VM-rapport: Fotballens mysterium og metafysikk

soccer-world-m29-ger-gha

Jeg har vært Tyskland-fan så lenge jeg kan huske. Det er ikke så lett å forklare, det var ikke mange andre på min alder som holdt med Tyskland da jeg var barn, eller som i det hele tatt var interesserte i tysk fotball. Men det ble bare slik. Min storebrors påvirkning hadde nok sitt å si. Han var fan av Lothar Matthäus og Inter, av grunner jeg aldri helt har fått rede på. Samtidig var han Tottenham-fan, noe jeg som lillebror også selvfølgelig ble, og da var veggen på gutterommet plutselig fylt opp av Klinsmann-plakater. Samtidig er min far og hans far før ham tysklærere. Selv om jeg var uinteressert i tysk på skolen, har det nok hatt sin innvirkning. Jeg likte nemlig landet, men var bare for lat til å lære meg språket den gang. Å like det tyske var da (og kanskje fortsatt) omvendt opprørsk, særlig som ung. Det er så tørt at det nesten blir kult.

Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem KULTURVERK

«I en undersøkelse gjort for noen år siden som spurte hvilken tysker franskmennene hatet mest kom Schumacher på første plass. Hitler kom på andre.»

Men faren min kunne også fransk, og min favorittspiller gjennom tidene er David Ginola. Også Tottenham-spiller, samt fransk. Men Frankrike fanget aldri oppmerksomheten min på samme måte. Selv da jeg så videoklipp av Schumachers overfall av Battiston fra VM i 1982 som min bror hadde på VHS, holdt jeg alltid med Schumacher. Jeg vet det er feil, men jeg gjorde det, og jeg gjør det fremdeles.

Min første reelle live-opplevelse av et VM var fra 1994 i USA. Jeg husker VM i 1990 også. Fra den gang husker jeg særlig min brors fotballkort og VM-sangen “Un’estate Italiana”, som ble tatt opp på kassett og spilt om igjen. Rijkaard som spyttet på Völler to ganger og Völler som ble utvist, at Maradona bommet på straffe mot Jugoslavia. Og ja, selvfølgelig, at Tyskland vant. Jeg husker at Matthäus løftet pokalen. Men jeg var fire og et halvt år. Å ta parti med en hel nasjon var derfor fjernt for meg. Jeg merket entusiasmen til min bror og far, og jeg merket instinktivt hvordan andre syntes det var rart at en hel familie kunne heie på det laget som Maradona ikke spilte på, men det var slik det var. Senere skulle det bli naturlig for meg også.

Matthäus 1990

Jeg burde ha gjort opprør mot trauste, mot det kollektivt sterke og tilsynelatende selvhøytidelige. Jeg burde ha blitt fan av Brasil, av Romario og Bebeto eller Nederland med sin eminente van Basten og elegante Gullit. Men nei. Det var noe i blikket til Klinsmann, i tryggheten til Matthäus og den nesten ultraforutsigbare slepenheten til Hässler, som lot meg forstå at min familie hadde sett noe de andre ikke så. Og som jeg før jeg ante ordet av det var blitt innviet i. 1994 var det første VM etter at Berti Vogts hadde tatt over trenerjobben etter Franz Beckenbauer, og det første verdensmesterskapet etter det gjenforente Tyskland. De hadde tapt EM-finalen mot lille Danmark to år tidligere, og revansjelysten var stor. Men Bulgaria, med sitt antakeligvis beste lag noensinne, knuste tyskernes VM-drøm allerede i kvartfinalen, og det hele endte med seier til Brasil over Italia i finalen, og nok en skandinavisk medalje i et mesterskap. Denne gang Sverige.

Effenberg, Sammer, Riedle, Möller, Hässler, Matthäus, Helmer, Kohler, Breme og Klinsmann: de ble alle for små, i likhet med Norge, og måtte reise hjem tomhendt. Jeg var skuffet. Kjempeskuffet. Først røk Drillos ut etter en meget hederlig opptreden, så ble Hristo Stoichkov, Øst-Europas svar på Cantona, Svartehavets Frank Strandli – trollmannen fra Sofia – nummeret for stort for selveste Tyskland. Jeg var snart 9 år, og VM var over for min del. Det resterende minnet er fylt av at en av mine andre helter, Roberto Baggio, brente straffe i finalen mot Brasil, og mitt hat for de gule fra Sør-Amerika var komplett. Min mor forstod ikke at en gutt kunne bli så lei seg for at en italiener med rottehale bommet på mål mot selveste Brasil. VM i USA var gjennomført urettferdig.

