Embryogenesen – en fortelling om vår vei til verden

Jeg antar det var på videregående jeg første gang ble fortalt hvordan en eggcelle blir til et foster. Jeg sier ”antar”, for fremstillingen gjorde ikke noe større inntrykk på meg. Det var kun mer pensum som skulle pugges. Senere oppdaget jeg at denne prosessen – embryogenesen – er et språk som kan leses og forstås, og at den danner en opprinnelsesfortelling som snur opp-ned på mange tilvante forestillinger.

Av Trond Skaftnesmo. Faglig bakgrunn fra biologi (Naturforvaltning, UMB) og filosofi (hovedfag, UiO). Har utgitt seks fagbøker innenfor grensefeltet biologi/filosofi. Hans siste bok, “Evidensbasering: Det nye sannhetsmaskineriet”, kom i desember 2013. Han har nylig også oversatt Thomas Nagels bok, “Mind & Cosmos”. Den kom ut på norsk i september 2013, med tittelen: “Sinn og kosmos. Hvorfor den materialistiske neo-darwinistiske forståelsen av naturen nesten helt sikkert er feil”. Paradigmeskifte Forlag – www.paradigmeskifte.nu.

Lik koherensen til en tekst, er koherensen til liv definert som relasjonen mellom helheten og delene. Hver del uttrykker noe av livets helhet – dvs. det har signifikans for helheten – akkurat slik som dets egen signifikans er bestemt av helheten.

Nøkkelen – Metoden

”Væren som kan bli forstått er språk”, sier Hans-Georg Gadamer, hermeneutikkens store fornyer i moderne tid. Og han tilføyer at forståelse ikke beror på ”subjektets metodiske aktivitet” alene, men er ”noe tingen selv gjør”. Hver ting uttaler sitt vesen, sin væren, i sitt eget språk. Men som Rolf Jacobsen sier det i diktet Skrift i vinden: ”Det er noe vi har glemt / av skrift i vinden og tordenen / hva de sier / […] Noe vi har glemt / et sprang i tiden, et sprog / som før var kjent / alt er tyst / […] regnets tordenens bokstaver vi ikke mer kan lese, / tegninger på sne, alt er kommet bort.”

Når glemte vi å lese tingenes språk? Gadamer viser til ”…den merkelige forbindelsen mellom teksttolkning og studiet av naturen som var der fra begynnelsen av moderne naturvitenskap. Her kommer vi nå til det fundamentale. Det er ikke uten grunn at en kunne tale om ’naturens bok’, som inneholdt like mye sannhet som ’bøkenes bok’. Det som kan bli forstått er språk.” [i]

Den ”merkelige forbindelsen” Gadamer peker på, og som var der f.eks. hos en Johannes Kepler, går imidlertid tapt. Den kartesianske øksen hugger et dypt snitt mellom naturen og sinnet. Naturen er heretter en res extensa (ustrakt ting), som kun kan beskrives i kvantitative termer.

Alle kvaliteter, all mening, er nå forbeholdt menneskesinnet, res cogitans. Denne ontologiske eller værensmessige dualismen preger seg også inn i vitenskapens metode. Kvantiteter måles som regel mest nøyaktig og objektivt av – eller ved hjelp av – eksterne redskaper og maskiner. Måleprosessen er i det store og hele noe eksternt, som krever at vi avholder oss fra et ”personlig engasjement”.

Helt annerledes er det når vi vil tolke og forstå et meningsuttrykk eller en kvalitet. Da må vi engasjere oss selv som mennesker. Vi må gi fenomenet tid og rom til å vise seg for oss. Og så må vi aktivt lytte til det, dvs. for en tid ta en pause med vår egen talestrøm. Dette er en meditativ holdning, som ligger den baconianske og kartesianske naturforskeren meget fjernt.

På den andre siden er det en holdning som vi alle, spontant og intuitivt, vet å ta i bruk hver gang vi vil forstå noe som uttrykker en mening, det være seg en tekst eller et annet menneske. Vi forsøker endog å forstå mennesker eller dyr, som mangler et verbalt språk, ved å lese deres blikk og gester, deres kroppsspråk. I bunn og grunn er det slik vi forstår alle kvaliteter, ved å bruke oss selv som arena for deres tilsynekomst og ”lese” deres uttrykte væren eller mening. Det som kan bli forstått er språk.

Embryogenesens språk er skrevet i former og formforvandlinger. Skjønt ingen lærebøker forsøker å lese dette språket, eller vet om dets eksistens, blir det åpent uttrykt i de faktiske fenomenene. Det hører med til ”naturens åpenbare hemmeligheter”, for å bruke et uttrykk fra Goethe. Teksten er åpen for innsyn.

