Står norsk natur uten lovbeskyttelse?

DSC_1490

Tilsynelatende har norsk natur sterkt vern i loven og Grunnloven, men praksisen tyder på at det ikke er tilfelle når massive naturødeleggelser kan finne sted med loven i hånd. Hvordan kan helhetssyn veies opp mot det unike og særegne, der det sjeldne og lovmessige verneverdige beskyttes uten at naturgrunnlaget ellers forringes, er et grunnleggende spørsmål som oftest blir ubesvart.

Av Martin Eggen, bosatt  i Lofoten. Han har vært opptatt av naturvern de siste 25 årene, en interesse ikke minst skapt gjennom studier av naturen rundt seg gjennom stor ornitologisk aktivitet. Alle bilder ved Martin Eggen.

 «Gjennom ulike måter å veie og måle ulike naturverdier mot hverandre, og mot andre hensyn samfunnet mener det har, utover å ta vare på Grunnlovens og NMLs intensjoner, har naturen blir objektivisert. Mindre sjelden natur og arter kan med legitimitet i det juridiske regelverk bli overkjørt, sammen med menneskene som føler omsorg og identitet for landskapet og stedene»

Da Naturmangfoldloven (heretter kalt NML) kom i 2009 ble den lagt merke til av en hel verden. Til tross for mange politiske kompromisser i utarbeidelse av loven, mente Miljøverndepartementet, som det het den gang, at dette var loven som skulle sikre norsk natur for fremtiden. Grunnlovens § 110 b om ivaretagelse av det økologiske grunnlaget vårt skulle dermed få en konkret følgesvenn i kampen mot nedbygging og forringelse av naturmiljøet.

 

Grunnloven slår fast at naturen skal vernes mot ødeleggelse
I 1992 kom et tillegg til den norske grunnloven. Grunnlovens § 110 b sier:

«Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten. For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen. Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger.»

Selv om paragrafen naturligvis er nokså lite konkret, er ordene sterke og direkte. Vi merker oss blant annet at naturmangfoldet skal bevares, noe som også er et viktig grunnprinsipp i NML. Med disse ordene ble naturvern fremhevet som en viktig verdi i det norske samfunnet, mer enn tidligere.

Den gamle Naturvernloven fra 1910 (revidert i 1965 og 1970), som NML avløste, klarte på ingen måte å sikre norsk natur. Den var laget for å sikre vern av areal, men ikke for å ivareta naturverdier i de områder som ikke falt inn under vernebestemmelser. Bevaring av økosystemtjenester, samt bevaring på arts- og naturmiljønivå var dermed ikke tilstrekkelig ivaretatt. Intensjonen var at NML skulle rette på dette.

 

vipe3

Vipe

Objektivisering av naturen
I en viktig tekst signert Nils Faarlund her på Kulturverk, går skribenten langt i å antyde at mange av de rammene vi har laget oss for naturvern her i landet er en medvirkende årsak til at vi i 2014 forløpende har små og store naturverdier som fortsatt ofres uten større debatt.

«… Når det gjelder konsekvensen av vind- og vannkraftanlegg, er det ikke mengde utslipp det står om, selv om det økologiske fotavtrykket tilsier at det også må komme med. I hardkjøret for denne “grønnkraften” råder abstraksjon grunnen i konsekvensutredningene med kvantifisering av biodiversitet, antall truede rødlistearter på ulike trinn og INON-arealer (“inngrepsfrie naturområder i Norge”) i km2 som prosent av forekomsten fylkesvis, regionalt eller nasjonalt. På den måten blir det sjeldenhetsverdien som teller . Ikke egenverdien.» («Nils Faarlund i “Fri natur og forutsetningene for vårt kjære friluftsliv»)

Gjennom ulike måter å veie og måle ulike naturverdier mot hverandre, og mot andre hensyn samfunnet mener det har, utover å ta vare på Grunnlovens og NMLs intensjoner, har naturen blir objektivisert. Mindre sjelden natur og arter kan med legitimitet i det juridiske regelverk bli overkjørt, sammen med menneskene som føler omsorg og identitet for landskapet og stedene.