«Og landslagsfotball, og særlig mesterskap mellom nasjoner, er arenaen hvor Solstads mislykkede helter slår til oftere enn noen andre ganger. “Vis meg ditt landslag og jeg skal beskrive din folkesjel”. Ja, det er faktisk fortsatt min påstand. Og dersom påstanden er rett, hva er årsaken? Dette er et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger, fordi jeg er overbevist om at i det minste deler av påstanden ikke er tull. Og jeg tror hemmeligheten ligger i selve navnet: fotball. Man bruker føttene»

manuel-neuer-schalke

Således var kjærligheten til Tyskland forseglet i hat, men to år senere ble den gjendøpt i stolthet foran en TV hos onkel og tante i Trondheim. Det var min far og meg mot min onkel, Tyskland mot England i semifinalen, og Gareth Southgate ble syndebukk for løvene. Tyskland vinner 2-1 over Tjekkia i finalen og æren er gjenopprettet. Ting er i balanse igjen. Bierhoff, den store og trygge midtspissen, på “golden goal”.

Siden har det gått slag i slag. Tap i kvartfinalen i 1998, sølv og finaletap for Brasil i 2002, bronse på hjemmebane i 2006. I forrige VM så det også lyst etter at tyskerne mørbanket Maradonas Argentina med 4-0 i kvartfinalen, men dermed gi tapt for et ustoppelig Spania i semien (en slags gjentakelse fra 2006, hvor de slo Argentina i kvartfinalen, men tapte for VM-vinneren Italia i semifinalen; Tyskland har altså slått ut Argentina to ganger på rad før årets finale). “Die Mannschaft” måtte nok en gang nøye seg med legeringen av kobber og tinn.

Det er også dette som gjør at Tyskland er laget de fleste elsker å hate. De er alltid å regne med. Ustanselig, uansett kvaliteten på mannskapet. Og slik sett er de atypiske i fotballsammenheng. “Fotball er så spesielt fordi det egentlig ikke er en idrett. Det er spillet hvor selv heltene mislykkes”, sa Dag Solstad en gang. Bortsett fra Tyskland. Selvfølgelig mislykkes også tyskerne, men det er bare så ekstremt sjelden. For “fotball er et spill hvor 22 spillere løper etter en ball, og hvor Tyskland vinner til slutt” som Gary Lineker, en annen Tottenham-helt, så treffende sa det. Og begge sitatene er sanne på sin måte, og de forklarer hvorfor de fleste ikke kan fordra det tyske laget, og hvordan de likevel ville ha likt sine lag litt mindre dersom Tyskland ikke hadde deltatt.

Andre land har sine opp- og nedturer, de har gode perioder. Men så har de deretter uår, dype bølgedaler hvor de til dels kan avskrives som tittelkandidater. Frankrike vant alt rundt 2000-tallet, men så raknet det med et generasjonsskifte som til slutt brøt ut i kaos og indre splittelse i Sør-Afrika. Så tok Italia over stafettpinnen, før også italiensk fotball fikk en knekk og Spania overtok hele tronen med to EM og ett VM-trofé på 6 år. I år røk de ut i gruppespillet. Argentina eide delvis slutten av 1970- og 1980-årene, men også de har hatt nedturer siden den gang. Brasil er det nærmeste man kommer en garantist til å kjempe om tittelen hvert bidige år, men har hatt varierende resultater opp igjennom de også. Dessuten viser tirsdagens sjokkresultat Brasils uforutsigbarhet på sitt verste. Men så er ikke tilfelle med Tyskland. Denne nasjonen kan man alltid regne med. Dette er fjerde året på rad at Tyskland tar medalje. 12 år med varierende mannskap og tre forskjellige trenere.

Pele-Bicycle-Kick

«Når Rosenborg møter Vålerenga er det ikke bare to fotballag som møtes. Det er Nidarosdomen mot Det Kongelige Slott, det er Nidelven mot Akerselva, det er den moderne hovedstaden med arbeiderstolthet og adel i ett mot ladejarler og vikinghøvdinger i mokkasiner og tennissokker med svart og grønn stripe øverst.»

