Flight MH17 og hykleren i oss

MH17

Det er vel knapt noen som har tilgang på media som ikke har fått med seg flommen av artikler, reportasjer, kommentarer, beskyldninger og propaganda i kjølvannet av flystyrten til Malaysia Airlines Flight MH17 hvor 298 døde. Men det er lite sorg eller reell empati å spore i de mange ytringer omkring hvem som er ansvarlig for en angivelig nedskyting. Krokodilletårene renner mens hykleriet vokser til nye høyder.

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

«- Stoler du på noen? Nei, ikke slik situasjonen er nå, ikke på amerikanske myndigheter heller. Det tror jeg er et viktig budskap for leserne også, at her er det vanskelig å vite noe sikkert, for all informasjonen blir promotert eller silt bort og av og til også forvridd.» – Indra Øverland forsker hos NUPI til Aftenposten

Ofrene har blitt brukt som ammunisjon fra første stund ulykken ble kjent for å ramme en fiende, fremfor å se det hele saklig i kontekst av en borgerkrig som startet med at en regjering ble styrtet og vitale russiske interesser ble truet.

Jeg leser og betrakter de mange kommentarer omkring ulykken, og alt er temmelig tragisk forutsigbart. Uansett hvilken side det kommer fra. Sivile i en krig er for lengst blitt et effektivt våpen for å ramme fienden i det som mer og mer tegner seg som den viktigste delen av krigen: den i media hvor massenes emosjoner og impulsbegjær skal beveges hurtig og konsekvente refleksjoner helst unngås.

Putin_morder

Ulykken
Ennå er det ikke på det rene hva som faktisk har skjedd. Ingen av partene i konflikten, det være seg Ukraina, Russland, separatistene eller USA med EU/NATO på lasset er troverdige kilder i dette. Det vil si, de vil alle omgå sannheten til egen fordel om de er tjent med det. Men i flommen av informasjon finnes det selvsagt opplysninger som virker mer tilforlatelige og gjennomtenkte enn andre, men dette blandes med tabloide oppslag og fører til interessante varianter av dobbelttenkning. Allerede nå kan man se dette i en og samme avis. Aftenposten topper denne dobbeltenkningen, hvor man ut fra overskrifter og kommentarer fra avisens side svinger den selvrettferdige pisken over Russland samtidig som færre og mer tørre artikler poengterer at man egentlig ikke har noen sikker viten. USAs ivrige talsmann i Aftenposten, Per Kristian Haugen, har utpekt Putin og Russland som ansvarlig (les kommentar her). Det eneste som mangler er huggtenner og et bilde av Putin som blodtørstig ler med fingeren på knappen som eventuelt fyrte av raketten som blåste 298 liv i fillebiter .

«I will never apologize for the United States — I don’t care what the facts are… I’m not an apologize-for-America kind of guy.» – George H. W. Bush etter amerikansk nedskyting av Iranian Air i 1983

Som et av hans argumenter trekkes det som alle eksperter er på det rene med var en tragisk ulykke grunnet den kalde krigens paranoia, nemlig den sovjetiske nedskytingen av Korean Airlines Flight 007 (les mer her) over Sakhalin i 1983. Samtidig  bagatelliserer han Russlands påpekning av at Ukraina skjøt ned et russisk fly, Siberia Airlines Flight 1812 i 2001 (les mer her). Han siterer Ronald Reagan på at nedskytingen av det koreanske flyet var en «forbrytelse mot menneskeheten» og «Sovjetunionen som ondskapens imperium», noe som mildt sagt er usmakelig i en slik sammenheng. Haugen og Aftenposten har for lengst kvittet seg med anstendighet i likhet med andre tabloider.

Om han var opptatt av nær historie og relevant sammenligningsgrunnlag, burde han ha nevnt hvordan amerikanske USS Vincennes i 1988 skjøt ned Iranian Air Flight 655 i Gulfen og drepte 290 mennesker. Han kunne ta ha tatt med George H. W. Bush uttalelse i den sammenhengen:

«I will never apologize for the United States — I don’t care what the facts are… I’m not an apologize-for-America kind of guy», som man i det minste kan betrakte som en ærlig uttalelse (les mer om saken her).

USAs regjering har bevisst ikke villet gi noen offisiell unnskyldning til Iran i etterkant.

