Å drikke seg vekk fra politikken – Matching Mole

Little-red-record

Av Magne Stolpnessæter , statsviter og webredaktør i KULTURVERK & William Throndsen, stipendiat i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU

Det britiske 70-tallsbandet Matching Mole – hvor Robert Wyatt var vokalist – er blant de som har satt melodi på den altomgripende politiske maktesløsheten gjennom låten “Starting In The Middle Of The Day We Can Drink Our Politics Away” (1972). Det er vel sånn for mange av oss at fandenivoldskhet og virketrang veksler med avmaktsfølelse, avhengig av humøret og omverdenen.

Om man i det hele tatt skulle kunne makte å drikke seg vekk fra politikken (om det så skulle være målet), må man sette av godt med tid slik at man rekker å nå ekstreme nivåer av nummenhet før dagen er omme. Elendigheten er av et slikt omfang at den krever maks dose. Men å lykkes med dette er jo også å nå et mål om (frivillig?) å feile vis a vis politikken. Her er det faktisk en tekst som artikuleres. Sangen har forbausende mye innhold, selv om den blott høres ut som pur lalling: en annen, høyst forståelig reaksjon når folk møter politikken eller når politikerne oppsøker folk.

På et mer overordnet metanivå har Matching Mole et overlappende budskap med Wallersteins verdenssystemanalyse: “starting in the middle of the day” når systemet er på sitt sterkeste og mest vitale vil ende med nederlag for de subversive. Når man er for langt unna fødselen eller sortien kan man ikke lykkes. Det er som å starte et mytteri i midten av Atlanterhavet uten noen sikker havn i nærheten.

Å starte på morgenkvisten – når alt er mer åpent – ville ha vært atskillig mer utslagsgivende (en historisk umulighet for oss, selvsagt). Men i skumringstimen – som er systemets endetid – er potensialet atskillig større. Og det er DER vi er i dag. Selv om de materielle (økonomiske såvel som økologiske) omstendigheter objektivt sett legger til rette for et nytt revolusjonært giv, henger det ideologiske hegemoniet igjen som en klam hånd. Jfr. den amerikanske drømmen som tiltar i styrke, selv om den vedvarende krisen burde tilsi at enhver forhåpning om et gjensyn med hvetebrødsdagene er en illusjon som burde ha vært skutt ned for lengst.

(Takk til den politisk bevisste geologen Lars Eivind Augland for musikktips)

 

Se også “Der Waldgang” (“Skogvandreren”) av Ernst Jünger

 

Relatert

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Hva er neoliberalisme?

Apokalypsens fire ryttere – del II