Selv var jeg individualist som spiller. Jeg driblet til jeg mistet ballen, filmet meg til straffe og brukte hårbånd. Dessuten var jeg lat. Jeg elsket å trikse på egen hånd, var mindre begeistret for organiserte treninger, og telte tunneler med større ære enn jeg telte mål. Men det var også noe annet i meg, som likte å spille på et lag mot andre lag. Å vinne som et lag. Å kunne slå antatt bedre motstandere sammen som en organisme. Hver med sine spisskompetanser, som Drillo ville ha sagt det, og med en felles agenda. Det var ikke det at jeg ga faen i de andre som var grunnen til all hodeløs dribling og tunnelforsøk. Jeg følte meg oppriktig skamfull og lei meg på lagets vegne dersom en dribling i egen 16-meter førte til baklengs, men det var alltid denne maktkampen mellom egen uttrykksform og lagets beste, og den første vant som regel.

Med mindre vi ledet med ett mål og motstanderen vanligvis skulle ha ledet med 5-0. Da kunne jeg være kynisk, banke ballen inn i skogen og legge mine egne behov til side. Til syvende og sist var seier viktigst, noen ganger koste hva det koste ville. Og så heiet jeg altså på Tyskland. Jeg likte Tyskland, identifiserte meg med tysk fotball og tysk spillestil. Det kollektive, samordnede, hærliknende. Det systematiske og tidvis humørløse. Og jeg tror det som kan minne om et paradoks her, kan være med på å forklare en del ting ved fotballens egenart og dens enorme interessevekkende egenskaper.

Grunnen til at selv de som ikke er sportsinteresserte likevel interesserer seg litt for fotball, og grunnen til at de absolutt aller fleste engasjerer seg under verdensmesterskap, er at fotball, lik boksing, er den av de idrettene som speiler sjelen. Og VM i fotball speiler dermed folkesjelen. Det er min påstand.

Sport / Sports, soccer, football, World Cup 1990, final round, semifinal, Italy against Argentina, (4:5) in Naples, Italy, 3.7.1

Du kan fortelle mye om en person bare ut ifra hvordan han eller hun spiller fotball. Ikke om vedkommende er god eller dårlig. Det spiller liten rolle. Men en analyse av hvordan vedkommende spiller er et unikt innblikk i deler av spillerens personlighet. Og det samme gjelder på det kollektive plan. Når Rosenborg møter Vålerenga er det ikke bare to fotballag som møtes. Det er Nidarosdomen mot Det Kongelige Slott, det er Nidelven mot Akerselva, det er den moderne hovedstaden med arbeiderstolthet og adel i ett mot ladejarler og vikinghøvdinger i mokkasiner og tennissokker med svart og grønn stripe øverst.

«Der de andre landene som oftest velger poetiske, religiøse eller popkulturelle kallenavn, ser tyskerne til det militære og krigerske i det en spiller skal omdøpes. Han er en keiser, en “Spiel-führer”, en bomber, jagerflypilot eller general. Han er ikke et enkeltmannsforetak, som en fri fugl, en unik blomst eller en prektig svane, ei heller en Messias-skikkelse som egenhendig er til for å frelse nasjonen. Nei, han er ledd i et kollektiv med sin særskilte spisskompetanse. Og enda viktigere: han er ikke del av et kjøpmannskollektiv, et universitet eller frimurerlosje. Han er del av en hær.»

Trønderne er lekne, har gode individualister og raske vinger. Ekstremt oppofrende og spenstige, men har typisk nok vært noe svake i det defensive sentralt på midten. De gangene de ikke har vært det, er det som regel en innflytter som har besatt rollen, som Bent Skammelsrud på 1990-tallet. Osloborgerne har en sterk sentral midtbane, men mangler en spydspiss og det kreative. Også disse har måttet hente inn slike typer utenbys fra. Ved to anledninger en trønder ved navn Iversen. Og hvordan er trondhjemerne som folkeslag, sett med ekstremt fordomsfulle og overfladiske øyne? Er de ikke lekne og lettsindige, av og til befriende enkle, upretensiøse, som litt for ofte snakker eller handler før de tenker, med store – om enn noe urealistiske – ambisjoner og et skyhøyt selvbilde, med store høydeforskjeller fra det sakrale tårnet på Nidarosdomen til det trauste fiskemarkedet ved Ravnkloa?