Så la oss spole frem igjen. Etter Haugens tendensiøse rabling finner vi i samme Aftenposten en artikkel med uttalelser fra NUPIs Indra Øverland som klart sier at sannheten vil være vanskelig å få tak i all den tid dette er en informasjonskrig:

Faktisk er han usikker på om verdenssamfunnet noen gang vil få det fulle og hele svaret.

 – Spenningsnivået mellom Russland og Ukraina har vært svært høyt lenge. Det kanskje viktigste aspektet i dette er at det først og fremst er snakk om en informasjonskrig. Det skytes i alle retninger. Det er vanskelig å stole på noen.

 – Stoler du på noen?

 Nei, ikke slik situasjonen er nå, ikke på amerikanske myndigheter heller. Det tror jeg er et viktig budskap for leserne også, at her er det vanskelig å vite noe sikkert, for all informasjonen blir promotert eller silt bort og av og til også forvridd. (les resten her)

Dette er selvsagt en elementær sannhet omkring mediavirkeligheten. Journalister som Per Kristian Haugen burde vite dette, men ødelegger for hans eget og kollegenes virke ved å være propagandist. Som propagandist opererer man med andre parametre enn sannhetssøken og etterrettelighet. Der drap og tragedier er våpen hvor sivile er tilsynelatende effektiv, men grovkalibret ammunisjon mot fienden. Moralsk konsekvens har ingenting å si. En moral for allierte og en annen for fienden.

Dette er ingen apologi for Russland eller separatistene. Som stridførende part bruker de midlene som er til rådighet for å sverte sine vestlige fiender i mediakrigen, og allerede nå verserer det historier om at Ukraina står bak ulykken.

A journalist takes photographs at the site of Thursday's Malaysia Airlines Boeing 777 plane crash near the settlement of Grabovo, in the Donetsk region

Årsaken
Som påpekt over, ser det dårlig ut for de etterlattes mulighet til å få vite den hele og fulle sannhet omkring det som ser ut til å være en nedskyting. Men slik det nå tegner seg er dette aktuelle scenarier:

1. Russiske separatister har hatt et russiskprodusert BUK SAM-system til rådighet, og ved en feiltakelse trodd at de har skutt ned et ukrainsk militærfly. Det finnes uttalelser på sosiale media bl.a. fra separatistkommandanten Igor Strelkov/Girkin som kan styrke denne teorien.

2. Russere har skutt ned flyet ved en feiltakelse da det nærmet seg russisk luftrom. Lite sannsynlig grunnet at Russland har et fullverdig radarsystem med luftbåren radar som klarer å skille mellom sivil og militær luftfart. Det finnes heller ikke noe motiv som sannsynliggjør dette som en villet handling fra Russlands side om man ikke antar at det er mentalt forstyrrede mennesker som sitter i Russlands ledelse.

 3. Ukrainske luftforsvarsstyrker skjøt ned flyet enten ved en feiltakelse eller med vilje som en provokasjon. Det kan selvsagt ha skjedd i en spent konfliktsituasjon hvor Ukraina nå i den senere tid igjen presses hardt av opprørerne, at man i likhet med den tidligere nedskytingen, ved en ulykke har feilbedømt bruken av antiluftskyts, kanskje under en øvelse. En mer destruktiv og kynisk mulighet er at Ukraina som tross stor tallmessig og materiell militær overlegenhet sliter med å bekjempe de tallmessig underlegne separatistene har skutt ned flyet som en provokasjon for å få Vesten til å legge et hardere press på Russland og øke sin støtte til det sittende ukrainske regimet. Det siste er lite sannsynlig all den tid det er for mange usikre variabler som kan slå feil. Ikke minst med dagens overvåkningssystemer, selv om motivet i høyeste grad er aktuelt.

Selv vet jeg like lite som andre kommentatorer, men jeg tror på bakgrunn av det jeg vet nå at det sannsynligvis var en feilbedømmelse av separatistene. Ikke minst grunnet manglende radarkapasitet til å overvåke det sivile luftrommet. De hadde advart i tydelige ordelag Ukraina etter bombing og troppetransporter med både fly og helikoptre fra ukrainske militære styrker om å holde seg ute av luftrommet over Donetsk-regionen. Og om de har sittet på et SAM-batteri med begrenset radarkapasitet kan de åpenbart ha feiltolket situasjonen. Men om jeg skal vurdere årsak og ansvar dypere, så starter det med opprøret som med vold felte Janukovotsj-regimet tidligere i år. Det ble drevet frem av korttenkte vestlige politikere med lite forutseende mål: om å trenge Russland tilbake fra deres nære strategiske interessesfære, og slik  kaste Ukraina ut i det som ville bli en langvarig konflikt med avgrunnsdype sår det vil bli vanskelig å hele i fremtiden. Det gjør ikke de sivile tap mindre, men setter hendelsesforløpet i en større kontekst.

