Bombeiver og signalpolitikk

Anne-Marie Slaughter argumenterer på Project Syndicate for at det er på tide å lære Putin en lekse, og at Syria er stedet å gjøre det (“Stopping Russia Starts in Syria”).

Av Knut Jacobsen, masterstudent i statsvitenskap ved NTNU

Vi har sett denne typen løsningsforslag tidligere. Man skulle tro Libya-krigen ville ha ført til et minstemål av selvrefleksjon hva bruk av «begrensede» offensive midler for å legge akkurat nok press på motstanderen til å frembringe det ønskede resultatet gjelder, men det virker ikke som om det er tilfellet.

Foranledningen må antas å være de siste års relative nederlag, først (og fortsatt) gjennom en skuffende «arabisk vår» og siden også i Ukraina, med innlemmelsen av Krim-halvøya i Russland. Kombiner dette med Snowden-fadesen, hvis ringvirkninger neppe er utmattet enda, og du har en rekke episoder hvor det generelle inntrykket man sitter igjen med er at Putin har styrket seg symbolsk på bekostning av Obama.

Et syn på situasjonen går ut på at Putin har fått disse seirene servert i fanget: Washington har gjort sitt beste for å bearbeide fryktelig vanskelig jordsmonn mens Moskva har stått for hele innhøstingen, ufortjent og urettferdig. Tilsynelatende har dette kunne skje fordi Putin er en kald og kynisk mann som kan tillate seg å hente frem den realpolitiske verktøykassen mens Obama er bundet til ‘spillets regler’ og mer ærverdige menneskerettighetshensyn. Det er nok til å ta nattesøvnen fra Washingtons hann- og hunnhauker.

Anne-Marie Slaughter

Til sistnevnte gruppe sokner utvilsomt Anne-Marie Slaughter, en eksepsjonelt god match mellom etternavn og politisk hardhet. I artikkelen hos Project Syndicate tar hun til orde for en oppvisning i eksempelets makt: Bomb Syria og send på den måten kraftige signaler til resten av verden om at USA fremdeles er en handlekraftig aktør.

Slaughter virker fullstendig fiksert på at stridens kjerne ligger i det hun oppfatter som en kjepphøy Putin, og at den beste (kanskje eneste?) måten å tørke fliret av i trynet hans på og hindre en videre annektering av Ukraina er sterkere offensiv makt mot Syria. Noe annet ville vært en fortsettelse av den tafattheten som har gjort at Putin i sine kalkyler nå avfeier muligheten for maktbruk fra Vesten.

Obamas røde linjer er det ingen som tar seriøst lenger, og fortsatt et troverdighetsstap som er uholdbart når man har med en motstander å gjøre hvis appetitt ser ut til å øke med spisingen.

Sånn sett er artikkelen unik fra den kanten i sin nesten splitter nakne rettferdiggjøring av krigføring på maktpolitisk grunnlag. Slaughters argument for det som må regnes som opptrappet stedfortrederkrig er trolig nær smertegrensa til et amerikansk politisk selvbilde sentrert rundt en innbilt transcendering av realpolitikkens kalde logikk. Det bør derfor ikke overraske at det sedvanlige menneskerettighetsargumentet også dukker opp også her, om enn i en mer halvhjertet variant enn til vanlig.

De som fremdeles minnes at det ble brukt sarin i Syria husker kanskje også at avgjørende beviser for hvem som brukte det fortsatt er fraværende og at, som Slaughter selv skriver, «the Syrian government does appear to be slowly giving up its chemical weapons.» Men slik Slaughter ser det er dette nærmest irrelevant, Assad er sin far lik og vil påføre sine fiender enorme lidelser med alle andre tilgjengelige metoder.

Hun nevner også i forbifarten den økende skepsisen mot den væpnede opposisjonen i Syria, men unngår å kommentere dette direkte. Istedet løses problemet lettvint ved å påpeke at mens bekymringer for hva som vil kunne følge en regimekollaps i Syria foreløpig kun er spekulasjoner, så vet vi allerede hva Assad er i stand til. «We have seen enough.»

Å ville bombe Syria for å avskrekke Putin i Ukraina fremstår derfor først og fremst som en hegemonisk krampetrekning, og vitner om levedyktigheten til den ukritiske tiltroen til proaktiv militærbruk som har ledet USA ut i baret gang på gang siden årtusenskiftet. Men denne gangen må det jo funke, ikke sant?

