonen til å utfordre den gamle verden og fundere noe nytt ennå ikke er tilstede. Jeg forstår essensen i Alain Badious filosofiske prosjekt som nettopp det å overvinne angsten ved dette endepunktet, for så å gå videre og skape de verdenene vi ønsker. Det er en kreativitet, friskhet, intellektuell kraft i Badiou rundt dette å gå videre som jeg finner inspirerende. Og da jeg skrev teksten følte jeg et behov for å la disse ulike tankelandskapene møtes, Badious avantgardistiske filosofi, og tradisjonalismen, og se hva som kunne forløses. Det ble med dette nokså uklare utkastet, hvor en langt mer systematisk tenkning kreves skal man faktisk gå denne veien.

          Om det er verdt det vet jeg ikke. Fokuset mitt er andre steder nå, så for meg er det som om en annen person har skrevet teksten.