ET KONFORMT SAMFUNN?

Pushwagner_II

Det har, i de siste årene, vært en del påstander om at vi lever i et konformt samfunn. Representanter for både høyre- og venstresiden fremmer påstanden, og det er interessant å merke seg hva det er de legger i den. Enkelt forklart: For venstresiden handler konformitet om at vi, som samfunn, nå blir styrt for mye av markedskrefter. For høyresiden handler det om at vi blir styrt for mye av staten. Man er altså enig i at samfunnet er konformt, men man har ulik oppfatning av årsaker til at det har blitt slik. Disse ulike oppfatningene av årsaker til problemer kjenner vi godt igjen – de har ligget til grunn for all politisk debatt så lenge vi har hatt en statsmakt.

Av Camilla Fadum, driver bloggen Fra del til helhet

«Det er når enkeltindividene blir for like at samfunnet blir konformt. I lys av det tilsynelatende mangfoldet vi lever i, er det kanskje rart for noen at jeg likevel, på tross av mangfoldet, hevder at vi har blitt like. Poenget er at mangfoldet media viser oss bare er et ytre skall. Den likheten jeg snakker om foregår inni hodene på folk og er dermed ikke synlig i form av hudfarge, seksualitet, klesstiler og hvilken bil man kjører. Enda mer paradoksalt kan det kanskje synes, når jeg hevder at mangfoldet av meninger også er et typisk tegn på konformitet. Også meningsmangfoldet er et ytre skall.»

I Norge lever vi innenfor en styringsmodell som ofte blir kalt «Den nordiske modellen». I all hovedsak innebærer det at vi har en balanse mellom statlig styring og frie markedskrefter.

Spørsmålet om konformitet handler altså om, i den etablerte presse, hvilket politisk parti vi bør stemme på. Hvis vi som velgere opplever at samfunnet er konformt, blir vi henvist til å vurdere om det skyldes høyrepolitikk eller venstrepolitikk. Skulle vi komme frem til at markedet styrer for mye, så kan vi stemme for at staten skal få mer makt – og motsatt, skulle vi mene at staten styrer for mye, kan vi stemme på Høyre eller Fremskrittspartiet som vil fremme markedsløsninger for oss. Som velgere står vi overfor de samme valgene vi har hatt siden vi fikk stemmerett. Er det da slik at samfunnet like lenge har vært konformt? Hvis ikke, hva har nå i så fall endret seg?

Ser vi på valgmålingene er det vanskelig å se noe forskjell i hvordan folk stemmer. Balansegangen sånn sett, er like jevn som før. Da blir det naturlig å lure på om det er de politiske partiene som har endret seg.

Det blir ofte påpekt i dag at det kan være vanskelig å se forskjell på partiene. Forklaringen på dette er som regel at den politiske modellen vi har, fungerer utmerket. Vi er stolte av den nordiske modellen. Men når har det blitt slik at vi har blitt for mye enige? Må motsetningene mellom høyre og venstre igjen aktiveres? Igjen skal vi diskutere marked eller stat med ekte engasjement? Vil vi få et mindre konformt samfunn hvis venstresiden igjen engasjerte seg for en sterk stat? Eller motsatt, hvis høyresiden engasjerte seg sterkt for mer marked?

Etter min oppfatning er den etablerte presse ikke engang i nærheten av å se dybden i hva et konformt samfunn betyr. En viktig del av det som utgjør det konforme er nemlig de begrensede valgmulighetene vi velgere får. Valgmulighetene faller imidlertid inn i vår dypstruktur som nettopp handler om å opprettholde en balansegang mellom en politisk høyre- og venstre side. I grunnleggende forstand utgjør denne balansegangen – denne motsetningen – mellom arbeidsgiver/marked og arbeidstager/stat en viktig drivkraften for hvordan vårt samfunn opprettholdes og utvikles.

Den politiske drakampen mellom disse motsetningene er bare ett av flere eksempler på hvordan vårt samfunn hviler på motsetninger.

 

EN ANNEN FORSTÅELSE
For meg handler konformitet om noe mye mer dypereliggende enn liten politisk uenighet. For meg handler konformitet om at de aller fleste har tilpasset seg, og godtatt, samfunnssystemet og bidrar til å opprettholde det. Når vi snakker om et konformt samfunn kan det forståes som noe positivt, at samfunnet er entydig og helhetlig – at rammene ligger der trygt mens mangfoldet i befolkningen kan blomstre. Det kan også forståes på en annen måte; at samfunnsmodellen ligger forankret uten at menneskene innenfor systemet har mulighet til å påvirke det. Vi har blitt slaver av systemet, mens det burde være slik at systemet skal tjene oss.

Jeg forstår vårt samfunn på sistnevnte måte. Når jeg i mange andre sammenhenger snakker om at vi må bevege oss fra del til helhet, mener jeg at individene opprettholder sin slavestatus gjennom en tenkning som ikke evner å gjennomskue det dypereliggende systemet og hvordan det påvirker oss. For å gjennomskue og igjen bli herre over systemet, må vi fostre frem en tenkning som gjør det mulig for oss å se helheter.

Et samfunn består av enkeltindivider. Det er når enkeltindividene blir for like at samfunnet blir konformt. I lys av det tilsynelatende mangfoldet vi lever i, er det kanskje rart for noen at jeg likevel, på tross av mangfoldet, hevder at vi har blitt like. Poenget er at mangfoldet media viser oss bare er et ytre skall. Den likheten jeg snakker om foregår inni hodene på folk og er dermed ikke synlig i form av hudfarge, seksualitet, klesstiler og hvilken bil man kjører. Enda mer paradoksalt kan det kanskje synes, når jeg hevder at mangfoldet av meninger også er et typisk tegn på konformitet. Også meningsmangfoldet er et ytre skall. Det meningsmangfoldet vi ser i dag er av kvantitativ art, en overfladisk meningsbrytning som ikke trenger inn i de dypere spørsmålene som angår hva det vil si å være menneske og ulike virkelighetsforståelser. Vi diskuterer detaljer innenfor systemet, ikke systemet som sådan.

Med andre ord: konformitet handler for meg om en lav bevissthet om den ideologien som ligger til grunn for vårt samfunn. Mange erkjenner at vårt samfunn består av flere systemer og mange har god forståelse av hvordan de enkelte systemene fungerer i praksis, men at disse systemene til sammen utgjør en større helhet og har en nær relasjon til hverandre, er det adskillig færre som tenker over.

Det er nettopp relasjonen mellom de ulike systemene som utgjør vår ideologi. Og det er tenkningen vi lærer i utdanningssystemet som gjør at vi for det første ikke riktig ser relasjonene og for det andre, og viktigere, ikke riktig forstår hva slags overbygning som omgir oss og dermed ikke setter oss i stand til å ha en god demokratisk samtale om hvordan vi ønsker at samfunnet vårt skal utvikle seg.

pushwagner-cover-redesign

 

VÅR TENKNING
Troen på at den hypotetisk deduktive metode sitter dypt i vår sjel og preger hele vårt utdanningssystem (og samfunn). Opplæring i metoden begynner tidlig. Utdanning er, også historisk sett, i all hovedsak opptatt av etablert kunnskap. Man begynner fakta formidlingen innenfor en spesifikk faginndeling (differensiering og kategorisering) allerede første skoledag, sammen med en intens øvelse i stillesitting disiplin. På ungdomsskolen begynner man så smått med argumentasjon (motsetninger og posisjonering) og dette fortsetter til elevene enten slutter på skolen eller begynner på høyere studier. På høyere studier skal evnen til differensiering, kategorisering og posisjonering – kalt den hypotetiske metode perfeksjoneres ideelt sett. Dvs. evne til å samle inn all tilgjengelig data for så å drøfte basert på logisk tenkning. Sagt på en annen måte: Utdanningen har, siden opplysningstiden, hatt som hovedmål å forme menneskene til å passe inn i et såkalt sekulært samfunn. Det betyr et samfunn basert på logisk/rasjonell, og jeg liker å føye til rigid, tanke.

Essensen i logikk er identitet og motsetning. I språket skaper vi gjensidige ekskluderende kategorier som venn/fiende, godt/vondt, fint/stygt osv. Denne type motsetning kjennetegner all debatt og drøfting, og debatt og drøfting liker vi: I debatt/drøfting får vi bryne oss på et motsatt syn og vi kjemper kampen for å klare å overbevise en annen. Dette gir personlig tilfredsstillelse (vinne/tape, aggresjon, flinkhet, å score poenger) som driver motivasjonen til å utforske problemstillinger. Kan fungere greit, men like ofte handler det om egotripp. Svært få bringer inn argumenter som vil tjene motparten – og dermed blir man stående i opposisjon istedenfor sammen å overskride motsetningene å komme seg videre. Den populære ideen om at for og i mot argumenter skal føre oss fremover har svak kreativ kraft. Dette er fordi argumenter aldri var ment å være verken kreative eller konstruktive. Argumenter er ment å avsløre sannheten, ikke å skape den. Argumenter kan fjerne dårlige ideer og forbedre gode ideer. Men argumenter lager ikke nye ideer i seg selv.

Hva er det denne tenkningen opprettholder? Mitt utgangspunkt er at jeg i spørsmålet om hva kommer først; tenkning eller handling? – et ordentlig høna eller egget spørsmål, så er jeg personlig av den oppfatning at tenkningen kommer først. Det er vår tenkning som gir oss våre handlinger. Men når vi snakker om hva et konformt samfunn betyr, så handler det likevel primært om en sterk relasjon mellom tenkning og samfunnets institusjoner. Vi må forstå samfunnets konkrete oppbygning og innordning i relasjon til Metoden. Tenkningen opprettholder samfunnets konkrete rammer og samfunnets konkrete rammer opprettholder tenkningen.

