Trenger vi matproduksjon i Norge?

Dagros

Nå er mai snart over, og med den jordbruksforhandlingene. Ikke er jeg bonde og jeg ligger heller ikke an til å bli det. Men jeg er i likhet med alle landets innbyggere forbruker av landbrukets produkter, og jeg finner meg ikke i at vi som spiser maten er en stakkarslig tredjepart i dette oppgjøret. Vi bør ha et bevisst forhold til mat utover at den skal være billigst mulig. Likeså bør vi ha en forståelse for de forutsetningene matprodusentene i Norge har.

Av Tor Odin Ekle, maskiningeniør med fartstid fra fylkesstyret i NT Bondelag og Radio Revolt i Trondheim

Når en ser på areal per innbygger i Norge blir det enda tydeligere at det er viktig å opprettholde også de mindre åkerlappene. Mens det i 2000 var 1,97 dekar per innbygger, var det i 2011 nærmere 1,65 dekar. Samtidig ser vi at selvforsyningsgraden i 2012 var nede på 43%, det minste på flere tiår.

På lederplass i Dagens Næringsliv ser vi at årets oppgjør bør ha effektivitet i fokus, siden man ser at effektivitetsveksten i jordbruket har flatet ut. Det burde ikke være overraskende når en vet at ingen annen næring har effektivisert så mye de siste 10-12 årene som landbruksnæringa. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har slått fast at produksjonsmengden i denne perioden har gått opp med 7%, mens arbeidsmengden har gått ned med 40%.

Ifjor fremmet Høyre flere forslag som de mente ville effektivisere landbrukssektoren ytterligere. Blant annet kvotefrislipp på melk.[14] Dette ble forsvart med tall utarbeidet av NILF. Høyre la til grunn at det er nødvendig med sammenslåing av bruk for å få hentet ut stordriftsfordeler i landbruksproduksjonen. De mente at arealet for et gjennomsnittlig kornbruk skulle opp fra 385 mål til 1015 mål fra 2009 til 2021. Det de imidlertid ikke tok med i regnestykket var den norske geografien. Norsk institutt for skog og landskap [1] kunne slå fast at disse ambisjonene ikke tar hensyn til naturgitte forhold, og at en generell arealøkning ikke er gjennomførbart i Norge. Av Norges totale landareal er det 3,2% som er dyrka.

Geografien i Norge er ikke til vår fordel. Disse 11 500 km2 som er dyrka ligger ikke nødvendigvis lettvint til.  20% av norske kornarealer ligger på åkerlapper på under 24 dekar. For dyrking av gras og beite er det enda verre: 50% av landets engareal er spredt på jordstykker på under 18 dekar. Dermed blir det vanskelig å få hentet ut «stordriftsfordeler» på grunn av økt kjøring som gir økt slitasje på utstyr og mer forbruk av drivstoff. Sammenslåing av teiger og åkerlapper medfører begrenset gevinst. Vi har heller ikke klimaet på vår side når det gjelder lansering av «stordrift». Med en relativ kort innhøstingssesong mange steder i landet, vil få ha mulighet til å utnytte det største utstyret fullt ut.

Norsk korn

Når en ser på areal per innbygger i Norge blir det enda tydeligere at det er viktig å opprettholde også de mindre åkerlappene. Mens det i 2000 var 1,97 dekar per innbygger, var det i 2011 nærmere 1,65 dekar. Samtidig ser vi at selvforsyningsgraden i 2012 var nede på 43%, det minste på flere tiår. [4]   Da er det heller ikke korrigert for importert fôr, noe som ville senket tallet til nærmere 40%. Det fremstår som tragikomisk at vår egen landbruksminister gir klarsignal for å bygge kjøpesenter på dyrka jord, bare et par måneder etter at Kina inngikk en 50 års leieavtale med Ukraina på 5% av landets areal. Dette er et areal som er mer enn tre ganger så stort som Norges dyrkamark. Denne avtalen inngikk Kina for å sikre matvarer til egne innbyggere.

Det er ikke mitt poeng at stordrift er et ubetinget onde. Men når en har så variert topografi som her i Norge, må man ha variasjon i bruksstørrelser. Det er fire områder som skiller seg ut som velegnet for større drift. Det er Innherred, Mjøs-regionen, områdene rundt Oslofjorden og Jæren. Man ser dermed at det begynner å bli vanskelig å få spredeareal, noe som betyr at man må ha mer husdyr slik at man kan leie eller kjøpe jord dyrt. Disse ekstra arealene ligger sjeldent i nærheten av gårdene, side disse allerede er brukt i den eksisterende produksjonen. Dette medfører at mye av stordriftsfordelene forsvinner i ren transport. Tidsmessig, økonomisk og klimamessig. [11] Derfor er jeg kritisk når Listhaug nå dobler konsesjonen på fjærkre. Det vil føre til økt press på spredeareal. Og når dyretettheten øker, øker også smittefaren. Dette fikk flere smertelig erfare da svineinfluensaen kom til Norge. Da ble griser slaktet preventivt på grunn av stor tetthet.