Er det virkelig slik? For oss som er opptatt av å bevare naturen betyr det kanskje lite om det er naturens “egenverdi”, følelsene den fremkaller i menneskene, en frisk fysikk og psyke hos den overveldende majoriteten av befolkning som aktive brukere av naturen, tilhørigheten vi har, anerkjennelsen vi gir den – eller om det er kalde paragrafer og et juridisk regelverk som avgjør naturens skjebne, dersom kjennelsene går i vår favør. Men dersom vi har et regelverk som legitimerer naturødeleggelser, eller som er utilstrekkelig, er det svært alvorlig.

 

Det vanlige
Det vanlige har aldri vært veldig eksotisk. Det er noe vi venner oss til, noe mange tar for gitt. Likevel er det det som holder oss i live. Ikke minst er dette er riktig påstand når vi snakker om naturtjenester. Sunne og robuste økologiske system leverer oss tjenester det er mulig å regne om i økonomi, det er gjort med mer eller mindre hell, og tjenester som umulig kan gjøres om til matematikk.

I min kronikk «Et skråblikk på arealforvaltningen» skrev jeg følgende:

“I Norge skyldes tilbakegangen til nesten samtlige truede arter hovedsakelig endret areal – tydeligere sagt: vi har en arealforvaltning som ødelegger deres leveområder.”

Det er god dekning for denne påstanden, men det er ikke poenget. Poenget er hva jeg ikke skriver. Også undertegnede er langt på vei internert i en tankegang der man tenker på den sjeldne naturen først, og raskt stanser argumentasjonsrekken med det. Men det er dessverre langt på vei slik at de samme arealendringene, den samme bruken av arealene, som fører arter inn på den nasjonale rødlisten (http://www.artsdatabanken.no/rodlistetearter) , også har fatale konsekvenser for det store flertallet av arter som ikke er har fått den tvilsomme æren av å være rangert høyt på prioriteringslisten over arter man skal ta særlig hensyn til.

 

hubro

Hubro

Naturens tilstand
Naturindekser forteller oss at det står dårlig til med myr, våtmark, skog og kulturmark i Norge. I tillegg forsvinner INON-områdene (Inngrepsfrie naturområder eller INON-områder er i norsk forvaltning definert som områder som ligger minst 1 km fra tyngre tekniske inngrep). Kraftnæringen og skognæringen er de største synderne. Nå vil regjeringen få fortgang i denne prosessen, og gi veier og kraftledninger forsprang, noe blant annet denne nyheten  fra regjeringen viser. Naturvernere har lang erfaring med at veier inn i et område akselererer og legger til rette for andre naturinngrep.

Mest oppsiktsvekkende var Verdens Naturfonds naturindeks, publisert i 2005. Den mente å ha dekning for at bestander av arter i Norge hadde falt med 35% mellom 1975 og 2003. Lignende tall finner vi for fjellfuglene våre. Fugler er spesielt gode indikatorer i naturen, da de reagerer raskt på endringer i omgivelsene, og dessuten er lette å observere.

 

NML som en pyramide
NML er altså det som skal være et skjold for naturen når samfunnet kverner på sin mer eller mindre vante gang. Forandringer i samfunnet skjer raskere enn noen gang. Det er høy aktivitet i såvel økonomi som i arealforandringen. NML skal bremse eller stoppe farten når viktige naturverdier star på spill. Den er sektorovergripende, og alle vedtak skal vurderes med utgangspunkt i NML. Dette er kampvåpen, ikke bare for naturvernere, men for alle kommunale saksbehandlere, og politikere som ønsker å følge loven.NML har sammen med ønsket om å bevare INON-områder vært viktige redskap i naturforvaltningen de siste årene. Dette er den mest “verdifulle naturens” håp og støtte.

I NML heter det at artene våre skal bevares i levedyktige bestander i sitt naturlige utbredelsesområde. Levedyktig bestand, og naturlig utbredelsesområde er to begreper som i sin natur er noe uklar, og vil måtte basere seg på kunnskapsmessige vurderinger, og minst mulig politisk påvirkning. Likevel: det er dette som er grunnlaget i NML.

For den enkelte bruker av NML krever de to begrepene over god kunnskap om artene og naturtypene involvert, samt om lovens forskrifter og intensjoner. Uttrykket bærekraftige bestander sier noe om at naturforringelse må vurderes ut i fra om områdene fortsatt vil kunne huse bærekraftige bestander innenfor et gitt geografisk område. Hvor stort bestandene da må være, og hvilke geografiske områder som legges til grunn i hver enkel sak, er ikke gitt. Dette er ingen enkel øvelse med fasitsvar. Det er nok å henvise til debatten om den norsk ulvebestanden. Spørsmålet er om noen titalls ulver i Norge på et svært begrenset område har støtte i NML.

I andre enden av NML kan man dermed bygge ned natur eller fatte vedtak som forringer naturen dersom det geografiske området man har definerer etter brukeren av lovens skjønn mener bestanden som vurderes er levedyktig.

Dersom ikke denne basisen blir forvaltet på en god måte, og man fortsatt uthuler de økologiske områdene så mye at bestandene ikke blir levedyktig kan en naturtype eller en art havne på rødlisten. Typisk for rødlisten er at utviklingen her er negativ, og ikke stabil. Vurderingene sees også i sammenheng med naturutviklingen i våre naboland.

Vern av areal er også et av tiltakene for å sikre levedyktige bestander og truede naturtyper når grunnmuren i NML vakler. Dette er toppen av pyramiden som utgjør NML. Her er tiltakene mer spissede og konkrete, men omfatter smalere lag av naturen. At målene og formuleringene her er mer konkrete, gjør at denne delen av NML er lettere å jobbe med. Arts- og arealmessig snakker vi her om mer begrensede felt, og som kun utgjør en liten del av lovens totale innvirkning på naturforvaltningen.

 Når noe prioriteres opp, må noe annet prioriteres ned. Ligger det her et premiss om at naturen fortsatt skal nedbygges og forringes? Spørsmålet er om loven er nok til å hindre fortsatt nedbygging av naturen. Loven virker sammen med en rekke andre lover, og blir satt opp mot andre hensyn samfunnet måtte mene å ha.

 

Kystaksjonen_4

 

Hvor går veien: nye redskap i tilknytning NML, eller uthuling av dagens naturforvaltning?
I gapet mellom “levedyktige bestander i sin naturlige utbredelse” og den røde listen over truede arter, fremmet Norsk Ornitologisk Forening (NOF) tanken om forvaltningsrelaterte arter. Dette vil være arter som krever et spesielt fokus, slik at negative faktorer ikke skal begynne å virke, slik at bestanden faller. Det er nemlig mange eksempler på at arter har falt ut av rødlisten selv om det er omdiskutert hvorvidt bestandene er robuste og levedyktige på sikt. Ikke minst dersom man legger naturlig utbredelse til grunn.

Et slikt eksempel er hvitryggspetten. Hvitryggspetten har sin siste skanse i bratte lier på Vestlandet. Her har ingen plantet grantrær, og moderne hogstmaskiner har ikke kommet til. Resultatet er en skog med høyt nok innhold av gamle trær til at arten klarer å overleve. I dødt treverk finner spetten mat. I Sverige og Finland har bestanden gått kraftig tilbake på grunn av skogbrukets herjinger. Tidligere var arten vanligere på Østlandet. Tilt tross for at dette må regnes som et naturlig utbredelsesområde for hvitryggspetten, er den altså tatt ut av listen over arter som trenger særlig beskyttelse og tiltak.

Bruk av bestandsmål , der mennesket går inn og setter tall og mål for arters øvre grense, vil imidlertid være svært problematisk. Rovdyrsnemdene I Norge har tatt til orde for å skyte kongeørn for å holde bestanden nede  (ørn i Norge), slik man gjør med annet rovvilt her til lands. Dette er en kontroll av naturen som både skader levedyktigheten for arten og for økosystemene, og gir oss en mindre levende natur. I Sverige foreslår regjeringen å redusere kongeørnbestanden fra 600 til 150 par (ørn Sverige)!

Man kan dessuten spørre seg om grunnmuren til NML står støtt. Den borgerlige regjeringen har varslet en ”gjennomgang”, og dessuten flyttet planavdelingen i Klima- og miljødepartementet til Kommunaldepartementet, noe som blir sett på som en svekkelse av naturhensyn i arealsaker . INON som verktøy har under lengre tid vært under sterkt press fra flere politiske partier, blant annet Høyre  Den politiske bekymringen for tap av INON-områder virker derimot fraværende.

 

NML ikke dekkende for naturens verdi
NML dekker bare en liten bit av de tjenestene naturen gir oss. Den dekker ikke de tjenestene naturen gir mennesket direkte: estetikk, stemninger, følelser, identitet, tilhørighet, historikk og naturfellesskap. Ei heller naturens egenverdi.