Vi ser tenkningen som operativt fungerende i så å si alle sammenhenger. Vi ser den i våre institusjoner, vi ser den i det parlamentariske systemet, vi ser den i det kapitalistiske systemet, vi ser den i kriteriene presse og media legger for hva som er god journalistikk og vi begynner sågar å se den innenfor den private sfære også. Internaliseringen av en sekulær tankegang medfører at vi også i våre private liv og forhold posisjonerer oss og kjemper for vår egen rett som det mest naturlige i verden. Det er ingen tilfeldighet at skilsmissestatistikken er så høy.

 

SYSTEMET – rammene vi skal fungere innenfor.
Vårt moderne samfunn (det moderne prosjekt) er rent praktisk bygget opp omkring tre store ordninger; marked (kapitalismen), stat (parlamentarismen) og sivilsamfunn. De to første er bygget opp som systemer. Den tredje ordningen, det sivile samfunn, står som en motsats til, og hinsides, de to systemene. Det sivile samfunnet er stedet hvor vi vanlige mennesker ferdes og hvor folkets røst er ment å komme fra. Vi snakker om en motsetning/et skille mellom en offentlig (marked og stat) og en privat sfære.

 

EN IDEOLOGI TIL GRUNN FOR DET KONFORME
I dag har samfunnet mest rom for de som er spesielt gode på METODEN. Det er disse som blir premiert – først på skolen og siden i arbeidslivet. Det er den oppfatningen om at forskjellene og hierarkiene er både rettferdige, nødvendige og sågar tilnærmet naturgitte som utgjør kjernen i det konforme samfunnet. Men hvilken verdi vi tillegger menneskelige egenskaper og kvaliteter har lite med det naturgitte å gjøre. Det handler tvert i mot om politikk og en klar modell for hvordan et samfunn skal innrettes.

Vi ser med andre ord at både det kapitalistiske industrisamfunnet og skolesystemet skaper «vinnere» og «tapere», og at det synes å være en påfallende relasjon og sammenheng mellom disse to systemene. Begge systemene fostrer også frem eliter og legger til grunn nærmest det som mange oppfatter som nærmest naturgitte forskjeller og rettferdige ulikheter. Vi ser at vårt fundament aldri vil kunne gi oss et samfunn der alle faktisk er like mye verd. Systemene vil alltid fostre tapere.

Og således kan undertrykkelsen leve i beste velgående i vårt såkalte demokrati.

Til grunn for det konforme ligger altså en intrikat utformet samfunnsmodell som er vår ideologi – gjerne omtalt som Det Moderne Prosjekt. I lys av dette er det interessant å ha i mente det Zizek sier om ideologiens grep på mennesker; For Žižek er ideologi ikke de ideene vi stadig går rundt og snakker om og proklamerer, men den ubevisste tilslutning til det faktisk eksisterende. Ideologi er ikke å ha en bevisst plan og tro på, at ”samfunnet (det perfekte samfunn) er mulig” – at der er en virkelig­gjørelse eller innfrielse av alle våre evner og aspirasjoner på den annen side, men å leve som om, man tror på, at denne virkeliggjørelse allerede er realisert, så man ikke behøver forestille sig noe annet. Mens vi for eksempel livlig diskuterer, om X Factor er godt for fellesskapet eller forderver ungdommen, føler vi oss muligvis som engasjerte demokratiske borgere, men vår oppmerk­somhet er åpenlyst fjernet fra enhver virkelig demokra­tisk diskusjon. «Hvis man skulle gradbøye ideologi­ens grep om oss, ville man således kunne si at en tilstand er mere ideologisk, jo mindre vi finner anledning til å betvile rammene for vår sosiale realitet.»(Žižek, The Metastases of Enjoyment, 1994, 17).

Konformiteten kan altså sies å ha sine dype røtter paradoksalt nok i en frigjøringsideologi. Frigjøringen skal med andre ord ikke utvikles mens vi går veien, det skal gjøres i henhold til en allerede definert ideologi, planen er klar! Via vår ideologi – det moderne prosjekt – skal altså alle mennesker, i hele verden, frigjøres. Det er i essens det globale prosjektet.

Pushwagner_III

 

MOTSETNINGENE
Hvordan ser samtalen ut i et samfunn der tenkningen er fundert i rigid logikk, og hva slags utvikling gir det? I stor grad handler det om motsetninger. Overalt, og på alle nivåer, ser vi motsetningene.

Den mest fundamentale motsetningen er det skillet som i opplysningstiden ble opprettet mellom vitenskap og religion. Man kan si at denne motsetningen utgjør selve fundamentet for vårt vestlige samfunn. I dag er religion og åndelighet så å si helt og holdent overlatt til den private sfære. I det private kan alle sitte på sine egne tuer og tro og mene akkurat hva de vil, men i det offentlige skal den logisk-rasjonelle metode gjelde. Dette betyr at vi har fått et såkalt sekulært samfunn. Et sekulært samfunn betyr normalt et offentlig samfunn der all dialog og debatt føres, og all problemløsning skal skje, i henhold til den vitenskapelige metode (tenkning).

Tenkningen vi lærer og anvender i vårt system er med andre ord bygget på motsetninger. Således aksepterer vi, uten videre, skillet mellom vitenskap og åndelighet, men ikke bare det; vi orienterer oss i verden i henhold til en rekke med mer eller mindre fundamentale motsetninger. De mest fundamentale motsetningene er motsetningene mellom vitenskap og religion, mellom høyre og venstre, mellom kultur og biologi, mellom mann og kvinne, mellom individ og samfunn og mellom godt og ondt.

All debatt springer ut fra noen få, men fundamentale motsetninger. Hvis vi hadde forstått at det finnes en relasjon mellom hvert motsetningspar og at motsetningene er likeverdige, så ville vi for eksempel ikke måtte bruke mye tid på den fullstendig meningsløse kjønnskampen.

I meningsmangfoldets tid velger imidlertid mange å kalle seg pragmatikere. Og vi ser da også det som kan fortone seg som en overskridelse av tradisjonelle motsetninger. Vi ser at høyre og venstresiden møter hverandre i politikken, vi ser at feminismekampen i stor grad regnes for avleggs, vi ser at samfunnet tilsynelatende ikke lenger griper inn i folks liv, men at folk kan mene, tro og si stort sett hva de lyster. Min påstand er at vi her ikke ser noen reell overskridelse. Vi ser at det i realiteten er foretatt et kollektivt verdivalg der den ene siden av motsetningene har tapt kampen mot den andre. Vi har fått et konformt, verdslig, maskulint, kapitalistisk styrt samfunn. Det frie individ har aldri vært en større illusjon og de åndelige, feminine og omsorgsfulle trekkene ved vårt samfunn er i ferd med å bli noe en person eventuelt besitter i den private sfære forbeholdt sine nærmeste. Som kollektive kvaliteter er de ikke lenger eksisterende. Isteden ser vi en sekulær mentalitet, en materialistisk mentalitet, som nå kan sies å være på god vei til å ha blitt internalisert i oss alle. Dette innebærer, i dypeste forstand, at vi vi ikke lenger bare anser ting som varer, men at vi nå kollektivt er i ferd med å begynne å oppfatte også kunnskap og mennesker som varer. Dette tilsier, i sin tur, til sammen det mest bekymringsfulle av alt: En stadig nedvurdering av menneskeverdet – noe som kommer klart til uttrykk i en konsensus rundt abort- og eutanasi spørsmålene. (se min artikkel: http://ckfadum.blogspot.no/2014/03/reservasjonsrett-og-menneskeverd.html)

Denne tenkningen, denne sekulære tenkningen, gjennomsyrer nå vårt samfunn. Etter fire hundre år med opplæring har nå denne tenkningen trengt inn i vår sjel. Vårt samfunn (institusjoner) bygges opp, reguleres, kontrolleres og fungerer i henhold til denne tenkningen. Hvor vi enn snur oss blir vi utsatt for en rigid-logisk tenkning, og man kan dermed begynne å se at den sekulære, også kalt materialistisk, tenkningen har blitt internalisert i våre sinn. Det har blitt vår mentalitet. Vårt samfunn har blitt sekulært – det har blitt konformt. Det trengs liten ytre kontroll enn så lenge, men det snakkes oftere og oftere om at land i Vesten utvikler seg til å bli betydelige politi- og militær stater (Giorgio Agamben skrev glimrende om den moderne sikkerhetsstaten i Le Monde Diplomatique nr. 1 2014).

 

HØYRE OG VENSTRE I POLITIKK OG PRESSE
Både høyre- og venstre siden i norsk presse er klart preget av å være underlagt vår ideologi – den humanistisk-positivistiske-materialistiske konsensus. Venstresiden inntar stadig sin påtatte kampposisjon mot den kapitalistiske overklassen – og tror stadig på at rop om rettferdighet skal gi oss en nødvendig balansegang mellom arbeidere og arbeidsgivere. Denne klassiske posisjoneringen er helt i tråd med tenkningen vi lenge har dyrket og hvordan den passer godt med ideen om hvilke strategier som må til for å få samfunnet til å fungere. Hierarkiene som skole og kapitalisme har iboende, blir aldri snakket om overhodet. Noen egentlig systemkritikk kan vi se langt etter. Venstresiden forblir en solid konform deltager i samfunnet og opprettholder like mye som noen det moderne prosjekt/vår ideologi.

Når det gjelder høyresiden; Om konformitetsproblemet er et problem slik de sier at det er, er jeg i høyst tvil om. Ingen er så fremskrittstro og optimistiske, og således opptatt av å bevare det bestående, som Høyresiden generelt og nå med den stadig mer dominerende tenketanken Civita. Stadig vekk hører vi uttalelser fra den kanten om at aldri har vi hatt det så bra som vi har det nå, og politikken de forfekter handler ikke om å endre det bestående, men å effektivisere det hele. For høyre betyr «nye tider» en effektiviseringens tidsalder. Alle som ikke henger med på alle New Public Managements effektivitetsmodeller og nye teknologiske løsninger, er gammeldagse.

