Kapitalismen – frå eit gode til eit vonde – og vegen vidare

Kapitalismen kan sjåast som eit frigjeringsprosjekt, kva Michel Bauwens kallar den andre revolusjonen. Ein gjekk frå romarriket sitt slaveri til føydalisme i middelalderen til kapitalisme, ein stigande frigjeringsspiral. Frå å drivast av tvang til å motiverast av løn. Løna som drivkraft har gjeve oss ei teknologisk utvikling og eit velferdssamfunn som ikkje eingong var unna kongelege i fordum tid. 

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Diverre er ikkje kapitalismen berre ein ideologi, den er òg djupt rotfesta i menneskeleg psykologi og åtferd. Difor vil det å gje avkall på drivkreftene i kapitalismen vera å gje avkall på nokre av dei sterkaste nedarva åtferdstrekka våre.

Nokre meiner at kapitalismen vil leie oss til den teknologiske singulariteten, eit punkt der kunstig intelligens tek over for den menneskelege hjernen, og vi entrar eit teknologisk nirvana utan ende.

Dei mest fanatiske framstegsideologane ser det ikkje som eit tap om menneskeslekta vert utrydda so lenge vi når fram til singulariteten, då dette er oppgåva vår på jorda og vi vil ”leva” vidare i maskinar med intelligens mykje høgare enn vår. For desse vil det å vona å bremse kapitalismen vera jamstilt med heilagbrot. Sjølv om dei fleste nok ikkje er like ihuga i framstegstrua som desse, er det djupt innpoda i oss at kapitalismen og framsteget er uløyseleg knytte i hop. Å gje avkall på kapitalismen vil i eit slikt ljos berre kunne sjåast som eit attendesteg.

Lell har kapitalismen bygd inn i seg nokre føresetnader, vi kan kanskje kalle dei dogme, som bryt med alt av resiliensteori. Fremst av desse er kapitalakkumulasjonen, som kan uttrykkast i formelen:

P – V – P’

(der P’>P)

I denne formelen er P lik kapital og V lik varer (energi, råvarer, maskinar, arbeidskraft osv.) Heile siktemålet med den kapitalistiske investeringa er å akkumulere. Som Marx sa: Akkumulere, akkumulere – det er Skrifta og profetane. Og da må P’ vera større enn P.

Kapitalakkumulasjonen er difor berre ei spesialutgåve av eksponentialfunksjonen, ei umoglegheit i eit lukka system, som til dømes jorda.

For å leggje til rette for akkumulasjon av kapital og uavgrensa vokster har samfunnet stadfesta to trussetningar:

  1. Vårt noverande system er basert på trua på uavgrensa vokster og eit uendeleg tilgjenge til ressursar, trass i det faktum at vi bur på ein endeleg klode; la oss kalle denne funksjonen løpsk ”pseudo-overflod”.
  2. Vårt noverande system trur at nyskapingar bør privatiserast og berre verta gjort tilgjengelege for ein heftig pris (immaterialrett), ved å kriminalisere deling av kunnskap og kultur; la oss kalle dette trekket tvungen ”kunstig knappleik”.

Ideen om at materielle ressursar finst i overflod medan immaterielle ressursar er ei knappleiksvare, er absurd. Vi ter oss som om planeten er uavgrensa og plyndrar jorda på eit vis som trugar overlevinga til menneska. På den andre sida byggjer vi kunstige murar rundt menneskeleg kunnskap for å hindre deling so mykje som råd er. Alt for å framelske kapitalakkumulasjonen og evig vokster.

Verdssamfunnet nærmar seg verdsveggane med full kraft, samstundes som vi tviheld på eit system, den globale kapitalismen, som er ei oppskrift på samanbrot. Korleis kan vi vera so dumme?

Diverre er ikkje kapitalismen berre ein ideologi, den er òg djupt rotfesta i menneskeleg psykologi og åtferd. Difor vil det å gje avkall på drivkreftene i kapitalismen vera å gje avkall på nokre av dei sterkaste nedarva åtferdstrekka våre, selektert fram gjennom millionar av år med seksuell seleksjon.