Alt ifra IKEAs ekspansjon på Vestby til boligutbygging i Trondheim medfører at den mest produktive matjorda går vanskelige kår i møte med storsamfunnets etterspørsel etter stadig mer materiell overflod. Parallelt med nedgangen i jordbruksareal har vi hatt en befolkningsvekst som gjør at vi har stadig mindre dyrkbar jord per innbygger. Dette fører ikke overraskende til at vi blir mer og mer avhengig av importert mat.

En kan lese følgende i pressemeldingen som kom 1.mai i forbindelse med økning av konsesjonen: «Større enheter og bedre utnytting av eksisterende anlegg vil gi lavere kostnader og gi grunnlag for lavere pris til forbruker». Med andre ord skal bonden jobbe mer og produsere mer for at matprisene skal bli enda lavere. Og dette i et land der vi jobber relativt lite for å få mat på bordet. [2] Prisundersøkelser viser at vi er blant de i Europa som trenger å jobbe minst for å kjøpe mat.  Til og med vann er dyrere enn melk i norske butikker.

fiksering gris

Skal vi effektivisere mer og få enda lavere matpriser, vil det ramme dyrevelferden enda mer. Etter at Danmarks Radio viste «Det store svinerige» [3] i vår har debatten om dyrevelferd pågått i Danmark, som er en av verdens største eksportører av grisekjøtt. Der fikk seerne se at kupering og fiksering av griser og antibiotika i fôret er gjengs. Kupering er at halen blir kappet av, fiksering er at purka blir stengt inne slik at den ikke får beveget seg når ungene dier. Alt dette er (heldigvis) forbudt i Norge, og det er begrunnet blant annet med hensynet til dyrevelferd. I Norge er det krav til hvor stor plass hver purke skal ha. I Danmark brukes fiksering for at purka ikke skal kunne ligge ihjel noe av avkommet. Problemet kunne vært løst med at dyra hadde nok plass.

I vår har det kommet to uavhengige rapporter om antibiotika-resistens. Først ute var EU- organet European Medicines Agency (EMA) som hadde samlet inn tall fra 25 land. Der kommer de nordiske landene godt ut, men Sverige har likevel tre ganger så høye forekomster av antibiotika i kjøtt som Norge. Danmark har 10 ganger så mye som Norge og Italia topper med 100 ganger så mye. [6] & [7] Dette fører igjen til antibiotika-resistente bakterier, et begrep som burde høre hjemme i science fiction og ikke i dagspressens ingresser. EMA anslår at minst 25 000 dødsfall er direkte knyttet til dette, og at ekstrakostnadene til behandling er på ca. 1,5 milliarder € i året. Antibiotika-resistens sees også i sammenheng med den voldsomme økningen av tuberkulose i London og Europa forøvrig [8]. En sykdom man mer eller mindre mente var utryddet.

30. april kom også WHO med en rapport på samme tema. De har hentet inn tall fra 114 land [8] & [9], og  Keiji Fukuda, WHOs assisterende direktør for helsesikkerhet, sier : “The world is headed for a post-antibiotic era, in which common infections and minor injuries which have been treatable for decades can once again kill.” 2/3 av verdens antibiotika-forbruk går til husdyr. Å begrense kjøtt med antibiotika-innhold er en av de mest effektive måtene å forebygge resistente bakterier.

I dag produserer vi grovt regnet 40% av maten vi trenger for eget forbruk. Selvforsyningsgraden har en nedadgående trend. Det vil si at vi er avhengig av import. I Norge er ca. 3% av landarealet dyrka mark, ellers er det skog, fjell, myr fjor og ellers ugunstig område. Dette gjør at vi blir avhengig av de arealene vi har til matproduksjon. Vi ser at dyrka mark blir nedbygd og går ut av produksjon[12]. Norsk jordbruksareal har falt med 6 % siden år 2000.

Kylling

Alt ifra IKEAs ekspansjon på Vestby til boligutbygging i Trondheim medfører at den mest produktive matjorda går vanskelige kår i møte med storsamfunnets etterspørsel etter stadig mer materiell overflod. Parallelt med nedgangen i jordbruksareal har vi hatt en befolkningsvekst som gjør at vi har stadig mindre dyrkbar jord per innbygger. Dette fører ikke overraskende til at vi blir mer og mer avhengig av importert mat, noe det ikke later til å være de helt store motforestillingene mot. Vi får jo kjøpt billigere mat i utlandet, får man høre. Prisen man må betale for billigere mat i form av økt antibiotika og dårligere dyrevelferd er blant tingene som ikke inngår i noe regnestykke hos oss.