Det er ikke nytenkning å effektivisere gamle løsninger, det er ytterligere tiltak for å bevare noe veldig gammelt og tradisjonelt.

Således er det ikke gitt å forstå hva høyresiden generelt egentlig snakker om når de uttrykker bekymring for at samfunnet har blitt konformt. Det er høyst tvilsomt at de ønsker velkommen noen problematisering av vår ideologi, systemkritikk, i all den tid Det Moderne Prosjekt – vår ideologi – er innrettet på en måte som primært handler om å opprettholde den bestående kapitalistiske ordenen. Det kan videre således synes som om de rett og slett er blendet av en tro på at bare samfunnet blir helt og holdent styrt av markedet, og at den onde staten endelig blir fjernet, eller rettere – fungerer som en tilrettelegger for det frie marked, så vil vi kunne begynne å nærme oss nirvana.

I henhold til tradisjonell, og stadig like aktuell, høyretenkning skal altså markedet løse opp det konforme samfunnet og det er veldig nærliggende å tenke at når høyresiden snakker om et konformt samfunn, så sikter de til manglende evne til teknologisk eller medisinsk innovasjon. De ønsker seg mange nye versjoner av Bill Gates. De ønsker å dyrke frem de ‘spesielle’ talentene på skolen, dyrke frem flere enere, som kan forske seg frem til flere nye teknologiske eller medisinske fremskritt. Fremover, fremover! Vi ser en sekulær tro – som i prinsippet er like stor grad metafysikk og tro som en hver gudetro er en tro.

Ingenting galt med teknisk og medisinsk innovasjon, men teknisk og medisinsk innovasjon og utvikling uten moralsk og etisk bevissthet og utvikling (les demokratisk utvikling – demokratisk i ordets rette forstand) kan faktisk fort tenkes å ende i katastrofe. Hva med mennesket? Hva med mennesket som tenker, føler, reflekterer, filosoferer? Hva med fellesskapet, omsorg, nærhet, varme? Hva med det mennesket som ikke tenker teknologisk og medisinsk innovasjon og økonomisk profitt, men som har andre, og vil mange av oss mene, vel så viktige kvaliteter og kvalifikasjoner.

Inntil ganske nylig har vestens parlamentariske situasjon med høyre og venstre i kamp, og debatt mot hverandre, fungert balanserende. Grovt sagt kan vi si at høyre har stått på arbeidsgivernes og kapitalismeinteressens side, mens venstresiden har kjempet for at arbeiderne ikke skal bli utnyttet, ganske enkelt kjempet kampen for en rettferdig fordeling av arbeid utført i et industrisamfunn. I hele den vestlige demokratiske verden har vi sett at denne balansen har resultert i en relativt god fordeling av godene. Inntil nylig var levestandarden til å holde ut for de fleste, ingen sultet og de fleste hadde råd til en sydentur eller to i året.

Saken er imidlertid at med ren høyretenkning så gjør vi ikke annet enn å føre det kapitalistiske elitesystemet (moderne variant av føydalsamfunnet) videre fremover i en litt mer avansert versjon. Og på venstresiden har 68-erne fått massevis av kulturell kapital, de har inntatt lederposisjoner og trives godt der – mindre enn noen gang ønsker de å utgjøre noen reell opposisjon.

 

HVA ER PROBLEMET MED Å LEVE I ET KONFORMT SAMFUNN?
Utover de overnevnte grunnleggende og eksistensielle problemene som tilsier at vi er inne i en vond sirkel som det vil være svært vanskelig å komme ut av – det må på en eller annen måte trigges frem et mentalitetsskifte for å bryte ut, handler det selvfølgelig også om hva slags samfunn og utvikling et konformt samfunn gir. Man kan gjerne si at den tradisjonelle forståelse av rasjonell tenkning og intelligens har bragt med seg mye bra og som kan beskrives som den “moderne verdigheten”. Man må også gjerne mene at vi må fortsette opplæring i logisk intelligens. Det mener jeg. Men å stoppe opp der, ikke evne å åpne for alternative intelligenser, synes ikke å være veien å gå fordi det kan heller ikke være tvil om at den tankeprosessen, og våre ideer om fornuft og sannhet, som har drevet vårt samfunn fremover siden opplysningstiden også har sine klart mørke sider. Og den mørke siden angår intet mindre enn spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Den tradisjonelle rasjonelle og logiske tanke gir oss teknologi og institusjonelle systemer, men den gjør oss svært svakt rustet til å takle utfordringer som angår det å være menneske og lav forståelse av mellommenneskelige relasjoner.

Det mest dramatiske uttrykket for dette i dag ser vi kanskje på det internasjonale nivået i geopolitiske spørsmål. Når vi selv er et konformt samfunn preget av betydelige «blindspots» i forhold til egen ideologi og ute av stand til å «se oss selv utenifra», utøve systemkritikk på en sunn og fruktbar måte, så er det ikke til å undres over at vi blir fordomsfulle i forhold til andre ideologier. Når vi ikke forstår oss selv, hvordan klare å forstå andre?

Når det gjelder utviklingen av det å være menneske, menneskets bevissthet og forståelsen av relasjoner mellom mennesker (og land), synes vi med andre ord å stå bom fast; Fortsatt kriger vi, terrorismen truer oss. Fortsatt ser vi pendelen mellom fattig og rik svinge som før, fortsatt duger ikke utdanning av våre barn og unge. Vi ser rusmisbruk, høye selvmordsstatistikker, øket salg av lykkepiller, ungdommen dropper ut av skolen, ensomhet, vold, mord og kriminalitet, spiseforstyrrelser, epidemier, øket fattigdom, rasisme, fordommer, likestillingsproblematikk, økologiske katastrofer, kriminalitet, finanskriser og grådighet. Det kan være verdt å minne om Albert Einsteins ord; «alt har forandret seg, bare ikke vår tenkning» og føyde til: «vi kan ikke løse problemer med samme tenkning som har skapt problemene.»

Pushwagner

 

HVORFOR FINNES DET LITE SYSTEMKRITIKK?
Som jeg sa innledningsvis; mangfoldet vi erfarer i samfunnet i dag er bare skinn. Vi debatterer alt mulig rart, men lite eller ingenting av det vi prater om går i dybden i spørsmål som angår hva det vil si å være menneske og hva slags samfunn man alternativt kan ønske seg. En liten intellektuell gruppe i Danmark som kaller seg Center for Vild Analyse sier det på denne måten i boken «Ideologi er noget bras» (Se; http://www.centerforvildanalyse.dk/taschenspiel/ideologi-er-noget-bras/):

«Vi kan f.eks. forestille oss å være frie og moralske vesener som saktens (personlig) kan være uenige med regjeringen eller gå inn for en klimavennlig omstilling til grønn energi så lenge det ikke for alvor påvirker våre egne liv. Kritik­ken er gratis, så lenge det ikke for alvor koster oss noe, og vi kan alltids unnskylde vår egen manglende radikale handling med de forhindringer som hindrer ordentlige mennesker å gjøre det som er riktig (det er regje­ringens, de rikes, de fattiges, de arbeidsløses, innvandrer­nes skyld etc.). På det bevisste plan kan vi således være meget kritiske og hevde at det er alt mulig galt med det bestå­ende, samtidig som vi i virkeligheten godt vet at det ikke riktig er noe alternativ som vi for alvor kan bakke opp om. Denne kritiske holdningen legitimerer for oss å bevare bestående samfunnsmodell – en modell som tilfeldigvis gir oss heldige, vestlige borgere i de midterste/øverste sosial-klas­ser, et relativt godt liv.»

Men like fullt finnes det nok en del mennesker, også innenfor det etablerte, som ser og forstår at også vi lever innenfor en ideologi og i større eller mindre grad forstår svakhetene med denne. I følge en av vår tids mest innflytelsesrike tenkere, Jürgen Habermas, har vårt demokrati problemer i dag. Hans løsning er å åpne for flere arenaer for dialog og debatt, men noen rammer må vi ha. Hvis ikke vil frigjøringen det Moderne Prosjekt har i «tankene» gå tapt. Hva er disse rammene? Jo, det er Stat og Markedsordningene – og disse industrielle systemene må vi alle – det sivile samfunnet, inkluderte deg og meg, forholde oss til med en såkalt rasjonell kommunikasjon. En kommunikasjon basert på den logisk, rasjonelle tenkningen. Med innføringen av internett har Habermas imidlertid endret holdning til hva det er som utgjør en trussel for demokratiet. I dag handler det om for mye sivil innblanding, for mye mangfold i den offentlige dialogen. Derfor ser vi at mange i dag hever røsten for å stramme inn på bruken av den hypotetiske deduktive metode både i skole, på universiteter og i den offentlige dialog. Hos Habermas ser vi altså en uttrykt forståelse for vår ideologi, men ingen reell systemkritikk.

Å være tro mot dette moderne prosjektet, vår ideologi, er en klar forutsetning for å kunne komme til enhver lederposisjon i vårt samfunn. Først og fremst er det således antagelig gyldig å påpeke at vår ideologi har blitt en Sannhet med stor S. Vårt samfunn/vår ideologi er den beste i hele verden, og mange tror oppriktig og inderlig, i en mer eller mindre bevisst tilstand slik som ekstreme tilhengere av ideologi gjerne gjør, at de vet best og således at alle midler helliger målet. Men det er heller ikke slik at alle er blendet av ideologien, flere og flere kritiske røster kommer til; dog nesten samtlige godt plassert utenfor det etablerte.

Men denne bekymringen hører vi sjelden noe om i den etablerte presse. Hvorfor ikke? Er det ingen innenfor det etablerte som forstår?