Men jeg legger og til som en opplysning at militære eksperter på luftkrig både i Sverige og USA/CNN har gitt helt klart uttrykk for at missilsystemet som angivelig ifølge de fleste mediaoppslag skal ha blitt brukt, neppe er noe separatistene kan ha håndtert, da det kreves store ressurser, omfattende trening og system med radar og støttefunksjoner for at et slikt batteri kan fungere (les om systemet her).

Den svenske offiseren og luftforsvarseksperten Stephan Persson-Tyrling mener det er «usannsynlig» at det kan handle om en ulykke i og med det er avanserte våpen som er brukt. Eksperten Jörgen Elfving mener i samme artikkel at det enten er russiske eller ukrainske militære som bevisst står bak (les saken her).

De får følge av tidligere general Kevin Ryan som nå jobber ved Harvard University, som ikke har noen tro på at separatistene kan ha håndtert så sofistikerte våpen. I likhet med de svenske ekspertene er han ikke interessert i å spekulere i eventuelle motiv, men konkluderer med at enten det var en ulykke eller bevisst handling, så var det profesjonelle militære fra enten Ukraina eller Russland som er ansvarlige (les saken her).

«Og slik er de fleste av oss i samtiden, vi mener å besitte en stor moral, at vi er gode og rettferdige, med universell respekt for menneskeverd. Men det er et menneskeverd som er subjektivt og hierarkisk fordelt i forhold til egne allierte, ideologier, sympatier og antipatier. Indignasjonen klinger stort sett hult i likhet med hvor forferdet man hevder å være av en enkelt katastrofe før man kaster seg ut i polemikk og propaganda med inkonsekvent moralisme og selvrettferdighet med på lasset.»

Hykleren i oss
Når Dagbladet i skrivende stund kolporterer «nyheter» med rykter som at separatistene bedriver likskjending, forstår man at det er langt frem til edruelig sannhetsformidling. Fakta og fabrikasjoner blandes sammen, og slik blir sannheten for de nærmest berørte en fjernere og fjernere mulighet.

Men min hovedintensjon var ikke å skrive om årsakene til, men konsekvensene av at sivile ofre brukes som våpen i en krig. Dette er ikke nytt i krigshistorien, men har tiltatt enormt i kjølvannet av den teknologiske utviklingen. Hvilket innebærer at fremveksten av sosiale medier forstørrer dimensjonen av kikkermentalitet, emosjonell massementalitet, propaganda, spekulasjon, informasjon og desinformasjon enn det som noen gang tidligere har vært mulig. Det sivile offers hovedfunksjon i en krig som og føres i media er å vise hvor grusom og umenneskelig fienden er, og dermed som konsekvens dehumanisere fienden slik at man kan rettferdiggjøre vold mot denne. Ikke sjeldent med ytterligere sivile ofre som resultat. Dette offer har man da «legitimert» gjennom en egennyttig moralisme som savner enhver konsekvent moral.

Sorgen over at man brått og brutalt mister en nærstående er en smerte som griper en totalt, og ikke vanskelig å empatisere med. Dette er ikke et argument for at man skal gi slipp på innlevelsen, men et argument for at man bør se både andres og egne reaksjoner i sammenheng før man lar seg rive ukritisk med i en stemningsbølge.

MH17-slektning

Bortsett fra at sivile fly sjeldent skytes ned grunnet at de flyr i så stor høyde, er det ingenting bemerkelsesverdig med drepte sivile i en borgerkrig slik den arter seg i Ukraina. Der er mange drept allerede og krigen tar ikke sommerferie, selv om norske medier foretrekker agurknyheter og lettkledde strandjenter på sine forsider. Drepte sivile finnes i hundretusentall i krigene som har gått slag i slag siden 11.september 2001. Ikke minst i Irak, Afghanistan, Libya og nå senest i Syria. Vesten og Norge selv har vært direkte eller indirekte involvert i alle disse krigene og har selvsagt medansvar for sivile drepte med sin deltagelse i flere kriger. Men disse sivile er anonymiserte og finnes ikke i norsk mediavirkelighet. Deres historier er utslettet. Deres liv hadde ikke verdi som mennesker, eller som propagandavåpen i informasjonskrigen som Indra Øverland fra NUPI beskriver det som. De er borte fra historiefortellingen i Vesten. De kunne like godt aldri ha eksistert.

