Er noen fremtidshåp farlige?

cropped-post-apocalypse1 
Håp er en sterk kraft. Det trengs nå: Håpet om at fremtidens klima kan reddes uten altfor store katastrofer for menneskene og naturen. På verdens miljødag 5. juni ble vår evne til å håpe satt på prøve: Da kom nyheten om at tidenes høyeste CO2 -konsentrasjon i atmosfæren var målt på Svalbard. Verden har nå passert 400 ppm (deler pr. million), som er den grensen FNs klimapanel har satt for å begrense temperaturøkningen til 2 grader. Selv denne økningen kan gi et markert våtere og villere vær, og tipper vi over 2 grader blir skadene dramatiske. Dette ble det politisk debatt av samme dag. Selvsagt håper ingen at vi vil få ødeleggende naturkatastrofer. Alle håper på en løsning. Men framtidshåpet har mange ansikter, både blant politikere og allmennhet. La oss se på ulike typer håp. Er noen av dem farlige?

Av Sigmund Hågvar, professor emeritus i naturvern, UMB og Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi, UiO

Håpet som dagens unge skal hente kampvilje fra, må i redelighetens navn ta opp i seg sorgen over at så mye liv, så mange arter, så mye habitat, er gått tapt; sorgen over at vi så lenge har unnlatt å handle ut fra føre-var.

Det kunnskapsbaserte håpet. Miljøvernminister Bård Vegar Solhjells håp var at klimapanelets kunnskapsbaserte advarsler ble tatt på alvor. Det innebærer omfattende tiltak nå. Vi vet nok til å handle politisk, og hvis man likevel tviler bør ”føre var-prinsippet” støtte opp om handling. Kyoto II- avtalen er bare et lite bidrag, så det trengs en mengde lokale initiativer og tiltak. Land som viser vei kan inspirere andre. Dette er et krevende håp å følge opp.

Håpet om at forskerne tar feil. Frp- politiker Per-Willy Amundsen håpet at klimapanelets advarsler er overdrevet, og ønsket seg full sikkerhet om farene fra forskerhold før store tiltak ble satt i gang. Dette er det motsatte av ”føre var-prinsippet”, men i stedet å vente til temaet er ”ferdig forsket”. Han mente videre: 1) Det ikke er politikernes ansvar å frykte farlige klimaendringer. 2) SV har overdrevet faren. 3) Eventuelle tiltak som Frp likevel kunne støtte må ikke gå ut over folks frihet, men være ”positive” og ikke bestå i påbud eller forbud. 4) Tiltak må ikke gå ut over norske interesser og arbeidsplasser. 5) Norske tiltak monner uansett ikke, selv ikke samlede tiltak i Europa og Australia til sammen. Dette håpet krever lite av oss.

Håpet om at teknikken ordner opp for oss. Det ”teknologi-optimistiske” håpet er utbredt blant politikerne våre og ble presentert som APs håp av nestleder Helga Pedersen på Naturfilosofisk seminar 22. mai. Siden vi allerede har eksempler på god miljøteknologi, var hun optimistisk på at videre teknologisk innovasjon ville ta seg av fremtidens miljøutfordringer. Hun lanserte ingen store politiske grep for å motvirke klimaendringer, og presiserte at man måtte balansere hensynet til arbeidsplasser i vekst/vern-diskusjonen. Også dette håpet krever relativt lite av oss, siden vi lener oss på at teknologien trolig ordner opp.

Kan et fremtidshåp være farlig? Hvis FNs klimapanel har rett, og vi støtter oss på det absolutte flertall av klimaforskerne, er det første håpet meget krevende, mens de to andre håpene er farlige. Med nølende og puslete tiltak kan temperaturøkningen raskt nå to grader, for deretter å klatre enda høyere. Det verste scenariet er at vi når et såkalt vippepunkt hvor naturen tar over og kjører temperaturen raskt mange grader opp, fullstendig ute av menneskelig kontroll. Det blir en ufattelig global katastrofe. Ingen vet ved hvilken CO2 –konsentrasjon dette vippepunktet ligger.