Slik argumentasjon kan kun virke overbevisende for den ekstremt velvillige leseren. Det er riktig at vi ikke kan spå nøyaktig hva den militante opposisjonen vil finne på om den skulle gå seirende ut av borgerkrigen, men hvis det foreløpige hendelsesforløpet i det minste kan tas som en indikasjon er det tydelig at bildet som tegner seg ikke er særlig pent. Vi vet altså et og annet om hva de mest ekstreme strømningene er i stand til, og skal vi tro den erfarne Midtøsten-korrespondenten Patrick Cockburn er det nå disse som dominerer opposisjonen (se “Al-Qa’ida, the second act: Syria’s secular uprising has been hijacked by jihadists”).

Det fraskriver ikke Assad ansvar for handlingene han har beordret, men det er et sterkt argument mot å gå inn for en ytterligere destabilisering av landet. Når hele menneskerettighetsargumentet for Slaughter i tillegg fremstår mest som glasuren på toppen av kaka som rettferdiggjør en inngripen, og at det mest sentrale her er å snu en oppfattet russisk medvind, er det ekstra god grunn til å ta utdelingen av det velkjente trumfkortet «han er et monster og vil alltid være det» med en god klype salt.

Vi har sett denne typen løsningsforslag tidligere. Man skulle tro Libya-krigen ville ha ført til et minstemål av selvrefleksjon hva bruk av «begrensede» offensive midler for å legge akkurat nok press på motstanderen til å frembringe det ønskede resultatet gjelder, men det virker ikke som om det er tilfellet. Slaughter skrev i mars 2011, som et bidrag til debatten rundt en flyforbudssone, at «the choice is between uncertainty and the certainty that if Colonel Qaddafi wins, regimes across the region will conclude that force is the way to answer protests» (se “Fiddling While Libya Burns”).

Også da var troverdighet en sentral faktor: «when Colonel Qaddafi massacres the opposition, young protesters across the Middle East will conclude that when we were asked to support their cause with more than words, we blinked.» Tre år senere er det igjen behov for å sende sterke signaler. Den ønskede mottakeren er nå langt mer spesifikk: Vladimir Putin, tegnet med Peter den stores rustning. Man minnes det kinesiske uttrykket «killing the chicken to scare the monkey.» For Slaughter skriver spesifikt at «Striking Syria might not end the civil war there, but it could prevent the eruption of a new one in Ukraine.»

Spørsmålet blir da om slike aksjoner rett og slett har for snar utløpsdato og krever jevnlige gjentagelser for å være effektive, eller om de rett og slett ikke har den overføringsverdien Slaughter postulerer. I en kritikk av samme artikkel påpeker Robert Golan-Vilella at det er liten grunn til å tro at bombing av Syria på fundamentalt vis vil endre Putins strategi overfor Ukraina, og at det Slaughter til syvende og sist argumenterer for er en veldig gjennomsiktig (og kostbar) bløff (se “Bad Idea of the Day: Bomb Syria to Save Ukraine”). Det er ikke vanskelig å si seg enig i den vurderingen.

På et mer generelt plan virker det som om mye av dette koker ned til et inntrykk av at russisk arroganse er problemet som har gjort disse situasjonene såpass alvorlige. Ukraina blir et bilde på en latent, våt russisk drøm om å finne veien tilbake til imperiets glansdager; Syria et sted der Putins beskyttelse av Assad har gjort sistnevnte i stand til å holde kontroll. USA derimot, har gått videre fra den kalde krigens dager og logikk, og Washingtons globale lederrolle er fremdeles det eneste som holder resten av verden unna det totale kaos.

«To lead effectively, in both the national and the global interest, the US must demonstrate its readiness to shoulder the full responsibilities of power,» skriver Slaughter. Til dette kan det innvendes at en vel så viktig del av det å lede effektivt er å unngå militære intervensjoner som en alt-mulig-løsning, at en del av ansvaret som følger med uovertruffen makt er å unngå ukritisk bruk av denne.

Å ville bombe Syria for å avskrekke Putin i Ukraina fremstår derfor først og fremst som en hegemonisk krampetrekning, og vitner om levedyktigheten til den ukritiske tiltroen til proaktiv militærbruk som har ledet USA ut i baret gang på gang siden årtusenskiftet. Men denne gangen må det jo funke, ikke sant?

 

Relatert

Imperiers syklus – Sic transit gloria mundi

Frykten for Russland

Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy

Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen

Fuck the EU – NRK Dagsrevyen tatt i sitatfusk om Ukraina

Snowdens avsløringer – hvor står vi i dag?

FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser

Skjøt opposisjonen mot sine egne på Maidan?

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Konflikt, lidelse og intervensjon

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II