Refleksjoner etter 1. mai

1_mai

Arbeidernes dag har for lengst blitt hagearbeidets og familielivets bedagelige pause i hverdagen. Det har ikke alltid vært slik, og det er ikke slik andre steder i verden. Akkurat nå er det store demonstrasjoner i Tyrkia hvor regimet har forbudt markeringer denne dagen. De som har trosset dette har blitt slått hardt ned på med vold av den sittende regjering, mens norsk presse og offentlighet stort sett kåserer videre om sine navlebeskuende uvesentligheter.

«Men det nye proletariatet omfatter nå alle med stor eller liten lønningspose som har gjort seg avhengige av et fremtidsfiendtlig og naturødeleggende system; de som opplever i sitt daglige virke at de har liten eller ingen mulighet til å endre denne destruktive kursen menneskeheten har satt. Avmakten er fellesnevneren som bestemmer klassetilhørighet for dette nye proletariatet.»

I Norge marsjerte man med store glis. 17. mai og 1. mai var vanskelig å skille fra hverandre, og hvorfor skulle de ikke glise? De er godt plassert på den grønne gren, for dem er hverdagen tilsynelatende ikke en kamp for liv og død.  Glisokratiet regjerer og det er om å gjøre å smile bredest om man vil opp og frem. Alvor og rettferdig harme er tabu, med smil skal verdens fremtid trygges. Solidariteten med andre lands arbeidende begrenser seg stort sett til retorikken. Billige forbruksvarer og mer kjøpekraft er mål for alle forhandlinger og menneskelig streben. Lønns- og priskarusellen skal spinne stadig hurtigere. Men la oss tenke oss litt om.

I Norge har arbeiderklassen opphørt å eksistere som reell maktfaktor og sosial klasse, men eksisterer enda som symbol og fenomen for å legitimere en arbeiderbevegelse og et parti som har gått ut på dato. Nå representeres den i stadig større grad av mennesker som står fjernt fra de interesser de var ment å tjene, med krav om store lederlønninger, bonuser  og etterlønn. Majoritetsbefolkningen er velfødd, ja snarere overmett, men har på ingen måte fått nok. Vekstsamfunnet regjerer og mye vil ha mer, koste hva det koste vil for mennesker som inngår i det enorme globale maskineriet som muliggjør den eventyrlige vekst Vesten har, skapt på skuldrene til lavtlønnede slavearbeidere i land vi helst liker å tenke på som eksotiske reisemål med billige drinker og spennende matkultur (se Aftenpostens reportasjeserie om de elendige arbeidsvilkår som gir oss underprisede forbruksvarer og materiell overflod).

Naturen behandles som et overflødighetshorn som aldri kan bli tomt. Faresignalene er mange og overtydelige,  men hverken beslutningstagere eller borgere er seg øyeblikket eller tiden bevisst, når retorikken og festtalene for lengst har stilnet på torgene 1. mai, så går virkeligheten videre i sin ubevegelige kausale gang, hvor man tross besvergelser mot negative konsekvenser knyttet omkring naturødeleggelser og økende sosiale forskjeller vegrer seg for å gå til årsakene: nemlig vekstsamfunnet.

Vekstsamfunnet har sin egen metafysikk og sitt hellige forsyn. Det forsøker å innbille seg at en vidunderteknologi skal løse mennesker fra sitt ansvar og konsekvenser av sin fremferd. FNs klimapanel (IPCC) publiserte nylig sin siste klimarapport som var forutsigbar dyster lesning. Men fremfor endringsvilje, kom det som bestilt at forskere fra samme rapport kunne gi gladmeldinger om at veksten kan fortsette. Med ny teknologi og en for tiden ikke-eksisterende politisk omstrukturering kan vi fortsette som før. Veksten behøver ikke stoppe. Vi kan fortsette som før bare med en tweak (les artikkelen her).

Slik slår man effektivt bena under enhver form for endring fordi man ikke ser årsaken, men stirrer seg blinde på CO2. Årsaken ligger i mennesket selv, som ikke setter grenser for sin egen livsførsel, og frarøver dermed kommende generasjoner en fremtid.  Befolkningsvekst, forbruksvekst, økonomisk vekst. Vekstparadigmet behersker verden, og ingen snarlig endringer er i syne. Så hva har dette med arbeiderens dag å gjøre? Jo, for selv om den tradisjonelle arbeiderklasse har opphørt å eksistere, så eksisterer proletariatet tross store lønninger, med bil, båt og hytte fortsatt.

Men det nye proletariatet omfatter nå alle med stor eller liten lønningspose som har gjort seg avhengige av et fremtidsfiendtlig og naturødeleggende system; de som opplever i sitt daglige virke at de har liten eller ingen mulighet til å endre denne destruktive kursen menneskeheten har satt. Avmakten er fellesnevneren for dette nye proletariatet. Arbeiderens og dermed konsumentens fremmedgjøring har for lengst steget fram fra marxistisk teori til eksistensiell virkelighet. Som konsumenter i et globalt supermarked er vi alle egentlig deklassert til en og samme klasse. Slik sett har den nyliberale verdensrevolusjonen vært særdeles vellykket.

Fri flyt av kapital, mennesker, varer og tjenester er credoet for det nyliberale verdenssamfunnet. Ikke menneskerettigheter og global samforstand som er fernisset. Denne frie flyten selges som frihet, men innebærer på lang sikt tvang. Du velger ikke en slavetilværelse i en tekstilfabrikk, som spyr ut underprisede klær til kjøpesterk norsk ungdom, slik Aftenposten effektivt og ufiltrert viste med sin gripende og tårevåte reportasje som nok dessverre ikke vil få noen andre følger annet enn at de direkte involverte kanskje tenker seg om når de kjenner trangen til å fornye garderoben for fjerde gang på et år. Man lager kanskje nok en merkeordning som kan legitimere at systemet fortsetter uten at årsaken til at mennesker rives opp fra sine røtter og omplasseres fra barnsben av i fabrikkbyer endres.  Når noe er unaturlig billig, er det noen som betaler den fulle prisen.