Har vi da bare det kunnskapsbaserte håpet igjen? Vi mener ja. Et krevende håp. Som kan være lite hyggelig å forelese for ungdom. Man blir kanskje beskyldt for å skremme og overdrive, og for å belaste ungdommen med ubehagelige trusler. Men er det ikke etisk riktig likevel å gi dem et kunnskapsbasert og krevende håp, fremfor å presentere andre typer av lettvinte håp, som er farlige?

En utbredt oppfatning går ut på at atferdsendring bare kan motiveres ved å løfte frem muligheter, til forskjell fra å dvele ved det som virker skremmende. Men i tilfellet med klimaendringene som våre barn og barnebarn sannsynligvis vil oppleve, vil det grense mot det løgnaktige å anlegge et vinn-vinn perspektiv. Når det fremholdes at Martin Luther King sa “I have a dream”, og ikke “I have a nightmare”, så må det også minnes om at den mobiliseringen Churchills ord om “blod, svette og tårer” lyktes med å skape, hadde et entydig negativt fokus: vi samles i motstanden overfor det vi vil unngå for enhver pris, nemlig å underkastes nazistisk herredømme.

Selvsagt kan man vri på det og si at kampen mot nazismen var tuftet på noe positivt, i form av å stå opp for menneskeverdet og for en fremtid i frihet. Hva klimakampen angår, kan man tilsvarende si at den henter næring fra et håp om at våre etterkommere skal få like gode vilkår for livsutfoldelse som vi har hatt. Sammenligningen har imidlertid sine klare grenser. Håpet som dagens unge skal hente kampvilje fra, må i redelighetens navn ta opp i seg sorgen over at så mye liv, så mange arter, så mye habitat, er gått tapt; sorgen over at vi så lenge har unnlatt å handle ut fra føre-var. Hva dette innebærer er at jo flere som setter sin lit til håp a la Amundsen eller håp a la Pedersen, desto lenger utsetter vi den type radikale tiltak som alvoret i forskernes observasjoner tilsier. Dermed blir spørsmålet dagens voksengenerasjon må belage seg på å få: “Hvorfor gjorde du ikke mer mens det ennå var tid, gitt kunnskapen som fantes?”

Klimakatastrofe
Bildet er fra TV-serien Life after people, hvor fagfolk diskutere en verden uten mennesker etter en katastrofe

La oss se på det kunnskapsbaserte håpet. Det handler om å gjøre det nødvendige mulig. Ved hard prioritering er det både teknisk og økonomisk mulig for verden å redusere utslippene så mye som klimapanelet krever. Det vil klart lønne seg: Det blir langt mer kostbart å stadig måtte rydde opp etter skadene ved klimaendringer, enn å iverksette tiltak for å forhindre dem. Og det er faktisk politikernes ansvar å frykte farlige klimaendringer. Men det krever en helt ny type samarbeid: Politikerne må vise lederskap, og allmennheten må oppmuntre dem. For noen år siden var nordmenns klimabevissthet høy, men siden politikerne ikke tok tydelige grep, tror vel mange at problemene neppe er så alvorlige likevel. Politikere og folk bygger hverandre ned i stedet for å bygge hverandre opp. Kan vi skape et kollektivt, kunnskapsbasert håp, vil det ha stor kraft.

Slagordet fra ”Lokal Agenda 21” som lød ”Tenke globalt og handle lokalt” er god retorikk. Enda bedre er formuleringen ”Hvis du er en del av problemet, er du en del av løsningen”. Altså, felles problem kan løses ved felles innsats. Dette er håpets retorikk. Så håpet finnes. Men vi må rydde i håp-begrepet slik at de farlige, lettvinte fremtidshåpene blir identifisert og debattert.

 

Relatert
Stø kurs mot miljøkrise?
Fremtidens Norge
Collapse – horrorfilm fra din virkelighet
Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe
Debatt: Enken av Sareptas krukke – Norge er ingen uutømmelig oase
Grønne linjer – vi behøver en grønn revolusjon
Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

  • Håpet som dagens unge skal hente kampvilje fra, må i redelighetens navn ta opp i seg sorgen over at så mye liv, så mange arter, så mye habitat, er gått tapt; sorgen over at vi så lenge har unnlatt å handle ut fra føre-var.

    Svært lite tyder på at hverken de fleste unge, middelaldrende eller eldre lenger er istand til den form for kjærlighet til naturen som gjør både sorg og raseri over denne ødeleggelsen mulig. Sorgen, ja, kampvilje må kanskje ta den opp i seg. Men påfallende blir det, vil jeg påstå, om man ikke nevner sinne, raseri, og hat in exstremis som mobiliserende krefter. Ja, det er igrunn nærliggende å tenke at bare det mest intense hat kan stå i noe rimelig følelsesmessig forhold til slike ekstreme og uopprettelige ødeleggelser og den utestenging fra naturen som dette innebærer. Man har i siste instans med en form for domestisering av mennesket å gjøre som ikke står stort tilbake for kyr på bås eller burkyllinger som aldri ser dagens lys. Og reaksjonene på alt dette har jo snarere blitt flatere, mer avstumpet. Man har, for å si det slik, gått fra kjærlighet til naturen uttrykt som ønske om å verne naturen, til en narcissistisk, nærmest autistisk innstilling der man i høyden er opptatt av “miljøvern” forstått som vern om de omgivelser som kretser om en selvopptatt menneskehet. Aksjonene mot utbygging av fossefall her i Norge står jo sånn sett snarere som monument over en generasjon der det stadig fantes noen som var istand til å oppvise den kjærlighet til naturen som frihet, verdighet og respekten for livet simpelthen krever. Men så må man også spørre seg hvorfor den rådende innstillingen snarere synes avflatet, avstumpet. Selv tror jeg Herbert Marcuse var inne på det vesentlige her allerede for et halvt århundre siden:

    In this society, not all the time spent on and with mechanisms is labor time (i.e., unpleasurable but necessary toil), and not all the energy saved by the machine is labor power. Mechanization has also “saved” libido, the energy of the Life Instincts — that is, has barred it from previous modes of realization. This is the kernel of truth in the romantic contrast between the modern traveler and the wandering poet or artisan, between assembly line and handicraft, town and city, factory – pr oduced bread and the home – made loaf, the sailboat and the outboard motor, etc. True, this romantic pre – technical world was permeated with misery, toil, and filth, and these in turn were the background of all pleasure and joy. Still, there was a “landscape, ” a medium of libidinal experience which no longer exists. With its disappearance (itself a historical prerequisite of progress), a whole dimension of human activity and passivity has been de – eroticized. The environment from which the individual could obta in pleasure — which he could cathect as gratifying almost as an extended zone of the body — has been rigidly reduced. Consequently, the “universe” of libidinous cathexis is likewise reduced. The effect is a localization and contraction of libido, the reduction of erotic to sexual experience and satisfaction. Herbert Marcuse, One-Dimensional Man, p. 62 (1964)

    William Blake sa det på sin måte for mer enn to hundre år siden da denne katastrofen, som nå i det store og hele er fullbyrdet, bare var i sin begynnelse:

    And all the Arts of Life they changed into the Arts of Death in Albion.

    • ripss 2

      Jeg tror mange mennesker tenker og føler det slik som deg og meg, Steinadler. Men at de bærer sin sorg mer i det stille?

      For meg er det til og med blitt sånn at det å lese Kulturverks stadige alt for gode artikler som omhandler det heslige og også det som er vakkert, eller VAR, på vår nydelige planet, har blitt vanskelig. Jeg orker ikke vite mer. Og sorgen over alt vi har ødelagt med vår perverse oppførsel…er det noe håp igjen? Håp, håp om hva? At kanskje menneskearten snart forsvinner så planetens andre innbyggere kan få et liv?
      Mennesket, den ultimate drapsmaskin..
      Ingen områder på kloden vår er spart.
      Og masseturismen til arktiske strøk, når blir den en realitet? Når oligarkene har gjort seg ferdige først? Da overlates nok stedet til deres investeringsselskaper.
      Brozac er en jeg leser med glede. Han har et skarpt blikk for den menneskelige adferd som hans penn uttrykker til perfeksjon.
      Jeg tar med disse linjer fra ham, skrevet i en annen kontekst, men de passer også her.

      En merklig situasjon. Samfunnet kan ikke bevege seg tilbake og samfunnet kan ikke bevege seg fremover.
      Sjakkspillere kaller denne situasjonen remis og stiller brikkene opp paa nytt.

      Men hva vil det si? Vi har jo provd saa mange spill gjennom tidene og intet var perfekt, intet ville vare.
      Alt var haaplost og tapt paa forhaand. Bare se! Komunismen holdt intil de rikes kapital var brukt opp.
      Velferdstaten holdt saa lenge noen ville offre seg for et stadig mer difust felleskap. Og feudalsamfunnet?
      Det holdt saa lenge regenten hadde forstand.

      Saa hvor er det perfekte samfunn? Hvor er dette fatamorgana, dette herlige Shangrila vi saa lenge har jaget?
      Hvordan skal vi stille brikkene opp paa nytt? Hva skal denne gangen bli vaart forste trekk?
      Kansje svaret ligger i den naturen som har frembragt oss og som vi i vaar hybris stadig vil forbedre med et
      alltid like katastrofalt resultat. Saa er det ikke paa tide aa forlate vaare faafengte utopier? Burde vi ikke forkaste
      vaar utilstrekklige visdom og akseptere naturens?

      Bare se paa fuglene. Lykklige hopper de fra gren til gren. Helt gratis hakker de i seg mat her og der og resten av
      tiden sitter de aa synger, pusser vingene aa tenker. Og de tenker skjelden paa noen ideologiske forbedringer. Den eneste sosialdemokraten blandt dem er gjoken som legger sine egg i fremmede reder og lar andre gjore grovarbeidet. Men blandt fuglene er den visjonaere gjoken intet stort problem. Saa hvorfor er de visjonaere ideologene og smartingene alltid en katastrofe blandt menneskene?

      • Beklager, men jeg ble oppmerksom på denne kommentaren din først idag. I utgangspunktet kan jeg bare tale for meg selv. Men jeg mener ihvertfall at det er viktig at man legger til side hele tanken om at det finnes noe “vi” som har “ødelagt med vår perverse oppførsel…” og “i vaar hybris stadig vil forbedre”. Har du kommet så langt som til å føle det som du gjør er det alt i utgangspunktet en sterk indikator på at du har betydelig mindre ansvar enn de fleste. Hvorfor var det, for å si det slik, akkurat du som svarte meg ? Det er jo nettopp ikke tilfeldig.

        Om det skal finnes det minste håp så tror jeg for min del at man må begynne med å innse at man faktisk er “kringsatt av fiender”, i beste fall av et flertall av medløpere og svikere, og at det har vært slik veldig lenge, like siden begynnelsen av den “industrielle revolusjonen”. Derfor tok jeg da også med den linjen fra det diktet av William Blake. Veldig mye av problemet her har nettopp bestått i at folk flest overhode ikke har vært villig til å komme i nærheten av å ta inn over seg at man har med en form for ondskap å gjøre. Om man, som Blake, skal bruke religiøse begreper, er ‘satanisk’ det rette ordet. Men der er det jo heller ikke slik at det finnes noe åpenbart “vi” hvor hver enkelt av oss tar del i noen form for kollektivt ansvar. Hver enkelt – som overhode kan eller er i nærheten av å være villig – må reflektere over hvilke valg man selv har gjort, hva man selv har deltatt i. Og der sier det seg nesten selv at det er svært store forskjeller mellom folk. Selv vet jeg ihvertfall at selve de forestillingene om “økonomisk vekst” som i bunn og grunn alltid har dominert innenfor partier som Ap, Høyre og Frp, og tilsvarende i andre land, alltid har gjort det umulig for meg å støtte disse. Nettopp disse forestiillingene om “det rent økonomiske” er det noe grunnleggende ondsinnet og perverst ved. Den eneste mulige unnskyldning jeg kan se for slik adferd er evnt at man har med en form for utilregnelighet, “kriminell sinnsykdom” eller biologisk/genetisk degenerasjon å gjøre. Det kan man tross alt ikke se helt bort fra.

        Så spør jeg meg selvsagt om jeg ikke rent konkret kunne ha gjort mer selv. Men jeg tror også at denslags spørsmål lett kan bli en en avsporing. De politiske valgene er en såpass sterk indikator på hvor liten oppslutningen er om ethvert alternativ til den mer eller mindre rendyrkede, hensynsløse og – nettopp – perverse materialismen som disse partiene står for, at man med ganske stor sikkerhet kan fastslå at “vi andre” i praksis like siden William Blakes tid har befunnet oss i en tvangssituasjon der det var lite annet å gjøre enn å forsøke å overleve under de forhold som flertallet ved deres tilslutning til denne politikken har påtvunget oss.

        Var det opp til meg alene skulle jeg, for å si det slik, “rive ut hjørnesteinene” under dette byggverket øyeblikkelig. Såpass overbevist er jeg om at det nettopp er i et mer eller mindre fullstendig sammenbrudd at det evnt må ligge noe realistisk fundert håp.

        • Selv blir jeg stadig mer overbevist om at flertallet av befolkningen er drevet av en form for fremtidstro, og at slike som deg og meg blir sett på som en form for kjettere som bør bekjempes.

          Bloggeren Greer hadde i fjor en serie om fremtidstroen, som han innledet med essayet: – The Religion of Progress: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2013/04/the-religion-of-progress.html

          Kanskje er det til og med slik at nå som det kapitalistiske systemet og vekstdogmet er i ferd med å rakne, blir folk enda mer fanatiske i sin fremtidstro?

          Paul Krugmans lite fine angrep på Richard Heinberg og Post Carbon Institute kan tyde på dette: http://www.postcarbon.org/blog-post/2362632-paul-krugman-s-errors-and-omissions

          Aller verst står det selvsagt til med elitene, som kan sees som yppersteprestene og vokterne av vekstparadigmet, dette aller største dogmet som den rådende fremskrittstroen hviler på: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2014/09/dark-age-america-senility-of-elites.html

          At Krugman raser mot Heinberg og lille PCI i New York Times, blir i denne sammenheng ikke så underlig.

          Så ja, du og jeg er kjettere, og i sannhet omgitt av fiender!

        • ripss 2

          Ja, jeg har sikkert fortjent refs, dommen er falt, men hvordan må jeg sone? Fortell gjerne.
          Apropos de eldre. Der syns jeg du er for tøff og til og med arrogant. Mange eldre jeg møter i jobbsammenheng sier de ikke forstår samfunnet idag og at den beste tida har vært.
          Disse menneskene har vokst opp under en non-stop hjernevask. Arbeiderpartihegemononiet styrte de mediene som fantes. NRK, tv og radio. Avisene.
          Ingen opposisjon.
          Selv er fornøyd med 18 åringen. Hun er interessert i dyrevern, økologisk mat, arkitektur. En engasjert “tenåring”, snart voksen. En empatisk og vakker kvinne som ikke kler seg vulgært og hun er ikke en “kriminell” slik du nesten antyder. (De unge…bla, bla.)
          Jeg er en stolt mamma.

          • Med det jeg skrev mente jeg tvert imot at du så ut til dømme deg selv for hardt. Mulig jeg legger litt vel mye i det, jeg reagerer etterhvert veldig fort når ordet “vi” dukker opp i slike sammenhenger. Her altså ved først ved den setningen der du skriver “Og sorgen over alt vi har ødelagt med vår perverse oppførsel…”.Jeg kan jo ikke vite hvorfor du velger “vi” her. Men jeg får det altså ikke til å stemme med de holdningene som kommer frem i det du skriver. Det du skriver om datteren din bekrefter jo bare at du sikkert har overført mye av dette til henne. Som sagt, her tror jeg du må ha misforstått meg grundig.

            Det samme gjelder jo dette med at jeg skulle ha beskyldt “de unge” for å være “nærmest kriminelle” ? Det eneste stedet jeg bruker ordet ‘kriminell’ er jo der jeg skriver om en bestemt “rent økonomisk” innstilling som preger partier som Ap, Høyre og Frp. Det har ingenting spesifikt med “de unge” å gjøre. Men jeg mener, ganske riktig, at det store flertallet av befolkningen de senere tiårene nettopp har latt seg forlede av den prioriteringen av det “rent økonomiske” ved at dette i siste instans har handlet om å appellere til folks rent privatøkonomiske interesser og behov. Der skiller jo mange unge seg positivt ut ved at de har en tendens til å velge parti utfra andre idealer av det ene eller andre slaget. Isolert sett er det etter mitt syn feks positivt at det var stor oppslutning om MDG ved skolevalgene, og det selv om jeg (selvsagt) er svært uenig med dem når det gjelder innvandringspolitikken. En tendens til å gå inn i politikken av andre og mer idealistiske årsaker finner man ganske sikkert også hos AUFere, Fpuere og medlemmer i Unge Høyre. Men problemet er jo at det der ganske fort skrelles vekk når de bare blir litt eldre og må forsake noe – det være seg egenkomfort eller karrieremuligheter. Også her mener jeg at du må ha misforstått meg ganske grundig.

            Der jeg likevel mener at mange unge har blitt forledet og med ganske stor sannsynlighet har tapt noe viktig, det er ved den overgangen fra naturvern til miljøvern som foregikk for en 20-25 år siden. Det kan bare ikke være uten grunn at selve ordet naturvern mer eller mindre falt ut og i betydelig grad ble skjøvet til side av begrepet “miljøvern” – som jo i all hovedsak handler om vern av det miljø som mennesket er avhengig av for å opprettholde mer eller mindre den samme “egenkomfort”. Den vendingen fant sted samtidig med at Brundtland og andre som henne klarte å forlede folk til å tro at “økonomisk vekst” kunne være “bærekraftig”. Nettopp ved å konsentrere oppmerksomheten om “miljlø” fremfor natur sørget man her også for å avlede oppmerksomheten fra hva prisen for denne “bærekraftige veksten” ville være, om noe slikt overhode skulle være mulig – nemlig massiv ødeleggelse av naturlandskaper og utryddelse av dyre- og plantearter. Jeg tror få av dem som har vokst opp etter at den vendingen fant sted i noen større grad begriper hva som egentlig gikk tapt ved den avledningsmanøveren som Brundtland der i praksis begikk på vegne av den internasjonale storkapitalen. Men i den grad jeg har rett i at de unge i liten grad begriper hvor galt dette var, så ser jeg jo heller ikke mye grunn til å laste dem for det. Den vendingen bort fra naturen som etter mitt syn fant sted der er det nettopp i hovedsak “Brundtland-generasjonen” og de som er noe yngre enn henne som står ansvarlig for, dvs folk fra omkring slutten av 1930-tallet og frem mot dem omkring min egen alder..

            Selv våger jeg altså å påstå at jeg har oppgitt adskillig egenkomfort fordi jeg både har vært lite naturlig motivert til å gjøre særlig materialistisk orienterte valg og fordi jeg har en evne til å klar meg med temmelig lite. Sånn settt ser jeg i og for seg ikke den store fortjenesten i det. Å oppgi egenkomfort har kanskje nettopp vært litt for lett for meg. Tillater meg her å være litt personlig: En tannlege jeg engang gikk sa faktisk til meg at jeg nesten kunne tåle hva som helst. En psykolog jeg snakket med fortalte meg at jeg neppe visste hva det ville så å ikke ha det vondt ! Og likevel ler jeg når jeg tenker på det..

            Arrogant ? Tja, kanskje. Men du har ihvertfall misforstått meg på et par viktige punkter her. Uttrykt meg uklart ? Mulig, men usikker på det, tror ikke det, har faktisk litt vanskelig for å begripe hvordan du kunne misforstå meg så grundig.

