Den talentfulle Mr. Ripley

Noen litterære skikkelser du plukker opp i livet ditt, er du dømt til å leve med resten av livet. Kanskje dette er en av de viktigste grunnene til at litteraturen du leser bør være god. Hvis helvete er de andre, slik Sartres skikkelse Garcin mente i dramaet For lukkede dører, kan man vel også tenke seg et helvete befolket kun av deg selv og de platteste – eventuelt de mest skremmende – litterære skikkelsene du valgte å bruke tiden din på. I mitt tilfelle er Tom Ripley (den talentfulle), en slik evig tilbakevendende skikkelse. Jeg får ham aldri ut av hodet. Hvorfor jeg ikke gjør det, har jeg ikke helt sortert.

Av Norunn Ottersen Seip, litteraturviter

At jeg kaller Ripley for et tomt menneske betyr altså ikke at han ikke har følelser. Han er en gudbenådet løgner fordi løgnene hans føles like sanne for ham – eller kanskje sannere – enn det som faktisk er virkelig. Det problematiske med Tom Ripley er at han begjærer uten å elske, og at han hater uten å lide under det regelverket vi andre er sosialisert inn i.

Patricia Highsmiths serie om Tom Ripley teller fem, og går under navnet ”Ripliaden”. Den første boken (Den talentfulle Mr. Ripley) ble utgitt i 1955, og er boken hvor karakteren Tom Ripley blir introdusert. Her er han 25 år og lever av alskens sjekker han får tak i, gjennom svindel, familietigging og annet.

Ripliaden blir gjerne kategorisert under psykologisk thriller. Herman Willis skrev en gang i Morgenbladet at Highsmiths merkelapp som krimforfatter var av kjøpsmessige årsaker, og at forfatteren var sin egen genre, hinsides de andre.

Det er ikke en dum vinkling, for både forfatterinnen og bøkene hennes var og er virkelig noe for seg. Men uansett genre har Den talentfulle Mr. Ripley en thrillersk stemning og en aldeles krypende psykologisk innsikt. Jeg skal spinne litt videre på denne ”psykologiske innsikten”, for det er bare irriterende når noen insisterer på å skrive om litteratur at den er så voldsomt psykologisk, uten at de utdyper dette nærmere.

Hva er det med Tom Ripley? Når jeg skal beskrive ham ender jeg hele tiden opp med å motsi meg selv. På en måte kan man si at Ripley er en tom person, og man mistenker ham kanskje for at talentet hans i det å kopiere andre mennesker (han er en glimrende imitator) og mime deres tilværelse, språk, sedvaner og skikker er et resultat av en manglende kjerne i personligheten. På den annen side er det ingen tvil om at Tom Ripley har distinkte kjennetegn i sin personlighet. Han er lett krenkbar, og svært sårbar for andres latterliggjørelse. Han er utpreget anti-vulgær. Avskyen han føler f.eks for Marges brystholder er så sterk at jeg et øyeblikk ble lettere kvalm selv.

«’Jeg er så lei for det’, drev Marge på. Tom hatet henne. Han husket brystholderen som hang over vinduskarmen i Mongibello. Undertøyet hennes ville bli drapert over alle stolene hans i natt, om han ba henne bli. Tanken gjorde ham syk. Han smilte til henne over bordet.»

At jeg kaller Ripley for et tomt menneske betyr altså ikke at han ikke har følelser. Han er en gudbenådet løgner fordi løgnene hans føles like sanne for ham – eller kanskje sannere – enn det som faktisk er virkelig. Det problematiske med Tom Ripley er at han begjærer uten å elske, og at han hater uten å lide under det regelverket vi andre er sosialisert inn i. Vi kan kalle det samvittighet, og helst dårlig samvittighet. Vi har alle kjent en eller annen form for sosial krenkelse, eller bitterhet over noe vi ønsker som vi ikke får.

Samvittigheten vår forteller oss hva som er tillatt og ikke tillatt i forhold til vårt samfunn og vår tid. Grovt sagt. Samvittigheten vår gir oss (som regel) ubehag når vi eksempelvis går for langt i å rette opp krenkelser. De fleste av oss ville kjenne sterkt ubehag om vi drepte noen fordi de hadde en finere dress i selskapet enn vår.

Ripleys samvittighet er avvikende. Allikevel kan han kjenne både sympati eller synes synd på noen, som han f.eks gjør mot denne personen i begynnelsen av Den talentfulle Mr. Ripley.

«Tom ville gjerne gå. Men han orket ikke la mannen sitte igjen her med det fulle glasset. ‘Mange takk,’ sa han og rakte sitt tomme til kelneren.»

Han viser ingen anger eller moralske kvaler senere i boken når han ødelegger livet til den samme mannen. Men å la ham bli sittende igjen med et fullt glass, – det blir altså for mye for Ripleys samvittighet. I en annen bok skriver han dikt til sin kone, og jeg tviler ikke på at diktene er inderlig ment. Hvor viktig hans kone er – er mer diskutabelt.

Den psykologiske innsikten oppleves ekstra sterk fordi i Den talentfulle Mr. Ripley eksisterer egentlig bare Tom Ripley, det er hans planer og tanker og følelser vi får vite – og som betyr noe. Vi legger merke til alle detaljer ved Ripley. Vi vet at han får et dypt toneleie når han blir flau og føler seg avkledd, og vi kvepper til når noen blir vulgære og høyrøstede, for vi vet at Tom blir fylt av hat over slikt.

Highsmiths skrivestil er nesten mekanisk i blant. I den neste boken om Tom Ripley, Den fordekte Mr. Ripley, ser vi den samme tendensen til en mekanisk effekt: «‘Og alt står bra til, Mme. Annette?’ spurte Tom. ‘Alt. Rørleggeren kom til og med for å reparere vannklosettet.’ Tom husket at et vannklosett hadde lekket.»

Denne tidvise mekaniske effekten forsterker Ripleys betydning, fordi de gjør alle utenom ham selv til menneskelige møbler, ting, verdsatt for én ting, forkastet og destruert for noe annet. Han er nærmest en atal gutt som stikker en pinne inn i en maurtue og betrakter de forvirrende, kjempende maurene interessert.

Dette er kanskje det mest foruroligende med Highsmiths fantastiske skikkelse. Vi blir alle psykopatiske lesere av ham. Tom Ripleys eksistens er som et vakuum, som tilskuer blir man sugd inn i en Ripley-tilværelse og ender opp med å se omgivelser og statister i det litterære universet rundt seg med tomme Ripley-øyne. Det er kanskje ikke helvete, men det er veldig forstyrrende.

 

Relatert

Den ondeste kvinnen i verden

Underholdning i undergangen – The Road og Spengler

Laushetens tid – om Kathrine Aspaas og Raushetens tid

De briljante – Ayn Rand og korstoget mot medlidenheten

Om åndsdverger og det grimbergske

Sex som dogme