Pushwagner_IV

Mitt inntrykk er at det i utgangspunktet handler mest om ignoranse og uvitenhet – men med erfaring begynner mange å ane at noe kanskje ikke stemmer, men da har det blitt for sent. Man sitter der med store økonomiske forpliktelser – det blir lett å ty til bedagelig fortrengning (gjerne med populærpsykologi- og andre hjelpemidler, og således ende opp med å bli ‘den feige’ som Per Fugelli har snakket om (se; «Norge er blitt et feigt land».). Men det er også verdt å være klar over at til grunn for denne feigheten antagelig også ligger en sterk sosial og eksistensiell angst. Man vil nødig defineres ut av det gode selskap (den humanistiske-positivistiske-materialistiske konsensus). Og det er forståelig – man står i en helt reell fare for å miste alt, bortsett fra sin integritet, men man kan som kjent ikke leve særlig lenge på integritet og luft alene.

Vi blir oppdratt til å posisjonere oss, både via vår tenkning og i forhold til hvordan skole og samfunn er innrettet, og dermed så å si ute av stand til å fatte helheter, til å se oss selv uten i fra. Tenkningen vi lærer på skolen fra første skoledag handler om kategorier og motsetninger. Folk flest finner det således naturlig å posisjonere seg i tidlig voksen alder, tilsynelatende helt naturlig, i en tilgjengelig posisjon (gjerne den foreldrene var i) og blir der, på godt og vondt, resten av livet – det være seg en høyre- eller venstre posisjon, en Kristen posisjon, en vitenskapelig posisjon eller hva det nå enn skal være. Istedenfor å heve blikket – å se på helheten – engasjerer de fleste seg i det de kan best.At alle i vårt samfunn utdannes til spesialister – forskere, økonomer, leger, lærere, snekkere osv., er kanskje den viktigste årsaken til at vi ikke evner å bedrive noen reell systemkritikk. Å heve blikket er altså et blikk som skal ta mange hensyn, og å si noe om det innenfor vitenskapens krav til dokumentasjon er et enormt arbeide som antagelig overskrider hva ett menneske kan få til i løpet av ett liv. Vi har derfor ett problem når det konforme samfunn forteller oss at bare utsagn som til gangs er vitenskapelig dokumentert, er for gyldige å regne. Vi trenger positivismens etterrettelighet, men vi trenger også noe mer. Dette «noe mer», som kort sagt innebærer en fundamental overskridelse av skille mellom det subjektive og det objektive – både når det gjelder forholdet mellom forsker og forskningsobjekt og når det gjelder forholdet mellom det objektive og det subjektive i selve kildene, har blitt forsøkt innført i vitenskapen av vitenskapsteoretiske retninger som kalles «Den doble Hermeneutikk» og «Postmodernismen». En slik overskridelse krever vilje, evne og tid til refleksjon.

Disse retningene har imidlertid møtt hard motstand, tilhengere blir i media beskyldt av velrennomerte professorer for å være fiender av fornuften. En viss skepsis er fornuftig, faren for utbredt relativisme er reell, men ingen grunn til dermed å hive barnet ut med badevannet. De to alternative vitenskapelige retningene innehar innsikter som kan spore til et dypere erkjennelsesnivå, eller bevissthetsnivå, om man vil. Men tradisjonalistene har vunnet frem – barnet har forsvunnet med tidevannet – det er det positivistiske vitenskapsideal som fortsatt skal gjelde. New Public Management og de såkalte «Kvalitetsreformene» er nettopp praktiske administrative tiltak for å verne om tradisjonell metode i utdanning, forskning og samfunn. For forskernes vedkommende gir det blant annet tellekant systemer for å måle produktivitet. Med et slikt effektiviseringstiltak blir det sjelden tid for noen dypere refleksjon. Et siste punkt som må nevnes er at 90 prosent av all forskning er oppdragsforskning. Innenfor en slik type forskning er det sågar ikke behov for dypere refleksjon.

Men det som likevel kanskje er mest betenkelig i dag er den likegyldigheten som synes å råde. Man kan klart få den oppfatningen i dag at mange ikke ønsker å ta noen posisjon i det hele tatt; og lever i stedet etter det nye slagordet som fint kan etterleves med en selvopplevd moralsk selvfølelse intakt i et velutviklet materialistisk velferdssamfunn samfunn; «Enhver er sin egen lykkes smed, og klarer du deg ikke så er det ditt eget problem». Man plasserer seg på sin lille tue med likesinnede og lar resten av verden fare sin egen sjø.

Kunst av Pushwagner

 

MODIGE NYTENKERE
Men det finnes noen få modige nytenkere i vårt land, og i Vesten generelt, som tør å stå frem å fortelle om det de ser når de med et våkent blikk vurderer vår ideologi og hvordan den virker på menneske og samfunn. Hvor er så de? De er ikke enkle å få øye på, de færreste har hørt om dem. De fleste foretrekker å holde seg i sine små lukkede fora blant likesinnede i påvente om at folk skal våkne opp å oppdage dem. Noe få enkeltpersoner våger seg ut i avisenes åpne nettsider. Hvorfor er de så vanskelig å få øye på? Grunnen er ganske enkelt at de ikke slipper til i den etablerte pressen.

Etter min mening bør den offentlige dialogen snarest begynne å stille spørsmål som: Hva er egentlig det Moderne Prosjekt – vår ideologi? Hva vil det si å leve innenfor en humanistisk-positivistisk-materialistisk konsensus? Hvilken overordnet ramme kan kampen mellom høyre og venstre plasseres innenfor? Hvis man virkelig ønsker å gjøre noe med konformiteten, hvis man virkelig oppfatter konformitet som et problem, må man være villige til å ta skrittet utenfor posisjoneringene å se litt på hvilken ramme disse plasseres innenfor. En slik tankehandling er det som kalles systemkritikk. Jeg tror også det er viktig å påpeke at for at systemkritikken ikke bare skal forbli kritikk, så må den gjøres om til allemannseie. Det kan med andre ord ikke bare være noe obskure filosofer driver med i marginale tidsskrifter med mer eller mindre forståelig terminologi.

Ingen vet hva fremtiden vil bringe, men det bør i det minste foregå en dialog om det. Det er svært merkelig og svært betenkelig at vi innenfor et såkalt fritt demokrati ikke evner å føre dialog om egen samfunnsoverbygning og fundament, der mange – selv etter ti, tolv års skolegang, eller mer – ikke engang synes å innse at også vårt samfunn styres etter ideologiske føringer. Bare dette i seg selv er faktisk en mere enn god nok grunn til at konformiteten bør konfronteres.

Alle bilder ved Pushwagner

 

Relatert
“Konspirasjonsteori” – det magiske ordet som struper samfunnsdebatten
« Jeg vil at alle skal tenke det samme» – Intervju med Andy Warhol
Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?
Storebror og lillebror ser deg
Apolitical Intellectuals
Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte

  • “De ønsker seg mange nye versjoner av Bill Gates. De ønsker å dyrke frem de ‘spesielle’ talentene på skolen, dyrke frem flere enere, som kan forske seg frem til flere nye teknologiske eller medisinske fremskritt. Fremover, fremover! Vi ser en sekulær tro – som i prinsippet er like stor grad metafysikk og tro som en hver gudetro er en tro.”

    Godt skrevet! Bloggeren John Michael Greer utdypet fremskrittstroen i en hel essayserie i fjor, hvor essayet “The Religion of Progress” innledet det hele: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2013/04/the-religion-of-progress.html

    “Saken er imidlertid at med ren høyretenkning så gjør vi ikke annet enn å føre det kapitalistiske elitesystemet (moderne variant av føydalsamfunnet) videre fremover i en litt mer avansert versjon.”

    Skarpt observert! Selv trodde jeg inntil nylig at kapitalismen var noe som hadde evolvert naturlig, inntil jeg leste følgende intervju med Douglas Rushkoff: http://hilobrow.com/2011/11/04/douglas-rushkoff/

    Så nå forstår jeg at kapitalismen er konstruert som en form for moderne føydalisme, for å gi elitene tilbake sine privilegier, som de var i ferd med å miste i seinmiddelalderen. Forøvrig en blomstringstid!

    Er virkelig enig med deg i at mantraet fra Cevita og andre om at vi aldri har hatt det bedre, begynner å gå meg på nervene. De må i så fall definere mennesket som en maskin, og hverken som biologisk eller åndelig vesen!

    Har nettopp gjort ferdig en foto-illustrasjon av Christopher Alexanders “A New Kind of World”, som jeg har satt opp for publisering hos p2p-Foundation 5. august:

    – A world in which we experience, daily, our unity with the universe

    – A world which is made like nature – and in which we are daily making nature

    – A world in which the daily process of making, adapting, and deepening is a vital part of our lives

    – A world in which there is something to believe in – not a religious thing – but a believable vision of God as the unity behind all things which guides us and impels us to act in certain ways. God not conceived of as a construct of any organized religion, but as a fact of nature and its wholeness.

    – A social and political world which contains (and explicitly provides) the freedom for us to act in this way – something we rarely have today

    – A world in which we feel the cultural trace of human beings before us who made and loved every part

    – A world in which we value ourselves according to the beauty of the places we have carved out, and modified, and taken care of, and in which we have woven our lives together with that of other people, animals, and plants

    – A world in which buildings are shaped according to these principles, and laws governing the shaping of buildings in this way, are the laws most precious to us, and those to which we give most weight

    – A world in which we have an entirely new understanding of what it means for the world to be sustainable: not a technical matter, but a matter in which respect for the whole governs

    – Above all, there is a world in which meaning exists. The deadly and frightening state in which we do not know why we are here, is replaced by a world in which there is a natural and accurate and truthful picture — an answer to the question ‘why am I here’ – one that is not made up, but that stems from and accords with the true nature of things.

    Som du påpeker i din artikkel har vi de siste 400 år blitt innprentet med et mekanisk verdensbilde, etter Descartes etc. Personlig føler jeg dette som et tungt åk over skuldrene hver dag. Cevitas verden er ikke min verden. Jeg drømmer om en alexandrinsk verden, som er en helt annen verden enn dagens virkelighet(-sbilde)!

