Den andre siden: smedens trolldom
 – Elias Sideris, klingesmed

3

Jernsmeder er formet av sitt forhold til et materiale som ofte utvikler seg til en opplevelsesfilosofi som står uløselig påvirket av ideen jern. Klingesmeden, kan en hevde, jobber enda mer enn andre smeder for å sprenge jernet og stålets grenser. Han skuer dypt inn i deres nedarvede egenskaper og forsøker å endre dem etter sine mål: overnaturlige standarder for hardhet, fleksibilitet, kompleksitet og skjønnhet.

Oversatt av Eirik Storesund


, norrøn filolog

«Det støperen, smeden og alkymisten har til felles er at alle tre gjør krav på en særegen magisk-religiøs opplevelse i sin tilknytning til materien. Denne opplevelsen er monopolet deres, og dens hemmelighet traderes gjennom deres håndverks innvielsesriter. Alle tre arbeider med en materie de regner som på en gang levende og hellig, og i sitt arbeid søker de materiens forvandling, dens perfeksjon og omdanning.» – Mircea Eliade

Grovsmeden er hovedsakelig opptatt av form. Det er klingesmeden også, men han er like opptatt av substans. Begge smedenes råvarer begynner med utvinningen av jern fra malm, men klingesmeden må forstå disse prosessene fra begynnelse til slutt: hva fremstillingen av stål innebærer, hva tid og temperatur innebærer for arbeidet. Arbeidets form og behandling er avgjørende i hver en utstrekning. Kriteriene for hva et blad er, er både vagt og svært spesifikt på en og samme tid. For hvert blad som noensinne er smidd er prosessen komplisert. Lik, men likevel annerledes hver gang. Det dreier seg til syvende og sist om den lærde omdannelsen av materialer ved en tilsynelatende magisk, elementarisk forvandlingsprosess. 

Jernets naturlige tilstand på jorden er å bli transformert til jernoksid, det vil si rust. Mer en noen annen smed er klingesmeden opptatt av å omvende den utviklingen. Denne reverseringen er prosessen hvorpå jern og stål blir fremstilt av malm i smelteovnen, og det er når urenheter skrapes av for å belage essesveising. Reduksjon er det motsatte av oksidasjon. Men rust er fiende til den ferdige gjenstanden også, som ødelegger for skjønnhet og nytte samtidig. Så lenge et blad blir skapt og brukt, vokser og lever, kjemper maker og bruker imot oksygenets virkning. De skjerper med stein og oljer for å bevare substansen, og bevarer formen ved å se over konturene for å sikre at de er rette. 

Til dens dag kommer. Til dens skjebnes snøre har rent av sin snelle, slik det hender med alle navngitte ting. Om det har et navn har det en hensikt og det har et liv. De må ta slutt. Det er ikke fritatt fra tidens myndighet, selv om noe ikke puster. Alt av denne jord er konstant i drift: vi vokser til vi eldes, vi eldes til vi dør – og hvorfor skulle vi tro at døden så er en evig tilstand? Det er enda et strede vi ikke kan velge å unngå, og gjennom det må vi endres som gjennom hvilket som helst annet. Det er en prosess for innvielse og transformasjon. En klinge er sann, en klinge er skarp, en klinge skinner i samklang med dagslyset til dens tid som klinge er slutt. Da venter en annen initiasjon, en annen omdannelse som forbereder den til den neste verden.

24

Når vårt tidssnøre tar slutt er vi omgitt av de som kjenner betydningen av navnet vårt, og som vil følge oss ut av dette livet til det som er forestående. De forbereder oss til å tre gjennom porten i våre skip, i våre kister. Med riter, kjærlighet og omsorg, plikt og offer ødelegger de oss. De overgir oss til naturkreftene. Ild, vann, jord, eller friluft. Hver av disse vil bryte oss ned til det jorden har lånt oss, de kroppslige hylster våre sjeler lånte. Vi blir jorden og vannet som næret våre kropper, og som vil nære de som tilhører våre barns barn. De skal ta mat av våre kropper og drikke av vårt blod, og vi skal leve videre i dem selv mens vi utforsker plan de bare drømmer på.

Våre riter er bønner om vekst, for fødsel, frø og for styrke. Tiden gir ikke disse fra seg uten riktige offer. Vi må så i dag om vi skal høste siden. Vi må gi oss selv til jorden så våre ynglinger får vokse og leve sine dager. Forsiktige og andektige må vi kultivere vekst og skapelse. For å gjøre dette må vi følge og ære ødeleggelsen og forfallets riter og anerkjenne det som en fullt likeverdig prosess. Dette er grunnlaget for all fysikk og kjemi; det er grunnlaget for all alkymi og trolldom. Samtlige er basert på den samme regel, som overskrider og gjennomsyrer alle systemer. 

En støper og en smed vil bruke en hel livstid på å skjerpe sine ferdigheter i å redusere jernoksider til jern. Perfeksjonering av legeringer, behandlingen av stål, fremstillingen av perfekt substans, vakre mønster, er alltid en blanding av det naturlige og tiltenkte. Det er en grunn til at vedstruktur og bekkeløp åpenbarer seg i mønster av stål. Det er hellige, underliggende mønstre som spiller inn. Kall det matematikk, kall det intelligent design, det er ene og det samme. Det er til disse mønstrene, likesom med tiden, at vi og våre gjenstander må overgis.

1

Skapelse er en vitenskap, en kunst og et ritual – alle disse tre og aldri kun det ene. Det finnes en annen side som det avhenger av; ødeleggelse. Alle fysiske legemer utstyrt med sjel og som reiser under navn er underlagt naturen og tidens baner. Ødeleggelse er en vitenskap likeså – hvorfor ikke et ritual? Hvorfor ikke en kunst?
 Er rusting som prosess ikke like fruktbar som smelting? I virkeligheten er den det, for uten rust ville det ikke vært noe å smelte. Jernets fødsel ligger i dets egen død, som med alt annet. Hvorfor er ikke bøying like vakkert som benking? Når det er med vilje, er det det. Smeden bruker en livstid på å perfeksjonere form og flate, men retthet og glans varer ikke evig, og det burde de heller ikke gjøre. Det må komme en tid hvor terskelen overskrides og nødvendiggjør en videre forvandling av form og substans. Jern må bli rust. Et blad må opphøre å være blad. Ringen må sluttes.

Dermed dyrker vi skapelse og ødeleggelse likevektig. Vi fryder oss over fødsel og sørger over død, og får ikke den ene uten den andre. Liksom jernet vårt kommer skjærende til verden fra sin mørke mor i en storm av ild og luft, og vi overrekker det til hennes mørke jord og brølende vann, slik vi overgir våre egne hylster når sjelene har flydd sin vei. Det er mønster som leker seg i stjerner og planeters baner, i jord og bekkers spor, i folk og gjenstanders liv. Vi har æret dem siden vi ble i stand til det på de vis vi enn kunne, og tiden er ikke inne for å opphøre.

Se mer av Elias Sideris arbeide her

 

Relatert

Verden brenner! En samtale med filmskaperen Justin Oakey om periferi, tradisjon og kampen for tilværelsen

Til ærens forsvar: Et forsøk på å gjenopprette et oversett ideal