Dessuten krever NML at vi har god oversikt over naturen, slik at den minst verdifulle naturen bygges ned først. Dette er kunnskap vi ikke har.

 

Eksemplet norsk kraftpolitikk
Norsk kraftutbygging tar ikke tilstrekkelig naturhensyn. Heller ikke til sjelden natur. Hadde sjelden natur hatt en reell verdi hadde vi stoppet all utbygging til vi hadde regionale og nasjonale planer for plassering av fornybar kraftutbygging, samt en plan for hvordan energien skal erstatte den fossile. Hadde natur hatt verdi i seg selv, hadde vi tatt i bruk fornybare energikilder som var minst mulig arealkrevende. Naturvernforbundet, vår største medlemsbaserte miljøvernorganisasjon, krever nå en ny kraftpolitikk.

Nettopp vant naturvernet en stor seier ved Sleneset på Helgelandskysten. At naturhensyn skulle vinne frem her skulle vært opplagt, men var det ikke. Saken var gjennom alle forvaltningsrunder før den til slutt ble kronet med seier. Området er en naturperle som huser en kraftig bestand av en av Norges mest truede fuglearter, hubroen.

Området vi her snakker om tilhører det øverste sjiktet i NML, hvor rødliste-arter av høy prioritering var involverte. Saken skapte mye debatt og fokus. Det er vanskelig å forstå at det skal brukes så mye energi og krefter på å redde disse naturverdiene som samfunnet har kronet så høyt, og som vi mener skal være sikret gjennom forvaltningssystemet. Vi kan bare håpe at debatter som dette skaper

gode eksempler og en naturforståelse som drypper ned på lovens grunnpilarer. Positive eksempler der NML virker og seirer sammen med fokus på underkommunisert naturødeleggelse kan ha virkning på sikt. Kanskje fikk Norges befolkning med seg at Nordland allerede har et kraftoverskudd på 40% gjennom diskusjonene som var?

 

tårnfalkLista08 copy

Tårnfalk

Behov og grådighet
I Norge har vi et mål om rundt 4% vekst i økonomien årlig. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg er ikke bekymret for dette, da han med overbevisning proklamerte at sammenhengen mellom økonomisk vekst og klimautslipp er brutt. Det vil si at klimautslippene stiger saktere enn verdens økonomiske vekst. Hvordan tallene for nedbygging av naturen og forbruket av naturressurser passer inn her, snakkes det lite om. Den økonomiske veksten kan dermed bli kortvarig i et større perspektiv, siden velfungerende økonomi og livskvalitet er avhengig av en sunn økologi.

Med en slik utvikling vil prioriteringen av natur som er verdt å bevare bli stadig hardere. Resultatet kan bli at man fører en uendelig kamp for å redde truede arter fra utryddelse og bevare de sjeldneste naturtypene, mens selve livsgrunnlaget stadig blir forringet.

De fleste av oss kan være enige i at det er fornuftig å slukke de største brannene først. Vi er alle klar over at det kan være legitime grunner til å ofre naturareal. I et samfunn er det mange funksjoner og hensyn som skal ivaretas. Det er en rådende oppfatning at den vanligste naturen skal ofres først. Om det også er en gjengs oppfatning at Norge har behov for flere kraftutbygginger, flere kraftkabler, flere veier, flere planteskoger, flere oppdyrkede myrer, flere fyllinger i fjæra, flere hyttefelt og flere kjøpesentre, kan diskuteres. Men hovedstrøms norsk politikk gir oss nettopp dette. Dette er politikk som i utgangspunktet er løsrevet fra naturvernsektoren. Den sier at naturen skal være sikret juridisk gjennom NML, som igjen skal sikre at alle sektorer må vurdere hvilke følger deres virke har på naturmiljøet.

Spørsmålet blir her om det er mulig gjennom dagens juridiske plattform å få naturhensyn til å veie så tungt at det reelt blir tatt hensyn også til den (enn så lenge), ikke-truede naturen når menneskets grådighet er så enorm? Dersom vi ikke får en samfunnsdebatt rundt menneskets behov, grådighet og naturens egenverdi, vil resultatet bli en mindre levende natur år for år. Naturens absolutte grenser vil aldri henge med i presset nedenifra.