  • Det kommer forhåpentligvis klart frem over at jeg forsøker å påpeke hvor enormt viktig skole og utdanning er. Denne artikkelen http://ckfadum.blogspot.no/2014/06/skole-og-byrakrati.html kan kanskje utdype litt sånn rent praktisk.

  • SML

    Her kritiseres hele vår samfunnsoppbygning, både venstresiden og høyresiden i norsk politikk. Hva er egentlig alternativet forfatteren ønsker seg? Hvordan skal et samfunn fungere som “frigjør” oss fra systemet? Skal vi ha et velferdssamfunn for eksempel? Skulle tro at forfatteren er en beinhard liberalist, men slik Civita omtales tror jeg ikke det stemmer.
    At det skal være vanskelig å komme med systemkritikk synes jeg er en drøy påstand. Det har vel aldri vært enklere i dagens Norge. Om den etablerte presse ikke trykker dine innlegg må vel heller være fordi det du skriver og det du mener ikke er særlig enkelt å hverken forstå eller fordøye.

    • Hei SML, jeg klarer ikke riktig å ta deg alvorlig i og med at du opptrer anonymt. Jeg skal forsøke å svare deg på dine spørsmål hvis du viser oss hvem du er :-) Jeg mener, du sier jo at det så er enkelt å drive system-ktritikk – så hvorfor anonym? Mvh Camilla

      • Umma Gumma

        Anonymitet på nett er en bra ting etter min mening. Det har vel ingenting å si om jeg heter Kåre eller Kari, eller om jeg er 20 eller 60 år, arbeidsledig eller aksjemegler. Om du får mitt fulle navn vil det likevel ikke si deg mye. Diskuterer man med en anonym har man ingen fordommer eller forutinntatte holdninger, noe som faktisk kan føre til en bedre og mer saklig diskusjon. Jeg skjønner at sterke meninger kan få konsekvenser både karrieremessig og sosialt, men det betyr ikke at det ikke er mulig å drive systemkritikk. Ta Fjordmann for eksempel. Skjønner godt at han valgte å være anonym, men det hindret ikke ham å drive systemkritikk. Poenget er vel heller at man må være tydelig og klar og ha noen interessante meninger. Det jeg etterlyste av deg er om du har alternative løsninger til hvordan et samfunn skal fungere. Det er greit å kritisere, men kommer man ikke med et alternativt syn fremstår kritikken mer som klaging, noe som ikke er like interessant.

  • SML (se kommentar under), som Camilla Fadum var inne på og som du nå selv igjen eklatant bekrefter, så har frie ytringer sin pris. Men vi synes at ditt spørsmål uansett fortjener et lengre svar, fordi kritiske røster er viktige om alternative syn skal vinne frem i en offentligheten, selv om du eventuelt oppfatter det som «klaging». 

Mange lever i en forestilling om at man har full ytringsfrihet i Norge uten helt å forstå hva begrepet innebærer. Du velger å være anonym, noe vi har full forståelse for, men da har du bekreftet konformitetens grunnleggende konsekvens, nemlig at den alltid går på bekostning av ytringsfrihet i større eller mindre grad. Man tilpasser seg. Det finnes vel knapt noe land som faktisk har full ytringsfrihet, men det finnes ulike grader av hvor mye og på hvilke områder ytringsfriheten begrenses. Og grader av konformitet finnes i alle samfunn, om ikke kunne de ikke kalles samfunn. Det kritiske punktet her, er at vi lever i et samfunn som hevder diversitet og meningsmangfold, men som på mange områder viser seg å være temmelig ensrettet. lite mangfoldig og ikke minst veldig overfladisk i sin offentlige diskurs omkring vesentlige samfunnsspørsmål. Det vil si, de blir tabloidiserte.

    Konformitet handler og om mye mer enn juridisk ytringsfrihet, noe som Camilla Fadum tar opp. Det handler om hvordan enkeltmennesket og en befolkning forholder seg til fundamentale samfunnsstrukturer, sosialt, kulturelt, religiøst etc. Å kritisere en rådende samfunnsstruktur impliserer heldigvis ikke at man alltid må ha en ferdigpakket dogmatisk samfunnsløsning fra A til Å.

    Å fremme alternative tanker som vi har gjort her på KV i stor grad, handler ikke om en ideologi, en tanke, eller en stemme, men at man skal gi rom for å tenke høyt, stort og kritisk. Det bestreber vi her på KV. Vi finner det som artikkelforfatteren problematisk at de fleste debatter og diskusjoner i offentligheten er overfladiske og lite årsaksorienterte.

    Man diskuterer ytre fenomener, symptomer og konsekvenser igjen og igjen (les: problemer), som i en sirkel. Et eksempel: Hver valgkamp tas de samme saker opp igjen med små endringer (helse, skole, eldre, hørt den før?) uten at man tar tak i saker som faktisk har fundamental betydning for fremtidens samfunn både lokalt, nasjonalt og globalt (det kan være relatert til økologi/naturgrunnlag, ressursforvaltning, befolkningsvekst, internasjonalt bindende avtaleverk, utenrikspolitikk, samfunnsøkonomiske modeller etc.).

    Når alternativer ikke luftes fordi mennesker velger å tilpasse seg rådende konsensus, så er konformitet ikke bare et individuelt problem, men et alvorlig samfunnsproblem. Det betyr at potensielle løsninger og alternativer som kan legge grunnen for en bedre og mer bærekraftig fremtid uteblir. Det er alvorlig.

    Partiene konvergerer i stadig større grad, dikotomien og skillelinjene høyre–venstre får stadig mindre mening ettersom de alle forvalter rådende system med mindre endringer innenfor en kurs som man ikke avviker. Ja visst er de valgt, men det betyr ikke at de er representative for det reelle meningsmangfoldet i befolkningen, eller i det egne partiet for den saks skyld. Mest slående er dette i utenrikspolitikken, som man faktisk på Stortinget tross regjeringsskifter sier «ligger fast». Men den ligger ikke fast hos store deler av den norske befolkningen, og opp mot halvparten av nordmenn i statistiske undersøkelser har vært mot Norges deltagelse i kriger som Afghanistan og Libya. Likevel finnes denne sterke stemmen ikke sin politiske representasjon. Og siden stadig mer av norsk politikk påvirkes av globalisering og overnasjonale avtaleverk, er det påfallende at «utenrikspolitikken ligger fast». At en kraft dominerer politisk, er selvsagt, men at motsetninger som finns uteblir i den politiske kampen tyder på en konformitet og konsensus som er strukturell og ideologisk mer enn den er demokratisk fundert. 



    Nina Witoszek uttalte nylig i Aftenposten: 



    «- Du trekker paralleller mellom Norge og kommunistiske regimer. I Dagbladet i 2006 skrev du at den norske offentligheten er selvsensurerende og fanatisk opptatt av «godartede mantraer».

    – Norske intellektuelle er som et korpsorkester hvor alle spiller sammen. Så kommer en nevrotisk Woody Allen-karakter, altså meg, og spiller falskt. Da reagerer alle. I Norge skal man være glad i friluftsliv og spasere entusiastisk med ens tuba. Her minner Norge meg om kommunismens harmoniske imperativ, hvor alle er tvunget til å fortrenge motsetninger. Av og til skriver jeg imot meg selv bare for å skape dissonans.»

    

http://www.aftenposten.no/kultur/Nina-Witoszek—Intellektuell-i-paradis-7638458.html#.U-Vv4kiKeaY

    En rask titt i media bekrefter at i tillegg til den gigantiske overvåkningen som skjer både gjennom sosiale medier og stater (som USA/NSA), så overvåker vi i stadig større grad hverandre privat, og stadig mer i jobb/karrieresammenheng.
    Du og de fleste andre forstår at mennesker endrer sin måte å opptre på om de vet at noen ser på deg og følger med deg konstant. Først bevisst, så internaliseres det, og man maskerer seg ubevisst. I Orwells 1984 er det en interessant detalj om hvordan TV–skjermen som finnes i hvert eneste hjem er toveis, du ikke bare ser på den, men den ser på deg. Dette er ikke lengere en dystopi, men realitet.

    Les gjerne:

    http://www.kulturverk.com/2013/07/01/storebror-og-lillebror-ser-deg/

    Alt du gjør på nettet uten tung kryptering lagres. Det meste vil selvsagt være totalt uinteressant for en stat, men mye vil være interessant for å avdekke dit forbruksmønster og vaner. Og selvsagt er det naivt å tro at ingen skal kunne benytte slike data i en politisk sammenheng. Men det mest problematiske med dette er at mennesker etterhvert bedriver selvsensur og slik begrenses meningsmangfoldet i offentligheten.

    Hvilken som helst rådgiver innenfor jobbsøking/karriere, vil be deg om legge dine politiske meninger, spesielt om de er sterke i en sak, eller et område, langt unna offentligheten. 

Du kan lese en interessant fersk kommentar til dette i Aftenposten:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Headhunterne-gar-i-Facebook-fellen-7659302.html#.U-VvbUiKeaY
    
Dagen unge omtales av professorer og akademikere ved universitetene som «generasjon lydig» og «generasjon status quo», og man etterlyser en mer kritisk tenkende og reflekterende ungdom (uten at man kanskje evner å se seg selv i speilet som del av årsaken, men det lar vi ligge nå): 



    http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hva-skal-dagens-unge-bruke-stemmeretten-til-7295510.html#.U-VxhEiKeaa
    
 og


    
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Generasjon-status-quo-6957733.html#.U-V2X0iKeaY

    Dette er bare noen få eksempler, men de viser at det finnes hegemoniske strukturer og verdier, ja, ideologier som faktisk styrer og påvirker samfunnsutviklingen. Da er det viktig for den kritisk tenkende og peke på de strukturene som former og eventuelt også hemmer mennesker i deres meningsdannelse og ytrings- og handlefrihet. Camilla Fadum er en slik kritisk tenkende stemme.