Å lese embryogenesen

Kan embryogenesen leses og forstås? Vi etterspør ikke forklaringer. De hører med til den eksterne, kartesianske metoden. Vi etterspør forståelse, den type forståelse som følger av en vellykket lesning. En slik forståelse kjennetegnes ved at delene harmonerer med helheten.

I sitt hovedverk Truth and Method (2004), sier Gadamer det slik: ”Bevegelsen mot en forståelse er konstant fra helheten til delene og tilbake til helheten. Vår oppgave er å utvide enheten av den forståtte mening sentrifugalt. Kriteriet for korrekt forståelse er at alle delene harmonerer med helheten. At en slik harmoni ikke er oppnådd, betyr at forståelsen har feilet. […] Lik koherensen til en tekst, er koherensen til liv definert som relasjonen mellom helheten og delene. Hver del uttrykker noe av livets helhet – dvs. det har signifikans for helheten – akkurat slik som dets egen signifikans er bestemt av helheten. Det er det gamle hermeneutiske prinsippet for teksttolkning, og det appliseres til livets koherens for så vidt som liv forutsetter en enhet av mening som uttrykkes i alle dets deler.” [ii]

Embryogenesens språk er skrevet i former og formforvandlinger. Skjønt ingen lærebøker forsøker å lese dette språket, eller vet om dets eksistens, blir det åpent uttrykt i de faktiske fenomenene. Det hører med til ”naturens åpenbare hemmeligheter”, for å bruke et uttrykk fra Goethe. Teksten er åpen for innsyn. Men vi kommer ingen vei ved å stirre blindt på de enkelte bokstavene (formene). Vi leser ved at vi ser fra bokstavene til den mening de sammen uttrykker. [iii]

Meningen er inkarnert i teksten. Men den er også forut for teksten og bakenfor teksten. Lesningen gjør teksten transparent for dens mening. Og en vellykket lesning, er nettopp evidensen for at vi har med en mening å gjøre.

Selvsagt er oppgaven formidabel. Før vi kan lese og forstå meningen av en tekst, må vi jo lære det aktuelle språket, lære dets alfabet, vokabular og grammatikk. Det vi kan gjøre i formatet av et essay, er å gi noen språk-eksempler og oversette noen avsnitt. [iv]

Tilsynekomst

Hvis vi står på en vid slette og ser noe ute ved horisonten, vil det først bare vise seg som en prikk. Så ser vi at det vokser i synsfeltet og vi antar at det kommer nærmere. Omsider kan vi fastslå at det er noe som beveger seg, en levende skapning. Snart ser vi at det faktisk er en tobent skapning, et menneske. Men ennå kan vi ikke bestemme det nøyere, verken med hensyn til kjønn eller alder. Etterhvert som det kommer nærmere kan vi se om det er ungt eller gammelt, mann eller kvinne.

Når vil de første individuelle trekkene bli synlige? Skjønt ansiktet nok røper noe av dette, er det først når vi i samtale og samvær kommer den andre inn på livet, som det heter, at vi får syn på individet. Her må vi altså overskride den rent fysiske nærheten og arbeide oss lengre innover, til det som ikke er umiddelbart fysisk synlig. Men grensen mellom det synlige og det usynlige er sømløs.

Når et menneske nærmer seg på den beskrevne måten, skjer det altså en etappevis tilsynekomst – grovt sett i denne rekkefølgen: ’noe’ – levende skapning – menneske – kjønn – individ. 

Hvert menneske kommer inn i verden i denne rekkefølgen: Først er vi kun som en ubetydelig prikk i horisonten, et ubestemt ’noe’. Så vokser vi til i synsfeltet; prikken viser seg å være en levende skapning, et menneske. Da vi oppdaget ’noe’ i horisonten, kunne vi feilaktig (om vi ikke visste bedre) ha tatt det for å være et støvkorn – og ikke mer enn det. I virkeligheten var det altså et menneske, ja – det var et individ. Det var hele tiden et individ. Men i begynnelsen var det meste usynlig.

Prikken i horisonten er zygoten, det befruktede egget. I løpet av den første uken skjer det en oppdeling av zygoten i mange mindre celler. Dette første embryonalstadiet danner en kompakt celleklode, fortsatt innenfor zygotens opprinnelige volum. Idet embryoet når livmoren, dannes det et indre hulrom i denne cellekloden. Embryoet, som nå har fått form av en sfære, implanteres så i livmorslimhinnen.