football_legend_zinedine_zidane

Og er ikke Trondheim de store visjoners by? Studentbyen, idéenes by og Nils Arne Eggens (riktignok fra Orkdal) lekegrind? Mannen som kunne vært lektor og hobbypoet samtidig som han ledet en gjeng lokale helter til seier i Milano og Dortmund i Champions League? Mens Osloborgeren, den noe ettertenksomme, stille, til dels angstfylte, men samtidig arrogante på vegne av sin hovedstad og sin “høy”-kulturelle ramme, er ikke han også preget av byen han bor i? Her har de gått, Ibsen, Hamsun og Munch. De har lidd, men samtidig voktet nasjonens kultur og åndelige kapasitet. Med det hører både et ansvar og en last til.

Man må vokte seg for å reise for langt og leke for mye. Da kan man miste grepet, siden det er langt ned til dypet og til å eventuelt finne seg selv igjen. Oslo-borgeren vokter sin person, sitt omdømme og sin stolthet. Der er han trygg, på midten. Og dette gjenspeiles i stilen til både Vålerenga, Lyn og Skeid. De har gode basisferdigheter på midten, kanskje én spiller som utmerker seg som driblefant, men spiller med lav risiko, i motsetning til trønderne. Det er dessverre ikke plass her til å begynne å snakke om Brann…

Det samme er tilfelle, bare i enda større grad, med landslag. Og landslagsfotball, og særlig mesterskap mellom nasjoner, er arenaen hvor Solstads mislykkede helter slår til oftere enn noen andre ganger. “Vis meg ditt landslag og jeg skal beskrive din folkesjel”. Ja, det er faktisk fortsatt min påstand. Og dersom påstanden er rett, hva er årsaken? Dette er et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger, fordi jeg er overbevist om at i det minste deler av påstanden ikke er tull. Og jeg tror hemmeligheten ligger i selve navnet: fotball. Man bruker føttene. Føttene er ikke finkoordinerte slik som hendene våre. Det er bare et fåtall av oss som klarer å skrive eller male med føttene, og de fleste som klarer det gjør det fordi de ikke har noe valg. Føttene er begrensede som redskapsbenyttere. De er et slags handikap. Men samtidig er de kraftfulle. De største muskelgruppene finnes her, og kan brukes til fri benyttelse og med maks kraftutfoldelse.

«For fire år siden var Spania best. De fant en formel og en kode som ingen klarte å knekke. Men så brast også den, fordi spanjolen ble mettet på suksess. Så lenge spanjolen ikke er penest å se på lenger, mister han entusiasmen og motivasjonen. Det får man respektere, for gudene vet at hans ungdommelige skjønnhet var fabelaktig. Det skjønne er skjønt fordi det nærmer seg en beskrivelse av det ubeskrivelige, idéen om det perfekte. Dette klarte Spania å trylle fram i 3 mesterskap på rad. Så kom den første rynken, og da er det ikke noe vits i å holde på lenger.»

Brazil

Det er bare det at sportens egenart frarøver oss muligheten til alltid å satse på rå styrke. Vi må justere oss. Og vi må justere oss i relasjonen til andre mennesker, samt det viktigste av alt: en trillende gjenstand som vil fyke av gårde i høy hastighet dersom vi berører den. Og i høy hastighet, men feil retning, dersom vi berører den galt. Den minste feil kan således bli skjebnesvanger. Vi må velge med omhu. Samtidig kommer individuelle fysiske forskjeller inn, og fysikken er alltid i mot deg i fotball. Det er også unikt i idrettssammenheng, så minst like viktig er derfor hvordan du velger å kompensere for begrensningene. Hvordan velger du å løse problemet med at du er mistilpass og fremmedgjort fra egen komfortsone. Og hvordan du deretter velger, når mannskapet er fastsatt, å løse dette kollektivt.

Og det er her vi kommer tilbake til Tyskland og Linekers sitat. Fotball er et spill hvor 22 mann springer etter en ball, og hvor tyskerne vinner til slutt. I hvert fall nesten. Hvorfor? Altså: hvorfor er Tyskland et lag man alltid må regne med at kan vinne, og til en viss grad også forvente det?