    Vi i KV er ingen blokk, parti eller bevegelse, vi er en sammensatt gjeng som spriker i ulike retninger, men vi har et felles fundament i at mennesket, individ og samfunn, må ta ansvar for sin fremtid og de som kommer etter. Dette gjelder ikke minst ansvaret for naturgrunnlaget og biomangfoldet som betinger alt levende på kloden, og dermed vårt eget livsgrunnlag. Men vi begrenser oss ikke til et tema. Derfor åpner vi opp for ulike tekster, skribenter og synsvinkler som utfordrer og ellers ikke får mye eller noe særlig grundig behandling eller oppmerksomhet i den store offentligheten og media ellers. Vi er et alternativ til konformitet og konsensus, samtidig som vi ikke forsøker å dekke alt. Vi hevder ikke å sitte med alle svar, det er ikke vårt mål eller ønske, men gir gjerne kritiske og alternative røster plass som kan røske opp i det vante og overfladiske meningsenfoldet. Forhåpentligvis berører KULTURVERK vesentlige og fundamentale problemstillinger som får folk uansett oppfatning til å reflektere og tenke etter. Det er og en målsetning å balansere kritisk tenkning med gode initiativ og alternativer, som nå senest i reportasjen om permakultur, men en kritisk analyse er viktig for overhodet å kunne finne alternative løsninger.

    Gabi Gleichmann skrev nylig en tankevekkende kommentar som sammenfaller med KULTURVERKs ståsted og sier mye om hvorfor det å bekjempe intellektuell konformitet er avgjørende for det tenkende mennesket: 

«Slik definerte Jean Paul Sartre, det tyvende århundres kanskje mest kjente profesjonelle tenker, hva som gjør at noen kan regnes til de intellektuelles skare: En atomfysiker er ingen intellektuell. Det blir han først når han, med risiko for å miste både jobb og kollegers respekt, offentlig tar standpunkt mot spredning av kjernefysiske våpen. For da tar han side for den svake part (folket) mot den sterke (makten). »



    http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Han-er-ingen-intellektuell-6269595.html#.U-WBL0iKeaZ

    Så SML, vi anbefaler deg og andre å titte i vårt rikholdige arkiv så vil du ikke finne ferdige løsninger, men alternativer og supplement til det som for mange oppfattes som en stadig mer konform og substansløs offentlighet.

    Fortsatt god lesning

    Redaksjonen

    • En veldig fin kommentar til SML og sånn helt generelt. Jeg merker jeg er stolt over å være inkludert i et slikt fellesskap som KV representerer – et fellesskap som på ulike måter arbeider for å introdusere et større og mer overskridende blikk på samfunnet.

      Jeg vil i det følgende forsøke å utdype litt i forhold til artikkel og debatt-tråd;

      Ett samfunn består av så mangt – og mange vil hevde at et samfunn består av mange ulike systemer. Det er klart at der er store forskjeller på f.eks. det juridiske systemet og det kapitalistiske systemet eller på det religiøse systemet og akademiske systemet. Som redaksjonen kommenterer behandler og omtaler pressen alle systemer – er sågar til tider sterkt kritisk til de ulike systemene. Man diskuterer ytre fenomener, symptomer og konsekvenser. Igjen og igjen!

      Det som mangler i den offentlige samtalen er to ting. Årsaker, slik redaksjonen peker på og, vil jeg føye til, den manglende evne eller vilje til å se på relasjonen mellom systemene – altså helheten. Min påstand er at vi vil ikke komme frem til riktige årsaker med mindre vi ser på helheten/Systemet. Og uten å forstå årsakene vil vi heller ikke kunne klare å komme opp med noen gode løsninger. (Det enkelt-systemet som får gjennomgå mest er det kapitalistiske systemet. Alle aktivister utenfor det etablerte angriper kapitalisme som system i større eller mindre grad, så de går lenger i systemkritikk enn de fleste. Men de går altså ikke langt nok, for de ser ikke det kapitalistiske systemet i relasjon til de øvrige systemene, det foregår med andre ord ingen reell og helhetlig systemkritikk)

      Hva er så selve systemet? Det er det jeg etter beste evne forsøker å beskrive. Jeg skal ikke her forsøke meg på en enda kortere versjon enn det som står i artikkelen og som er et veldig komprimert sammendrag av en bok jeg skriver. Det er ikke vanskelig for meg å forstå at artikkelen over er både vanskelig å forstå og å fordøye. Der er flere ting som definitivt kunne vært utdypet og enda flere ting som kunne vært tatt med. Det som særlig kunne vært utdypet og behandlet i adskillig større grad er selve premisset for alt jeg skriver (også andre steder); nemlig hva jeg legger i at en bestemt type tenkning – en såkalt verdslig/vitenskapelig tenkning – gjør seg operativt gjeldende i samfunnet. Dette er klart kontroversielt og en veldig ukjent tanke for de fleste! De aller fleste oppfatter sin tenkning som fri som fuglen, og at de skal ha blitt lært opp til å tenke på en bestemt måte i skolesystemet, en måte som sågar passer godt til de tunge og bærende institusjonene i samfunnet, har knapt noen tenkt på før. Men det er altså min påstand – vår tenkning har blitt verdslig/sekulær i kollektiv internalisert forstand. Vi har fått en kollektiv sekulær mentalitet. Våre institusjoner begynner nå å bli alvorlig preget av den sekulære tenkningen og blir i den forlengelse rigide og systemorienterte – det menneskelige flux er ikke lenger tålbart. Institusjoner og mennesker påvirker hverandre – eller forsterker hverandre. I og med et konformt samfunn har vi kommet i siste situasjon. Den sekulære tenkningen presses nå på fra alle kanter og vår sekulære mentalitet kan dermed sies å ha blitt internalisert. Denne mentaliteten er altså preget av en rigid form for tenkning – en tenkning som etter min mening har en rekke uheldige virkninger på folk og samfunn.

      Gjennom et skolesystem som har bestått i flere hundre år, samt at hver og en av oss tidlig blir drillet i å tenke i motsetninger (metoden) og plassert i
      hierarki (karaktersystemet) oppfatter nå de fleste dette som naturgitt. Men
      både tenkningen og hierarkiene sier ingenting om hva et ekte og autonomt
      menneske egentlig er. Man kan kanskje si at tenkningen og hierarkiene var en
      fruktbar og god erstatning for føydalsamfunnet for kollektivt å kunne klare å
      bygge opp en solid industri og god realfagforskning som verdig medisinsk og
      teknologisk nyskaping nyter godt av. Men i dag er det ingen tvil om at det som
      en gang i tiden trengte et lite push, nå har tatt fullstendig overhånd, og er
      ikke lenger fruktbart. Når selv institusjoner som skal behandle mennesker har
      fått dominerende materialistisk-positivistiske føringer, har vi kommet inn på
      et farlig spor. Slike føringer innenfor humanistiske felt svekker også etikk,
      moral og ansvar på alle andre felt.

      De fleste som har fulgt meg i det jeg skriver forstår at jeg syter og klager
      over skole og utdanningssystemet :-), og spør, når de er i sitt engasjerte
      hjørne; «Ja men, hvordan kan skolen gjøres bedre?» Her svarer jeg at skal vi få til noen fundamental endring i skolesystemet er det viktig at folk flest først
      forstår at vi i vesten også lever med ideologiske føringer, hva disse består
      av, hvordan de berører oss og at skolen faktisk er den fremste pådriveren her.
      Men hvordan få folk til å forstå det? Skolen med sin tradisjonelle forståelse
      av læring og kunnskap ruster oss ikke til å forstå det, og uten å lære det vil
      vi ikke forstå det. We do have a problem.

      Veien ut av et konformt samfunn krever altså en type oppvåkning slik jeg forstår det, og i så henseende gjør jeg så godt jeg kan for å bidra – slik alle som er engasjert i KV også gjør. Min tanke er at først og fremst må folk forstå hvor enormt viktig skolen er før vi setter i gang med praktiske løsninger der – tenkning og forståelse kommer først, så kommer god praksis. For det er jo ikke slik at det mangler såkalte reformer i skolen i dag – noen reell endringsvilje derimot, er totalt fraværende – alt som skjer i skolen er tiltak for å bevare det bestående – og tiltakene blir mer og mer hysteriske og konfliktene mer og mer dramatiske. Dessuten ser jeg det ikke som min oppgave å fortelle nøyaktig hvordan skolesystemet skal se ut – jeg er uansett ikke laga for å tenke praktisk rundt ting. Men noen ideer kan man helt sikkert få ved bl.a. å se denne:

      http://ckfadum.blogspot.no/2013/11/rsa-animate-changing-education-paradigms.html

      I don’t want a quick fix!

        • Christian Evensen

          Det er to problemer med troen på at menneskets forestillingskraft kan skape en ny og bedre fremtid, som jeg forstår som essensen i det som blir sagt i denne videoen. Det ene er de herskende tanker, det vil si ideologi, som vi kan kalle kapitalistisk realisme, det vil si tanken om at kapitalismen er den eneste realistiske løsningen. «There is no alternative,» sa Margaret Thatcher. «The worst form of government, except for all the others,» sa Winston Churchill. «The end of history,» proklamerte Francis Fukuyama. Å ville tenke alternativt er per definisjon utopisk, og det utopiske fører alltid til terror og enevelde. Slik er de herskende tanker. Men i tillegg, da det ikke er tanker som alene styrer verden, men produksjon, den materielle basis for historiens gang, så er det slik at systemet ikke bare undertrykker og dominerer, det er også slik at vi kan nyte systemets produkter; «one can enjoy swallowing the shit of capital, its materials, its metal bars, its polystyrene, its books, its sausage pâtés, swallowing tonnes of it till your burst,» som den franske tenkeren Jean-François Lyotard så treffende sa det. Forbruket er selvforsterkende, systemet utnytter noe grunnleggende menneskelig, vår hang til å fråtse. Mye vil ha mer. Det vi sitter igjen med da er oppgaven å tenke det mulige i en nødvendig verden, det vil si å tenke det umulige. Vår forestillingsevne og vår forestillingskraft er absolutt nødvendig for denne oppgaven, men dette er igjen tosidig, for det er på grunn av vår forstillingsevne at vi lar oss lede av de herskende tanker, og det er på grunn av vår forestillingsevne at vi lar oss forføre av kapitalens forbruksvarer.