«Naturens essens er ubegrenset i den forstand at dens potensial til liv alltid ligger der om forholdene ligger til rette, men dens utfoldelse slik vi opplever den på jorden er begrenset – og unik.  Der menneskelig grenseløshet er konstruert frihet, er naturen en grense for menneskets innbilte frihet fra konsekvenser.» (Alexander Viken i “Er naturen fascistisk?”)

Naturvern er mer enn et etisk spørsmål. Det er også et praktisk spørsmål. Det handler om å finne en samfunnsstruktur som stimulerer menneskets iboende forståelse og ansvarsfølelse, ikke et samfunn som spiller på det verste i menneskets natur: forfengelighet, grådighet og ansvarsløshet. For å imøtegå utfordringene trenger vi en bred debatt. Kanskje må vi ta innover oss menneskets biologiske utforing: vår enorme evne til å fortrenge det vi ikke ser og må forholde oss til. Dersom vi måtte hente vann i egen brønn, ville vi da ha pisset i den?

 

Er naturen sikret?
Tilbake til overskriften: kan loven redde naturen, blir Grunnloven godt ivaretatt og har vi fått et brukende verktøy i kampen for naturen? «Verktøyet er halve jobben», heter det. Det gjelder også her. Naturvern skapes ikke i et vakuum. Det skapes av mennesker og det skapes i samspill med andre samfunnsinteresser. NML er en arbeidslov. Det vil si at det fortsatt hviler enormt ansvar på det sivile samfunn, på kommuner og stat å ta den i bruk etter intensjonene. Det må følge midler til miljøvernansvarlige kommunalt ansatte, til naturkartlegging og til opplæring og fokus i hele forvaltningsapparatet.

Dersom det kommer mange gode eksempler som et resultat av loven, kan dette på sikt skape sedvane for videre saksgang. Håpet må være at vern av sjelden natur skaper glede, arbeidslyst og en dypere økologisk forståelse. Først når man klarer å ha en helhetsvurdering av naturens mange økosystemtjenester og hvordan arter lever i sammen, ikke minst hvor viktig det er med store og robuste bestander av de ulike artene, begynner vi å nærme oss lovens intensjon.

Paragrafer om føre-var prinsipp, økosystemtilnærmelse og kunnskapsgrunnlag (for beslutninger) må gis reell verdi. Da kan ikke fokuset være på den sjeldne naturen – forsiktig skraping på toppen av isfjellet, mens grunnlaget smelter vekk. Når det bare er den sjeldne naturen igjen å redde, har vi ingen natur lenger. Det hviler et særlig ansvar på miljøvernorganisasjoner å holde fokus på lovens grunnpilarer, ikke det som skal være lovens tillegg og sikring, der fokus og iverksetting av lovens grunnlag har feilet.

Jussen redder ikke naturen. Men NML kan være et viktig bidrag til å føre verden inn på rett spor: å skape et samfunn, et handlingssystem, en måte å leve på som gir identitet og mening i et økologisk fellesskap med naturen rundt oss. Det er en debatt langt utover lovparagrafer hvor svarene på papiret ikke er tilstrekkelige.

 

Relevante lenker – bakgrunn:

http://www.sabima.no/statsbudsjettet-2015-kunnskapsloft-for-naturen

http://naturvernforbundet.no/nyheter/naturvernere-ber-regjering-og-storting-stanse-vind-og-vannkraftutbygging-article30665-2057.html

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/hoeyre/slik-vil-erna-gjoere-det-lettere-aa-bygge/a/10142952/

http://www.hoyre.no/Inngrepsfrie+naturområder+-+INON.d25-ThlrIWU.ips.

http://sabima.no/1352/hva-skjer-nar-arter-forsvinner

http://www.wwf.no/dette_jobber_med/norsk_natur/naturmangfold/naturindeks_for_norge/

 

Relatert

Lofoten, vår kronjuvel

Hav og fjell: Norsk identitet

Naturvern er som fred

Fri natur og forutsetningene for vårt folkekjære friluftsliv

Håp for gammelskogen?

Vindkraften dreper havørn

Hvem eier landskapet?

Det store dyreparkparadokset

«Verktøyet» som abstraherer bort fri natur

Vindindustriens ødeleggelser i internasjonalt perspektiv

Naturen, den fremmede

Hellige trær, fordømte grantrær og Granbane

Den siviliserte naturangst