Reisebrev fra Europas midte: Verden gjennom nåløyet

DSC_1476 (2)

Plutselig er verden blitt todimensjonal. Motorikken svikter. Det ene øyet er lukket, og det andre klarer ikke å fange opp den tredje dimensjonen. Det er rart å se verden gjennom et øyet. Ingenting fungerer som det skal lenger. Føttene søker sin vei mot bakken og treffer den med en alt for stor kraft. Hodet verker, og ansiktet føles skjevt. Også hørselen er noe redusert. Det eneste som ikke svikter er humøret, og jeg danser av gårde, litt klumsete og vaklende. Jeg bare må. Fordi et herlig italiensk landskap strekker seg utover, og i det fjerne glitrer havet.

Av Emma Gerritsen, vandrer, europeer, samfunnsredaktør i Samviten, foto ved Emma Gerritsen

«Essensen av biodynamisk jordbruk er helhetstanken, der gården sees på som en levende organisme som går i et kretsløp, og der alt har en funksjon, akkurat som livet ellers.»

Akkurat hvor langt det er klarer jeg ikke å se, ettersom den tredje dimensjonen nærmest ikke finnes. Stukket av en insekt på syv steder, hvorav de fleste i ansiktet, har mitt fjes blitt formet til noe ukjenkjennelig. Et hovent øye, et tjukt øre og et oppsvulmet kinn. Og hei og hopp, slik ble mitt første møte med gården hvor jeg skal jobbe de kommende tre uker. Jeg håper ikke jeg har skremt bort personalet med det litt groteske førsteinntrykket. Det er nesten litt ironisk. Krypet som tydeligvis elsket mitt blod og ga meg en allergisk reaksjon, lever lykkelig videre i Venezia, og venter helt sikkert på neste offer.

Den første dagen på Fattoria de Vaira ble tilbrakt med fire sanser, mye teatree-salve og en spasertur til havet i et nærmest sommerlig klima.

Også begynte jobben. Sammen med en østerriksk jente og en lokal gårdsarbeider, plasserte vi preparater i komposthauger for å stimulere jordens fruktbarhet. Idet vi gravde ned i kumøkk med en titalls meitemark, realiserte jeg meg at jeg er en byjente med et litt for romantisk syn på bondelivet, og fra mange mils avstand kunne man høre mine skrik hver gang hånden kom bort i en slimete mark. Men, litt halvstolt av meg selv, klarte jeg dog å fjerne markene og fortsette jobben. Jeg måtte en gang i blant ta et lite pust i bakken, bokstavelig talt og innhalere den rene luften, for så å manne meg opp igjen og tenke ” Vi ville aldri ha hatt salat eller noen andre grønnsaker på bordet uten disse slimete kryp”. Mye latter og gebrokkent tysk fylte dagen.

photo2

Allerede dag tre fikk vi fri, og etter noen runder med “stress” (et kortspill) dro vi til Termoli, en liten by i nærheten. Min tyskspråklige kollega og jeg vandret rundt i byen en stund før vi slo oss ned på en kafe for å nyte billige og deilige italienske kaffer. Det ble noen runder med spennende smaker, før vi igjen dro avsted mot den gamle byporten og havet. Om tilfeldigheter i det hele tatt finnes, så ble vi av en ren tilfeldighet, kjent med en lokal mann fra den vesle byen. Han tilbød å vise oss Italias minste gate og Termolis utstrakte strand. Vi smakte på italiensk sjokolade og kjøpte med oss noe godt til de fantastiske gårdseiere og arbeidere. Vi er som en stor familie her på gården, og alle tar godt vare på hverandre.

DSC_1621

Fattoria de Vaira har en gammel historie, og ble først eid av familien Di Vaira, derav navnet. En kvinne ved navn Fransesca Barba (eller noe i den dur, ikke riktig godt journalistisk arbeid å ikke huske navn…) opprettet en skole på område for foreldreløse barn, og nok en skole for mødre. Hun skal visst ha vært en sterk og idealistisk kvinne, og etter at mannen døde drev hun gården alene i mange år, helt til helsa ikke tillot det lenger. Siden ble gårdsbruket donert bort til en organisasjon for å forhindre at matjorden ble brukt til å bygge på. For noen få år tilbake reorganiserte dagens gårdseiere hele gården og gjorde den om til et biodynamisk bruk dvs. et jordbruk som er inspirert av Rudolf Steiners filosofi, og siden videreutviklet av et mangfoldig antall mennesker. Essensen av biodynamisk jordbruk er helhetstanken, der gården sees på som en levende organisme som går i et kretsløp, og der alt har en funksjon, akkurat som livet ellers. Av den grunn har biodynamiske gårder alltid både dyrehold og planter, samt mye vekstskifte. Plantene blir dyrket på naturlig vis, dvs. uten sprøytemidler og andre kjemiske stoffer. Dyrevelferd står også sentralt. Når man ser kalvene gjøre sine første glade “vårhopp” er det ikke vanskelig å forestille seg at de er fornøyde og glade for å være. Ja, bare være.

 

Relatert

Reisebrev fra Europas midte: Våren kommer

Reisebrev fra Europas midte: Fra naturens sentrum til kulturens sentrum – Sveits

Krisens epilog

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Patagonia

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester