Unge matspirer skaper liv og røre – Slow Food Youth Network

Slow_Food_Youth_Network_Bergen

Slow Food, den verdensomspennende bevegelsen for lokal og livskraftig matkultur, har sådd spirer i Bergen, hvor Slow Food  Youth Network har startet et yrende lokallag. Jonas Zackrisson Torp legger de vestlandske rotgrønnsakene i en rikelig mengde meierismør. Martin Inderhaug strør en håndfull hjemmedyrket oregano på toppen. – Mer lokalt får man det ikke, sier Inderhaug.

Av Emma Gerritsen, skribent, vandrer, observatør, europeer, tidligere samfunnsredaktør i Samviten, 

– Det er så enkelt som at alle levende vesener har en verdi i seg selv. En urokkelig verdi som eksisterer også når vi ikke ser den. Poenget er hvis man ikke bruker lokale ressurser, går mangel på bruk av sådan på bekostning av andres lokale ressurser, nettopp fordi vi da er nødt til å utnytte andres lokale verdier. Det fører omsider til en ubalansert og urettferdig verden. Hvis man fokuserer på helheten kommer man ikke utenom de lokale verdiene

Det bankes på døren, og på kort tid blir peisstuen fylt med samtaler og latter. Det er en torsdagskveld tidlig i september, og de to 24-årige ildsjelene har bedt kjære og kjente på en “eat -in”, eller et slags vorspiel til Bergen Matfestival som starter dagen etter. Også jeg er blitt invitert, noe jeg sa ja takk til.

–  Folk blir stadig mer bevisst på miljø og helse, samtidig som mediene florerer av matindustriens groteske spill, forteller Torp.

Guttene er initiativtakerne til det første Slow Food Youth Network (SFYN) lokallaget i Norge. SFYN er en gren innen Slow Food-bevegelsen, det vil si et matmessig motsvar til fast food industrien, grunnlagt av italienske Carlo Petrini i 1989. Før han flyttet sørover for å lære seg enda mer om mat og drikke, har Torp har vært leder for Slow Food Bergen. Nå ønsker de å skape oppmerksomhet rundt lokallagets eksistens og vil benytte Bergen matfest til dette.

– Til tross for at mange mennesker jobber for en bevisst verden, er vi ukoordinerte. Derfor ønsker vi å skape en åpen arena for unge engasjerte mennesker, der vi kan samkjøre idealer, dele kunnskap og hente det beste ut av alt, forteller Torp, mens han rører rundt i byggryngryten.

Sannheten på bordet
Gløden i peisen holder høstkulden ute. Likeså er det hett rundt bordet. Praten går livlig om alt fra matpolitikk til hvilke råvarer som skal fortæres.

– Med tiden har vi distansert oss fra naturen. Det igjen fører til et spill uten samspill, der makten i samfunnet havner på stadig færre hender, dette gjelder ikke minst innen matindustrien, sier Inderhaug. Den alvorlige minen er ikke til å ta feil av. Han stryker seg over det blonde skjegget, mens blikket henger konsentrert i luften:

– Så lenge vi er naive nok til å tro at matindustrien vil oss godt, og ikke innser at deres eneste mål er å tjene penger, får vi som fortjent. Men hva gjør vi oss fortjent til da? Spørsmålet blir hengende i luften.

I Norge er det fire dagligvarekjeder som står bak 99 prosent av det norske dagligvaremarkedet. Med andre ord kanaliseres pengestrømmen og avgjørelsene om hva som skal være i butikkhyllene hos bare fire aktører. Mennene bak befinner seg på listen over Norges seks rikeste (les Martin Inderhaugs kronikk om det matmonopolet i BT).

Kvalitetsopplevelser
Mens glassene tømmes,  legges dagligvaremarkedet på hyllen. For nå skal det spises, og det av en rykende grønnsaksrett der hele høstens fargespekter er representert.

Jeg får vann i munnen, tenker jeg. Nei, rettere sagt mat i munnen, og nyter hver bit som om det var den første. Jeg lukker øynene og kjenner hvordan gulroten smelter på tungen, og med litt hjelp av jekslene omsider finner sin vei ned til spiserøret. Jeg merker at flere gjør det samme, i alle fall velger jeg å tro det. For her sitter syv mennesker, syv smakssanser og syv matopplevelser. Nærmere kommer man ikke den syvende himmel, tenker jeg, mens oppmerksomheten rettes mot neste bit. Eksepsjonelt.

Det er nettopp slike kvalitetsopplevelser de to studenter med gastronomiutdanning fra Univerità degli Studi di Scienze Gastronomiche (UniSG) i Bra i Italia, har lyst å dele med andre mennesker.

– Hvorfor ikke da ta i bruk måltidets samlingsevne og møtes over et måltid for å diskutere, slik vi gjør her i kveld? spør Torp, mens han andektig tygger på en rødbete.

De blå øynene blir tydelig fokuserte når han snakker om lidenskapen for vårt første fysiologiske behov; mat.

 

Slow_Food_Youth_Network_Bergen_4

En del av overskuddet etter matfest skal gå til å finansiere filmatiseringen av boken “Sannheten på bordet” av Niels Christian Geelmuyden

 

– Takk for markens grøde
– Selv om mat er utgangspunktet for Slow Food-bevegelsen, er det ikke kun mat det handler om. Det er kvalitet. Kvalitet på alle plan. En god, ren og rettferdig verden. Vi tenker mye på mat, men det er ikke alltid tanken som teller. Det vesentlige spørsmålet er om vi forstår maten, sier Bærumsgutten.

 Mens matpraten har gått, har tallerkenene omsider blitt tomme og magene fulle.

– Skål! Og takk markens grøde for dette herlige måltidet, sier en jente rundt bordet.

Inderhaug folder hendene sammen og fleiper:

– Nei, vi må takke Jesus.

Latteren fyller stuen. Utenfor er det blitt mørkt, men noen ser fremdeles lyset, i det en annen rundt bordet skyter inn:

– Har dere sett det todelte bildet der på den ene siden en velstående kristelig familie takker Jesus for maten, og på den andre siden ser man en liten gutt i filler ved navn Jesus på en plantasje et sted i Latin Amerika, som svarer “denada” (ingen årsak)?

Igjen blir stuen fylt med latter.

Ja, det handler om å forstå matens produksjonsforhold, tenker jeg. Jeg tygger på tanken mens natt skiftes til dag.

 

Slow_Food_Youth_Network_Bergen_5

Ingrediensene er valgt med omhu og kommer fra lokale produsenter. Majoriteten av produktene er sertifisert med debio sitt merke for økologisk mat

 Tenk globalt, handle lokalt.
I Bergen er matfestivalen i gang. De gamle, fargerike trehusene står på rekke og rad ved Bryggen, dag etter dag. En motsetning til presenningen, som er spent over og huser mer enn 90 produsenter i tre dager. Denne helgen er det Vestlandsbonden som dominerer matmarkedet i Bergen, og det åpnes opp for direkte kontakt med lokale produsenter. Torp og Inderhaug er likeså representerte og har stelt i stand 680 økologiske kalkunburgere fra Homlagården i Hardanger, som de skal selge i form av slow- food burgere med grønnsaks- og ostefyll. På denne måten ønsker de å få byens beboere til å bite på deres initiativ og skape engasjement, og de har like så godt plassert seg i midten av torget.

Torp står bak stekeplaten med plasthansker og forkle, og smører et rikelig lag med rødbetemos på burgerbrødet. Inderhaug har tatt på seg kokkehatten og tar imot pengene. Guttene får hjelp av ingeniørstudenten Kristoffer Hasund (23), og trioen har på seg t-skjorter med logo og slagordene “If you eat, you’re in”.

– Kalkunburger? Det har jeg aldri smakt før, sier forbipasserende, og ser forundret på guttene.

Han og følget stiller seg i køen og famler fram et par sedler  i bytte. Burgere blir delt ut i rikelige mengder, og det samme blir pamfletter, med informasjon om lanseringsmøte til SFYN Bergen i november.

– Alle er velkomne, sier Inderhaug, og smiler fra øre til øre.

Matfestivalen går sin gang, og guttene leverer, dag etter dag. Søndag ettermiddag er kun 30 burgere igjen, resten er utsolgt og et overskudd er resultatet. Guttene pakker sammen boden og legger pamflettene i en eske. Jeg hjelper til, og mens vi ruller, bretter og stabler sammen spør jeg;

– Hvorfor mener dere det er viktig med lokalmat egentlig? Inderhaug ser bort på meg, mens han bretter sammen noen grønne kasser.

– Det er så enkelt som at alle levende vesener har en verdi i seg selv. En urokkelig verdi som eksisterer også når vi ikke ser den. Poenget er hvis man ikke bruker lokale ressurser, går mangel på bruk av sådan på bekostning av andres lokale ressurser, nettopp fordi vi da er nødt til å utnytte andres lokale verdier. Det fører omsider til en ubalansert og urettferdig verden. Hvis man fokuserer på helheten kommer man ikke utenom de lokale verdiene, sier Inderhaug.

I Norge legges det ned i gjennomsnitt syv gårder hver dag, en utvikling som har pågått siden 90tallet. Matjorden reduseres og kun tre prosent av Norges areal egner seg til matproduksjon idag (les kronikk  her). I tillegg er landet under 40 prosent selvforsynt. Det er den laveste selvforsyningsgraden på flere tiår  (les artikkel på NRK: Under halvparten av maten er norsk).

 

Slow_Food_Youth_Network_Bergen_3

Mat med mer
Når dagen er blitt til kveld, står månen høyt på himmelen som en rund, glødende ost. Jeg trasker av sted for å møte den lille SFYN-gjengen på en restaurant i Vaskerelven. Vi avslutter der vi begynte, og en eat-out står på planen, bokstavelig talt.

Torp drar tilbake til Italia om noen dager for å fortsette studiene, og Inderhaug skal igjen dykke ned i filosofibøkene, etter å ha fullført bachelorgraden i Italia.

Begge guttenes bevissthet og lidenskap rundt mat har festet et spørsmål i meg: Hvordan startet det hele?

– Jeg har omtrent bodd på kjøkkenet helt siden jeg var liten. Interessen for mat har alltid vært der, men først da jeg gikk på NHH og skrev for skoleavisen ble jeg oppmerksom på bakgrunnen til matproduksjonen og råvarene, forteller Torp.

Jo mer han gikk i dybden på temaet, jo mer slo det ham at i alle de årene han hadde jobbet i bransjen, var det så godt som ingen som visste noe om råvarenes produksjonsforhold og opprinnelse.

– Og etter å ha tatt en telefon til Martin en vakker dag i februar bestemte jeg meg for å slutte på NHH og dra til Italia for å studere dette nærmere.

– Ja, Jonas ble glad i meg først, før han ble glad i mat, fleiper Inderhaug. Bergensdialekten er lett gjenkjennelig når han skarrer litt ekstra på r-ene.

– Det var nesten sånn det var, legger Torp leende til.

Inderhaug, på sin side har vært mer opptatt av det ernæringsmessige ved maten, og ble tidlig fascinert av biologien. Studiene i Italia førte til at han ble mer og mer opptatt av andre aspekter ved maten, og helheten.

– Jo mer man vet om utviklingen vi er i ferd med å gå i, noe som gjenspeiler seg uhyre godt i matindustrien, jo mindre tillit får man til menneskeheten. Eller bedre sagt homo sapiens, presiserer han.

– Derfor må vi samle alle oss som er litt interessert i mat. Man trenger på ingen måte å være lidenskapelig opptatt av det, slik vi er. “If you eat, you’re in”, og det er jo alle. Jeg håper å se mange på lanseringsmøte, sier han, og slår hendene sammen.

Måltidets samlingsevne har brakt oss sammen. I fire dager har vi utvekslet ideer, tanker og ikke minst mat. Vi går omsider hvert til vårt med magen full og mange tanker å fordøye.

 

Slow Food fakta :

  • Ble stiftet i 1989 av Carlo Petrini. Det startet som en protest mot at det skulle åpnes en McDonalds på spansketrappen i Roma.
  • Det er en ikke – kommersiell, dynamisk organisasjon med over 100 000 medlemmer i 140 land.
  • Slow Food Youth Network (SFYN) er en ungdomsorganisasjon innen Slow Food.
  • 1999: Det første Slow Food lokallaget i Oslo, Norge
  • 2014: Det første Slow Food Youth Network lokallaget i Bergen.
  • Prinsipper: God, ren og rettferdig. Matglede blir koblet til forpliktelsen overfor dyr, natur og mennesker.
  • Legger vekt på sosial og kulturelt fellesskap koblet til mat og matkultur.
  • UniSG i Bra, Italia har den eneste gastronomiutdanningen i verden med fokus på Slow Food.Slow Food Norge:  www.slowfood.no og facebook.com/slowfood.norge

 

Relatert
The Slow Movement – Langsomhetens filosofi
Slow Food, champagne, vin og rock’n roll
Sunn mat henger sammen med kultur og tradisjon
Fra jord til bord – Øverlandel Økohelg 2012
Ball – mat uten bullshit
Bier og blomster, bønder og business…and I think about love
Essay: Fremtiden tilhører gourmeten

  • Frode Strønen

    Fin artikkel om fine folk og flott tiltak. Lykke til!

    Men gitt at en også betrakter sjømat som mat, er denne setningen like feil her som i alle andre medier som skriver om lokalmat og selvforsyning i Norge:

    “I tillegg er landet under 40 prosent selvforsynt. Det er den laveste selvforsyningsgraden på flere tiår (les artikkel på NRK: Under halvparten av maten er norsk).”

    Norge er så velsignet med villfisk fra naturens side at vi kan dele lokalmaten vår med folk i hele verden. Tusenvis fra fiskere fra bygder fra svenskegrensen til russegrensen gjør det mulig å sende fisk til områder som har fått tildelt for lite fra naturens side. Det er Norges eldste eksportprodukt. Professor Frank Aarebrot hevder at uten eksport av torsk, hadde ikke Norge hatt det økonomisk/materielle grunnlaget for å bli en stat.

    Det er vanskelig å finne korrekte tall for Norges selvforsyningsgrad, men egenproduksjon/fiske + eksport – import er tallet minst 80% etter tilgjengelige kilder.