Skråsikkerheten på at det alltid vil være et globalt matmarked der vi kan være med på handelen er øredøvende. Fri handel blir det argumentert for. Vi får alltids kjøpt mat, i tillegg er det god u-landshjelp å drive handel med de i sør. Dette blir brukt som argument for å fjerne importvernet i Norge. Men det norske importvernet er nødvendig om den norske bonden skal få tatt ut pris i markedet. Det norske importvernet har imidlertid store smutthull. Det er kun toll på varer som er i direkte konkurranse med norskproduserte varer. I tillegg er det en ordning for u-land som gjør at de eksporterer tollfritt til Norge.

Men mat på verdensmarkedet er ingen selvfølge. Vi ser at Australia og Russland har innført eksportstopp i uår, og Argentina har sågar noe så spenstig som eksportvern. I kun 8 av de 15 siste årene har det vært overskudd på korn i Norge. Verdens matlagre krymper, og regjeringen ser ikke noe poeng i å beholde norske kornlagre fordi det ikke er kommersielt lønnsomt (paradoksalt nok er det et globalt frøhvelv på Svalbard). Beredskap er ytterst sjeldent kommersielt lønnsomt. Bare se på Forsvaret.

Landbruksministeren sier at det er ikke påbudt å drive større selv om nye regler vil gi muligheter for det. Men bønder flest driver med landbruk for å ha en jobb å gå til. Når ministeren tar ifra de små og gir til de større, vil bøndene følge etter for å overleve. Dette vil føre til en sentralisering av husdyrproduksjonen.

Avslutningsvis vil jeg ta for meg årets tilbud fra staten. Den gir en økning i rammene på 350 millioner kroner. Dette skal fordeles på ca. 45 000 bønder, noe som gir en gjennomsnittlig økning på 7800 kroner per bonde. Med denne økningen skal bonden dekke øke kostnader på dekk, diesel (avgiftene er som kjent økt under blåblått), veterinærtjeneste, mekanikere, gjødsel osv. Etter at han har dekket de økte kostnadene på innsatsfaktorene kan han ta ut lønn, noe som i praksis vil gi langt mindre enn den 3,5% lønnsøkningen som kommuniseres fra statsråden.

global seed vault

Frøhvelv på Svalbard

Samtidig ligger det inne en vridning i tilskuddene. Det tas fra de små for å gi til de større. Ta storfebransjen med ammekyr som eksempel. Her skal de som har under 25 mordyr få kutt i støtten for at det skal gis til de som har over 25 mordyr. I Norge har vi 70 000 ammekyr der 60 000 er i besetninger med mindre enn 25 mordyr. Eller sagt på en enklere måte, de som står for 85% av matproduksjonen skal få mindre til fordel for de som produserer 15%.  Lignende regnestykke kan en gjøre med melkeprodusenter også. Dette gjør at bønder flest vil få mindre enn 7800 kroner i økt dekningsbidrag.

Når man tar med økte kostnader i beregningen, vil dette erfaringsmessig føre til negativ lønnsutvikling for bønder flest. Landbruksministeren har brukt tiden siden hun tiltrådte blant annet på å reise rundt i Norge. Hun kan fortelle at bønder flest bare venter på å bli sluppet fri. At dette er noe de har ventet på. Når en leser landbruksbarometeret [12] kan det virke som hun har vært noe subjektiv i sitt valg av besøk. Der er 5330 tilfeldige bønder spurt om sine tanker (1828 har svart). De har blitt spurt om melkekvotene må avvikles på sikt. 59% er uenige, 18% er enige og resten er usikre. På spørsmål om konsesjonsordningene i landbruket må mykes opp, svarer 54% at de er uenige og 23% at de er enige. Resten er usikre.

På grunn av norsk geografi [1] er det ikke gitt at en kan øke produksjon. Skal vi opprettholde selvforsyningsgraden er vi helt avhengige av alle jordlapper og beitemuligheter som finnes rundt omkring i Norge. Som tidligere nevnt ligger 50% av landets gressareal på åkerlapper mindre enn 18 dekar. Så skal det utføres «stordrift» på disse arealene, vil det føre til stor økning i kjøring for å komme over arealene som er nødvendig. [13] & [15]. Landbruksministeren sier at det er ikke påbudt å drive større selv om nye regler vil gi muligheter for det. Men bønder flest driver med landbruk for å ha en jobb å gå til. Når ministeren tar ifra de små og gir til de større, vil bøndene følge etter for å overleve. Dette vil føre til en sentralisering av husdyrproduksjonen.