Først nå begynner embryoet å ekspandere mot periferien, idet det vokser ”røtter” (villi) over hele overflaten. Det dannes i alt tre væskefylte hulrom: Ytterst chorion (morkakeanlegget) og innenfor dette to mindre rom, amnion (fostervannsrommet) og plommesekk (jf. figur 1). De indre rommene er forbundet til chorion gjennom heftestilken, det første anlegget til navlesnor.

Embryogenesen

Figur 1: Skjematisk fremstilling av embryogenesen, fra A: 3. uke til B: 4. uke, C: 5. uke og D. 6. uke.   Am = amnion; Pl = plommesekk, E = exocoelom (”det ytre rom”) eller chorionrommet.

Disse formene – bokstavene – sier i seg selv ikke så mye. En B eller en K er jo heller ikke særlig informative fenomener, hver for seg. Skal vi starte lesningen, må vi se fra bokstavene til den mening de sammen uttrykker. Lett sagt, vanskelig gjort.

”Konsentrer deg!” sier skolen og de voksne. Og vi fortsetter tappert å trekke oss sammen, inntil vi er blitt så små at vi akkurat passer til kroppen. Da er vi blitt voksne, og mindre blir vi ikke. Å bli menneske er en historie om kontraksjon fra den ytterste omkrets.

Paradoksale innsikter

Et godt startpunkt er å stille noen uortodokse spørsmål. For eksempel dette: Hva er det fosteret tar på og sparker imot, der det ligger og flyter i amnionrommet? Rett svar er amnionveggen. Og hvem tilhører den, fosteret eller moren? Ta en ny og grundig titt på bilde D i figur 1. Den svarte linjen, som markerer fosterets egen hud, går ut i navlestrengen… og fortsetter så uten avbrudd ut i amnionveggen. Fosteret har altså seg selv, sin egen levende hud, omkring seg selv – til alle sider. Og går vi videre utover, finner vi at også den ytre hinnen (chorion), med alle dens ”røtter”, er fosterets eget vev. Skjønt chorions ”røtter” omskylles av morens blod, er organet selv utviklet fra den befruktede eggcellen.

Under fostertiden er vi altså i en paradoksal situasjon. Senere i livet er det jo stort sett slik at vi har jeg her og ikke-jeg der, utenfor oss: Jeg er, i våken tilstand i det minste, i sentrum av verden. Omkring meg, like langt til alle sider, brer verden seg utover. Jeg er omgitt av alt det som ikke er jeg. Men under fostertiden er det ikke slik. Da var jeg både i sentrum og i omkretsen. Også det som er omkring meg, er meg. La det synke inn.

Bilde A i figur 1 viser situasjonen i begynnelsen av den 3. uken etter befruktningen. Hvor er fosteret da? Det er ennå ikke noe foster der! Det stedet der fosteret skal bli til, er den flaten der amnion og plommesekk møtes. Så hvor er jeg nå? Jeg er helt og fullt i omkretsen. Min kropp er de sfæriske rom, fra hvilke jeg snart skal stige ned.

Og i den ytterste sfæren, faktisk i det ytterste av dens tre vevslag (syncytiet), er alle de organer i virksomhet, som i løpet av de nærmeste ukene skal manifestere seg i fosterkroppen: Nyre, lever, lunge osv. De er der ikke som anatomiske strukturer, men som ren fysiologi, som organprosesser. Her foregår, lik en omflakkende ild, en intens organaktivitet, som kontinuerlig endres.

Ett sted foregår det en utskiftning av CO2 mot O2; en lungeprosess. Et annet sted tas det opp næring fra morens blod; en tarmprosess. Et tredje sted skilles det ut avfallsstoffer fra forbrenningen; en nyreprosess. Osv.

Denne dynamiske aktiviteten, som antennes i embryoets ytterste periferi, stivner aldri til anatomi. Den forblir i prosessen. Hele mennesket er til stede i dette urorganet. Chorion er alle organers mor. Men etterhvert vil chorion ”krympe” (A til D) fra en sfærisk form til en skive (morkaken). Samtidig foretar de dynamiske organprosessene en ”nedstigning”, idet de ”krymper” og ”stivner” til faste former, til fosterets anatomi. Værens nedstigning går i alt levende fra prosess til ting.

Etter å ha stavet oss gjennom de første setningene, har vi allerede erobret noen paradoksale innsikter. Vi trodde vi visste at vi først var en ubetydelig prikk, som litt om litt vokste seg stor. Til slutt er vi helt utvokst, så store som vi kan bli. Å bli menneske er åpenbart en historie om ekspansjon fra intet.

