Den klare dagen

Cedric le Borgneles_Voyageurs

Tiden er inne, du er klar for å stå opp og begynne med noe. Det står klart for deg hva som må til og hvordan det skal utføres. Du dekker deg til med bomull og plast, og går over glatte gulv uten hinder. Mot en ny dag. Mot oppgaver og utfordringer som ligger der og venter på å bli mestret. Og det skal skje. Du vet at du er skapt for dette. Selv om du ikke liker det, innser du at din eksistens baserer seg på stadig nye dager med litt nytt og mye kjent innhold.

Av Edvin Hageskal, adjunkt

Veggene er trehvite, gulvet er gammelt og betydelig slitt. Dørene knirker, men du enser det ikke. Ikke fordi det ikke er av betydning, men fordi du har hørt det før. Å vite hva som skal skje, er ofte en god grunn til å ikke gjøre noe med det. Inntil i dag.

En lyd. Det ringer på en dør et sted over deg. En stemme. To. Du lytter for å høre om det er noen som kan tenkes å komme til deg etterpå, for blir det slik må du forandre dine planer for de neste fem minuttene, noe som også vil påvirke hvordan du i ettertid vil se på denne dagen. Men hvem er det? Stemmen er kjent, veldig kjent. Tonefallet er ikke lyst, men heller ikke svært mørkt. Det er en stemme du har hørt før, mange ganger, men du klarer ikke helt å plassere. Går ut.

Trappa er bratt. Hjørnet er skarpt, og som skapt for å kikke rundt. Blikket ditt vender seg rundt det, bortover bakken, opp den hvite veggen og når to personer. De ser ikke ut til å ha sett deg, de ser ikke ut til å merke at du eksisterer. Den ene har hvit, lang frakk med nedbrettet krave og sort bukse. Skoene er også sorte, men fargen er ikke lik den på buksa. Et uheldig valg. Den andre står med hodet ut av døråpningen, så du kan umulig se hva han har tatt på seg. Det er sikkert bomull og plast. Med ett snur begge seg mot deg.

Personen med frakk begynner å gå sakte bortover. Du ser ikke ansiktet hans med mindre han vil vise deg det, og luften har plutselig fått et tåkeaktig, hvitt slør som gjør alt vanskeligere. Rommet er smalt, og for å komme forbi, må han se på deg. Mens han går vender han sakte på hodet. Konturene blir tydeligere gjennom tåken, og du skimter ham bedre og bedre. Han går forbi deg.

GregoireMeyer1

Øynene hans møter dine. Blikket er varmt, men ikke kjærlig. Ikke stikkende, men heller ikke mildt. Som når et dyr ser på deg og du vet akkurat hva det vil. En slags merkelig strømning går gjennom kroppen i det resten av ansiktet åpenbarer seg gjennom det hvite tåkesløret. En god følelse til å begynne med, siden ensomhet ikke er et gode i verdenen utenfor det Perfekte. Men det gode erstattes av frykt og usikkerhet. En bunnløs angst brer seg gjennom deg. Og hva har du gjort siden dette skjer?

Du ser deg.

Hva du har gjort. Hva du ikke har gjort. Blikket som møter deg vil alltid være ditt eget. Men denne gangen skal du få noe mer konkret. Blikket hans er ditt, blikket ditt er hans. Kroppen hans er din, kroppen din er hans. Han er deg, og i dag skal du være med og se din egen usle dag utenfra. Dine valg. Dine gjerninger. Alt skal du være vitne til; han er deg og du er redusert til tilskuer. Han har tatt all energi du måtte ha og redusert deg til… ingenting. Bare for i dag. Bare så du skal få denne dagen. Denne klare dagen.

Han er deg.

Du vet akkurat hva han kommer til å gjøre. Det du ikke kjenner, er konsekvensene. Det er dem du skal se i dag. Med dine egne sanser skal du erfare hva dine handlinger fører til av sorg og glede. Et privilegium, men også en uhygge. Han vil vise deg alt. Det du kommer til å se, er likevel bare hva du burde gjort og hva du ikke burde gjort. Han går ut av bygningen og mot et menneske som står utenfor, litt til høyre for døra han kommer ut av og et stykke inne i bygården han bor i. Du kjenner ikke lukten av eksos og gammelt matavfall, men du vet at han kjenner den. Ingenting kan påvirke deg utenom gjennom ham. Du er maktesløs, men på et nivå ingen før har vært. Og du må godta det.

Mennesket er kledd i brune, utslitte klær, og går i ett med en slitt bygård. På venstre del av brystet er det store flenger i det brune stoffet, og det er vanskelig å bevege ermene uten å rive dem opp. Dette er den form for menneskelig liv han setter lavest. En skapning uten hans talent og uten evne til å mestre glatte gulv og eksistens basert på stadig nye dager med litt nytt og mye kjent innhold.

Falling Down

Mennesket ber ham om noe, men han bryr seg lite om det. Han åpner frakken, og fra høyre innerlomme tar ut noe som ser ut som en brun lommebok. Det er det. Tåken har lettet, og det er enklere å se nå. Han viser mennesket at lommeboka er tom, og mennesket forstår. Det ynker seg, som om det ikke klarer å akseptere at han ikke har noe å gi. I neste øyeblikk trekker det seg unna, og han går videre. God samvittighet. Mulighetene var ikke tilstede, og det kommer sikkert nye.