Tenk litt over frihet i denne sammenheng og den friheten du selv tar for gitt.  Arbeidsinnvandring både til Norge og USA har den hensikt å sørge for at lønninger kan holdes lave. I høykostlandet Norge er dette vanskelig med egen befolkning, så derfor importerer man det man kan kalle en ny arbeiderklasse, som skal gjøre «drittjobbene» som Jagland så prosaisk uttalte det ufiltrert i media en gang i en debatt med Carl I. Hagen i år 2000.

Disse arbeidernes glede vil bli kortvarig ettersom tiden går og nye klasseskiller og konfliktlinjer sementeres i en velferdsstat som stadig flere eksperter ser at demonteres under påskudd av effektivisering, privatisering og individualisering. Man skal bli sin egen lykkes smed. Men det er ikke en verden som er åpen og fri. Den er gjennomstrukturert og institusjonalisert. For selv om noen profitterer på de offentlige tjenestene, så endrer det ikke den senmoderne statens institusjonspreg. Du fødes og dør i institusjonens vold.

«Enten du bor i USA, Kina eller Norge: det er kapitalen som er samfunnets mål og raison d’être, mens staten er allmektig gjennom sine reguleringer som først og fremst har til hensikt å sikre vekstparadigmet. Alle andre hensyn er sekundære»

Og hva med maten, vårt daglige brød og bøndene? Ja de millioner av småbønder som sørger for overlevelse til milliarder. Majoriteten vegrer seg for å betale disse jordens trofaste slitere og forvaltere. Selvmordsraten er derfor den største blant alle yrkesgrupper. Disse småbøndene som ikke orker mer,  trengt som de er av industrielt landbruk som fortrenger dem fra egen jord med sprøytemidler og patenterte kornsorter som gjeninnfører proletariat og livegenskap i global målestokk. Men om man skal følge politisk vilje og oppfatning her til lands, så behøver vi ikke mat for å overleve. Bare ny teknologi og ikke minst billig import av andres mat og lavtlønnede arbeidskraft.

Enten du bor i USA, Kina eller Norge: det er kapitalen som er samfunnets mål og raison d’être, mens staten er allmektig gjennom sine reguleringer som først og fremst har til hensikt å sikre vekstparadigmet. Alle andre hensyn er sekundære. Flere mennesker kjenner en eksistensiell tomhet, et fravær av mening i dette vekstmaskineriet og flykter inn i hobbyer som friluftsliv og spirituelle sysler på si, samtidig som de ivrig forsøker å skape en selvrepresentasjon som man kan være fornøyd med til tross for at man er lite tilfreds med den virkelige versjonen av sitt jeg som man faktisk lever med hvert pustende sekund. Flere innser at vi som mennesker og natur er på vei mot en fremtid ingen ønsker, men få har kraft til å motsette seg.

Mennesker flest vil ikke ofre noe for den egne naturen, ikke en gang for egne barns fremtid.  Man abstraherer bort den unike nærnaturen, mangfoldet av liv vi alle er avhengige av, til klima,  miljø og grønn teknologi. Slik gjemmes realiteten og verdien av det levende bort i biomasse.  Ånd er overtro og irrelevant med unntak av New Age-avleggernes kvasi-spirituelle og selvforherligende eskapisme; menneskeånden skrumper inn mens menneskehånden tar for seg mer og mer.

Just_do_it

Solidaritet er et begrep som slynges ut på glisne torg 1. mai. En dag som burde handle om den felles fremtid menneske og natur går i møte. Naturen er ikke noe som omgir oss. Den er oss og mye mer. Ja, faktisk alt. Vårt eksistensgrunnlag. Solidaritet på en dag som dette burde ha handlet om å se de globale årsakssammenhengene til en nærmest pervers velstand man har i Vesten, og som allerede nå ikke er levedyktig. Å forbruke og misbruke andre folks naturressurser og arbeidskraft er ingens menneskerett. I en slik kontekst blir den enes frihet den andres tvang og underkastelse.

Solidariteten burde omfatte solidaritet med livet som lever, naturen som har født oss og ikke minst solidaritet med de som skal vokse opp på denne stadig mer herjede kloden.

Det er ingen naturlov at vi må gå denne veien mot undergang. Vi har vilje og ansvar til å gjøre noe med det. Den som lever får se om vi er vårt ansvar bevisst.

Av redaksjonen

 

Relatert

Aftenpostens serie «Sweatshop»

Tomatslaveriet – Hvor lite menneskeverd er billig mat verdt?

Søppelsivilisasjonen – Vekst skaper søppel

Hva er neoliberalisme?

Kommentar: Jordbruket under proletariatets diktatur i skyggen av 1. mai

Vår tids største utfordring – Befolkningsvekst og forbruk

Verden brenner! En samtale med filmskaperen Justin Oakey om periferi, tradisjon og kampen for tilværelsen

Kapitalismen – frå eit gode til eit vonde – og vegen vidare

  • Camilla Fadum

    Dere skriver søren meg godt! “Glisokratiet…” hvor tar dere det fra? :-)

    Lyst til å legge ved en link til en gratis pamflett gitt ut at Center for Vild Analyse. Den heter “Ideologi er noget bras” og handler bl.a. om hvordan uendelig vare-valg så fort kan oppfattes som frihet. (ref, det dere sier om at den; frie flyten selges som frihet, andre avsnitt side 2)

    http://www.centerforvildanalyse.dk/taschenspiel/ideologi-er-noget-bras/