La oss raskt se på kallenavnene til et par tyske profiler opp igjennom: Franz Beckenbauer: “der Kaiser”. Gerd Müller: “der Bomber”. Jürgen Klinsmann: “der goldene Bomber”. Oliver Kahn: “Titanen”. Matthias Sammer: “Den røde Baron”. Ser vi således på spillere fra andre land ser det slik ut: Eusebio: “den sorte perle”. George Best: “the fifth Beatle”. Johan Cruyff: “Frelseren”. Ruud Gullit: “den sorte tulipan”. Marco van Basten: “svanen”. Lionel Messi: “Messias” eller “Atomfluen”. Garrincha: “den lille fuglen”. Roberto Baggio: “den hellige hestehale”. Andrea Pirlo: “Arkitekten”. Gennaro Gattusso: “Muren”.

Der de andre landene som oftest velger poetiske, religiøse eller popkulturelle kallenavn, ser tyskerne til det militære og krigerske i det en spiller skal omdøpes. Han er en keiser, en “Spiel-führer”, en bomber, jagerflypilot eller general. Han er ikke et enkeltmannsforetak, som en fri fugl, en unik blomst eller en prektig svane, ei heller en Messias-skikkelse som egenhendig er til for å frelse nasjonen. Nei, han er ledd i et kollektiv med sin særskilte spisskompetanse. Og enda viktigere: han er ikke del av et kjøpmannskollektiv, et universitet eller frimurerlosje. Han er del av en hær.

Nå skal man være veldig forsiktig med å lefle med tyske krigsreferanser. Men jeg snakker her om mobiliseringsevnen, på godt og vondt. Om evnen til å ha et mål, og så gjennomføre det uten at man lar individuelle preferanser eller navlebeskuende emosjoner komme i veien.

FBL-WC2014-QUALIFIERS-ARG-URU

«Brasil er avhengig av å ha 11 unike individualister og sterke personligheter. Også i de bakre rekker, dersom de skal kunne triumfere. De må være best alle sammen dersom de skal fungere som et lag, slik som en god lek kun er morsom dersom alle er konkurransedyktige.»

Målet i fotball er å vinne. Det er det sporten går ut på. Man kan fikse og trikse så mye man vil. Men det hjelper intet om man taper. Det finnes ingen moralske vinnere, selv om mange aldri blir trøtt av å snakke om dem. Og følelsen av urettferdighet som jeg kjente etter 1994 la jeg fort av meg da jeg i større grad begynte å forstå hvordan tyskeren tenker. For tyskeren var det ikke urettferdig. Det var simpelthen ikke godt nok. Skuffet, ja. Men bitter? Aldri.

Da Hellas vant EM i Portugal i 2004 var det mange sutrekopper som gråt for Figo og de andre, og mente at de egentlig var de rettmessige vinnerne. Argumentet de brukte var at ingen andre lag ville ha funnet på å spille så kynisk og defensivt, og at dette var dødens fotball. Sannheten er at ingen andre lag ville ha funnet det autentisk i sin folkesjel å spille på denne måten, men for Hellas var det det. Det gikk denne ene gangen: de harmoniserte sin egen analyserende og kyniske folkepersonlighet hentet fra Olympens høyder med tidens omgivelser. Og de vant. De var best. Enkelt og greit. Og det var en nytelse å se på at de faktisk klarte det.

For fire år siden var Spania best. De fant en formel og en kode som ingen klarte å knekke. Men så brast også den, fordi spanjolen ble mettet på suksess. Så lenge spanjolen ikke er penest å se på lenger, mister han entusiasmen og motivasjonen. Det får man respektere, for gudene vet at hans ungdommelige skjønnhet var fabelaktig. Det skjønne er skjønt fordi det nærmer seg en beskrivelse av det ubeskrivelige, idéen om det perfekte. Dette klarte Spania å trylle fram i 3 mesterskap på rad. Så kom den første rynken, og da er det ikke noe vits i å holde på lenger.