Men så skjer denne ulykken og noen mennesker som uforvarende har blitt rammet av menneskets manglende evne til fredelige og realistiske løsninger på territorialkonflikter, har blitt revet brått bort fra livet og løftes frem i media som et slags hellig offer for en stakket stund. Få er egentlig interesserte i deres skjebne, og snart vil de glemmes når neste grusomhet rammer noen som kan brukes som våpen mot de vi hater. Og slik er de fleste av oss i samtiden: vi mener å besitte en stor moral, at vi er gode og rettferdige, med universell respekt for menneskeverd. Men det er et menneskeverd som er subjektivt og hierarkisk fordelt i forhold til egne allierte, ideologier, sympatier og antipatier. Indignasjonen klinger stort sett hult i likhet med hvor forferdet man hevder å være av en enkelt katastrofe før man kaster seg ut i polemikk og propaganda med inkonsekvent moralisme og selvrettferdighet med på lasset.

Anders Behring Breiviks galmannsverk er et godt eksempel her i Norge, hvor både innvandringsforkjempere og islamofobe håpet i spenning på at det var «deres» fiende som hadde ansvaret og fryktet at det var omvendt. Begge parter ville omfavnet muligheten til å bruke tragedien politisk. Men kun en side gikk av med seieren og den selvrettferdige retten til å forsøke å stigmatisere og inkriminere meningsmotstandere, mens de drepte er like døde og drepte uansett. Rollene kunne vært byttet om, og da ville strategiene i media vært annerledes. Men liten innlevelse og billige poenger er det å spore fra begge parter.

Hykleriet sitter løst i en mediahverdag som fylles av drap, ulykker, billig underholdning og lettbent politisk populisme og sosialpornografi, og man anstrenger seg påtatt for å virke berørt og medmenneskelig før man blar og trykker videre, eller kvesser sin polemiske dolk for bakholdsangrep.

Det ville vært langt ærligere om de ulike parter hadde innrømmet det de faktisk i sin konsekvens står for: at deres motpart og meningsmotstandere har mindre verdi som liv i deres egne øyne. For det er sannheten man viker unna for. Om denne sannheten egentlig er åpenbar og hadde blitt tydelig forfektet, hadde man i det minste unngått at sivile ofre brukes som våpen i kriger. Det ville blitt irrelevant og relativt hvor man stod i konflikten, og man hadde sluppet mye av den ekle stanken av hykleri og løgn som fyller offentligheten. Mange av de ideologiske påskudd som hevder å være menneskeverdets forsvarere, har kostet og vil koste millioner av menneskeliv, sorg og lidelse.

Interessekonflikter er reelle, men de maskeres ofte. Årsakene og dermed løsningene drukner i en medieoverflod av emosjonelt drevne uvesentligheter som taler til det laveste i mennesket.

De fleste i Vesten og etterhvert i store deler av verden hykler om et universelt menneskeverd, og at alles lidelse er like mye verdt. Men lidelsen som verdi blir selektivt valgt og benyttet. Også i norsk media. Vi er ikke like i live eller som døde, uansett menneskerettigheter på papir.

Andres grusomhet er lett å påpeke, og den grusomhet vi stilltiende eller aktivt deltagende godtar, er hardere å erkjenne. Mange tyr derfor gjerne til ulike fantasifulle krumspring og strategier for å dekke over egen bristende moralske konsistens.

Jeg har også følt det slik, men utstår nå like dårlig eget som andres hykleri. Det er der man må begynne, med hykleriet i en selv. Da blir man i det minste immun mot hykleriet i offentligheten. Det redder kanskje ikke liv, men det kan redde din menneskelige integritet og karakter, ditt egentlige menneskeverd, og lite har vel egentlig større verdi for deg.

Nå brenner det igjen på Gaza og sorgen til de mange døde på Flight MH17 vil neppe finne noen forløsning i nær fremtid, mens ivrige demagoger på sidelinjen forbereder neste grusomhetsteater vi i avmakt nok en gang vil stirre oss blinde på.


Relatert
Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy
Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen
Frykten for Russland
Bombeiver og signalpolitikk
Anders Behring Breivik – en dom over samtiden
Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»
Besatt av Behring Breivik