          • Christian Evensen

            Mange tenkere, i hvert fall siden Étienne de la Boetie, har vært opptatt av dette problemet; hvorfor ønsker/tillater mennesket sitt eget slaveri, la servitude volontaire som Boetie titulerte sitt lille essay fra 1552/1553. Spinoza har senere tatt dette opp. Marx har gjort det samme. Deleuze og Guattari tar opp det samme problemet i Anti-ødipus. Nylig har Frédéric Lordon tatt opp igjen i boken Willing Slaves of Capital. Det er et grunnleggende problem i den filosofiske antropologien i dag. Hvorfor vil vi vårt eget slaveri?

            Lordon sin bok: http://www.versobooks.com/books/1602-willing-slaves-of-capital

          • Spennende kommentarer, takk for de! Jeg må la den første, den om forestillingsevne, synke litt.. Nå først ett spørsmål; Kunne du være kjempegrei, du som åpenbart har god kjenneskap til forfatterne, å kort oppsummere de viktigste forklaringene filosofene gir på temaet; Hvorfor vil vi vårt eget slaveri?

          • Christian Evensen

            Hvis vi begynner med La Boetie, så skriver han naturligvis i en annen tid, selv om vi kan aktualisere problemet også i dag. Han undrer seg hvorfor folket, som er så mange, kan la seg styre og undertrykke av den eneveldige kongen, som er i mindretall selv med sine støttespillere. Det kunne ikke bare være frykt som lå bak, mente La Boetie, men også en form for bifallelse eller lydighet ovenfor makten og hierarkiet. Hvorfor handler vi imot vår egen interesse? Overført til dagens situasjon: Hvordan har det seg at de verste politikerne vinner folkets stemmer? (Et typisk eksempel er Berlusconi sine herjinger i Italia før han ble stoppet, mye takket være kontrollen han hadde over mediene. Jeg vil også nevne Putin i Russland, men andre vil være uenig med meg. Viktigere derimot, er at vi har våre berlusconier og putiner vi også.) Se på krigene i verden i dag: Hvofrer mennesker sine liv og sine egne interesser til fordel for andre individers interesser og ambisjoner?

            La Boetie gir ikke en videre utgreiing av de sosiale og menneskelige grunnene for dette (han gir derimot et fantastisk forsvar for sivil ulydighet og ikke-voldelig frigjøring). Da må vi se på Spinoza, som virkelig går dypt i dette, og hans tenkning om forestilling (imaginatio). For å aktualisere problemet før vi sier litt om hvordan Spinoza går i dybden på dette: Politisk virksomhet i dag preges av mediene (det er egentlig ikke noe nytt, det har tildels alltid vært slik, men intensiteten er en helt annen i dag). Politikk fungerer, akkurat som konsumtvang, ved appell til vår forestillingsevne. Det som er viktig med Spinoza, er at han i sin forklaring på forestillingsevnens rolle og natur, ikke kun ser på forestillingevnens negative sider, dens villedelser, men også på dens konstruktive sider. Han er også helt tydelig på at fornuftens makt er mindre enn forestillingenes makt, og at det er sistnevnte som styrer folk.

            Utlegningen av forestillingen krever noe omgang med Spinozas filosofi, men jeg kan kort forsøke å oppsummere det: Spinoza forstår forestillingsevnen å være en dyd (virtus), og han forstår dyd og kraft å være det samme. Sinnet, vår rasjonalitet, er helt avhengig av denne kraften for at vi kan bekrefte oss selv in actu, her og nå, i våre kropper og vår eksistens. Dette kaller Spinoza også conatus, vår streben etter å bevare vår væren. Det er noe vi alle har. Vår forestillingsevne er altså, for Spinoza, knyttet til vår evne til å bekrefte livet, og alt som bekrefter livet er per se positivt og konstruktivt for Spinoza (motsatt, vi skal tenke minst av alt på døden, ifølge Spinoza). Forestillingsevnen er altså evnene til å erkjenne og styre seg selv, det vil si det indre konstituerende forholdet mellom vår kropp og vårt sinn, og de ytre forholdene til omverdenen: Den gjør samkvem med tingene utenfor oss mulig. Men her kommer dobbeltheten, for samkvem med tingene, med andre mennesker, og med systemet som sådan, er et maktforhold, drevet av lidenskapene og begjæret. Spinoza sier det slik at forestillingsevnene sammenkjedning av ideer foregår i henhold til den orden og sammenkjedning som kjennetegner kroppens affeksjoner, og ikke i henhold til intellektets orden. Altså, forestillingsevnen er uunnværlig for samkvem med andre mennesker, men på den andre siden representerer forestillingsevnen en isolasjon mellom sinnet og andre mennesker. (Dette fremstår muligens som utilstrekkelig, spør om det er noe som er uklart.)

            Når det gjelder Marx, så er det særlig den unge Marx som er interessant i forhold til dette, og hans tenkning om ideologi og fremmedgjøring. Jeg må lete i gamle notater om jeg skal gjøre rede for dette nå. Hvis det interesserer kan jeg gi noen pekere. Deleuze og Guattari er vanskelig, de har en klar inspirasjon fra Spinoza og Marx, men trekker også inn psykoanalysen (i en kritikk mot Freud). Deres filosofi er rettet mot frigjøring av begjæret, men da et begjær forstått i motsetning til Freud og psykoanalysens begrep om begjær. Begjær som nytelse er ikke produktivt, men konsumerer. Det er dette begjæret som styrer oss i konsumtvangen, som gjør at vi kan nyte kapitalens varer; i virkeligheten nyte vår trelldom. Det er et slikt begjær kapitalismen, ved hjelp av psykoanalysen, danner ifølge D&G, og det er et slikt begjær de vil bryte med, for å frigjøre begjæret, gjør det produktivt og utviklende. Det er dessverre ingen rett-frem redegjørelse for hva D&G forsøker å teoretisere, og jeg anbefaler egentling ingen å forsøke å lese D&G uten et svært åpent sinn.

          • Christian Evensen

            Det er smått pinlig å lese dette igjen noen timer etter det ble skrevet. Her er det ikke bare skrivefeil, men det er uklart lagt frem. Det er et vanskelig tema, og det finnes fallgruver i den politiske anvendelsen av dette problemet. Tankegangen min—som jeg da deler med La Boetie, Spinoza, og Marx—kan minne om det som innen ortodoks marxisme ble til begrepet om «falsk bevissthet», kort fortalt (og dårlig forstått) at folk ikke vet sitt eget beste, men blir «lurt» av de herskende tanker, altså av ideologien. Begrepet om «falsk bevissthet» kan lede til ideer som Platons filosofkonger eller Lenins revolusjonære fortropp, altså at en spesielt utvalgt elite må gå foran og lede folket på den rette og rasjonelle vei. Det er viktig å understreke at en slik tanke er svært fremmed for Spinoza (og for Marx, men det vil kreve et mye større argument å forsvare).

            Hvordan kan en politisk aktualisering av dette forekomme, uten å være elitistisk, uten å bli et nytt hierarki, og dermed en ny trelldom? Hardt og Negri trekker også frem La Boetie, og jeg kan sitere fra deres bok Imperiet:

            Avvisningen av arbeid og autoritet, eller egentlig avvisningen av frivillig trelldom, er begynnelsen på den frigjørende politikk. For lenge siden talte Étienne de la Boétie nettopp om en slik avvisning av politikk: «Vær besluttet på ikke lenger å tjene, og du skal straks bli fri. Jeg ber ikke om at du legger hender på tyrannen for å velte ham, men bare om at du ikke lenger støtter ham; da vil du ham få skue, som en stor Colossus hvis sokkel var blitt revet bort, falle av sin egen vekt og knuses i biter.» La Boétie anerkjente avvisningens politiske makt, makten som ligger i å unndra oss selv fra dominansforholdet, og gjennom vårt eksodus velte den suverene makt som er herre over oss.

            Men:

            Denne avvisningen er utvilsomt begynnelsen på en frigjørende politikk, men det er bare en begynnelse. […] fluktlinjer fra autoriteten er fullkomment ensomme, og de står hele tiden på randen av selvmord. Også i politisk forstand fører avvisning i seg selv (av arbeid, autoritet og frivillig trelldom) bare til en form for sosialt selvmord. Som Spinoza sier, hvis vi bare kutter det tyranniske hodet av den sosiale kroppen, står vi igjen med samfunnets deformerte lik. Det vi trenger er å skape en ny sosial kropp, et prosjekt som går langt forbi avvisning. Våre fluktlinjer, vår exodus, må være konstituerende og skape et reelt alternativ. Hinsides den enkle avvisningen, eller osm en del av denne avvisningen, må vi også konstruere en ny livsmodus og først og fremst et nytt fellesskap. Dette prosjektet leder oss ikke mot det nakne livets homo tantum, men mot homohomo, menneskeheten i andre potens, beriket av fellesskapets kollektive intelligens og kjærlighet.

            Hardt og Negri tar litt vel av i sine skrifter etter min mening, men de er inne på noe.