Du følger med mennesket inn i et hjørne enda lenger til høyre. Det legger seg ned bak en gammel, illeluktende kasse. Du bøyer deg ned og føler. Føler smerte og håpløshet. Mennesket ligger i fosterstilling og gråter stille. Du vet at du ville handlet som ham. Asfalten er slitt, men den delen av den som er hard er intakt; skrubbsår på menneskets hender og opprevne klær viser det. Du vil fortrenge det, men han tok tak og dyttet bakover.

Avskum. Vandal. Snylter.

Ved siden av ser du en blank glassflaske. Den rommer cirka en liter, og hadde verden vært god, ville den vært full. Men den er nesten tom, og derfor kjenner du menneskets tilstand der det ligger. Det har blitt stille nå, gråten har stanset. To av fingrene dine strekker seg ned mot halsen. Leter. Finner ikke. Gir opp. Det er over, og det er ikke første gang det skjer.

Du vil helst knuse flasken mot veggen og rope til den, forbanne og sverte den, drepe den med ord, men du nøyer deg med å ta den opp og snu på den. Fremdeles blank. Beveger flaskeåpningen mot nesen for å forsøke å fastslå innholdet. Slipper den i bakken. Bringebærsaft. Det er første gang det skjer. Men ikke siste.

Du finner ham igjen. Han sitter på en restaurant og spiser. Høyre hånd strekkes ned i venstre innerlomme. Og en sort lommebok finner veien opp av frakken.

Han går videre, du går videre. Om han er en skygge av deg, er det nå du som skygger ham. En lang, opplyst gang leder dere videre. Lysene sitter i taket, og skinner gult og sterkt. Gangen er lagd av murstein, hvitmalt murstein, og har mange svinger. Ingen av svingene er brå, men alle er der.

S. Caruso - Al Muere

Du kikker ned, og oppdager at dere ikke lenger befinner dere på en steinsatt sti. Føttene deres er dekket av et underlig, hvitt slør, et slør som selv det sterke, gule lyset umulig kan trenge gjennom. Det finnes en ende på gangen, men denne er ikke noe mål i seg selv. Det er ikke nødvendig.

Dere går mot en ansamling av lamslåtte som står og kikker opp i lufta. De gule lysene blir med ett erstattet av et mer blåaktig lys, og det tar ikke lang tid for dere å forstå at gangen har ledet ut av seg selv og inn i verden. Over de lamslåtte står et menneske på en høy klippe. Mennesket sier noe, og de ynker seg litt. Likevel virker det som om de er enige i det som blir sagt. Det er vanskelig å se mennesket på klippen, men det er der, og dets budskap er uten tvil tydelig nok for de som står under. Noen bukker, andre har bøyd seg ned på knærne, andre igjen ser bare hengivent opp på skikkelsen over seg. Alle vil vise at de er underdanige, at de respekterer og aksepterer.

Med ett er dere tilbake i murgangen. Den åpner seg opp mot et brunt rom dekket med mørke fliser. Det lukter sterkt av klor, og foran dere ligger grunnen. Den lysegrønne bunnen skriker mot dere at alt er slik som det burde være. Fra veggen slipper små glimt av lys inn gjennom høye, smale vinduer. Bassenget er fylt til randen av lekende barn, badeballer og flytemadrasser, luften er fuktig og klam, varmen flyter inn i nesen og ned til lungene som velvillig prøver å bruke den til noe fornuftig. Men det er vanskelig.

En gutt kommer opp av bassenget, han er tynn og blek, og i når han åpner munnen for å si noe er det bare så vidt han makter det. Stemmen er svak, men ikke hviskende. Den sier det den skal, men hadde den vært sterk, ville den vært overflødig. Det Perfekte ville vært nærmere da. Han nærmer seg. Stemmen blir tydeligere. Leppene beveger seg, og det er ingen tvil om at de bærer fram et budskap.

Rundt dere samler skikkelser seg. Tørre, kjølige skikkelser står og ser på gutten foran. De bærer på noen få håndklær. De bærer på enda færre vifter. De kikker nedover mot gutten og venter. Venter på at stemmen igjen skal få samlet nok krefter til å more dem. Gjør den det, vil dagen være vellykket, de kan dele ut sine håndklær, skru på sine vifter og forsvinne. Og det skjer.

The Day You Left by KODE LOGIC

Jeg vet vel egentlig ikke. Jeg kan være den du vil.

At du bestemmer og at jeg ikke tenker så nøye over det.

Nettopp som du vil.

Noen av barna nærmest bassengkanten får en vifte på deling. Gutten får en for seg selv. Håndklærne deles så ut til de som kommer seg opp av bassenget først. Hver og en av dem må love å ikke bli værende på land lenger enn at det er plass for skikkelser med vifter neste klamme dag.

Det hvite sløret som til nå har dekket føttene deres flyter nå oppover og dekker snart både deg og ham. En følelse av tretthet siger inn over dere begge, og du ser ikke lenger noen grunn til at dere skal være adskilt. Han legger seg ned på de mørke flisene. Du ser opp mot de høye, smale vinduene på veggen og finner ut hvor en skygge ville plassert seg. Øynene er lukket. Det skal ta slutt. Fra bassenget høres stadig mindre lyd fra de som fremdeles er i vannet.

Flisene er varme og fuktige.

 

Relatert

Essay: En mann, et liv og et luksushotell

EPILOG: En mann, et liv og et luksushotell

DET NAKNE MENNESKET

PENETRER DITT HJERTE

Passivitetens tidsalder eller hvordan leve bortenfor og med begrepene

Til slutt

Sunnheten til døden

Herr doktor, det er pent av Dem (om omgjengelighet)

Husk én ting, barnet mitt (om løgnen)

Innenfor og utenfor