Netherlands v Germany - Group B: UEFA EURO 2012

Brasil er avhengig av å ha 11 unike individualister og sterke personligheter. Også i de bakre rekker, dersom de skal kunne triumfere. De må være best alle sammen dersom de skal fungere som et lag, slik som en god lek kun er morsom dersom alle er konkurransedyktige. Spillere som Paulinho, Fred, Bernhard og Dante er i verdensklasse, men de er ingen Dunga, Ronaldo, Ronaldinho eller Roberto Carlos. Brasil må kunne leke, og de må kunne opprettholde leken også i det defensive. I år ble David Luiz veldig ensom i så måte. Brasil har et så fantastisk mannskap hvert bidige år, at de aldri helt kan avskrives. Men i år så vi det allerede i gruppespillet: at dette umulig kunne gå hele veien, særlig når Neymar ble borte.

Sannheten er at Brasil ikke har lekt ordentlig godt siden 1970-tallet, bortsett fra i 1994. Den gang var lekens førsteinstruktør Mario Zagallo, mannen som var en del av Brasils gyldne generasjon på  1950- og 1960-tallet og som var hovedtrener da de vant i 1970. I 2002 hadde de ett av tidenes beste VM-mannskap med en knallsterk firer bak og de tre R’ene på topp, som selv Graeme Souness ville ha kunne ledet til triumf.

«Og dette er argentinerens uttrykk: troen på seg selv og Gud, tilliten til at man blir besvart i form av resultater. Når disse uteblir og når busken aldri begynner å brenne, mister argentineren troen, og da mister han alt. Er det ikke Mario Kempes eller Maradona så er det Lionel Messi. Og dersom disse mislykkes eller blir fanget i et nett av kokainmisbruk og raske biler, går det som regel til helsike.»

Nederlenderen er den kule og avslappede, bohemen poeten som vet han er best, som kan gjøre underverker, og samtidig har en tradisjon for å sette dette i system som i et kunstnerkollektiv. Et anarkistisk kunstnerkollektiv hvor alle skal ha sitt å si, alle skal tilføre sine unike idéer til prosjektet, alle skal ha vært borti ballen før det kan avsluttes. Men et kunstnerkollektiv fungerer dårlig når en av kunstnerne ikke legger skjul på å være best, og ønsker å briljere framfor å trekke med seg de som ennå trenger å lære, og Nederland lider under disse enerne. Om det så er Cruyff, van Basten eller nå Robben. Når kunstnere tillike sier nei til å male det første strøket i et kunstprosjekt, som to av spillerne visstnok skal ha gjort i forkant av straffekonken mot Argentina, kan det ikke gå.

Netherland Squad Team 2014 World Cup 01

Frankrike er en merkelig fotballnasjon. Det sies at franskmennene egentlig ikke ble interesserte i fotball før 1982, da allerede nevnte Schumacher meide ned en av deres egne. I en undersøkelse gjort for noen år siden som spurte hvilken tysker franskmennene hatet mest, kom Schumacher på første plass. Hitler kom på andre. Franskmannen er også kunstnerisk, og har behov for enere, men har samtidig det kollektive som et sterkere og mer naturlig element enn det nederlenderen har. Svakheten hans er imidlertid at han surner dersom det butter imot, og han trekker seg tilbake til sin indre overbevisning om egen suverenitet, og at det er laget, eller i verste fall spillet, det er noe galt med.

Å vinne er ikke alltid viktigst for franskmannen, men han vil samtidig være bedre enn alle de andre, og helst på sine egne premisser. I 1998 fikk dette fantastiske følger. Frankrike styrte alt som styres kunne, satte premissene for hver kamp, og vant til slutt på hjemmebane. I 2002 tapte de åpningskampen mot sin gamle koloni Senegal, og da var det gjort. De surnet, spilte uavgjort mot Uruguay, tapte mot Danmark og var ute. I 2006 og to trenere senere, reiste de imidlertid kjerringa og karret seg til finalen. Men smaken av tapt ære lå fremdeles og lurte, og da Italias keeper Buffon reddet headingen fra Zidane som alle så i mål var straffekonk og muligheten for å tape en finale nærmere og mer eksistensielt trykkende enn en eventuell triumf. Angsten og kvalmen for det fremmede, men høyst sannsynlige nederlag ble for sterk. Resten av historien kjenner vi. Zidane får seg selv utvist, Trezeguet setter sin straffe i tverrliggeren, Frankrike taper finalen.

«Livet er en kamp hvor vi må overvinne våre egne begrensninger, og på et eller annet nivå akseptere hvem vi er og leve deretter. Noen er høye, andre er lave, noen er realister, andre er idealister, noen kan synge og danse, andre kan lese og skrive, vi er introverte, ekstroverte, handlingsmenn, tenkere, kunstnere, jegere, samlere, diplomater, krigere osv. Alle er uttrykk for å kompensere for det faktum at vi er forgjengelige, dødelige vesener.»

Die Mannschaft

Så har vi Argentina. Nabo til Brasil, men likevel så forskjellig. Hovedforskjellen på de to er hvordan de anser sin motstander. Argentineren er politisk ukorrekt og justerer seg etter stereotyper han har gjort seg hos motstanderen. En omstillingsevne den frie og lekne brasilianer bryr seg mindre om. Vi hadde aldri vunnet i Marseille den Sankthansaftenen i 1998 dersom Argentina var motstander. Samtidig har argentineren, i likhet med franskmannen, en arroganse som gjør at når dommen over motstanderen er gjort, er den per definisjon sann i hans øyne, og da får det briste eller bære. Offensivt har også Argentina fostret enere, som må lykkes for at laget skal gjøre det bra. Dette fordi fotball ikke er en sekularisert aktivitet i Argentina, men en del av det religiøse liv. De venter alltid på en Messias.

Og dette er argentinerens uttrykk: troen på seg selv og Gud, tilliten til at man blir besvart i form av resultater. Når disse uteblir og når busken aldri begynner å brenne, mister argentineren troen, og da mister han alt. Er det ikke Mario Kempes eller Maradona så er det Lionel Messi. Og dersom disse mislykkes eller blir fanget i et nett av kokainmisbruk og raske biler, går det som regel til helsike. De siste fem VM-ene har Argentina vært uten en Messias. I hvert fall en i form, og har ikke kommet lenger enn til kvartfinalen. Sist hadde de egentlig to, en på trenerbenken og en på banen. Men det hele ble for konstruert og unaturlig. Man kan aldri ha mer enn én Messias.

Livet er en kamp hvor vi må overvinne våre egne begrensninger, og på et eller annet nivå akseptere hvem vi er og leve deretter. Noen er høye, andre er lave, noen er realister, andre er idealister, noen kan synge og danse, andre kan lese og skrive, vi er introverte, ekstroverte, handlingsmenn, tenkere, kunstnere, jegere, samlere, diplomater, krigere osv. Alle er uttrykk for å kompensere for det faktum at vi er forgjengelige, dødelige vesener. Vi trenger et eget uttrykk for å peile ut en kurs som kan gå utenom og over bølgene som ellers ville ha slukt oss. Vi må være oss selv, vi har intet valg. Slik også med samfunn, kulturer, og slik også med fotball – den mest dødelige og nådeløse idretten av dem alle.

Brasil velger leken og med den alle de eventuelle forutsetninger som skal til for at en lek skal kunne fungere, fysisk, mentalt som sosialt. Argentina velger det katolske, tilbedelsen, følelsene, Nederland det anarkistiske, Frankrike det eksistensielle og viljesfrie, Italia velger fornuft og tenkning, det ultrastrategiske og asketiske, England velger den totale oppofrelse, samt tilliten til en leder, mens russeren ennå har til gode å finne sitt nye uttrykk etter Sovjet-tiden. Per dags dato svinger han mellom sibirsk råhet, adelig finesse og å være ballerinasoldat. Den endelige stilen må finjusteres og utkrystalliseres før VM på hjemmebane om fire år.

Denmark v Germany - Group B: UEFA EURO 2012

Så har vi altså til slutt Tyskland, og det som skiller Tyskland fra alle de andre: tyskeren er en kriger, men enda viktigere er han en soldat. Han er en del av et maskineri, en celle i en større organisme som skal trives og vokse, et lokomotiv som ikke stanser før det har nådd målet sitt, og som ikke bryr seg om hvordan toget ser ut eller hvor fort det kjører. Det går fremover, det er det viktigste. Det handler derfor om å reparere en hver mangel eller feil ved organismens system, vinne hver bidige andreball, for enhver pris forhindre nye skader, og på den andre siden bli så stor og sterk som mulig uavhengig størrelsen den allerede innehar. Og dette gjøres så totalt usentimentalt at det går opp i en høyere enhet. Laget blir større enn seg selv og det skapes en kraft som selv ikke spillerne hersker over. Tyskeren er i ett med dette, og endrer skjelden sine rutiner for å forbedre sin prestasjon.