            *digresjon slutt*

          • Ja, vanskelig tema! Men jeg leser det du skriver med stor interesse og synes du er inne på flere viktige ting. Med din siste tilføyelse/korreksjon er jeg ikke sikker på om du mener å komme med kritikk av Roberto Mangabeira Unger (og meg), eller om du faktisk mener å underbygge min påstand om at vi er konforme og at du videre vil understreke at det i grunnleggende forstand skyldes at vi ikke har forstått hvilke mekanismer som folket selv er bærer av og som opprettholder konformiteten. Jeg mener jo klart det siste, og det angår nettopp i stor grad spørsmålet om evne/manglende evne til fornuftig imagination – altså imagination ikke fullstendig tatt ut av fantasien, men imagination i relasjon til en reell virkelighetsforståelse (fakta)

            Men ditt utgangspunkt var i alle fall å peke på at du så to problemer forbundet med troen på at menneskets forestillingskraft kan skape en ny og bedre verden. I dette leser jeg at du mener det ikke vil ha noe for seg å utvikle menneskets forestillingskraft som et frigjøringsprosjekt. Det er lett for meg å oppfatte deg dithen, ut i fra det du skriver, at du altså er uenig
            i den løsningen jeg foreslår; å skape et helt nytt utdanningssystem som ikke, som i dag, legger ensidig vekt på rasjonell og logisk tenkning, men som i minst like stor grad må åpne for nettopp imagination, kreativitet, vår evne til å
            forestille oss og å bli gode på å se på alternative muligheter. Å åpne opp for hjernens flux, vil kreve et helt annet innhold og en helt annen struktur på skolen enn det vi ser i dag.

            Det som for meg gjorde dine kommentarer til en (morsom) utfordring var, kom jeg etter hvert frem til, at du ikke skjelnet mellom begjær og evne til forestilling. Man kan ha forestillinger om absolutt alt mulig rart, mens begjæret vel bare er forbeholdt det som i en eller annen forstand gir nytelse.

            Reklamebyråer er eksperter på å trigge forestillinger om det vi begjærer, og løper særlig forbrukersamfunnets ærend. Man
            kan si at politikere, med sine valgløfter, også er gode på å trigge folks begjær, eller drømmer om en bedre fremtid. Grovt sagt kan man kanskje si at mange i dag holder livsmotet oppe basert på drømmer og forestillinger om en bedre hverdag, mer enn på en sunn realitetsorientering her og nå.

            Mange av våre etablerte meningsbærere ser dette problemet klart – og også det at forestillingene ikke bare er «uskyldige» i
            form av at menneskene blir tankeløse forbrukere og passive deltakere i et samfunn som trenger engasjerte mennesker for å utvikle et sunt demokrati, men av og til også i direkte destruktiv forstand (ref. 22. juli). De mener også, kort og godt, at fornuften er i ferd med å gå tapt.

            MEN, at dette skal være noe argument i mot å fremme
            imagination i Unger (og min) forstand, er jeg ikke enig i. Tver om faktisk. Problemet slik jeg ser det, er at skole og utdanning nettopp hemmer sunn bruk av imagination, vi får ikke utviklet vår forestillingsevne og kreativitet. Tenkningen vi får opplæring i på skolen, fra aller første skoledag, er den systematiske,
            rasjonelle og rigide tenkningen. Av den grunn blir vi bl.a. veldig lette ofre for reklamebyråenes og politikernes appell til våre begjær. Tenkningen vi lærer ruster oss ikke til å takle alle påvirkningene og mangfoldet generelt. Men mangfoldet har kommet for å bli (og godt er det.) (motsatt – de som driver med
            negative påvirkninger forstår ikke sin virksomhet i et større perspektiv – de tjener kun systemet (industriell ondskap i lett varianten)

            Absurd nok (i mitt hode) søker de etablerte meningsbærerne å stramme inn på den rasjonelle metode for å løse problemet –
            den metoden som da etter min klare mening, er den som har skapt problemene i utgangspunktet. Vi ser innstrammingen forfektet på alle nivåer og i ulike sammenhenger i samfunnsdebatten. Først og fremst kommer den til uttrykk hos
            alle politikerne som støtter opp om new public management og alt det innebærer av standardprøver, skjemautfyllinger og stemplingsur. På et litt mer filosofisk nivå ser vi den vitenskapsteoretiske debatten der alle de meningsbærende i stor grad forfekter innstramming på den positivistiske metode (postmodernismen har skyld i kaoset). Det betyr kort sagt et stort og konsensusbetinget forsvar av et vitenskapsbasert verdenssyn og menneskesyn.

            For meg blir dette å ta to skritt tilbake, søke seg til noe som umulig kan tilhøre fremtiden fordi internett med tilhørende mangfold har kommet for å bli, enten man liker det eller ei. Løsningen, slik jeg ser det, er derfor ikke å stramme inn på METODEN, som er for rigid for å takle mangfoldet, men tvert i
            mot ruste barn og unge, og folk generelt i utdanning, til å kunne tenke mer helhetlig, fleksibelt og ja, mer rasjonelt. For å få til det trenger vi å tenke helt nytt rundt hva det er vi legger i kunnskap, læring og tenkning – med andre ord, det motsatte av hva det er vi gjør i dag. (og nå har jeg ikke en gang sagt
            noe om det som er det virkelige problemet med det vitenskapelig verdens- og menneskesynet – dette at det gir en virkelighetsforståelse som reduserer vår respekt for menneskeverdet – intet mindre, og således at hvis vi fortsetter på den veien meningsbærerne ønsker, vil konfliktene og utfordringene vi ser i dag bare eskalere i fremtiden. Og her kommer alle de science fiction filmene og bøkene inn som varsler om et robotsamfunn der all kreativitet og autonom
            tenkning er utrydda og roboter og mennesker er to likeverdige størrelser ;-))

            Til slutt er det nødvendig at jeg relaterer det overstående til min innledende artikkel der jeg sier at den ensidige vektleggingen av den vitenskapelige metoden er kjernen i det konforme samfunn. Hvordan kan jeg si det når vi åpenbart blir et samfunn mer og mer preget av mangel på fornuft og mer og mer styrt av begjær? Det er nettopp dette poenget som din kommentar så fint satte et betimelig søkelys på, slik jeg opplevde det.

            Med den ensidige vektlegging av rasjonell logikk, som er veldig snever og rigid får vi en elite som er veldig god på dette og således perfekte for å holde seg innenfor rammene av systemet, men har ikke evnene til å se utover det. Bernard Shaw sa at fremskritt alltid skyldes urasjonelle mennesker, fordi rasjonelle mennesker ønsker å bruke systemet slik det er, ikke
            endre det. Systemet vil alltid bli forsvart av det uendelige antall mennesker med nok intelligens til å forsvare systemet, men ikke nok intelligens til å tenke nytt. De som på skolen ikke er ensidig gode på rasjonell logikk vil ikke kunne mestre i et rasjonelt/logisk vitenskapelig orientert samfunn. De får så
            dårlig selvtillit at de enten blir likegyldige/sine egne lykkes smeder og bare tilpasser seg et system de gir mer eller mindre bengen i, eller kan komme til å vektlegge imagination i stor og av og til i direkte destruktiv grad (22. juli). Poenget er at systemet består – ingen protesterer i mot det. For meg er det
            definisjonen på et konformt samfunn.

            PS; I føydalsamfunnet fungerte antagelig Kirken som
            en viktig folkeregulator med sine intense fortellinger om djevel og helvete hvis man ikke oppførte seg. Slik sett var det selvfølgelig på sin plass med et mer vitenskapsorientert samfunn. Videre, at samfunnet i dag kan hevdes i stor
            grad å være av-åndet, må Kirken ta sin del av skylda for, slik jeg ser det. Det skriver jeg mye om i boka, men har også en artikkel på bloggen som jeg tror forklarer rimelig godt hva det er jeg har å si om den saken ;-) Se;

            http://ckfadum.blogspot.no/2012/11/alt-vi-ikke-vet.html

            Og helt til slutt; Vil gjerne føye meg inn i rekken
            av minneord til Børre Knudsen som nå går her og andre steder. Hans kamp for menneskeverdet var intet mindre enn fantastisk! RIP

          • Christian Evensen

            Men ditt utgangspunkt var i alle fall å peke på at du så to problemer forbundet med troen på at menneskets forestillingskraft kan skape en ny og bedre verden. I dette leser jeg at du mener det ikke vil ha noe for seg å utvikle menneskets forestillingskraft som et frigjøringsprosjekt.

            Nei, på ingen måte, heller tvert imot. Jeg mener den menneskelige forestillingskraft er helt essensiell. Kritikken består i å påpeke at den er et tveegget sverd, ved da å påpeke den problematiske siden. Det er altså ingen enkel oppgave den menneskelige forestillingskraften har, og det er helt nødvendig å ha innsikt i hvordan vår fantasi opererer, hvordan vi opplever medier og det som blir kommunisert til oss. (Dette vil innebære et nytt opplysningsprosjekt.)

            Vi kan kanskje skille mellom passiv og aktiv imaginasjon. Den passive og aktive siden er tilstede i et hvert menneske, vi er både tilskuer og deltaker i våre forestillinger, vi både får de servert og skaper de. Kritikken innebærer, da forestillingskraften er så sterk, sterkere enn vårt intellekt, og mer direkte, at vi ofte blir mer tilskuere enn deltakere. Systemet er lagt opp slik at det utnytter dette. Vi utsettes for svært mye «underholdning», som passiviserer oss, fyller «fritiden» og «ferien». Arbeidstiden derimot (eller skoletiden for de yngste), for de aller fleste, innebærer lite bruk av fantasien (her er vi helt enige)—arbeid (og utdanning) konstrueres som noe stadig mer skjematisk, og fratar den enkelte arbeiderens (og studentens) autonomi. Gjeldsslaveriet er en annen side ved det, som etablerer trelldommen—drevet frem av appell til forestillinger om «utdanning», «hus», «bil», etc.

          • Guest2

            Guest, har du en nettside du driver eller bidrar til? Forfriskende lesning.

  • Vi har svart på dine spørsmål generelt i egen kommentar over. Understreker at svaret er på redaksjonens vegne og at Camilla Fadum selvsagt evt. svarer for seg selv.

    Red.

  • Velkommen til bloggen min! http://ckfadum.blogspot.no/ :-)