En uavbrutt strøm av rituelle henvisninger til ”demokrati og menneskerettigheter” har ikke klart å kamuflere den stadig mer autoritære praksisen til eurokratene i Brussel. Under EU-valget i forrige måned burde skriften på veggen være tydelig: en betydelig andel europeere har aversjon mot etablissementet, og konvensjonelle sentrumspartier har blitt kraftig svekket. Ikke minst i Storbritannia, Frankrike og Hellas. I dette essayet tar Michael Marder (f. 1980) for seg erosjonen av EU-forfatningen sett gjennom prismet til Carl Schmitt. Teksten er en del av en essay-serie som stod på trykk i tidsskriftet Telos i mars 2013 (”Carl Schmitt and the De-Constitution of Europe”). Marder er filosofiprofessor ved universitetet i Baskerland i Vitoria-Gasteiz. 

Oversatt av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør KULTURVERK

Man ser en frakobling mellom EU som form – blottet for politisk liv – og de tiltakende ustabile omstendighetene for EU-borgernes kollektive eksistens. Utfordringene fra Schmitts eksistensielle begrep om forfatningen er derfor veldig presserende i dag. Så langt har krisen allerede utløst en massiv politisering av store befolkningslag i Europa.

“Forfatningen som absolutt begrep” henviser til forfatningen som helhet. [i] Den er ikke forent i kraft av ytre grunnleggende lover, men derimot den før-konstitusjonelle kilden hvor disse lovene har sitt utspring og hvorfra de henter sin legitimitet. Schmitt merker seg at ”innledningsvis kan forfatningen i absolutt forstand bety den anskuelige framtreden til enhver politisk entitet som eksistens”, [ii] hvorledes ”staten ikke har en forfatning”, men ”er en forfatning; med andre ord en reelt eksisterende betingelse og en tilstand av enhet og orden”. [iii] I lys av det allerede nevnte politisk-eksistensielle tomrom i kjernen av Den europeiske union – sammenstilt med den kjensgjerning at EU verken er en stat eller en konføderasjon av stater – kan vi formode at EU heller ikke er en forfatning, selv om unionen fordrer retten til å avgjøre betingelsene for dens enhet og orden.

Siden man ikke kan henvise til ”eksistensens anskuelige framtreden”, vil statusen til EU samsvare med formelle retningslinjer som mulige medlemsstater må underordne seg om de søker adgang. Underskuddet på faktisk enhet kamufleres av en pålagt idealistisk enhet. Prosedural på sitt verste og metafysisk på sitt beste. Istedet for å styrke statusen til EU, gjør denne påleggelsen tilstanden enda mer prekær: den bereder grunnen for en voldsomt fastlåst motsetning mellom den politiske eksistensens framkommende realiteter og de påtvungne idealitetene til en fremmedgjørende framtoning.

Man ser en frakobling mellom EU som form – blottet for politisk liv – og de tiltakende ustabile omstendighetene for EU-borgernes kollektive eksistens. Utfordringene fra Schmitts eksistensielle begrep om forfatningen er derfor veldig presserende i dag. Så langt har krisen allerede utløst en massiv politisering av store befolkningslag i Europa. Det holder å nevne demonstrasjonene mot innstrammingstiltakene i Hellas og Portugal, Indignados-bevegelsen i Spania og studentopptøyene i Italia…Alle disse hendelsene begrenser seg utvilsomt til Sør-Europa, som er hardest rammet av krisen. Det gjenstår å se hvorvidt skillet mellom Nord og Sør vil vedvare (slik som i opptakten til Den amerikanske borgerkrigen), noe som effektivt vil splintre unionen i to.

Alternativt vil det nylig gjenopplivde skillet mellom venn og fiende skjære opp kontinentet langs klassemotsetningene, der de politiske og økonomiske elitene med rette vil bli betraktet som overløpere for fremmede makter. Dette er en status som de uttrykkelig bekrefter ved å forvandle seg til funksjonærer for institusjoner utenfra, slik som Troikaen. (Her bør vi ikke glemme at Frankrike er et makeløst tilfelle og noe av en uteligger: geopolitisk, kulturelt og økonomisk plassert mellom Nord og Sør.) Den nylige politiseringen av de voksende økonomiske forskjellene er det mest betydningsfulle problem som kompliseres ytterligere av EUs institusjonelle handlinger.