Men nå ser vi at det (også) er omvendt: Først er vi i den ytterste omkretsen. Så krymper vi oss stadig mer inn i fosterkroppen. Men små barn er fortsatt større enn seg selv. ”Konsentrer deg!” sier skolen og de voksne. Og vi fortsetter tappert å trekke oss sammen, inntil vi er blitt så små at vi akkurat passer til kroppen. Da er vi blitt voksne, og mindre blir vi ikke. Å bli menneske er en historie om kontraksjon fra den ytterste omkrets.

Mystikeren Angelus Silesius (1624-1677) må ha visst noe om dette. I alle fall uttrykker han paradokset i et ordspråk, der han sier: Ich weiss nicht was ich bin, ich bin nicht was ich weiss: Ein Ding und nicht ein Ding: Ein Tüpfchen und ein Kreis. (Jeg vet ikke hva jeg er, jeg er ikke hva jeg vet: En ting og ikke en ting; en omkrets og et punkt.)

Den engelske dikteren Thomas Traherne (1636-1674), som levde på samme tid, har også visst noe om dette: ”Jeg var en indre sfære av lys, / eller en uendelig klode av syn,” sier han i diktet The Preparative. Her følger et utdrag av diktet, i originaltekst og med min prosaiske oversettelse ved siden av. [v]

Before my tongue or cheeks were to me shown,

  Before I knew my hands were mine,

Or that my sinews did my members join,

  When neither nostril, foot nor ear

As yet was seen, or felt, or did appear:

I was within

A house I knew not, newly cloth’d with skin.

Then was my soul my only all to me,

    A living endless eye,

    Just bounded with the sky.

Whose power, whose act, whose essence,

was to see:

  I was an inward Sphere of Light,

Or an interminable Orb of Sight,

  An endless and a living day,

A vital Sun that round about did ray

      All life, all sense,

A naked simple pure Intelligence.

I then no thirst nor hunger did perceive,

    No dull necessity,

    No want was known to me;

Without disturbance then I did receive

  The fair ideas of all things

Før min tunge eller mine kinn var vist meg,

Før jeg visste at mine hender var mine,

Eller at mine sener var en del av meg,

Enn før nesebor og fot og øre

Var sett eller følt eller kommet til:

Var jeg inne i

Et hus jeg ikke kjente, nylig kledd med hud

Min sjel var den gang ett og alt for meg

Et levende endeløst øye

Som strakte seg opp imot det høye.

Hvis kraft og handling og vesen

var å se:

Jeg var en indre sfære av lys,

Eller en uendelig klode av syn,

En endeløs og levende dag,

En livfull sol som strålte vidt omkring

Helt liv, helt sans,

En naken, enkel, ren intelligens.

 Jeg kjente den gang hverken tørst eller sult,

Ingen trist nødvendighet,

Og intet savn var kjent for meg;

Helt uforstyrret tok jeg da imot

De ekte ideer for alle ting

Embryogenesens fortelling er ikke over med dette. Den er så vidt begynt. Og den deltar i sin tur i enda større fortellinger. Men vår lille fortelling slutter her.


Relatert
Evolusjonen og tidens gåte – del I
Evolusjonen og tidens gåte – del II
Humanismen glir over i det transhumane
Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte
Genteknologiens mørke røtter

 

Fotnoter


[i] Gadamer, H-G. 2004: Truth and Method. Continuum. London – New York. (s. 469-470)

[ii] Op. cit. s. 291.

[iii] Tematikken er behandlet i: Polanyi, M. 1969: The Structure of Consciousness. In: Knowing and Being, ed. M. Grene, London: Routledge.

[iv] For de som vil lære mer om dette språket, kan det henvises til min bok Frihetens biologi (2000)

[v] Diktet finnes på flere nettsteder, blant annet her: http://www.bartleby.com/332/323.html

  • Camilla Fadum

    Må bare takke for en utrolig vakker (og viktig) tekst! Tusen takk!

  • Pluto

    Som Camilla Fadum med sin korte, men konsise kommentar-beskrivelse av dette fantastisk godt skrevne verk her ovenfor, så vil også undertegnede få takke Trond Skaftnesmo for et særs lærerikt og meget berikende innlegg med et vakkert visuelt tilbehør – der «livets mysterium» gis som en del av den kosmiske utviklingslinje hvor harmoni og helhet er rammen rundt det Gudgitte «mytiske» som en universell symbiotisk nødvendighet for det funksjonelle og livsdugelige. For «meningen med livet» er slettes ingen tom frase (selv om mange i dagens senmoderne vestlige forfallstid og ditto relativiserte amoralitet synes å ha glemt denne elementært eksistensielle grunnforståelse av en livsviktig «verdierkjennelse»), men en moralsk-åndelig filosofisk evighetsreise, hvor vår egen natur-lovmessige livskraft på denne klode må sees i denne reproduktive kontekst for det fortsatte liv som noe udødelig i et kosmisk perspektiv.

    «Det hellige ukrenkelige liv» versus dagens profane hedonistiske materialisme her Vest hvor Livet ikke lenger synes at ha noen sjelelig egenverdi, forteller oss om en «dødens kultur», hvor vår en gang så kulturrike sivilisasjon faktisk kan gå under fordi vi ikke evner annet enn å tenke på oss selv. Som et monster av et egosentrisk tobent vesen uten noen videreutviklet omtanke, empati, solidaritet og hjertevarme kommer barnet- vårt alter ego – i annen rekke som noe nærmest plagsomt som forstyrrer den korttenkte ego-«idyllen» av en «selvrealisering» hos det overmette rest-Europeiske middelmådighets-mennesket. Og det er globalisering-ideologiens grenseløshet og ditto «bruk og kast-paradigme»; representert ved brødpolitiker-adelen, som i stor grad er de ansvarlige og dermed de skyldige i denne «utviklingen» av en samfunnsavvikling, hvor naturens fruktbarhet-syklus for det naturlig fødte i en familiær- og nasjonal kontekst er byttet med ut med unaturens masse-abort her Vest. –

    Men det finnes også gode selvstendigtenkende mennesker her i Europa og i lille Norge, som ser farene ved vår dekadente livsførsel, og Trond Skaftnesmo er en av disse avantgardister, som inngir håp for framtiden. Når man leser ham, så kan man ikke la være å henrives og – få en basal ærefrykt for livets eventyrlige begynnelse, og hvilket «under» dette faktisk er! For Skaftnesmo levendegjør for oss alle; leg som lærd, hvor uendelig altet er, og som sådan også ved sin nærmest uforståelige kompleksitet og massivitet, og dermed; at vi selv som individ er og forblir uendelig små i den store sammenheng, men dog, viktige bestanddeler av skaperverkets uendelige sykluser for det gjenfødte og mer-utviklende vesen som det meningsfulle for livets allehånde spredning og denne livskjernens livsbejaende seier over den golde materie. Ingen genuin person ved sine fulle fem kan unngå å se perspektivet ved det Skaftnesmo så eminent og detaljrikt fremfører. –

    Det begynte med det spirende frø og sed, og fortsetter med Ordet; når sjelsvesenet er fullendt som den visdomsfulle; hvor livs- og visdomskilden aldri må visne hen i tomhetens intet, men reproduseres i tråd med naturens egne lover og videreføres slektsledd for slektsledd innenfor det enkelte nasjonalfolkelige tradisjons- kultur- og rettssamfunn – hvor trygghet og forutsigbarhet med en bærekraftig helhetspolitikk er det ultimate natur- og miljøvennlige konsept. Dagens sterkt utbredte åndelige tørke og politiskfaglig inkompetanse på det indoeuropeiske kontinent er et (for)varsel om at vi må fornye oss ide-politisk, slik at vi ikke går under som land og folk men overlever for fremtiden og dermed kan overlevere til våre barn det vi gjennom generasjoner har fått inngitt, slik at vi kan videreføre forfedrenes arv og bevare våre seder og skikker, kultur og tradisjoner for en levende framtid i en sann mellommenneskelig ånd. –

    Takk også til Kulturverk, som gjennom habile skribenter får oss at gå inn i oss selv til de indre kvaliteter ved hjerte og sinn, slik at vi bedre kan forstå oss selv og den verden vi virker i. Påsketiden er også refleksjonens tid, hvor liv og død er evig forbundet, som lysets brytning av mørket er det i en kontinuerlig prosess, hvor frøet spirer og gror i evighetens evighet, og hvor døden således kun er en terskel til fornyelsens port for det uforgjengelige! Men da må vi ville det kultiverte livet selv og i dennes forlengelse reprodusere oss selv, som en egenverdi i seg selv i pakt med våre naturlige omgivelser, og ikke la det materialistiske grenseløse «samfunn» få overtaket, hvor i såfall anarki og kaos vil herske som den destruktive anti-naturens Ragnarok dèt vil kunne utarte seg til om livet ikke lenger har noen mening ut over ens egen selvgode nesetipp. For Moder Natur – som vi alle stammer fra, er en grusom fiende, om man går denne urkraft i mot…

    Pluto