Joachim Löws ølnekt til sine spillere før finalen i morgen er nesten historisk. Sist gang det skjedde var i 1974, da Tyskland vant. Tyskland i VM er idrettens Bhagavad Gita, hvor Krishna innprenter sannheten om krigerens vesen til Arjuna: å krige er å opphøre som individ, det er å opphøye sitt liv til en høyere sannhet, krigens vesen, som emosjonsløst valser over fienden eller lider dødens skjebne uten å rynke på nesen. Det er en handlingens meditasjonspraksis hvor man ofrer sitt selv for å kunne frigjøre rom til mottakelsen av det overmenneskelige.

Folk trodde ikke sine egne øyne da Tyskland fortsatte å angripe på 4-0 over Brasil i Brasil. Men noe annet ville ha vært utenkelig, omgivelsene og mannskapet tatt i betraktning. At Tyskland er et kjedelig lag kun på grunn av dette kollektive er en eneste stor myte. Svakheten til et slikt lag ligger i at du sjelden har en person som virkelig stikker seg ut og kan avgjøre kamper på egen hånd. Styrken ligger i at dersom ting fungerer godt, kan absolutt alle på laget avgjøre kamper på mirakuløst og spektakulært vis.

«Den som står stille går, og den som går står stille. I idéens stillhet valser det tyske maskineriet over sine motstandere, mens atomfluene fra Argentina blir dansende rundt i ingenmannsland og må vente på Messias i fire nye år. Dersom Argentina skal ha noen sjangs må de få hjelp av mørke krefter. Av sort magi, men til det er Messi for snill»

Italy players hold aloft the FIFA World Cup trophy.

“Panzermannschaft!” stod det i en SMS jeg mottok fra en venn rett etter tirsdagens nedsabling av Brasil. Og det er det Tyskland har i år. Et pansret mannskap,uimottakelige for indre svakhet og tvil på at helheten overgår individets interesser. Dersom de blir liggende under blir de ikke der lenge, som en enhet forflytter og omstiller de seg utifra omgivelser, i henhold til målet: seieren.

Og selv om jeg var en individualist på banen i min ungdom, beundrer jeg dette ved tysk fotball. Det eneste laget som kan nærme seg noe liknende er Italia, men der hender det alt for ofte at individuelle svakheter svekker resten av gruppen. Således blir det taktiske så alt for menneskelig, det blir strategisk og oppfinnsomt, kynisk og arkitektonisk. Det tyske landslaget symboliserer en kollektiv higen etter det sakrale, som verken den argentinske katolisismen eller den britiske protestantismen kan måle seg med. For det handler ikke om tro, det handler om å gjøre. Om å gjøre det som gjøres måtte, verken mer eller mindre. Det er nesten noe taoistisk over det hele. En ikke-handling.

Den som står stille går, og den som går står stille. I idéens stillhet valser det tyske maskineriet over sine motstandere, mens atomfluene fra Argentina blir dansende rundt i ingenmannsland og må vente på Messias i fire nye år. Dersom Argentina skal ha noen sjangs må de få hjelp av mørke krefter. Av sort magi, men til det er Messi for snill. Og årets tyske mannskap alt for gode, både med ball, kondisjonsmessig og presisjonsmessig. Det er min påstand, og det er min tro og mitt håp før morgendagen.

Fotball er spillet hvor alle de menneskelige egenskaper involveres. Det er spillet hvor alle kan slå alle og hvor heltene mislykkes. Det er mann mot mann, personlig og intimt, hvor svakhetene – også de menneskelige og karaktermessige – vises fram i dagen. Det er by mot by, land mot land. Fotball er mer enn bare fotball. Og når Schweinsteiger og de andre entrer Maracanã søndag kveld er det kollektivisme mot individualisme. Må den beste kriger vinne.

 

For anledningen legger vi ved verdens beste VM-sang, Global Fußball OK:

 

Relatert

Essay: Einherjer

ESSAY: Sjakkmeditasjoner

Essay: Clash of the Titans

Det nakne mennesket