Velpleid kulturlandskap Stjørdal

Siden 2000 har det vært en nedgang i kornareal på 14 %. Noe som forklares med sentralisering av husdyrproduksjonen.[12] Dette har flere negative konsekvenser. Blant at vi blir mer avhengige av kornimport. Vi får ikke utnyttet beiter i distriktene og heller ikke alt dyrkbart areal. Hvilket vanskeliggjør kuslipp på sommeren og forringer dyrevelferden. Det blir større konsentrasjon av dyr som igjen øker smittefaren.

Det hele koker ned til at enten utnytter vi de ressursene som finnes over hele landet, eller så må vi basere oss på importert kraftfôr i enda større grad. Det skiftet vi nå ser i landbrukspolitikken gjør meg urolig for fremtiden. Vi er for avhengige av de små som utnytter hver en teig til å la de falle av.

 

Relatert

Mens vi venter på et bondeopprør

Såkornet – mythbusters for en ny landbrukspolitikk

Skal vi prøve noe nytt? Hva med en rettferdig pris for maten? – opprop for bondesolidaritet

Allianse for ny landbrukspolitikk sier nei til frihandel

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Dagros og Soyaimporten

10 teser for en sultfri verden

Andelslandbruk – mat som viser bondens ansikt

 

Fotnoter


[1] http://www.abcnyheter.no/nyheter/2013/05/02/norsk-geografi-knuser-hoeyres-hap-landbruket

[2]  http://www.vg.no/nyheter/innenriks/mat/nordmenn-jobber-minst-for-maten/a/10139528/

[3] http://www.dr.dk/tv/se/dr1-dokumentaren/dr1-dokumentaren-det-store-svinerige/#!/

[4] http://www.nationen.no/landbruk/kraftig-fall-i-norsk-mat-og-sjolvforsyning/

[5] http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/asia/china/10332007/China-to-rent-five-per-cent-of-Ukraine.html

[6] http://www.nationen.no/nyhet/bruker-minst-antibiotika-til-dyr-i-europa/

[7] http://www.ema.europa.eu/ema/index.jsp?curl=pages/special_topics/general/general_content_000439.jsp

[8] http://www.nrk.no/verden/overlevde-mdr-tb-1.11624360

[9] http://www.huffingtonpost.co.uk/philip-lymbery/antibiotics-use-in-farm-animals_b_5246562.html

[10] http://www.who.int/drugresistance/documents/surveillancereport/en/

[11] http://www.dagogtid.no/gardsvekst-gjev-mokka-problem/

[12] http://issuu.com/merkur-trykk/docs/landbruksbarometeret_2014?e=4372610/7666948Landbruksbarometeret

[13] http://www.abcnyheter.no/nyheter/2014/05/14/ma-kjore-traktor-1800-timer-aret-fordi-bruket-er-sa-stort

[14] https://www.hoyre.no/H%C3%B8yre+styrker+norsk+landbruk.d25-T2lbG2f.ips

[15] http://www.forskning.no/artikler/2014/februar/382882

 

  • lars granlund

    Kartet stemmer ikke med terrenget! For å snakke om en melkekvote på 1,2 millioner liter er det som du sier kanskje 4 områder der det kunne vært aktuelt. Dette er også de mest attraktive kornområdene. Tviler på at ministeren finner en av dem som gidder å gjøre en investering på kanskje 15 mill. for å legge om til et slikt regime. Men en og annen Cowboy kan være gal nok dersom han finner finansiering. Det dette sier om ministeren er at enten har hun ikke peiling på hva hun driver med, eller er det en ris-bak- speilet filosofi! “-dere tok ikke muligheten når den var der, derfor legger vi ned resten” – Det samme med kyllingfjøskonsesjonen. Tallet virker som om det er tatt ut av luften. Teoretisk er det mulig å utnytte samme huset med noen flere insett. Men et tall på 280000 går ikke opp med noen av de husstørrelsene som finnes idag, antall innsett og kalenderen. Sett at man utnytter kapasiteten max med de husene som finnes, tviler jeg på at det vil bli bygget et eneste nytt på 20 -30 år. Kartet til blårussen stemmer ikke med terrenget. -Kanskje noe de har kjøpt billig på nettet! – “For pris er jo viktigere enn kvalitet”

  • Johannes

    Veldig bra artikkel. Det er skremmende tendenser i norsk landbrukspolitikk, enten det er for selvforsyningen eller dyrevelferd, for ikke å nevne et angrep fra latte-drikkende politikere mot den norske folkeånd som gården og bonden er så sterkt tilknyttet.