          • ripss 2

            Jeg sender deg, virtuelt, de siste bærene fra hagen som fremdeles kan spises og smaker utsøkt – gule bringebær.
            Vil ikke gjøre dette for personlig, det er ikke interessant for noen, men det er riktig det du sier; jeg er nok svær hard med meg selv.
            En av grunnene til min fanatiske interesse for jordarbeid er nok også fordi dette blir en slags meditativ tilstand, altså en måte å finne fred på.

            Forøvrig er det med sjokk, men ikke vantro man kan lese om hvordan venstrefascister i Norge har forstått at de ikke har monopol på noe som helst lenger. Deres oppslutning er negativ og deres desperasjon svært tydelig.
            Deres ageringer for å senke kulturverk.com er motbydelige, kriminelle og også infantile.
            Jeg er glad redaksjonen valgte å publisere hva som foregår.
            La de stakkars fascistenes “LEK” henges ut og la deres fremferd avsløres.

  • Jeg ble nettopp klar over at Simon Michaux nylig har tilføyd en kommentar til sitt absolutt fenomenale foredrag: – Peak mining & implications for natural resource management:

    Her er hans kommentar:

    “Data has been collected since this was uploaded and this presentation has evolved. I now have data to show that the year 2005 was a turning point. Oil supply became inelastic and at the same time Chinese demand for raw materials accelerated. Metal prices (Au, Ag, Ni, Pb, Cu, Fe, Zn, etc) spiked and became very volatile. The 2008 economic correction of the GFC did not resolve these issues and return metal prices to the levels prior to 2005 nor did it create a new level of stability. This means that the underlying issues were not addressed and market speculators were not the controlling force.

    We are now 8-9 years into an era of industrial transformation. I believe this is a signature for the start of transformation as a consequence of Peak Oil. All of our resources are following this pattern. Peak oil is certainly not the only problem we are faced with. Our financial and economic systems are far too fragile and disconnected from reality to engage in the required industrial reform.

    There are some technological solutions which might help if applied correctly. The real constraint is now time. We are out of time. We really need 10-20 years to manage the transition after the political will has been established. These problems here now. Current political leadership are engaging in squabbling over the dregs of what resources are left and maintaining the status quo. We are using the last of the easy to get resources, to do the equivalent of straightening bananas. All of this indifference does suggest a certain outcome.”

    Foredraget anbefales på det varmeste, ønsker man en dypere forståelse av menneskehetens nåværende situasjon er Michaux av de beste!

  • Pål Steigan har publisert en meget viktig artikkel i dag.

    – Den sjette store utryddelsen er i gang – biologisk mangfold halvert på 40 år: http://steigan.no/2014/10/02/den-sjette-store-utryddelsen-er-i-gang-biologisk-mangfold-halvert-pa-40-ar/

    Her er et sitat:

    “Så lenge kapitalakkumulasjonen og dens eksponentielle prinsipp opprettholdes, så vil rovdriften pågå til hele det biologiske systemet vår sivilisasjon hviler på bryter sammen.”

    Kapitalakkumulasjonen er et dogme, det største dogmet innen kapitalismen, som bygger på framskrittstroen. Dette er en tro og et dogme, og fullstendig uten rot i virkeligheten. Jens Stoltenberg tror på det, Paul Krugman, Erna Solberg, ja alle våre ledere. De er fanatisk forblindet av denne troen, og leder oss alle syngende og dansende rett utfor stupet. Mine døtre har absolutt ingen framtid overhodet med slike ledere, og dette gjør meg så ondt at jeg finner ikke ord: http://media3.origo.no/-/cache/image/2676999_h3df6621b9f4e90ff031b_v1411536449_1024x1024.jpeg

    Bloggeren John Michael Greer har også et sitat i denne ukas essay som jeg beit meg merke i:

    «Industrial humanity’s attempted war against nature is as senseless as a plant trying to gain its freedom by pulling itself up by the roots.»