Men når paradigmet om legitimitet gjennom velstand blir avleggs, banes veien for tvang i retning av innstramminger og trusler. ”Fred” kan dermed bare bety pasifisering, fremmet gjennom trusselen om at manglende ettergivenhet overfor de suverene diktatene vil medføre enda større omveltninger og katastrofer (mislighold, utstøting, sosialt og politisk sammenbrudd).

Dersom de moderne forfatningers tilblivelse forutsetter eksistensen til et folk, med dets “formløse formative evne”, vil det mest påtrengende spørsmålet i den europeiske sammenhengen være hvorvidt denne eksistensen er sentrert rundt “det europeiske folk” eller “Europas fattige”. De sistnevnte har blitt stadig mer aktive på den utenomparlamentariske, politiske scenen. Allerede i 2004 uttrykte Étienne Balibar skepsis mot anvendeligheten til det amerikanske konstitusjonelle slagordet “Vi, folket” i Europas tilfelle. I boken We, the People of Europe? går Balibar så langt som å kritisere en “reell” europeisk apartheid ledsaget av ”et formelt europeisk statsborgerskap”. [iv]

For åtte år siden gjaldt dette skillet innbyggerne som ikke var borgere av unionen. I dag åpenbarer dette skillet seg også mellom EU-borgerne. At økonomisk nød tvinger tusener av borgere (slik som i Portugal, på oppfordring av de nasjonale styresmaktene) til å emigrere ut av eller innenfor EU, gjør dem til fremmede innenfor statsborgerskapets transnasjonale struktur. I det øyeblikk slik ostrakisering finner sted, sameksisterer ikke ”den europeiske apartheid” lenger blott med ”det europeiske statsborgerskap”, men bor i dets hjerte. Iallfall i periferien av Europa.  Det er der denne nye unntakstilstanden krittes opp og hvor slaget om den europeiske suverenitet – retten til å bestemme unntaket – står.

Den utilslørte liberale nøytraliseringen av det politiske på det transnasjonale nivået i EU sammenfaller med en underjordisk strømning av tiltakende politisering. Uten denne kraften ville det ikke ha vært noe annet enn nihilisme, fatalisme og fortvilelse. Kollektive stemninger som utvilsomt forsterker seg i Sør-Europa. EUs selverklærte forpliktelse til freden – noe unionen ble tildelt Nobels fredspris for i 2012 – i en tid der faren for fragmentering er på sitt største, kjennetegner forsøket på avpolitisering. Artikkel 2.1 i Lisboa-traktaten erklærer at ”unionens mål er å fremme freden, dens verdier og folkenes velvære”. Som Schmitt hevder i Begrepet om det politiske er visjonen om en pasifisert klode et ønske om en verden uten politikk.[v] Hvilket er en verden tilpasset EUs eksistensielle tomrom.

Det var selvsagt Adam Smith som i Nasjonenes velstand kom med den ærligste økonomiske tolkningen av disse verdiene, som igjen betinges av frihandel og gjensidige interesser. Men når paradigmet om legitimitet gjennom velstand blir avleggs, banes veien for tvang i retning av innstramminger og trusler. ”Fred” kan dermed bare bety pasifisering, fremmet gjennom trusselen om at manglende ettergivenhet overfor de suverene diktatene vil medføre enda større omveltninger og katastrofer (mislighold, utstøting, sosialt og politisk sammenbrudd). EU har investert i et selvbilde der unionen framstilles som den suverene kath’echon: bolverket mot kaos. Eller med Schmitts ord: ”makten som hindrer den høyst forsinkede apokalyptiske endetiden fra å ha skjedd allerede nå”.[vi] Men dette er et høyst risikabelt veddemål. Særlig når den eksistensielle intensiteten til det utenomparlamentariske politiske liv er stigende.

Relatert

Å drikke seg vekk fra politikken – Matching Mole

Spøkelsesby gjenoppstått som vitalt økosamfunn

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Apokalypsens fire ryttere – del II

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Hva er neoliberalisme?

Slavoj Žižeks – Living in the End Times