Som dei fleste veit er seleksjonen inndelt i naturleg og seksuell seleksjon, der seksuell seleksjon gjeng raskast, då hoar kan endre partnervalgspreferansar ut frå endra miljøtilhøve. Til dømes føretrekk kvinner i fattige land med mykje parasittar menn med mykje testosteron og sterk immunforsvar, medan kvinner i velstandsland heller mot menn med meir feminine og stabile trekk. Samstundes er intellekt ein sterkare seleksjonsfaktor enn muskelkraft i høgt utvikla nasjonar.

Inngruppesamfunnet tyder å gå attende til stammesamfunnet, finn vi ikkje att plassen vår i inngruppa vil sivilisasjonen fella inn i ein ny steinalder. Kapitalismen har vorte ei tvangstrøye, lik eit tviegga sverd som no har vendt seg mot oss, vi har vorte slavebundne av vår eiga attrå.

Menn lik å skina, og kvinner lik menn som skin, vi veit alle dette, sjølv om det ikkje er stovereint å seia det høgt. I tidlegare tider var det vanleg å krige for å oppnå rikdom og makt, kapitalismen gjev alle denne moglegheita utan blodsutgyting, difor har dei kapitalistiske samfunna vore prega av fred i etterkrigstida. Men vi betaler ein høg pris gjennom utplyndringa av kloden, og søkkjande ressurs- og energitilgjenge vil gje auka stridigheitar for kontroll over desse.

Kapitalismen, og då ikkje minst den globale kapitalismen av i dag, opererer innanfor utgruppa. Her råder jungelen sin lov, eller den sterkaste sin rett.

Darwin skjønte ikkje fullt ut korleis den seksuelle seleksjonen fungerer, faktisk vart ikkje dette problemet løyst før på slutten av det førre hundreåret, med dei revolusjonerande teoriane utvikla av den israelske vitskapsmannen Amotz Zahavi, som studerte araberskriketrosten i Negevørkenen i om lag 40 år. Ut frå observasjonane av denne utprega flokkfuglen lanserte han teorien om handikapprinsippet (sjå boka The handicap principle: A Missing Piece of Darwin’s Puzzle. 1997, Oxford, UK: Oxford University Press. Av Amotz og Avishag Zahavi).

I utgruppa, som til dømes kapitalismen og ”suburbia”, viser ein styrke og overskot gjennom statussymbol, som posisjon, kapital, hus, bilar og mobiltelefonar. Kort sagt, gjennom å prange og øydsle.

Innanfor inngruppa kjem ein ikkje langt med denne strategien, her oppnår ein status og respekt gjennom omtanken for nesten. Den som ber den tyngste børa og viser størst omsorg for dei svakaste vert rangert høgst i flokken, nett som hjå araberskriketrosten, der det er kamp om dei mest utsette vaktpostane og der fuglane øvst på rangstigen tvangsfôrar dei lenger ned.

Inngruppa representerer òg eit fraktalt nivå som saknast i dagens demokrati, økonomi og bostruktur. Alle resiliente system har ein fraktal fordelingsstruktur, der dei minste skalaene dominerer og held heile nettverket oppe. Dette er glimrande gjort greie for av Mehaffy og Salingaros i essayet ”Toward Resilient Architectures 1: Biology Lessons”.

I ein e-post der eg gjer Terje Bongard merksam på at IGD (InnGruppeDemokratiet) samsvarer med eit av de fremste kjenneteikna ved eitkvart resilient system, ein fraktal fordelingsstruktur, svarar han fylgjande:

”Svært interessant observasjon og sammenligning. Det er nettopp noe av hovedpoenget med å utvide demokratiet helt ned: det blir ikke rom for individer som river opp, meler egen kake, korrumperes osv. Legg merke til at “invasive species”-problemet henger sammen med dette: En art som ikke fanges inn av nettverket kan ødelegge det i stedet.”

Vegen vidare gjeng gjennom inngruppa, denne er verktyet vi kan meisla eit nytt samfunn ut or, der alle menneske er like frie og har like mykje dei skulle ha sagt. Gjennom inngruppesamfunnet kan mennesket nå toppen av frigjeringsspiralen, med IGD som eit svært stabilt politisk verkemiddel.

”Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring.” – Terje Bongard

Diverre var heller ikkje juryen for Norges forskningsråd i stand til å knekkje denne koden, dei mangla totalt forståing for inngruppestorleiken si betyding for politisk styring. Dei satt med nøklane til porten vi må passere for å koma oss framåt på sivilisasjonsvegen. Ved å nekte Bongard forskingsmiddel har dei parkert sivilisasjonen vår, då kapitalismen er i ferd med å bryte i hop.

Inngruppesamfunnet tyder å gå attende til stammesamfunnet, finn vi ikkje att plassen vår i inngruppa vil sivilisasjonen fella inn i ein ny steinalder. Kapitalismen har vorte ei tvangstrøye, lik eit tviegga sverd som no har vendt seg mot oss, vi har vorte slavebundne av vår eiga attrå.

Det er ikkje rom for sju, snart ni milliardar menneske å skina i utgruppa. Kapitalismen, som i si tid frigjorde oss frå dei føydale lenker, har vorte ein djevel. Araberskriketrosten, unnselig og enkel, lik Jesus i sandalar og kjortel, har kome til oss med eit grønt blad. La oss gripe dette med begge hender!

 

Føredrag av Terje Bongard på Tankeranglingsfestivalen 2011:

Del 1:

Del 2:

Del 3:

 

 

Relatert

Seksti år med kjøpesentret

Den økonomiske magi

Mer vekst = mer ulikhet?

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

Hinsides historiens slutt? – del II

Hva er neoliberalisme?

Apokalypsens fire ryttere – del II

  • Camilla Fadum

    Artikkelforfatter og jeg er helt enig i det fundamentale; kapitalismen og troen på evig fremskritt i vekstens tegn, har nådd et destruktivt nivå. Vi ønsker oss begge et mer levende demokrati!

    Men fra mitt ståsted reagerer jeg på det jeg oppfatter som «biologi på fremmarsj». Mitt inntrykk er at det stadig oftere, i ulike sammenhenger, blir pushet på for å bruke biologi som årsaksforklaringer i humanistiske og samfunnsvitenskapelige sammenhenger – ofte i lys av evolusjonsteorien. Jeg tillater meg her kort å problematisere dette. Jeg gjør det fordi jeg opplever problemstillingen som fundamental for oss som forsøker å finne ut hvordan vi kan få til endringer innenfor det systemet vi lever i. Min hovedtanke ang. det å få til endring, er at SKOLE OG UTDANNING er det vi primært bør fokusere på.

    I 2001 leverte jeg en hovedoppgave på historisk institutt på Blindern. Jeg skrev om vitenskapsteori med særlig vekt på kjønnsforskning og konkluderte med at kjønnsforskning innen humaniora (humanistiske fag og samfunnsvitenskapelige fag) i dominerende grad var styrt av politikk. Jeg ble oppfattet som en liten kjetter, men i dag har det blitt fokus på dette – ikke minst på grunn av Eia og Hjernevask programmene.

    I dag er min bekymring den at, i det humaniora er avslørt som i stor grad politisk, så blir biologi det eneste alternativet man kommer opp med. Men man trenger altså ikke, slik jeg ser det, å gå til biologi for å bøte på at humanistisk forskning i overveiende grad har blitt politisk. Problemet med politisk styrt forskning er at forskerne ikke klarer å heve blikket over tradisjonelle politiske problemstillinger – men det er ikke mangel
    på biologiske årsaksforklaringer som gjør at vi ikke evner å heve blikket – å se helheter. Vår evne til å se helheter har primært med hvordan vi tenker å gjøre, slik jeg forstår det.

    Innføring av biologiske årsaksforklaringer kan klart sees i sammenheng med den parallelle kampanjen jeg erfarer blir kjørt i offentligheten i disse dager, nemlig gjeninnføring av det positivistiske vitenskapsideal. For meg er dette to sider av samme sak. Felles metode for naturvitenskapene og Humaniora kan nemlig klart oppfattes som en døråpner for å gjeninnføre biologi som årsaksforklaring i humanistiske fag.

    Kjemper man for en gjeninnføring av det positivistiske vitenskapsideal vil en veldig naturlig del av den kampen også være å stramme inn på faktalæring i grunn- og vdg. skole. Her ser vi antagelig årsaken til at new public management har fått manifestere seg så å si uten motstand. Med innføring av npm har lærerne fått mer enn nok med å bekjempe testregime – og vi er enda lenger fra det vi egentlig burde gjøre; nemlig problematisere hva det er vi forstår med kunnskap og læring.

    Slik det er i dag, og har vært det lenge, er nemlig at skolen formidler kunnskap og læring – en type tenkning – som gjør oss veldig tilpasningsdyktige innenfor Det Moderne Prosjekt. Skolevinnerne er dyktige på den logiske tenkningen som er essensen i den hypotetiske deduktive metode – kjernen i det positivistiske vitenskapsideal. Den hypotetisk deduktive metode er veldig god på detaljer – og således glimrende for å utforske «små» problemstillinger innenfor det moderne prosjekt. Den gjør oss imidlertid svakt rustet til å heve blikket – til å se helheter og sammenhenger. Det forklarer også hvorfor mange snakker om at folk sover i dag. Jeg vil også påpeke at karaktersystemet skaper en viss prosent skolevinnere som i stor grad er samsvarende med de ti prosent rentevinnerne som det kapitalistiske systemet produserer. De får makta og ser selvfølgelig ingen grunn til å endre noe som helst.

    I artikkelen over blir det hevdet at kapitalismen råder og har i dag blitt destruktiv fordi, forteller biologien/evolusjonsteorien oss, at det handler om å skinne. Kan sikkert være
    en del av forklaringen, men det tilbyr i beste fall bare en forklaring på hvordan kapitalismen har nådd destruktiv høyde. Men at den har blitt destruktiv
    vet vi jo fra før av. Det vi sårt mangler er løsninger. Hvis vi går til biologien for svar får vi deterministiske svar, og kan fort bli mismodige fordi; vi er jo født sånn. Så er da heller ikke løsningen artikkelen over tilbyr av biologisk art, men en påpekning om at vi må organisere samfunnet annerledes. Min påstand vil være at hvis barn og unge fikk opplæring i henhold til egne premisser og ikke som i dag, blir kjørt igjennom kverna etter de samme vurderingskriterier i lys av en snever oppfatning av hva kunnskap og læring er, så ville barn og unge erfare at de får tillit og således kunne bidra til at vi
    får et levende og engasjert demokrati.

    Mitt budskap – og jeg tar GJERNE i mot motforestillinger! – er altså at ønsker vi endring, så må vi primært tenke skole og utdanning. Det blir gjort i bemerkelsesverdig liten grad!, når de store, alvorlige problemene drøftes (svakt demokrati, overforbruk m.v.) Men altså; Det er der det hele begynner!, slik jeg altså klart forstår det.

    Jeg har også andre alvorlige betenkeligheter ang. gjeninnføring av biologiske årsaksforklaringer i humaniora, se;
    http://ckfadum.blogspot.no/2013/01/vitenskapen-ikke-moden-enda.html

    Og for en liten utdypning av demokrati, skole og tenkning, se;
    http://ckfadum.blogspot.no/2013/09/ekte-demokrati.html

  • Jeg vil gjerne publisere hele e-posten jeg fikk fra Bongard ang. avslaget til MEDOSS. Den er lenket til i teksta, men lenkene er litt vanskelige å se.

    “Dear all

    Please find enclosed the comments from the anonymous referees (not included here).

    First, I want to thank each and every one of you for grasping the idea so quickly. During this process I talked to many researchers who did not. Some of them stalled the process and used up our time, and some made it difficult for us with unnecessary negative comments.

    It is not easy to think new and creative thoughts. To have a position, status, makes it more difficult to take chances, listen up and think freely. You all crossed this cognitive and evolved conservative mechanism, and I thank you all for that. Your open minded strategy is what is needed now.

    Is it possible to reform the global free capitalism to sustainability? As an example, I include Beate Sjåfjell, leader of Concerned Scientists Norway, in this mail. She is fighting bravely to find legal actions to support and encourage “green businesses” through both nations and the EU, see http://www.jus.uio.no/ifp/english/research/projects/sustainable-companies/

    Will small changes add up to something really working? I wish Beate all the best, and support her with all my heart, but I fear it will only be cosmetics confined to the rich world. Facing the global poverty, economic growth is overshadowing everything. And time is running out.

    But, we need to work for both perspectives: Do the best of a bad job, and at the same time search for creative solutions. But we mustn’t forget the last perspective…

    Would new ideas for minor changes and improvements have come out of our MEDOSS project? I don’t know, but I sincerely hope you all will bring the RID model with you, and reflect over the idea whenever discussing solutions to our dangerous near future. Regardless of what the “referees” of our application say, MEDOSS is based on scientific knowledge of human behavior: We can do this change, and it will address societal problems in surprisingly many arenas. It is a sustainable solution.

    I would never have engaged in this process if it hadn’t been for the initiative coming from the Norwegian Research Council’s own advisors. The invitation to address the kick-off meeting, and the seed money support from them made me hope for a small miracle. These people are at the center of research and science, and have a unique competence for thinking new thoughts in broader perspectives, free from prestige. I thank you for the opportunity, and please keep thinking more in the same direction!

    Alas, the programme committee and referees are not this broadminded. As you will see, the comments are all about how they want elaborations on topics they don’t understand, or are not willing to examine closer themselves. As you all remember, in the struggle to fulfill the limit for 10 pages max, we had to cut into bones. How is it possible to document, to every thinkable referee’s satisfaction, the scientific background for a new society built on a complete democracy, describe experiments and deliverances on 10 pages…. ?

    I will write an essay, first in Norwegian, about my efforts over the last years in these matters. My reflections and experiences will perhaps be useful to others. In it, I will discuss how to move on. Of course I will appreciate and include in this essay your comments about the process, the application and ideas for further initiatives and development. We cannot give in yet, or…?

    yours truly

    Terje”

  • Jeg har nylig lest et fascinerende intervju med Douglas Rushkoff, bl.a. forfatter av boka Life Inc. Her følger intervjuserien:

    – Douglas Rushkoff on Corporations, Money and the Middle Ages: http://blog.p2pfoundation.net/douglas-rushkoff-on-corporations-money-and-the-middle-ages/2014/06/09

    – Douglas Rushkoff on debt, outsourcing and suburban isolation: http://blog.p2pfoundation.net/douglas-rushkoff-on-debt-outsourcing-and-suburban-isolation/2014/06/11

    – Douglas Rushkoff on the space between samples, derivatives and the way out: http://blog.p2pfoundation.net/douglas-rushkoff-on-the-space-between-samples-derivatives-and-the-way-out/2014/06/13

    Hele dette intervjuet burde vært oversatt til norsk, men jeg håper i det minste å kunne komme tilbake med en liten introduksjon.

    I følge dette intervjuet var ikke kapitalismen, slik Bauwens hevder, et frigjøringsprosjekt overhodet. Kapitalismen var derimot, med sine røtter i renessansen, et FRIRØVINGSPROSJEKT fra starten av. Det var tida før renessansen, senmiddelalderen, som kan sees som et frigjøringsprosjekt. Mon tro om ikke senmiddelalderen representerer det ypperste av hva Charles Siegel definerer som klassisk liberalisme: http://www.preservenet.com/classicalliberalism/index.html

    Men den blomstrende senmiddelalderen var ikke definert av kapitalisme, som baserer seg på akkumulasjon og sentralvalutaer, men av det stikk motsatte, demurrage og lokale valutaer. De fleste kjenner vel til suksesshistorien til den østerriske byen Wörgl, som suksessfult benyttet demurrage under den store depresjonen. At det var det samme systemet som gjorde senmiddelalderen til en slik blomstringstid, kjente jeg ikke til. Her var de lokale valutaene knyttet opp mot korn.

    Om demurrage er noe for vår tid vet jeg ikke. Blir overskuddet benyttet til å bygge tilsvarende prosjekter som i senmiddelalderen, med hovedvekt på katedraler, åpenbaringer av skjønnhet skapt av lokale materialer og håndverkere, tror jeg absolutt det. Blir det derimot benyttet til konsumerisme, et kjennetegn ved vår tid, er jeg mer betenkt.

    Kapitalismen var en motreaksjon til den trusselen demurrage og lokale valutaer utgjorde for sentralmakten, som derfor forbød lokale valutaer og knyttet valutaen opp mot gull istedenfor korn (og evt. andre naturalia), som knyttet pengesystemet opp mot økosystemene.

    I dag har kapitalismen forlatt gullstandarden og knyttet pengeverdien opp mot en fullstendig abstrakt verdi, pengefølelsen: http://www.resilience.org/stories/2013-12-11/can-bytes-save-the-future-the-money-value-delusion

    Korporasjonenes makt er en direkte følge av de frøene som ble sådd under renessansen, de nyter en særlig fordel av dagens pengesystem, den absolutte motsats til pengesystemet benyttet i senmiddelalderen, lokale valutaer knyttet opp mot lokale økosystemstjenester.

    Det er tre artikler jeg gjerne skulle skrevet ut fra intervjuet med Rushkoff, aller helst etter å ha lest hans bok Life Inc:

    – Kapitalismen, et frirøvingsprosjekt

    – Den blomstrende senmiddelalderen: en tid av demurrage og lokale valutaer

    – Vi i villa

    De to første er jeg takknemlig hvis noen andre med større innsikt i tematikken kan skrive.

    Uansett, jeg holder fast ved at den nyvunne kunnskapen om handikapprinsippet må ha enorme konsekvenser for utformingen av samfunnsstrukturene. En av mine mest prioriterte artikler er derfor:

    – Med penger eller inngruppa som limet i store samfunn?

    Dette som et svar på artikkelen Penger er limet i store samfunn: http://www.forskning.no/artikler/2013/august/365811

    Et slikt samfunn kan vi ikke ha!

    Her er et utdrag fra intervjuet med Rushkoff:

    “DR: So for about three centuries, the middle and merchant classes were doing really well. Towns that had been in shambles since the fall of the Roman Empire and had lived under strict feudalism were finally coming into their own. This all hinged on the use of local currencies — grain receipts — through which people transacted. They were what we would now call “demurrage” currencies that were earned into existence. Towns ended up creating more value than they knew what to do with. They started investing in their infrastructure and their windmills and their water wheels; and also in their future in the form of cathedrals and other tourist attractions.

    PN: They didn’t get money from Rome to fund their cathedrals?

    DR: They did not. The Vatican and central Rome did not build the cathedrals. The funds came from local currency, which was very different than money as we use it now. It was based on grain, which lost value over time. The grain would slowly rot or get eaten by rats or cost money to store, so the money needed to be spent as quickly as possible before it became devalued. And when people spend and spend and spend a lot of money, you end up with an economy that grows very quickly.

    Now unlike a capitalist economy where money is hoarded, with local currency, money is moving. The same dollar can end up being the salary for three people rather than just one. There was so much money circulating that they had to figure out what to do with it, how to reinvest it. Saving money was not an option, you couldn’t just stick it in the bank and have it grow because it would not grow there, it would shrink. So they paid the workers really well and they shortened the work week to four and in some cases three days per week. And they invested in the future by way of infrastructure — they started to build cathedrals. They couldn’t build them all at once, but they took the long view — with three generations of investment they could build an entire cathedral, and their great-grandchildren could live in a rich town! That’s how the great cathedrals were built, like Chartres. Some historians actually term the late Middle Ages “The Age of Cathedrals.”

    They were the best-fed people in the history of Europe; women in England were taller than they are today, and men were taller than they have been at any point in time until the 1970s or 80s (with the recent growth spurt largely the result of hormones in the food supply). Life expectancy of course was still lower; they lacked modern medicine, but people were actually healthier and stronger and better back then, in ways that we don’t admit.

    That was right before the corporation and the original chartered monopolies were created, before central currency was created and local currencies were outlawed. When everything gets moved into the center, things began to change.

    PN: It seems like the Dark Ages were not perhaps so “dark.”

    DR: Yes, I think that’s disinformation. I’m not usually a conspiracy theorist about these things, but I think the reason why we celebrate the Renaissance as a high point of western culture is really a marketing campaign. It was a way for Renaissance monarchs and nation-states, and the industrial age powers that followed, to recast the end of one of the most vibrant human civilizations we’ve had, as a dark, plague-ridden, horrible time.

    Historically, the plague arrived after the invention of the chartered corporation, and after central currency was mandated. Central currency became law, and 40 years later you get the plague. People got that poor that quickly. They were no longer allowed to use the land. It shifted from an abundance model to a scarcity model; from an economy based on annual grain production to one based on gold released by the king.

    That’s a totally different way of understanding money. Land was no longer a thing the peasants could grow stuff on, land became an investment, land became an asset class for the wealthy. Once it became an asset class they started Partitioning and Enclosure, which meant people weren’t allowed to grow stuff on it, so subsistence farming was no longer a viable lifestyle. If you can’t do subsistence farming you must find a job, so then you go into the city and volunteer to do unskilled labor in a proto-factory for some guy who wants the least-skilled, cheapest labor possible. You move your whole family to where the work is, into the squalor, where conditions are overcrowded and impoverished — the perfect breeding ground for plague and death.”

  • De fleste har vel fått med seg bokslippet til Naomi Klein; This Changes Everything: Capitalism vs. the Climate.

    Her er en av mange anmeldelser (og intervjuer) av boka: http://blog.p2pfoundation.net/book-of-the-day-capitalism-vs-the-climate/2014/09/26

    ““What is really preventing us from putting out the fire that is threatening to burn down our collective house?” Klein asks early on, before observing:

    = I think the answer is far more simple than many have led us to believe: we have not done the things that are necessary to lower emissions because those things fundamentally conflict with deregulated capitalism, the reigning ideology for the entire period we have been struggling to find a way out of this crisis. We are stuck because the actions that would give us the best chance of averting catastrophe—and would benefit the vast majority—are extremely threatening to an elite minority that has a stranglehold over our economy, our political process, and most of our major media outlets.”

    Her treffer hun spikeren på hodet. De fleste opplever det nok som truende å skulle avslutte kapitalismen, meg selv inkludert. Men dess sterkere posisjon man har innenfor det kapitalistiske systemet, dess mer truende blir det selvsagt. Ved å frasi seg kapitalismen vil de miste posisjon og mulighet til å sikre egne gener for framtida. Dette er sterke evolusjonære drivkrefter.

    “- More fundamentally than any of this, though, is deniers’ deep fear that if the free market system really has set in motion physical and chemical processes that, if allowed to continue unchecked, threaten large parts of humanity at an existential level, then their entire crusade to morally redeem capitalism has been for naught. With stakes like these, clearly greed is not so very good after all. And that is what is behind the abrupt rise in climate change denial among hardcore conservatives: they have come to understand that as soon as they admit that climate change is real, they will lose the central ideological battle of our time—whether we need to plan and manage our societies to reflect our goals and values, or whether that task can be left to the magic of the market.”

    Bedre studieobjekt på denne reaksjonen enn fra vår egen landbruksminister Sylvi Listhaug, skal man lete lenge etter: http://harvest.as/artikkel/le-av-forskning

    Listhaugs latterliggjøring av klimaforskningen skyldes naturligvis at denne totalt undergraver hennes egen ideologi og verdensbilde. Latterliggjøring er en vanlig reaksjon hvis man utsettes for sterk kognitiv dissonans.

    Men Naomi Klein langer også ut til venstresiden og arbeiderbevegelsen:

    “- This is where the right-wing climate deniers have overstated their conspiracy theories about what a cosmic gift global warming is to the left. It is true…that many climate responses reinforce progressive support for government intervention in the market, for greater equality, and for a more robust public sphere. But the deeper message carried by the climate crisis is a profound challenge to large parts of the left as well as the right. It’s a challenge to some trade unions, those trying to freeze in place the dirtiest jobs, instead of fighting for the good clean jobs their members deserve. It’s a challenge to the overwhelming majority of center-left Keynesians, who still define economic success in terms of traditional measures of GDP growth, regardless of whether that growth comes from rampant resource extraction.”

    Dette ser vi altfor tydelig når det gjelder LO og åpning for oljeutvinning i Lofoten!

  • Greer har i dag et meget interessant essay som forklarer føydalismen og markedsøkonomiens forbannelse.

    – Dark Age America: The End of the Market Economy: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2014/11/dark-age-america-end-of-market-economy.html

    Det er verdt å merke seg at den føydale bonde arbeidet færre timer og hadde flere fridager enn dagens gjennomsnittsamerikaner. Samt at han opplevde en helt annen stabilitet.

    “(It’s probably necessary at this point to note that yes, I’m quite aware that European feudalism had its downsides—that it was rigidly caste-bound, brutally violent, and generally unjust. So is the system under which you live, dear reader, and it’s worth noting that the average medieval peasant worked fewer hours and had more days off than you do. Medieval societies also valued stability or, as today’s economists like to call it, stagnation, rather than economic growth and technological progress; whether that’s a good thing or not probably ought to be left to be decided in the far future, when the long-term consequences of our system can be judged against the long-term consequences of Higg’s.)”

    På mange vis ligner Terje Bongards InnGruppe-Demokrati (IGD) på føydalsamfunnet, men uten dets baksider.

    Vi bør nå virkelig vurdere å innføre IGD, da markedsøkonomien, som Greer forklarer, er i ferd med å avvikle seg selv. Alternativet til IGD er føydalsamfunnets tilbakekomst. Det blir for dumt, med den nyvunne kunnskapen vi nå besitter om oss selv.